knutinh

Jeg etterspør en diskusjon om hva mennesker må og ikke må tåle. Kanskje er det rimelig at ingen skal bli kalt «neger» i Norge. Kanskje er det urimelig at noen skal klage over at de med «feil» etnisitet har en frisyre som en annen etnisitet mener å ha enerett på. Slike normer er ikke skrevet i stein men er resultatet av en løpende «forhandling» i folket. Vanlige forutsetninger for debatt gjelder: hvis man primært ønsker å «ta» motparten så blir det neppe en god debatt. -k

Ok. Da opplever jeg at vi har gått i en runddans siden denne posten: Jeg ønsker meg som sagt en debatt om hva det skal være sosialt akseptert å si, og jeg ønsker en slik debatt uten at noen skal skremmes fra å delta. Jeg tror ikke at jeg evner å uttrykke meg så mye mer tydelig enn det. -k

Evt så er det en forsvarsmekanisme å frykte alle som er ulik mamma. Noe som forklarer alle de babyene som strigråter når jeg er nær dem - på tross av at vi evt har samme etnisitet. Jeg er mann og babyer er mer usikre på menn. Og babyer er kjønnssjåvinister. Barna mine hadde en fase i 5-års-alderen hvor de ikke kunne utstå 90-åringer. Gamlis-diskriminering, altså -k

Det var en tung setning. Jeg snakker om friheten til å diskutere hva som bør være sosial kotyme uten represalier. Du snakker om friheten til å bryte sosial kotyme uten represalier. Det er to forskjellige ting. -k

Jeg har prøvd å besvare deg og skaftetrynet på en høflig og rederlig måte i et par sider nå. Hvis intensjonen din slett ikke er å forstå så er det tid jeg heller kan bruke på noe annet. -k

Hvis du generelt kritiserer «alt som har skjedd etter 1950» så er det opplagt at et sted blant de endringene finnes grunnen til alt som har beveget seg i negativ retning. For meg virker det lite hensiktsmessig for det er vitterligen mye bra som har skjedd etter 1950 også. Videre så er det slett ikke sikkert at det er urbanisering som gir unge dårlig mental helse. Kanskje er det materiell velstand og mye fritid som gir folk dårlig mental helse? -k

Det er ikke spesielt givende å snakke med deg. Takk for praten. -k

Hvis man skal ha en offentlig debatt om ordet «neger» skal være sosialt akseptert, så må det være lov å komme med innspill i den debatten uten at noen prøver å ta deg for dine meninger. I motsatt fall så er det noen som prøver å gjøre deg til en ugyldig debattant ved å legge opp til urimelig sosialt press på det for dine meninger («kom igjen karer, jjkoggan argumenterer for at det skal være lov å so neger, la oss mobbe barna hans»). Det er ikke en reell debatt. Da sier du i praksis at emnet er tabu. Jeg vil ha få tabu-emner. Folk må få lov til å diskutere muligheten for at Pol Pot var en kjernekar. Selv om veldig lite tyder på det. -k

Se gjerne redigeringen av svaret mitt. -k

Jeg aner ikke. Jeg antar at det er de flinkeste i bransjen som gjør sitt ytterste for å gjøre en god jobb? Jeg står definitivt ikke i en posisjon til å si at de tar feil i alle fall. Vet du at Pulp Fiction ikke kunne ha blitt bedre om Quentin hadde fått førstevalget? Eller mener du at Pulp Fiction var «bra nok» og at det ikke hadde vært noe poeng å ønske den noe bedre? -k

Hvis det til alle roller finnes en rekke «fullgode» aktuelle skuespillere, går menneskeheten glipp av noe hvis filmen _kunne_ ha blitt lagd med første-kvinne på lista, men faktisk _blir_ lagd med #34? Har det noe for seg å rangere de topp 50 kandidatene, eller kunne man like gjerne bare ha satt dem alle i bås som «god nok»? -k

Jeg har ingen steder påstått noe slikt. Jeg har påstått at regissøren har en liste og at noen er på toppen av den. Hvis man antar at regissøren vet hva han driver med så er det ikke likegyldig om 1.mann eller 50. mann på den lista blir valgt. Jeg og du og mange andre kan mene at en annen flink skuespiller "fint kunne fylle rollen til Morgan Freeman". Men å legge opp til at det er ett fett hvilken av de 50 på toppen som blir valgt (sånn at man like gjerne kan velge ut fra andre kriterier, som f.eks. representasjon) har jeg liten tro på. Min erfaring (fra langt utenfor filmbransjen) er som tidligere nevnt at man har en sterk preferanse for første-valget kontra f.eks 10. valget i en ansettelsesprosess. Hvorvidt dette er rasjonelt, og om man kunne måle "tapet" ved å gå for nummer 10 på lista tror jeg ikke man kan mene noe sikkert om uten å bruke store datasett eller forske på det. -k

https://en.m.wikipedia.org/wiki/LOVEINT

Hva med et sentralisert og automatisert varelager, plukking med roboter og selvkjørende bil som leverer til en container ved Shell-stasjonen nærmest deg, eller for en ekstra avgift på døra di søndg morgen med nybakt brød og Aftenposten i papirformat? Det er vel og bra å jobbe for rettighetene til de ansatte i matbutikker. Men det vil nok akselerere en utvikling hvor vi klarer oss med færrest mulig ansatte i bransjen. -k

Du snakker mao om en konservativ/tradisjonell samfunnsstruktur med spredt bosetting og begrensninger langs grensen. Senterpartiet-Krf-Frp? Ja jeg tror tilhørighet betyr mye. Men jeg tror at nye strukturer kan erstatte gamle. -k

Er det mulig eller ikke mulig at regissører har et førstevalg? Det er hva jeg har brukt en side på og du later til å enten ikke forstå det eller velge å svare på noe annet. Hvis en regissør har et førstevalg så betyr det at for den som er mest kompetent på filmen og som «eier» den kunstneriske visjonen mener at andrevalget er et dårligere valg enn førstevalget. Da betyr det etter alt å dømme at det ikke er vilkårlig å bytte ut førstevalget med 72.-valget. Da er det en person som er subjektivt «best» til jobben. Og han kan være en han, hun, mørk, lys, tykk, tynn eller noe annet. Hvis noen sier at «jammen, denne 50 år gamle chubby hvite mannen hadde fylt rollen akkurat like bra for han er ekvivalent» så kan man svare at «nja, men regissøren vurderer det ikke sånn». -k

Jeg henviser til quote: Dette legger etter min mening opp til at «det ikke er så viktig». Det finnes uansett noen som er god nok, og så kan man plukke ut fra andre kriterier enn skuespiller-prestasjoner (f.eks etnisk representasjon). Jeg tror ikke at det er sånn. Det finnes bare en Morgan Freeman. Hvis han passer til regissørens ambisjon med filmen så kan man ikke uten videre putte inn Keanu Reeves. Selv om begge muligens er flinke skuespillere. Det kan fremdeles bli en «bra» film, og den kan fremdeles tjene masse penger. Men jeg er skeptisk til å frata regissører og skuespillere det at en skuespiller kan være førstevalg og potensielt «bedre» enn alle andre. Konteksten her er denne posten: Spørsmålet er altså hvorvidt det finnes 100 kandidater som passer så godt at det er likegyldig hvem man velger, eller om det ofte vil finnes 1 person som (subjektivt/kunstnerisk) antas å være det beste valget. Min erfaring (fra et helt annet domene) er at man som regel greier å redusere ned til 1-2 personer som etter alt å dømme er de foretrukne. -k

Er dette argumenter for at det er mange skuespillere som er «god nok»? Argumenterer du ikke her utmerket for at forskjellen mellom førstevalget og andrevalget kan være stor? -k

Men ville du like tvang? At Spotify sa «denne artisten er like god. Du får ikke lov til å høre på den du søkte på»? Det ville jo være en logisk konsekvens av at det er mange musikere og stykker som er «god nok». At man reduserer kunsten til en funksjon. «Mid-tempo ballade i moll. Saxofon-solo etter brua. Mye romklang på vokalen Tekst om savn» Litt som Pandora gjorde med nettradio for 20 år siden. Et dypt fascinerende prosjekt da, men jeg er ikke klar for å putte «ekvivalent» kunst eller kunstnere inn i båser som «god nok». -k

Ok. Ja, jeg har en forventning om at når jeg ratter på Spotify og klikker på «Diana Krall spiller julen inn» så skal jeg få høre henne, og ikke Michael Bublé. Ikke nødvendigvis fordi jeg kan sette fingeren på en objektiv grunn til at Kralls piano-spill er «bedre» enn Bublé sin crooner-stemme, men fordi det er hva jeg tror passer til situasjonen og sinnsstemningen min. Jeg har aldri jobbet i film, men jeg antar at regissører har lignende tanker om hvilke billedlige strenger de ønsker at en skuespiller skal spille på i en rolle. Muligens har de en konkret skuespiller i tankene. Muligens har de (som meg) godt av å bli tvunget til å tenke utenfor boksen avogtil, men tanken om at «plenty av skuespillere er god nok» reduserer vel skuespilleryrket til en slags hyllevare eller muzak som bare skal fylle en funksjon der og da? -k

Det var ikke spørsmålet. Hvis du har lyst til å høre på Guns n Roses, er Metallica et godt nok alternativ?

Når du lytter til Guns ‘n Roses, er Metallica et aktuelt alternativ? Eller er det sånn i musikk-valget ditt at det er akkurat ett band av 50.000 du har lyst til å lytte til akkurat nå? Hvis jeg lagde et Spotify-alternativ som serverte en artist «close enough» innenfor det du ønsket deg, ville du ha brukt den? Jeg har brukt lignende tjenester for å finne ny musikk. Men noen ganger er jeg helt sikker på hvem jeg vil lytte på. -k

Tor Mikkel Wara var vel midt i 50-årene og hadde ingen juridisk bakgrunn (hovedfag i filosofi), mens Emilie er 28 og jurist. -k

Hvis det finnes 100 kandidater til jobben og man klarer å rangere dem så er det nøyaktig 1 av dem som er _best_ kvalifisert. Hvis man har et absolutt kvalitetskrav så kan 0, 2 eller 59 være over dette kravet og «dyktig nok». I alle ansettelser jeg har vært med i så har 1 eller 2 kandidater utmerket seg som (antatt) best for jobben. -k

Kanskje kan journalisten Fredrik Græsvik sin framferd regnes inn under samme paraply. Den viser i alle fall tydelig hvilket potensiale for makt det ligger i å komme med ubegrunnede anklager til arbeidsgiver og fotballaget. Man kan tenke seg hvis noen gjorde det samme mot deg eller meg og vi ikke hadde en arbeidsgiver som reagerte så resolutt. Hvor mange lignende tilfeller har skjedd uten at vi fikk høre noe fordi folk feiga ut og det var bedre å pålegge seg munnkurv enn å stå fram med at en mektig medie-person prøver å gjøre deg utstøtt? https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/da-tv-2-truet-eirik-slo-hans-arbeidsgiver-hardt-tilbake/o/5-95-774554 »Folk som Græsvik fører til at vanlige bra folk i gode jobber slutter å ytre seg om politisk betente temaer. Slike temaer blir overlatt de trygdede, som har god tid og som kan skrive absolutt hva som helst uten at det fratar dem inntekten. Det forringer den offentlige debatten vesentlig at vanlige, ressurssterke folk i gode jobber holder munn.»