Neffi

Nei, USA kunne da sagt (med godt argument) at deres flåter bare kan være med i å beskytte Japans opprinnelige landeområder, hvis ikke kan USA bli beskylt for å være angriper. Og at Japan dermed må trekke seg tilbake, og heller vokse økonomisk gjennom handelssammarbeid, enn krigføring i Asia.

Jeg sa jeg ville foreslått å slå sammen stillehavsflåtene. Da er det jo helt hull i hodet om Japan skulle finne på å skyte på sine allierte, er det ikke?

Hvis noen sier nei, så endrer man variablene eller innholdet i forslaget, til man har en løsning som noen sier ja til. Det er sånn man kommer til enighet i samarbeid, samme hvilket nivå eller sted. Eksempelvis om jeg sa at jeg vippser deg 10k hvis du sier; "Ok, Neffi, kanskje du har rett. Kanskje det hadde gått an.". Da fins det vel en mulighet for at du hadde kunne sagt den setningen, right? Sånn fungerer avtaler og forhandlinger. Kanskje jeg hadde måttet vippse deg 30K. Det vet man jo ikke før man har sendt noen baller fram og tilbake.

Du lager tulleavtaler. Jeg ville eksempelvis foreslått å slå sammen stillehavsflåtene, mot at Japan la fra seg land som ikke var deres og da opphevet sanksjonene. Avtaler trenger også ett felleskap for gyldighet, dvs samarbeid. Hvor mye og hva som eksakt må til, må behovsprøves. Alle land vil ha godt av sammarbeid, det blir akkurat som når bedrifter fusjonerer og får stordriftsfordeler + at det er fredsbevarende. Slike ting kommer ikke gratis og må jobbes for.

Jeg vet ikke, men om Hamas er helt vill i nickersen, så er det jo lederne man må ta tak i, ikke sivile. Forøvrig så hjelper det jo ikke å kaste en bombe i ny og ne på 'samboerne' sine, og tro at det da blir fredelig. Så Israel har også et ansvar der. Det blir det samme som om at vi skulle bombet litt random blant samene, for å 'markere' makt. Vi gjør jo ikke det! Vi kan ikke med hånden på hjerte si at alle mulige andre utfall ville kostet flere sivile liv, enn de 135 000 som bombene tok. Dermed blir tenkte alternative senario egentlig bare tull å ramse opp...

Man tar ut dårlige ledere, ikke sivile.

Hvordan kan du vite at Hamas ikke kan eller vil flytte? Det kan ikke vi vite, og diskusjonen de må ha der, er ikke ferdig innen de har kommet til en løsning. Det er sånn dialoger fungerer. Kina hadde selv klart å komme seg ut av Japans grep. Kina har 1,412 milliarder folk. Japan har 125,7 millioner. Det blir som om at vi, lille norge skulle tatt over Russland. Alle skjønner jo at det ikke ville gått.

Jeg gir deg opp til haiene!

Tull. Krigen sluttet med Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Hallo? Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet 6. og 9. august 1945.

Hamas kan flytte. Kartet kan tegnes på nytt. Det er jo ingen som kan si at det Palestinske kartet gir noen mening? Det vil være fordelaktig for både Israel og Hamas. Forøvrig er det ikke jeg, en potet i lille landet Norge, som kan diktere en sånn løsning! Det må jo dere også skjønne. Men statsmaktene kan presse frem slike løsninger. Fremfor å drepe sivile. Alt annet er idioti. Ja, jeg er hundre prosent sikker på at Japan kunne blitt snakket til på en måte som ville gjort de mindre redd flåten til USA. USA bombet de ikke pga. noe annet enn Pearl Harbor. Å dra inn resten av verden blir bare tull. Verdenskrigen ble jammen ta meg ikke stoppet av atombombene fra USA.

Jeg skal ikke si at Japan var noe bedre enn andre land styrt av psykopater. En god sammenligning der er vel egentlig Putin, hvor vi sanksjonerer. Men leder det til noe? Det har jo ikke kommet noen til gode.

De burde ha en dialog om at det ikke skal bombes litt her og der med jevne mellomrom, og så kan de kanskje se på om bosetningen på Gaza burde flyttes? Nye landegrenser? Mot andre fordeler? Fins et hav av muligheter. Nei, jeg hadde forhandlet fram noe bedre så klart! Forøvrig så var det Kina sitt ansvar å ha dialog med Japan, ikke USA sitt ansvar.

Ok. Så dere begge to mener at man bør drepe sivile når statsmenn ikke klarer å gjøre en god jobb? Fremfor at statsmenn snakker sammen og kommer til enighet (som også er et alternativ). De økonomiske sanksjonene USA la frem i lang tid før angrepet fra Japan, tror du det kan ha bidratt til en kjølig front og desperasjon fra Japan? Jeg skjønner det er lett å være etterpåklok og tenke 'hvis og om', men må man ikke strengt tatt det, hvis man skal lære noe og komme til nye løsninger?

Løsninger er jo våpenhvile og dialog. Alle vet det. I dialog ligger også mulighet for helt konkrete løsninger. Forøvrig var 7 oktober et nøye planlagt angrep. En aksjon mot undertrykkelse over lang lang tid. Hadde vi holdt på slik mot eksempelvis Sverige eller Danmark, ville vi også fått et angrep rettet mot oss. Det er sånn man får fiender. Akkurat sånn. Japan og USA kunne også hatt et annet utfall med dialog og samarbeid. Det å snakke sammen, lage avtaler og samarbeid funker for absolutt alle, samme hvor ulike interesser man har.

Nå spør jeg deg helt random her; Tror du det er teknisk mulig å synes at Hamas er noen religiøse tullinger, men fremdeles være imot folkemord av gazastripen? Å samtidig være pro-jøder, men finne Israels utsletting av Gaza som umenneskelig? Tror du det er innenfor menneskelig kognitiv kapasitet? @Entern, Hva tror du? Går det an, eller forklar hvordan det er umulig...

Samme det. Godt å kunne krenke dere med å vandre over skjermen med venstrefløyfanen min. Kanskje dere har for lite problemer?

Denne diskusjonen har jo gått siden Hamas angrep. Min kommentar gikk på at det ikke fins noen godvilje å legge til fra meningsmotstandere. Så kan dere si at man må legge inn kommetarer med 'innhold', som om at det endrer noe? Ingen her som hører på noe annet enn den siden de står på i utgangspunktet. Forøvrig når jeg får kommentarer om "hvilken fløy" jeg måtte høre til så melder man vel sin egen kake? Har aldri lagt skjul på at jeg er en venstrefløyer, og det kommer jeg aldri til å gjøre, til tross for at dere skal bruke fløyer som skjellsord. For det er slik voksne og saklige diskuterer må vite. Kanskje hvis man er høyreekstrem? For alle andre er det bare fising i luften!

Få høre! Hvilken fløy er det jeg tilhører?

Kanskje du heller burde be de om å dyrke opp og utvikle en godvilje, som et ledd i prosessen til å kunne legge den til? Du burde kanskje til og med legge ved en link til hjelpemiddler for slik utvikling.

God i senga = God utenfor senga. Hvis du vil tilfredstille en kvinne og det er viktig for deg, så ligger tenningen og spenningen like mye i ting utenfor sengen. Det kan være lurt å ha tenkt over. Kunsten ligger i hvordan du får det andre mennesket til å føle seg. Selve sexen er likesom begrenset til hva kropper kan gjøre i alle fall. Det er ganske rett fram.

Syns det høres ut som om at "vanlige folk, med normale evner" er de som tenker helt likt med deg eller noe? Nå nevnte jeg riktignok veldig tydelige eksempler på hvor barn ikke passer inn, men for en kvinne eller mann med 90 timers arbeidsuke, så passer det heller ikke med barn, selv om evnene er der. Da handler det om preferanser. Mange slike som får barn i alle fall, og som heller ikke får beholde barna sine, fordi de ikke gir barna den tiden de trenger.

Mitt favoritt-leketøy er mye mindre. Lifehack; Prøv å finn partnere hvor det er litt omtanke og kjærlighet med i bildet. Da blir alt så mye bedre.

For en rar diskusjon. Altså, at man må 'vise' tilfeller av livsstiler hvor det ikke passer med barn. De som liker og velger rus, der passer det jo over hodet ikke med barn. De som vil bo alternativt, i telt eller grotter, de bør kanskje vente eller droppe å få barn. Mennesker med store funksjonshemninger (fysisk eller mentalt) vil kanskje synes barn blir vel komplisert (joda, man kan få assistenter til å hjelpe, men hva er poenget med å lage barn andre skal ta seg av? Det spørsmålet kan jo ha mange variabler). Folk uten partner og/eller storfamilier som kan hjelpe til, de kan tenke barn blir for stort ansvar. Pedofile vil kanskje kvie seg for å få barn. Fengselfugler også. Når du @leticia mener at du ser løsninger og ikke problemer, så kunne jo alle de nevnt over i mine eksempler fått barn. Kanskje fint at man ikke er så løsningsorientert at det blir toxic? At man selv klarer å regne ut om det passer med barn eller ikke?

Jo, og dette vet jo vi kvinner. Når vi er nærmer oss 14 år oversvømmes vi av menn i alle aldre som 'oppfører' seg på en ganske så bestemt måte. Denne 'oppførselen' forsvinner når vi blir ca 30 år, og da får vi se menn fra en annen side. Fra et kvinneperspektiv opplevde jeg det å bli 'over 30' som befriende. Nå kan jeg ha samtaler med menn som baserer seg på to mennesker, ikke bare to motstående kjønn, og personlighetene får mer å si. Eksempelvis blir jeg mer målt på faktisk kompetanse og egenskaper blant menn nå, enn når jeg var yngre. Og de menn som har tunnelsyn og bare ser på kvinner som 'kjøtt', de møter meg og mine godt voksne medsøstre nærmest med forakt, og det er jo en fordel for meg å kunne se de for hvem de er (altså, hvilken motivasjon de handler ut i fra). Og egentlig, hvis man analyserer situasjonen, er vel disse mennene bare styrt av en biologisk klokke, altså ikke så rasjonell, på lik linje med kvinner som helt mister perspektivet når de legger ned noen årsverk i hvordan de ser ut (hvilket jeg også tror er en overstyring av biologiske klokker). Det blir som å observere påfugler sine parringsritualer. Spørsmålet er jo da hva voksne kvinner skal gjøre når de er ute av parrings-vinduet. Jeg vil mene karriere og bidrag til storsamfunnet er nøkkelen, både før, under og etter parring. Men siden vi ikke snakker om liv i faser, og har en hyperfokus på akkurat dette med parring i samfunnet, tror jeg det oppstår mye kompliserte følelser og forvirring. Sikkert hos begge kjønn.

For en undelig suppe. Men for å komme med noe konstruktivt: Hva er intensjonene med ditt forhold til han? Hva er mål og planer? På hvilket grunnlag er dere sammen? Slike ting er jo veldig viktig hvis man ikke skal dra i ulike tråder og havne inn i rot og tull. Høres ikke ut som om at dere er helt klar over hva dere holder på med i grunn... I og med at han har et såpass nært forhold til ex og ex-familie, og de fremdeles fungerer som en familieenhet til jul (og kanskje andre begivenheter også?), skjønner jeg ikke helt hvorfor du ønsker å komme inn på datteren? Nå syns ikke jeg ett år er så fryktelig lenge heller og datteren er jo voksen om noen år, og kommer naturlig til å ta mindre og mindre plass i farens liv etter hvert. Forøvrig tenker jeg en dag fra eller til ikke spiller noen rolle, men undrer meg litt over hva relasjonen deres er bygget på? Hvis du er den som må slite og dra for å komme innpå, så har dere kanskje ikke vært helt ærlig om hverandres intensjoner og hvordan dere vil ha det?