JK22

Girkin er ikke uten mektige venner. Dessuten hadde det vært sett at det var sterk misnøye i de russernasjonalistiske kretsene ikke bare omkring krigens gang, men også Putins identitetspolitiske karakter; det var sett at han dels tilsidesatt den etnisknasjonalistiske identitetsmarkøren som Girkin er en tilhenger av, til fordel for den imperiale russernasjonalismen uten etnisitet. Nasjonalistene i Russland vil ha en russisk Russland, ikke en imperial Russland. Dette er ganske gammelt nytt helt tilbake til slutten på 1800-tallet. Putin vil ha et imperialt Russland. Russernasjonalistene har ikke glemt hvordan de var brukt og kastet bort som brukte toalettpapirer i 2014-16, og de har ikke heller glemt Putins brutalitet mot donbassrussiske autoritetsskikkelser som ikke vil adlyde ham.

For ett år siden hadde republikanerne valget mellom forræderi og patriotisme. Vi ser at deler av dette partiet vil forråde sitt land. I det minst er det sett at et meget stort flertall vil se spionen fengslet og straffet for hans forbrytelse som må være noe av det dummeste noensinne sett i etterretningshistoriens utallige kapitler. Det er også sett at stadige flere og flere republikanerne mer og mer er villig til å forkaste folkestyreprinsippene og demokratiske verdier enn før, selv om de utgjør en minoritet. Trump var ekstremt barnslig under hans siste intervju hvor ikke bare Putin, men alle fiender av USA, hylles med et språkbruk som virker ganske fordummende. Republikanerne som er patriotisk mot sitt land; må se virkeligheten slik den er; det er forræderne og overløperne i disses midte som vil USA vondt.

Det er ikke mulig å stoppe Lancet selvmordsdronene, så det eneste realistiske alternativet er å ta ut spotterdronene eller jamme forbindelsen tilbake til droneoperatørene. Ukrainerne som hadde lidd meget merkbare tap, har begynte med å kle sine kjøretøyer med nettebur for å hindre angrepene. Men de trenger EW kapasitet for å spore ned/jamme spotterdronene og ta ut disse hersens spetnatz gruppene som sender ut Lancet. Har så langt ikke sett om amerikanerne har sendt slik utstyr som nå er veldig viktig. Dessuten må spotterdronene som er dyrere enn selvmordsdronene, ødelegges, og da burde man skade sensorene på disse eller skyte dem ned. Ser at du nevner VAMPIRE-systemet, dette er noe som NATO og Ukraina må ha allerede i går. Et praktisk og billig system med gjenbruk av eksisterende rakettvåpen som kan når 5 km høyde og 11 km lengde med et APKWS II "søkingshode". Vi er i meget seriøs behov for taktiske SAM som kan engasjere droner uten å bli for kostbart. Hva er det som tar så lang tid? Det virker som at Pentagon (og NATO) sliter meget kraftig med å få produsenten til å hoste opp disse systemene. Det er først i begynnelsen på april amerikanerne kunne sende disse systemer; 10 c-UAS systemer med lasersikte vil sendes sammen med 30 "gun trucks" av ennå ukjent type, med mitraljøsevåpen. Disse med lasersikte kan bli verdifull ettersom man burde skade visuelle sensorer med laserstråler. Suksessen sett med Lancet gjort det klart at ALLE må ha c-UAS systemer snarest mulig, og ikke minst taktisk EW, som amerikanerne av en eller andre grunn hadde ikke prioritert, selv etter oppdagelsen i 2015 om faren med disse. Ser i det minst at NATO bruker nå GPS/GLONASS jammingsutstyr som sett da Biden var i Irland.

Jeg er helt enig med dette; på det teknologiske grunnlaget har de europeiske flyvåpnene en overlegenhet fly mot fly; det er i virkeligheten bare 570 russiske fly med den nødvendige stridsrekkevidden - MiG-29 er for kortlegget og MiG-31 for striks defensivt - som kan slåss med NATO-flystyrkene. Og et vestlig fly i spørsmål om avionikk, elektronikk og våpen er jevngodt med minst tre russiske fly på en gang. En NATO-trent pilot er generelt bedre trent, mer disiplinert og langt smartere enn hans russiske motstykke. NATO har egne AWACS fly som er vitalt, slik at de ikke trenger amerikanske AWACS til ethvert tidspunkt - og de russiske AEW&C flyene er betydelig dårligere i sammenligning. Tankflykapasiteten betyr dessuten at man kan ha fly til ethvert tidspunkt døgnet rundt i kontrast til russerne, som har altfor få jagerfly med kapasitet for å bruke tankfly. NATO vil vinne en krig ni av ti ganger mot VKS flyvåpenet - i direkte konfrontasjon. Når en krig begynner å trekke seg ut, vil man komme ut for alvorlige strukturelle problemer; ikke nok piloter, ikke nok bakkepersonell, ikke nok reservedeler og vansker med å skaffe fram ammunisjon tidsnok for stand-off angrep. (massevis av AA-missiler i kontrast) Kampflybasene er for dårlig beskyttet, fly som F-35 kan ikke bare sendes til midtetidige flystriper ettersom disse er litt for krevende i drift, og det er dette som nå gjøre logistikkeksperter bekymret med tanke på det som er lært i Ukraina. Dessuten er det oppdaget at man hadde ignorert viktighet av angrepsfly til støtte for bakkestyrker mot taktiske mål - britene var en gang stolt av sine "muddervandrende" flystyrker, disse har forsvunnet. Stand-off presisjonsvåpen er svært effektivt, men det er ikke nok av dem for en krig over tid, dette var oppdaget under Jemenkrigen. Mer rimeligere våpen måtte til. Og da må man konfrontere det taktiske luftvernsforsvaret. NATO-bakkestyrker trenger luftvern mot angrepsfly og helikoptre for å ha en operativ frihet, ettersom det vil ikke være flybeskyttelse til enhver tidspunkt - og dette kommer da til å bringe ned altfor store flystyrker som vil bli sårbar for taktiske luftvern i større grad enn akseptert. Mangel på egne luftvern gjør flystyrkene altfor sårbar i risiko av å bli overstrekket i møte med russerne. Det er omlagt 500 russiske fly som kan settes inn, av dem 270 Su-25 fly. Disse kan bare stoppes med BVR-våpen, men dette innbar da at egne fly må være på vakt 24 timer i døgnet. Den store svakheten - som garantere en russisk seier mot NATO - er at flyvåpnene fungere som et luftpoliti med for lav forberedelsesevne, alvorlige strukturelle svakheter og liten utholdenhetsevne. En kjapp seier må garanteres for å vinne; eller vil man tape mot russerne. Og her er luftvernsmangelen nærmest FATAL for NATO. Vi må ha taktiske SAM for å avbelaste flystyrkene og strategiske SAM mot ballistiske missiler, kryssermissiler og fly rettet mot flybasene. Flystyrkene for bare tjue til tretti år siden var meget store, nå er det ikke så meget av disse i NATO - med et unntak; USA.

Si meg; hva vet du om NASAMS? Russerne angrepet ikke bare Kyiv. Det er så langt bare et enslig batteri som ikke flyttes utenom Kyiv-regionen.

Ukraina vil tape krigen om de ikke kan stoppe Lancet-trusselen. En Buk-SAM med to missiler er nylig ødelagt. Om dette fortsetter, vil store gap i luftvernsforsvaret oppstå. Disse spottedronene og selvmordsdronene som alltid opererte i par, har vist seg helt ustoppelig og må elimineres snarest mulig. Det var disse som tok ut SAM-forsvaret i Adviikva i Donetskfronten. Dessuten tar de ut altfor mange SP artilleri! Ukrainerne trenger hjelp for å stoppe denne trusselen som er mye mer alvorligere enn ammunisjonsmangelen mot planene omkring den planlagte motoffensiven. Det ser ut at spottedronene må uskadeliggjøres snarest mulig, og da er det bare et alternativ; laserskyts. Det finnes laservåpen som kan forstyrre visuelle instrumenter så operatørene kan bli blendet og mistet kontrollen. Opptakene fra spottedronene tyder på at disse ikke er for høyt, og kan angripes. Dette er russernes beste våpen noensinne. Over 110 mål er tatt ut med Lancet droner, og det bli bare verre og verre. I fakta, dette kan snu krigens gang til russernes fordel. På ukrainernes side er det voksende frustrasjon over at NATO-graderte droner og selvmordsdroner er farefullt sårbar for jamming, slik at sivile droner har langt større overlevelsesevne, som FPV-droner. Ukrainernes egne EW kapasitet er fremdeles trolig begrenset. Trolig har det blitt sendt opp 150 til 200 Lancet droner så langt, men treffsikkerheten er altfor høy med 110 visuell bekreftede suksessrike angrep. Og de kom bare når det er klarvær, de vist seg ikke i dårlig vær. Skal Ukraina vinne og NATO oppnå sin ambisjon, må Lancet-trusselen elimineres!

Filmen har vært en suksess; det dristige valget ved å vektlegge game-opplevelsen fremfor oppbygging av karakterer og plot - Marios omgang med prinsessen og Toad ganske synlig utvises til bakgrunnen - synes å være riktig. 377 millioner dollar så langt; dette er nesten fire ganger mer enn det som har vært brukt på filmproduksjonen. Da er det nærmest garantert at det vil komme oppfølgere, som varslet av Yoshi-egget. Og denne gangen kan filmprodusentene viet mer tid til karakteroppbygging og dyptgående handling. Dessuten er filmen så oppbygd, at den kan deles opp i separate sekvenser som i seg selv har høy underholdningsverdi. Oppfølgeren kan involvere Yoshi og Wario mens separate filmer om Donkey Kong og Luigi’s Mansion er under planlegging. Vi kan da håpe på at sammenstøtet mellom Mario og Wario vil gjøre karakteroppbygging mer ektefølt og at Yoshi og hans virkninger på flere verden vil lede til handlingsdybde. Nå vet filmprodusentene hvor det gikk galt, og kommer til å arbeide på dette. For Nintendo er dette en gjenreisning etter den katastrofale filmen i 1993 skapt av Hollywood som simpelt ikke forstå seg på Mario-spilluniverset. Og for en gjenreisning!

Tror definitivt ikke at det er dårlig med de ukrainske luftvernsstyrkene, men de har gjennomført angrep på 599 fly/helikoptre, 911 kryssermissiler og 2,323 drone/dronefly - med minst to missil per, man vet at MANPADS og taktiske SAM bommet på mål ute på feltet - så et minsteestimat er et forbruk på 7,500 missiler. De hadde ikke vært i stand til å erstatte de tapte SAM-batterier i Donetskfronten slik at russiske fly kan fortsette med å bombe i Adviikva (ukrainske dronesvermer reddet situasjonen der). De har brukt opp britiskbygde SAM ute på feltet siden det ikke er mange visuelle visninger av dem i det siste (mer sannsynlig i reserven). Det er tusenvis av eldre SAM-missiler i tillegg til arsenalet fra februar 2022, men det er grunn til å anta at så mye som 10,000 missiler av alle typer var i Ukraina. Det er sett Buk-SAM med to og ett missil om gang, ikke bare fordi de vil spare, men for å unngå unødvendig tap i møte med russiske Lancet. Det er ytterst lite sannsynlig at S-300 arsenalet vil gå tomme; de russiske pilotene nektet å risikere deres liv og droneflyene tas med taktiske SAM som luftvernskyts så disse stort sett aktiveres i møte med kryssermissilangrepene og fly i for høy bane som sett i Popasnafronten. Men ammunisjonen minskes for hver uke som går, og det er veldig vanskelig å erstatte sovjetiskproduserte SAM-missiler. Ennå opplever russerne at trusselen er høyt reelt, et kamphelikopter er nylig meldt nedskutt, det sees at piloter i helikoptre og Su-25 tar unødvendige sjanser. Russerne satser på at de iranskbygde droneflyene som er skremmende effektiv, vil tvinge ukrainerne til å bruke opp for mange missiler. Så ukrainerne trenger en massiv fornyelse av de taktiske luftvernsstyrkene før de kan komme på om de kan lansere en motoffensiv. Værforholdene i dag er så dårlig, at mye tyder på tidsrommet mai-juni (1. mai til 30. juni) kan være det planlagte "vinduet". De må ha vestlige Patriot og IRIS batterier på plass for å flytte flere eldre SAM til feltet. Det er ikke ennå sett om HAWK-SAM er på plass, kanskje de skal dels erstatte S-300 og Buk på feltet. De må også ha alle Leo1 stridsvogner og stormpanservognene på plass. Polen vil levere flere hundre kjøretøyet med en gang til Ukraina, og det er notert at det stort sett er motoriserte kjøretøyer - med hjul istedenfor mekaniske kjøretøyer med belter. Da er det logisk at motoffensiven må starte i mai-juni tidsrommet for å vedvare fram til september-oktober. Allerede nå kan ukrainerne "myke opp" russerne med skinnsmanøvre, mindre angrep og forvirrende avledningsmanøver - det viktigste er å holde dem gjettende, og deretter slite ned disse over tiden. Men først må de bruke sine FPV-droner en masse og deretter desimere russerne så mye som mulig. Apropos det: russernes egne forbruk av SAM-ammunisjon er ikke mindre enn ukrainernes.

Bilder av S-300 oppskytningene vist at den ene oppført seg erratisk, og bare S-300 vrakbiter er sett. Antatt at de skjøt hverandre ned. Dessuten; det er SAM-batterier i vest, de var ikke aktivert i det hele tatt. Hvorfor så langt ut i øst? Det er mulig at det ikke var noe ukrainsk angrep. Mer fristende mål i vest og nord.

Kornet kan slå ut vestlige stridsvogner. Men ikke på fronten. T-90M har ekstra pansring og på en måte er mer pansrede enn Leo2 og M1A2, men dette gjør dem tregere og tyngre, med større motorslitasje og flere mekaniske problemer. Det er med gode grunner T-90 har hatt dårlige meritter så langt i krigen, de kan ikke operere på samme måte som de lettere T-64, T-72 og T-80. T-90 kan fremdeles tas ut med ATGM ved å treffe fra sidene, og har den samme svakheten som alle andre med en stålplate på tårntaket - null motstand for en Javelin. Her ser man at Kornet hadde skapt omfattende strukturelle skader på T-90M, beltene er skutt av, og sprekker kunne sees på flere steder, hele høyresiden virker deformert. Totaltap. Sammenstøtet måtte ha vært så formidable, at stridsvognen var flyttet sidelengs. Det er ikke bare vektproblemet som gjør at man ikke kan bare gjøre panserlaget tykkere. T-90 tapene er stor; 35 T-90A, 1 T-90AK, 6 T-90S og 18 T-90M er gått tapt. To T-90M endog var erobret av ukrainerne.

Zelenskyj vil ikke provosere hans vestlige støttepartnere og vil gi Putin en "sist sjanse", han kunne akseptere en avslåing i bytte mot forpliktende avtaler, spesielt krigserstatningsavtale - eller utvidede autonomi med demilitarisering slik at Krim vil være i midten mellom de to landene. Russland kan ikke få beholde Krim uten at det SVIR SKIKKELIG. Og det er dette Zelenskyj vil oppnå. I mellomtiden venter han på at Polen fullføre opprustningen i den nære fremtiden.

Har sett filmen. Filmkritikerne er kraftig delt mellom disse som med rette identifisere den som en film for Nintendo-fans, og disse som ønsker større dybde og mer dypsindig bredde. Action fra start til slutt, overraskelser til tross for at mye var avslørt på forveien, heltene vant i slutten mot Bowser som var banket opp, beseiret og ydmyket. Mario og Luigi ønsket anerkjennelse, men hadde sannsynlig aldri trodde det skulle være som superhelter. Prinsessen bryter ikke med etablert sedvane, hun var allerede i 1980-tallet en selvofrende, snarrådig og klok kvinne som ikke nøler med å sette hardt mot hardt. Det som egentlig er filmens styrke er verdensvisning. Helt siden filmen Zootopia i 2016 har animasjonsfilmer med fikse ferdige verdener uansett hvor fremmedartet de er, blitt positivt mottatt av seerne. Dette gjentok seg med Sonic og Pokemon, og nå er det Marios tur. Selve filmen er basert på kjennskap om Mario-universet og dermed er et speilbilde av dets sedvanene. Og dette ser ikke kritikerne som ikke er innforstått med Nintendo og Mario-universet. Fordi de realisert ikke at det er en film laget av produsentene bak Mario-universet rettet mot spillerne og fans, for å gi dem opplevelsen av å være i et spill, hvor handlingen er ikke vektlagt så meget som selve innholdet i eventyret der alt skal være så rett og lettfattelig som mulig fra A til B. Ennå finnes det fascinerende beretninger som hvordan Mario-brødrene kom til det mystiske universet med "Soppriket", og små anekdoter som at Mario misliker å spise sopp. Fans og barn flest bryr seg ikke om handlingens dybde. Men jeg ser to problemer; språkforvirring omkring Mario-brødrene og timingen av utgivelsen, påsketid er ikke et godt valg. Uansett er filmen ikke ment for et bredt publikum.

Disse europeiske politikerne er fremdeles inkompetente. De burde gi opp og begynner straks med å redusere den voksende avhengigheten mellom EU/EØS og Kina. Da må en rekke lover annulleres. Det klokest er å holde Kina på avstand og ta fordel av Xis ambisjoner om å gjøre hans land selvforsynt for å beskytte og gjenreise den europeiske fellesøkonomien som hadde vært for sterkt giret på reguleringsfri eksport.

Dette er taktikk russerne selv hadde brukt. Først, de utflankere den russiske posisjonen ved å utnytte et gap som var sannsynlig oppdaget av droneoperatørene som kan ha vært kommunisert til stridsvognene og BMP-en. Andre; når stridsvognen har fronten vendt mot deg uten at du kan bevege seg fritt, er det helt håpløst - enhver infanteristøttevåpen vil være fånyttes om man ikke kan komme til fra sidene. Tredje; mye tyder på at BMP-en som tok infanteri med seg, kom fra foran for å sette russerne under ild mens stridsvognen "enfilere" dem. En enfilering er når man skyte langsetter en skyttergrav, som å "krysse T" i sjøkrig, bare de forreste kan skyte tilbake mens de bak ikke kan. Fjerde; den ene stridsvognen rykket i dybden for å kutte av retrettsvegen for russerne. En norsk eller amerikansk tropp ville ha vært sjanseløst. M72 vil ikke kunne bite på en T-72 fra foran, man vil havne under dobbelt ild med en BMP fra foran, en stridsvogn på egne side og en stridsvogn i ryggen. Dessuten må det huskes at hvis stridsvognen er kommet for tett på, kan ikke ATGM benyttes. En Javelin-skytter må ha 60 m mellom seg og målet. De sovjetiskutviklede ATGM er for tung og klumpede for direktebruk. Bare RPG var tilbake, og det var avfyrt en RPG som ville ikke ha gjort skade på den angripende stridsvognen. Infanteri kunne ikke benyttes fordi posisjonen lå for langt vekk, en soldat i dag er ikke i stand til å løpe eller spasere over lange avstander på et felt med fienden i nærheten, og artilleri betyr at man må ha dekningsmuligheter. En soldat rykker alltid fram ved å utnytte dekningsmulighetene de topografiske forholdene tillatt. Om dette ikke er mulig, og om man ikke ha nok tid, burde man la være. Dette var bare mulig fordi det er skyttergravskrig. Hvis det var på åpen lend ville det ha gått meget annerledes. På opptaket sees det at andre russiske posisjoner lengre bakover var under ukrainsk artilleriild, og dessuten kan ikke artilleri brukes for å rydde en skyttergrav i forbindelse med et angrep; en 155mm granat skaper for store drepersoner og det finnes ikke mindre kalibre enn 100mm, bombekastere sannsynlig kunne ikke benyttes fordi treffsikkerheten er dårlig og man risikere vennlig ild, da må det brukes mitraljøser og flatbaneskyts på kloss hold. Det var ikke fordi russerne var dårlig, de var latt i stikken av sine offiserene som ikke gjort sin jobb. De skulle ikke ha vært i en fremskutt posisjon uten flankesikring og de skulle ha umiddelbar assistanse av artilleri ettersom det ikke er mulig for ATGM-skyttere å få sikte på stridsvognene pga. forhøyninger, trær og flatmark avbrutt av hellinger. En norsk offiser ville ha forutsett et slikt scenario og tatt hans forholdsregler. En norsk troppssjef ville ha beordret retrett med en gang så snart den første stridsvognen brakt gjennom trærne. Han ville også ha overgitt seg og hans mennene etter å ha havnet i en håpløs situasjon. Istedenfor valgt russerne å bli stående og slåss til døden.

Nei. Den gang konstitusjonen var utarbeidet, var datidens samfunn ærebundet. Ære og anseelse den gang vektet tyngst slik at dette var selvskrevne atferdsregler og ærebundne normer - dessuten var det aldri ment at presidenten skulle bli mektig, senatet var opprettholdt med senatorer som i prinsippet er likemenn med presidenten, "for å holde ham i ørene". Hvis Trump hadde levd den gang og oppført seg slik, ville han ha blitt arrestert for ærekrenkelse, som den gang var mange ganger mye alvorligere enn i dag, og en av de uskrevne reglene er at dømte forbryterne ikke kan aksepteres i maktens sfære. De kunne ikke forestille seg dagens verden, fordi de mente deres normreglene skulle være gjeldende "for alltid". Trump er en normbryter. Straffen den gang i 1700-tallet var sosial utstøtning og alvorlige fysiske lemlesting som å få tungen skåret av og skamsmerke skåret på ansiktet. De var langt mer strengere den gang enn i dag.

Det er ikke overraskende; Xi hadde lange og meget vanskelige samtaler med Putin, og det er sett tegn på at det er meget store avstander mellom dem. Xi nektet å la seg manipuleres, og han hadde i tillegg nektet å akseptere Putins argumentene og syn på Ukraina, men han i likhet med de vestlige statsoverhodene som Macron og deretter utenforstående som Erdogan hadde støttet på Putins mentale blokkeringer som gjør det umulig å komme noe vei. Xi vil ha Russland på hans side, men Putin har blitt et meget stort problem for ham, ennå trenger han denne galningen som er nærmest alene om å søke tettere relasjoner mellom Russland og Kina. Xi gav opp fredsalternativet med Zelenskyj som fikk ikke noe svar, og dro rett til Sentral-Asia hvor man invitere landenes statsoverhodene til en viktig konferanse uten Putins medvirkning. Dette tyder på skadekontroll og reversering av russisk innflytelse i hans fordel. Han hadde i stigende grad vært nødt til å gi garantier til stan-landene for at de ikke skal utsettes for russisk aggresjon, ettersom Xinjiang er svært viktig for hans politikk. Alt tyder på at Xis strategi om å være imøtekommende og sympatisk ovenfor Putin ved å gi Vesten mye av skylda for det hendte, har strandert. For Putin vil ikke gi opp. Det bygges nå befestningsmurer "over hele fjøsa" fra Moskva til Krim-halvøya, nå er det slikt at russerne overdrevet så meget, med pengeproblemer og bevegelsesproblemer. Og angrepene bare fortsette og fortsette uten stans, selv om ukrainerne på mange steder er nå i stand til å ta tilbake initiativet.

Og det er strengt forbudt siden FN-charteret var vedtatt. Intet land skal med tvang gjøre historiske krav på territorier som tilhører et annet land; dette var årsaken bak to verdenskriger. Krigen er en annekteringskrig som må sies å være den første i Europas historie helt siden 1945. Under de jugoslaviske krigene avtalte Tudjman og Milosevic seg mellom for å annektere hver sin del av Bosnia Hercegovina, men dette hindres av FN og EF før det iverksettes. Over hele verden var statslederne meget forsiktig med å ikke endre landegrenser med vold, territoriale uenigheter i grenseland kunne man tolerere til en viss grad, men det var svært sjeldent at et land forsøkt å annektere et annet lands udiskutable territorier. Sist gang var Saddam Husseins annektering av Kuwait i 1990, som brukt akkurat samme argument som Putin om at Kuwait ikke har eksistensrett og er en del av den "historiske" Irak som egentlig aldri hadde eksistert fram til 1900-tallet. Ingen folkerettsdomstol anerkjenne historiske krav. Ingen!

Det tikker nå inn opptak av droneangrep på T-62 som er ved å bli mer synlig på feltet i Ukraina. At det nå sendes ut T-54/55 tyder på et katastrofalt kollaps av overhalingsarbeidet på de lagrede T-72 og T-80 stridsvognene slik at langt færre kunne hentes ut, tilstandene på disse må ha vært verre enn ventet; og mange som var sendt vestover i dårlig tilstand, var kannibalisert for å reparere de utslitte og skadede stridsvogner. Ingen vet presist hvor mange stridsvogner måtte roteres ut fordi de er blitt utslitt inntil punktet av å ble helt stridudyktig, men det måtte være ganske mange. Kanonløp slites ut svært raskt, girsystemet som mange T-72 operatører hater (vanskelig å hale dem ut) er for komplisert, motorteknologien for gammeldaglig og mye av utstyret for stridsvognene er seriøst utdatert. De bruker bar stålbelter som må skiftes ut raskere enn med de vestlige. Mye tyder på at omlagt 2,200 til 2,500 er ødelagt, erobret, sterkt skadet og kampudyktig, og det er voksende bevis for at det er bare mellom 2,000 og 2,500 av T-serien, det vil si T-72, T-80 og T-90. Aktuelt det er mulig at hele 3,000 er tatt ut, og at bare 1,500 er tilbake i operativ tilstand i skrivende stund, ikke medregnet T-54/55 og T-62! T-62 og T-54/55 har kun en viktig egenskap som gjør dem meget verdifullt; de eksplodere ikke ved penetrering. De har for lite med ammunisjon i sammenligning med T-serien, og designen omkring ammunisjonslagringen var slik at disse ikke er så sårbar, disse flammet opp fremfor å sprenges opp. Det er hvorfor T-54/55 og T-62 vrak fra mange kriger over hele verden sjeldent hadde "hatten av". Besetningen kan overleve. Men en penetrering vil sette stridsvognen 100 % helt ut. De har ikke merkbare sårbare punkter i pansringen, i motsetning til T-serien som bare har en stålplate i tårntaket - som tillatt 100 % gjennombrudd hver eneste gang - har disse heldekkede kanontårn. Men pansret er bare sterkest i fronten og tårnet, og den kan ikke tåle en 105mm granat. T-serien kan aktuelt tåle en 120mm granat på frontpansret, som allikevel er det siste en NATO-trent stridsvognbesetning vil sikte på. T-54/55 og T-62 er EKTE stridsvogner i sammenligning med T-serien, selv T-90, den eneste ulempen er at de er seriøst utdatert. Det var snakk om nattsikteutstyr for T-62, men ingen stridsvognbesetning med vettet i behold vil varme opp sitt kjøretøy i den kalde natten i en slagmark overfylt med ATGM-lag med deres egne termiske sikteutstyr. Nattstrid i feltet med infanteri og artilleri til sted er simpelt for farefullt. De vestlige kan gjøre en forskjell, men da vil det sannsynlig være på lang hold. Og deretter var det snakk om ammunisjonen for T-62; helt fra begynnelsen hadde sovjeterne favoriserte APDS - panserbrytende granat - i kontrast til HEAT hos NATO, og var dermed naturlig først ut med APFSDS. I møte med Leo1 og M-60 er dette fatalt. Men; det har siden vist seg - i tjeneste hos israelerne - at T-62 har seriøse begrensninger, i likhet med T-54/55. For det første, lav profil; i eldre tid var dette fordelaktig, i dag ikke så meget, slik at disse er blitt klumpede kjøretøyer med en design som vektlagt sterk mobilitet og aggressivitet for å komme tett på sine motstanderne, på mer enn 1 km hold - endog ned til halvparten - er de bruktløst. For det andre; bruksvennlighet - i en T-72 satt man som i et jagerfly, men i T-54/55 kunne det være mer rommelig - og mer ubehagelig, for det er primitiv, dårlig konstruert og for lite egnet for menneskelig bevegelse. Med tre mann i tårnet bli det trangt og uoversiktlig, som gjør besetningen sløvere enn den skulle være i strid. For det tredje; sensor- og observasjonsevne - lik null. Som for 80 år siden da 2.vk brøt ut, nyere sensorer måtte monteres i ettertiden på allerede ferdige utviklede stridsvogner. Og i slutten, for det fjerde; våpenpotensialitet - selve kanonen må være av verdi; der hadde man oppdaget at kanonen ikke kunne elevere så meget som på en vestlig, og at den lave profilen er problematisk i et landskap med koller og høyder, eller åssider og bakker. Dette tvinge besetningene til å måtte synliggjøre seg. Da israelerne kvittet seg med sine T-54/55 og T-62, var det ikke bare fordi de hadde fått nyere stridsvogner, de var også fordi de realisert at de måtte ha sterk beskyttelse, god mobilitet også i varierte terreng og størst mulig slagkraftighet i ildledelse, besetningshåndtering og skyts. Allerede i 1970-tallet innså NATO at deres lettpansrede MBT som Leo1 må kunne bevege seg kjappere og treffe raskere i møte med T-54/55 og T-62. Allerede i midten av 1960-tallet var det oppdaget at 105mm granater kan slå dem ut med et treff, og hundrevis var truffet og slått ut (mange var berget og reparert selv om de var gjentatte penetrert) nærmest øyeblikkelig. Enda verre i møte med 125mm og 120mm granater. NATOs filosofi er å være smartere, raskere og grundigere enn motstanderen. T-54/55 var derimot ment for de dumme og dårlige trente, for så enkelte feltforhold som mulig og for størst mulig overveldende styrke i antall og på nær hold. En direkte lekse fra Kurskslaget da T-34 kom rett på de tyske Tiger-stridsvognene. Så T-54/55 og T-62 i Ukraina er et tegn på desperasjon, ettersom de må reservere de nyere stridsvogner for stadige mindre enheter og overføre de eldre og utdaterte på annenhånds enheter.

Det er presist hvorfor bruk av hypersoniske missiler med konvensjonelle stridshoder er meningsløst, de er ikke treffsikkert nok og produseres med altfor høy stykkpris. Disse Kinzhal-missilene er basert på Iskander-missilet som har blitt nesten sløst bort, slik at disse produseres i et lavt tempo mot et enormt behov. Kh-22 på den andre siden er supersoniske kryssermissiler som ikke er mulig å avskåre med vanlige SAM uten varsling på forveien og er bare sårbar mot SAM med ABM-kapasitet (ABM står for Anti-Ballistisk Missil) som Patriot SAM. Kh-22 kan ikke benyttes mot et land med AWACS fly som lett kan detektere dem og få dem skutt ned, Ukraina har dessverre ikke AEW&C eller AWACS.

Nikolai N. Petro er en appeasement-tilhenger som hadde helt adoptert den russiske narrativitet uten motsigelse og kritikk og dermed egentlig ignorere karakteristikken av den russiske Ukrainapolitikken som var langt viktigere enn den ukrainske identitetskonflikten, deretter ignorere sivilisasjonsdefinisjonssaken som har lenge preget Ukraina som fant seg i to forente deler med hver sin sivilisasjonsmodell, vest mot øst, og sist ignorere Ukrainas eksistensberettigelse ved å omgjøre identitetssaken til en "galicjisk-madorossisk kamp", nasjonalitet vers imperialisme. Han parkerte seg selv ved å omtale Maidan som et "illegalt kupp", og det har vært notert at han utelukke eller ignorere primærkilder av ukrainsk opprinnelse omkring historie, politikk og hendelser, og siden glattet over ganske mye som satt russernes meritter i et grelt søkelys. Det må understrekes at det er en klassemotsetning mellom "de velstående" russerne som oftest var byfolk, og "de landlige" ukrainerne - noe som er meget sterkt gjenkjennende i vestlig historie, det er en klassekonflikt som var kommet til syne i Donbass. Og i slutten nektet Petro å realisere de destruktive virkningene av Putins politikk i den ukrainske identitetssaken, vi ser i dag at ukrainsk-russerne vil ikke mer tilkjenne sin egne russisk tilhørighet og vil ikke akseptere annet enn ukrainsk fordi de var kommet til å hate dypt og intenst "de andre" russerne - dette er heller ikke et ukjent fenomen i vestlig historie. Hvis Russland og Ukraina hadde et normalt forhold uten en galning med stormannsgalskap og ideologiske gift med makten i Kreml, er det mulig at de to landene vil ha et meget nært og broderlig forhold. Men helt siden Putin kom til makten hadde han behandlet ukrainerne, selv sine egne allierte, som lakeier og mindreverdige som hvis de var underordnet ham. Zelenskyj påta seg Putins vrede fordi han forlangte å behandles som en likemann. Petro tar veldig feil. Han TROR på den "madorossiske Ukraina" og dermed tror oppriktig på et vest-øst forhold, men han ignorerte det som kom fra Putin siden 2004 og deretter forsuringen av det russiske-vestlige forholdet siden 2008, Obama hadde gitt Putin en sjanse, bare for å få det kastet rett i ansiktet - og Biden fikk en krig som på toppen er helt meningsløst for alle parter. Han vil ikke innse at hans forhåpningene var død allerede for lenge siden, kanskje i det veldige øyeblikket Putin kom til makten i Kreml.

34 av 48 kryssermissiler skutt ned. Alle flybårne kryssermissiler lansert av Su-34 jammet i senk. 12 som kom gjennom, var Kinzhal og Kh-22 (som er meget upresist) som er vanskelig å stoppe tidsnok. Likedan 13 S-300 missiler. Ettersom angrepene hendt i et ganske langt tidsrom, betyr det at russerne prøver å utmanøvrere det ukrainske luftvernforsvaret og flere episoder som da ballonger var sendt ut, tyder på at det kan ha vært forberedt i flere uker. Så selvsagt hadde russerne større suksess enn vanlig. Men det kan bare ha hendt etter lang tids planlegging og forberedelse...

Et opptak fra Vuhledar vist en TOS-1 i full brann. Snø og terreng liker på det som er sett på FPV-opptaket. Vi vet nemlig ikke hva slags last denne FPV-dronen har, på noen av de nyere droneopptakene virker det som at disse bar en forskjellig last fra RPG-7, som kan detoneres av FPV-brukeren. Det var sett på et ukrainsk dronefly for flere dager siden at det var levert ekstreme kraftige sprenglegemer fra NATO til Ukraina, disse er ikke særskilt tung. Nyere opptak vist at Switchblade 600 er omsider kommet i bruk, muligens etter ukrainerne var i stand til å bekjempe russisk jamming som var et stort problem for NATO-bygde droner og SB 300-droner. En Tor-M2 og en S-300VM permanent tatt ut.

1. Tankefeil: «Det kommer til å gå bra.» «Jeg blir ikke drept.» «Alle andre drar.» Jakutenko trekker frem ønsketenkning, handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse hos soldatene. Dette er vanlige menneskelige reaksjoner. Nobelprisvinner Daniel Kahneman og psykologer kaller det for «kognitiv bias» og psykologiske tankefeil. 3. Avmakt og empati: En annen forklaring på at ikke flere russere reagerer, er mangel på empati. Både for seg selv og andre. Det skriver den russiske journalisten Oleg Psjenitsjnij på Facebook. – Siden barndommen har russere fått høre at det er en skam å klage. Da er du egoistisk og har for høye tanker om deg selv. Han peker også på en slags skjebnetro. Tanken er at alt som skjer, uansett er bestemt av Gud. Disse to punktene er det som har vært trukket fram som grunnleggende karakteristiske trekk på den russiske folkebevisstheten i lang tid av observatører, analytikere og historikerne som hadde studerte det sosiale limet i et utpregende russisk samfunn. Ansvarsfraskrivelse, empatimangel, mangel på solidaritetsfølelse og samholdsbevissthet i alle gruppetyper fra "fjerne bekjente" til "nære kjære" er noe som lenge har kjennepreget den russiske væremåten selv lenge før kommunistene tok makten i 1917. Russeren vil ikke ta ansvar fordi overordnende vil notere ham, vil ikke vise empati for fremmede der man må ta vare på seg selv og sine nære, vil ikke ha solidaritet av frykt for uønskelige forpliktelser, og vil unngå samhold der ens egne interesser kan undertrykkes eller tilsidesettes. En russerkjenner skildret russerne "som en flokk katter" - og alle som er kjent med huskattene, vet hva det mene. Det blir ikke vesentlig bedre av fryktbasert hierarkitenkning, for å stige i gradene må man gjøre seg fryktet av disse man overgår og deretter bli ansvarlig for, og til slutt blitt leder for dem. Frykt er INNBYGD i den russiske folkebevisstheten som hadde gjennom århundrene bare opplevd at det bli verre og verre for dem, og at de kunne ikke stole på hverandre om vedkommende skulle få makt, prestisje og status. I begynnelsen på 1500-tallet var russerne som europeerne flest, men så utsettes de for en doktrinepåvirkning i regi av den russisk-ortodokse kirken som vil ha "Guds rike" hvor disses eksistens knyttes til den allmektige fyrsten som tok keisertittelen til seg. I midten av 1600-tallet hadde de mistet sin frihet; og ved år 1800 var de redusert til slavelivet - mens resten av Europa blir friere og friere, ser man at russerne mer og mer miste sin frihet til andre. Russerne utholdt dette i bytte mot beskyttelse og stabilitet. Men i slutten fikk selv de nok; dessverre for dem kom en galning fra Sveits for å sabotere dem og deretter kuppe makten, sette i gang en tilintetgjørelsesprosess som skremte russerne fra vettet som da "den store uroen" hendt i begynnelsen på 1600-tallet, de overga seg til den meste hensynsløse og brutale makten som kunne bruke sin voldsmakt mer systematisk og effektiv enn alle andre.

På tid. Disse infiltreringslagene fra Wagner-styrkene må dø, disse har opparbeidet seg en meget farefull ekspertise som må tilintetgjøres, da må de ukrainske spetnatz spesialstyrkene spore dem ned og få en slutt på dem. Sammen med nye droner som nå kan droppe miniatyrbomber med stor effektivitet, JDAM-ER flybomber (kan ha blitt sendt for å hjelpe til ved Bakhmut og Vuhledar) og bedre samband- og ECCM utstyr vil disse forhåpentligvis lykkes. En spetnatz var Sovjetunionens svar på Navy SEAL.

Rob Lee og Michael Koffman var i Bakhmut hvor de så med egne øyne at ukrainerne er ille ut; de kan ha funnet ut hvorfor forsvaret i nord hadde mer eller mindre kollapset; de mange enhetene var blitt innfiltrert i hverandre slik at det oppstå kommunikasjonsvansker og uklare kommandooversikt. De klarte ikke å samordne seg etter det russiske gjennombruddet ved Soledar, og brukt for mye tid på seg for å kommunisere seg mellom og oppover, dermed overlot initiativet til russerne som ikke vil ha byen for dens verdi, men for å lokke til seg og slite ned de beste styrkene Ukraina har. Dessuten mistet ukrainerne viktig terreng og tvinges ut i mindre fordelaktig terreng som vist seg vanskelig å forsvare i møte med infiltreringslagene som Wagner-styrkene sender ut. Det er en "Falkenhayn-strategi" på gang, Slaget om Bakhmut som kan ha sett 50,000 drepte, skadede og savnede mot 25,000 drepte og skadede på ukrainsk side siden november, er en gjentagelse av Verdun-slaget fra året 1916. Og det virker bedre enn russerne ventet. Russia’s Wagner Troops Exhaust Ukrainian Forces in Bakhmut - WSJ Men; tapene var mer fryktelig enn ventet for russerne som istedenfor opplever at NATO høyet innsatsen ved å sende inn enda mer våpen og lære opp enda flere menn enn før, og ammunisjonsforbruket som var alarmerende høy, har fått både ukrainerne og Vesten til å påskynde ammunisjonsleveransene og sette opp produksjonstakten. I fakta, Bakhmut som sjokkerte russlandskjennerne som realisere at alt og enhver de TRODDE de visste om russerne, var strandert på galt grunnlag sammen med avsløringen av Putins imperiale planer for å ekspandere til Tsar-Russlands grenser, hadde fått Vesten til å foreta en snuendring fra et ønske om normalisering til kald krig-teppe forhold for lang tid. I dag hadde ukrainerne innsett at de måtte reorganisere seg på Popasnafronten og hadde startet arbeidet på dette samtidig som de må få inn NATO-instruktører som må kunne finne og identifisere feil raskere enn de ukrainske offiserene. No military in a democratic society can keep sending wave after wave of soldiers to near-certain death to gain another few hundred yards. Even Russia’s regular armed forces, known for their high tolerance of casualties, shy away from dispatching troops on clearly suicidal missions. Yet it is precisely such an approach that has allowed Wagner to come to the verge of capturing Bakhmut, at a cost that Ukrainian and Western officials estimate at tens of thousands of Russian casualties. Bakhmut har revet bort sløret bak det meget heslige ansiktet på et nyfascistisk forbrytelsesregime i Moskva for hele verden, Putins monstrøse maktsystem har mer eller mindre blitt blottstilt, og det fikk Vesten - eller mesteparten av Europa - til å huske på nazitiden og disses kamp mot et slik monstrøse system den gang. Man hadde fram til februar bare hatt snakk om krigsforbrytelsesetterforskninger og krigsdomstol mot Russland, men etter det som hendt ved Bakhmut så det ut at full fart var slått på. Nå er Putins regime i samme liga som Hitlers nazistregimet. Så selv hvis planen lykkes og hvis ukrainerne ikke kunne lansere en storoffensiv med vårens ankomsten - har dette fått en mye høyere pris enn tiltenkt. Og det fremmedgjøre stadige flere og flere, også i selve Russland. Der hadde det kommet fram at mange som lot seg intervjuet med ansiktet synlig, slo av en andre tone når det skjer anonymt. Som Verdun har Bakhmut blitt en kilde av frustrasjon, forferdelighet og skuffelse for den angripende parten.