leticia

Nå mente ikke jeg at man skulle unngå at folk blir uføre i den forstand at vi skal ha en nullvisjon for antall uføre. Men hva i samfunnet vi kan forbedre slik at færrest mulig blir det. Det er bra for den enkelte uføre og for samfunnsøkonomien i sin helhet.

Ja den handler om uførhet, men likevel så virker det veldig en stund som om den gikk over til å handle om gaming 😅 Da kan den liksågodt handle om kjønn også. Det er hvertfall mer relevant, ettersom kvinner oftere blir uføre, får dårligere hjelp i helsevesenet, og oftere også har lavere inntekt enn menn, som igjen slår mer negativt ut når de blir uføre. Jeg er egentlig litt mer opptatt av hva man kan gjøre for å UNNGÅ at folk blir uføre enn uførediskusjonen i seg selv. Det er i helsevesenet man sitter på løsningen. Helsevesenet og skolen (som vi har vært innom på før i tråden angående mobbing o.l.) Og hvis hvilket kjønn man er skal ha noe å si for hvilken hjelp man får og hvor fort man får den, så har kjønn veldig mye å gjøre i denne debatten. https://www.dagbladet.no/meninger/helsevesenet-er-ikke-lagd-for-kvinner/80391765 https://sykepleien.no/2024/08/studie-kvinner-far-darligere-smertelindring-enn-menn-pa-akuttmottak https://psykologisk.no/2024/08/adhd-hos-kvinner-i-fortiarene-en-etterlengtet-diagnose-eller-en-oversett-lidelse/

https://www.forskning.no/kjonn-og-samfunn-okonomi/na-er-det-dokumentert-kvinner-tjener-mindre-enn-menn-i-samme-jobb/2117421 Dette er fra 2022. Nå viser det seg at det argumentet som vanligvis blir brukt, ikke er så gyldig lenger. For ofte forklares lønnsforskjellene mellom kjønnene med at kvinner velger å jobbe i yrker som har lavere lønn. En ny studie konkluderer med at dette ikke er hele forklaringen. Bare halve forklaringen – Dette er bare halve forklaringen. Den andre består av at kvinner får mindre betalt enn menn i samme jobb.

Men siden vi langt fra opererer ut fra et likestilt rettferdighetsprinsipp i samfunnet så vil det også bli nødt til å være en del av kjønnskampen når man tar opp disse spørsmålene om økonomisk fordeling. Den dagen kvinner får lik lønn for likt arbeid, ikke får dårligere behandling i helsevesenet enn menn, samt at menn tar ut like mye fødselspermisjon som kvinner, her også ulønnet permisjon, og også gjør sin andel på hjemmebane, så kan vi snakke om at det ikke også handler om kjønnskamp. Det er en grunn for at det som oftest er menn som betaler bidragene, ikke kvinner. Det er i hovedsak fordi det oftest er de som tjener mer, men også fordi at kvinner oftere får omsorgen for barna etter et brudd. Det har alt med kjønnskamp å gjøre dette. Både for kvinner og for menn.

Dette var nok mer vanlig før i tiden da det som regel var en som var forsørger og den andre tok ansvaret hjemme. Vi tolker nok denne loven litt forskjellig, eller så snakker vi rundt hverandre. Det er ikke slik at den ene kan overforbruke, altså f.eks dra på dyre reiser, holde på med dyre hobbyer osv og forvente at den andre ektefellen skal sponse dette. Med forsørgerplikt så tenker jeg mer på at man skal ha det man trenger i det daglige, altså bolig, klær, mat (som du er inne på). Man må kunne sette ned foten hvis det går fra nødvendig til overdrevent sløsing. Trenger hun 40 par sko, eller holde det kanskje med et sted mellom 2 og 5 liksom

Fordi foreldrenes inntekt gjenspeiler (normalt) hva som drypper på barnet. Husk, dette bidraget skal gå til barnet, ikke den andre forelderen slik som mange (spesielt fedre, ettersom det oftest er de som betaler bidrag) synes å tro. Dette scenarioet syns jeg blir vanskeligere å forklare på en god måte. Men... - den uføre får jo faktisk barnetillegg i uføretrygden hvis denne har lav nok inntekt til å motta dette, og dette tillegget er ganske høyt hvis man får det uavkortet. Jeg syns faktisk det er en god ide at man justerer samværet ned for den uføre, og da tenker jeg ikke helst pga økonomien, men ut fra hvor godt den uføre greier å følge opp barnet / barna i det daglige sammenlignet med en som er frisk. Men jeg ser likevel poenget ditt med det økonomiske her altså. Har man flere barn som man har ansvar for så kan man sitte igjen med ganske mye i totalt barnetillegg, pluss at man også får bidrag fra den andre, så ja, jeg ser absolutt poenget ditt angående økonomien. Men barnetilleggene vil også regnes som en del av den uføres inntekt, så vidt jeg vet, slik at det kanskje kan føre til at forskjellen på den uføre og den med median inntekt ikke vil være så utslagsgivende med tanke på hvor stort bidraget vil være. Og til slutt, et bidrag vil aldri veie opp for hva det egentlig koster å ha et barn. Ettersom bidraget skal dekke mer enn mat og klær, andel av boutgifter (altså barnets del av husleie osv) er også medregnet i dette. Men når man snakker om 50 / 50 fordeling her så blir det jo noe annet enn hvis barnet bare bor hos den ene.

Tro hva du vil, statistikken på dette er tydelig, selv om en liten forklaring er pga medisinske fremskritt også, men disse utgjør ikke en så stor andel som de jeg referer til i det du siterer. Jeg har forresten også allerede nevnt det du sier tidligere i tråden, så kan være en fordel å lese litt nøyere før du går i "piggsvin" - modus... Forutinntatt? Du aner ingenting om meg ut fra det lille du ser hva jeg skriver her. Og jeg ser heller ikke noe poeng å forklare omfattende, men jeg har bl.a. hjulpet folk med det juridiske i forhold til klagesak.

Jeg tror det er helt andre årsaker til at som du sier "folk skyr uføre på sjekkemarkedet". For min egen del så ville det vært funksjonsevnen, og da spesielt med tanke på psykisk sykdom som ville vært avskrekkende. Det hadde jeg ikke orket å håndtere. Enig i at dårlig økonomi er en ulempe i forhold, sannsynligvis aller verst ulempe for den som har den dårlige økonomien. Denne vil nok alltid føle seg underlegen økonomisk, og har man sykdom i tillegg så må det være forferdelig vanskelig. Barnebidrag som du nevner, syns jeg at det er en selvfølge at man skal betale etter evne. Hadde man bodd sammen med begge foreldre så ville man som forelder uansett brukt endel penger på barnet. Forsørgerbidrag til den andre forelderen er vel noe som bare skjer ytterst sjeldent. (da tenker jeg på de tilfellene hvor man ikke bor sammen med den andre forelderen lenger). Du tenkte kanskje på forsørgerplikten i ekteskapsloven. Det er ikke slik at man skal sponse den andres overforbruk, bare det man trenger til forsørging. Sånn sett så er det enklere økonomisk å være sammen med en uføretrygdet / lavtlønt enn en som tenker at en karriere som "tradwife" kunne vært fint. Det er vel også ganske mye som kan reguleres her, via ektepakt, særeie, samboerkontrakt o.l.

Det er også en sterk medvirkende årsak på hvorfor antall unge uføre har gått i været cirka samtidig med innførselen av sosiale medier sannsynligvis.

Sverige har dobbelt så høy befolkning. Men nå snakket ikke jeg om folk i antall, men i prosent av arbeidsstyrken. Her ligger Sverige sin arbeidsledighet på 8 %, mot Norge sin som ligger under 4 %. Hva får de arbeidsledige i Sverige? Får ikke de trygd? Man må se på totalen av trygdemottakere, ikke bare på en enkel form for stønad, slik som uføretrygden (eller arbeidsledighetstrygden).

Sverige har dobbelt så høy arbeidsledighet som oss, så om de er så mye bedre på å få folk i arbeid er kanskje ikke så sant. Men det kan godt hende at du har rett når det gjelder at de er flinkere med tilrettelagte arbeidsplasser.

Det er en forklaring. Men vi har også endel folk som aldri kommer gjennom vgs. Det kan handle om forskjellige diagnoser og fødselsskader. Uansett så virker det som om høyere utdanning beskytter endel med tanke på uførhet, selv om sykdommer og ulykker selvsagt kan ramme alle.

Det er sant at uføre kan skape verdi. Men denne kapitalverdien gir seg normalt ikke utslag i endring av trygden. Så kan man tjene penger ved vanlig arbeid i tillegg. Hvis man går fra 100 % uføretrygdet til 100 % i jobb over tid, vil jeg påstå at man ikke lenger kan regne seg selv som ufør. De aller fleste uføre har ikke høyere utdanning enn vgs, endel av dem ikke det engang. Det er kun ca 20 % av de uføre som har høyere utdanning. Sammenlignet med befolkningen totalt så er det ca 35 % som har høyere utdanning. Det er klart at det vil være utfordrende å finne muligheter hvis man knapt greide vgs, og kanskje ikke det engang. Men vi har også sett eksempler på folk uten utdanning som greier seg veldig bra, så ingen regel uten unntak, tenker jeg.

Sorry å si det så tydelig. Men uføre har ikke samme muligheter som alle. Verken på funksjonsnivå, økonomi eller i kjærligheten. T.o.m. de som allerede har en partner før de blir uføre vil ha lettere for å miste denne partneren etter uførheten inntrer enn hvis de var friske.

Men nå handlet vel denne tråden om man kunne bli sammen med en uføretrygdet, altså om man kunne blitt sammen med noen som allerede er uføretrygdet? Ellers enig i at ting kan skje fort, plutselig så havner man i en ulykke eller lignende. Men det vil fremdeles være ekstra krevende å bli sammen med noen som har redusert funksjonsevne fysisk og eller psykisk. Ser også at noen her har nevnt at økonomien også kan bli utfordrende. Jeg har også mine meninger om gaming. For meg så hadde det vært kjipt hvis mannen kun hadde hatt det som interesse. Han spiller spill på PC, og jeg spiller også type candy crush o.l. hvis jeg kjeder meg. Problemet ville vært hvis gamingen hadde vært altoppslukende for partneren. Altså at det ble viktigere enn livet ellers. F.eks hvis gaming hadde vært viktigere enn felles tid og oppfølging av barn, hus, hjem og evt også andre felles fritidsinteresser.

Statistikken viser bare selve tallene, og ikke årsaken bak. Burde man ikke heller fokusere på hvorfor man har fått denne økningen i stedet for å fokusere på antallet? https://frifagbevegelse.no/nyheter/kraftig-okning-av-unge-pa-uforetrygd-aap-er-hovedgrunnen-mener-nav-6.158.1025616.bc7fb57a57 En annen ting er at hvis man f.eks går fra en økning fra at 1% til 2 % av de uføre er i denne aldersgruppen, så er det en dobling, og det høres utrolig mye ut. Likevel så utgjør de bare en svært liten andel av de uføretrygdede totalt. Noe av årsaken er også at nå så redder man folk ved fødselen som vi ikke greide å redde tidligere, og som går over på en uføretrygd allerede ved 18 årsdagen. Vel, dette var uansett en liten avsporing i forhold til TS sitt spørsmål.

Nei, jeg har vært ærlig mot mine matcher.

Nei, jeg kunne ikke tenkt meg å bli sammen med en som var ufør. Men å være ufør og ikke ha ambisjoner i livet trenger ikke være sammenfallende. Endel uføre lever et så godt liv de kan med de forutsetningene de har. Man trenger ikke å bare sitte på rassen i egen selvmedlidenhet fordi man er ufør. Som nevnt over kunne jeg ikke tenkt meg å bli sammen med en ufør. Men saken hadde stilt seg annerledes hvis jeg allerede var i et forhold og denne personen ble ufør pga sykdom eller skade. En ting til, jeg tror det er lettere / mer vanlig for en mann å bli sammen med en som er ufør, enn det er for en kvinne å bli sammen med en som er ufør. Og for mange så handler det nok også om årsaken til uførheten. Er det psykisk sykdom så hadde dette vært et mye større rødt kort enn hvis det var en som sleit med noe fysisk.

Selvsagt. Det vil alltid være noen som er mer interessante å snakke med enn andre. Jeg fikk, som nevnt tidligere 400 + likes til dagen da jeg var på Tinder. Tenker du at alle disse 400 hver dag skulle hatt like høy prioritet hos meg? Det tar faktisk tid å gå gjennom så mange. Så det endte "bare" med mellom 20 - 40 matcher til dagen. Likevel, også dette er for mye å forholde seg til og prioritere likt. Jeg fikk nylig en melding fra en som jeg snakket med for 3 - 4 år siden på Tinder. Jeg hadde blokkert han på et sosialt medie pga han ble for innpåsliten, nå hadde han funnet meg på et annet sosialt medie. Så nå er han blokkert der også. Noen forstår tydeligvis ikke et nei...

Hele verden opplever nedgang i fødselstall. Så å skylde på "dette samfunnet" blir en sterk forenkling og viser at man ikke har nok kunnskaper om forskjellige variabler og statistisk analyse, men kun tilpasser historien og tallene etter egne meninger. Nordmenn er generelt "kalde" folk hvis man sammenligner med det store utland. Man skal ikke lenger enn til Danmark / Tyskland for å se tydelige forskjeller i kulturen. I andre land, der hvor du sier at kulturen er annerledes og folk tar seg av hverandre. Det må man nesten, man har ikke det samme sikkerhetsnettet. Uføretrygden kunne du sett langt etter hvis du hadde vokst opp i et av disse land du synes er mye bedre enn Norge. Nå sier ikke jeg at Norge er perfekt, så langt derifra, men vi velger å ta vare på hverandre via velferdssystemet i stedet for innad i den enkelte familie.

Man har ofte også samtalen gående på Tinder med flere samtidig, (før det blir seriøst på noen måte) og da vil det være noen som virker mer interessante enn andre å fortsette samtalen med.

Nei, det er vel ingen som har sagt at man skal godta slik oppførsel. På samme måte som man ikke skal godta å få tilsendt dickpics, og forespørsler om sex etter et par meldinger hvis man har skrevet at man ikke er interessert i dette. Men det eneste man kan gjøre i alle disse tilfellene er å "move on", komme seg unna de personene det gjelder. Men jo, mekanismene på Tinder angående god selvtillit / dårlig selvtillit har noe med kjønn å gjøre. Ettersom kvinner overøses av likes, mens menn sliter med å få dem. Ellers enig i din siste setning.

Ok, oppfattet. Men når man melder seg på en tjeneste som Tinder må man nesten forvente at folk er der av vidt forskjellige grunner. Og det inkluderer også å booste sin egen selvtillit mot at andres selvtillit dessverre kan bli dårligere. Har man dårlig selvtillit i utgangspunktet så er det ikke stedet å være (hvis man er mann). Nesten så man er inne i kjernen for hvorfor tråden opprinnelig ble opprettet. At trådstarter mener Tinder er skadelig for menn.

Ikke? Du nevnte da ghosting i det innlegget jeg svarte på... (" Ghosting er på en måte bedre"...). Men kanskje jeg misforstod noe?

Neida, mange menn som deler sine erfaringer og problemer uten å fremstå sytete. Er da kvinner også som sutrer om at ingen menn vil ha dem. Men man bør tenke på at man ikke kan endre andre folk, kun seg selv. Og ja, det er problemer i samfunnsstrukturen både for kvinner og menn. Men folk er forskjellige, og jeg tror aldri vi vil oppnå en "perfekt" verden, ettersom folk har så forskjellige ønsker for hva en perfekt verden vil si. Vi kan gi dem bedre verktøyer til å takle livet. Det er ingen dans på roser for de aller fleste av oss. Vi kan gjøre forbedringer innen skoleverket og helsetjenesten bl.a.. Kjærlighet eller "innpass" som du sier, er ikke noe man kan kreve. Damer er ikke eiendeler som menn har "krav" på. Ei heller kan det forventes at kvinner føder flere barn enn vi selv ønsker, eller at vi skal være i forhold vi ikke ønsker å være i. Singellivet er nok mer fristende for ganske mange kvinner.