Rawls

Hvis du ønsker at folk skal diskutere innleggene dine så er det en veldig dårlig ide å bli sur fordi de ikke har sett videoene. Jeg har tatt opp denne problemstillingen i denne tråden. Det å bruke video for å vise frem dine argumenter skaper en dårlig opplevelse for de som ønsker å debattere med deg. Det er likevel helt greit å gjøre på den måten (selv om det vil være mye færre folk som vil kommentere innlegget), men når du får noen kommentarer så bør du svare på en hyggelig måte, hjelpe de i gang med diskusjonen (hvis du ønsker å debattere) og hvis det er noe misforståelse så er det bare å avklare den misforståelsen på en hyggelig eller nøytral måte. Jeg skjønner utfra innlegget ditt at du har en historikk med Capitan Fracassa og at du kanskje ikke ønsker å diskutere med akkurat han, men husk at du sender veldig sterke signaler til alle andre på at det er en dårlig ide å diskutere med deg om de videoene selv om man har sett alle videoene og har gode meninger om de. Dette er ikke ment som et angrep på deg som person og jeg skrev innlegget for å gi konstruktiv tilbakemelding. Det virker som du er veldig interessert i temaet og jeg skrev innlegget i tilfelle du ønsket at flere ville kommentere innleggene dine og skape mer debatt rundt temaet.

Ikke alle frister er like viktige. For eksempel at man bryter uttalelsesfristen kan gå helt fint så lenge den kommer før vedtaket er gjort, mens klagefristen er man veldig streng på (det kan likevel være mulig å få omgjort vedtaket selv om klagen er sendt etter fristen). Når det gjelder det offentlige så er foreldelsesfristen veldig streng, mens saksbehandlingsfrister er etter min erfaring ikke så viktig. Jeg vil tro at det ikke har noe betydning at de brukte mer enn 8 måneder på dette, uten at jeg vet dette med sikkerhet.

Det jeg prøvde å forklare i innleggene med flere forskjellige konkrete eksempler er at det er vanskelig å sette en grense for hva som kommer under begrepet "objektiv sannhet". Historie er i sin natur subjektiv, ikke fordi det ikke eksisterer objektive fakta, men siden historie er fortalt som en fortelling som gjør at man må ta valg på hva slags fakta man legger vekt, hva man ikke skriver om og måten man bruker disse faktaene til å fremme fortellingen. Jeg kan lett se for meg at man kan lage et pensum i historie som er minst like faktabasert som dagens, men som er propaganda fordi man velger ut de historiene som fremmer det synet man ønsker. Jeg bruker det som et eksempel fordi man kan si at historie er basert på objektive fakta, men dens fremstilling er ofte eller alltid subjektiv. Jeg er helt enig i at du ikke nødvendigvis trenger å beskrive Karl ned i detaljer, men måten du forteller historien på kan ha stor betydning og hvorfor du forteller historien. Kanskje du syntes det var morsomt og forteller det i en humoristisk kontekst, mens kona de forteller det på en bekymret måte (uten å legge til noe mer informasjon), Geir legger til en historie om Karl, hvor Karl sluttet å bli sint når han så at Geir uansett ikke ville gi han det han ville og Astrid legger til en historie om hvor foreldrene gjorde noe dumt i oppdragelsen (liten hendelse). Ingen snakker om de gangene Karl var rolig og oppførte seg ordentlig. Ingen forteller om hvor godt han gjør det i sløyd timene på skolen eller hvor god venn han er Anders. Det er ingen som prater om hvor stille søsteren hans som heter Anne er. Når du forteller historien så gjør du ikke noe nummer av at dette er Karl som person, du fokuserer istedenfor på hva som skjedde og historien sier kanskje mer om deg som person. Når kona de forteller den så ender hun opp med å beskrive Karl som en person som sliter med sinnet sitt, uten at hun nødvendigvis sier dette høyt. Geir beskriver Karl i et mer manipulerende lys og gir et inntrykk av at Karl bruker sinnet for å få det han vil og ikke at han faktisk er sint. Astrid gir mer et inntrykk av at det er oppdragelsen som er problemet, uten at det nødvendigvis blir sagt høyt. Ved å prate om de gangene han gjør ugang og ikke de gangene han oppfører seg så portretterer man Karl i et negativt lys. Det blir ikke pratet om hvor god snekker Karl kan bli eller hvor empatisk han er med venner. Det er ingen som prater om de problemene som Anne har, som er mindre merkbar, men ikke nødvendigvis et mindre problem. Dette var selvfølgelig en litt teit fortelling fra min side, men brukte det som en eksempel på at man kan ta en ting og se det fra så mange forskjellige perspektiver og at har betydningen for lærdommen man får fra det. Man kan lett se for seg dette skje i en historisk kontekst også. Se for deg en klasse som har et prosjekt om å fremstille 22.juli. Den ene gruppen påpeker størrelsen av angrepet, hvor brutalt det var og bruker veldig mye tid på å forklare Breivik sin ideologiske standpunkt. Gruppen legger en stor del vekt på perioden han var aktiv i FRP. En annen gruppe fokuserer nesten utelukkende på politiet og velger å sammenligne med andre saker (som setter det norske politiet i dårlig lys). Gruppen legger vekt på justispolitikken i perioden før angrepet og spesielt under Stoltenberg regjeringen. Hvis man hører på de to gruppene så får man en helt annen historie fremstilling av hva som er skjedd. Den første gruppen fremstiller dette som et ideologisk problem og ved å legge vekt på Breivik sin FRP periode så får man et inntrykk at dette er noe som må bli arbeidet med i hele høyresiden (hvertfall FRP) og ikke bare er et problem for det ekstreme høyre. Den andre gruppen fremstiller dette som et kriminalitetsproblem og at løsningen er bedre bevæpning av politiet. Begge fremstillingene kan ses på som legitime (hvis de er lagt frem på en seriøs måte) og er sanne på hver sin måte. Om de kan fremstille som sannhet er et mer komplisert diskusjon og vil avhenge av hva man definerer som sannhet og hvor man legger grensene for manipulasjon av historie. Hvis man er litt kynisk så kan man mistenke den første gruppen for å være alt for venstrevridd og mene at de ønsker å gi FRP skylden og mistenke den andre gruppen for å være høyrevridd og å mene at de ønsker å gi AP skylden. Jeg skal prøve å forklare dette med et eksempel. Se for deg at du debatterer i en vanlig tråd og så er det noen som skriver: "Fustasjeopphengsforkobling er så høyrevridd at han klarer ikke å se dette objektivt. [og deretter kommer med et eksempel på det som er enklest å angripe]" Hva ville du tenkt her? Jeg ville tenkt at dette er en venstrevridd person som leiter etter feil med du skriver og jeg ville hatt null tillit til personen. En vanlig person ville gått i forsvarsmodus. Tenk deg at personen istedenfor hadde skrevet til deg "Ser ut som du er veldig opphengt i enkelt saker. Har du prøvd å sett på statistikk istedenfor? Her er et godt eksempel [og deretter gitt et eksempel og kommet med forklaring]" (PS: dette er et hypotetisk tilbakemelding og er ikke en tilbakemelding til deg) Dette eksempelet kunne sikkert blitt skrevet på en hyggeligere måte, men jeg føler at den ville gitt en mer konkret tilbakemelding som man kan lære av, som man kan bruke i flere saker. Jeg tenker at fokuset er veldig viktig. Jeg føler at andre jeg har sett som er fokusert på hvor venstrevridde pressen er, promoterer presse som er enda mer tydelig forutinntatte (som er tydelig på høyresiden) og velger dermed presse som støtter opp under det de allerede tror på. Hvis man derimot fokuserer på god journalistikk og velger presse deretter så får man også god journalistikk, pluss at man blir bedre til å lese journalistikken.

Historikere skriver historie som en fortelling og det man lærer av historien ligger nettopp i disse fortellingene. For eksempel så er Neville Chamberlain er ofte sett på som en naiv statsminister og er brukt som et skrekk eksempel mot naiv fredspolitikk. Problemet med mange av disse fortellingene er at de er ofte overdrevet eller overforenklet og spørsmålet blir da hvor nøyaktig må slike fortellinger være for at vi skal karakterisere det som "sannhet". En annen veldig stor problemstilling er at man må ofte gjøre moralske vurderinger og det er ikke nødvendigvis noen riktig eller feil vurderinger. Afghanistan krigen kan ses på som vestlig naivitet på dens mulighet til endre et land som Afghanistan eller man kan også se på det som vestlig krig mot et ond regime og at det var vestens manglende viljestyrke som sørget for at ondskapen seiert eller man kan se på Taliban som en underdog som kjemper en frigjøringskamp mot et ond imperium eller man kan tenke at det er en global krig mellom kristendommen og islam og se det i et slikt søkelys. Samme problemstilling kan man bruke i Ukraina krigen, hvor hvis man er en tilhenger av folkeretten så kan man se krigen som en uprovosert aggresjon fra Russland sin side og legge all skylden på de eller hvis man er tilhenger av at stormakter har interessesfære så kan man legge skylden på vesten og mene at de krenker med russisk interessesfære. Dette kan også skape en del praktiske problemer med hvordan man skal tolke historien. For eksempel etter andre verdenskrig var det en stor diskusjon om hvem som hadde skylden for den kalde krigen. Til å begynne med var det konsensus om at det var Sovjetunionen som var skylden. Så fikk man en motreaksjon på dette og det ble mer vanlig å legge all skylden på USA. Nå er det mer vanlig å legge litt skylden på begge. Hvis man leser opp på dette i dag (dette er synsing fra min side) så bør man kanskje vurdere å tenke over måten man gjorde politikk på den tiden og ikke anta at man tolker ting på samme måte som man gjør i 2024. Det kan hende at det vi reagerer på i dag ville vært mye mindre problem i 1945. Så må man spørre seg hvordan man gjør det med store generelle teorier innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Hvor stor treffprosent må teorien ha før vi anerkjenner det som sannhet? 50%? 60%? 70%? 80%? 90%? 95%? 99.9%? 99.99%? Eksisterer det en vitenskapelig sannhet eller må alle vurdere selv hva som er sannhet? Kan vi si at det er en vitenskapelig sannhet at det eksisterer biologiske forskjeller mellom menn og kvinner som påvirker personligheten eller kan vi ikke si det dersom det eksisterer personer som mener at forskjellen i personlighet mellom menn og kvinner kan utelukkende bli forklart ved oppvekst og kultur? Hvis vi kan si at det eksisterer en vitenskapelig sannhet, når ble teorien om menneskeskapte klimaendringer en vitenskapelig sannhet? Hvilken kriterier skal legges til grunn for å kalle noe vitenskapelig sannhet? Jeg så et klipp hvor psykologen Jordan Peterson pratet om at god skjønnliteratur kan være like sant som fagliteratur, ikke fordi han mener historiene faktisk skjedde, men fordi historiene viser en del av menneskesinnet som han mener er sant (det er min tolkning). Jeg har ikke tenkt noe særlig over hans argument, men drar det frem kun for å vise kompleksiteten i debatten om hva som kan ses på som sannhet. Du har nok rett i at det er mange forskjellige tolkninger av postmodernismen. Det er mye sannhet i postmodernismen, men problemene kommer når man tar konseptene for langt. Postmodernisme er nok en ganske omfattende debatt så tenker hvis man er interessert i temaet så bør man bryte ned de forskjellige konseptene og spørre seg selv om man er enige i de enkelte konseptene. Hvis man er bekymret for at akademia er for postmodernistisk så bør man prøve å gå litt mer i dybden og spørre seg hvordan brukes postmodernisme og i hvilken kontekst? Jeg vet ikke helt hva du mener her. Forklar gjerne mer. La meg først starte med å si at jeg tror naturalisme og konstruktivisme skiller seg fra postmodernisme i at de ikke er et tankesett, men er mer generelle forklaringer (altså at det ikke er vanlig at forskere identifiserer seg som naturalister eller konstruktivister). Merk at disse skillelinjene gjelder i samfunnsvitenskapen og ikke nødvendigvis relevant i naturvitenskapen. PS: jeg går litt utfra hva jeg husker på universitetet for en del år siden Naturalisme er en ide om at det eksisterer en objektiv verden og at man kan lære sannheter ved å undersøke verden. Konstruktivisme er en ide om at alle har forutinntatte måter å se på verden (bias) og at disse måtene påvirker måten man undersøker verden og tolker funnene man får. Begge disse to retningene er helt sanne og spørsmålet er i hvor stor grad man balanserer mellom disse to. Det jeg ønsker er å argumentere for en måte å se verden på og det har ikke noe betydning slik jeg ser det om jeg er enig eller uenig i det du sier eller om du har rett eller ikke om media sin fremstilling. Se for deg man har to Trump supportere: Person 1 - Media viser en negativ nyhetssak om Trump - Person tenker at mediene er venstrevridd og er overbevist om at de viser han i får dårlig lys - Sjekker Fox news og får naturligvis en helt annen dekning - går ut i sosiale medier og kritiserer media får dårlig dekning Person 2 Media viser en negativ nyhetssak om Trump - Personen skjønner ikke helt hva som er gjort galt - går igjennom nyhetssaken og prøver å se etter hva som er fakta i saken og prøver å skjønne hva som er lagt i analysen - sjekker andre kilder og ser at det er ting som ikke er tatt opp i nyhetssaken og at nyhetssaken har vært for opptatt av hva ekspertene mener - går ut i sosiale medier og gir en konkret tilbakemelding om at han ønsker at mediene gir mer informasjon om det konkrete fakta i saken. Person 1 kommer til å bli ignorert av mediene (med god grunn) og folk kommer generelt til å tro han bare ikke liker at Trump blir fremstilt negativt. De som støtter han er sympatisører av Trump og de som gir han tips viser han nyhetskilder som gir mer "balansert" nyhetsdekning, ergo viser Trump i et godt lys. Person 2 kommer til å få mer sympati fra mediene, siden han gir konkrete tilbakemeldinger som ses på som mer objektive (selv om sjansen for at han endrer mediene selvfølgelig er minimal) og han får kanskje en forklaring på redaksjonelle valg fra media. Det er større sjanse for at de som diskuterer med han er mindre fiendtlige, gir mer konstruktive tilbakemeldinger og større sjanse for at han får tips for nyhetskilder som er mer objektive og går mer i dybden.

For min del så er jeg heller ikke så interessert i diskusjonen om virkeligheten eksisterer. Det som gjør sannhet komplisert er at selvom man aksepterer at det eksisterer en virkelighet som er mulig å vite, så er det likevel veldig vanskeligere å definere hva som skal gå under sannhetsbegrepet. Jeg har bare overfladisk kunnskap om postmodernismen, men slik jeg tolker det så er de først og fremst skeptiske til store fortellinger og hvordan språk påvirker måten vi ser verden på. For eksempel i opplysningstiden lagde man begrepet middelalderen som ligger mellom antikken og opplysningstiden. Man så på antikken som en storhetstid og man ønsket å fremme opplysningstidens idealer og man ville derfor definere opplysningstiden som en ny storhetstid. Man ønsket å se på middelalderen som en mørketid og man kalte den derfor middelalderen, siden perioden lå mellom de to store storhetstidene. Man kan tolke det som at man brukte språket som et våpen for å fremme en denne ideen. Slik jeg tolker det så er de ikke så opptatt av å diskutere banale sannheter (kan vi vite at Støre er statsminister i Norge per dags dato?), men for alt jeg vet så kan de være at de er så relativistiske og det kan hende at noen er det og ikke andre. Jeg er helt enig med deg at postmodernismen drar relativteten litt for langt. Ikke alle perspektiver er like gyldige. Ofte når det gjelder store fortellinger så er det sannhet i alle fortellingene, men noen fortellinger er mer sanne eller nyttigere enn andre. Jeg liker mer det skille man har i statsvitenskapen hvor man er på en skala i relativisme istedenfor å være innenfor en viss retning. Der kan man skille mellom naturalistiske artikler hvor man antar at det man undersøker er slik sannheten er og konstruktivistiske artikler hvor man påpeker at det er mange måter å se verden på og at ens eget perspektiv påvirker måten man tolker verden på. De fleste forskere er på en skala hvor hvis man er altfor naturalistisk så er man naiv og kan føre til en motvilje mot å se på andre retninger, mens hvis man er for konstruktivistisk så blir man for relativ og kunnskapen blir unyttig. Jeg er helt enig med deg at dets som hovedregel er viktigere å lære seg hvordan man tenker enn å fokusere på å lære seg konklusjoner. Jeg tror man lære mye av kvantitativ og kvalitativ metode i statsvitenskapen, hvis man ønsker å fordype seg i politikk. Grunnen til at jeg fokuserer så mye på objektive kriterier på journalistikken er at det er så lett å drive ønsketenking hvis man tenker at media er urettferdig mot ens egen side og selv om man skulle ha rett så er det stor sjanse for at man kan lære mer ved å finne ut av hva er det mediene faktisk gjør som gjør at det blir urettferdig. Kanskje man finner ut at mediene fremstiller andre områder skjevt på en måte som du aldri har reagert på tidligere. Man blir dermed mer bevisst på metode og da blir man automatisk mer sannhetssøkende. Kritikken blir også tatt mye mer seriøst hvis man fokuserer på metode. Vanlig medier har så mange områder de skal dekke og de gir overfladisk informasjon på det de dekker. Innenfor europeisk politikk så tror jeg man får veldig lite informasjon om hva de politiske forskjellene er. Det er for mange land og for mange partier. Jeg har ikke peiling på forskjellene mellom den nye labor regjeringen sin politikk og Gordon Brown eller Tony Blair sin politikk. Jeg vet at Jeremy Corbyn var mer radikal enn de andre, men hvordan dette slår ut i praktisk politikk vet jeg ikke. Det samme gjelder forskjellen på David Cameron, Theresa May og Boris Johnsen (for ikke nevne de som kom etter han) annet enn at jeg vet at Boris Johnsen var mer skeptisk til EU enn de andre. Når mediene da analyserer UKIP, Nasjonal samling (Frankrike), Geert Wilders parti eller Orban sitt part så ville jeg anta at dette er veldig overfladiske analyser. Spesielt hvis dette er "ferske" analyser, noe som man også generelt sett burde være mer skeptisk til i akademia. Mediene pleier å fokusere på skandaler, om det vil føre til mer kaos i Europa og ting som kan bli relevant for norsk utenrikspolitikk. Hvis man faktisk var interessert i disse partiene så ville jeg prøvd å finne andre steder å få informasjonen, eventuelt prøve mer spesialiserte medier. Hvis man er interessert i amerikansk politikk og vil ha en norsk side så ville jeg vurdert å sett på amerikanskpolitikk.no (til info: jeg har ikke brukt denne nettsiden og vet ikke hvor god journalisitikk dette er. Velger å vise de frem som et eksempel på et medie som spesialiserer seg i et tema. Ser at de blir en del brukt på dagsnytt 18).

Hva som er sannhet er et stort tema og hvis man går ned i kjernen av hva som er sannhet så blir det ofte en veldig høyt svevende filosofisk debatt. Nå har jeg ikke satt meg inn i en slik filosofisk debatt, men slik jeg forstår det så er det noe man må i stor grad tro på at finnes og ikke noe som kan bevises i seg selv. Slik jeg forstår dine innlegg så virker du mer interessert i å diskutere postmodernisme og akademia. Når det gjelder postmodernisme så gir det til en viss grad mening i noen fag og ikke i andre. Jeg kan ikke se for meg at postmodernistisk fysikk ville gitt noe mening, men postmodernisme gir mening i et fag som historie. I historie så har det mye å si hvilken kilder man bruker og hvilken vinkel man ser på historien. Man kan lett se for seg at en postmodernistisk historiker kan vise historien i et nytt lys ved å se på historien fra en annen vinkel. Problemet med postmodernisme er at hvis man tar det for langt så ender man opp med en helt relativistisk tankesett, hvor man undergraver akademia. Hvis sannheten ikke eksisterer så gir det ikke noe mening å drive med forskning. Jeg er helt enig med Haidt om at meningsmangfold er veldig viktig og jeg er helt enig i at det å skape et ytringsfiendtlig debattklima er veldig dårlig. En ting jeg ofte merker meg at folk er veldig opptatt av å vinne diskusjoner og prøve å vinne over den andre personen, istedenfor å prøve å lære og dele mest mulig kunnskap. Jeg tror det er mange som ikke ønsker å innrømme noe negativt om sitt eget standpunkt fordi man ser for seg at det vil skade ens egen sak. Jeg tror det er mye bedre å ha et fokus på å finne objektive kriterier er det som kjennetegner god journalistikk og hvordan mediene kan bli bedre på det enn å fokusere på hvilken side som får best behandling. Da får man et mye bedre fokus på å få tak i god informasjon og kanskje man lærer noe om å analysere informasjon. Problemet med å fokusere på hvilken side som blir behandlet best av mediene er at mye av det er basert på følelser og hvis man er på høyresiden så er det lett å begynne å føle at problemet er større enn det som det egentlig er.

Mye av problemstillingen her er hva er det man fokuserer på og i hvilken kontekst bruker man det. Psykologen Jordan Peterson er veldig opptatt av at folk skal si sannheten og slik jeg ser det så fokuserer han på ærlighet og ikke nødvendigvis objektiv sannhet. Det gir mening når fokuset er på hva en kan gjøre selv, fordi man til en viss grad klarer å se når man sier noe man tror på og når man sier ting man ikke tror på. Det blir et mye større problem hvis man bruker dette for å vurdere politikere, fordi man har begrenset innsikt i hva de tenker og det er veldig lett å tenke at de som er enige med deg sier sannheten, mens de som er på andre siden lyver. Jeg tror det er lurt å være opptatt av i hvilken kontekts man bruker ordet og om det er andre ord man kan bruke som beskriver det bedre. For eksemper hvis man mener media er for venstrevrid i sin dekning av det amerikanske valget så er det kanskje bedre å kalle media for ubalansert enn å bruke sannhetsbegrepet. Man kan anta at en ubalansert fremstilling er mindre sannferdig enn en balansert fremstilling, men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Det kan også hende at man ønsker å forstå begge sider av den politiske siden i USA og at man dermed ønsker å få en mer balansert nyhetsdekning, selv om den går på bekostning av objektiv sannhet. Det vil avhenge av hva slags funksjon man ønsker at nyhetene har og det å bruke riktig begrep kan gjøre diskusjonen mye bedre. Hvis man ser på faktasjekkere så bør man ha et annet fokus enn man har på mediene generelt. I mine øyne så bør en god faktasjekker være god på å skille mellom faktapåstander og meninger og være veldig nøye på hva som kan ses på som fakta. Hvis man har en lang debatt om jorda er flat så er det ikke hensiktsmessig å faktasjekke påstanden om jorda er flat (selv om den selvfølgelig ikke er det), fordi det er hele diskusjonen handler om. Det er mer hensiktsmessig å gå dypere i diskusjonen og sjekke faktapåstander som legges til grunn for konklusjonen, hvor det legges til grunn antagelser og hvor det gis mangelfull informasjon. Hvis det derimot kastes ut i en vanlig diskusjon så vil det være mer riktig å telle det som en feilaktig påstand. Det jeg merker meg i politiske diskusjoner er at når noen bruker ordet sannhet så er det ofte mye følelser involvert. Det brukes noen ganger som å bety at man tror veldig på det man sier, "dette er sannheten", noe som kan tolkes som en påstand om at dette er så sant at det ikke er et poeng å diskutere det mer. Andre ganger så ser jeg påstander om at politikere og/eller media ikke snakker sant og hvor det er tydelig at det er fordi de ikke skaper den virkhetlighetsoppfatelsen som personen ønsker og ikke at det er konkrete feil i faktapåstander. Jeg har sett det tydelig blant de mest sterke Islam kritikere er opptatt av at mediene ikke kritiserer Islam nok og at dermed befolkningen ikke får den virkelige oppfatningen om hva de anser som den islamske trusselen er. Det er ikke nødvendigvis et fokus på å finne objektive kritierer for hvordan journalistisk bør drives og det gjør det også vanskeligere for mediene å bli bedre på dette punktet.

Man trenger ikke å bekymre seg for ventedager (som nå heter egen andel), fordi man får ikke ny egen andel når man har mottatt dagpenger de siste 52 uker. Hvis man har et veldig kort oppdrag (f.eks et oppdrag på tre dager) så vil det som regel være enklere å bare føre dette på meldekortet. Det er likevel noen saker hvor man taper på dette. Som regel så kan man arbeide seks uker uten at dagpengene stanses (her er det likevel noen unntak!). Jeg er likevel enig med deg at det mange ganger blir litt mye styr å ta på seg relativt korte oppdrag. Hvis man tar på seg et to ukers oppdrag og sier ifra til NAV så er det kjedelig å måtte vente 6-7 uker etter dette oppdraget for å få gjenopptatt dagpengene. Hvis man ikke sier ifra, men bare fører på meldekortet så kan man risikere å tape penger.

Det vil avhenge av mye. Hvis du jobber i det offentlige så kan det avhenge av hvor mye som er satt av til lokale lønnsforhandlinger og det kan også avhengig av om hva slags forbund du er organisert i. I fjor så fikk vi beskjed om at man ikke må regne med mer enn et lønnstrinn i lokale forhandlinger. Så er spørsmålet om hvor god lønn du har i forhold til dine kollegaer, er du underbetalt eller er du overbetalt eller har du hatt ganske rettferdig lønn. Så kan det avhenge av hvordan tidligere lokale lønnsforhandlinger har gått for deg. Hvis du fikk lønnsøkning i fjor så er det ikke sikkert de prioriterer deg i år, mens hvis det er flere år siden du vant frem så har du bedre sjanse. Så er spørsmålet om det er andre kandidater som fagforeningen og arbeidsgiver tenker de bør prioritere. Her kan også profilen til fagforeningen ha mye å si. Det lureste er å ta kontakt med fagforeningen og bare spørre hva de tenker. Man bør også ha lønnssamtaler med arbeidsgiveren, men det er litt seint hvis du må sende inn kravet i morgen.

I forhold til dagpenger så trenger du kun et notat fra lege som bekrefter at du måtte si opp av helsemessige årsaker. Du bør avtale med legen at du må si opp av helsemessige årsaker før du sender oppsigelsen. Det er også noe som heter friskmelding til arbeidsformidling. For meg så virker det som det er noe man gir etter langvarig sykemelding, uten at jeg kjenner til lovverket på dette.

Det er normalt en dårlig ide å si opp sin egen stilling i en slik situasjon hvis man ikke har en annen jobb å gå til. Da kan man miste krav på lønn fra sin arbeidsgiver og man må regne med at man ikke mottar dagpenger før minimum 18 uker etter at den fulle oppsigelsestiden er over. Da er det mye bedre ide å prøve å slå firma konkurs eller gå til sak mot arbeidsgiver hvis de ikke betaler lønn. Det er godt poeng. Så er spørsmålet om det er indikatorer som gjør at man trygt kan behandle noen saker automatisk, mens andre saker blir sjekket av en saksbehandler.

Som jeg nevnte i tidligere innlegg så er konteksten viktig og hvorfor det blir sagt veldig viktig. Du kan si mye som er negativt om en person så lenge du har god grunn til det, selv om det viser seg i ettertid at det ikke stemmer. Man kan derfor ikke sammenligne disse to tingene, selv om alvorlighetsgraden kan være like ille. Hvis det verste som skjer er at han for noe kjeft for noe han ikke har gjort så tenker jeg det ikke er noe poeng å prate med en advokat. Da får han heller være sur på arbeidsgiver hvis han mener de ikke har gjort nok for å se hans side av saken. Hvis han blir innkalt til drøftelsesmøte angående eventuelt avskjed så bør han vurdere advokat. Hvis han får formell advarsel uten avskjed så er jeg usikker på hvordan han bør håndtere det. Hvis han ikke er medlem av fagforening så bør han vurdere å melde seg inn.

Her er det forskjell på hva TS planla å gjøre (det som krikkert kommenterte) og det kvinnen har gjort. TS planla å dra inn alle kollegaene og komme med ganske grove anklager mot kvinnen (slik jeg tolker han riktig). Det er ganske alvorlig ting å gjøre mot en som har varslet om seksuell trakkasering. Kvinnen har tatt opp dette med arbeidsgiver, noe som er riktig måte å gjøre det på. Hun har tatt opp et reelt problem (det er bevisst at noen hang opp skiltet på døren) og hun har kommet med relevante opplysninger som tilsier at TS har gjort det. Det arbeidsgiver bør gjøre er å prate med de som TS har gitt skiltet til og prøve å finne ut av om det er noen andre som har gjort det. Dersom det er noen andre som påtar seg ansvaret så er det naturlig at de får skylden. Det er ingenting som tilsier at kvinnen ikke vil godta dette. Hvis det er ingen som påtar seg ansvaret så må arbeidsgiver ta en vurdering om han tror på TS eller ikke. Jeg kan ikke se for meg at hendelsen er straffbart og man trenger derfor ikke ta inn politiet. Kvinnen trenger ikke å vite motivasjonen til de som har gjort det. Det eneste hun må argumentere for er at dette ikke er en oppførsel som er innenfor og det har vært en belastning for henne. Så må arbeidsgiver ta en vurdering på om hennes reaksjon er innenfor det som er normalt. Man kan i teorien gå inn i en semantisk diskusjon med arbeidsgiver på om dette konsituterer seksuell trakkassering når man ikke vet motivasjonen til den som hang den opp, men det er ikke akkurat noe lur fremgangsmåte. Jeg kan ikke se i denne tråden at hun har sagt noe annet enn at det har vært hengt opp et skilt på hennes dør og at hun tror det er TS. Jeg kan ikke se hva hun skulle ha løyet om. Dette er en spøk som jeg tenker kunne blitt gjort på ungdomsskolen og ikke på en arbeidsplass med voksne mennesker. Jeg tenker det er en spøk som har gått over grensen og jeg kan ikke se at hun har noen unormal reaksjon på dette. At dette kun var en dum spøk er også min første tanke, men det er helt naturlig at man får andre tanker også. Hadde dette skjedd med meg i dag hvor jeg er trygg på arbeidsplassen og kollegaene mine så hadde jeg tenkt det var en dum spøk. Hadde jeg startet i ny jobb, vært på utsiden av den klikken som gjorde dette og mottatt dette selv så ville jeg nok tenkt at det kun var en spøk, men jeg ville begynte å gruble på om de ønsket å gjøre narr av meg. Dette kan fort bli 100 ganger verre når det er snakk om en kvinne og det er en seksuell spøk på toppen av det. Kvinner er biologisk sett mye mer sårbar og mye mer sensitiv til uønsket seksuelle tilnærminger. Man kan selvfølgelig sitte hjemme og tenke "ja, men rasjonelt sett så må kvinnen skjønne at dette kun er en spøk og det ikke er noe fare for noe alvorlig". Men så sitter hun aleine på et hotell, hvor hun skal møte folk hun egentlig ikke kjenner, hun er usikker på hva personene mente med spøken og er i en situasjon hvor det er lett å tenke det verste. Tenker det er helt naturlig at dette er ubehagelig og at hun kan ha gruet seg til å møte kollegaene etter hendelsen. Så må man selvfølgelig ta hensyn til den skyldiges motivasjon. Bare fordi konsekvensene kan være ille så betyr ikke det at man må alltid straffes deretter. Man må se an hvorfor personen gjorde det og hva personen burde ha skjønt. Jeg tenker at arbeidsgiver og kvinnen bør godta en unnskyldning. Det er en barnslig og dum spøk som ikke burde blitt gjort, men det er vanskelig for vite konskevensen når en person gjør en slik handling og noen ganger så gjør folk ting uten å tenke godt nok over det.

Det jeg reagerer mest på er måten TS har håndtert saken og ikke hendelsen i seg selv. At han ikke tenkte over hvordan dette kan gå galt er i seg selv ikke så alvorlig i mine øyne. Jeg tenker det er helt innenfor at kvinnen tar opp denne hendelsen med arbeidsgiver og gir tydelig beskjed om at dette ikke er greit, samtidig så kan jeg forstå at andre tenker dette er kun en liten spøk og at kvinnen overdriver. Der hvor TS går over grensen er når han planlegger å komme med anklager mot kvinnen til de andre kollegaene og dermed prøver å ødelegge hennes arbeidsmiljø. Det er en så overdreven reaksjon og det gjør det enda mer spesielt i denne saken siden det er en veldig konkret situasjon. Hvis TS har sagt de samme tingene til arbeidsgiver som han har gjort i denne tråden så burde TS være mer bekymret for hva han har sagt enn hendelsen i seg selv. Det føles ut som det er en fullstendig overdrivelse av situasjonen å blande politiet inn i dette. Hvis det er kun den hendelsen som har skjedd og alle de involverte er oppegående personer, så tar arbeidsgiver kontakt med de involverte, sier ifra at det ikke er greit, den som har gjort det innrømmer det, beklager, forklarer at det var ment som en spøk og ikke ønsket å såre kvinnen (jeg bare antar nå at dette stemmer). Så godtar kvinnen beklagelsen og saken legges dø.

Permisjon gir deg mye større muligheter til å komme tilbake til arbeidsplassen hvis det andre du skal finne på ikke går så bra som du tenker det at skal bli. Det gir deg ganske mye frihet da du kan si opp i permisjonstiden uten å bli tvunget til å jobbe. 3. Jeg tror ikke det er noe maksimal grense på permisjon, men det er grenser for hvor lenge arbeidsgiver vil tolerere at du har permisjon, så jeg ville ikke regnet med at du får noe lenger enn et års permisjon. 4. Det kan være en ulempe med permisjon hvis du skulle søke dagpenger (arbeidsledighetstrygd) i permisjonsperioden. TS snakker om permisjon.