Neffi

Ser ikke noe hat her jeg. Hvor er det hat? Vet du hva hat er? Hater man øl, hvis man ikke drikker øl? Hvis man ikke spiser sjokolade? Syns enkelte folks tolkninger av andre folks preferanser som hat speiler en sort/hvit og overdramatisert virkelighetsoppfatning. Skikkelig drama-queens/kings. I gaten min bor det sikkert 5 gamle (pensjonerte) single damer. Jeg snakker med de ofte, og har aldri hørt de utrykke hat, selv om de bor alene, og har landet på en rolig og stabil alene-tilværelse. Kan det være at mange har et hat-bias mot enslige? At de blir sett på som noe giftig? Hvorfor det? Med alle partnerdrapene vi ser rundt omkrig, burde ikke det fortelle oss noe om giftige tosomheter? Skjønner at de ikke kan være malen eller standarden, men hvorfor er enslighet hat?

Dere aner ikke hva dere snakker om. Henvisningsreglene er globale og standardisert, enkle og lett å forstå for de som faktisk leser pensum. Straffereaksjonene derimot, de er lokale, og er en annen side av problematikken. Norsk forskning bygger på og er sammensveiset med all global forskning og vice versa. Studenter over hele verden bruker det samme henvisning- og refererings-regelverket.

Alle disse endrings-ordene du nevnte over her, er ulike forskningstema. Grunnen til at ordene må brukes ganske presist, er fordi det i fagene går en lang rød tråd med forskning som peker mot akkurat dette begrepets forsknings-betydning. Å ikke bruke riktige forskningsbegreper, vil gjøre en oppgave svært dårlig i og med at man da hverken kan være sikker på hvilken forskningsretning man peker til, eller hvilke definisjoner. Legger ved et eksempel her, men kunne lett vist deg eksempler på samtlige av disse begrepene du nevnte tidligere i tråden; 1081_Managing Change The Role of Change Agent Unit-3.pdf (mlsu.ac.in)

Folk flest vet at de ikke har en vilje før de får en bevissthet. Og noen millioner av dine 'søsken' som var dårligere svømmere, bærer ingen bitterhet mot deg. Er ikke det litt godt å vite?

Du skjønner ikke problemstillingen. Men for å gjøre det enklere for deg, så får jeg svare dø. Jeg hadde vært helt ok med å dø som embryo, hvis jeg var uønsket.

Hvis jeg ble en abort, så hadde jeg ikke hatt noen bevissthet til å kunne ha en mening om det. Med andre ord hadde jeg ikke merket noe til eller fra, og det hadde vært greit!

Også i styrerom.

Ok. Du setter opp en ligning som sier at siden menn bidrar til samfunnet ... (Tusen takk alle dere sterke fine menn som gjør det. Håper dere gjør det like mye for deres egen lønn/utvikling/tilhørighet som for å tjene oss kvinner med det vi trenger. Noe får meg i alle fall til å tro det. Også en takk til dere menn som ikke deltar i arbeidsstyrken. Dere er også fine og av betydning.) ... så skal kvinner være avhengig av å ha en mann i sine private liv, da som i partner (?) eller varianter av partner (?). For meg høres det fullstendig skrullete ut, for alle disse mennene du snakker om, har lært seg å skrive på skolen, i hovedsak av kvinner. Og de ville antagelig ikke fått disse praktiske jobbene uten å kunne basiskunnskaper, slikt som å skrive. Du ville ikke kunne skrevet innlegget ditt uten kvinners bidrag til samfunnet. Så finner vinklingen din fryktelig merkelig. Jeg ser ingen sammeheng mellom det at kvinner jobber for storsamfunnet, og at det skulle gi de krav på en partner av noe slag? Det mangler rett og slett en link her. En sammenheng. En årsak-konsekvens kjede. Både menn og kvinner klarer seg helt fint uten partner, fordi vi er voksne selvstendige vesen. Vi klarer å kle på oss selv, spise selv, vaske oss selv, osv. Vi trenger ikke parnere, men vi kan ha lyst på en partner. Det er to forskjellige ting, det å trenge og det å ønske. Wants and needs. Vi skiller på disse perspektivene, fordi needs definerer det vi må ha for å leve. Veldig viktig å kunne huke av slike behov. Wants kommer lengre opp i behovspyramiden, og her dreier det seg om preferanser! Ikke alle vil bli statsminister, selv om det er en godt betalt jobb. Noen vil ikke ha en godt betalt jobb i det hele tatt, men vil jobbe med noe som betaler seg på andre måter. Eksempelvis mening. Noen vil ha en partner, kanskje fordi de vil ha mange barn og skape ett eller annet blide de har i sitt hode av et meningsfult liv. Noen vil ikke ha en partner, men heller vie seg til Leger uten grenser, eller som av andre grunner ikke har kapasitet til en partner. Noen vet selv at de er så slem at de ikke er sunn for en partner! Tenk for en selvinnsikt? Et partnervalg er wants fordi vi overlever uten partner. Å påstå noe annet er skrullete. Vi har millioner av bevis på at det å leve uten partner går bra. Særlig hvis det er ens preferanse. Når noen sier de ikke trenger en mann, så snakker de ut i fra denne preferansen, av hva de vil og ønsker seg. Å de sier det gjerne i møte med skrullinger som går ut ifra at alle kvinner sitter knust og forfjamset og venter på å bli reddet av en mann. Fordi noe. Noe ulogisk, uten mening. Det er et irriterende utgangspunkt for å kunne kommunisere om noen verden ting på. Og det oser av psykelig grandiositet. En slik grandiositet man vil holde seg langt unna. En keiser, som alle ser er kliss naken, bare ikke han selv. Det jeg tolker og hører, når enkelte kritiserer individers selvvalgte alenetilværelse (uavhengig av kjønn), er et fullstendig irrasjonelt individ med en ekstrem lav selvtillit og frykt for å ikke betingelsesløst skulle være noens avhengighet. Gjerne som et påskudd for å slippe å utvikle sin egen karakter og personlighet, som skulle gjøre en til et positivt tilskudd for noen. Disse er gjerne mer oppsatt på å skulle ha rett, enn å faktisk ha rett i forstand av å forstå noe. For det er to forskjellige ting. På samme måte som at det er forskjell på det å trenge noen, og det å ønske seg noen. Slike individer vet selv at der de er på utviklingstrinnet sitt, vil de antagelig aldri kunne bli ønsket av noen. Derfor blir det veldig viktig at premisset er at noen trenger de. Ikke fordi det er rett eller logisk, men fordi menn jobber for storsamfunnet. Derfor. Å sette ett kjønn sitt bidrag til samfunnet over eller under det andres er...gjett selv! Du kan få tre forsøk. *venter i spenning*

Hva behager? Et uønsket barn, som det ønskes å kunne være mulig å fraskrive seg. Det er de fedrene vi snakker om nå. Skjønner at du snakker om noen andre fedre. Utgangspunktet vi snakker om her, er muligheten for abort, og juridisk fraskrivelse av farskap. Mener du fars rett til abort skal vare til barnet er juridisk voksen, i tilfelle mor viser seg å være ubehagelig for han å omgås med? Eller hvordan får du dette til å bli relevant?

Hahaha! Du verden. Jeg skjønner hvordan vaksiner blir farlig, med dine tankerekker og krumspring!

Siden det er abort som diskuteres i tråden, går jo jeg ut i fra at vi her diskuterer tilfellene og behovet for abort. Ikke de som velger å få barn. Det er en annen diskusjon, som ikke har noe med abort å gjøre.

Kan godt hende det hadde vært til det beste for barnet, og personlig er jeg ikke imot at stat burde kunne ta den bidragsbyrden. Disse uønskede barna som ville blitt avskrevet, vokser opp med isfront fra far i alle fall, slik det er nå. Eventuelt veldig ambivilente fedre som med sitt nærvær kanskje heller gjør mer skade enn å tilføye noe.

I relasjoner som er såpass friske at et barn er diskuterbart, skjer jo selvfølgelig dette allerede. Normalen er jo ikke abort. Det i seg selv er ekstremtilfellene. Selvfølgelig må man da nevne disse ekstremtilfellene!

Hvis en kvinne tar abort, og far ikke vet om graviditeten, hvordan i alle dager kan det velte om fars liv? Fortsetter ikke hans liv helt uberørt, hvis han ikke vet om at det var en befruktelse der?

Hvordan klarer du å få dette til å dreie seg om abort? Skjønner du virkelig ikke at fars mulighet til å adoptere bort sitt barn, er et helt annet/eget tema? De aller fleste som får barn er i en situasjon som du beskriver. Så er det noen avvik, med par som av ulike grunner ikke kommuniserer bra. Både fordi de ikke kjenner hverandre, eller at personene ikke er så veldig mentalt utviklet i utgangspunktet. Begge de to sistnevnte tilfellene bør jo ikke resultere i foreldreansvar og barn i alle fall. For det er ikke til barnets beste.

Trodde virkelig ingen her inne skulle slå min rekord, men hit har vi altså kommet. Tenker vi sier det er din tur nå.

Hvis jeg studerer kjaken min i speilet er jeg brennsikker på at jeg kan spore antydning til dun der. Og vi vet jo alle hva det betyr! Noen burde legge ut en lydfil med skummel bakgrunnsmusikk, for i denne tråden kommer sannheten på løpende bånd.

Hvor farlig er det å føde? Det er store forskjeller mellom europeiske land (forskning.no)

Herlig glad-nyhet! Ja, jeg håper alt jeg har sett fra deg bare er skrivefeil, og syns du kan slutte med det nå. Det hadde vært så digg!

Etter min mening; hvis du finner dine vitenskapelige faktum i følelsene dine så er du forvirret. Høyst forvirret, og jeg vil mene du da har behov for profesjonell hjelp. For du har i så fall mistet den kognitive bindingen mellom ord og substans. Det er alvorlig.

I mitt hode bør masteroppgaven trekkes, men tviler sterkt på at plagiering er problematisk for en politikers arbeid. De blir vel instruert av andre i alle fall (og later som om at det kommer fra velgerne) og skal omsette informasjon som sin egen på den mest troverdige måten. Det er jo hele poenget med en politikers virke. Å samle andres tråder, og femstå som en troverdig leder for trådene.

Da kan jeg opplyse deg om at din tid er over for veldig lenge siden. Masterstudenter henter idag inspirasjon fra andre masteroppgaver i mer eller mindre grad (hvilket også kommer fram av Kjerkol sin oppgave!), og ligger det da fusk og feil ute, vil slikt spre seg som ild. Det er stor forskjell på nivåer her. Klart artikkelforskning på doktornivå ikke tar utgangspunkt i masteroppgaver, men organisasjoner bruker gjerne forskning gjort i masteroppgaver i sine egne organisasjoners videre strategier, i mer eller mindre grad, og kunnskapen, også den fuskede og falske, blir med studentene som reell kunnskap når de skal sette denne kunnskapen ut i praksis. Jeg kan ikke med min villeste fantasi se for meg hvordan du syns dette er greit. Forøvrig, i de høyere nivåene slettes fusk og artikler blir annulert uten noen videre spørsmål. Det har bare ikke livets rett. Hvis eldre forskning blir tilbakevist skal man være så oppdatert at man går ut i fra den nyere forskningen. Det er poenget med et oppdatert og globalt akademisk nettverk.

Terskelen for å gripe inn, må, av akademiske prinsipper, ligge nært med oppgavens nivå. En masteroppgave blir publisert og liggende offentlig for all fremtid. Det betyr at om noen har stjålet andres formuleringer og gjort de til sine, kan andre verk igjen bli feil, basert på sitering og henvisning til tidligere fuks og juks. Siden akademiske tekster bygger på tidligere, og andres arbeid. Resultatet blir da at hele det vitenskapelige korthuset raser. Derfor må fusk alltid trekkes tilbake og ut av den vitenskapelige 'kjeden'. Eksamenoppgaver som ikke publiseres kan vurderes annerledes, og må sees på som en opplæring og forberedelse til akademisk publisering. Fremdeles viktig å slå ned på, nettopp for å formidle disse viktige prinsippene, men da for å forsikre seg at en student ikke vil ty til snarveier, fordi det får konsekvenser. Konsekvensene bør jo være på individnivå, motsatsen blir at kunnskapsbasen bærer konsekvensen av å ikke være solid.

Ikke hvis ideen går hånd i hånd med handling. Det er jo hele poenget med tanker, at man tenker ut et grunnlag for handling.

Ditt valg. Vi skal dø alle sammen, både planter og dyr. Alle levende organismer. Det er det eneste vi er garantert. I mellomtiden gjør vi stort sett så godt vi kan, alt etter forstand. Nå kan man velge å gjøre så godt man kan – med optimisme, før man dør, eller man kan velge å gjøre så godt man kan – med pessimisme, før man dør. Jeg tror det første alternativet føles best, i det store regnskapet. Det eneste man risikerer er at noen kommer, peker på en og sier "Hva var det jeg sa?" – og at man blir utpekt som en som fikk feil på gjettingen. Det er en billig pris for å få lov til å leve litt lettere til sinns. For det er ikke ens grad av bekymring som løser problemet, tvert imot. Mye peker på at man lettere finner løsninger, hvis man tror det lar seg gjøre.