Rhabagatz

Jeg har skrevet at det kunne f.eks. foregå i regi av FN. At Russland (eller Ukraina) ikke ville akseptere en slik løsning i første omgang er ganske sannsynlig. Men samtidig er det også sannsynlig at vi kommer til et punkt der begge parter er så utslitt og utarmet av en blodig, langvarig krig at de ser på en slik løsning som eneste utvei som er akseptabel.

Og nettopp derfor skriver jeg manntallet som før 2014. Jeg nevnte dette som eneste mulige forhandlingsløsning som jeg kan se gir en snarlig slutt på krigen. At du, og andre, ikke ønsker en slik løsning er greit. Jeg har til og sett folk ta til orde for direkte NATO-involvering (altså å gå til krig mot Russland), så spekteret av løsninger er stort.

På Krim stemte bare 36,6 % av de stemmeberettigede for løsrivelse. Mange avsto fra å stemme (1/3), og mange stemte imot (42,22% av avgitte stemmer). Så det er begrenset hva vi kan lese av den folkeavstemning på Krim. I Donetsk og Lugansk var det derimot mer entydig for løsrivelse. Men en folkeavstemning i 91 løser ikke dagens situasjon. Dersom det er flertall på Krim og de andre okkuperte områdene for å bli i Ukraina, burde Ukraina så absolutt gå inn for en avtalt folkeavstemning organisert av FN med manntallet som i 2013.

Under gitte omstendigheter kan det være den beste, eneste og mest demokratiske løsningen, ja.

For det første, en avtale mellom to land ER internasjonal rett. Russland og Ukraina kan bli enige om å avholde folkeavstemninger - og reglene for disse som manntall, observatører osv. Ellers vil jeg være veldig forsiktig med å forskuttere resultatet av slike folkeavstemninger. Vi vet f.eks. at majoriteten på Krim så på seg som russiske før 2014.

Litt av bakgrunnen for Tyskland slunkne holdning i perioden, er at de også har sett seg tjent med en buffersone. En slik sone fungerer nemlig begge veier. En annen sak er at en eventuell fredsavtale er fullt mulig, men forutsetter at begge parter aksepterer folkeavstemninger i de berørte områdene.