Neffi

Israelsk TV-kanal: Israel varsler «betydelig respons» på Irans angrep Israel planlegger en «betydelig respons» på det iranske droneangrepet mot landet, sier en ikke navngitt, høytstående israelsk tjenesteperson ifølge den israelske TV-kanalen Channel 12.

Iran advarer USA, og ber dem holde seg unna konflikten med Israel, melder nyhetsbyrået AFP.

Utenriksminister Espen Barth Eide fordømmer Irans angrep på Israel, melder NTB. – Dette vil ytterligere forverre en allerede ekstremt ustabil situasjon. Vi må forhindre ytterligere eskalering av vold i Midtøsten, skriver Eide på X. Han ber alle parter «utvise maksimal tilbakeholdenhet».

Burde ikke denne krigen få en egen tråd?

Tror det kan være en sunn og god tilnærming å ikke stresse med det. Å finne noen å dele livet med er en stor greie, som av samfunnet blir blåst opp og stresset ut av sine propisjoner. Konsentrer deg om å ha et godt liv, bygge deg selv opp, og skape din virkelighet, så slipper du alt dette kaoset. En livsledsager bør utmerke seg på andre måter enn i en datingskatalog, eller på byen i fylla. En spesiell person som er spesiell for deg, av dine grunner, og ikke av grunner i et skjema. Jeg har valgt mitt eget lille paradis. Gift eller ei definerer ikke kvaliteten på det.

Kjære fine deg: vi er hverken god eller ond. Vi er begge deler. Det som blir stimulert er det som kommer fram. Lever du i omgivelser hvor det å være snill blir brukt imot deg, vil du så klart endre deg, og man begynner å tenke annerledes. Det sier mindre om hva du er, og mer om omgivelsene. Det som stimuleres i deg. Klarer du å se det, vil det være lettere for deg å selv ta kontroll og bestemme hva du er. Du har selv rett til å definere deg, ingen andre kan gjøre det. Videre kan du ta beviste valg om hva du vil være. Det kan lønne seg stort å være utspekulert i et møkkete system, men du kan også endre miljøet du befinner deg i, eller skape ditt eget. Det vi blir, og den vi velger å være begrenser mulighetene for oss selv. Eksempelvis hvis man ikke tror på kjærlighet, så vil ikke kjærlighet kunne finnes i ens verden. Det blir sånn som vi tror, og vi skaper vår egen virkelighet. Det fins noen velkjente setninger om at vi bare kan lage våre egne paradis, da i kontrast til at verden kan være ganske rå. Disse eldgamle tankerekkene har nok blitt til av en grunn, og bærer med seg mye visdom (til skille fra kunnskap, som er lettere beviselig). Jeg har ingen ting med å legge meg opp i hvem du vil være, men det jeg kan si er at hvis du velger å la deg selv forfalle til det nivået du finner i dine omgivelser, så vil dette bli din virkelighet. Alternativet er at du setter en annen standard, og holder mennesker med andre virkelighetssyn på en armslengde unna. Da vil du kunne eksistere i en varmere virkelighet, selv om ikke alle i verden er like varm. Det kan hende et slikt eget paradis blir noe redusert i folketall, men kvalitet knuser alltid kvantitet. Det kan jeg sverge på. Hva gjør du om lyst og kjærlighet fusjonerer? Det ene utelukker ikke det andre, hvis du gir ting litt tid. Hvis du skal ha både middag og dessert samtidig vil du få denne konflikten som du nevner over her. Nå er hverken lyst eller kjærlighet en menneskerett i den forstand at vi kan bestille det på et gitt tidspunkt. Vi kan bare leve ut livene våre å se hva som skjer.

Og en liten P.S. Det siste jeg hørte fra Sharon Stone var at hun hadde et digert hus, fult opp med adoptivbarn. Hun føler seg ikke ensom, og bader i kjærlighet. Så for henne eksisterer kjærlighet. Og kanskje moralen der er at man må skille på lyster og kjærlighet.

Men da har jeg gode nyheter til deg; Du trenger ikke gjøre noen verdens ting for å være attraktiv. Nå er det flåsete å ta opp berømte folk, men grunnen til at vi gjør det er jo at deres historier ligger i offentligheten. Vi kan vise til de, fordi de utgjør ett eller annet eksempel, som private mennesker ikke deler. Her er en sånn historie: På 90 tallet ble Sharon Stone lovpriset som vestens sex-symbol, ikke bare var hun mest attraktiv, men hun var også smart. Hun ble rett og slett et symbol for "hva menn vil ha". Allikevel; i hennes private liv skulle dette vise seg å ha null verdi. Hun fikk hjerneslag, og mens hun var på sykehuset, tok partneren hennes ut skillsmisse, hadde allerede en ny kvinne som partner og han tok videre over omsorgen for deres barn. Hun måtte ikke bare trene seg tilbake til funksjonalitet, hun måtte også gå rettens vei for å få tilbake barnet sitt. Historien er ganske verdifull fordi den forteller mye om hva attraktivitet er verdt, og hva den tiltrekker seg. Veldig attraktive mennesker tiltrekker seg mennesker som verdsetter attraktivitet, og når attraktiviteten går ut på dato, forsvinner de. Akkurat som du selv påstår, at denne "verdien" går ut på dato. Er du ikke attraktiv vil du tiltrekke deg mennesker som opererer fra et annet system. På folkemunn har mennesker flere hjernesystemer, med en eldre og mer instingtiv del (reptilhjernen), og den mer sofistikerte hjernen. Disse hjernedelene har forskere kranglet om lenge, og det er egenlig ikke så viktig å definere de, som det er viktig å definere menneskers hjerneaktivitet og adferd. Og her er det bredere konsensus for at vi opererer todelt på en rask og primitiv måte, eller på en gjennomtenkt og kognitivt kompleks måte. Som du selv åpner tråden med viser du til at dating-markedet er dyrisk (primitivt). Da fokuserer man på en veldig liten, og snever side ved det hele; den korte og instingtive adferden. Den som ikke kan tilskrives å være hverken smart eller gjennomtenkt. Noen mennesker mener sikkert dette er kompasset å bruke når man skal leve ut livene sine, men forskning viser tydelig at vi bommer ganske stort når vi gjør det. Rett og slett fordi vi får til mer og bedre resultat med planlegging og ting satt i kontekst. Andre foretrekker å bruke den mer kognitive komplekse delen når det kommer til valg og verdier, gjerne historisk omtalt som sofistikerte mennesker. Det ble en lang rant for å forklare forskjellen mellom sofistikerte og dyriske mennesker, men håper du skjønner poenget her. Måten du setter opp problemet på, blir som å være trist og lei seg fordi A.Breivik ikke liker en. Tenker det går fint! Videre skriver du masse om kroppen din, og ingenting om personligheten din. Er det du som er dyrisk?

Godt at vi er enig om det.

Dro fram eksemplene her for å vise hvor syk det er å bli foreldre når man står med en fot i graven. Tenkte folk klarte å tenke dit selv. Du oppdaget det først når det dreide seg om kvinner. Da kan man jo undre seg om hvor dobbeltmoralen ligger. Forøvrig syns jeg et stort poeng i artikkelen er hvor hull i hodet kulturer blir når kvinner blir undertrykt og sett på som avlskveg. Den tok du ikke?

Det er aldri for sent å angre 😉 Stadig flere eldre mødre i India – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Hvordan klarer du å dra inn "ett godt menneske" i denne konteksten? Ikke alle har omsorgspersoner, men selv de finner noen å speile. Men det er ikke normal tilknytningsteori at barn eller voksne avviser hverandre. Under normale forhold vil man da lete etter diagnoser. Men har hørt det er inn å vri ting ut av sammenheng for å lage drama. Særlig på forum.

Det syns jeg høres nesten verre ut. Alle barn speiler seg i foreldre. Det er ikke et kompleks, men å lære av foreldre i et samspill gjennom hermelek. Å ikke gjøre det vil oppfattes som sykelig.

Nå er det jo en hel del menn i denne tråden du heller ikke forstår hva sier, så kanskje det fins mer enn to språk?

Jo, jeg forstår hva du skriver. Jentebarn er mer empatiske enn guttebarn, og guttebarn mer fysiske. Generalisert sett. Litt sånn innovervendt og utovervendt, Yin og Yang. Det er en forskjell der, som også påvirker hva den generaliserte befolkningen velger av yrker osv. Dette er jo så klart ikke din skyld. Men det at det fins en sånn generalisert forskjell, må ikke lage begrensninger for de som ikke faller under den generaliserte massen. For avvikene er for store. Det er nok mer det at den sterke generaliseringen blir brukt imot individer og diskriminerer. Da blir folk sur og sint, og det er forståelig. Dette skjønner du og, og du vet godt at du provoserer frem reaksjoner når du generaliserer på den egentlige lille normalfordelingen. Du kan jo også velge å snakke om temaet og generaliseringen på en måte som ikke virker diskriminerende for den største delen av befolkningen som befinner seg på begge ytterkantene av bellkurven. Ok. Men den setningen sier noe rart i mellom linjene, om forventninger og begrensninger som ligger på kjønnene. Da blir det vanskelig for alle som ikke er helt A4 å bli glad over at du er kjempeglad for noe som oppfattes som kjønnsrollemønster.

Ja, hvis standarden på import-brudene var jevnbyrdige og likestilte i henhold til alder ville vel aldri denne tråden sett dagens lys.

Men samtidig må det jo erkjennes at dette vil være en enorm sorg-problematikk. Og det er det for alle som er ufrivillig barnløs. Det trenger ikke avhenge på om man har barn fra før eller ikke engang. Slike ønsker ligger i instingtene våre og en tom stol i hjertet er akkurat det; en tom stol. Ubeskrivelig vondt for den det gjelder.

Jeg har selv vært 20 år, og om vi skulle målt graden av voksenhet, og hvor mye man normalt angrer på det man gjør av valg som 20 åring, så hadde vi sprengt alle skalaer. Men som jeg sa, hvis noen ikke klarer å se denne problematikken, så er det jo håpløst å diskutere det. Det er også en side av det. Hvis det var det som var problemet. Skjønner at du kan oppleve det slik, når jeg sier det, siden jeg har en flokk med unger, og du ikke. Unner alle unger jeg, men innenfor den tidsrammen som ikke skader barnet.

Det er jo lite lurt å forplante seg i en marginal genpool, og dette vet vi jo både kognitivt og instingtivt. Ikke noe rart med det. Det handler her om nyanser og hva man ser av sosiale utspill. Jeg syns det ser like merkelig ut om det er store maktskjevheter i forhold, være seg om det er en norsk mann eller norsk kvinne som finner seg noen som teknisk sett kunne vært barnebarnet, eller får en forsørger-rolle over den andre part. Ikke fordi det nødvendigvis er galt å forsørge folk, men vi er forbi det stadiet at vi utelukkende ser på givere som skinnhellige. Man kan jo til og med forsørge svakerestilte uten å ha partner-relasjon. Problemet blir når forsørgingen kan sees på som betaling. At den som forsørges settes i gjeld til motparten. Idealet og fasiten her er at vi som storsamfunn, i vårt land, sørger for at alle mennesker har en økonomisk sikkerhet og trygghet, slik at det ikke skal være behov for å slavekontrakter. Dette er verdifulle normer. Og her har vel staten vært med på å motarbeide en god maktbalanse, når de har satt et forsørgerkrav og minimumsinntekt hos det individet som skal hente en partner i utlandet. Den loven støtter jo opp om slavekontrakter.

Som jeg sa handler det om andre, altså mange andre vurderinger som må gjøres. Det holder ikke å bare se på en liten side av det, eller løfte opp et punkt som man muligens kan hake av med en "ok". Det fins mange moralske spørsmål å stille i en sånn situasjon. Først og fremst er det en maktskjevhet i modenhet. Slike relasjoner vet vi mye om. Det er like skrullete fra et psykologisk perspektiv at en 20 åring finner en 60 åring attraktivt, som at en 60 åring finner en 20 åring attraktiv, og her er det ikke sånn at to negative blir til en positiv. Videre vil vi medmennesker på kloden sette 60 åringen som ansvarlig, fordi det er forventet at denne personen (mann eller kvinne) er mest utviklet og bør være såpass opplyst at de forstår at det er galt. Fordi den mest modne får mer makt og et stort psykisk overtak, ser vi på det som maktmisbruk. En form for grooming. Også fordi en 20 åring fremdeles trenger å lære mye og ikke har en fullvoksen hjerne. Videre har en 60 åring gjennomgått store prosesser i kroppen sin og samme hvor lite vi liker å fokusere på det, er arvematerialet i form av individets DNA sterkt redusert. Samme om det er en kvinne eller mann. Et slikt individ har en opphopning av miljøgifter i seg, fra et langt levd liv, samt at alle funksjoner som skal reparere kroppen går saktere og er redusert. Dette ser vi hvis vi leter i statistikk; jo eldre foreldre er (mann eller kvinne) jo verre blir helseutfordringene for avkom. Eksempelvis kan jeg selv teknisk sett fremdeles få barn, men skulle jeg gjort noe slikt, ville jeg utsatt fosteret for en ekstrem høy risiko med henhold til dens helse. Fra et sånt perspektiv må man være helt spesielt egoistisk for å velge å forplante seg. Det er mange flere sider ved en slik aldersproblematikk også, men jeg mener at hvis man ikke forstår disse to nevnte her, og ser de som alvorlig, så kommer man ikke til å forstå noen andre sider ved det heller. Så jeg kan spare meg fra å holde en avhandling.

Er du klar over hvor sinnsykt lite det har for seg å diskutere på et forum?

Her forteller du at du ikke er klar over miljøaspekteret. Med egne ord.

Å være oppdatert er her ifølge deg å ha et ensformig syn på en sak. For befolkningsveksten har flere sider og problemstillinger. Når det blir funnet plast i samtlige morkaker, mener jeg befolkningsveksten (mangelen av) ikke er problemet. Befolkningsveksten menes å være reell fordi vi må fortsette å vokse for å ha økt økonomisk vekst, som betyr økt forbruk som igjen gir økt forurensing og problematisk klimastimulering. Da kommer det an på hvilke problemer man vektlegger. Jeg vektlegger ikke at vi skal vokse oss syke, og det har vi allerede gjort. Da mener jeg de problemene overskygger at vi ikke får den samme eskalerende folkeveksten. Kvalitet fremfor kvantitet. Ett annet argument er at andre nasjoner kan vokse seg større enn oss, og at vi dermed blir 'svakere' i en politisk situasjon. Kina er den mest fremvoksende økonomien vi har idag, og Kina sin befolkning er på 1,412 milliarder (2022) mennesker. Vi er knapt en flue på veggen sammenlignet, og ikke de villeste tiltak kan endre det. Dermed mener jeg argumentet om at vi blir svakere er irrelevant, og ikke koblet til noen verdens logikk eller sammenheng. Rett og slett et konstruert problem, med like mye realisme som en fantasi med fabeldyr. Å dumme ned meningsmotstandere med at de ikke er informert, fordi de ikke kjøper hersketeknikkene utøvd av en sånn propaganda faller bare i død jord. Jeg syns problemstillingen er tull. At vi må skynde oss å befrukte alt mulig og at befruktning skal trumpe alle andre verdier eller moral, er et prosjekt for de som tror på narrativet. For alle andre er det bare en hersketeknikk basert på irrasjonel fryktpropaganda. Det fins mer enn 1 faktaopplysning og ting må sees på i sammenheng med en helhet. Ja, og enig i at folk må få befrukte hva de selv vil. Men når 60-åringer befrukter 20 åringer så er det drøyt i de aller fleste sammenhenger. Ergo fins det nyanser, og et middel eller mål slår ikke ihjel andre middel og mål. Man kan ha flere tanker i hodet samtidig. Tallene kommer nok til å gå opp og ned om hverandre, alt etter den større sammenhengen som utspiller seg. Igjen, det må sees i sammenheng av noe større. Løsningen ligger i alle fall ikke i å lage ett skrekksenario med dødsdommer og tro at folk blir kåte og lager barn av den grunn. Det er faktisk fullstendig tåpelig. Hvis mennesker har sluttet å få barn fordi de er bekymret (samme hvilke bekymringer de har) så hjelper det ikke å lage flere nye bekymringer. Hva skal til for at du selv velger å få flere barn? Penger? Har du noen gang tenkt "Hmm, tro om ikke vi ville fått ganske bra økonomi hvis jeg og fruen hoppet litt å høyet og laget noen barn?". Og om noen tenkte sånn, vil vi at det skal fødes barn fordi foreldre trenger penger? Er det nivået vi mennesker opererer på? Barnetrygden reflekterer verdier i samfunnet. Våre andre prioriteringer også. Når skolene barna skal sendes i har så lav dekning av voksne at det føles som å sende de inn i en krigssone, så tror jeg det demper lysten til å lage barn. Det hadde hjulpet å gi folk troen på framtiden. Det vil si hvis politikere tok tak i miljøutfordringene vi har. Uten en framtid blir barn irrelevant for folk. Tror jeg.

Jeg skrev om ett personlighetstrekk jeg mente du hadde - at du er raus, men det tar jeg fint tilbake, for det var helt klart en feil analyse. Nei, jeg skrev at at det var flisespikkeri om jeg skulle gå i detalj på å forklare nyansene, men jeg valgte jo fremdeles å gjøre det. Det var egentlig ment som en "Dette jeg skriver nå har ikke så stor betydning, men..." Det skulle jeg altså ikke ha gjort, for det tok du som et angrep. Og det ser ut som om at du tar absolutt alt i verste mening og som et angrep. Så hva om jeg gir deg en blomst? Ja, jeg sitter selv og jobber, og angrer stort på at jeg gikk inn i denne tråden. Man skal være forsiktig med hvem man diskuterer med her inne. Skulle bare konsentrert meg om mitt. Ha en fin dag.

Nå la ikke jeg ut en psykoanalyse av deg her. Vet ikke om du noen gang har sett en sånn analyse? Jeg sa at jeg automatisk utfører en psykoanlayse av folk jeg ser. Derav kunne jeg påpeke forskjeller mellom deg og meg, hvilket blir viktig når man skal peke på ulike perspektiv og hvordan de faktisk blir ulik. Men skjønner jeg at jeg har hatt helt feil inntrykk av deg, og det skjer jo også rett som det er, at folk viser frem hvem de er i ulike situasjoner... Videre har jeg ikke sagt at mitt perspektiv er rett. Det er rett for meg. Og det sa jeg også til deg, at ditt perspektiv henger sammen med din personlighet. At du tar det som at det fins en fasit kan jeg ikke gjøre noe med. Klart jeg skjønner at noen kan mislike å bli tiltalt ved navn. Jeg ser bare ikke hvordan det skal fungere så bra i arbeidsliv og generelt, om vi skal slutte å forholde oss til navn. Også tenker jeg (min mening, ikke en fasit), at det kan være praktisk å ikke ha en så sterk emosjonell reaksjon på å bli tiltalt med navn av rent funsjonelle årsaker.