Krøvel Vellevoll

Ok, jeg skjønner. Men du sier dette er kort etter at du ble kristen. Det jeg lurer på er hva du tenkte eller følte som fikk deg til å bli kristen? Resten av historien er vanskelig å kommentere på, annet enn at det er slik du beskriver din egen opplevelse. Bra du er kvitt prolapsen.

Ja, i begge tilfeller er det åpenbart et ustabilt sinn det er snakk om, men sannsynligvis har de i den sistnevnte gruppen langt større problemer. Fetteren min var sammen med en slik en, hun skapte en situasjon der folk trodde hun hadde kreft og måtte behandles i USA. Flere bidro med penger for at behandlingen skulle finne sted. Dette gikk over flere måneder før bobla sprakk, og det kom frem at hun hadde flere handlingsmønstre som er forenlig med bipolaritet og lignende. Om de som pønsker ut løgnene på en manipulativ og utspekulert måte alltid er helt bevisst det de gjør kan man jo spørre seg om. Hvis de er det kan de kanskje kalles psykopater.

Hva var det som gjorde at du ønsket å gjøre en innsats for å oppleve noe?

Takk for svar, men å lese Bibelen vil ikke gjøre meg noe klokere. Det kan hende alt som står der er fiksjon, det kan jeg ikke vite.

Jeg kjenner en person som har et sinn som er vant til å lyve. Dette er hovedsakelig for å unngå å stå til ansvar og for å fremstille seg selv (eller en venn/venninne av vedkommende) som bedre enn de er. Jeg har kjent personen i mange år og ser at løgnene er blitt færre, men jeg har også sett at personen svært sjelden er klar over løgnen idet den skjer. Det virker som at dette er så automatisert at hjernen spyr ut løgnen før personen i det hele tatt har tenkt seg om, og jeg tror at løgner personen skapte for mange år siden nå blir fortalt som sannheter, fordi de har vært der så lenge. Forbedringen jeg snakket om har tatt mange år, som sagt er det fortsatt ikke bra. Årsaken til dette må nesten være redusert selvbilde og en underbevisst oppfatning av at vedkommende ikke er bra nok i seg selv, det må utbroderinger til. Det er et element av selvbedrag, slik det sikkert er hos de fleste lystløgnere, og det kan hende dette henger sammen med forrige poeng. At setningen ikke er sann er mindre viktig enn at den høres bra ut, og å ta ansvar for at noe ikke er sant skader egoet så mye at det kan bare ikke skje. Jeg har aldri konfrontert verken henne eller andre direkte med slike løgner, fordi de ikke går ut over meg direkte. Jeg prøver heller å holde meg unna slike folk. De *kan* forandre seg, men man kan aldri vite hvem dette gjelder, og aldri vite hvor lang tid det kan ta. Å bygge opp selvbilde og intellektuell ærlighet kan ta veldig lang tid. Best å ikke bruke tid på løgnere.

Da kan man spørre seg om man ville reagert dersom man kom over en person som sto på gata med mikrofon og verbalt snakket ned en religion, f.eks. ved å rope obskøne ord, kalte tilhengerne for svin eller lignende. Hvis dette skal være ok, hva er forskjellen på slik bruk av ord og å brenne gruppens religiøse tekst?

Det høres ikke feil ut å ta tak i det på den måten. I den debatten skulle jeg også gjerne sett en diskusjon rundt hvem som har ansvaret for hva barn skal få se, og hva som egentlig er årsakene til mobbing. Jeg ville ikke blitt overrasket om roasting kun er en ny versjon av et gammelt problem, og har vanskelig for å tenke meg at mobbing reduseres av å fjerne ideen om roasting. Men det ville man kanskje funnet ut av gjennom nevnte debatt.

Nei, vi er enige om det. Jeg håper ingen mennesker med vettet i behold vil anbefale andre å ta livet sitt.

Gikk litt tilbake nå, og kan ikke se at noen argumenterer for at hvem som helst skal få ta livet sitt når som helst. I så tilfelle ville det vært større problemstillinger enn hva som skjer etter døden Jeg tror det er bred konsensus om at det kreves strenge retningslinjer, og visse kriterier må være oppfylt før man innfrir ønsket om å slutte å leve. Slik jeg ser det blir hva som skjer etter døden veldig spekulativt, og alle mennesker har forskjellige syn, som vi kan se i denne tråden. Jeg er enig i at ingen kan vite 100%, men fordi vi ikke har noe kunnskapsgrunnlag å gå ut fra blir det vanskelig å skulle ta beslutninger på vegne av andre med dette argumentet. Hvis en person er overbevist om at de blir borte etter døden, og dermed blir fri fra smerter, kan ikke min personlige mening om saken avgjøre en så viktig sak for et annet menneske.

Men hvordan kan det spille noen rolle når det er 100% sikkert at personen skal dø? Vi vet at nåværende tilstand er svært uønsket. Vi vet ikke 100% at det blir bedre når personen dør, men det finnes foreløpig ingenting som tyder på at det verken blir bedre eller verre. Hvis vi tar for oss et scenario der en person har maks et par måneder igjen å leve og personen ber innstendig om å få dø, blir resultatet det samme med og uten dødshjelp: personen dør. Det vi kan gjøre er å etterleve personens ønsker og håpe at døden medfører lindring. Vi har heller ingen måte å finne ut av hva som skjer etter døden på. For meg høres dette ut som å anbefale noen å ikke få barn fordi det kan hende barnet blir f.eks. tung narkoman, får et forferdelig liv og egentlig aldri skulle eksistert. Men dette vet vi foreløpig ikke noe om, muligheten ligger åpen, og folk velger derfor å få barn.

Har du en klar ide om hva denne ansvarliggjøringen skal gå ut på?

Jeg sier ja til aktiv dødshjelp. Å frata mennesker muligheten til en verdig avslutning de selv har valgt, og å overlate dem til et helvete av smerter bare fordi vi ikke ønsker å ta i logistikken rundt er svært egoistisk.

Det blir ikke nevnt direkte hva som skal gjøres med dette. Mener motstanderne av roast at man skal sensurere programmet?

En 16-åring spør om ikke aldersgrensen for snus bør senkes til 16 år, og alle som er eldre enn dette svarer at aldersgrensen bør være langt høyere. Det kan fungere som bevis for at man har større forståelse rundt potensielt farlige stoffer når man er eldre, og at aldersgrensen definitivt ikke burde vært lavere enn den er. Det er jeg forsåvidt enig i, de fleste følger nok den vanlige banen med å bli avhengig som ung og dum, og så skulle ønske at de aldri begynte når de ble eldre. Men dette er en del av erfaringsløpet. Å sette aldersgrensen høyere vil fungere dårlig, det er litt nedverdigende for myndige mennesker som tror de er voksne i en alder av 18, og det fungerer dårlig med tanke på annen lovgivning. Om snus er farlig eller ikke er forsåvidt irrelevant i mine øyne, da eliminering av all risiko er umulig, og at folk gjør en hel massevis av ting helt uten omtanke for hvor farlig det er.

God dag. Før i tiden var jeg en typisk ateist. Jeg har nå innsett at mange er ateister kun fordi de misliker teister. Den typiske fremstillingen av en eventuell gud er for dem så absurd at de hardnakket hevder at denne guden umulig kan eksistere, og teistenes påstander blir tåpelige for dem. Det kan til og med gjøre dem ganske så følelsesmessig ladet. Slik er det ikke lenger. Jeg er ikke ateist, men jeg kan ikke kalle meg en teist heller. Det er så mye vi ikke vet om hvordan det er mulig at dette faktisk skjer akkurat nå. Jeg tror at opphavet til denne virkeligheten bokstavelig talt er ufattelig for oss mennesker. Jeg holder åpen en mulighet for at det er en bevissthet bak dette, altså en "skaper". At denne muligheten har åpnet seg har vært en fin ting for meg. Men når jeg ser på mennesker som følger en religiøs doktrine, som kristendom, islam, scientologi eller hva det måtte være, blir jeg forvirret. Jeg har en følelse av at grunnkjernen er den samme som min, altså at eksistens er helt sykt og at det finnes noe som er uendelig mye større enn alt vi kjenner, men det er enormt mye ekstra greier med på lasset. For eksempel: Alle religioner jeg vet om hevder å vite hva gud mener om ting her på jorda. Hvordan kan noe menneske vite hva gud mener? Alle religioner jeg vet om forandrer doktrinen sin ut i fra hvem som tolker den og hvilken kultur den har sitt opphav i. For eksempel var folk helt sikre på at gud mislikte homofili, mens nå har vi homofile prester. Betyr dette at mennesker kan bestemme hva gud skal mene? Hva er grunnen til at dere følte en dragning mot den religionen dere er en del av? Var det et bevisst valg? Hvorfor valgte dere ikke en annen? Hvis dere er helt ærlige med dere selv (og meg), vil dere beskrive troen deres som en TRO eller som VITEN? Altså, selv om du sier til folk at du tror på gud, er det egentlig slik at du vet gud eksisterer? Eller er det noen av dere som holder muligheten åpen for at alt kan være feil eller annerledes enn slik det er nå? Det var spørsmålene så langt, kanskje jeg kommer på fler etterhvert. Dette burde være unødvendig å skrive, men for å være helt sikker: jeg nærer ingen motstand mot noe menneske, og aksepterer all tro så lenge andre mennesker ikke blir skadet. Jeg ønsker helt ærlig å vite hva religiøse mennesker mener om disse spørsmålene, for jeg forstår ikke hvordan dette kan henge sammen. Håper du vil svare!