Neffi

@skaftetryne32 Jeg bare påpeker intensjonen. Altså, hva som får folk til å rømme. For man kan rømme inn i noe av positive årsaker også! Eksempelvis hvis man spiller fordi det er gøy og spennende. Eller leser bøker fordi man ønsker å lære. Det er årsaken som er poenget, ikke aktiviteten, og man kan si det samme om alle aktiviteter. At gaming har fått et skittent rykte sånn sett, er jo fordi det i store samfunnsperspektiver har lammet en hel generasjon, eksempelvis i asia. Hvor mange menn spiller bort livene sine til et nivå man kan sammenligne med å leve i en simulering. Simuleringsteoriene har jo også vært et tema innen filosofi. Spørsmålet startet med om vi ville valgt å leve i en simulering hvis den angivelig kunne oppfattes som smertefri og perfekt. I disse dager har spørsmålet gitt oss svaret, og vi slipper å gruble på det.

Men her peker du jo litt på problemet hvor eksempelvis gaming kan være et rødt flagg. Når folk bruker det som en virkelighetsflukt framfor å løse problemene sine. Da grenser det til misbruk. Samme når man drikker alkohol for å rømme fra noe/kunne slappe av. Eller om man aktiverer seg vekk ifra tanker, fremfor å nøste opp i tankene. Da styres jo aktiviteten av frykt for noe. Ganske kipt om folk gamer fordi de er redd, og de blir neppe mindre redd av å skyve slikt unna. Har man orden på livet sitt, eller jobber med å få orden på livet sitt, på en seriøs måte, så klarer man å slappe av uten stimuli. Man er på et indre godt sted, fordi man gjør så godt en kan, og det er ikke noe der man trenger å flykte ifra. Er jo i grunn samme hva aktiviteten går ut på. Mange ønsker seg stabile medmennesker, som klarer å koble av med egen mental styrke og selvregulering. (og det er vel kanskje også det som menes, når det pekes mot at gaming er en gutte-ting som man vokser av seg. At man vokser og får selvkontroll på følelser og tanker, og ikke trenger en virkelighetsflukt som voksen.)

Enig med @Krig og fred her. Vi velger våre tanker selv. Når jeg ble alene for gud vet hvor lenge siden (sikkert før krigen), så var jeg deppa en stund, men så valgte jeg å snu på tankene. Og fra det nye perspektivet så har jeg det helt supert alene. Vokser på alle nivåer og kan forutsi dagene mine, som er et direkte resultat av hva jeg selv finner på. Når man forteller seg selv slike offer-tanker som at man ikke får det til osv, så ser man ikke virkeligheten lengre. Disse parene som du ser på butikken lever helt andre liv enn det par-livet som du forestiller deg i dine fantasier. Forhold er ikke noe bedre enn alene-tilværelsen. Svært mange par viser fram et perfekt liv når de er blant folk, mens bak lukkede dører er de både ensom, ulykkelig og redd. Noe å tenke på...

Johnny Depp syns spørsmålet ditt er dumt, men deilig.

Jeg tenker at det er veldig spesielle personer som tenker på en sånn problematikk. Man forteller mer om hva man selv er full av, enn at det sier noe om systemet vi lever i. Kan godt hende det er fordeler med å være pen, men det er like mange ulemper også. Det skjønner man etter å ha fått noen år på baken. Så hvis man fremdeles henger seg opp i slike tanker, så har man rett og slett ikke forstått hvordan verden fungerer, men har havnet i en ekstremitet av en virkelighet, som bare opprettholdes av sine likemenn. For å ta eksempelet fra noen i tråden her, som vet om kvinner som har seilet på utseende til bedre jobber. Det har de bare kunne gjort på grunn av en kåt sjef. Altså, fordelen de kanskje kan ha opplevd ble skapt av en kåt og mindre smart sjef, ikke at de hadde et spesifikt utseende. Men denne tråden handlet om dating. Det vet jeg ikke noe om, siden jeg ikke dater. Men skulle jeg ha datet hadde det vært en date med et menneske, ikke et gavepapir.

Jeg skjønner veldig godt at du i din vanskelige situasjon ikke klarer å være ressursen i relasjonen til din mor, og jeg sier ikke dette for å legge skyld på deg, men for å hjelpe deg til å finne ut hva og hvordan din situasjon og relasjon kan bli bedre. Det fins et ordtak som sier at man aldri er mer lykkelig enn sitt mest ulykkelige barn. Så om du har det vanskelig, så har din mor det vanskelig. Nå vet ikke jeg hvor lenge du har stått i denne situasjonen, men når din mor ber deg oppsøke hjelp, så er det fordi hun føler seg hjelpesløs selv. Sorg. Hun ser at hun ikke kan hjelpe deg, og det tærer også på henne. Jeg vil tippe hun har forsøkt før, å møte følelsene og kaoset ditt, uten at det kom noen vei. Nå sier ikke jeg at du nødvendigvis må oppsøke hjelp. Hvis du klarer å løfte deg selv ut av situasjonen din, så trenger du ikke det, og ingenting vil være bedre enn at du selv mestrer det. Men for å klare det trenger du punkter å jobbe mot. Mål, med konkrete planer. Har du det? Hvis du ikke har det, er jeg sikker på at det er mange her som kan gi deg gode tips på en vei videre. Se for deg at du kommer på besøk til mammaen din og kan fortelle henne noe positivt. Hva tror du hadde skjedd da med dere? Hvor ville samtalen ledet dere?

Det er helt greit å ikke ha et bekreftelsesforhold til mammaen sin når man er 38 år, og jeg lurer litt på om en sånn relasjon i seg selv er ganske usunn. Altså en relasjon hvor man deler alle sine sorger, skuffelser og bekymringer med sin mor, som nesten midtlivs og godt voksen. Greit å gjøre det når man er et barn, men ett eller annet sted på tidslinjen må man bli voksen og klare å regulere følelser og tanker om opplevelser selv. Høres ut som om at du selv klarer å definere hvordan du føler deg i din situasjon, og at du selv antagelig klarer å finne gode løsninger for deg. Skal mammaen din fortelle hva hun syns og mener om alt, vil du jo leve hennes liv, eller en forlengelse av... Hva tenker du selv at du kan gjøre for å bedre/endre din situasjon?

Hey, @Stripete, de skjønner det ikke før de ser det med egne øyne, og står i det selv. Sånn er det noen ganger. La det bare flyge. Skal vi konkurrere litt? Se hvem av oss som klarer å være lengst borte fra forumet? 🤪 Tipper jeg vinner!

Men jeg skjønner ikke hvordan man kan si at noen ER noe religiøst. Det er jo bare tanker, og tanker er dynamiske. Det er ikke noe fysisk. Human-hva som helstere. Hva er det, sånn fysisk sett? Jeg ser ikke sånn på mennesker og deres tanker og opplevelser av virkeligheten. Det er snapshots av en tanke-reise. Så før man kan si "muslimer gjør ditt og datt" eller "Kristne er sånn eller slik" eller humanetikere eller hva som helst, så forutsetter jo det at man har funnet en fysisk klump eller noe i disse, som kan defineres med akkurat slike påstander. Så kan noen kanskje si at det er en identitetsdel. Når ble identiteter statiske? Altså tenkte identiteter? For det er vel ingen biologisk kobling med kropp og religioner? Forøvrig hvordan jeg ser på ismer også. Mennesker ER ikke sine tanker. Så syns diskusjonsgrunnlagene i slike problemstillinger blir vagt og rart. Objektifisering av tanker. Jeg får det ikke til, og var vi statiske sånn, er det jo også lite mening i meningsutveksling. Og det fornekter jo også læring og vekst-funksjonen i mennesker som i alle fall er en biologisk virkelighet.

Nei, jeg skulle hold det til en eller annen formyndri over hva andre har lov til å stille spørsmål om, ut ifra hva de har svart tidligere. Men det blir for vanskelig for meg, siden jeg ikke er forumspoliti, og loggfører hvem som sier hva. Videre blir det ekstra vanskelig når man skal svare på kommentarer fra selveste forumspolitiet. Logikk etter din målestokk. Jeg svarte på din kommentar. Det var jo endel som forsto poenget og spørsmålet selv om ikke du gjorde det. Ok, men om du er kontrollorganet for hvilke tråder som bør/skal postes, hvor sender vi inn søknaden? Har vi lover mot utroskap? Opplys meg.

Jeg skjønner virkelig ingenting av problematikken/problemstillingen, men en ting jeg har tenkt på; Tror 17 mai hadde vært litt gøyere for alle om vi foreksempel feiret politietaten den dagen. Gikk i tog og ropte hurra for politiet! Mer relaterbart for folk, siden det er de som praktisk forvalter lovverket ute på gaten, på sett og vis. Også vet om mange som kaller lønningsdagen for jul. Kult å heller ha 12 juler i året, enn 1.

Vanvittig bra tenkning utført av deg her! Gratulerer. Argumentasjonen står som en soleklar vinner og besvarer alle spørsmålene vi måtte ha rundt temaet. Hvem sier at det er en eller annen logikk i spørsmålet? Spørsmålet handler om grenser, og hvor de går, ut ifra sosiale konstruksjoner i samfunnet. I den andre pollen, om man syns sex skal være en handelsvare, sier noen brukere av forumet at sex er sunt og at sex som vare ikke har moralske sider. Da kan man jo spørre seg om hvor konsekvent de mener det? Eller er det bare sunt for kjøperen? Og videre, hvis man slipper å vedkjenne seg selgeren? Kant sitt kategoriske imperativ sier at slike spørsmål har en logikk i moralske spørsmål. Kanskje jeg heller burde spurt noe mer logisk, om flertallet i forumet foretrekker sten saks og papir, fremfor diskusjon?

Syns du greier fint ut om hvordan du tenker og er ikke nødvendigvis uenig i alt, men ser ingen relevans i alderen på yrket. Mange gamle yrkesgrupper som har forsvunnet. Mange gamle tradisjoner også. Forøvrig er jeg praktisk trent på å ikke akseptere argumentet "Fordi vi alltid har gjort det sånn", så det er for meg det motsatte av et argument. Altså en ubegrunnet unnskyldning man bruker når man mangler argumenter. Kan vi være enige om akkurat det?

Har litt vondt for å se for meg at din partner skulle få lyst på noen andre. Hvorfor spise på gatekjøkken, hvis man har gourmet hjemme?

Nja, psykologi-faget er ekstrem på akkurat denne retorikken, også i forskningsartikklene. En person foreslår en hypoteste som teori, og 500 forsøker å rive den ned. Man skal være ganske hardhudet for å stå i det, men det er også sånn man finner ut hvilke teorier som blir stående. Grunnen til at det diskuteres mer enn forskes i dette faget, er fordi veldig mye av teoriene går ut på konsensus (kvalitativ behandling av data), i mangel av å kunne måle emosjoner og persepsjoner med noe verktøy (og derav kunne behandle stoffet kvantitativt). Jeg har selv vært på gråten mange ganger når jeg har lest den stormende kritikken velrenomerte forskere (til og med nobelsvinnere) kan få i denne prosessen. Er man ikke godt belest på forskningsdiskusjonene kan man få bakoversveis så det holder. Du la sikkert også merke til at artikkelen tok opp at andre hadde kritisert M. Larsen, så de så ikke det store behovet for å gjøre det. Har du lest noe av denne kritikken M. Larsen har fått? Hadde du gjort det, ville du ikke sett på denne artikkelen som et angrep.