OnkelS

Jeg holdt på med ei ganske lukrative greie noen år før og etter at jeg sluttet i fast jobb, men så falt grunnlaget for det bort og etter det har jeg ikke hatt noe annet enn passiv avkastning. Hvis man vil gjøre nyttig sammen med andre så kan man alltids finne noe på frivillig.no, i hvert fall hvis ikke man bor altfor grisgrent til.

Det er visst vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å være finansielt uavhengig. Jeg har vært det i noen år, og livskvaliteten er helt klart kraftig forbedret. Selvtilliten er på ingen måte noe problem, ikke minst fordi jeg vet at jeg klarer meg uansett. Hva andre mener har ikke noe å si lenger. Det betyr ikke at jeg går rundt og er drittsekk, men jeg er ikke lenger tvunget til å interagere med så mange som påvirker psyken negativt. Om man er nødt til det så forstår jeg at man må finne en grunn til at det kan være positivt, men for den psykiske helsen vil stresset det medfører sjelden være det. Hvis man derimot er veldig avhengig av andres anseelse så vil det kanskje være vanskeligere å opprettholde selvtilliten uten å være i jobb. Når det gjelder å gå utenfor komfortsonen så har det to vidt forskjellige sider. Mange bruker det om ting de har lyst til å gjøre, men synes er skummelt. Det er ingen grunn til å slutte med det selv om man blir FU. Jeg har gjort det mange ganger for å nå et større mål, eller fordi jeg synes det virket gøy selv om det var skummelt. Den andre siden er å bli tvunget til å gjøre ting man ikke har lyst til og som man ikke har noen fordel av. Det vil ofte kun være negativt. Det gir dårlig selvfølelse fordi man ikke kan si nei eller hvis man ikke får det til, man får dårligere livskvalitet mens man går med bekymringene om hvordan man skal løse det, og om man får det til så gir det ofte i beste fall en følelse av lettelse. Å kunne si nei til slikt gir økt selvtillit og generelt bedre livskvalitet. Det jeg kan være litt enig i er at det nok vil være vanskeligere for de som er ekstroverte og de som i liten grad er selvdrevne. For oss som aldri har syntes at jobb eller skole har vært mer interessant enn det vi har holdt på med på fritiden er det imidlertid ikke noe problem. Finansiell uavhengighet betyr ikke at man må slutte å gjøre noe, det betyr at man har frihet til å gjøre det man vil.

Det avhenger av hvordan man gjør det. Vanligvis er man mest sårbar i begynnelsen siden det er da man har mest lån, minst egenkapital og minst arbeidserfaring. I et worst case-scenario der man må tvangsselge investeringer og bolig og inn på leiemarkedet blir det betydelig vanskeligere å hente seg inn igjen enn hvis det eneste som skjer er at man må selge noen fondsandeler eller aksjer til en ufordelaktig pris. Gearer man med et fast inflasjonsjustert beløp så er det økonomisk sett det samme om man taper det i begynnelsen eller slutten. Skattenivået gjør det vanskeligere, men det er fortsatt overkommelig å kunne pensjonere seg i 40-årene hvis man har gjennomsnittlig eller bedre lønn og er villig til å leve med et lavt forbruk. I verste fall tar det noen få år ekstra før man når målet. Jo lenger man sparer, jo mindre penger trenger man for å klare seg til pensjonsalder og resten av livet.

Med hensyn til risiko må man huske på at målet i denne tråden er finansiell uavhengighet. Selv om ikke man går personlig konkurs så kan man risikere å settes flere år tilbake hvis man har høy belåning. På den andre siden er det en sjanse for at man sparer opp nok på kortere tid. Etter at man har sagt opp bør man uansett minimere risikoen. Når man har vært borte fra arbeidsmarkeet noen år vil det vanligvis være vanskelig å komme tilbake til en like godt betalt stilling som man hadde.