Danielx91

Min psykolog har sagt at det blir lettere å bære med tiden. Hva slags hjelp kan hjelpe med forlatthetsfølelse og sorg? Jeg takler situasjonen med å være på skansen aktivitet og med venner samt føle på alle følelser uten å ty til rus. Rutiner er viktig. Takk <3

Jeg sliter mye med det.... og det er vondt....

Det er vanskelig å endre andre mennesker sin tankegang og folk kan ikke forstå det dem selv ikke har opplevd spesielt ikke folk som har hatt en trygg og god barndom og som får alt servert på en skje. (nå snakker jeg ikke om henne men generelt) Det virker som at folk forventer at man skal leve med det man sliter med samme hvor vondt det er for individiet. Virker som at det er det hun prøver å si ja. Jeg har muligens atypisk autisme (skal til psykolog den 21. oktober) og opplever mangel på støtte, forlatthetsfølelse, ensomhet osv, det er kjempevondt og noe som jeg ikke unner noen som helst. For meg så føles det som at jeg dør en sakte død.. Til syvende og sist så bryr dem fleste bare om seg selv og dem de anser som sine egne.

Ikke alle med autisme får hjelp. Om du hadde vært en av dem med autisme, hadde du tenkt annerledes da?

Autisme feks.

For. Det er mange som ikke har mulighet til et verdig liv. Å ha null livskvalitet igjen og å leve med uutholdelige smerter er ikke et liv, jeg har sett hvordan det er. Psykiske lidelser også kan gjøre sånn at sannsynligheten til et verdig liv går ned, spesielt medfødte, da det ikke finnes noen kur. Det finnes dem som blir feilbehandlet, dem som ikke får behandling og dem som får behandling men det er for sent.

Ja, man må være et betalende medlem for å se autismeforeningen på facebook.

Min sorg er ikke bare på grunn av det. Min sorg er på grunn av oppveksten jeg ble fratatt, 20 årene jeg mistet, det at jeg har såret min far på grunn av et valg jeg tok og at livet ble som det ble. Det finnes ingen aktiviteter eller arrangementer gjennom autismeforeningen i min kommune så hvordan kommer man i kontakt med andre autister da?

Kjipt om jeg må vente helt til neste år da. Takk for det! Hjelpe meg hvordan?

Jeg venter på utredning og psykolog, kan skje i oktober men mest sannsynlig neste år.

Min sorg er på grunn av oppveksten jeg ble fratatt, 20 årene jeg mistet, det at jeg har såret min far på grunn av et valg jeg tok og at livet ble som det ble. Jeg sliter også psykisk.

Hvordan overvinner man egne følelser og tankegang?

Når blir den lettere?

Jeg sliter med en stor sorg men ikke på grunn av dødsfall eller kjærlighet, sorgen begynte for 7 måneder siden.

Hei. Jeg trenger å snakke med noen. Først så vil jeg fortelle min livshistorie så langt. Jeg ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt i oppveksten min. Min far rømte til sjøen som fisker, min mor var alkoholiker (fremdeles er det) Flyttet fra min mor når jeg var 18-19 år i kommunal bolig. Kom inn i nav-systemet, gjorde forskjellige tiltak som feks brisk kompetansesenter, sens, folkehøgskole, på denne tiden sleit jeg med MYE sosial angst, så jeg klarte ikke å fullføre noe av det. Gikk gjennom "behandling" som var noen samtaler med psykolog, han ga meg midlertidig atypisk autisme, fikk avslag på modum bad på grunn av at dem mente at jeg hadde midlertidig utviklingsforstyrrelse som medførte depresjon og sosial angst, dem hadde ikke et egnet tilbud for meg. Så ble veien videre...., Min daværende fastlege skrev ut benzodiazepiner i 10 år uten noen kontroll eller oppfølging, jeg ble veldig innesluttet og apatisk av den medisinen. Jeg og min far kom i kontakt på den tiden men det var veldig vanskelig å få kontakt med meg, jeg kunne finne på å plutselig kutte kontakt med dem i flere måneder, det skjedde en del ganger. Først i 2020 fikk pappa litt kontakt, nok til å få meg innlagt på psykiatrisk, da ble benzoen kuttet med en gang, jeg er veldig takknemlig for han på grunn av det. I nyere tider så har min "midlertidig atypisk autisme" blitt forandret til PTSD., min fastlege undres derimot hvorfor den ikke ble forandret til k-ptsd. Jeg anmeldte min overgriper en eller annen gang i 2021, det tok 2 år før jeg fikk vite at det ble rettsak, i mars / april 2023 kom saken min opp i rettsapparatet, jeg "vant" i både tingretten og lagmannsretten. Det som skjedde rett før hele rettsprosessen begynne var at jeg skrev et innlegg på facebook der jeg la alle følelser i det, som var om både min overgriper (mannlig barnevakt) og foreldrene mine, som totalt ikke klarte ansvaret sitt. Det innlegget har såret pappa dypt men også stefamilien, i tillegg til at alle familie-medlemmer på far sin side kunne lese det. Min far er ikke lett å snakke med på grunn av at han ikke forstår hva psykisk helse gjør med mennesker, det har han sagt selv. Jeg la ut det facebook-innlegget på grunn av jeg så at det var den eneste måten der og da som jeg kunne forklare på men det gikk langt i fra det jeg hadde håpet på. Min pappa og stemor har gjort mye for meg i voksen alder, det skal jeg ikke nekte på men han ga meg ikke det jeg trengte mest, forståelse, i tillegg så skyvde han farsrollen sin på min stemor, hun ble mellomleddet og megler som hun ikke vil være mer, som er forståelig. For at det skal bli gode relasjoner med stefamilien så må det først bli en god relasjon mellom meg og pappa. Han har stilt to krav til meg, kontakte fastlegen og begynne å jobbe. Jeg skal kontakte fastlegen min men jeg vet ikke hva han kan hjelpe meg med siden han ikke vil søke meg til noen som helst plasser. Det med jobb, jeg er uføretrygdet, begynnte ikke for lenge siden med rutiner som for eksempel god døgnrytme, bedre kosthold, være ute, trening og finne en måte å akseptere fortiden min på. Jeg er ikke klar for jobb enda, med tiden er det mulig. Min far har hjerte-problem å det er ikke sikkert hvor lenge han har igjen å leve. Jeg har beklaget til far og stemor, tilgitt far, men han har ikke gitt meg noen hjertefølt beklagelse. Han mener også at jeg har schizofreni som jeg ikke er diagnotisert med, fikk vite av stemor at han skrev det i sinne. Han har skrevet at jeg vil alltid være sønnen hans og at det kan ikke forandres. Jeg går ikke lenger på medisiner, verken benzo, antidepressiva eller noe. Det jeg sliter med nå til dags er en mistro mot helsevesenet, en ekstrem sorg for oppveksten som jeg ble frarøvet av og tiden jeg mistet på grunn av meg selv, i tillegg til tanken at jeg blir også eldre i framtiden, at foreldrene mine skal dø en eller annen gang, mye ensomhet og ptsd, kanskje k-ptsd. Mulig jeg ikke har "normal" hukommelse. Betaler ned på gjeld. Har bolig som ikke er langt unna fra den kommunale leiligheten jeg bodde i, nesten i samme gate siden jeg var 18-19., kjenner at jeg vil flytte men kan ikke enda. Mange dårlige minner her siden det er nesten samme gate. Hva tror dere? Har dere noen forslag eller råd til meg? Takk for svar.