Spørrendelytter

Takk for innlegg igjen! Ja, jeg tror du har helt rett i at det er stor forskjell på å lese en masse ting, og å slippe noe inn..

Takk for svar -jeg er glad for alle innspill… Jeg kjenner jo det aktuelle Matteus sitat, siden jeg har lest Bibelen ganske grundig. Og dessuten lest ganske mye annet om religion, psykologi og filosofi. Og har også prøvd å se litt på hva forskjellige kristne retninger sier, og ateister / agnostikere og bibelforskere + lest ganske mye apokryft, både gammelt- og nytestamentlig… Hvis jeg skal dra ut noe felles av det som sies om Jesus (bibelforskernes forsøk på å rekonstruere en historisk Jesus / troendes vektlegging av hvordan Jesus fremstår i Bibelen) så er det verdien av å gjøre / være noe godt, samt antakelig verdien av (i hvert fall i en viss forstand) å kunne glemme seg selv… Og dette siste blant annet i tråd men Frans av Assis’ kjente bønn (« ..Å glemme seg selv for å finne seg selv..»).. Problemet er bare dette: Det er stor forskjell på å vite hva som er rett og fornuftig (bl.a å tenke og ikke minst å føle det rette), og å kunne integrere dette i livet som en stor og daglig og selvfølgelig og meningsfull følelse… Særlig når dårlige erfaringer og innsikter har ødelagt / ødelegger så mye.

Takk for greit svar! Av dette ser det ut til at vi ikke er så uenige, for også jeg tror f.eks at det negative kan overskygge en masse positivt… Og at det ligger mye negativt i at man ikke kan legge negativiteten vekk, og heller åpne seg for det som er positivt! La meg likevel benytte anledningen til å utdype noe ved problematikken: 1. For meg er ikke problemet ar det ikke finnes gode ting, men at de overskygges av de negative, og slik mister sin effekt, og sitt potensiale for glede. Og at dette skjer selv om fornuften sier at vi ikke skal la oss dras ned -for følelsene ser ut til å være sterkere enn fornuft, og følelser preges av dårlige erfaringer (mange nok)… 2. Overalt hører jeg om folk som mener noe av det samme som meg (f.eks viktigheten av grønn politikk). Men det er vanskelig for meg å føle meg støttet og forstått av slike «meningsfeller», for som oftest har de -utelukkende- klimamål og artsrikdom og økologisk fungering som hovedmål, mens jeg synes hensynet til individets behov for støyfrihet, naturlighet og en dypere sammenheng er like viktig…. Utdyping av pkt 1: Dette gjør jeg best ved å si noe om mennesker jeg har kjent (til). -Først mine foreldre (jeg er nødt til å bli litt personlig, ellers så blir dette altfor abstrakt. Samtidig tror jeg ikke det hele blir for utleverende, siden mor og far har vært døde i flere tiår, og jeg skriver anonymt): Mine foreldre var ikke uten gode egenskaper; f.eks kunne de være hyggelige. Og far kunne vise interesse for og kommunisere om ting hans barn var opptatt av, f.eks hva vi leste. Og mor var arbeidssom, og kunne bruke mye tid på å lage til gode måltider og kveldskos. Og jeg f.eks fikk blant annet som lite barn mye skryt for at jeg stadig fant de første hvitveisene om våren, og også fordi jeg hadde usedvanlig glede av å plukke store mengder villbringebær år etter år… Så kunne jeg sagt noe om mors og fars dårlige sider, og kanskje konkludert med at slik er mennesket -litt av hvert, og ikke perfekt…! Men min agenda er ganske annerledes: For mor og far var ikke en tilfeldig blanding av godt og dårlig (få mennesker synes -ut i fra min erfaring- å være det) -de var mer mørke enn de var lyse…Og stadig tok jeg meg i å tenke: Når de så klart har gode sider, hvorfor satser de ikke mer på disse, og lager en slags konsistens, så det lyse blir hovedmønsteret og det mørke unntak…. De har jo vist de har evnen til å være gode; hvorfor velger de ikke dette oftere -hvorfor så sjelden..? Og det hører med til historien at begge mine foreldre var ganske så kontrollerte, lite impulsive og følelsesstyrte. -Uhyre sjeldent så det ut som om det mørke var feiltrinn eller tap av sinnsro eller tilfeldig. -Tvert imot virket mørket som noe som var viktig å velge og å stå ved. Og aldri kom det en beklagelse… I tråd med det ovenfornevnte er mine erfaringer med offentlige kjente personer som filosofer, kunstnere, psykologer (blant annet de som skriver bøker) o.l -jeg har ikke problemer med å finne noe godt hos disse, ja ofte sensasjonelle og banebrytende dybder og formidling). Og ulikt mine foreldre kan disse storheter synes konsistente, for de søker og finner i bok etter bok, i verk etter verk…! Og likevel: Dum som jeg har vært har jeg etterhvert gått grundig gjennom disse som har betydd mest for meg som forbilder -lest absolutt alt de har skrevet, hørt på all musikken og tekstene, sjekket ut intervjuer og uttaleser, lest biografier -hva hadde jeg ventet..? Jo, noen dårlige eller uheldige vurderinger eller uttalelser, problemer med depresjon, piller, alkohol, samliv; alt dette man forventer et følsomt og genialt menneske kan få som straff for sin følsomhet… Og hva har jeg funnet?: Forferdelighet på forferdelighet; så konsistent og gjentakende og samvittighetsløst og dypt at det er vanskelig å unngå ordet Ondskap; bevisst, valgt, seende. Og dette er så ille at det tilsynelatende konsistent gode (som er ekte) blir ødeleggende formørket tilsynelatende for alltid… Og slik blir disse forbilder så altfor like mine foreldre… Jeg sier ikke at alle kunstnere, filosofer osv er som jeg har beskrevet ovenfor. Men de som virkelig har betydd mye for meg, og som jeg har undersøkt grundig er dette. Og tapet desto større…. Jeg har kjent mange spennende og vennlige mennesker i mitt liv. Og vennlighet synes jeg er et trekk som er utbredt (for det koster lite og gir mye). Og jeg får f.eks særdeles mye av dette, siden jeg hyppig treffer ganske mange på mine daglige turer med en bikkje de fleste synes er langt over middels interessant og betagende og ja nettopp vennlig.. Men min erfaring er at dette lyse vanligvis stikker sjelden særlig dypt… Spesielt ikke når det blir prøvet (vel, jeg skrev i forrige post at jeg mener menneskenaturen er god, så hvorfor det går så dårlig må jeg få komme tilbake til hvis noen vil kommunisere om det…). I mitt voksenliv (i motsetning til oppveksten hvor det var mange bra venner) har jeg egentlig omtrent ikke møtt noen jeg synes er god nok, tross at jeg vel ikke søker noen med færre svakheter og dårlige sider enn meg selv). Men et klart unntak er som nevnt min kone, som er bedre enn meg… Og i yrkeslivet gjennom mange år var det en av de mange hundre kolleger og samarbeidspartnere som syntes «å ha et hjerte» (hun var på en annen avdeling, så jeg kjente henne ikke så godt), og en i en offentlig etat jeg hadde med å gjøre, og jeg snakket med en psykolog en gang (bare en halvtimes tid) som syntes helt annerledes (bra) enn de flere titalls psykologer jeg så ellers (i utdannelsen, jobben, hadde noen i familien, gikk til noen)… Ellers -naboer, bekjente, «venner», familie, medstudenter, gymnaskamerater -vanskelig å si noe positivt…. Det kan være grunner til at folk ikke synes å være så bra… Og klart det kunne vært et eget tema å se på seg selv -som jeg får ta hvis naturlig senere.. Men det kan altså også tenkes at det er «langt mellom båtene», og at jeg må bli bedre til å lete, og trenger ideer… Igjen litt negativt. Men for å konkludere: Jeg tror det eneste som kan snu et negativt oppheng (fra tidligere erfaringer) er å finne støtte hos bra mennesker man bare må finne (for lite med bare en)… Reaksjoner..? (Fra deg eller andre..)

Hei! Jeg er en mann ganske opp i årene, som etterhvert har mistet tilliten til andre mennesker (og til mye i verden) i så stor grad at det har blitt et kjempeproblem for meg, og derfor også uungåelig belaster mine nærmeste… Jeg har ikke noe prinsipielt syn på mennesket (eller verden) som uutholdelig dårlig -tvert imot mener jeg at menneskenaturen er god, og at det i verden og naturen skal finnes nok lys til å utholde mye mørke… Og jeg er veldig fornøyd med min kone, som jeg har vært gift med lenge, så jeg vet det finnes gode mennesker (ikke bare en teoretisk mulighet)… Selv er jeg ikke noe mer traumatisert enn folk flest (har ikke vært noe mer uheldig med sykdommer, belastninger eller ulykker enn vanlig), og min oppvekst vil jeg tippe var i overkant positiv i forhold til hva man kan forvente -mange venner og meningsfulle opplevelser. Og som voksen har jeg, med et par unntak, fått realisert så mye positivt, at jeg tror jeg neppe havner under middels her heller… Mitt nåværende daglige liv er noe blandet, som det egentlig vel er for de fleste. Men økonomien f.eks er helt grei, og hverdagene har gode muligheter for variasjon og mening. I forhold til alder er helsen god -sykdomsproblematikk blir selvfølgelig mer aktuell som årene går, men er vel egentlig ikke så påtrengende -min form er god, og jeg beveger meg ganske mye i løpet av en dag… Og jeg er ikke akutt truet eller plaget av noe spesielt i det daglige, hverken fra omgivelsene eller meg selv… Vel, det er ett unntak; siste par år har kommet med ganske så hyppige nattlige mareritt (nesten hver natt) -det er mye død og vold og tortur og blod og skyting og truende situasjoner, samtidig som jeg i de ikke voldelige marerittene hele tiden sliter med å være god nok, gjøre ting riktig og å rekke avtaler, bli akseptert, få på meg klær, få til noe positivt i tilværelsen. Men marerittene mener jeg er ganske logiske: Ville vært veldig rart om mitt negative menneskesyn skulle latt meg være i fred om nettene. Men for meg som tidligere har sovet godt er dette en ekstrem forandring… Jeg er ingen naiv person -har alltid visst det er mye forferdelse i verden, men også mye godt. Og at man med litt flaks og bevissthet kan finne en tilflukt som er mer lys enn mørk. Og at en god innsats / handlinger teller. Men slik har jeg det ikke lenger -det er som om erfaringene opp gjennom årene har blitt for dårlige og for mange. Som om en terskel har blitt oversteget, og har fått det hele til å vippe totalt mørkt… Som menneske er jeg «høysensitiv». Dette betyr at jeg f.eks tilsynelatende hører og ser bedre enn folk flest. Men også at man er mer («overdrevent») opptatt av (total) rettferdighet, fornuft, praktisk innretning, logikk og «sannhet» enn nesten alle. Og selv om det kan være en stor styrke ved en slik høysensitivitet er det også her de virkelige problemer kan oppstå over tid: Man « senser» for sterkt alt som ikke er som det skulle være… Jeg opplever det norske samfunn som ekstremt og skremmende bisart. Det har jeg ikke alltid gjort, for sammenlignet med mange andre land har det vært så mye som åpenbart har syntes å være så mye bedre hos oss… Men nå oppfatter jeg det hele ganske så annerledes: Jeg tror fremdeles vi kan være bedre på noen ting, men mener nå at vi til gjengjeld er (bisart) dårligere på andre felt, slik at summen blir omtrent den samme for alle land (med unntak av der det er krig eller andre tydelige avvik)… En side ved å være «høysensitiv» kan være at man blir sterkt opptatt av nærhet til andre mennesker; en god kjæreste blir viktig, og familie, venner, kolleger, naboer ++; man kan nesten ikke komme nær nok (unntatt de man åpenbart ikke liker, og selv de vil kunne virke interessante…) for man vil ha en følelse av at det ideelt er så mye å hente.. Men så kommer problemet: Man kommer så nær innpå så mange over tid, og hvis menneskene faktisk er dårlige blir det hele en vanvittig dårlig opplevelse! Det bisarre ved menneskene, og det bisarre ved det norske samfunn er på mange måter det samme i mine øyne, for siden vi har et demokrati er det lett å tro vi har fått et samfunn folk flest vil ha… F.eks synes jeg det politisk er bisart at nesten samtlige partier går inn for fortsatt vekst som noe positivt, når ulempene ved dette burde være så tydelig (og at f.eks antallet i fattigdomsregisterene bare øker tross veksten). Og helt tilsvarende er mine personlige mellommenneskelige erfaringer: Folk flest synes å ha verdier som samsvarer med dette nevnte politiske, og at det er veldig VELDIG langt mellom unntakene… De siste årene har gitt meg samfunnsmessige og mellommenneskelige erfaringer jeg aldri hadde trodd var mulige eller representative (det er derfor jeg velger å bruke ordet «bisarre» så mye her): Jeg har alltid trodd livet uungåelig ville måtte by på sine mørke sider vi alle måtte finne måter å utholde / snu, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli sittende igjen med en liste med minst et tosifret antall negative erfaringer for hvert positiv… Og jeg kunne «drept» samtlige lesere her med hundre eksempler av forskjellig alvorlighetsgrad (eksempler på det foruroligende bisarre) -la meg derfor bare ta ett (og ganske mildt), for det vil tross sin «hverdagslighet» vise en tydelig bisarditet i sin utbredthet, uventethet, unødvendighet potensiale for skade, og representativt tegn på menneskelig fungering: Eksempel: Jeg bor landlig, med ett par mil til nærmeste postkontor. (Eksempelet er ca ti år gammelt, da postkasser var viktigere enn nå, men poenget står seg vel). På postkassestativet vårt er det derfor en rød tradisjonell postkasse hvor folk kan putte frankerte brev for avsendelse -postbudet tar disse med til postkontoret i forbindelse med postomdelingen. Vel, jeg legger et brev inn i postkassesprekken som vanlig, men etter et par uker har jeg kontakt med mottageren som ikke har fått det jeg har sendt. Hm; merkelig -jeg sjekker postkassen og ser at den er full av brev, blant annet får jeg et glimt av mitt eget (ganske store-A4) i mengden der i postkassesprekken. Så ringer jeg, men ingenting skjer, og snakker med postbudet (som sier det er noe feil med låsen så hun ikke får tømt -har tydeligvis bare tenkt å la posten ligge på ubestemt tid). Vel, jeg har selvfølgelig for lengst lirket ut mitt eget brev, men fortsetter å ringe + snakker med en postvikar, men ingenting skjer. Så, ca 2 mnd etter min første respons blir postkassen skrudd ned, og fjernet, og forhåpentligvis tømt (ok; nå er jeg litt usaklig pessimistisk med de to siste ord). Så tross at jeg har vært tålmodig og høflig hele veien har jeg nå straffet hele nabolaget med at vi har mistet postkassen. Mens posten fortsetter å kjøre rundt med sine biler med reklamen «Vi lever for å levere!» Og «beklager» var aldri et ord som ble sagt fra noen ansatte i posten i noen del av denne prosessen…. Jeg har bevisst beskrevet et eksempel som ikke er så voldsomt, men med et visst skadepotensiale (f.eks ett viktig brev), fordi det var overraskende, og egentlig ganske tydelig, og unødvendig problem, men siden har vist seg i min erfaring å være generelt representativt med flere titalls på titalls av lignende ting -privat, i næringsliv, i det offentlige. Så kan man si at ja,ja; så er det sånn av og til, men på de virkelig viktige ting så skjerper folk og etater seg…. Men slik er det ikke, og det er ikke en gang unntakstilfeller, men regelen, og i de fleste tilfeller totalt totalt unødvendig. Og jeg har etterhvert så tydelig sett svikten som en hovedregel og holdning: I mitt yrkesliv, i familien, blant venner, naboer, i det offentlige liv. Igjen er det fristende med en mengde eksempler. Men jeg vil bare si dette: Jeg ser ingen forskjell i alvorlighetsgrad, eller om det er klare brudd på tydelige norske lover, eller om det er snakk om fundamental psykisk eller fysisk helse, ja ikke en gang om det står om liv eller død: Menneskenes svikt synes å være fundamental, om man så er i privat eller offentlig rolle og setting. Og bare en konkretisering så dette ikke (bare) blir tåketale: Selv på så viktige områder som medmenneskers liv og død eller grunnleggende fungering har jeg privat og gjennom jobb møtt en utbredt holdning at «det er ikke så nøye». -Dette førte f.eks til at min far ble alvorlig skadet for livet, og fikk en tidlig død, og etter min klage fikk han millionerstatning -ikke pga legers feiloperasjon eller feilvurderinger, men pga holdningen «retningslinjer» er ikke så nøye, eller kommunikasjon eller nøyehet… Men mest av alt er å si at gjennom min jobbmessige kontakt med det aktuelle sykehus videre ser jeg liten vilje til læring eller forandring, og jeg er ganske sikker på at den ansvarlige lege ikke fikk så mye som en liten korreks, og kanskje ikke en melding engang… Og mitt hovedpoeng: Mellom det banale «postleveringssvikt» og min fars unødvendige død ligger det ekstreme mengder eksempler på forferdelighet, innenfor ekstrem variasjon og alvorlighetsgrad, og hadde det bare vært noen få titalls eksempler kunne jeg glemt dem, eller nedtonet, men det er hundrevis og ikke til å glemme. Og det synes ikke å være systemsvikt, men menneskesvikt, og mer vanlig enn uvanlig… Som så mange har jeg likevel funnet trøst i noe lyst eller delvis lyst, f.eks naturen, kunst, livsbejaende filosofi og psykologi +++Men også her er erfaring og lange linjer problematisk. Jeg kan f.eks være sterkt begeistret for en filosof eller en psykologisk kapasitet eller kunstner, og gå dypt inn. Og det gir mye. Men så havner man så dypt inn -f.eks,også leser biografier, eller absolutt alt dette forbildet har skrevet eller lagd- og plutselig møter forferdelige sider ved denne man trodde kom med håp og kjærlighet. Og det store verk får motsatt effekt, og det skjer gang etter gang…. Og naturen; den har jo sitt eget mørke, men selv dens lys trues; plutselig får vi en kultur som vipper over i støy overalt…. Det ble negativt dette her. Men det mest negative er vel at det kanskje er unødvendig. For selv jeg tror det må finnes lys… Vel, har du noen synspunkter / uenighet som kan gi et lysere og mer positivt fokus?