Neffi

Vanvittig konklusjon! Psykopater rammer offer i alle samfunnslag, og har ingen sammenheng med lav IQ. Informasjon, forskning og statistikker på emnet er ikke vanskelig å finne. Med mindre man er totalt nedsnøet med IQ langt under normalen.

Det er sant at det fødes færre barn fra tilfeldige unnfangelser enn tidligere, med nedgående trend. Poenget mitt var at hvis en kvinne vil bli gravid, så blir hun det, helt uten en manns velsignelse eller det ekstremt fjottete utsagnet ditt om "uten at noen hedrer og ærer dem med ekteskap". Det er et narrativ fra en tid kvinner ikke kunne forsørge avkom selv, og måtte ha en mann av praktiske årsaker. I din verden kan ikke ONS lede til barn. Det er bare tull! Det er ikke det at det eksisterer prevensjon som avgjør om det blir barn eller ikke, men hva kvinnen selv vil. Kulturen med å seksualisere jentebarn er med på å forme unge jenter uten egne sett med grenser rundt tema sex ja. I ungdomstiden har ikke jenter vært igjennom den individualiseringen som behøves for å tenke selvstendige tanker, utenfor gruppetilhørigheten. De styres på mange måter av kulturens forventninger. Men det betyr ikke at de ikke før eller siden vil få selvstendige tanker. Derav peker den naturlige utviklingen mot at de fleste vestlige jenter vil leve opp til samfunnsforventningene (utforske sex) og så finne egne grenser og partner senere i livet. Hvilket egentlig var hele poenget mitt med å angripe diverse tankeganger her, som påstår at damer med mange tidligere sexpartnere trolig ikke klarer monogame parforhold. Det er reinspikka tull og så fordummende at jeg ikke har ord for å beskrive det. Jeg blir trigget av slutshaming. Det er en hersketeknikk for de som mangler både sjel og argumenter. På samme måte som at jeg blir trigget av fordomsfulle idioter som nedsnakker folk med dårlig økonomi, rusproblemer, voldshistorie osv. Folk gjør av og til feil i livet, også lærer de av det. Akkurat som at diverse individer her i tråden kan lære seg at de ikke blir noe bedre eksemplar av menneskeheten ved å snakke ned andre. Å sparke nedover til umodne jenter, fordi man ikke får pult er forbi barnslig. Slutt med det øyeblikkelig!

Et menneske som har levd i et langt monogamt forhold, her i tråden omtalt som person A, kan like gjerne ha funnet ut at personen kun vil ha ONS for fremtiden, og fort sette nye rekorder på antall sexpartnere. Er det virkelig så skummelt å forholde seg til at mennesker endrer seg gjennom livet? Er det skam som er problemet? Skam over å ikke ha kontroll over andre mennesker og livets gang? Panisk avhengighet til en perfekt fasade som speiler hvor ekstremt suksessfull man er som mann? Hvor kommer dette bekreftelsesbehovet ifra? Patriarkatet? Er det ikke slitsomt å ikke eie seg selv?

Det er et par problemer med forklaringsmodellen din. Man må ha sex for å lage barn. Med 2,5 sexpartnere i året kan vedkommende på 28 år ha fått 12 barn så langt. Ja, helt "uten at noen herdrer og ærer dem med ekteskap". Og du sitter å peker ut folk med mental uhelse? Trenger man ikke kognitiv helse for sånt? Tror faktisk vi kan klare å bevise det motsatte: Sosialt utilpassede personer med mental uhelse klarer ikke å opprette kontakt med mennesker og har sjelden eller aldri sex. Ofte gjemmer de seg bak religion og kyskhet for å slippe å forholde seg til egen helse. Eller de foreller seg selv andre forklaringer på problemet; slikt som at de er for kortvokst, eller andre fysiske attribuer som får fokuset vekk fra egen mental underutvikling og helse. Som jeg sa, de forklarer fenomenet på den måten som ikke rammer dem selv...

Jeg syns du forklarer deg fint jeg! Og at du er ekstremt klarsynt i forhold til situasjonen. Slik jeg forstår deg, trenger du tid til deg selv, og det er utrolig stort å innrømme. Høres ut som om at du er i dyp personlig utvikling, gjerne med tilhørende deperesjon. Å finne seg selv kan være blytungt, særlig med barn og partner. Flaks for oss at også kvinner jobber og kan være forsørgere, sånn at også menn kan få lov til å vakle seg igjennom de vanskeligste fasene i livet. Håper du klarer å legge det fram sånn for partneren din. At du er i en krise og trenger deg selv. Da er odsene større for at det blir mindre konflikter. Det er en kunst å stå i livskriser uten å brenne alle broer, men det gjør reisen videre lettere. For alle, men særlig barna. Håper du klarer å nøste deg videre til noe bedre. Stor klem!

Denne tråden fremstår som et bevis på at dumme spørsmål får dumme svar. La merke til at en i tråden mente kvinner alltid (med gjentagende trykk på alltid; hele 3 ganger, i tilfelle noen ikke forsto ordet ved første lesning) leter etter noe bedre. Tro om det forklarer kvinner med 10 katter? De lå rundt helt til de fant noe bedre? Never give up, you can do it!! 💪 Det er utrolig mange preferanse-tråder på dette forumet, pussig nok blir de ofte sammenføyet med begrepet kjærlighet. Det syns jeg er skikkelig rart, spesielt når det kommer fra de kristenkonservative, for de beviser på sett og vis at de kan lese (siden de følger trådene her inne), men de kan helt umulig å ha lest eller forstått noe om Jesus. Hint: Preferanser setter mennesker opp mot et sett av fordommer. Ser videre at det antas at mennesker som ser lett på sex, er voldelig, sliter med økonomien osv, alltid vil være sånn. Det er ren BS. Svært mange mennesker erfarer nettopp sånn, og bruker erfaringene som utviklingstrinn. Vi har her to type mennesker; de som vokser gjennom livet, og de som ikke gjør det! De aller fleste menneskene vokser, noen fortere enn andre. Det er bare de som ikke vokser selv som tror at mennesker ikke kan endre seg... TS spurt om potensiell kone/kjæreste, på 28 år med x antall sexpartnere. Jeg mener at hvis TS føler behov for å spørre andre hva som er akseptert eller ikke, så er ikke TS klar for kjæreste/kone. Man bør kjenne seg selv og være selvutviklet før man finner seg kjæreste/kone. Ens evne til raushet, åpenhet, respekt og tilgivelse er også viktige momenter, hvilket TS ikke imponerer stort med i åpningsinnlegget. Ergo: jeg syns TS skulle rette mer fokus innover og mot seg selv, fremfor å lete etter preferansefilter av frykt for hva fremtiden hans vil bringe. Å ha sitt eget på det rene er en mye bedre forutsetning for et vellykket partnerskap, enn hvor mange sex-partnere en dame har hatt. Det gjør en også mer rustet til å komme godt ut av det, hvis et inngått partnerskap/ekteskap ikke lykkes. For det er noe med det også: Mange klarer å akseptere at relasjoner ender og får fine liv i alle fall, mans andre ikke får det. En preferanse-basert og lite utviklet person vil tåle et brudd dårligere, enn en raus og velutviklet person. Så man sikrer seg på sett og vis for hva enn som kommer (sånn at man slipper å være redd for hva fremtiden bringer) ved å utvikle seg selv...

Jeg tenker at sjalusi er en ganske ubevisst og primitiv reaksjon på en dårlig relasjon. Altså, hvis man ikke har jobbet hardt for et felles konsensus som kan gi følelsen av tilhørighet og tillit, så vet man det emosjonelt, selv om man ikke har tenkt tanken kognitivt fult ut. Da vil man i sårbare situasjoner kunne oppleve sjalusi, fordi fundamentet ikke er rett. Har dere hatt en rekke med uenigheter i stressede hverdager hvor "gjør hva du vil" erstatter ekte samtaler?

Det er helt OK å deppe over det som ikke ble/blir i livene våre. Det er en naturlig del av det å komme til aksept, og i så måte tenker jeg at du er i din fulle rett til å føle på et tap. Det er kjempetrist. Grusomt på mange vis. Når man føler seg igjennom de triste sidene ved det å ikke kunne få barn, vil man med tiden oppdage de positive sidene også. Når man selv er klar for å også se de sidene. De positive sidene gjør ikke de negative sidene bra, men man ender på et nyansert sted, med begge deler, godt og vondt. Generelt fikk jeg lyst til å minne om at når vi fantaserer og drømmer om hva livene våre kunne vært, så fantaserer vi utelukkende om de positive tingene (det som vi individuelt ville oppleve som positivt). Folk drømmer aldri om å få et sykt barn, en slem eller krevende partner eller ønsker seg et hus fordi det er så gøy å få regninger i posten (forsikringer, kommunale avgifter osv.). Altså, virkeligheten er ikke drømmene våre og blir aldri som i drømmene og fantasiene våre. Så det du sørger over, er tapet av en drøm/fantasi. Det gjør det ekstra vanskelig og vondt, fordi potensialet i 'hva som kunne ha vært' er uendelig på den positive siden. Like uendelig som din kapasitet til å drømme/fantasere. Mens det virkelige tapet er fryktelig mer nyansert, og for alt vi vet kan din sjebne som barnløs ha skånt både deg og et potensielt barn for ekstremt mye lidelse. Vi vet ikke. Men det gjør heller ikke tapet godt. Jeg håper at du klarer å sørge deg helt til en eller annen form for aksept som gir mening for akkurat deg. Alle drømmer går ikke i oppfyllelse, men det er veldig veldig ofte en god ting og livet kan fremdeles være vindundelig.

Det er flere måter og muligheter for å lære seg å bli mindre engstelig. Både med og uten terapi. Jeg har skikkelig sansen for menneskers egen oppholds-drift og kraft, og vil ikke nødvendigvis rope terapi med en gang. Best resultat med terapi, krever i alle fall mye egeninnsats, og resultatet blir ofte aller best hvis man klarer ting selv. Pluss at det gir følelse av mestring og selvtillit som planter seg til andre områder i livet, når man klarer å løfte seg selv opp. En god metode er å først bli skikkelig bevisst på sine egne katastrofetanker. Når en klarer å se seg selv objektivt og klarer å fange seg selv i det en gjør det, kan man skrive ned de tankene man har for å selv ha synlig bevis for egne tankerekker. Da er erkjennelsen total. Etterpå eller samtidig kan man rett og slett trene seg på å ha trygge tanker. Meditasjon med affirmasjoner og visualiseringer er en metode for trygghetstrening. Ganske lik terapi for PTSD. Lage trygge soner. Det å skape trygge soner kan se ut akkurat slik man selv vil. Noen bygger en imaginær mur rundt seg selv, og erklærer seg trygg når de setter opp en slik mentalt tiltenkt mur. Her er det viktig å utføre god kognitiv hygiene. Andre visualiserer at de ligger i et eggeskall som eksempelvis er av titan eller noe uknuselig. Innenfor disse "trygge rammene" kan man fylle opp med trygge og gode ting, og eventuelt ha åpning for trygge dyr og mennesker. Øver man sånn på trygghetsfølelse vil det dannes hjernebaner som fremmer trygghetsfølelse. Tid brukt i trygge indre rom, gir valuta i overført følelse i hverdagen. Men det må også jobbes med negative tankerekker. Vi har lært utrygghet ifra ett eller annet sted. Det er viktig å identifisere kilden, klippe av forbindelsen og erstatte den med andre tankerekker. Ofte må det gjøres punktvis på hver merkelige tillærte holdning man har. Men alt i alt; vi bestemmer selv hvor trygg eller utrygg vi ønsker å føle oss. Når vi er voksne og kan forme og bestemme dette selv. Det handler om valg, men krever at man er bevisst nok til å faktisk velge. Menneskers evne til selvbevissthet er variert. Nå er det jo også hormonelle årsaker som kan skape frykt-følelser. Da handler det ikke så mye om valg, men har man en slik tilstand, så kan man oppleve utryggheten som mindre graverende hvis man forstår at det er kroppen som tuller. Kvinner kan ha slike sensitiviteter og følelser rundt syklus, og i de ubalanserte overgangene inn og ut av fruktbarhet. Vi har alle hørt klisjeen om angstfulle middelaldrende kvinner som knasker beroligende. Det er egentlig overgangsalderen. Plutselig fall i østrogen kan gi mye angst. En følelse av å være i fritt fall rett og slett. Så man må skille på det kroppslige og det mentalt tillærte. Kanskje en mann med mye selvinnsikt kan gi en bedre beskrivelse av menns kroppslige fryktfølelse?

Men kjære, jeg må jobbe hele helgen, trolig til langt på natt og gjerne i søvne (Hver våre virkelighetsflukter). Så da er det bare deg igjen som er voksen her! 😘

Ok. Må si jeg lurer på hvordan din forklaringsmodell ser ut når det kommer til menns overgangsalder og nedgang i testosteron, når de blir eldre? Når du nå først har tatt menn ut av all årsak og konsekvens-sammenheng relatert til hormoner og humør (som i skolebøkene er emosjonelt regulert). Altså, hvilket opphøyet helte-narrativ legger du videre i historien om menn, når de blir gammel? Det er litt fascinerede å lese. Sånn blanding mellom eventyr og fiction. 🤭

Ja, nå skjønner jeg mer av hva du sikter til. Alle mennesker gjør feil. Det er bare sånn vi er, og uten tilgivelse og kommunikasjon kan man ikke vokse sammen. Jeg hadde ikke orket en sånn fyr.

For en fantastisk trylling for å holde live i myter! Dummeste jeg har hørt! Hvorfor tar flest menn livet av seg? Tror du det er en emosjonell eller rasjonell handling? Det å ruse seg? Det å gi opp sine idealer og velge kriminalitet? Jeg kan fortsette i det uendelige. Saken er at du selv tror på et mytebilde som ikke fins, annet enn i ditt eget hode, tviholdt på i patriarkier. Hvis jenter gjør det bedre på skolen så kan det hende det kommer av at jenter er tidligere moden, men det er også et bevis for at jenter er mer rasjonell enn gutter. You not even funny. Yesterday. Forbigått.

Syns denne var vanskelig å svare på, for jeg vet ikke helt hva du forteller eller lurer på? Folk er forskjellig, og ja, felles verdier er bra, hvis ikke blir det fort veldig mye drama. Mens andre igjen trives med forskjeller (det stimulerer blant annet raushet), så der er det også forskjeller og ikke en fasit. Mest av alt får jeg inntrykket av at du selv trenger å finne ut hva du selv mener og liker, og hvor du setter dine grenser. For det kan se ut som om at du ønsker å låne andres meninger om saken?