Neffi

Vi har maks 250 000 muslimer i Norge, og noen millioner sier de har tilknytning til en eller annen kristen sekt. Håper du klarer å se størrelsesforholdet her.

Nja, deler vi tallet på 2 (siden det kan ligge hos én av kjønnene i paret) får vi 7,5% som kanskje representerer mennesker med infertilitet. 15% er tallet for antall par, for det rammer jo gjerne begge om én sliter. En annen påvirkningsfaktor som det snakkes lite om i disse statistikkene er jo at menn kan være fertile hele sin levealder. Det betyr derimot ikke at svømmerene til eldre menn er av så god kvalitet, og en stor del av infertile menn er også aldersrelatert. Når de ikke har et naturlig fertilitetsvindu, må de strengt tatt ansees som 'bør være fertil' hele livslengden. Dog eldre menn gir gjerne mer sykdom på foster, så det er ikke nødvendigvis lurt av menn å utsette det å få barn. Forskning viser at det er relativt likt hos menn og kvinner, når det kommer til den optimale alderen å få barn, for å få friske avkom.

Husk disse 15% er både kvinner og menn som kan ha mottatt kreftbehandling, fysiske skader i ulykker, mange medfødte og kroniske sykdommer og mer. Det er ikke bare et tall som forteller om dårlige svømmere.

Legg til at Omtrent 15 prosent av alle par opplever infertilitet. Da er 13% av kvinner uten fødte barn når det fertile vinduet lukkes fullstendig akseptabelt og forventet. Egentlig burde det være høyere.

Men Colin. setter her likhetstegn mellom single og barnløshet. Sånn er det ikke nødvendigvis i den virkelige verden. Ser man på statistikk er jeg rimelig sikker på at man finner svært mange single mennesker med barn, særlig når alderen øker. At det fins en gruppe med ufrivillig barnløse single kvinner er så sin sak, men de fleste av disse kan få barn til tross for at de er singel. Både med 'avtaler' (andre single som ønsker barn, men ikke forhold), kunstig befruktning osv. Tror det kommer av en illusjon om at livet utspiller seg lineært. Det hører til sjeldenhetene at det faktisk gjør det. Livet utspiller seg mer som en krusedull, også for de som planlegger for et A4 familieliv. Planen er bare en skisse mot et mål, og ingen planlegger at en partner skal få kreft og dø, eller at ens partner bestemme seg for å erstatte sin partner med en yngre utgave fra et eksotisk land. Denne illusjonen bygger bare på et snapshot, som tar utgangspunkt i akkurat dette tidspunktet hvor man spikrer planen. Det er ikke basert på en livslinje gjennom et helt liv. Forøvrig er problemet at kvinner får for få barn, ikke at de ikke får barn. I Norge er det kun 13% av kvinnene som ved avsluttet fruktbarhetsvindu fremdeles ikke har barn. Mot 25% i eksempelvis Australia, Italia, Tyskland og Japan. En så liten gruppe utgjør over hodet ikke noe problem, og husk, mange av disse kan ha gode årsaker til å ikke få barn. Noen av de kan heller ikke få barn pga. sykdom og/eller ufruktbarhet. Dermed blir problematikken egentlig bare nedsnakking og kritikk fordi man kan. For å snu på det, hvordan tror dere det vil føles for en kvinne som måtte fjerne livmoren pga. sykdom og ikke kan få barn, å lese Colin. sine fordømmende kommentarer om at nettopp barnløshet er årsak til psykisk uhelse og at slike ikke kan oppleve lykke? Vil hun føle seg forstått og inkludert?

Jo og takk og lov for at vi tar slike hensyn, men det er noe merkelig ved det hele. For jeg klarer ikke i mine villeste fantasier å anse et menneske som 'frisk' hvis det eksempelvis forgriper seg på barn, eller dreper et annet menneske. Jeg merker det jo til og med her inne, at noen rett og slett bare mangler forstand og evne til å se ting fra flere sider. Det er jo en ren kognitiv begrensning. At noen eksempelvis snakker om ABB som om at han på noen måte som helst er tilregnelig, det blir for meg en gåte. Men vi kan jo også kalle fengsel en form for mental-sykehus. En oppbevaring av de som mangler de essensielle kapasiteter vi setter som krav for å få lov til å delta i samfunnet. Ser man det slik, er ikke rettsvesenet vårt så galt i alle fall. Men jeg syns det blir feil å ikke kalle slike for utviklingshemmet, for når vi ikke gjør det, kommer vi ikke til kjernen. Da også i forhold til rehabilitering og hjelp til disse individene. Hvis de ble ansett og forsto dette selv, ville de gjerne kunne ta forbehold for sine manglende evner. Lik eksempelvis en ADHD person kan bruke støttesystemer for manglende konsentrasjon, eller en dysletiker som får hjelp med lydbøker. Uten å vite hva som feiler, er det ingen mulighet for å legge en god strategi for vekst og forbedring.

@Capitan Fracassa Ja, nei, det er vanskelig å motargumentere Jeremy Benthams utilitarisme, og det at vi opererer fra de to motsetningene, ungå lidelse, eller øke nytelse. Forøvrig finner jeg argumenter om at mennesker som blir fortalt at de ikke har fri vilje, plutselig tar dårlige valg og at man derfor ikke bør si sånt. De har jo ikke skjønt hva som blir sagt. Som om at programeringen, erfaringene og fysiske betingelser de har fått plutselig ikke lengre virker. Det er jo bare dumskap. Altså lav IQ i praksis. En sånn lav IQ vil gjerne spille seg selv ut i alle fall. Det er bare snakk om tid. Blir som å ikke skulle gi noen en hammer, for de kan skade seg på den. Men hva tenker du om de som mener vi lever i et dataspill/simulering? Det er jo litt som å skulle eksistere med en 'øvre bestemmende makt'? Er verden vår egentlig et dataspill? Dette sier fysiker Inga Strümke om simulering – Langlesing fra NRK Trøndelag

Et menneskes moral er jo dypt linket til de premissene individet eller aktøren sin funksjonelle kropp tillater. Eksempelvis har vi scannet hjerner og funnet ut at ikke alle empatiske nervesystem fungerer like optimalt hos alle. Videre er det også ulikeheter i hjernens kapasitet til å omsette informasjonen fra dette nervesystemet. Altså, en person kan se noen lide, og ikke kjenne dette igjen på seg selv. Ikke alle har denne funksjonen. Noen ser lidelse og kjenner det igjen i seg selv, men blir bare lettet over at det ikke er dem selv som lider. Mulighet for litt ulike utfall der. På den måten blir jo evnen til å velge rett og galt ikke bare et resultat av en kognitiv prosess hvor alle står fritt til å velge, men også hos noen sterkt begrenset av fysikk. Når noen som har en typisk psykopat-hjerne, blir det ikke da rart å skulle stille en slik til ansvar for sine gale valg, når personen mangler forutsetninger for å ta riktige valg? Og vil ikke en slik sammenligning egentlig fortelle oss at vi ikke har fri vilje, men velger ut i fra erfaring og presmisser vi kommer med? Og hvis der er sånn at vi ikke har fri vilje, er ikke da hele denne fri-vilje og Gud diskusjonen meningsløs? I riktig gamle dager ble det snakket om funksjonsnedsettelser som 'åndsvak". I nyere tid har vi oversatt det til mennesker med lærevansker, men hvis vi smaker på ordet og hvordan ånd og sjel har blitt brukt historisk, så dreide vel ordet seg mer om akkurat disse funksjonene til å kunne forstå og tolke moralske spørsmål gjennom eksempelvis speiling og empati.

Befolkningstettheten er vel det utslagsgivende i slike ting? (kan forøvrig ingenting om krig) Befolkningstetthet (fn.no) Palestina; 892 og Israel; 424 er begge ganske på topp og Ukraina; 63. Blir dårlig sammenligningsgrunnlag.

Si ifra om du vil ha et bilde av deg sammen med en helt vanlig A4 person. 🤑 💸

Jeg syns rus generelt er et aktuelt tema å ta opp i en slik tråd som denne. All statistikk peker mot at det gir en konsekvenser og et dårligere utfall. Så godt innspill!

Du er bare misunnelig på @knopflerbruce, fordi han har to sexy damer, og du har ingen.

Klart mennesker klarer å overstyre instingter. En god forutsetning er jo at man vet hva som er hva. Eksempelvis at kvinner klarer å identifisere angst og uro som instingter som sier at vi burde ha en mann i livene våre. Når man behandler denne angsten for det den er, forsvinner den gjerne av seg selv. Eller at menn klarer å være trofaste til tross instingter som sier at å befrukte en hel nasjon er lurt for å sette et genetisk avtrykk. Forøvrig kaller jeg ikke kjærlighet for hormoner, men evner. Kjærlighet er blant annet å sette andre like høyt som seg selv, å se menneskelighet. Det er over hodet ikke noe unikt for parforhold, og fins i hovedsak i våre egne evner til å føle omsorg og empati for medmennesker og andre vesen. Man kan til og med føle kjærlighet for et sted, ting eller fenomen. Forelskelse derimot, det er et øyeblikks galskap trigget av hormoner, og det går fort over. Forhåpentligvis erstattet av den omsorgsfulle kjærligheten, for de som har evner til det.

Nå startet den menneskelige biologien og evulosjonen lenge før både feminismen og religionen, så finner kommentaren ganske flåsete. Haha! Jo selv takk for at jeg får lov til det! 😂

Jo, men dette er jo kjernen i kjønnsforskjellene. Menn tenker på sex som sex, mens kvinner, på grunn av biologien søker en lojal mann for oppforsting av barn. Så kan man si at dette kommer av religion, men denne situasjonen var kvinner i, lenge før religioner ble til. En kvinne trenger en mann som blir der og fokuserer på henne og avkom for at avkommet skal overleve. Uten dette vil en kvinne biologisk føle på angst/frykt. Vi snakker her om instingter. Ikke hva det siviliserte samfunnet har gjort oss i stand til. Nå har riktignok det siviliserte samfunnet gjort kvinner mindre avhengig av denne lojaliteten, men biologien ligger der i bakgrunnen i alle fall. Den påvirker hvordan vi tenker og handler. En mann kan ha sex (og også befrukte litt her og der) uten at det ser ut til å nødvendigvis gå særlig inn på mannen. En kvinne som er befruktet, må stå for det i minst 18 år. (Mannen må så klart nå betale bidrag, men står helt fritt til å kunne befrukte noen ny, samtidig som at den første befruktede kvinnen ruger på et barn i sin kropp). I dag kan kvinner også ha sex uten å bli befruktet (på grunn av prevensjon), men hjernen endrer seg ikke av den grunn. Kvinner har fremdeles en biologi som trigger tilknytning gjennom hormoner. Dog, det fins kvinner som klarer å overskrive hormon systemet, men da føler de gjerne ikke tilknytning til noen. Så blir spørsmålet; skal vi alle bare være single og ha litt sex her og der hvor vi vil? Det er vel det samfunnet vi i stor grad har nå, er det ikke? Eller vi er på vei dit? Er vi nå endelig fornøyde og glad? På sett og vis er det to ulike kulturer i sving samtidig. Familier på den ene siden og frie mennesker på den andre. Det skaper et mylder av muligheter og ønsker. Forøvrig er jeg enig i at sex og kjærlighet er to forskjellige ting. Har aldri sett på utroskap som et direkte svik i forhold til kjærlighet. Men med risikoen man løper i forhold til kjønnssykdommer, uønskede befruktninger og mere til, ser jeg at det taler for fravær av kjærlighet og beviste gjennomtenkte handlinger. Så kan du motargumentere med at det fins prevensjon for å ungå slikt, og jeg kan motargumentere med at den ikke er 100% sikker, og at man kan smittes av andre ting og andre måter, annet enn gnissing mellom kjønnsdeler. Så kan du si, "Ja, men det fins medisiner mot det meste", og jeg kan si "Joda". Fremdeles har jeg en hjerne som kobler sex til tilknytning, hvilket gir meg en emosjonell dissonans hvis jeg har sex her og der. Så blir byttehandelen; 10 sekunders orgasme mot en ukes tid med emosjonelt ubehag. Den 10 sekunders orgasmen kan jeg forøvrig fremkalle alene, uten noen bivirkning. Blir ganske logisk hva kvinner i en slik situasjon vil velge, blir det ikke?

Vi er oftere enig enn uenig, men analysen videre blir skev. Hvis jeg og mine venninner opplever å bli sjekket opp av gifte menn og menn i forhold, hvilket vi blir, så har vi ikke fordommer når vi konkluderer med at det fins mange syke mennesker der ute. Det er ikke et hat, men en regle som bekreftes gjennom statistikk og erfaringer. Klart, skulle hun møte en som ikke er sånn, så vil den personen trekkes vekk fra henne. Hun vil bli stående i en selvforsterkende sirkel. Ingen gidder å prøve ut ifra en pre-dømt possisjon. Men det samme gjelder jo hennes possisjon. Hun blir pre-dømt i det hun møter noen; ut ifra hvordan hun ser ut, hvordan hun oppfører seg, alder og mer. Hun orker ikke prøve ut ifra hennes pre-dømte possisjon. Bordet fanger. Da er det jo like greit å ikke være med på spillet?

Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest deg skrive slike ting om kvinner og attraktivitet, så my bad på akkurat denne. Kan til og med hende jeg har lest deg kommentere enkelte menns latterlige objektivisering av kvinner, uten at jeg bet meg merke på det. Men selv om du kanskje ikke har denne standarden selv, så kan du ikke påstå at tankegangen ikke fins blant mange menn. Hvilket kan bekrefte inntrykk som det denne kvinnen du dømte som Adolf, faktisk har.

Jo, men her skiller vi på alder. Økt alder gir økt ansvar. Vi kan ikke kalle eksempelvis mord for testing av grenser. (Jeg har forøvrig ikke sagt at vi skal putte narkomane i buret. Jeg har kommentert denne statistikken på brukere av rusmidler.)

Du óg

Dypt.

Nei, men hadde vi gjort en tilsvarende test på alder, og la oss også ta med nasking, så ville vi funnet ut at svært mange tester grenser i ungdomstiden, uten at de blir kriminelle som voksen. Vi kan nesten kalle det biologi. Av samme grunn straffeetterfølger vi i liten grad svært unge mennesker. Fordi vi ikke liker å stemple de ut fra denne teste-grenser perioden.

Så hvis en kvinner sier det så er det hat? Hvis en mann sier det så er det biologi og evulusjon? Her kan vi lese en manns synspunkt fra en annen tråd, og jeg kunne funnet tusenvis av flere, som sier akkurat det samme:

Men 'det å ha prøvd' er vel ikke samsvarende med å være en 'bruker av'?

Først vil jeg si at kommentaren din viser et høyt nivå av realisme, og at jeg syns det er kjempefint at du skrev den! For du har helt rett i at livet er urettferdig og ikke alle har samme utgangspunkt. Men til tross av det, vil jeg påpeke at vi har noen pre-dømmende holdninger i samfunnet om at hvis du ikke er 100% funksjonsfrisk, så skal du på NAV, eller bli ivaretatt av stat og fellesskap. Jeg mener dette er en dobbel tragedie. For i de fleste tilfeller vil alle mennesker, om de så sitter i rulletol, eller om de har redusert kognitiv kapasitet, ha godt av å delta i storsamfunnet; på sine premisser. Det gjør meg trist å høre. Å leve med sykdom eller skader av skydom er en kjempestor utfordring! Men i løpet av livet, er det nesten uungåelig. Vi vil alle rammes av noe, da kroppene våre beviselig skal til en endestasjon hvor den opphører totalt. Saken er mer hvordan vi takler det, og hva vi gjør med de kortene vi blir utdelt. Slike familiesituasjoner er belastende, men det betyr ikke at livet er over. Det handler om strategi og plan for å løse den situasjonen man havner i. Nå vet jeg kommunale helsetilbud og avlastningen de tilbyr i mange saker nærmest er en spøk, men med tiden når et slikt barn blir myndig, skal stat ta over som primær omsorgsgiver. Hva blir viktige momenter for å kunne lykkes i en slik situasjon? For det første at man beholder et positivt syn på egen situasjon. Dernest at storsamfunnet, med individ som du og jeg, tar imot mennesker som har vært i omsorgssituasjoner med åpne armer. At 18 års hull på CV'en ikke får betydning sammenlignet mot en som kommer rett fra skolebenken. Forøvrig kan man heller ikke se på det å være fanget med sykt barn som en tragedie alene. Barn har fremdeles masse gode sider, og kjærligheten til slike barn oppleves ikke som mindre enn kjærligheten til funksjonsfriske barn. Så dette kan ikke defineres som å ikke få til livet. I så fall måler man det å lykkes etter feil mal. En illusjon faktisk. Jeg er veldig enig i at det fins mennesker i blant oss som har fått en verre 'skjebne' enn andre. Men det betyr ikke at de ikke har lyktes. Vi må tross alt se "Det å lykkes" i en målestokk etter forutsetningene man befinner seg i. Jeg vil påstå mange på Sunnås har lyktes langt mer enn eksempelvis en finnansmegler på kokain, uten personlige relasjoner og med et iskaldt indre. Forestill deg at du selv kunne få snakke i noen timer med en av disse. Hvem ville du valgt å snakke med? Jeg ville valgt en person fra Sunnås, uten å blunke. Ville ikke du? Med mindre du er for ung til å forstå hva livet handler om, ville du valgt det samme som meg. Husker jeg leste en rapport om ensomhet. Den viste at verdens rikeste er de aller mest ensomme. De har minst private relasjoner og minst fortrolige medmennesker i livene sine. Tenk litt på det...hvordan definerer du det å lykkes? Enig. Hver dag er et mirakel og det var det, fra lenge før vi ble påtengt. Alle tilfeldigheter som la seg opp gjennom generasjoner, for å lede fram til at vi er her idag. Du og jeg, og alle. Tilfeldigheter som gjorde at vår svømmer traff egget av millioner, tilfeldigheter som gjorde at vi ikke datt ned trappen igår, men får en dag til. Noen ramler ned trappen og må kjempe en livskamp for å på nytt få en form for livskvalitet. De har fremdeles muligheten, men den er helt klart redusert i forhold til det mennesket som ikke datt ned trappen. Jeg kjenner selv mange som kommer fra rus, vold og overgrep, som til tross for dette får seg utdannelse, jobb og familie, og jevnt over skaper gode liv. Jeg kjenner også de som ikke får det til. Forskjellen på de som lykkes med et slikt utgangspunkt er de som forstår at de ikke lengre er et barn under slike forhold, og som er villige til å bla om til neste side, kontra de som fortsetter et voksenliv med en offermentalitet. Man kan velge å lykkes til tross for. For man er ikke i den samme situasjonen når man blir voksen. Du har helt rett. Og til slutt skal vi alle dø. Derfor trenger vi hverandre, og vi trenger håp. Alltid.

Tror problemet er sammensatt av flere årsaker, ikke bare én. Noen få vil ikke ha et hjem, antagelig på grunn av indre uro/psykisk uhelse. Noen bor i kommuner med dårlig oppfølging og hjelp. Noen sliter med å følge opp avtaler, eksempelvis sånt som å sende digital søknad på kommunal bolig, med dokumenter som kreves. Situasjonen for mange av de som faller såpass utenfor, vil helst kunne kreve at de får oppnevnt verge, hvis man skal kunne få gitt de den hjelpen de egentlig trenger. For det er ikke uvanlig med folk som motsetter seg hjelpeapparatet, eller er ute av stand til å be om den hjelpen de trenger.