leticia

Du må bare la de ta den tiden det trenger. Jeg brukte 2 år på å komme meg over tapet av min bestemor, som for meg var min trygghet i livet. Bestefaren min som brått døde da jeg var 10 år tror jeg egentlig aldri jeg har kommet helt over. Slikt setter dype spor i et barn. (Jeg bodde i samme huset som besteforeldrene da jeg vokste opp). Håper det finnes noen andre rundt deg ❤️ - og hvis ikke så har du oss her inne som kanskje kan hjelpe litt på smerten og tapet du føler på ❤️

Det er vel nettopp pga at KRF raslet med sablene at AP (og andre partier) kommer med motsvar. Ordningen vi har nå er ikke velfungerende nok. Men om man fjerner nemndene og får en utvidelse av abortgrensen til etter man har vært på ordinær ultralyd så vil ordningen fungere bedre.

Dette er ikke kjønnsbetinget i det hele tatt. Den med den største inntekten drar det tyngste lasset. Det er helt vanlig, akkurat samme system som vi har med skatten vi betaler. Jo mer du tjener, jo mer skatt må du betale prosentmessig av inntekten din. Det har jeg da ikke sagt. NAV støtter generelt folk med lav inntekt, hvis den bare blir lav nok. Både de som er foreldre og de som ikke er det. Syns du ikke NAV har nok prosjekt å betale ut penger til? Skal forsørgelse av barn for foreldre som ikke har så lyst å ta økonomisk ansvar for egne barn også være NAVs problem? Man har forresten også ordningen med at man får bidragsforskudd når man har foreldre som tjener for lite til å betale bidrag, så NAV gir mye støtte til foreldre. Igjen, det er barnet som skal forsørges av samværsforelderen, ikke den andre forelderen som skal forsørges. Når man får bidraget ordnet via NAV så er det også en maksgrense for hvor mye man må betale i bidrag. Hvis du som i eksempelet du brukte tidligere hadde 1.000.000 i lønn, og den andre forelderen har 300 000 i inntekt (syns det beløpet der på 300.000 er kunstig lavt, er vel knapt noen som tjener så lite nå, ihvertfall ikke hvis man jobber fulltid) og man har en 50 / 50 fordeling så må man betale 2140 til den andre forelderen. Beklager så mye, men jeg anser ikke at du selv er så flink på dette, og jeg anser ikke at du er så veldig rasjonell selv, da du ofte kommer med antydninger og stråmenn. Men noen ganger når man skriver så kan andre tolke ting annerledes enn det man selv mente å få frem da man skrev det ned, så det kan også være misforståelser. Ja jeg kan godt fjerne ordet kanskje. Under normale forhold så bør fordelingen være 50 /50. Likevel så er det nok av eksempler på foreldre som ikke ønsker å ha en såpass stor andel av samvær. Og også noen som forsøker å hindre samvær slik som du har vært inne på. Nei, ikke spesifikt på det. Men vi har jo alltids statistikken av hvem som tar ut mest fødselspermisjon, og hvor stor andel menn som tar ut kontantstøtte versus kvinner, og også hvordan andelen av sykedager med barn er, så det gir et bilde av hvem det er som tar mest ansvar for omsorgen for barna hvis vi skal dele det inn etter kjønn. Vaginakortet? Syns det lyser gjennom et ganske dårlig kvinnesyn her. Kanskje du sitter med egne dårlige erfaringer siden du skriver på en slik måte. Du er nok ganske på villspor når du tenker at en overveldende overvekt av kvinner forsøker å sabotere fars samvær. Ikke at det er noen fasit, men av alle par jeg vet om som ikke bor sammen, så er det 1 kvinne som drev med samværssabotasje. Det var en mye større andel menn som har forsøkt å lure seg unna betaling av bidraget f.eks. Jeg er dog enig med deg i at systemet i barnefordelingssaker favoriserer kvinner, kanskje fordi man anser kvinner som mer naturlige omsorgspersoner. Jeg har også vært innom tidligere (kanskje i en annen tråd) at det er barnet som har krav på samvær, og barnets ønsker skal ha noe å si jo eldre barnet er. Man kan da ikke forvente at en 50 / 50 ordning vil passe best i alle tilfeller. Det ville vært veldig rart hvis f.eks barnet har en veldig sterk tilknytning til den ene forelderen fordi at den har vært mest tilstedeværende plutselig skulle være like mye hos den andre forelderen selv om barnet ikke ønsket dette. Men det er nok sant at noen foreldre bruker barna som et middel til "hevn" mot den andre forelderen hvis de er såret over å bli forlatt, dette skjer nok blant begge kjønn.

Ja det er sånn det fungerer nå, og også sånn det bør fungere. Det må det kunne gå an å si uten at du skal få vondt i hodet. Hvis man anser det å oppfostre sitt eget barn som en straff, da har man et helt feil utgangspunkt. Hvis den andre forelderen har dårlig økonomi så tas det hånd om av NAV ved at denne får stønad til å dekke sitt livsopphold. Personen vil også få dekke livsopphold til barnet sitt etter faste satser, det fritar likevel ikke den andre forelderen til å ta sin del av ansvaret for barnet. For all del, jeg sier ikke at vi har et perfekt system. Kanskje utgangspunktet under normale forhold burde være 50 / 50. Men det er faktisk ikke alle (oftest fedre) som ønsker å ha en 50 / 50 fordeling. Og flere som ønsker mye samvær ønsker det pga å slippe "billigere " unna økonomisk når fokuset heller burde være å ha lyst å tilbringe tid med egne barn. Blir en veldig feil prioritering. (Men nå tar jeg en pause i svarene, blir litt spising her og netflix, men kan svare deg mer i morgen ).

De som startet levenet var KRF som ønsket å innskrenke abortloven. Dessuten så er lovverket ikke så veldig velfungerende når man må møte i en nemnd etter uke 12.

Det er snakk om evne til å forsørge barnet. Hvis disse 2 foreldrene hadde bodd sammen så hadde mest sannsynlig den som tjente mest betalt mest for å kunne forsørge barnet. Hvorfor skal ikke den som tjener mest betale mest til barnet selv om foreldrene ikke bor sammen? Jeg tenker at det er noen som ser seg blinde på og tenker at disse pengene går til mor i stedet for barnet, og at det er derfor det blir så "vanskelig" å ønske å ta økonomisk ansvar for det barnet man har bidratt til å sette til verden.

Det kan hende de gjør. Samtidig så er det nok enda vanligere å lide av mangelen på tilstedeværende foreldre (altså at man føler seg som en byrde fordi mor eller far alltid har en unnskyldning for å ikke gjennomføre avtalt samvær f.eks). Kanskje den ikke har det. For selv når man har en 50 /50 fordeling så vil den som tjener mest måtte betale til den forelderen som tjener minst. Man skal nemlig bidra til barnet sitt etter evne. Akkurat som man gjør hvis man hadde vært 2 foreldre som bodde sammen med barnet.

Denne debatten blir brått så mye større enn den kanskje var tenkt. Hvor skal man egentlig begynne hen? Det er snakk om en utviding fra 12 til 18 uker, ikke alt mulig annet. Men OK, hvis man begynner på begynnelsen... Skal det være mulig å ta abort? Ja eller nei. Åpenbart så har vi flere i tråden her som mener nei. Jeg mener ja. Hvis man har bestemt seg for at det skal være mulig å ta abort. Hvor skal grensen gå? Kun ved voldtekt og fare for liv? 12 uker, 18 uker, 22 uker? Jeg har landet på samme konklusjon som arbeiderpartiet på den grensen, fordi jeg mener at det først er ved 18 uker at man har hatt den rutinemessige ultralyden som viser om svangerskapet er forenlig med liv eller ikke, inkludert store misdannelser som vil gi det barnet (og foreldrene) et veldig miserabelt liv. Hvem skal ta avgjørelsen om aborten? Kvinnen, kvinnens lege, den mann som har befruktet kvinnen, en nemnd? Her er mitt svar at det er kvinnen som skal ta avgjørelsen alene, da det er hennes kropp som eventuelt skal gå gjennom et svangerskap. Jeg er veldig imot nemnd. Nemnda er kun en ekstra belastning for den kvinnen som allerede står i en umenneskelig vanskelig situasjon. Nemnda kommer som regel inn i bildet nettopp etter at man har funnet misdannelser ved fosteret som ikke er forenlig med liv eller et dårlig liv, evt hvis det er noe helsemessig ved kvinnen som gjør at hun ikke kan fullføre svangerskapet. Som nevnt så blir 80 % av aborter gjennomført innen uke 9. Det viser at kvinner veldig fint greier å ta denne avgjørelsen selv. Så er det noen tilfeller som nevnt som er spesielle, fordi man ikke finner noe galt før senere. Sånn noen debatterer så skulle man tro at kvinner ser glede i å gå lengst mulig gravid for så å "drepe" et barn (som ikke er et barn). Det fører meg til neste spørsmål. Når er dette et barn? Noen mener det er det med en gang befruktningen skjer. Jeg er i andre enden av skalaen. Det er et barn når det er født. Altså at det kan leve for egen maskin, evt med hjelp, på utsiden av morens kropp. Dvs, det er ikke et barn verken i uke 12 eller i uke 18, som noen forsøker å få det til å fremstå. Så ser jeg at noen drar inn far og fars rettigheter i alt dette sammensuriet. Far må såklart få ytre sine meninger om hva han ønsker skal skje med graviditeten. Men han skal ikke han noen vetorett, altså å bestemme dette for kvinnen. Juridisk abort som også er nevnt, der er jeg litt delt i synet, jeg ser både fordeler og ulemper med dette. Det er tross alt barnet som skal oppfostres. Noen oppfører seg som om det er mor som skal ha disse pengene. Men dette er til barnets oppfostring, ikke morens. I de aller fleste tilfeller så er ikke bidraget i nærheten av å dekke halvparten av hva et barn trenger. Bidraget skal også dekke barnets andel av bolig o.l, og det er en makssats per barn som NAV kan innkreve fra den forelderen som ikke bor med barnet.

Det blir egentlig like sinnsykt begge veier. At en mann skal bestemme at en kvinne skal ta abort, eller bestemme at hun ikke skal få ta abort. Menn som har slike tanker har nok lettere for å se på kvinnen som en eiendel enn som et selvstendig uavhengig individ. Kanskje derfor de verdsetter livet til en celleklump mer enn livet til kvinnen.

Her så tar du utgangspunkt i at vi har med å gjøre med 2 potensielle gode omsorgspersoner. Menn presser og truer kvinner til å ta abort, noen går så langt at de dreper den gravide kvinnen. Det er ikke alle situasjoner hvor det er så smart å si fra til barnefar at man er gravid. Jeg er enig i at barnefar skal tas med på råd, men ikke at det skal være en obligatorisk greie. Folk er såpass forskjellige at et slikt forslag ikke vil fungere i alle situasjoner.

Enig. Blir helt matt av sånne holdninger. Tanken om at kvinnen "bare kan bære fram barnet og så kan hun adoptere det bort etterpå". Det er kanskje selve graviditeten og fødselen som er problemet, ikke hva som skjer etter fødselen.

Dere? Kan du ikke fokusere på den ene personen som svarer deg, i stedet for å dra inn andre i diskusjonen? Jeg er ikke noe tilhenger av terapeut generelt, heller ikke her. Hvis man ikke kan snakke sammen som par og bli enige så har man ingenting sammen å gjøre. Hvordan kunne en terapeut ha hjulpet din bror til å ta et valg for kvinnen som kvinnen ikke ønsket? Et slikt grep er ikke noe annet enn et overgrep mot kvinnen. Ellers så har man mange tilfeller andre veien også, at menn presser på for en abort. Hvis kvinnen da tar den aborten under press så vil hun sitte igjen med liknende (og kanskje kraftigere) reaksjoner enn det din bror hadde. Årsaken til at man drar inn helse i diskusjonen (både barnets og morens helse) er at de aller fleste aborter skjer før uke 9, (ca 80 % av abortene) og de som skjer etter uke 12 i all hovedsak handler om helse. Årsaken til at man ønsker å utvide til uke 18 er at kvinner i denne perioden (uke 12 - 18) må møte i en nemnd. Og det føles som et overgrep mot kvinnene ettersom jeg har forstått av historier som har kommet fram. F.eks hun som måtte gå med et dødt foster i magen i flere dager fordi nemnda hadde ferie. Fint at det er en selvfølge for deg at ingen skal nektes abort om de er voldtatt eller at det er helsefarlig. Men det er ikke alle som er helt der. Noen mener at man skal gå gjennom en graviditet selv om man har blitt voldtatt, for det er jo ikke barnets feil at faren er en stor drittsekk... Man har også det aspektet at en graviditet er helsefarlig i seg selv. Det skjer mye i kvinnekroppen under graviditeten som setter ekstra belastning på lunger og hjerte f.eks, faren for blodpropp er større, det er mye som kan skje. Svangerskapsforgiftning er en annen ting. I tillegg så har man kvinner som får skader under selve fødselen. https://kvinnedoktor.no/wordpress/fodselsskade/ Som nevnt, jeg forstår din bekymring for faren oppi dette når moren ønsker å ta en abort og han ønsker å beholde. Men naturen har ordnet det slik at det er kvinnen sin kropp som er vert for dette fosteret, og dermed må avgjørelsen være helt og holdent kvinnens. Ikke mannens, ikke fastlegens, ikke nemndas. Veiledning på sykehuset i forbindelse med en abort syns jeg derimot er viktig, men det er kvinnens kropp som må gå gjennom dette, og dermed hun som må ha det siste ordet, ikke noen av de andre som er nevnt.

Jo, det er akkurat det det handler om. At man ikke skal bli nødt til å gå gjennom en graviditet som faktisk kan være skadelig for en selv. Eller at man ikke skal bli nødt til å føde et multihandikappet barn som man blir nødt til å ta seg av så lenge man lever, med minimalt med hjelp fra det offentlige til avlastning og annen hjelp. Jeg ser argumentet ditt om at far også kan få reaksjoner oppi dette. Men enn så lenge så er det ikke han som setter eget liv og helse på spill for å bære fram et barn (eller flere) mot sin vilje.

Greit nok det. Men også kvinner kan framstå som tapere / dramaqueens o.l., og slike kvinner vil vel de fleste mannfolk holde seg unna?

Det enkleste for å finne svar på dette må vel være å ta kontakt direkte med skolen?

Hei Tenkte bare å stikke innom for å si at jeg håper det går bra med alle i tråden. Men så ser jeg at maskinfører skriver at det ikke går så bra. Det var dumt. Håper du får en god natt søvn @Maskinfører og kan få bedre dager framover ❤️.

Hvis du tenker på utseende så betyr ikke det alt. Verre å ha en stygg personlighet.

Nei, selvfølgelig ikke.

Når jeg leser hva du skriver - dessverre så syns jeg ikke du har noe i et forhold å gjøre. Man har rett på et privatliv, og det hadde vært helt uaktuelt (for meg) å vært sammen med noen som har tanker om at jeg bør vise han mobilen min, ikke godta at jeg får snap fra andre menn osv. Jeg legger ofte ut ting på storyen uten å sende til samboeren direkte. Andre ganger får han snap uten at det går ut på storyen. Det eneste jeg ser her er stor usikkerhet, og en som trenger hjelp til å håndtere egen sjalusi. Før det er på plass så som sagt, syns jeg ikke du har noe i et forhold å gjøre.

Vet ikke om du leser dette, siden du sier at du trekker deg tilbake. Men hvis du leser så vil jeg ønske deg en god tur til utlandet. Håper du finner det du søker etter

Sett fra den andre siden så vil det være svært lite fornuftig å være den som er aktiv som blir nødt til å ta disse arbeidsoppgavene i hjemmet fordi den overvektige ikke ønsker å endre livsstil. Akkurat på samme måte som det vil være lite fornuftig for en person å bli sammen med en som ikke gidder å løfte en finger i hjemmet av andre årsaker.

Nei det er ikke det. De fleste menn vet å bruke styrken sin og fysikken sin på en fornuftig måte. Det er altså større sannsynlighet for at den brukes til å beskytte fremfor å skade de nærmeste. Trenger ikke, men biologien henger nok igjen her enten vi liker det eller ikke. Det er altså fremdeles en fordel å ha denne styrken. Man kan ha akkurat de krav og ønsker man selv vil. Ingen skal bli påtvunget til å vurdere å bli sammen med folk som har fysiske kjennetegn eller personlighetstrekk man ikke ønsker ved en person. Høyde, vekt, hårfarge, kroppsfasong, størrelse på pupper osv - alt dette må man kunne ha preferanser på. I tillegg til personlighetstrekk man finner attraktive eller ikke.

Rentefradraget er nå på 22 %, ikke 25 %

Hva du måtte ha av boliglån har ingenting i dette regnestykket å gjøre.

Undersøkelser viser strengt tatt det motsatte av det han antyder, både når det gjelder moral og IQ.