Brother Ursus

Det SKULLE liksom ikke være mulig... men så er det Russland. De har samme mentalitet som Kina. Jeg så en video fra Kina her om dagen hvor bønder malte grisene sine sorte med maling for å forsøke å få høyere pris på marked. Det stod også masse folk og sprayet papp med vann. Hvorfor? Fordi bedrifter leverer papp til gjenvinning, og de får betalt per vekt... Slike ting er tilsynelatende helt vanlig i kyniske regimekulturer. Det er mentaliteten deres. Så jeg vil aldri si aldri. Det skulle liksom ikke kunne være mulig for en granatprodusent som leverer til forsvaret, særlig i et militærdiktatur, men korrupsjon gjennomsyrer jo absolutt alt, og Putins regime er jo myntet på korrupsjon.

Det er det jeg tenker også. Det skulle liksom ikke gå an. Selv korrupsjon må jo ha en grense. Satser på at det dreier seg om en ren feil, der man dytter ut granater så fort man kan uten særlig QC. Om 10% av granatene ikke funker så driter russerne i det om de kan produsere 15% fler granater. Kvantitet er en kvalitet i seg selv, som de liker å si...

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2023/09/27/195951074/hillary-clinton-med-stikk-til-putin-det-var-synd-vladimir Hillary Clinton med stikk til Putin: – Det var synd, Vladimir I forbindelse med avdukingen av Hillary Clintons offisielle portrett hos det amerikanske utenriksdepartementet, benyttet den tidligere president-kandidaten muligheten til å vise misnøye for politikken til USAs tidligere president, Donald Trump. Hun sendte også et stikk til Putin. Da Antony Blinken introduserte Clinton, roste han den tidligere utenriksministeren for hennes banebrytende ståsted samtidig som han meddelte at han beundrer henne for hennes tøffe tilnærming til Russland. – Mye av det som nå anerkjennes som universelt, anerkjennes som nettopp dette på grunn av Clinton. Hun ledet med USAs verdier og interesser, og avslørte Putin for den han egentlig er fra starten av, sa han. – Synd, Vladimir I samme anledning valgte hun å sende et stikk til Russlands president, Vladimir Putin. – Det var synd, Vladimir. Dette har du skyld i selv, sa Clinton, med henvisning til Putins invasjon av Ukraina, der kampene har nådd en stillingskrig mer enn ett år inn i krigen, til tross for tidlig optimistiske spådommer om Russlands sjanser til suksess.

Personlig er jeg tilhenger av "Rusistan". Men av hensyn til andre lesere bruker jeg fremdeles det vanlige begrepet Russland med stor forbokstav. Jeg skjønner tanken til det ukrainske språkrådet, men de bør heller bytte navn på landet til f.eks Moscovia som mer nøyaktig beskriver HVA Russland er og hvor det kommer fra. Rus- forstavelsen er tross alt et ord som tilhører Ukraina og vikingene. Kyivan Rus. Det som i dag er Russland var i sin tid Moscovia som bredte seg utover med sine stadige erobringer av nesten folketomme områder østover.

Det er høy aktivitet på hele nettet, inkludert andre fora, Twitter, Facebook-kommentarfelt osv. osv. så regner med at det går dårlig for Russland ja.

For å være helt ærlig, så begynner jeg å tro at veldig mange russere saboterer krigsinnsatsen med vilje. Det er så veldig mye som skjer som er så sært...

Russiske medier viste i dag denne videoen som bevis på at Sokolov er i live. Problemet er at den er tatt inne i Sevastopol-hovedkvarteret som ikke lengre eksisterer - samt at han ikke adresser spørsmålet om han lever eller ikke. Sokolov er nok død. Og "Weekend at Sokolov's" fortsetter i Russland.

Video om klasebombe-ATACMS. USA oversender Ukraina 200 av sine 364 raketter av denne typen. De vil utvilsomt være nyttige mot myke mål på stor avstand, som f.eks luftvern. Ukrainske HIMARS vil også kunne stå på mye større og tryggere avstand, og vil kunne reagere raskere på situasjoner som utvikler seg på bakken. aDYqrzG_460svav1.mp4

Det er så uvirkelig at det kan nesten ikke være sant. Selv korrupsjon kan vel ikke gjøre at noen sender granater uten eksplosiver til fronten. At de kunne funnet på å bruke dårlig TNT eller stjele litt TNT av toppen tror jeg helt sikkert, men dette må nesten være en feil... det er for utrolig 😄

Begge disse ble oversendt eksilrussere fra folk i Russland. De kan ikke poste det selv. Kommentarene til eksil-russerne er også ganske saftige. Men selv om de er i eksil så velger de ofte å passe tunga. Men det er tydelig at de ser hva dette er for noe, og hva det ligner på, og de er ikke glade. Alt som har med nasjonal sikkerhet å gjøre tuter og kjører, inkludert støtte til Ukraina, men vanlige statsansatte, inkludert de fleste soldater, får ikke lønn, med mindre de driver med logistikk eller andre ting som krever 24/7/365 overvåkning og aktivitet og man ikke har råd til å bli liggende bakpå. Denne divisjonen skulle være klar sommeren 2024 og skulle forsvare Russlands landegrenser, men blir nå hastet inn i krigen nesten et år for tidlig, og dager etter at de var ferdig med å ankomme, så har de blitt satt inn i kamper - ikke som divisjon, ikke som brigader, men som individuelle bataljoner langs hele frontlinjen. Det vitner om meget sterk desperasjon fra russernes hold. Ukrainerne fortsetter å fokusere på artilleri fordi det er det som dreper flest, og som forhindrer trygg fremrykking. Landminer og skyttergraver og andre hindre er der hovedsakelig for å sakke ned fienden og styre dem inn i en sone som artilleriet kan treffe med stor kraft på et lite, konsentrert område. Det er også fler tegn til at russerne nå flykter og kommer tilbake igjen, i stedet for å bli stående og dø. Mulig de sliter litt enten med barrieretroppene sine, eller at det nå også er barrieretropper som er engasjert, og mindre motiverte. Så færre døde russere kan utrolig nok være godt nytt. Weekend at Sokolov's. I videoen rører han seg vel knapt. Virker mest som et stillbilde. Eventuelt en eldre video de har satt på loop.

Jeg kjøpte en del aksjer i Novo Nordisk i 2021, når jeg først ble kjent med Ozempic, og så hvor godt det fungerte. Blodsukkeret til pappa gikk fra nesten 200 til 40 i løpet av noen uker, og han slapp å huske på å ta piller hele tiden. Det var nok med én injeksjon i uken. At det også førte til vektnedgang var den gang regnet som en bivirkning, men oftest en positiv sådann. Jeg så for meg at aksjen skulle stige etter hvert som resultatene kom ut, men jeg hadde ikke sett for meg hvor mye. Jeg kjøpte på drøyt 220 for et par år siden og nå er den på 650. Kunne dette skje i Norge? Ja og nei. Ja, fordi slike "lykketreff" kan hende nesten hvor som helst. Danmark har i likhet med Norge god og fornuftig styring. Og nei, fordi Norge er så ensidig fokusert på ressurser i stedet for foredling eller utvikling.

Tar Ukraina Verbove så har russerne plutselig enda fler problemer i enda fler retninger. Kommer Ukraina seg gjennom Ocherutvate, Romanivske eller Tarasivka så kan de veldig fort komme seg nedover til Tokmak og/eller toglinjen ved å rulle opp russiske posisjoner som vil være lettere på langs enn på tvers. Russland vil nok kaste inn absolutt alt de har her for å hindre at det skjer. Det skal ha vært et ugudelig ukrainsk artilleribombardement i går og påfølgende store angrep gjennom kvelden. Noen hevder ukrainerne allerede er langt inne i Verbove. Og denne gangen ser de ikke ut til å trekke seg ut igjen. De har også ildstøtte fra mange kjøretøy, som også har fått ganske hard medfart. Flere er ødelagte, inkludert en Marder. Det er nok dette russisk propaganda vil fokusere på i dagene som kommer.

Ukrainsk talsmann for de søndre styrkene sier han tror det vil komme godt nytt i løpet av de neste dagene, mht. Verbove.

Kart over hvor Putins venner sender sine barn for å utdannes. Det blir ikke noen atombombing av London eller New York med det første.

Sveits selger 25 stykk Leopard 2 til Tyskland med lovnad om at de ikke sendes til Ukraina. Det er imidlertid ingenting som hindrer Tyskland i å bytte ut 25 av sine egne Leo 2 med disse og sende dem til Ukraina i stedet.

https://www.nytimes.com/2023/09/26/world/asia/china-philippines-sea.html Tensions With China Cross a New Line in the South China Sea Et lite sideblikk til Asia. Filippinene har de siste årene nærmet seg Kina og Russland og trukket seg vekk fra USA. Nå har regjeringen der blitt tvunget til å gjøre helomvending og gå tilbake til USA ettersom det viser seg at Kina har imperialistiske ambisjoner. Situasjonen med Kina tilspisser seg stadig. Filippinene har sagt ja til å åpne 9 nye amerikanske militærbaser. Lavrov kaller dette "NATO imperialisme" 😄

Franz Josef Land øst for Svalbard. Denne hvalrossen vet tilsynelatende hva det betyr å få russere på "besøk".

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/bgrV2v/den-smertefulle-russiske-tausheten Den smertefulle russiske tausheten Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng. Jeg har hele livet kjent at jeg hadde fast grunn under føttene, og den grunnen var den russiske kulturen. Nå er det et tomrom under mine føtter. Den franske forfatteren Madame de Staël bemerket en gang: «Russernes taushet er forunderlig: De tier om nettopp det de er levende interessert i.» Høsten 2014 kom jeg med fly til Krasnojarsk for å delta på en bokmesse. En storslått litteraturfest. Alt så ut likedan som i Frankfurt. Som seg hør og bør i det 21. århundre – verdenskulturen sprer seg utover i Sibir, akkurat som hjemme. Når jeg i det året opptrådte i Europa, dreide alle spørsmål og samtaler seg alltid om krigen. På bokmessen i Russland snakket man om hva som helst, bare ikke om krigen. Alle var skrekkelig interessert i en ny reiseguide til Det gamle Roma. Jeg tror nesten jeg var helt alene om å snakke fra scenen om den katastrofen som var under oppseiling. Det var en taushet som var nedverdigende. Nedverdigende for alle, både for forfattere og lesere. Det ble den siste dråpen. Jeg ønsket ikke noen gang igjen å vende tilbake til denne nedverdigelsen. I løpet av de årene krigen har pågått, er tausheten blitt øredøvende, etter den 24. februar ble den uutholdelig. En gang i ungdommen hjalp de russiske klassikerne meg så jeg ikke ble kvalt av sovjettidens løgn Skredet av ord tar ikke slutt: «eple-og-bok-festival», presentasjoner av nye reiseguider om det antikke Roma, utgivelse av seriøse litteraturtidsskrifter som later som alt er OK, kurs i «Litterært håndverk i teori og praksis», workshoper for unge forfattere over aktuelle temaer: «Hvordan konstruere et sujett», «Konflikt, karakterer, stil». Et skred av taushet. Taushet i kor. Alt dette er en eneste stor «master class» i russisk taushetskultur. Det å snakke høyt om andre ting – er det samme som øredøvende taushet. Taushet som redning? Den russiske litteraturen reddet oss ikke fra Gulag, men hjalp oss å overleve i Gulag-landet. Nå kommer den igjen ilende til unnsetning. Et sitat fra Facebook-siden til en velkjent forfatter som opptrer i møte med sine lesere i Russland: «På møtene er publikum takknemlig, vennlig og lydhørt (av ordet «høre»). Men det er en ting til: For et år siden ville ethvert ord eller bare det minste hint om det som skjer omkring oss, ha fremkalt en stormende takknemlighet. Takk, takk for at du snakker! I den senere tid er det helt omvendt: Takk for at du IKKE snakker! Alle vet allerede. De har forstått. Og de er gått lei. Jo lenger unna det som uansett omgir dem hele tiden, desto bedre. Koble av og hvile ut, om så bare for en kort stund.» Taushet som en måte å overleve på, taushet som luft å puste i. Fylt med patriotisk spy Tiden og de historiske omstendighetene endrer våre smaksløker. En gang i ungdommen hjalp de russiske klassikerne meg så jeg ikke ble kvalt av sovjettidens løgn. Bøkene som står i hyllene, er de samme, rimene holder deg i sin favn, bokstavene har ikke rømt, men ordene har på en måte fått en helt annen betydning, de har en annen smak. Jeg forsøker å lese mine yndlingspoeter fra gullalderen om igjen, men nå er de alle sammen fylt med patriotisk spy. Vi unnslipper ikke, vi bærer i oss sporene av den staten vi er vokst opp i. Alle vi som er født i området fra Moskva til de ytterste grenser, ble født og har vokst opp i ulusen til et 1000 år gammelt imperium, og selv om vi hater det aldri så mye, har vi pustet i dets luft. Og når vi snakker om russisk «imperialistisk og kolonialistisk» holdning, lyder det faktisk som en kompliment til denne uendelige, blodige myren for det stiller vår ulus på linje med Det britiske imperiet. Vi må innse at landet vårt i det 21. århundre lever etter loven fra Den gylne horde: På toppen av pyramiden sitter khanen, under ham slavene hans, som hverken har stemme eller eiendom. Og den eneste meningen med og ideologien bak denne samfunnsordningen – det er selve makten og kampen for makten. Den nødvendige og tilstrekkelige betingelsen for ulusens eksistens er volden. Ulusene kan ikke avskaffes ved noe dekret, like lite som man kan avskaffe et språk. I løpet av generasjoners liv har fengselsvirkeligheten utviklet en fengselsadferd. Tute med de ulver som er ute. Det kommer til uttrykk i språket, som skulle stå til tjeneste i russernes liv og støtte oss i denne tilstand av stadig, uendelig krig både med hele verden omkring og med oss selv. Når alle lever etter fangeleirens lover, da blir språkets oppgave å føre krig alle mot alle. Hvis den sterke nødvendigvis må pryle den svake, blir språkets oppgave å gjøre det i ord. Å fornedre, fornærme, frata føden og knuse. Språket som en form for respektløshet overfor individet. Et slikt verbalt våpen som bannskap blir ikke brukt i noe annet «imperium». Denne formen for språk, som uttrykker kjernen i russisk liv, har vært snakket om i 1000 år både av makthavere og befolkning. Mens det russiske litteraturspråket er noe utenlandsk som er påklistret kroppen til ulusens språk og dukket opp på 1700-tallet, da kolonister fra Vesten brakte med seg fremmedartede begreper fra den franske revolusjonen: «Liberté, Égalité, Fraternité». Det er blitt bemerket for altfor lenge siden at makthaverne i Russland ligner på kong Midas: Slik denne antikkens konge forvandlet alt han rørte ved til gull, slik blir alt de rører ved, til dritt og blod. De stikker fingrene sine borti alt. De ønsker å utnytte Lev Tolstoj, Sergej Rakhmaninov og Josif Brodskij. De arrangerer tilbedelse av dem som er døde, vel vitende om at de ikke kan svare, og de tror at lyset fra klassikerne da skal falle på dem selv, på putinregimet, på «spesialoperasjonen» deres. Verden så vantro på at hundre tusener av russere lydig dro i krigen for å drepe ukrainere og bli drept selv Bandittstat Jeg er ikke i tvil om at Tolstoj ville ha sendt hele denne løgnaktige bandittstaten til helvete. Han ville ha forlangt at det over hele landet, i hver eneste skole i litteraturklasserommet over tavlen istedenfor hans portrett skulle henge ordene: «Patriotisme er slaveri!» Rakhmaninov ville i dag ha gitt veldedighetskonserter til inntekt for sårede ukrainske barn. Brodskij ville angret bittert på sitt skammelige uttrykk «skrønene til Taras», og han ville holdt forelesninger i hele verden for å samle inn penger til den ukrainske hæren. Når det gjelder Dostojevskij, er jeg redd for at han med sin ortodoksi og all-menneskelighet snarere ville vært programleder i kanalen «Tsargrad». Etter den 24. februar har det bare vært noen få enkeltvise protester. Hvor befinner de seg nå, de desperate, utmerkede menneskene som gikk ut på gaten for å verge sitt folks og sitt lands verdighet med sin egen person? I fengsel eller utlendighet. Folket tiet. Generasjoners overlevelsesstrategi har vært tausheten. Vestlige russlandseksperter har forklart dette med frykt. Senere ble det erklært mobilisering, og verden så vantro på at hundre tusener av russere lydig dro i krigen for å drepe ukrainere og bli drept selv. Dette har ikke lenger noe med overlevelsesstrategi å gjøre. Det går dypere, det er mer skremmende. Infisert med stammebevissthet Ønsker russerne krig? Spør de mobiliserte som gjorde opprør fordi de led under mangel på ammunisjon: «Vi har ikke noe å kverke khokholene med.» Russlands befolkning er infisert med en stammebevissthet. Denne menneskehetens barnesykdom kan helbredes ved opplysning. I den moderne sivilisasjonen er stammen byttet ut med individet, personligheten ligger til grunn for samfunnet. Jeg er selv ansvarlig for den viktigste avgjørelsen man tar her i livet, nemlig om hva som er godt og hva som er ondt. Og hvis mitt land, mitt folk gjør det onde, betyr det at jeg er mot mitt land og mitt folk. I stammebevisstheten er selve begrepet personlig ansvar for valget mellom godt og ondt, ikke til stede. Moder fødeland kaller! Hvert eneste russiske regime – fra «enevelde, ortodoksi, nasjonalitet» til «Leve KPSS!» og «Krym er vårt». Det er bare to årstider i vårt fedrelands politiske liv: orden og uro. Folkelig visdom har i generasjoner vært denne: Er det orden, er tsaren ekte – er det uro, er han ikke ekte. Man velger ikke en seierherre. Styrke er det eneste som gir legitimitet i Russland. Den som tapte en krig i Tsjetsjenia – det var fylliken Boris. Han som vant – var tsaren i Kreml. Han tok Krym til Russland – Putin finnes, Russland finnes. Men han, den lille dvergen i bunkeren ved det kilometerlange bordet sitt, har ikke fått bukt med nazistene i Kyiv. Russland dekker et territorium der den historiske tiden har stanset opp. Landet klarer ikke på noen måte å kare seg ut av fortiden og inn i nåtiden, det hjalp ikke å endre kalenderen. Det at Kyiv ikke ble inntatt, at seieren i Ukraina-krigen uteblir – det er et tydelig tegn: Tsaren er ikke ekte. Landet holdt pusten da Jevgenij Prigozjins, leder for Wagner-gruppen, stridsvogner hadde 400 kilometer igjen til Moskva, 300, 200 ... Wagner-soldatene ble møtt med blomster og iskrem i det «befridde» Rostov. Prigozjin hadde alt som skulle til for å erklære seg som ny tsar: styrke som ingen en gang forsøkte å gå imot. Han fornektet seg ikke: Det sto en fengselsstank fra ham, den russiske neser kjenner så godt, og av munnen på ham rant en strøm av det velkjente ulusens språk. Det viktigste var at han var den eneste av Putins «generaler» som hadde en – riktignok liten – seier i lommen. Klar for en ny tsar Russland er klar for en ny tsar, men den nye tsaren er ennå ikke klar for Russland. Akk, det er ingen som kommer kjørende til Moskva i en amerikansk stridsvogn. I historiens lys var det et hell for Tyskland at oberst Stauffenberg ikke klarte å sprenge Hitler i luften. Det ble ikke gestapo-folkene som gjennomførte denazifiseringen, men okkupasjonsstyrkene. Sjefene i Nato kommer ikke til å henge opp plakater i russiske byer med bilder av drepte ukrainske barn med teksten: «Det er deres skyld, det er byen deres som er skyldig», slik amerikanerne gjorde i Tyskland etter krigen. Man vil ikke finne Nürnberg på kartet over Russland. Noen russisk nasjonal botsøvelse vil ikke komme. De følgende putiner vil ikke knele i Butsja, Mariupol, Praha, Budapest eller Tbilisi. Det er ikke noe for en tsar. Som samsvar vil det heller ikke komme noen Marshall-plan. Til gjengjeld vil det komme et «handshake» med den første herskeren i Kreml som lover Vesten å kontrollere det rustne atomarsenalet. Etter en av talene til regimekritikeren Aleksej Navalnyj holdt før valget, kom det en mann bort til ham og sa: «Aleksej, jeg liker det du sier, og jeg har stor sans for deg personlig. Men bli nå først president, da skal jeg stemme på deg.» Man kan vaske seg ren for skitt og svette, men hvordan vasker man seg ren for taushet? For å innføre demokrati i Russland må man først bli tsar. Men å bli tsar – det betyr å bli tsar. Skuespilleren spiller rollen, men kan ikke endre den. For kulturen vil Den russiske føderasjon i overskuelig fremtid være en radioaktivt forurenset sone. Universitetsrektorer, museumsdirektører, biblioteksjefer, teater- og filmregissører som åpent har talt med støtte til «spesialoperasjonen», har gjort seg selv til krigsforbrytere. Men de trenger ikke å bekymre seg. Det vil ikke bli utleveringer, og straff på Dommedag tror de ikke på. Det forstår seg, ved å støtte krigen har de reddet museene, bibliotekene og teatrene sine. «Kyss den onde herskers hånd, så kan du spytte etterpå.». Når en regissør har forrådt seg selv for å redde teateret sitt, er han senere ikke i stand til å gjøre det i teateret som han er kallet til. Ved forræderi redder man hverken seg selv eller teateret. Kultur – det er eksistensformen for menneskelig verdighet. Man kan vaske seg ren for skitt og svette, men hvordan vasker man seg ren for taushet? Hvor går grensen mellom redning og sjofelhet? Halveringstiden for strontium er 28 år, for cesium 30 år. Hva er halveringstiden for sjofelhet? Putins krig blir ført både mot Ukraina og mot Russland. Kulturen blir tilintetgjort. Landet blir tilintetgjort. Folket tier og legger hodet på blokken som alltid, med et sukk, og det ser tsaren godt. Det eneste som kan stå imot tausheten, er ordet. Det frie ord er i seg selv en motstandshandling. I Russland kan man enten synge patriotiske sanger eller tie. Eller emigrere. Emigrasjon er en motstandshandling. Verbalt slim Likevel, det frie russiske ord som står opp mot ulusen – har pustet inn dens luft. Vi må blåse ut av lungene den luften som er gjennomsyret av dampen fra generasjoner av et slavefolk. Vi må befri oss fra ulusen i oss selv. Ordene utgjør et ubønnhørlig system for å skjelne mellom «vårt og andres». «Na Ukraine», «den store russiske litteraturen», «Pribaltika». Vi må harke og spytte ut av oss selve imperiet, som et verbalt slim. Kan da den russiske kulturen eksistere utenfor sitt territorium? Emigrasjonen har i århundrer gjort det, men til forskjell fra den har vi muligheten til å benytte avansert teknologi. Jeg tenker alltid på hvordan en litteraturkrets i Harbin må ha følt seg helt fortapt og fullstendig avskåret fra sentrene for russisk emigrasjon – fra Berlin, fra Paris. Nå kan vi derimot sitte på et tog i Afrika og ved hjelp av wi-fi befinne oss midt i sentrum av russisk kultur. Kanskje kan det være en sjanse for at «det vidunderlige fremtidens Russland» vil dukke opp, der Tsjekhov og Rakhmaninov finnes, men hverken Putin eller Jevgenij Prigozjin. Dette landet ligger i den virtuelle verden. Det er fullt mulig at det i prinsippet ikke kan eksistere offline. Mitt Russland er et land som har erklært seg uavhengig av eneveldets støvelhæl. Dette landet behøver ingen legalisering, ingen pass behøves. Det har sin legitimitet i pusten til det mennesket som lever i den russiske kulturen. Hovedstaden for russisk kultur vil overalt ligge der vi, dens bærere, brukere og skapere befinner oss. Overalt i verden. Russisk kultur – hva skal den tjene til? Hvordan går det så med språket i emigrasjon? Vi har erfaring fra det som skjedde etter revolusjonen: Barna snakket fremdeles russisk, men ikke barnebarna. Vi har vår egen erfaring: Barna våre snakker ennå russisk med oss, men vil barnebarna gjøre det? I tredje generasjon vil det ikke være russere nok. Den russiske emigrasjonen har ikke et slikt grunnlag som jødene, når de har bevart seg selv gjennom tusenvis av år. Jødene har språket og Gud. Russerne har bare språket. Betyr dette at slavister vil studere litteratur på et dødt språk, sånn som latinister? Befolkningen i vårt historiske fødeland vil alltid produsere morsmål, som grøten fra den forheksede gryten, og ingen vil skrike: «Ikke kok!» Sidestrømmen av friskt verbalt blod fra Russland vil ikke ta slutt. I den sovjetiske suppen oppsto Brodskij, Sasja Sokolov og Volodja Sjarov. Slik en elv alltid finner seg et elvefar, vil språket alltid finne seg en poet. Russisk kultur – hva skal den tjene til? Bare tekst kan gi den russiske kulturen verdigheten tilbake. Tekst som soning. Og den bør ikke bli skrevet av en emigrant, men av den som har sittet i en skyttergrav i Ukraina og stilt seg selv spørsmålene: Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Hva skal denne krigen være til? Hvorfor er vi russere fascister? Vil denne teksten bli skrevet? Gud vet.

https://www.reuters.com/legal/judge-finds-trump-liable-fraud-new-york-civil-case-2023-09-26/ Trump is found liable for fraud in New York civil case Dette er det amerikanerne kaller en "felony". Dersom dommen blir stående så tror jeg ikke han kan stille som presidentkandidat. Gode nyheter for Ukraina og verden vil jeg tro. EDIT: Ser ut til at han teknisk sett kan gjøre det, men det vil nok bli vanskelig som dømt forbryter. Men så er det USA og Trump-velgere det er snakk om da...

Russiske medier skrev også for 8 måneder siden at de hadde ødelagt sin første Abrams stridsvogn. Abrams ankom Ukraina for et par dager siden. 😄😄

Russiske kanaler rapporterer at store mengder ukrainske kjøretøy skal ha angrepet Verbove med antatte støtteangrep mot Novopokrovka Ukraina skal ha angrepet etter et stort artilleribombardement Det er bilder av en tysk Marder som er totalt ødelagt Russerne skal angivelig desperat ha kastet inn alt de har igjen