Neffi

Bedre utfall etter hva du måler som bra utfall. Jeg mener stabilitet og forutsigbarhet, med mulighet og tid for egenutvikling er et godt utfall. Må man ha en kuk stappet ned i spiserøret for å være lykkelig? Jeg er 100% overbevisst om at man ikke trenger det!

Menn er menn, det kan du ikke endre. Men med relevans til denne tråden, så kan man ikke se på det å ikke være i kjærlighetsforhold til en mann som et tap. Det er beskyttelse fra en engleskare, og alle forutsetninger for fremgang og lykke!

Satt å tenkte på det her om dagen, den følelsen av å skulle ønske at man hadde noen. En form for lengsel, men det er så himla lenge siden. Kunne i bunn og grunn bare konkludere med at det var til mitt beste, at det ønsket ikke gikk i oppfyllelse. Hvem pokker vet hvilket helvette kan kunne ha rotet seg inn i? Oddsene for å finne noe som gir mer enn det tar, eller ganske balansert, er praktisk talt mikroskopiske. Og hvis dette forumet, med anonyme menn, speiler hvordan de virkelig tenker og at man her får se den ærlige siden av saken, så kan man ikke tenke på de som noe annet enn parasitter. (Klart, det er noen avvik med fine fyrer også her, men de er jo så klart ikke singel, så argumentet med at 'ikke alle er sånn', nytter ikke i ligningen. De gode mennene er ikke på menyen av åpenbare årsaker!)

Mine tanker når jeg leser ditt innlegg her er at feilen i stor grad ligger i hvordan samfunnet oppdrar kvinner. Livet er kjempespennende og morsomt, på andre plan enn 'opplevd kjærlighet' som i bunn og grunn sjelden er en utelukkende god opplevelse i seg selv. Husk, et kjærlighetsforhold er mer enn 3 måneder med forhøyet lykkehormoner. Det er like utfordrende som livet i seg selv på lang sikt. Allikevel blir kvinner oppdratt etter et narrativ som måler hennes verdi som noens prinsesse. Det er ganske motbydelig i grunn, å redusere mennesker slik. Kvinner trenger fra barneårene å bli oppmuntret og opplært til å få oppleve gleden av å bygge, skape og produsere, være kreative og blomstre som menneske først, så kan man jo blomstre som kvinne i relasjon til mann, sekundært. Alt annet er oppskriften på psykisk uhelse, og skaper bitterhet, skuffelse og misnøye.

Det er vel heller statsmakter som har undertrykket kvinner og gitt mat til religionene, siden religionene er deres produkt. Faraoene skapte RA osv. for å få inn skatt via tempel. Bibelen ble 'bygget' i Roma for å få inn 1/10 i skatt.

@skaftetryne32 og @leticia; nå diskuterer dere på et grunnlag uten hold. Folk kan stemme på parti uten å være enig i enkeltsaker. Så kjønnsfordeling i partier har ingen betydning for en slik sak.

Uønsket som i ikke ønsket. Eller kanskje premisset er å skulle skåne dette potesielle livet fra et liv i vegetativ tilstand med store smerter. Det ønsker man gjerne ikke at barn skal oppleve. Ofte ikke noe man ønsker sine verste fiender engang.

@Capitan Fracassa Jeg tenker at hvis man følger premissene om at liv har verdi når livet er godt nok til å leves, og ikke verdi når livet er for ondt, så vil jo en slik 'straff' fra andre kunne gi individet et lettere død. Altså, den uungåelige døden vil føles mer befriende for 'offeret', enn for den som sitter høyere med makt og utøver maktmisbruk. Den som utøver maktmisbruk vil kanskje oppleve at livet har en høyere verdi, og vil således oppleve døden som noe grusomt. Da under det faktum at døden er dit vi alle skal. Det er på sett og vis endestasjonen/målet med livet. Med vår pre-primede erfaring tenker vi altså omvendt, at 'offeret' taper og maktutøveren 'vinner', men det kan like gjerne være motsatt. Forøvrig pussig at det akkurat er slike maktgrep som brukes og forfektes av 'tradisjonelle religiøse'.

Godt argument og jeg liker måten du definerer og setter premisser for argumentet. Men la oss se videre på argumentet, kanskje mer filosofisk enn religiøst, siden det er ganske interessant hvordan mennesker har skapt slike trosbevegelser. (Her med en invitasjon, fordi jeg anser deg som kompitabel.) Vi må også definere onde handlinger. Vi må definere hva som er godt og ondt. Her har noen vært innom noe slike problemstillinger i en annen tråd, igår. En tanke jeg har hatt er at vi ser på mord som noe ondt. For å bygge et slikt argument, må vi si at det å bli frarøvet livet er noe absolutt krenkende. En slik påstand vil kreve at livet til individet er mer godt enn ondt i utgangspunktet, ellers kan det å bli myrdet være en befrielse. Og her ligger altså det jeg går å grubler på om dagene; vi vet ikke om død er ondt eller godt. Den fysiske kroppen med et oppsatt premiss for å kunne skape tanker og følelser slutter å fungere ved død. Ergo, når død inntreffer er det ikke lengre et individ der som kan oppfatte en 'krenkelse'. Det er faktisk befridd fra akkurat det. Og for at jeg ikke skal høre fullstendig sprøyte gal ut; Tanken dukket opp når jeg grublet på akkurat dette med mord og krig. Det å ta liv. Tenk så teit det vil være, om Putin, som beordrer drap på 'fienden', faktisk gjør fienden en kjempetjeneste? Altså, det kler fullstendig av maktutøverens aggrisjon, 'hevn' og 'straff'. På en måte kan man jo i så fall også si at slike gjør en 'god' ting, hvilket blir så absurd at det nesten gjør vondt å tenke på. Men det er en stor annen side ved det hele; Den som blir frarøvet livet er bundet til andre vesen gjennom kjærlighet. For de som sitter igjen, vil livet føles tyngre og vanskeligere. Så her kan man si at Putin, gjennom beordring av mord, straffer sekundære mennesker. De som har tilknytning til den som blir myrdet. Kjærlighetsbåndet (det som knytter en identitet til en annen) er i livet forbundet med en fysisk kropp. Selve manifestasjonen på individet. Men kjærligheten dør ikke selv om et individ dør. Den som sitter igjen vil fremdeles føle kjærlighet til den avdøde, og savn. Men i denne problemstillingen så vet vi innen fysikk at ingenting blir borte på jorden. Atomer skifter bare form gjennom ulike molekyler. Energi skifter også form. Så den fysiske manifestasjonen av individet som blir dør, blir ikke borte som sådan. Ergo er det manifestasjonen som man savner. Men tar man det over til tankene fra avsnittet over, så er det jo i bunn og grunn litt egoistisk å føle det, hvis det er mulig å påstå at et menneske blir befridd ved død. Hvis man kan si det på noen måte, så må man også kunne ønske den avdøde en god reise videre til nye fysiske manifestasjoner, og på sett og vis kunne være glad på den dødes vegne. Dette er ganske ville tanker! Jeg skjønner det. Men problemet er at vi har en del biaser som vi tror på, som egentlig ikke nødvendigvis baserer seg på vitenskap eller fakta. Vi har bare bestemt oss for at godt er godt og ondt er ondt, mest basert på våre fysiske smerteopplevelser i den fysiske manifestasjonen vi lever i her og nå. Det begrenser rett og slett forståelsen vår! Så kan man si, religioner er et forsøk på å definere noe av det som befinner seg utenfor vår fysiske manifestansjon (kropp). Det samme kan man si om 'ranten' min her over. Greit nok det. Men skal man kritisere, eller arristere religion for å definere noe de ikke har mulighet for å forstå, så må jo også den som kritiserer ha en bedre 'metode' selv (ikke kaste sten i glasshus), og ikke påberope seg evnen til å definere godt og ondt. Jeg er enig i at et friskt menneske vil prøve å minske all lidelse, både for andre og en selv. Men klarer vi å definere lidelse? Vi kan ta et annet eksempel, enn død, som jeg tok opp i avsnittet over. Hva med følelser? Hvis du sier til meg "Hei, Neffi, du er skikkelig dum!", så kan jeg legge meg i forsterstilling og selvpine meg med ordene dine, ELLER; jeg kan tenke at du sliter med deg selv, siden du sier noe sånt, og jeg kan velge å være glad for at jeg ikke sliter i samme grad som deg. Det jeg prøver å komme fram til her, er at mye av den smerten livet påfører oss, er egne tanker og tolkninger av omgivelsene. Da snakker vi om mental smerte. Mental smerte er i stor og høy grad selvvalgt, gjerne ut i fra en pre-primet erfaring. Hva med fysisk smerte da? Andre kan påføre oss smerte gjennom vold, frarøve oss ressurser som vi trenger (mat, varme, medisiner osv). Her klarer jeg faktisk ikke å se hvordan den aller sprekeste hjernegymnastikken kan gjøre dette til et gode. Men for å teste 'hypotesen' eller argumentet, er det noen annen som klarer det? Vi har ikke fri vilje. Menneskers tanker bygger på erfaring og læring. Vi velger ut i fra en pre-primet forstand. Dog, hvis det var 100% sant, ville vi aldri funnet opp helt nye ting og konsepter. Så noen form for input får vi gjennom tilfeldig lek og med å sammesette byggeklosser vi allerede har, på nye måter. Det kommer jo an på hvilken måte man tror. Eksempelvis tror noen kristne at all synd er tilgitt gjennom Jesus. Ergo kan man si at i samme religion fins det ingen synd, bare et avhengighetsforhold til Jesus. Friske mennesker vil bruke en slik tilnærming. Men de selverklærer på lik linje med en religiøs at det vet hva som er rett og galt, hvilket vi, med henvisning til fri vilje, kun kan definere ut i fra et erfaringsgrunnlag. Altså hva vi har lært er rett og galt. Det er nok bare en illusjon. På sett og vis lurer jeg på om bibelen også sneier dette konseptet når de snakker om Judas. Han var tilgitt av Gud, fordi han bare gjorde det han var prebestemt å gjøre. Altså Judas valgte sine handlinger ut i fra sin pre-primede erfaring. Det fins flere slike eksempler også, hvor eksempelvis Jesus snakker om at man ikke skal fordele skyld ut i fra hva folk prioriterer, for de gjør det på grunn av sin unike 'makeup' av pre-primede erfaringer. Dog, bibelen er litt mer metaforisk og vag i sine fortellinger...

Det bor noen foreldre i landet vårt, som er gode foreldre som elsker sine barn, men som mener medisinen som felt holder noen barn i live som helst burde, og ville hatt godt av å slippe. At medisinen kan, betyr ikke at den alltid bør.

Man bør vel også strengt tatt legge til at et foster i uke 22 ikke vil overleve uten intensivpleie, og selv med den ypperste pleie, ofte må leve resten av livet med 'skader' i ulike former, - hvis det overlever. Det som ansees som levedyktig uten medisinsk støtte, er uke 30. Forøvrig er de få tilfellene av senaborter oftest et resultat av at man sent i svangerskapet har funnet årsaker som kan være uforenelig med liv, eller livskvalitet. Dette er kompliserte verdivurderinger som foreldre selv er best skikket til å avgjøre.

Men dette kan være den samme kamuflasjen som vi finner i ADHD problematikken. Folk tror det er et gutte-problem, bare fordi jenter ikke blir diagnosert før de er over 30 år. Antagelig er fordelingen lik. Kanskje gutter ikke blir diagnosert med psykiske lidelser fordi de ikke viser de komplekse følelsene på utsiden?

Dette!

Så målet er lengden på livet? Timer eller år? For alt vi vet så er det omvendt. At jo kortere liv, jo mindre lidelse. Det vet vi ikke. Vi vet heller ikkke hva vi blir spart for når vi dør. Se for deg et kronsik sykt menneske i masse smerte. For de kan døden være befriende og helt på sin plass. Se for deg at noen dør av en akutt 'smerte'. De kan også føle det befriende når lyset slås av, for det er lite i den situasjonen som føles godt. Så lenge det er godt nok å leve, føles liv og tid verdifult. Men da er man ikke nært døden i alle fall. Spare hva da? Mat? Tid?

Men hva skal vi i så fall definere som målet? Hvis du dør mens du er på vei, så har du i bunn og grunn skåret og klart det. Jeg liker å tro at mennesker alltid har en vektor. Sen eller rask har ingen betydning, bare det er en retning. Vi skal jo alle dø, så døden kan ikke være den saken som avgjør om noen lykkes eller ikke. For i så fall er det jo ingen som lykkes.

Nei, det høres ut som fullstendig oppspinn og fantasimylder. Alle kan nå sine mål hvis de prøver den rette strategien for å nå målene. Ofte får vi ikke lagt veien klart fremfor oss, og vi må rote mye i motbakke, men hvis man leter og søker etter riktig måte, vil man finne det til slutt (og lære en hel masse på veien dit)!

Ja, nei, det kan godt være samme årsak bak. Kanskje menn ruser bort den samme harde virkeligheten som tar kvinner ned i mørket. Og vi kan sette hormoner som årsak, eksempelvis fødselsdeperesjoner, men kan vi si at ikke menn kan skremmes vettet av, ved ansvarsbyrden og alvoret i det øyeblikket man står der med en 100% hjelpeløs babay? Jeg tenker livet er hardt for alle, også bytter vi på å være den mest optimistiske og håpefulle, alt etter hvem som har mest medvind.

Kjønnsforskjeller Forekomsten av angstlidelser og depresjon (punkt- og 12-måneders prevalens) er fra og med ungdomsalderen om lag dobbelt så høy blant kvinner som blant menn (Alonso et al., 2004; APA, 2013; Baxter, Scott, Vos, & Whiteford, 2013). For alkohollidelser (misbruk og avhengighet), er mønsteret det motsatte, med mer enn dobbelt så høy forekomst hos menn som hos kvinner. Dette finner man i studier både fra Europa /Alonso et al., 2004) og USA (APA, 2013). Når det gjelder de mest alvorlige sinnslidelsene finner man gjennomgående mindre kjønnsforskjeller i forekomsten av schizofreni (McGrath, Saha, Chant, & Welham, 2008; Perala et al., 2007; Saha, Chant, Welham, & McGrath, 2005; van der Werf et al., 2014). Det samme gjelder for bipolar lidelse (Diflorio & Jones, 2010; Perala et al., 2007). Psykiske plager og lidelser hos voksne - FHI

Snitch er bare dumt for de som blir snitchet på. Det farlige er når barn får dannet egne samfunn under en trussel om snitching. Skoleledelsen vet hva de skal gjøre.

Det @Reg2000 sa, pluss, be foreldrene dine med på møtet med skoleledelsen.

Joda, hallikene og horekundene vil mene jeg er den forskrudde, hvis jeg nevner det. Skjønner såpass.

Litt vanskelig å se for seg at disse damene er ressurssterke og i en possisjon til å ta informerte valg, når pimper og halliker henter slike med loverboy-metoden for å selge de når de kommer over grensen.

Jeg tenker mye av forakten og mistenksomheten rettet mot menn som henter thai-damer kommer av det veldig synlige prostitusjonsmarkedet her av slike damer. Noen har sviktet disse damene så det holder. Hvem?

Kjønnsforskjeller i sykefraværet øker når par får barn | Arbeid og velferd (nav.no) samt alle lønnsforskjellsrapportene som sier kvinner faller ifra på jobb etter de får barn. Det er forklaringen på lønnsgapet, og tematikken til hvorfor menn jobber mer enn kvinner, får bedre stilligner og ansvar enn kvinner osv. Ligger masse linker i denne tråden som viser til det. Klart, i ditt hode jobber pappaer 500 timer i uken samtidig som at de tar seg av barna. Jeg skjønner at du vil vi skal si det, og jeg gidder ikke gjenta meg selv når dere ikke klarer å innse noe i alle fall. Klart, pappaer jobber 500 timer i uka, samtidig som de tar seg av barna. Idc. Og ikke glem alle de gangene dere dør i krig. Både før og etter henting av barna!

Jo, også må vi slutte å føde barn. For det er der vi taper siden vi må hente og bringe, være hjemme med syke barn osv. Uten barn kan vi jobbe hele døgnet. Og det spørs om det ikke er nettopp dette kvinner har funnet ut? At det er eneste sjangsen de har?