Sunflower.

Virker som det kan være hendelser i barndom som gjør henne litt «stuck» i den yngre mentaliteten. Virker jo som hun kanskje har blitt fratatt retten til å være selvstendig med en mor som skal bestemme alt? Før hun innser at forholdet til hennes mor kan være skadene, vil hun nok ta etter foreldrenes egenskaper og hvorda de har vist seg mot henne. Søk mom and dad issues på google( høres helt idiotisk ut ja, men mye nyttig informasjon å kunne hente der for å få en bedre forståelse) Anbefale å være åpen til henne om dette, omså skriv en liste som du har gjort hær og vis fram og forklar ditt stå sted. Men obs, sørg for at det blir en samtale vinklet mer mot hvorfor er du sånn, vi må finne ut ILAG hva som gjør at disse tingene skjer, istedet for en anklagende situasjon hvor hun ikke er bra nok. Legg ting frem om hvordan ting kommer til å være bedre om slike og slike ting blir løst anderledes. F.eks med playdates, ha en åpen og rolig samtale med henne om hvorfor synes hun det er ubehagelig å levere ungene? Om det er noe innni henne som skjer siden hun ønsker å unngå det. Vær varsom på triggere, hva som kan gjøre at hun går i forsvarsmodus og ikke lengre har kapasitet til å ta inn det du sier som objektivt istedet for personligt. Kanskje har dere alt snakket om det, og da kan du vell refkeltere deg fram til hvordan hun kan reagere, eventuelt søke litt på nett, og prøve ditt beste å holde samtalen rolig. Men hvis samtalen om oppvekst, og på hvilke punkter hun føler foreldrene har sviktet henne, eller hvor hun kjenner irritasjon/sinne ovenfor hvordan foreldene har håndtert hendesler, ikke er tatt. Er det en fin måte å starte på. Dette kan dog være vanskelig, for det er ofte veldig vondt å akseptere at trygghetspersonene man egentlig skal ha ikke har fungert optimalt, så kan måtte gjøres over tid. Og hvis det er en samtale du ikke ønsker å ta selv, eller ikke vet hvordan du skal klare å navigere deg rundt det uten å selv bli irritert/trigget og reagere fra ett følelsesmessig perspektiv. Oppsøk profesjonell hjelp. For ut i fra det lille du skrev, så virker hun som en veldig usikker person, som på utsiden prøver sitt beste å ikke vise det og da utagerer med barnslsig oppførsel. Som igjen, probleme kommer nok fra barndommen og hun blir rett og slett så trigget at kroppen kan havne tilbake i gamle situasjoner. En annen ting som IKKE hjelper er å si skjerp deg og voks opp, hvis hun er en person som ikke er blitt sett som barn, og heller overkjørt av foreldrene, så er det noe av det såreste hun sikkert kan høre. For innerst inne så skjønner hun nok at ting på endres, og hun er nok ekstremt selvkritisk fra før til seg selv, men for mye følelser hvor hub ikke har lært seg å regulere gjør det umulig for henne å navigere seg videre. F.eks hun kommer å beklager seg når hun innser at slik hun reagerte er feil, så når følelsene inni henne har roet seg klarer hun å se mer reflektert over situasjonen. Men i selve hendelsen sliter hun, for hun har nok ikke hatt foreldre som har hjulpet henne med å regulere følelser på egenhånd. Her og kan du google deg litt til hvordan regulere følelser, og hjelpe henne på veien der. Pusteteknikker er veldig gode. Å ikke ha noe mål i livet vil jeg tro og stammer fra lav selvtilitt og dårlig tro på seg selv, lysten er nok der, og hun har nok hatt lyst til å studere. Men når tankene overkjører om at hun ikke er god nok, ikke får til ting på egenhånd (for mor har alltid vært så bestemt eks), så gir hun opp for tankene overkjører totalt. Så anbefaler å søke hjelp, ha tålmodighet med henne men samtidig sett klare grenser. Ikke gå inn å redd henne, men vær en stødig brikke som kan være til veiledning. Så igjen, kanskje utrrykk bekymring for henne, at du tror det kan være ting hun ikke har fått bearbeidet som gjør at hun ikke klarer å regulere seg og at det kan hjelpe å snakke med lege, psykolog, terapaut? Hvis du ønsker å fortsette med henne, og er villig til å gå inn i noe som kan være en veldig krevende posisjon å stå i, så er det verdt det til slutt. Men se på det som at det er ett barn, som trenger ny lærdom av hvordan verden fungerer, om hvordan man kan hpndtere seg selv best mulig. Bare litt tips, for ting som kan fungere ved utagerende adferd. At hun går i sinne med å utagere som en unge, tyder sterkt på at hun har hatr problemer med at det ikke har vært ett trygt sted å vise følelser som barn. At hun må ha tatt ting ril det ekstreme for foreldre ikke har hørt på henne eller tatt henne alvorlig, eller at hun har trengt en klem og forsikring på at hun er sett og hørt og elsket. Så når hun utagerer slik, klem henne. Hold rundt henne og fortell at hub er trygg rundt deg, hun får lov å utrykke hva hun kjenner inni seg, at du ser henne. Nervesystemet hennes er i denne situajsonen helt i ubalanse, og det å bli holdt av noen kan hjelpe å roe ned. Hun er i stor trang for noen som kan være stødig når hun selv ikke klarer det, hun forstår nok ikke hva som skjer og klarer ikke gjøre annet enn å regere slik hun er vandt til. Men dette kan avlæres, hun trenger bare kjærlighet som ikke skal redde henne, eller tar ting personlig, men heller forstår at hun trenger bare space til å føle sæ trygg igjen, og det tar tid. Men å klemme henne i slike situajsoner, kan hjelpe henne til å forstå at hun trenger ikke å utagere for å få kjærlighet lengre, du er der og du er villig til å høre på henne. Men dette og står jo på hvor emosjonelt tilgjengelig er du, hvor reflektert klarer du å være over hennes situasjon, klarer du å se hva som egentlig foregår bal fasaden hos henne. Og har man lite forståelse for det mentale, hvordan barndom påvirker oss kan det være vanskelig å holde seg selv rolig i situajsoner som det. Så igjen, profesjobell hjelp kan lønne seg for begge på det punkte, oppsøk familievern kontoret eventuelt? håper dette kan være noe til hjelp, og lykke til🤍