VifteKopp

Poenget med eksempelet fra skolen var å vise at når man gir eleven større rettigheter i møte med det de oppfatter som krenkelser, så kan det få svært negative konsekvenser for lærere som kanskje aldri mente å krenke (ettersom opplevelsen av den krenkede vektes sterkere enn intensjonen til den angivelige krenkeren). Hvordan skal politijuristen avgjøre hva mine motivasjoner er for koranbrenningen er? Jeg kan hardnakket hevde at jeg aldri mente å provosere noen, men kun brente koranen for å bevise hvor mye jeg elsker ytringsfriheten i Norge eller at jeg er en komiker som gjorde det for å få twitch-følgerne mine til å le, og vipps så er jeg fri. Men skjønner jeg deg rett så er du egentlig ikke interessert i intensjonene bak handlingen. Det er selve handlingen koranbrenning du vil forby, fordi den er, slik jeg forstår deg, alltid bare - og aldri noe annet enn - en provokasjon. Her er vi kjernen av problemet. Hvorfor er den første provokasjonen grei og ikke den andre eller tredje? Hvordan kan du så enkelt tegne opp linjer som sier hva som er innenfor og utenfor å si? Hvordan skal resten av samfunnet som ikke deler dine verdier forholde seg til dine subjektive graderinger? Hvordan tegner man i det hele tatt opp en slik lov? Det går åpenbart ikke. Hvis å brenne koranen skal være ulovlig fordi det er en provokasjon, må alle provokasjoner være ulovlige, inkludert å kalle jenter på Tinder tjukke og si at fotballaget, som fyren på nabobordet elsker mer enn sin egen kone, suger.

Tenk å bli krenket av å se digitale figurer av verdens beste kvinnelige fotballspillere på coveret av et fotballspill…

Jeg ser tre åpenbare problemer med standpunktet ditt. For det første gir du veldig mye makt til den provoserte. Vi har sett flere eksempler fra skolen de siste årene hvor ille det kan gå når elevene plutselig fikk langt større makt til å definere hva de opplever som en krenkelse. Lærere som trodde de hadde handlet og ytret i god tro i klasserommet, ble plutselig utsatt for sterke reaksjoner fra skoleledelsen fordi eleven hadde opplevd situasjonen helt annerledes. For det andre så er menneskelige handlinger ofte ikke motivert av kun én faktor. Man kan brenne en koran utelukkende for å provosere, ja, men det kan også være en religionskritisk handling (se, Allah reagerer ikke når jeg brenner hans hellige bok), for å demonstrere liberale verdier, som et ledd i et sært kunstprosjekt, et cetera. Hvem skal avgjøre hvilke motivasjoner som drev koranbrenneren? Og hvordan skal disse ulike motivasjonene vektes opp mot hverandre? For det tredje åpner du døren for å kriminalisere et hav av ytringer som i dag er lovlige. Slenge med leppa på sportspuben til en annen supporter og si at laget hans suger? Ulovlig! Fortelle en innflytter at byen han kommer fra er stygg? Ulovlig! Si til en dame på Tinder at hun er feit? Ulovlig! Alle de nevnte ytringene er kjipe provokasjoner, men burde de være ulovlige? Vi har jo allerede mekanismer som prøver å forhindre at vi oppfører oss stygt mot hverandre og en av dem kalles sosial kontroll. Folk flest vil bli likt og vil helst ikke havne i konflikt med andre, så vi prøver å oppføre oss hyggelig og holde alle de stygge tankene og følelsene inni oss for oss selv Spør du meg, burde det være nok i et liberalt samfunn.

Denne alternative historiefortellingen endrer ingenting. Den første resolusjonen mot Russlands invasjon og kravet om tilbaketrekning av alle tropper kom syv dager etter krigen startet. Så allerede fra begynnelsen av så vi at et klart flertall av FNs medlemsland ikke tok Russlands side.

På hvilken måte?

Riktig. Men det er altså ingenting som tyder på at FN kommer til å "involvere seg på Russlands side", som brukeren over så grunnløst påstod.

For det første er ikke alle muslimske land pro-russiske. For det andre har FN allerede vedtatt flere resolusjoner som fordømmer invasjonen av Ukraina og krever full tilbaketrekning av russiske tropper.

Virker som om du har misforstått hvordan FN fungerer.

Tyrkia er selvsagt ufattelige klare over hvor langt unna de er et opptak til EU. De har siden de formelle samtalene begynte i 2005 bevegd seg lenger unna EU på de fleste krav som må oppfylles og EU-spørsmålet brukes av det sittende regimet stort sett kun av interne, nasjonalistiske årsaker.

Erdogan mener selvsagt ikke alvor med dette EU-medlemskapet. Dette utspillet er mest sannsynlig et forsøk på å tyne ut andre, mer realistiske belønninger fra Vesten og vise til egen befolkning hvor lite Europa vil ha Tyrkia med for å styrke sin egen nasjonalistiske posisjon.