JK22

Situasjonen i Nagorno-Karabakh er katastrofalt, men våpenstillstanden har gjort at armenerne kunne holde stand, det har kommet fram at aserbajdsjanske militære kan ha blitt påført stor tap, det meldes at 80 kan ha blitt drept, hvilken er meget ettersom majoriteten av armenernes tap skyldes droner og artilleri som ødela det armenske forsvaret. I mellomtiden er det voldsomme reaksjoner over hele verden blant de armenske emigrantene som i Russland og USA, mange er dypt forvitret over kapitulasjonen som hadde kommet som et stort sjokk på dem. Pashinyan er under ilden, men etter hvert begynner armenerne å innse at de var satt i en umulig situasjon. Og selv blant russerne merkes det at Putins støtte til aserbajdsjanerne er blitt vanskelig å forstå, de har ikke glemt nedskytningen av det russiske helikopteret i 2020, og nå fikk de meldinger om at aserbajdsjanerne har drepte 5 russiske soldater og at flere russiske baser hadde blitt ødelagt. Det er mulig at dette er simpelt for vanskelig moralsk sett å tolerere. Armensk-russerne i første omgang støtter den pro-russiske holdningen om at Pashinyan må gå, men etter hvert som tiden går, merker de at dette ikke er så enkelt. Det er tross alt Putins forhandlingsløsningen som hadde brakt Armenia i en situasjon hvor det er ikke mulig å støtte Nagorno-Karabakh, og da han nektet å gjenåpne Lachin-korridoren og hadde endog åpnet for en demilitarisering av enklaven samt åpning av trafikk - Zangezur-korridoren gjennom Sør-Armenia - det var en meget usedvanlig dårlig avtale som var kritisert av eksperter like etter den var offentliggjort, og som Pashinyan tvinges til å akseptere. Det er meget sterke paralleller med Doha-avtalen som ødela alt for USAs allierte i Afghanistan. Hvis pro-russerne hadde vunnet valget eller kunne avsette Pashinyan som kan kritiseres for uansvarlighet i 2019-2020, vil de også komme i den samme plassen som ham. Det var en umulig fredsavtale hvor Putin ikke var på armenernes side. Og nå signaliseres det at Alijev vil invadere Sør-Armenia, i strid med ordlyden i avtalen fra 2020 - som er brutt - forlanget han aserbajdsjansk kontroll over transportforbindelsen som skulle bare åpnes uten å krenke armensk suverenitet, og dette hadde armenerne sagt nei til. Mens Putin toet hans hender og deretter besluttet seg for å støtte Alijevs argumentene, uten å fatte at Iran er helt mot dette. Det er kommet meldinger om skuddepisoder ved Sotk. The U.S. Keeps Failing Armenians in Nagorno-Karabakh | Time Biden har trolig mistet alle armensk-amerikanernes stemmer, og den armensk-amerikanske diasporaen er ikke en svak part i det politiske spillet i USA, for det er kommet fram at Blinken og Sullivan hadde nektet å ta situasjonen på alvor og valgt å støtte Israels argumentet om å betrakte Aserbajdsjan som en front mot Iran, fram til Obamaårene hadde amerikanerne holdt Baku på en armlengde, men så begynner de å nærmere seg Alijev med politiske og militære assistanse. Da det kom kritikk mot dette i kongressen, kom det - The State Department says it is reviewing assistance to Azerbaijan but refuses to publicly enforce restrictions out of fear this would undermine peace talks with Armenia and push Baku into Moscow’s arms. Alle kan se at dette er idiotisk. "Fredssamtalene" er poengløst fordi Pashinyan forbereder seg på fullskala krig etter Alijev hadde brutt alle forpliktelser og tvunget Nagorno-Karabakh til kapitulasjon samtidig som han kom med klare løgn om å respektere Armenias suverenitet - og i den samme pusten forlange kontroll over armensk land. Som med Afghanistan det er for lite, for sent, og Biden som kunne ha brutt Trumps avtale med Taliban, valgt å respektere Putins avtale selv om det vil være i hans interesse om å bane seg inn. Det amerikanske presidentvalget er nå i sterk tvil, Biden er i øyne på et meget stort flertall for gammelt, og mange vil heller ikke ha Trump, slik at meget upopulære presidentkandidater vil da delta - og da mener det at det skal ikke stort til for å avgjøre valget. Armensk-amerikanerne med mye rikdom og innflytelse kan skade demokratene. De har nå meget gode grunner for å bli veldig sint, og karrierepolitikerne (Blinken, Sullivan medregnet flere) i det hvite huset kan risikere rettsforfølgelse i fremtiden om Alijev utrydde Nagorno-Karabakh og angripe Armenia. Amerikansk lov og internasjonal rett kan åpner for det. I øyne på verden har Vesten sviktet et land som ønsket disses hjelp, og det er ekstra ydmykende at det hendt da Biden holdt en tale i FN-bygningen om amerikanske verdier og beskyttelse av andre stater.

Forresten er dusinvis på dusinvis av dronefly på vei mot Krim-halvøya på et skala som ikke tidlig har vært sett. Massevis av eksplosjonslyd i det beksvarte nattemørket. Luftvernforsvaret ser ut til å ha hatt meget seriøse problemer, etter tapet av to S-400 batterier vendt mot nordvest og flere radarinstallasjoner har et stort gap blitt åpnet, som flere Storm Shadow kryssermissiler tok seg gjennom og ødela en HQ med kommunikasjonsfasiliteter i Sevastopol omegn om dagen. Den ukrainske sjøoffensiven fortsetter med full styrke.

Det er valg i Polen. Det skal være parlamentsvalg 15. oktober 2023, og det er observert at PiS-regjeringspartiet er på vikende front, de er nemlig ned på gjennomsnittlig 35-38 % ifølge målingene - de har for lengst mistet hele Vest-Polen og en stor del av byene, nå meldes det at de er i ferd med å miste store deler av det rurale landet. PiS har blitt utsatt for alvorlige korrupsjonsskandaler i det siste samtidig som det merkes en viss tretthet blant velgerne. Mange liker ikke utviklingen som har gått i feil spor, det føles fra høyt til lavt at PiS hadde gått for langt. I det minst er den polske støtten til Ukraina ikke sterkt svekket, selv om det er oppstått trøbbel pga. kornkonflikten - og det har vært meget mange episoder med polsk irrasjonalitet som reverseres gang på gang, som sett med tullet med reparasjon av skadede stridsvogner i Polen. Det vil ikke være overraskende om at det vil komme reaksjoner også innad i PiS.

Det er fordi folkeretten avgjort dette; hvis Nagorno-Karabakh hadde republikkstatus kunne det ha vært annerledes, men den var bare en provins med autonome selvstyrerettigheter fram til 1988, i likhet med Kosovo. I slutten har Aserbajdsjan suverenitetsretten over territoriet, dette kan synes veldig urettferdig, men dette er ganske forstående - vi trenger bare å se på Putins oppstykkingsstrategien i Ukraina for å forstå det. Dessuten finnes det et ekstra problem for et vestlig inngrep; Tyrkias fiendtlighet og faktumet om at det bare er gjennom georgisk luftrom det er mulig å komme dit. Armenerne har det grusomme uflakset ved å være omringet av land som ikke har et godt forhold med Vesten. Hvis det var fysisk mulig, ville utviklingen ha gått meget annerledes. Armenerne trodde på Russland, de hadde vunnet med russernes velsignelse og inngått en militærallianse med Kreml der de stilt egne territorium til stilling for russerne som derfra dominerte hele Kaukasus og opptre som en balansemakt mellom de forskjellige kaukasiske landene samt holdt Tyrkia og Iran på avstand. Dette fungerte utmerket fram til 2012, da begynte Putin å lage trøbbel med aserbajdsjanerne og armenerne. Netanyahu, som pisket fram Iran-hysteriet for å få mer makt i Israel, var meget spesielt opptatt av Aserbajdsjan, men israelerne flest respekterte den russiske dominansen - fram til 2012, da begynte israelerne å sende våpen og teknologi uten noe som helst restriksjoner, og dette forverret seg jo mer Putin behandlet Baku helt tankeløst. Dette uhellige forholdet manifestert seg for alvor i 2016 da israelerne fikk en viktig militær rolle i den armensk-aserbajdsjanske konflikten, og det var fra akkurat dette året russerne begynte å tape terreng. Det var Israels hjelp som gav Aserbajdsjan seieren under den andre Nagorno-Karabakh krigen, og dette fortsatt fram til i dag - som kan ende med kulturell folkemord hvis Nagorno-Karabakh forsvant for godt. Samtidig hadde det vist seg i 2023, at Netanyahu egentlig aldri har seriøse planer om å angripe Iran, istedenfor hadde han destabiliserte situasjonen - og Putin håndtert dette veldig dårlig. Som et resultat av Syria etter den russiske intervensjonen i 2015, gikk Putin tett på Israel og brakt dem under "kontroll" og deretter snu opp-ned på russiske prioriteter ved å komme Erdogan i møte fra 2016. Armenerne på sin side opplevd en demokratisk vekking med "den armenske revolusjonen" i 2018 som respons på vanskjøtsel, korrupsjon og lovløse tilstander som hadde etter hvert kommet utenfor kontroll. Pashinyan kom til makten, og i det første året så det ut at russerne aksepterte dette, men han kom raskt i konflikt med Putin som nektet å akseptere hans politikk om armensk suverenitet, og dette begynte i året 2019. I fakta, da Putin tapte i Libya og Syria mot Erdogan, var det straks lagt merke til at han disavansere seg fra armenerne, og deretter oppmuntre fram en pro-russisk opposisjon mot Pashinyan uten noe tanker på konsekvenser. I dag vet Pashinyan at hans politiske karriere er muligens lagt i ruiner.

Hvordan klarte de to stridsvognene å komme så tett på hverandre? Noen ganger er hekklinjene så steinede at disse ikke kan krysses, og det er mulig at den ukrainske T-64BV og den russiske T-72B3 var uten av stand til å "se" hverandre gjennom den sterke løvtettheten - helt til de kom til en åpning der de fikk syn på hverandre. På den avstand kan endog en T-54 skader en Leo2A6. Det vi ser på opptaket er ikke annet enn mord.

Dette opptaket - eller to opptak - er 100 % umulig! For det første, flybasen ligger 67,5 kilometer fra nærmest land under russisk kontroll over Dneprfloden, for det andre, rekkevidden for Lancet 3 er oppgitt til kun 40 km - og ZALA spotterdronen flyr knapt lik så langt. For det tredje, opptakene vist at angrepet kom fra nord, som betyr en omvei på hele ti til tjue ekstra kilometer! Dette er det fjerde uforklarlige droneflyangrepet dypt inn i Ukraina i juli-september, opptak fra disse angrepene var på lang hold og vist derfor ikke våpenet, men her er det mulig å se at en Lancet 3 - ikke den større 3M - har blitt tatt i bruk for å skade et MiG-29 fly. Dette kom helt uventet på ukrainerne som ikke hadde ventet seg et slikt angrep fra nord med russerne omtrent 70 km til sør. Da er det bare en logisk forklaring på dette; det er en Lancet-celle som har blitt smuglet inn i Ukraina og deretter opererer i det skjulte med et fåtall Lancet-droner og trolig et par ZALA spotterdroner. Denne cellen som kan ha bestått av sivilantrekket spetnatz-soldater, må ha vært i stand til å komme inn i Ukraina og deretter opererer der uten å bli oppdaget av SBU/GRU som fram til 19. september kan ikke ha innsett at et slikt scenario har oppstått. Ut fra hvordan alle fire angrepene hendt, må det mene at Lancet-cellen er i Kirovohrad oblast, som er den andre tynneste befolket oblasten i landet med mange landeveger og øde områder med grisgrendeforhold.

Den armenske kapitulasjonen i Nagorno-Karabakh er veldig uventet, men egentlig ikke overraskende fordi russerne sviktet dem og det armenske forsvaret hadde regelrett kollapset under fly- og artilleriangrep, slik at den politiske ledelsen som vet de kan ikke vente på assistanse fra Armenia som er uten av stand til å redde dem, ikke så annet utvei enn å dra straks til russerne og bad om at de vil kapitulere, i et håp om å få russisk beskyttelse i mellomtiden. Pashinyan hadde håpt og håpt, på at Putin vil gjøre noe i slutten, for han vil provosere russerne til å "få noe gjort" ved å gå mot vest, men jeg tror ikke han eller andre hadde fattet at djevelen i Moskva skulle bryte helt med alle regler og la Armenia i stikken. Han hadde likedan håpt på at Vesten vil gjøre noe, men det som kom derfra har blitt en mektig skuffelse som kommer til å få politiske og juridiske ringvirkninger for flere regjeringer inkludert Biden-administrasjonen. Men i slutten tapte han gamblingen, og må dermed redde den armenske staten. For det meldes at Teheran hadde informert ham om at russerne hadde prøvd å få dem til å akseptere en aserbajdsjansk invasjon av Sør-Armenia. Putin på sin side kan ha kommet i troen om at han er listig, men der tar han feil. Han tror muligens at han kan fortsette med å beskytte Nagorno-Karabakh i vente på "reintegreringen" inn i Aserbajdsjan, men enhver ekspert - og etterkjølen av den andre Nagorno-Karabakh krigen - ville ha sagt fra om de våger, at dette er urealistisk. Allerede nå er titusener i ferd med å flykte, og ettersom vegene ut er sperret, har de dratt til flyplassen i enklaven - armenerne er meget smertelig klart over risikoen, alle sivilister som hadde blitt værende under den forrige krigen var systematisk myrdet. De er skittsredd aserbajdsjanerne som jødene vil være redd for nazistene. Dette klarte ikke Putin, som har seriøse problemer med å forstå menneskelige reaksjoner, å fatte. I slutten taper alle på vanviddet som Putin hadde lagt opp til, også ham selv. Nagorno-Karabakh er dødsdømt, alle spor etter tre tusen år med historie vil bli utslettet under et folkemord som verden valgt å tillate. Da året 2019 gikk mot ende, trodde armenerne at russerne vil for alltid være deres beskyttere så lenge de forbli lojalt, og Pashinyan som en demokrat var helt innforstått med det, og han fant tross alt aksept i Kreml - med få unntak, det ene av disse var Putin selv, som siden den gang begynte med å oppføre seg avsindig og irrasjonelt. Allerede flere år i forveien var det latt merke til at Putin tok altfor lett på saken omkring Nagorno-Karabakh etter han var gjenvalgt for tredje gang i mars 2012, inntil dette året hadde han behandlet Armenia og Aserbajdsjan i tråd med den russiske interessen om å beholde dominansen i Kaukasus - men så begynte han å behandle aserbajdsjanerne og armenerne ganske stygt. Han oppførte seg som hvis disse var hans undersåtter, og deretter innledet liknende politikk mot dem som mot Ukraina i 2004-2014. Da begynner alt å gå galt.

Dette er korrekt. Den aserbajdsjanske staten i virkeligheten er av ny dato, og det aserbajdsjanske folket besto ikke engangs av en folkegruppe, da den egentlig besto av forskjellige stammer med lite felles utover språk og religion, disse nektet å la seg tiltales med annet enn "tartarer" i eldre tid, det var ikke engangs en aserbajdsjansk nasjonalidentitet for 150 år siden i sterk kontrast til armenerne - og dagens aserbajdsjanerne er lite beslektet med det opprinnelige folket som kalles albanerne som hadde en egne kristen stat fram til 700-tallet da araberne undertvunget seg denne staten, som forsvant i de etterfølgende århundrene som et resultat av den iransk-tyrkiske folkevandringen fra 900- til 1100-tallene. Den opprinnelige albanske kulturen ble utryddet som et resultat av tvungent islamifisering og deretter omskiftet til nomadeøkonomi, innflytterne som kom fra øst, begynte å fordrive de gjenlevende og omgjort landet til et stridspunkt mellom ulike muslimske imperier fram til 1700-tallet, da Islam ikke erkjenne etnisitet eller nasjonalitet som identitetssak. I sammenligning klarte armenerne å holde stand og ettersom disse hadde kunne beskytte sin kultur ved å gjøre seg nyttige for muslimske tyranner som trenger tollere, skattefolk og andre som kunne beskatte og fortolle folk uten å vekke sinne mot seg, hadde disse fram til slutten på 1800-tallet blitt stort sett latt i fred selv om pogromer og massemord for hender på fanatiske muslimer hendt mer og mer hyppig gjennom århundrene. Da russerne undertvunget seg dagens Aserbajdsjan, oppdaget de til deres overraskelse at tartarene var ekstraordinært tilbakestående med usedvanlig lite lese- og skrivekunnskap, og stort sett helt uteblitt fra administrative stillinger som embetsvesen som var overført til bedre utdannede folk som tyrkerne, perserne og armenerne. Bare 5 % kunne lese og skrive i år 1897, ekstremt lavt selv blant muslimene den gang. Dette fortsatt helt fram til etterkrigstiden, det er med gode grunner hvorfor armenerne hadde en viktig rolle som administrative, forretningsfolk og byråkratene i sovjetrepublikken fram til 1988. Det tok hele to-tre tiår for aserbajdsjanerne å løfte seg til det samme nivået som sine nabofolkene etter fordrivingen av armenerne i 1988. Aserbajdsjan er derfor en meget ung stat etter alle standarder i verden. Nagorno-Karabakh er derimot et meget gammelt land som i tre tusen år har vært befolket av armenerne, som kunne føre sin historie tilbake til 700 f.kr og var allerede navngitt som en av de 15 provinser i det armenske riket ved år 170 f.kr, "Artsakh" som benyttes den dag i dag - fram til nylig. Dette landet for armenerne er hva Kosovo er for det serbiske folket, men i motsetning til serberne har albanerne aldri mistet majoritetsrollen eller direktestyreretten, for de muslimske herskerne i realiteten aksepterte selvstyre i sine erobrede territoriene så lenge lojalitet og skatteplikt står ved lag som ethvert imperium. Det er ruiner og annet bevis der som avslørt at dette er armensk land, og at armenerne er et urfolk i kontrast til tyrkerne og aserbajdsjanerne. Som i Balkan var de kristne provinsene underlagt prinser som får "beskyttelse" og dermed retten til å regjere i bytte mot sin lojalitet og skatteutbetaling, og dette var overført til tsar Paul under fredstraktaten i 1799, da sverget de fem prinsene sin lojalitet mot den nye herskeren med "land allocation, rights and privilege". Så Nagorno-Karabakh i realiteten var et rike i meget lang tid lenge før Aserbajdsjan underlagt en rekke imperier, sist ut var det russiske imperiet siden 1822, da hadde russerne etter over tjue år underlagt seg Armenia og Nagorno-Karabakh, og integrert dem i sitt imperiet. Men så oppsto armenerhatet først i Tyrkia, deretter i Aserbajdsjan, og dette var egentlig ganske nytt, for dette bunnet ikke i det hele tatt i religiøse motsetninger, men som en meget monstrøs identitetsoppbygging for å skape fram en nasjonalidentitet basert på å utpeke og utrydde fiender som begrunnelse for å skape nasjonal forening. Dette ble ikke bedre av den underliggende fanatismen i folkedybden skapt av Islam, gang på gang mistet tyrkiske makthaverne kontroll på sine folkene når disse gikk berserk, noen ganger med katastrofale resultater som tapet av Hellas, Balkans opprør og tapet av Kreta i 1896. Der hadde muslimene oppførte seg så dum, at de maktet ikke å innse at de ødela seg selv. Dette har ikke forsvunnet, for denne holdningen holdes i livet i Tyrkia hvor antiarmenismen fortsetter, og det var fra Tyrkia disse nazistiskinspirerte ultranasjonalistene hentet deres inspirasjon i 1980-årene. Stalin flyttet ikke grenser - han skapte dem fremfor å følge fornuftige regler for å bestemme hvor grensene skulle gå, og den russiske ekspansjonen hadde fulgt til at et muslimsk enklave oppsto sørvest for Nagorno-Karabakh/Armenia. Denne tvisten gjort det vanskelig å forene Armenia med Nagorno-Karabakh, og bolsjevikene som selv var antireligiøst, nektet å realisere sakens innhold under en tro om at etnisitet er ubetydelig i det lange løpet. Dette fulgt til at sovjeterne i Moskva stadig avslo alle anmodninger om å overføre Nagorno-Karabakh til Armenia så lenge Sovjetunionen besto, og gang på gang demonstrerte Kreml at de simpelt ikke forstå hvor dypt konflikten stakk. Dagens konflikt begynte i 1973. Det var da Alijevs far, Heydar Alijev, begynte med å underminere den autonome regionens selvstyrerettighetene. Nå vil hans sønn fullføre ødeleggelsen av Nagorno-Karabakh. Det blir veldig feil når en stat som bare er over hundre år gammelt skulle ødelegge et tre tusen år gammelt samfunn.

Det meldes at ukrainske militære støtter SAF regjeringsstyrkene mot RSF-militsstyrkene (som har gjort seg skyldig i folkemordhandlinger i Darfur i sommeren), en rekke FPV-droneangrep var sett i Khartoum mot pick-up kjøretøyer, spesielt langs en bro som er under kontroll av RSF. Sudan: Ukraine's special services 'likely' behind strikes on Wagner-backed forces, a Ukrainian military source says | CNN Ifølge CNN hadde russerne i hemmeligheten etablert en smuglingsoperasjon for å sende våpen til RSF (sannsynlig med støtte av Emiratene som måtte stoppe da det var avslørt at de sendt våpen i fordekte nødhjelpsleveranser med fly) fra Tsjad, en kolonne på 100 kjøretøyer var observert i byen al-Zurug - som kontrolleres av RSF, disse hadde sannsynlig kommet fra Sentral-Afrika. Bare dager etter dette kom de første FPV-angrepene i Khartoum, og det er visuelle dokumenter som tyder på at en europeer hadde benyttet ukrainsk droneutstyr i tjeneste for SAF. Only when the UAE helps Putin does the West panic about its malign influence | Middle East Eye Denne russiske innblandingen som ledet ukrainske hjelpetropper inn, har satt et meget grelt søkelys på Emiratene som har plutselig kommet i konflikt med vestlige interesser. Det er oppdaget at Emiratene hadde gitt omfattende militærhjelp til RSF, som har blitt oppdaget å ha startet og fullbyrdet et folkemord i Darfur mot en afrikansk folkegruppe, masalitene, som opprinnelig talt 145,000 mennesker for tjue år siden - siden den gang var disse utsatt for utrydning av RSF militser på ren rasistisk grunnlag, og de siste overlevende søkt tilflukt i byen Geneina som ble inntatt i 22. juni. Hele befolkningen ble utrensket, mellom 5,000 og 10,000 ble drept i skånselløse slakting av menn, kvinner og barn, mens resten flyktet ut til Tsjad. Så langt har ingen ønsket å forbinde Emiratene med folkemordet på masalitfolket eller RSFs hensynsløshet under borgerkrigen. Dette kan endre seg som et resultat av CNN-avsløringene. Nå er det forskjellig. Det har blitt oppdaget i august 2023 at flydelvarer og elektronikk som brikker har blitt sendt til Russland i brudd på de amerikansk-europeiske sanksjonene. Plutselig tvinges presidentene og statsministre til å se virkelighetens brutale sannhet, nemlig at Abu Dhabi har blitt en farlig destabiliserende makt som hadde kunne operere relativt fritt under dekning av Jemenkrigen siden 2014, og dette er Obamas skyld, da han gav gulfstatene "blankofullmakt" for aktiv innblanding i andre land allerede i 2011. The human cost of MBZ's wars is of little interest to him. His game is power projection. He is the spider at the centre of an increasingly large web MBZ står for Mohammed bin Zayed, som hadde tatt fordelen av krigen i Jemen for å okkupere forskjellige land, skape innflytelsessfærer dypt inn i Øst-Afrika og deretter oppmuntret fram destabiliserende prosesser til stor skade for folk og land rundt omkring. Iran som misliker dette, har gjort Abu Dhabi til hovedmål nr. 1 for ethvert gjengjeldelsesangrep om disse skulle komme under amerikansk-arabisk angrep. Mens bin Salman i Saudi-Arabia vil slutte fred i Jemen og omanerne vil opprettholde stabiliteten i egne omkretser, er det sett at MBZ aktivt saboterer dette. Gjennom Haftar i Libya som ble hindret av Erdogan fra å ta Tripoli og avslutte borgerkrigen i 2019, fikk MBZ en direkte forsyningsrute til RSF gjennom russerne som hadde kommet til Sentral-Afrika og etablert seg der, selv om disse gjort ingenting for å slå ned opprørsgruppene der i et land som mer eller mindre er kommet i lovløshet (dette skyldes Hollande i Paris som brøt en militæralliansetraktat i desember 2012 i strid med alle råd og Tsjads uansvarlige politikk som i slutten fikk tyrannen Idriss Déby drept i april 2021), og beriket seg på landets rikdommene. Derfra kan våpenleveransene kommer videre til RSF. Gulfaraberne i Abu Dhabi - som er blitt kriminelles yndlingssted bokstavelig talt fordi de kan dra dit uten å frykte utlevering - er blitt meget beryktet for meget blodstenkede gullhandel. Det er mange ettersøkte fra Norge med milliarder av kroner som er der. Nå er amerikanerne og europeerne nødt til å innse at Emiratene er blitt for farlig å forbli "venn" med, spesielt siden MBZ har gått rett i armene på Putin og blitt en destabiliserende faktor. One might have thought that people in Washington and European capitals could start putting two and two together - record instability and the movement of displaced peoples across Sudan, Libya, Tunisia and the Sahel, and record numbers of migrants arriving in Lampedusa. Det har ukrainerne gjort de vestlige oppmerksomt på med deres intervensjon i Sudan. Det er ikke bare russerne som destabilisere Sahel, emirataraberne under ledelse av den hensynsløse MBZ gjør det også. Dessuten er MBS i Saudi-Arabia skikkelig sur på MBZ, som også har kommet på kanten med iranerne som er trøtt av Erdogan om de ikke skulle ta seg av en mini-Erdogan i tillegg.

Dette er lite sannsynlig, hvilken kan betyr at det er store uregelmessigheter i rapporteringen av militære tap i forbindelse med utbetaling til de etterlatte og pårørende som måtte forsørge de skadde. Det vil knapt være overraskende; fra de tsjetsjenske krigene var det oppdaget at ikke bare var tapene skjult bort, de var også gjenstand for korrupte virksomheter hvor utbetalingssummer stjeles i fordekte handlinger. Dette kan ha hendt på mye større skala i dagens krig hvor amerikanske opplysninger ment så mange som 1,5 mill. fra Russland har deltatt i krigshandlinger, og en nylig opplysning er at over 700,000 har blitt avmønstret eller overført ut av aktiv kamptjeneste. 230,000 døde har blitt registrert i en offisiell dokument om krigserstatning til de pårørende, og dette skal bare være innenfor den russiske føderasjonen. På mange steder virker det som at artilleri var ikke den store dreperen blant russerne, men droner som ofte påførte dem store tap over tid endog langt vekk fra der stridighetene hendt. Og på mange steder hvor disse gikk til hissige motangrep (VDV-styrkene tvunget seg inn i skyttergraver vest for Verbove hvor de kom inn i hissige kamp med ukrainerne) var de regelrett meiet ned med mitraljøse- og maskingeværild. Ubekreftede meldinger vil at tropper med spader sendes forut for å grave ut feltfortifikasjoner for angrepsstyrker, bare for å bli slaktet. Sidesprang fra Afrika: Situasjonen i Mali har blitt katastrofalt. Timbuktu og Gao har blitt satt under beleiring av de allierte opprørsstyrker - som har trolig tatt kontroll over hele nordbredden av Nigerfloden fram til byen Lere, hvor regjeringsstyrkene mistet en militærbase og to fly (begge L-39 fly). Fra Lere er det ikke langt til Mopti, bare 150 km vekk - et steinkast i Sahel. Kuppmakerne i Mali, Burkina Faso og Niger har inngått en militærallianse for å støtte hverandre mot eksterne trusler som mot interne fiender - "ASS", som på engelsk er ikke et tiltalende ord, forkorting for "Allianse of Sahel States" - som kunne ha vært unngått med bruk av fransk - som disse har benektet som lingua franca- da betyr det "l'Alliance des États du Sahel" (AES). Juntaen i Burkina Faso har innført fastpriser på nødvendighetsvarer, men det er et meget stort spørsmål hvem som skal betale i et land hvor transportutgiftene har eksplodert pga. oljepris vers inflasjon. Hvis dette tvinges på selgerne uten subsidiering som er altfor kostbart, kan det ruinere nasjonaløkonomien. I Niger er sanksjonene i ferd med å kvele økonomien fordi Nigeria begynner å bli ganske sint. Ikke minst fordi Russland vil sende våpen til Ass. En perfekt eksplosjon er i full gang i Afrika. Dette skyldes flere dusin militære som hadde blitt trent av amerikanerne, som har stoppet treningsprogrammet på anmodning av kongressen som spør hva det er som foregår, og en voksende russisk innflytelse som endt opp med å skape umulige situasjoner i Sahel.

Opposisjonen i Armenia oppmuntre til kupp mot den valgte regjeringen i Jerevan. Politiet måtte bruke vold for å hindre demonstrantene fra å ta seg inn i regjeringsbygningen, og flere ble skadet. Disse idiotene evnet ikke at de er sjanseløst mot Aserbajdsjan! Det er kommet meldinger på flere steder om at det armenske forsvaret i Nagorno-Karabakh flere steder har kollapset under angrepene, hele frontavsnitt har forsvunnet under regnet av artilleri, bomber og missiler - på et sted er aserbajdsjanske tropper kommet minst 15 km dypt mens de fåtallige armenske militssoldatene nedkjempes og fordrives. Trolig er det 80,000 aserbajdsjanske soldater som er mobilisert - og bare en firedel av dette er konsentrert mot Nagorno-Karabakh. De armenske styrkene i Armenia er voldsomt opptatt med å styrke grenseforsvaret og har derfor fått ordre om å ikke åpne ild, for å fullbyrde deres forberedelsene. Det militære overtaket er blitt for stor, en armensk intervensjon vil ende i katastrofe uten omfattende militær assistanse, og russerne er ikke villig til det.

Pro-russerne i Jerevan må utvilsomt ha følt seg dypt sviktet fordi det er kjent at de russiske fredsbevarende styrkene i Nagorno-Karabakh har fått ordre om å unngå å beskytte befolkningen og skal kun bruke sine våpnene i "selvforsvar". Samtidig har en fra Putin-klikket, Margarita Simonyan, erklært at Russland kan klare seg uten Armenia. Det kommer derfor til å bli interessante dager i Moskva når de mektige armensk-russerne får inn meldinger om massemord, grusomheter, fordrivinger, kaos i Jerevan og russisk svikt, Lavrov personlig - han er i utlandet - kan finne det hele uhyrlig fordi han var en solid støttepartner for Armenia med bemerkelsesverdig toleranse for armensk politisk utvikling. Men det er dissidenter på russisk hold, også. Kommandanten for de fredsbevarende styrkene skal ha bedt om "umiddelbar våpenstillstand" tross opplysningen fra Moskva om at han skulle holde seg i ro. EU-parlamentet har varslet EU-rådet om at de må "øyeblikkelig" reagere på det aserbajdsjanske angrepet, blant annet med sanksjoner. Vi må nok brolegge oss på at gass fra Sentral-Asia kan bli utilgjengelig for EU/EØS, og et brudd med Erdogan som kan ha konkludert med at det som skjer i Kaukasus, vil lede ham ut i åpen krig med EU. Folk har begynte å flykte. Dette er begynnelsen på slutten på 3,000 år historie, og verden gjør ingenting. Alt dette skyldes Putin selv, denne djevelen som selv generaler skjelver for har skapt dagens situasjon, og Biden trenger å få ut fingeren snarest mulig.

Aserbajdsjanerne har brutt seg gjennom, de armenske forsvarerne kan ha blitt tatt på senga av strategien om å ignorere dem til fordel for direkte angrep på sivile lokaliteter.

Det eneste som kan stoppe dette er ikke Putin, han har ikke militær styrke eller økonomiske kapasitet for å stanse Alijev, som har Erdogan på hans side, men USA. Da burde Biden og Blinken ha et viktig toppmøte hvor de må diskutere militære virkemidler og blokadetiltak - om de utebli, og om Nagorno-Karabakh utslettes på deres vakt, vil det svekke USA som supermakt som må kunne være i stand til å beskytte sine venner og allierte. Putin i hans besettelse har glemt at Russland vil svekkes gjennom tapet av Nagorno-Karabakh. Men da må Biden konfrontere Blinken og spør han om det var riktig å la Israel fortsette deres militærsassistanse med Aserbajdsjan. Blinken hadde nektet å gjøre noe i denne retningen til tross for den andre Nagorno-Karabakh krigen. Alijev vil ikke stoppe. Erdogan vil ikke stoppe. Putin vil ikke stoppe dem. USA og EU må dermed gå inn og stanse dette.

Mister pro-russerne Nagorno-Karabakh, mister de det armenske folkets støtte. Det vil skape opprør og kaos, for det vil bli en så stor skuffelse at alle båndene med Russland vil gå i oppløsning, og for den sterke armensk-russiske bevegelsen vil det bli et knyttneveslag rett i ansiktet på dem. Og Alijev er gått for langt til han kan snu, han vil ta Sør-Armenia for å skape en "korridor" til Nachitjevan-enklaven og bryr seg ikke om russiske motsigelser i det hele tatt. Han har tatt strategiske viktige fjellområder inn i Armenia som tillatt invasjon til sør og til vest, dette vil drive en fjerdedel av befolkningen i Armenia på flukt. Nagorno-Karabakh er Russlands "pakt" med Armenia helt siden Stalin skapt denne enklaven og omringet den med land som tilfaller den aserbajdsjanske sovjetrepublikken i 1920-årene. For armensk-russerne og pro-russerne var dette en selvfølgelighet, og selve grunnlaget for det nære armensk-russiske forholdet siden 1993, for Russland er Armenia nøkkelen til Kaukasus - og nøkkelhullet er Nagorno-Karabakh. Dette vet ekspertene i Kreml. Men det bryr ikke Putin seg om, og det er tegn på at han er villig til å kaste Armenia på sporene rett foran lokomotivet for å tekke Erdogan, som egentlig vil gjenetablere tyrkisk dominans over Kaukasus. Har russerne muligheter for å stoppe den aserbajdsjanske erobringen av Nagorno-Karabakh? Svaret er NEI.

Aserbajdsjanerne kunne ikke ha gjort det klarere, de erklært at Lachin-korridoren vil åpnes for disse som vil rømme enklaven, dette er en direkte oppmuntring til etnisk utrenskning for å tvinge ut urbefolkningen. Militært sett er det observert at aserbajdsjanernes hovedstøtet skjer gjennom Susa inn i Stepanakert fra sør, og de kan bryte seg gjennom fordi forsvarslinjene der er sterk, men meget tynt - det er bare 20,000 militssoldater, og disse er fordelt på fem fronter, da mener det at de kan bare ha få tusener på hver av disse frontlinjer. Det er bare et spørsmål om tid før aserbajdsjanske soldater begår massemord på sivilister, og mye talt for at dette vil skje i forstaden Karkicahan i Stepanakert. Strategien for Alijev er å ta Stepanakert først, og deretter skape medieformørkning slik at forbrytelsene vil finne sted inntil de overlevende armenerne kapitulert mot et håp om å få komme seg ut i livet. Men jeg tror alle armenerne i militæruniformer kommer til å bli systematisk myrdet, og det er heller ikke sikret om aserbajdsjanerne vil la kvinner og barn være i ferd. Selv hvis armenerne overgi seg, kommer flere tusen til å dø, siden Alijev vil utrydde "terrorister" og "krigsforbrytere", det er registrert tortur i stor skala mot armenerne fra før. Det er ikke sikkert om aserbajdsjanerne vil "holde seg på matta" fordi de i lang tid var foret med hatpropaganda. Pashinyan må da gripe inn, men dessverre er det fire armekorps, og bare et eneste er hittil sendt mot Nagorno-Karabakh, de andre tre kan invadere Sør-Armenia, fordrive 150,000 armenerne, og erobre hele landet, og deretter resten av landet, Alijev har aldri skjult hans ambisjoner om å utrydde den armenske staten og dens befolkning.

Putin-klikket har med Medvedev sagt at de ikke aktet å beskytte Armenia mot Aserbajdsjan. Skal vedde på at ekspertmiljøet i Kreml og armensk-russerne inkludert støttepartnere i Jerevan tok dette med fatning. Det vil ikke være overraskende om det nå er mange russerne som er blitt dypt forvitret over situasjonen i Kaukasus som med ett er blitt veldig farlig, Kadyrov fra Tsjetsjenia er blitt syk, det merkes at det er omfattende misnøye med administrasjonene i Ingusjetia, Tsjetsjenia og Dagestan og Aserbajdsjan kan nå fritt manipulere den "mektige" Russland. De ser nemlig at de er i ferd med å miste Kaukasus. Alijev avviser alle oppmuntringer om forhandling, forlangt betingelsesløs kapitulasjon gjennom en fullstendig overtagelse av Nagorno-Karabakh som i offisiell språk har helt opphørt med å eksistere, "separatistregion", "separatister", "terrorister" og "illegale regime" etc. Mange er sint over at Armenia ikke gripe inn, men hvordan? Mesteparten av de beste armerte hovedstyrkene er jo ødelagt etter den andre Nagorno-Karabakh krigen, og man har ikke vært i stand til å gjenreise disse, ikke minst fordi Pashinyan var tvunget til å avdele betydelig krigsmateriell og eksperter til Nagorno-Karabakh som integrerte deler av ADA-forsvarsmilitsen som består av trolig 20,000 menn, som kan utvides med 10,000 ekstra - dessverre er store deler av befolkningen i Nagorno-Karabakh aldrende, det er 120,000 - av dette bare 30,000 i stridsdyktig alder. Armenia hadde ventet altfor lenge på lovede våpenleveranser som utebli på Putins initiativ, og begynte å handle annetsteds altfor sent. Israel hadde gitt Aserbajdsjan midlene de trenger for å ta luftherredømme, og deretter åpne opp bresjer for de tyrkiske TB-2 (som er blitt et fryktet våpen i Etiopia og Sahel, hvor hundrevis av sivilister var drept for hender på tyrkiske droneoperatører som nå er i Aserbajdsjan), og dette hadde vist seg katastrofalt for det armenske forsvaret under den forrige krigen, da det var innsett at overvekten på mekaniske tropper med stridsvogner og tungt artilleri var dypt uegnet i fjellterreng når motparten har luftherredømme. Armenerne har ikke vært i stand til å finne en effektiv løsning mot de israelske selvmordsdroner som åpne opp luftvernsforsvaret mot angripende TB-2 dronefly. Aserbajdsjan er et veldig rikt land med en mye større befolkning, med sterke allierte som Tyrkia og Israel på sin side, med en mye større hær som kan utvides inntil en halv million menn - de har 350,000 tilgjengelige menn i alle våpengrener - mot Armenia som er veldig fattig med bare 1,5 mill., med bare 250,000 stridsdyktige menn. Det er 9 aserbajdsjaner per armener i virkeligheten! Og dessuten hadde Israels Iran-besettelsen fulgt til at Alijev fikk mye våpen - helt fram til nå nylig hadde fly flydd med våpen mellom Israel og Aserbajdsjan. Dagens Armenia er i realiteten et indianerreservat for den armenske befolkningen som med Gazastripen for palestinerne.

Hva håper de å oppnå med det? Et kupp er det verste de kan gjøre, for Pashinyan er mulig å fjerne - uten å løse noe som helst utover å skape splid rett for ansiktet på aserbajdsjanerne som vil invadere dem. Pashinyan KAN IKKE redde Nagorno-Karabakh uten internasjonal støtte, som et resultat av den omfattende israelske hjelpen og Putins politikk er Aserbajdsjan militært sett for sterk, en armensk intervensjon vil bare ende i en aserbajdsjansk invasjon. Og russerne kan ikke hjelpe dem ut selv hvis Pashinyan fjernes og erstattes med et pro-russisk diktaturskap, som kan risikere å miste all troverdighet som et resultat. Pashinyan gjort det eneste rette ved å erklære at Armenia vil ikke gripe inn for øyeblikket, men han erklært i den samme setningen at dette kan bli virkelighet i møte med etnisk rensning av den armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh, som betyr at han vil gripe inn i tråd med utviklingen av konflikten. Og dette ser ut til å ha gått hus forbi demonstrantene som kanskje kan ha vært i troen om at russerne vil redde Nagorno-Karabakh. Har de fullstendig glemt hvordan Putin rotet det til for dem? Russland i realiteten er uten militære virkemidler fordi de er bundet ned i Ukraina og fordi Putin vil koble seg til gassnettverket i Baku der russisk olje kan smugles inn i gassleveranser til andre land. Hvis Putin stoppet krigen i Ukraina, er russerne i stand til å knuse Aserbajdsjan, men dessverre vil det ta altfor lang tid, og da er Nagorno-Karabakh historie sammen med en eventuell invasjon av Armenia underveis. Har det gått opp for demonstrantene at tre firedeler av den aserbajdsjanske krigsmobiliseringen IKKE er rettet mot selve Nagorno-Karabakh?!!

I mellomtiden må Leo1A5 som er kommet til Ukraina, få reservedeler fordi de var utsatt for sterk slitasje under trening, og da innbar det at reservedelene for disse stridsvognene må sankes inn fra hele NATO inkludert Norge.

Denne tråden er viktig for å følge med konflikten. Så langt er det voldsomme kamper hvor aserbajdsjanske militære IKKE binde ned de forsvarende armenske styrkene som skulle ødelegges ifølge erklæringer fra Baku, men for å bryte seg gjennom og innta de nærmeste befolkningssentre snarest mulig.

Og samtidig kan ikke armenerne i Jerevan bare svikte befolkningen i Nagorno-Karabakh uten meget seriøse politiske konsekvenser som militærkupp og borgerkrig, for øyeblikket er de i et fryktelig dilemma, de må styrke grenseforsvaret og avverge en aserbajdsjansk invasjon - men de kan ikke ignorere folkemordhandlinger i enklaven som de formelt hadde gitt avkall på for å redde situasjonen i et håp om en løsning, og må da reagere militært. Hvis svenskene hadde invadert Båhuslen med en synlig folkemordpolicy etter lenet var "oppgitt" i håp om løfter, ville Norge ha stått stille og bare så på? Svaret må bli nei. Det er et effektiv forsvar oppstilt med luftvernsystemer, tungt artilleri og hundrevis av kampkjøretøyer underordnet Nagorno-Karabakhs militære ledelse, som egentlig er "på lån" fra Armenia, som kan hevde dette er frivillige hjelpekorps som hadde blitt stående i enklaven etter tilbaketrekningen fra de okkuperte landene som ble returnert til Aserbajdsjan, som i ettertiden nektet å stå ved sine hensikter om å gi enklaven selvstyrestatus eller dens befolkning minoritetsrettigheter. Men dette forsvaret kan ikke gjøre annet enn å kjøpe seg tid og blø ned aserbajdsjanske soldater som må slåss for hver eneste meter hellig jord - som armenerne har levd på i flere årtusener. For øyeblikket er det meget turbulent i Jerevan hvor Pashinyan mener militæroperasjonen mot Nagorno-Karabakh er et forsøk på å rettferdiggjøre en invasjon, og vil derfor bevare den armenske statens eksistens. Han mener også at suspekte krefter tillatt angrepet for å gripe inn i de interne affærene i Armenia, og russernes atferd gir et grunnlag for å mene at hans mistanker ikke er ureelt. I Kreml selv virker det som at de er dypt delt, man ser at den ene prøver å gi Vesten og Pashinyan skylda mens den andre prøver å stoppe utviklingen. Dette kan tyder på at de har blitt utspilt - muligens av Putin selv, som kan ha kommet på ideen under møtet med Erdogan. Pashinyan må vente. Han trenger å se om forsvaret med meget sterke motiverte menn og kvinner som forsvarer deres familier, vil holde stand mot aserbajdsjanerne som ennå ikke har inntatt sivile strøk. Han vet, i likhet med meget mange, at når storskala massakrer på kvinner, barn og menn eller Srebrenica-massakrer der menn deles ut og slaktes mens resten busses ut finner sted, kommer det til å skape voldsom internasjonal fordømmelse. Dette kan bli fatalt for Putin som har en armener-russer i hans nærhet, og for karrierepolitikerne (Blinken, Sullivan) i det hvite huset som kan risikere å bli permanent stemplet for medvirkning til folkemord. Dette kan få EU til å bryte helt med Baku, utløse en ny energikrise, og dette kan få NATO til å kaste Tyrkia ut, slik at Erdogan risikere økonomisk ruin når investorene som hadde begynte med å returnere, vil trekke seg hastig ut. I verste fall må Vesten erklære krig mot Aserbajdsjan og kanskje Tyrkia også. Det er 120,000 liv som er på spill.

Enig, og Putin har sannsynlig mistet Armenia og ødelagt de armensk-russiske relasjonene, som kan få meget mange innflytelsesrike armensk-russerne til å reagere, selv Lavrov kan miste fatningen - og han er en av de få som er i stand til å utøve fysisk vold på Putin. Angrepet på Nagorno-Karabakh, som bare har militsstyrker og frivillige hjelpeavdelinger, er uprovosert og et klart overgrep som hendt på tross av skarpe advarsler fra alle kanter, med et unntak - Putin selv, som kan ha valgt å ignorere hans eksperter på nytt. Disse armensk-russerne er ikke en ubetydelig kraft som kan ignoreres, og de hadde funnet seg mektig irritert over hans politiske krumspring. Mannen bak MiG flyene er av armensk herkomst. Det er ikke bare i Kaukasus; russerne har tapte terreng i Sahel hvor islamistene er på frammarsj med støtte av den subkonvensjonelle tuareghæren CMA i Mali som har aktuelt uerklærte regjeringsstyrker oppstilt med tyngre våpen, og i Sentral-Afrika er en russisk kolonne funnet overfalt og forlatt av flyktende russiske leiesoldater. Mange afrikanerne er ved å få en anelse om at russisk støtte kan være en oppskrift for katastrofer.

Russia’s southern mistake — Surovikin lines, Gerasimov tactics (kyivindependent.com) Veldig interessant artikkel. “The staff of the 58th opened a textbook and followed instructions,” he said. “It calls for three lines, so they made three lines. It says two-thirds of troops to the first line, one-third to the remainder, so they did that.” Dette er kanskje den letteste forklaringen på den russiske ledelsens atferd i Søndre Donbass-fronten, men de har feil mann som kommandant, Surovikin ønsket en klassisk posisjonsforsvar eller det som kalles dybdeforsvar som er en sentral del av den sovjetiske doktrinen, som er populært kalt "piggsvinforsvar" fra Kurskslaget i 1943, men han kom i konflikt med Gerasimov allerede i våren da deployeringsplanen for troppene skulle utarbeides, han var i full gang med å styrke de siste to linjer og bygge opp et logistisk apparat da det kom ordre om å forsterke den forreste linjen og åpne for et aktiv forsvar foran forsvarsverkene. Gerasimov vil heller ha et aktiv forsvar hvor enhver som gikk tapt, skulle gjenvinnes, for å knuse de ukrainske spydspisstroppene som med rette er identifisert som den meste sensitive delen av den ukrainske hæren, og kunne basere sitt valg på sovjetisk doktrine om et aktiv forsvar. Men doktrinestriden mellom de to mennene er egentlig et spørsmål om hvordan å påføre motparten størst mulig tap og deretter oppnå sine militære objekter, og her er Surovikin på det rette, avslørt av hvordan ukrainerne angrep i starten og lekkasjene om hvordan NATO så for seg hvordan motoffensiven skulle pågå. Surovikin dessuten lot til å ha større tillit blant soldatene enn Gerasimov, og han synes å være langt mer mottagelig for disses impulser og mer realistisk anlagt, og dermed selvfølgelig kan ha langt større tro på de russiske soldatene tross disses moralske brister. Gerasimov derimot frykter moralsk kollaps og vil heller hente fram Stalins NKVD-virkemiddelet fra 1942 ved å omgjøre felten til et fengsel for de deltagende soldatene med kommissærer som torturerte soldater uten skrupler og avdelinger med ordre om å drepe disse som forsøker seg på faneflukt. Da måtte soldatene være nærmest ukrainerne som mulig under pågående strid. Offiserene valgt å bare mukke og gå med på det som kom fra øverst, spesielt etter Surovikin ble fjernet etter Wagner-mytteriet i juli fordi det er enkleste, det må huskes at mange var hentet inn for å fylle opp plassene etter falne og retirerte offiserer, så disse dermed fant det lettere å hente fram instruksjonsbøkene og doktrinelekser som de hadde blitt lært opp med, for deretter å følge ordrer. Unntaket var å ikke ha retrettsalternativer innbygd i forsvaret, som Surovikin utvilsomt hadde sett for seg. Det var viktigere å holde fienden lengste unna fremfor å bearbeide fienden i egne forsvar. Og dette gjøre mange russiske soldater frustrert og sint, at til og med VDV-soldater fant dette utålige. Den russisk-ukrainske krigen merkelig nok er en slags gjentagelse av Vestfronten fra den første verdenskrigen, for hvis Bakhmut er Verdun - så er Søndre Donbass-fronten Somme. Det er nå åpenbart at Gerasimov gjøre samme feil som Falkenhayn fra Verdun og Somme-slagene i året 1916.

Veldig interessant, HIMARS var brukt for å ta bort luftvernsparaplyen foran byen Svitlodarsk som ble utsatt for et angrep med to JDAM-ER bomber som traff en bygning sagt å være en kontroll/kommunikasjonspost for styrkene i fronten mellom Horlivka i sør og Bakhmut i nord. Denne bygningen er en brannstasjon med tilhørte brannstasjonstårn - og da er den velegnet som kommunikasjonssenter for de russiske befalhavende som trenger slike fasiliteter i et stort område. Det er sjeldent med JDAM-angrep så dypt inn i okkuperte territorier, ettersom ukrainerne vanligvis benytte "toss bombing" der man slynget fra seg bombene for størst mulig overraskelsesmoment, i low-high-low angrep - og den russiske GPS-jammingen så sterk, at ukrainerne dermed sjeldent bombet mer enn 10-12 km i dybden fra fronten. I dette angrepet er målet 22 km fra fronten. Her ser det ut at ukrainerne valgt å flyr høyt og dermed eliminerte Buk-forsvaret for å kunne angripe i fred og ro. Det kan betyr at ukrainerne kan ha funnet ut hvordan å gjøre JDAM-bombene immun mot russiske EW.

Da er opplysningen fra avisartikkelen veldig feil. Hvis det er 800 dollar per 155mm mot 600 dollar per 152mm, har Vesten et overtak ved at det er høyere kvalitet på granatproduksjonen enn i Russland. Men det er for lite produksjonskapasitet, det var fire ammunisjonsfabrikker i midten av 1990-årene, nå er det bare to tilbake, og disse var berget fordi Pentagon har den fulle kontrollen over ammunisjonsproduksjonen. Men 70 % hadde forsvunnet. Produksjonen måtte opprettholdes 24 timer per døgn med flere skift enn tidlig, og det er soleklart at flere produksjonsverktøy måtte bygges for å kunne støpe langt flere granater. Da den kalde krigen gikk mot slutten, hadde NATO millioner på millioner av granater og flere dusin ammunisjonsprodusenter - nærmest hver eneste land hadde egne ammunisjonsfabrikk, Norge medregnet, og vi hadde flere titusener skyts fra 105mm til 203mm. Mye av dette ble solgt vekk til fattige land og oljerike land, samtidig som store mengder destrueres eller ruster opp. Artilleri var ikke mindre verdsatt enn flyet. Så kom generasjonsskiftet som startet i 1997, og som fullføres ved 2008, da hadde nye toner overtatt, og nedrustningen i Europa gikk for vidt samtidig som en blind tro på markedskreftene overtok, uten å realisere at det ikke er bare-bare å bygge det nødvendige militærsmateriellet som trenges i krig. Investigation: EU inability to ramp up production behind acute ammunition shortages in Ukraine (kyivindependent.com) Denne artikkelen er veldig viktig for å forstå situasjonen. Det har vist seg at flere europeiske regjeringer - med Frankrike i spissen - hadde misforstått hele greia med standardisering av ammunisjon, og deretter overvurderte meget kraftig sin egne kapasitet i altfor lang tid, slik at mye verdifull tid gikk tapt inntil realismen innhentet politikerne. Som sett her i Norge med Støre og NAMMO. Og det er også observert at det er et dårlig forhold mellom den politiske ledelsen og forsvarsindustrien i mange land, både utenfor og innenfor NATO i Europa, og at det er for mye byråkrati som juridiske hindringer i vegen. På mange steder er den industrielle kapasiteten sterkt svekket, vi hadde verdens største stålproduksjon i begynnelsen på 1970-tallet før "Stålkrisen" som fremdeles i dag er ikke et tilbakelagt kapittel. På mange steder var stålproduksjonen utkontraktert til andre land som KINA pga. økte utgifter, miljøtiltak (EU har nylig fjernet flere tiltak for produksjon av batteri og elektronikk, som tidlig var hemmet) og eksport av kundegrunnlag. EU var en gang den største produsenten av skipsbruttotonnasje, Norge i begynnelsen på 1980-årene bygd og sjøsatt svære bulklasteskip og oljetankskip samt cruiseskip. Dette har blitt snudd til total katastrofe på bare 15 ÅR, Kina i dag står for mesteparten av skipsproduksjonen, og mange rederier i Skandinavia var tvunget til å kontrahere utenfor EU/EØS som i Tyrkia. Stålet må dermed der behovet er størst, og stålproduksjonen svekkes i Vesten til fordel for Øst-Asia. I USA har man satt ned strenge lover og tollbarrierer for å hindre en liknende svekkelse, men det har kommet for sent for EU. Og det er klart at produksjonsreduseringen har fulgt til for svak kapasitet som ikke kunne økes med det første uten sterk statlig inngrep i brudd med frihandelsidealet, dette gjør våpnene dyrere fordi det er for høy etterspørsel og for liten utvidelseskapasitet. NATO-generalene er dypt bekymret over dette, for de ser at Sør-Korea er i stand til å produsere flere våpensystemer enn dem, i Tyskland hadde det vist seg at forsvarsindustrien hadde vært truet av nedleggelse, og i land som Sveits finnes det sterke politiske krefter som vil fjerne all våpenproduksjon. Vesten må returnere til den industriøkonomiske modellen. Dessverre tar det tid, det er for mange lover som må bort, for mye byråkrati, for mange tilpasningsvansker fordi mye må gjenreises, - og vi har en generasjon av ekstreme kortsiktige og inkompetente politikerne som hadde fått bestemme uhindret i over tjue år.