Crooked Cracker

Først en liten disclaimer, mitt innlegg her kommer fra en som er 100% hobbypsykolog som kun har lest om emnet av ren nyskjerrighet om mennesker psyke og velvære. Om du, eller andre som leser her, har en alvorlig lidelse så søk profesjonell hjelp først. Dersom du sliter med minnet i betydelig grad er det egentlig irrelevant hva som egentlig har skjedd så lenge hva enn som foregikk ble opplevet som overveldene fælt for deg. I en ren forsvarsmekansime har da dette blitt trøkket ned i din underbevissthet som et traume. Slike traumer har en tendens til å aktivere kroppens varslingssystemer for å beskytte deg fra å oppleve dette fæle igjen, dessverre utføres dette forsvaret basert på inntrykket du fikk som barn og behandler deg deretter. Dette varslingssystemet manefester deg ofte som angst, nervøsitet, tvangstanker, ocd, sinne, depresjon, avhengighet, osv alt ettersom hva systemet tror at du trenger for å holde deg trygg. For eks la oss si at 'Bjarne' blir bedt om å holde et foredrag på jobben, noe som trigger han voldsomt. Ubevisst for han er det et traume basert på at han ble utledd av hele klassen på barneskolen når han skulle prøve å lese høyt. Selvom Bjarne har glemt\fortrengt dette så har ikke det psykologiske forsvarssystemet det, således velger det å servere Bjarne massiv angst, får å klargjøre han for en potensiell fare for å bli gjort til latter igjen. Når så Bjarne føler denne angsten vil dette aktivere et voldsomt tankespinn som har som hovedmål å dempe dette ubehagelige varslingssystemet. Dessverre så vil dette tankekjøret kun forsterke varslingssystemet ytterligere da tanker knyttet til det opprinnelige minnet selvsagt bare vil vekke de vonde følelsene igjen, således går denne signaldansen mellom tanker og nervesystem i en evig ping-pong match som krever mye energi og tilslutt bli Bjarne helt utmattet. Mye av de psykiske utfordringene vi ser idag kommer simpelthen av at folk vil bedøve sine påtrengende varslingsystemer, gjerne da gjennom distrahering, medisiner, dop, alkohol, gambling, utagerende adferd osv. Løsningen ligger da i flere hold - endre fastlåste tankemønster gjennom tradisjonelle terapiformer, noe som vil gjøre en mindre sårbar for aktivering av varslingssystemet. Så har vi kroppslige tilnærmeringer som TRE, Yoga eller rett og slett tung fysisk aktivitet som kan kanalisere all energien som ligger i nervesystemet. En mer klassisk løsning er fokusbasert meditasjon, altså at en ikke løper fra varslingsystemets støy gjennom tanker eller usunne aktiviter men rett og slett åpner seg for å bare føle det som er vondt og ubehagelig. En setter seg da ned med intensjon om å droppe all grubling men heller la kroppen og sinnets mer eller mindre tydelige signaler bli hørt og ikke minst kjent skikkelig på. Dette skal da over tid gjøre en en mer fleksibel ovenfor selve følesene samt kommunisere til underbevisstheten at du nå er voksen og mer robust til å håndtere vonde ting, som igjen vil redusere graden av varslingsystemet i seg selv.

En potensiell bivirkning av at det blir satt ekstra fokus på mobbing og trakassering innenfor gaming er nok at visse typer vil se på det som en motivasjon til å fortsette med spydighetene sine ja, gjerne da drevet av et forkvaklet oppmerksomhetsbehov. Ikke at vi skal si at slikt er greit selvsagt, men jeg vil generelt anbefale folk å være noe praktisk forberedt på møte med ubehagelig oppførsel, som dessverre alltid vil finnes om det virtuelt eller virkeligheten.

Med all respekt, det frister ikke engang å underholde dette her som jeg oppfatter som polering av et stinkende drittutsagn som ikke blir noe annet enn nettopp det.

Logikken er jo krystallklar. I motsetning til vice versa er det altså ikke rasisme dersom en hvit person blir bemerket for sin hudfarge på en mindre flatterende måte, basert på at gruppen hvit er ansett som mektigere enn gruppen ikke-hvit. I praksis har da vedkommende fått en arv(hvithet) med tilhørende synd(overlegen makt). At du ikke ser at det å sette såpass klare skillelinjer mellom enkeltindivider, basert på hudfarge, kun bidrar til mer fraksjonsdannelse, vrangforestillinger og konfliktnivå får vel heller ikke jeg gjort noe med.

Det er nettopp forklaringen hans som gjør dette når det knyttes til et enkeltilfelle der en hvit person må innfinne seg med ukvemsord pga 'maktubalanse', ergo hvite er angivelig kollektivt mektigere enn ikke-hvite ergo må alle hvite behandles som mektigere, uavhengig av individer. For meg er dette ikke noe å diskutere egentlig, utsagnet er destruktiv møkk tvers gjennom uavhengig av kontekst og bidrar kun til splittelse og forskjellsbehandling.

Det er klart og tydelig sagt "rasisme kan ikke være rettet mot hvite" som da neppe lar seg bortforklare eller sminkes på ved å hevde manglende persepsjon hos folk som reagerer. Her er saken forøvrig: https://www.tv2.no/underholdning/god-kveld-norge/hardt-ut-mot-influenser-rasisme-gar-begge-veier/16186061/

Har nylig sjekket ut noen kjendisdokumentarer på Netflix som jeg synes egentlig var mer underholdene enn forventet. Folk som Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone, David Beckham, Robbie Williams har jeg aldri vært særlig opptatt av, men som kulturelle samtidsikoner er det interessant å se hva som foregikk bak kulissene og i hodene på disse under mer turbulente tider. En får da litt innblikk i selve menneskene bak personaene, og ikke minst hvordan det å være en superstjerne også har sine baksider.

Et nylig eksempel er dette gullkornet fra ARS: – Å være hvit har aldri vært en utsatt gruppe i denne sammenheng. Rasisme kan ikke være rettet mot hvite, nettopp på grunn av denne maktubalansen som fortsatt eksisterer, hvor «hvite» majoritetspersoner står i en privilegert stilling. Her forfektes altså en salgs kollektiv hvit overmakt og arvesynd som da skal legitimere hatytringer mot melatonin-fattigere mennesker. Samtidig som han implisitt proklamerer at hvite dermed er mindre sårbare enn ikke-hvite, med andre ord et utsagn som knapt kan bli mer rasistisk. Mens folk, deriblant hvite, må stå matkøer for å klare seg blir slikt oppgulp sponset med millioner.

Dessverre så kan konkurranseinstinktet bringe frem det verste blant folk om det er i en fysisk eller virtuell setting. Selv liker jeg å spille online fordi det er noe unikt med å spille mot andre mennesker, både når det kommer til gameplay og den subtile interaksjonen med andre mennesker. Jeg forventer dog ingen sosial hyggestund, jeg muter all snakk og setter heller på en podcast eller lydbok mens jeg skyter, denger, råkjører eller hugger løs på andre spillere. Jeg finner denne varianten heller avslappende og eskapistisk nok. Det hender det tikker inn noe ufine meldinger fra både dårlige tapere og vinnere, noen ganger ignorerer jeg mens andre ganger så finner jeg det underholdene å svare noe kreativt artig tilbake som gjerne hinter til vedkommendes umodenhet.

God debattetikette er vel noe som bør læres allerede på barneskolen, en ser jo idag godt voksne mennesker som ter seg som regelrette drittunger når de konfronteres med andre synspunkter. Jeg tør påstå at det ligger en del psykologi inn i bildet også, spesielt når folk trigges helt ut av forstanden sin fordi noe ble sagt. Selv setter jeg mye mer pris på podcastformatet der aktørene kan få anledning til å gå mer i dybden, når det gjelder debattprogrammer synes jeg at deltagerne kan bli satt i isolerte og lydtette båser der de kun hører men ikke får avbryte. Dernest kan de få tildelt eksakt like mye tid til fronte sine argumenter samt svare på motargumenter.

Første punkt er folk tilegner seg kunsten av å kunne argumentere saklig imot en mening fremfor å sverte, latterliggjøre, sensurere, kansellere, stemple, true, angripe, drepe, osv personen som kom med den. Andre punkt er ikke mer komplisert at folk lærer seg å emosjonelt håndtere at andre folk tenker og føler helt forskjellig fra dem selv om ymse saker. Så kan de i mer behersket sinnelag gå til første punkt. Tredje punkt er at kan det være hensiksmessig for debatten at en ikke spekulerer i vilden sky om hendelser, uttalelser og andre ting før fakta er på bordet. Utover det bør jo ytringsrommet bevares slik at det er så objektivt og nøytralt som mulig for alle, altså at alle meninger skal kunne luftes uten frykt for sabotasje eller represalier fra indignerte beskuere. Her kan en også legge til at ytringsformen ikke bør være mer provokativ enn nødvendig for å få frem sine budskap. NRK som statskanal burde jo selvsagt være mer nøytral i sine dekninger og debatter, samt sette av mer tid slik at deltagerne kan få mer tid til å klargjøre sine poeng uten konstant avbryting.

Tilsynelatende kan en til og med 'dø' før kroppen svikter totalt. https://en.wikipedia.org/wiki/Ego_death Om dette fører til mer eller mindre lykke er jeg ikke sikker på.

En klassisk metode er simpelthen å senke forventningene. I dagens samfunn er det ikke måte på hva en skal oppnå i løpet av livet. Solid fysisk og mental helse, stabil økonomi og sunne relasjoner er vel de grunnleggende faktorene for å holde hodet over vannet, men utover det synes jeg at folk burde reflektere selv over hva som faktisk gjør de lykkelige. Er lykke i seg selv et kritisk mål? Kan en finne me progresjon, utvikling, visdom og tilfredshet ved å overkomme ulykkelige omstendigheter? Ellers skal jo meditasjon og empati også være gunstig, her er litt om en monkdude som kalles 'verdens mest lykkelige mann' . https://en.wikipedia.org/wiki/Matthieu_Ricard

Uten å røpe så mye så fortsetter det stort sett som i samme spor, med noen tvister her og der. Det er vel en serie for de som liker dialog og filosofiske spørsmål ispedd litt kul action her og der. Jeg gikk så over på Onimusha også på Netlix, 3 episoder inn synes jeg det er severdig nok. Ikke så mye nytt men harbarka samuraier, overnaturlige ninjaer og sånt fra østens mystikk blir liksom aldri gammalt.

Det er sant at mye av problematikken er feid under teppet, men det er av andre årsaker en manglende investering. Det er jo brukt betydelige summer på integrering som dessverre ikke har vært særlig fruktbart. Videre bør det være betimelig å spørre hvor mye penger skal brukes på at ungdom ikke havner på skråplanet, kontra andre løsninger. Bedre enn Sverige betyr ikke automatisk at det har gått kjempebra. Det er nettopp barn som blir neglisjert som trenger å lære hvordan fungere i et samfunn, etikette, dannelse, samt konsekvenser og ta ansvar deretter. Jeg vil antyde at på dette punktet har skolesystemet sviktet innvandrerungdom og dette er således en primærårsak til at ting har gått galt. Demografien viser at det er tatt inn forholdsvis mange innvandrere, samt barn av disse utgjør en betydelig andel. Her forveksler du 'så lite som mulig' med 'nok til at de bør klare seg'. Feilslått innvandringspolitikk er nok ikke noe en kan bare kjøpe seg vekk fra, her må mer konkrete og fornuftige tiltak til.

Samfunnets definisjoner på eksakt hva en taper er vil alltid variere, en bunnsolid selvfølelse vil dog stå klippefast. Således er din jomfruhet ikke mer taperaktig enn hva du selv føler om det, skal vi være helt ærlige her så er det ingen som egentlig bryr seg nevneverdig om du har fått pels på knaggen eller ei. Om sex er et stort savn for deg så finnes det flust av ting en gjøre for å bli mer attraktiv, men uavhengig av det er ikke dumt å gjøre litt selvrefleksjon for å finne sine verdier og mål livet. Jeg vil påstå at det å være en genuin person er langt viktigere enn å harve over en masse folk for kortsiktig glede og validering. Mye av sexpresset vi ser i det moderne samfunn kommer vel ikke akkurat fra de edleste hold.

Spise seg helt mett eller enda mer er faktisk ikke så sunt. Det optimale for når en bør slutte å spise ligger på ca 80% metthet. At det således blir noen matrester er ikke slutten på verden, en kan heller forsøke å tilpasse mengden mat bedre.

Har aldri lest noe manga men kan sette pris på en anime i ny og ned. Det er noe sjarmerende, lettfattelig og deilig fjollete over stilen. Jeg vet ikke om det blir sett ned på at voksne folk setter på animes, men det er jo også flere av disse som har mer seriøse, filosofiske og refleksjonsinnbydende elementer enn din gjennomsnittelige Hollywood film eller generiske serie. Angående det så kikker jeg for tiden på Pluto, en Netflix anime med en heller interessant vinkling på roboter og AI. Utover det ser jeg også nå på Jojo's Bizarre Adventures som er såpass på viddene at blir komisk på en god måte. Favoritter? Kan vel nevne OG Dragon Ball, Berserk, Samurai Champloo, Death Note og sikkert noen andre jeg har glemt.

Plagues Tales: Requiem. Teknisk og estetisk vakkert, flott stemmeskuespill som dessverre blir noe sabotert av elendig lip-sync, kampsystemet er om noe begrenset fortsatt brukbart til sitt formål. Alt i alt en mørk og brutal reise med noen sterke øyeblikk her og der. 5\6. Ellers fant jeg det fristende å fyre opp Elden Ring igjen, min første gjennomspilling gikk stort sett ut på å bruke monumentale håndvåpen til dælje løs på alt som kunne krype og gå, samt komme meg videre raskeskt mulig. Denne gangen satser jeg på magi og utforskning i et mer behagelig tempo, da også kun til fots såfremt jeg ikke må hoppe på hesten for å nå visse punkter. Tydeligvis er det en gedigen mengde innhold her jeg har rushet forbi, således er det en nærmest meditativ opplevelse å bare traske rolig rundt i landskapet og la fantasien ta over der den kryptiske historiefortellingen ikke alltid gjør en helt klok på ting. Et særdeles bra og innholdsrikt spill, 6\6. Ser frem til DLCen det ryktes om.

Såfremt ingen lager en film av hendelsen og raceswapper karakteren her så vil jeg ikke tilskrive dette woke.

Hvor har jeg klaget og på hva har jeg klaget på? Såvidt jeg husker var det du som klaget på at fattigdom ikke var tatt med som faktor.