JK22

Top Ukraine War Lessons From USAF's Commander In Europe | The Drive NATO er i full gang med å lære, og de har identifisert en lang rekke problemstillinger som de må løse, ettersom det er blitt åpenbart for dem at kryssermissil/dronefly-trusselen gjør den gamle strategien med store flybaser altfor sårbart, at de må deretter satse på SEAD/DEAD kapasitet for å ta ut luftvernstrusselen, og effektive tiltak mot elektromagnetiske dødssoner - som general Hecker, kommandanten for USAFE i Europa, sa; "How are we going to command and control all these units, especially if they're taking off and landing at other airfields using the ACE concept? How are we going to make that happen? And especially if we get denied communications, because that will cut off from that from a cyber attack, etc." Dette er en sjelden innrømmelse som har bekreftet alt jeg hadde lagt fram i det siste om hvilken fare den russiske EW-kapasiteten utgjøre mot NATOs krigsevne. Amerikanerne har utvilsomt også hentet fram animasjonsserier og manga tegneserier for å studere det fiktive Gundam-universet for å forstå hvordan elektromagnetiske dødssoner påvirker tiltenkte scenarioer. I eldre tid hadde man trodd at EMP kunne gjøre dette til virkeligheten, men russerne har bevist at raffinerte støysending med totalødeleggelse i "Area Denial" - elektromagnetiske masseødeleggelse - er mulig å fremskape. Det er kommunikasjonsteknologien som er Vestens viktigste maktmiddel for å forbli på maktens tinde i verden.

De fleste var tatt til fange i strid, de som overgi seg frivillig har blitt sjeldent. Ifølge ukrainerne som intervjuet fangene, er det filosofiske spørsmålet om angrepskrig og forsvarskrig ikke-eksisterende for de russiske soldatene. Vi har dessuten lært at russerne gjerne bestikke offiserer for å ikke komme til de fremste stillingene, og at mange frivillig dro ut for å ha bonusinntjening - det er ingen tilfelle at mesteparten av soldatene fra Russland rekrutteres/bortføres fra de fattige deler av Russland. Tuva Republikk som en av de meste fattige landene i den russiske føderasjonen er så fattig, at mange dro til Ukraina fordi de tjener flere ganger mer penger som soldater enn i sivile yrker. Og dette setter sanksjonsregimet og den mislykkede politikken mot Putins inntektsmuligheter i et nytt bilde, ettersom hundretusener som simpelt ikke bryr seg om annet enn seg selv og sine nære ved å komme fra et folk der medfølelsesevne og solidaritetsevne er dårlig utviklet, akseptere hva det skal være for å livsnære seg.

We Now Know The Types Of Patriot Missiles Being Used In Ukraine (msn.com)' Den amerikanske produksjonen av radarutstyr og missilammunisjon er altfor dårlig. Så dårlig at kunder som hadde bestilt i forveien, har skapt trengsel og flaskehalser som ikke løses fordi av en eller andre grunn hadde Raytheon/RTX nektet å tilleggsrette muligheten for økt produksjon og skapt fram ekstrautgifter som gjør at våpnene ikke kan produseres raskt nok i kvantitet. Dette tolereres av kongressen, men for tretti år siden ville dette ha vært utenkelig - denne toleransen muligens skyldes at RTX har dusinvis på dusinvis av prosjekter og våpensystemtyper på gang. Kvaliteten er meget høy, men i andre land er det latt merke til at produksjon av radar og missil skjer raskere og billigere. Det tar meget lang tid for å bygge Patriot og NASAMS, selv når det er meget lett å bygge 90 % av disse systemer på bare få måneder, har det vist seg at produksjonen av elektronikken er meget seriøst sløv, så sløv at det tar et år å bygge en NASAMS tross rask tilgjengelige på komponenter også på det elektroniske feltet. Årsproduksjonen av Patriot missiler er bare 160 stykker, ukrainerne brukt like mye på en måned. Det sies nå at 5 Patriot-batterier vil leveres i vinteren 2024-25! Og ingen vet når den første NASAMS utover de første to vil komme fram! Amerikanerne har blitt så desperat, at de forsøkt å få Oman til å selge tilbake NASAMS og seriøst luftet muligheten om å kjøpe produksjonen ment for Kuwait. De ser nå at de har et seriøst problem fordi deres tro på integrerte systemer gjør det vanskelig å ha tilpasningsdyktige alternativer og at de hadde altfor lav produksjonskapasitet i lang tid, ettersom det var et for stort fokus på kvalitet fremfor kvantitet. Flere NATO-land innser at de kan ikke kjøpe fra USA, og har dermed begynte å kjøpe fra Israel som i kontrast har ledig produksjonskapasitet mens andre land som Tyrkia og Sør-Korea aner at de kan finne et desperat marked så lenge RTX er uten av stand til å forkorte produksjonstid og øke produksjonskapasitet.

Bare to hundre russiske soldater er tatt til fange i to-tre uker med angivelig 10,000 døde og skadede hos begge parter i det samme tidsrommet! Dette er ikke vanlig, selv under 1.vk på Vestfronten kunne man se en større andel fanger i forholdet til døde/skadede under skyttergravslagene. Vi har sett at menn som tvinges til å krige, ikke ønsket å flykte eller overgi seg fordi de ikke stolt på hverandre med en angiver i hver eneste tropp, og det har vært for mange episoder hvor disse som vil gi seg, ble skamslått, torturert og endog myrdet uten at det oppsto et mytteri. De valgt å slåss fremfor å overgi seg fordi disse i sannheten trodde de vil ikke bli bedre behandlet enn de selv var, og mange oppvist ikke angst for at de slåss i Ukraina. Under 2.vk kunne Stalin sender ekstreme motvillige horder av menn mot døden ved å ta fordel av disses fatalisme. Det er krigens natur som gjør at russerne kan slåss hardnakket; tyskerne oppdaget i 1941 at hvis russeren finner et sted der han vil holde stand, er det nærmest umulig å tvinge ham ut - skyttergravskrigen i dag er til meget stor fordel, ved at den russiske soldatens kvalitative egenskaper vil være på sitt mest nyttige. Det er hvorfor ukrainerne arbeidet med å bryte seg gjennom, de er klart over at om de klarer å omgå russeren som slåss best ved å bli stående i statisk krig, vil de straks ha initiativ og overveldende styrke mot en fiende med svak beslutningsevne. Tyskerne kjørte i sirkel rundt sovjeterne i Hviterussland og Ukraina og tok meget mange til fanger fordi de kunne diktere russerens handlinger. Dette var for første gang oppdaget i 1917 da sykkelkompanier invaderte øya Saaremaa, de fant ut at om de er raskere, samordnet og koordinert med overlegen taktisk ildkraft vil russerne ikke ha en sjanse. Russeren klarer seg ikke godt i en "åpen" krig, og dette var sett av ukrainerne i nordre Ukraina og under Kharkivoffensiven. Men hvis russeren finner et sted der han vil dø, er det nesten umulig å tvinge han ut uten å sløse bort enormt mye ammunisjon og mange liv - hvilen er hvorfor moralødeleggende våpen som WP, napalm, flammekastere og i sist instans giftgass må brukes. Den eneste måten for å avlive en mannvond og skjelvende hund er å ikke konfrontere den fra foran.

Dette er hodeløs arroganse. Finland var tvunget til å gi seg fordi tapene hadde nådd et kritisk punkt med 70,000 ut av 300,000 soldater, Tannenbergslaget var dyrt for tyskerne som mistet 30,000 ut av 150,000 menn, og Barbarossa var en katastrofe med 1 mill. døde og skadede ut av 3,8 mill. aksesoldater. Hver gang russerne tapt med aksepterte tap for motparten var det oftest gjennom et høyteknologisk overtak og genistrek av hærføreren, men i alle engasjementene forklart vestlige soldater at de anså den russiske soldaten å være verre enn alle andre fordi han bare vil ikke stoppe, uansett hvor lett man drepe og drepe. Japan vant krigen i 1905 til tross for at de var ned i sine siste reservestyrkene, de sendt inn 650,000 mann, og mistet mer enn en tredjedel - av dette opptil 80,000 døde. Mot russerne som "bare" hadde 700,000 mann, som mistet 280,000 menn - av dette 70,000 døde. Den russiske væremåten har ikke endret seg på flere århundrer fordi den russisk-ortodokse kirken og deretter kommunistpartiet hadde sørget for at det russiske folket ikke fikk viktige hjelp for å bearbeide sine nedarvede traumer, istedenfor forverret de dette og skapt fram en mennesketype som er for fremmedartet fra resten av verden, de har ikke den europeiske mentaliteten og heller ikke har den asiatiske væremåten. Den russiske bjørnen har aldri eksistert, den i virkeligheten er en skamslått og traumatisk HUND som angripe i redsel og biter alle som kom for nær. Dette gjør Russland til et brutalitetsimperium fordi russerne er så redd, at de vil ha kontroll på begge sider av grensen, og er så redd, at de foretrakk tyranni fremfor å stole på hverandre, og er så redd for livets utfordringer, at de våger ikke å håpe på lykke. Russerne slåss som traumatiske hunder på slagmarken, og det har de gjort i flere århundrer. Det er ikke rart at ikke-russiske militære lett utviklet fordommer og forakt for russerne, som invitert på seg krigsforbrytelser, grusomheter og generell hatstemning - som vi ser her i denne tråden. Men det betyr også man kan ikke undervurdere russerne som i disses redsel valgt å slippe ut deres raseri og hevntørst på uskyldige fremfor å konfrontere sine egne djevler, en russisk soldat som ikke bryr seg om hans skjebne, vil prøve å forgripe seg på motparten med alle tenkelige som utenkelige midler - og vi så dette da de var i sivile områder i Kyivregionen og Nord-Ukraina. Vi har sett at russiske soldater gladelig gjort alt for å forvolde seg mot ukrainske soldater uten tanke på etikk eller moral, uten noe som helst ærebevissthet. Ukraina kan ikke vinne krigen mot Russland så lenge tapsforholdene er for jevnt og så lenge russerne kunne slåss effektiv i en statisk krigføring. De må ha teknologisk assistanse. "The United States and Germany are too slow to help Kyiv", - ex-commander of US ground forces in Europe Ben Hodges "Does the West want Ukraine to win? My faith in this is drying up", - the lieutenant general admitted in an interview with the Tagesspiegel Dette er korrekt. Det ser ikke ut at Vesten vil ha en ukrainsk seier. Leo1 stridsvogner venter og venter på seg, ammunisjonstilgangen er fremdeles for lav, for lite høyteknologisk utstyr er levert, man har fått problemer med å sende luftvernsystemer, og kontroversiell våpen som klasevåpen, WP og napalm kom for sent. Hele saken med F-16 har blitt skandaløst. Dessuten har ukrainerne store problemer, for det er klart at offiserskorpset av den gamle skolen har gjort det veldig vanskelig for sine soldatene.

Dette i realiteten minner om en pyrrhosseier - de ukrainske tapene minskes ikke, disse forstørres i møte med russisk tap i året 2023. De ukrainske krigsanstrengelsene hemmes veldig sterk av høye kostnader i forholdet til russernes tilgang på menn og krigsmateriell som kan lettere erstattes, og dette er noe som er en rød tråd gjennom den russiske historien helt siden Narvaslaget i året 1700. De svenske karolinerne var de første som oppdaget ulempen med at man bli slitt ned i møte med en fatalistisk fiende som gjerne sloss til siste mann uten tanke på selvberging, dette fulgt ofte til at svenskene nektet å ta russiske soldater som fanger. Frederik den store fikk sjokk under hans første slag med russerne ved Zorndorf, etterpå mente han at det var lettere å drepe russerne enn å beseire dem. Prøysserne deretter som konsekvens sjeldent tok russiske soldater til fange. Det samme var lært av franskmennene under Napoleonkrigene, og deretter av de britisk-franske allierte under Krimkrigen som tyskerne under de to verdenskrigene. Russerne sloss så hardnakket at det ikke er mulig å beseire dem uten smertelig tap, og dette gjentar seg igjen og igjen uten stans helt fram til nå. De amerikanske opplysninger ment det er bare 3 russerne mot 2 ukrainere, dette er uakseptert fordi Ukraina har en liten befolkning på 36,7 millioner - av dette er bare 6 mill. i stridsdyktig alder mellom 16 og 49 år. I høsten 2022 hadde Ukraina 700,000 soldater, nå er det "bare" 500,000 igjen, og og de har 1 mill. som kan mobiliseres. Ukrainske soldater tok fanger, men de var alltid så få, fordi oftest var det meget lett å ikke ta fanger når russerne er så sterkt motvillig med å gi seg uansett om de overgi seg eller trekke seg bort. Russland på sin side har en befolkning på 144 mill., av dette 19 % ikke-russisk og kan dermed ha 1,5 mill. soldater til enhver tidspunkt og 2,0 mill. i reserve. 36,7 mill. i Ukraina mot 144,7 mill. i Russland. Putin har klarte å få det russiske folket til å akseptere enorme blodtapping og kan dermed ødelegge Ukraina ved å drukne dem i blod og krutt gjennom kjøttvekten. De ukrainske offiserene minner om de franske i den første verdenskrigen med en villighet til å neglisjere de menneskelige konsekvensene. Det hjelpe lite med å spare så mange menn som mulig når konstant krigføring gjør tap uunngåelig. Siden november 2022 var det observert at disse i stigende grad tok i bruk sovjetisk taktikk, behandlet sine soldatene mindre aktverdig, og blitt mer dristigere med en optimisme som gjentatte ganger vist seg malplassert. De ukrainske soldatene hadde slitt og slitt meget sterkt, og de kranglet stadig over at de får ikke nok utstyr og våpen, de mistet nesten kontrollen i Nordøstfronten fordi de var utsatt for teppebombing med glidebomber, og de mistet gang på gang for mange menn i møte med ekstreme aggressive russerne som angrepet dem uten stans. Motoffensiven er den siste sjansen i mange ukrainernes sinne.

500,000 ukrainske soldater, med et tap på 190,000 døde og skadede, mot 1,330 mill. russiske soldater som har et tap på 120,000 døde og 180,000 skadede - over 300,000. Dessverre har russerne tre soldater per ukrainsk soldat, og tapsraten er ikke i ukrainsk favør med bare 1 mot 2, de russiske dødsfallene kan være så høy som 180,000 mens ukrainerne kan ha 10,000 savnede og fanger, med 60,000 døde. I vinteren (februar-mars) var det opptil 35,000 til 40,000 døde hos ukrainerne, da ment det at Bakhmut og motoffensiven hadde vært veldig kostbart med så mye som 20,000 til 30,000 døde siden februar/mars 2023. 70 % av ukrainsk tap skyldes artilleri. Putin har klarte å forstørre mannstyrken uten å vekke reaksjoner hos det russiske folket, han tvinger nå alle ikke-russerne med russisk statsborgerskap til å gå i krig og fra Søndre Donbass-fronten er det sagt at tuvanerne var stygt desimert - disse russiske soldater under klasevåpenangrep var fra Tuva republikken. Der har de fått et meget seriøst demografisk problem med flere tusen drepte, savnede og hardt skadede ut av bare 50,000 stridsdyktige menn. Russerne har ikke tradisjoner for solidaritet med hverandre, slik at de tenker "Ikke meg! Ikke meg! Han andre!", og er ikke stand til å motstå presset uten hjelp eller sympati. Da er det ikke rart at russerne blir mer og mer selvsikkert med tiden. Putin har klarte å kue det russiske folket til å bli villige slaver som dø for hans skyld, og å lide for hans sak. Ukrainerne har bare 900,000 til 1,1 mill. stridsdyktige menn - og bortfallet av 190,000 betyr at det er bare 700,000 til 900,000 igjen. Om de må utvide mobiliseringen, vil det lamme sivilsamfunnet og gjøre krigen upopulært for det ukrainske folket. Russerne i kontrast har flere millioner å hente inn. Avgjørelsen om å holde stand i Bakhmut var i strid med NATO-planleggernes råd, og dette kostet ukrainerne trolig over 10,000 liv og kanskje 30,000 skadede. Motoffensiven lot til å kreve en lik høy pris fordelt på alle fronter, inkludert Nordvestfronten hvor de var stygt skamfert under en russisk offensiv. Bakhmut var en katastrofe; begge parter mistet tusenvis av menn per dag da det var på det verste. Og som sett med tvillingbyene, det var en politisk avgjørelse som gjør at man bli stående. Disse tapene er uholdbart. Smertegrensen for Ukraina er på 250,000 + mens russerne kan nærmere seg 500,000 uten at det får den større befolkningen til å reagere, ettersom russerne er så fatalistisk, at de ikke bryr seg. 70,000 mot 120,000 er "bad deal" for ukrainerne. Medregnet sivil tap ment det at 200,000 til 300,000 har blitt drept siden invasjonen, som gjør krigen i Ukraina til den blodigste konvensjonelle krigen siden 1953. Vi må anta at det er opptil 600,000 til 700,000 døde og skadede. Selv ikke Vietnamkrigen er så blodig fordi det var "bare" 150,000-200,000 døde/skadede per år i 1966-1969. Og Irak-Iran krigen i virkeligheten så "bare" 1,0 til 1,5 mill. døde og skadede i hele åtte år. Den russisk-ukrainske krigen er blitt det tjueførste århundrets største blodbad.

De materielle tapene for de ukrainske styrkene i de siste fire-fem måneder er helt horribelt, når det bare er om vestlig militærsmateriell - mellom 450 og 500 våpensystemer er ødelagt/sterkt skadet. Av dette 66 tauet skyts, 59 SP skyts, 230 infanteripanserkjøretøyer (medregnet MRAP), 120 pansrede transportkjøretøyer, 54 stormpanservogner og 15 stridsvogner - som er visuelt bekreftet. Nærmest hver eneste dag i august har ukrainerne mistet to til tre panserkjøretøyer per dag, det var et opptak fra 17. august som vist at bare en av fire MRAP hadde overlevd under artilleriregn. Dette er som å se på de russiske styrkenes merittene under kampene om Severodonetsk-fremspringet i sommeren 2022, ukrainerne gjort akkurat de samme feilene og meget stor tap fordi de klarte ikke å takle jamming når de skulle avansere bred og dypt, og kunne ikke ta ut spotterdroner når de avansere litt for litt. De var tvunget til å bruke små avdelinger, men så langt hjalp det lite. Men i det minst er disse tapene nemlig ikke så gravende som en skulle tro; 110 stridsvogner, 290 stormpanservogner, 1,100 pansertransportvogner, 250 hjuldrevne pansertransportvogner, 1,150 infanteripanservogner, 2000 Hummer panserjeeper, 400 tauet skyts, 360 SP skyts har blitt sendt til Ukraina. Det er på artilleri tapene har vært mest merkbart - av 72 Krab skal hele 21 stykker ha blitt ødelagt. Mesteparten av tapene skyldes bruk av spotterdroner og selvmordsdroner. Norge sendt 14 Iveco infanteripanservogner - 8 er visuelt ødelagt (stort sett ved Bakhmut). Man må da anta at ukrainerne har mistet mellom 700 og 1,000 våpensystemer til sammen, dette er en fjerdedel av bekreftede dokumenterte tap for ukrainerne under krigen. Det var altfor stor tap av transportkjøretøyer under Slaget om Bakhmut, og fremstøtene under motoffensiven var meget kostbart. Ukrainerne var tvunget til å starte med halv styrke og valgt å angripe flere steder fremfor på et sted. Da jeg lært at Pentagon vil ha et 1.vk-gjennombrudd, var det åpenbart at amerikanerne ikke forsto krigens natur og ukrainernes behov for å opprettholde egne kapasitet, ettersom kampene om Bakhmut hadde tappet dem altfor meget. Hadde ukrainerne gjort dette, ville muligheter for et stort nederlag ha vært enormt, og dette hadde russerne ønsket. Vi har kanskje ganske dårlig med ammunisjon og for lite ildkraft per enhet på felten, men vi er suverent langt overlegent når det gjelder pansrede som upansrede kampkjøretøyer. Forresten; noe er galt. Et angrep på en jernbanestasjon med kryssermissiler hendt i lyse dag - et ammunisjonstog ble ødelagt - 60 km fra frontlinjen dypt inn i Ukraina. Ingen skjønte hvordan russiske spotterdroner kunne komme så dypt dit uten å bli oppdaget. Et SAM-batteri var ødelagt ganske langt inn i Ukraina for en uke siden, som fulgt til en rekke vellykkede angrep på industriell mål inn i Vest-Ukraina. Russerne har klarte å sende spotterdroner med satellittslink ganske dypt inn i Ukraina, noe de tidlig ikke var i stand til. Har den ukrainske radarovervåkningen begynte å svikte? Under det forrige missilangrepet kom flere angrep helt uvarslet på ukrainerne. Det er åpenbart at luftvernforsvaret i Ukraina må gjenreises snarest mulig. Så langt ikke et pek om Patriot og NASAMS som skulle leveres, de siste meldinger om NASAMS er at disse er "underveis". Jeg vet ikke hvorfor, men det virker som at amerikanerne har fått meget seriøse problemer med å bygge radarutstyr som gikk mye tregere enn ventet - og det er mulig at produsentene hadde nektet å stoppe arbeidet på utstyr ment for land i Midtøsten. Vi trenger disse luftvernsystemene allerede nå! Sidesprang til Afrika: ECOWAS gjort det klart at "det var et kupp for mye" og er villig til å intervenere, og har startet forhandlinger med Frankrike - og i Washington virker det som at realpolitikere og profesjonelle har reagert på Blinkens villighet til å ignorere utviklingen, ettersom han i Bidens fravær - presidenten er i feriemode - feigt ut og lot Macron i stikken. Dette gjør Paris og afrikanske demokratiske stater sint. Hvis Biden skulle velge å samarbeide med juntaen, kan dette bli en katastrofe for den amerikanske demokratiseringspolitikken i Afrika. Frankrike har for mye å miste. Og i Nigeria innser man at de må stabilisere situasjonen i Niger snarest mulig. Et nytt forhandlingslag sendes til Niamey for å forklare kuppmakerne at tiden er i ferd med å løpe ut. I Paris hadde man lidd globale nederlag gang på gang for hender på Biden, AUKUS-rotet var et slag i ansiktet på franskmennene da Australia valgt bort franskbygde ubåter, konflikten med Biden over Ukraina er merkbart - og hvis USA skulle svikte Frankrike i Niger, slik at Francafrique forsvinne - vil det få meget alvorlige følger innad i NATO. Selv Macrons motstandere steiler sterkt over utviklingen. Franskmennene og afrikanerne kjenner sine nære i Sahel, amerikanerne selv lot ikke til å gjøre det. Nærmeste alle som begikk kupp i Vest-Afrika i et tiår hadde vært trent av amerikanerne, som selv innrømt at de ikke forstår kulturen. Jeg tror Bidens arroganse har slått til, slik at hans nærmeste kunne gjøre som de vil uten å bli stanset. Og hvis amerikanerne tillatt kuppet, risikere de at hele Vest-Afrika vil destabiliseres - og at demokratiseringen i Afrika kan gå mot en meget brå slutt, avsluttet USAs tretti år gamle politikk om å etablere og støtte demokrati. Egypt var et unntak pga. fredsavtalen med Israel og den islamistiske trusselen. Akkurat det, unntak. Skal USA returnere til kynismens tiår i 1980-tallet?

Er enig med henne, værmønsteret har endret seg i de siste tretti år her i Norge. Folk flest her i Norge har fått nok av sommerværet. Vi hadde fått godnyheter om at sommeren vil returer, bare for å få en kalddusj da meteorologene måtte innrømmer at det nok vil komme mer regn og dårlig vær like etterpå. Vi fått en av de verste somrer i dette århundret, som bare er så vidt overgått av "sommeren som ikke var en sommer" for tjue-femten år siden da det var konstant nedbør gjennom hele sommeren. Vi har nå hatt ustabil vær helt siden 20. juni i to måneder, det er så få soldager at dette er noe av det verste i Sør-Norge på lenge og styrtregn på styrtregn fulgt til at julimåneden blir en av de våteste måneder på meget lenge. Mange har fått deres ferie ødelagt. Mange som hadde holdt ut, ga opp og valgt å stikke til hetebølge og svettede dager fremfor å utholde det skrekkelige været som til og med turister som søker kaldt vær, har gått lei av. Ekstremværet "Hans" ville ikke ha hatt så katastrofale virkninger om det ikke var for det meget uvanlige regnværet som med flere avbrudd hadde fortsatt og fortsatt, og fremdeles viser ingen tegn på å stanses, mens resten av Europa har mer normal vær eller solvær. Sør-Norge er så mettet i regnvann at det på mange steder er simpelt for mye, og det blir ikke bedre ved å vite at det var mer nedbør enn normalt siden september fram til nå, med et avbrudd i mai-juni perioden da sterk varme skapt tørketilstand. Meteorologene sliter, de er ikke i stand til å komme med korrekte værvarsler dag for dag fordi det er altfor ustabilt, som Gjengedal hadde latt merke til. Alt dette hendt fordi et abnormalt lavtrykk oppsto i Nordatlanterhavet da det var for kaldt i Grønland og for varm overflatevann ute på havet, samtidig som SSW-fenomenet som oppsto ganske sent i året, skapt nye vindforhold som i praksis delte ut Skandinavia og deler av de britiske øyene fra resten av Europa. Jeg husket hvordan somrene hadde vært i de siste tretti år. Det er ofte langt mellom ekstremvær i sommertid, men det som så langt har hendt i året 2023, var definitivt ikke normalt, det er enorm soppvekst fordi det var vått og varmt i meget lang tid. Slike har aldri tidligere vært sett. Dessuten hadde man i de siste årene opplevd tørr og kald vårløsning og mye regn i kortvarige perioder i juli/august perioden, i dette året har det vært mye mer nedbør enn normalt. Vi har fått en av de verste sommerværene i manns minne i Sør-Norge. Ekstremværet "Hans" var bare prikken over i`en i den begredelige saken.

The New York Times kom med anslag over drepte og skadede fra krigen; det sies at ukrainsk tap er på 190,000 døde og skadede, mens russisk tap er på 360,000 døde og skadede. Så mye som 70,000 ukrainske soldater skal ha blitt drept, dette muligens inkludere fanger og savnede som kan være på 10,000. Russerne har på sin siden lidd så skrekkelig tap, at vi har 50,000 verifiserte dødsfall alene i Russland og trolig like mange "savnede" som pårørende ikke har fått erstatning eller endog kister i retur. Hvis ukrainerne er ved å når 200,000-tallet, er de kommet på kanten bokstavelig talt, det finnes fire "mobiliseringsbølger" for å få inn hele den stridsdyktige befolkningsandelen - og de har startet på den andre omgangen. Russerne skjulte sine tapene og sin mobilisering, 20,000 hentes inn hver måned og sendes til Ukraina hvor det trolig er mellom 300,000 og 400,000 soldater hvis Krim-halvøya og det russiske grenselandet samt Belarus tars med. I selve Russland er det merket at det nå er flere hundretusener som hadde vært i Ukraina, og at meget mange kom ikke hjem. Ukrainerne har ikke avbrutt motoffensiven. Istedenfor virker det som at de vil bryte opp forsvaret i Søndre Donbass-fronten med voldsomme kraftanstrengelsene. Det meldes at ukrainske styrker har avansert fram til utkantene av byen Staromlynivka etter å ha tatt hele Urozhaine-området og avansert sørøstover slik at de kan omgå Zavitne som lå på en tynn halvøy omringet med en dyp elv. De har trolig etablert ildkontroll på Zavitne-området så russerne på skrentene mot vest fremdeles utgjør en trussel. Russerne kan finne på å sprenge broen i Staromlynivka for å tvinge ukrainerne inn i en "kjegle" mellom Mokri Yaly-elven som bukter seg til sørøst og tettstedet Kermenchyk i øst. På den måten vil russerne få ukrainerne inn i en strategisk blindveg fordi det er vanskelig å bruke kryssingsutstyr rett for ansiktet på russisk artilleri. Det russiske forsvaret på dette frontavsnittet er sterkest på elvens vestbredde hvor det er ingen topografisk hindring mot sør. Ukrainerne må da sprenge seg ut mot øst for å komme ut av blindvegen. Sidesprang til Syria: Det er blitt meget spent i al-Tanf brohodet som er ulovlig okkupert av amerikanske styrker som i tillegg reorganiserte rebellstyrker der, som hadde klarte å avansere vestover for å komme nærmere lavaslettelandskapet sør for Damaskus, samtidig som ISIS på nytt angripe syriske regjeringstropper nord for brohodet på den syriske ørkenen. Russiske fly gang på gang overfløy brohodet og bombet rebellene som var kommet utenfor "beskyttelsessonen". Der hadde amerikanske fly truet bort russiske fly flere ganger for å hindre inntrengning inn til grensebyen al-Tanf. Sidesprang til Afrika: Forskjellige signaler fra ECOWAS omkring Niger hvor sikkerhetssituasjonen har kraftig forverret seg, det nigerske militæret er dypt upopulært hos store deler av befolkningen hvor islamistene fra ISWAP har vunnet sterk innpass, og det virker som at det er dyp intern uro blant offiserene og politikerne. ISWAP-gerilja hadde tidlig holdt seg unna de befolkede grenseregionene mot Nigeria, nå er de blitt mer og mer synlig enn tidlig. En kolonne var utslettet for få dager siden, 40 soldater var drept og skadet. På liten tid hadde det nigerske militæret mistet over ett hundre soldater. Fra Mali har situasjonen også forverret seg, tuaregrebellene i CMA har gjenopptatt alliansen med AQIM som de hadde forlatt for lenge siden, som et resultat av angrepet på byen Ber og de er nå i full gang med å isolere Timbuktu som utsettes for hit-and-run angrep med bombekastere. Det ryktes om en massakre med 22 ofre av Wagner-styrker i Banama-området bare 100 km nord for hovedstaden Bamako, den lokale opprørsbevegelsen JMM er i harnisk. Og enda verre; det er kamp i grenselandet langt mot sør der Mali, Burkina Faso og Niger møtes.

Enig. Under en normal krig mellom vestlige hærer ville kvalitet være bedre enn kvantitet, der hvor bedre teknologi i mindre antall kan få maksimal utfall ved å ha tilstrekkelig ressurser avdelt til bærekraftighet innenfor forsvarsevne, krigskapasitet og produksjonskapasitet, og egentlig hadde Vesten helt siden 1999 vært i "feil" liga ved å komme i krig med sveklinger som tredje verden-armeer, geriljastyrker og terroristorganisasjoner, på bare et tiår ble alt snudd helt på hodet. Vi hadde invasjonsforsvar med store lagre, nødvendige forsvarsinfrastruktur, nok våpenplattformer i lufts, til sjøs og på bakken, dette forkastes til fordel for utrykkingsforsvar ved å kutte bort alt og enhver (og et dusin korrupsjonssaker som Nigeriabåten oppsto), solgt bort militærbaser og materiell, kjøpt inn unødvendige kostbare våpensystemer og konsentrert seg om meget små veltrente styrker. Dette var aldri hendt for hender på venstresiden, men på høyresiden, partiet Høyre den dag i dag har et meget stort ansvar for nedbyggingen av forsvaret i 2000-årene. Kosovokrigen hadde overbevist oss at flyet er en krigervinner, og Irakinvasjonen hadde "avslørt" at en veltrent vestlig soldat med et høyteknologisk overtak kan triumfere mot fremmede hærer uansett ildkraftforhold og styrkeforhold. Leksene fra disse krigene var feil. Og så snart vi fikk sans for wunderbar våpen som kunne løst alt raskt, man kunne gå i krig uten tap av menneskeliv med kortest mulig tidsforbruk og minst mulig politisk risiko, begynte vi aktuelt å tape. Vi tapte i Irak som forbli et ustabilt land, vi tapte i Libya som forbli et stort rot, vi mistet Afghanistan, støtten til opprørerne i Syria var en gigantisk feilinvestering uten sidestykke - Vi angripe og angripe med fly. Ikke en mark jord var vunnet. Vi angripe og angripe med dronefly. Intet opphør i fiendeaktivitet. Våre soldater kunne vinne alle trefninger, men de vant ikke til seg venner eller avskrekket folk til å gi seg. Kanskje Putins folk gjort noe riktig med Tsjetsjenia uansett hvor uhyrlig det er. Jo mer uovervinnelig vi blir, jo mer uoverkommelige blir våre konflikter. Israel har kommet ut for det samme med Iran i Syria. Vi hadde glemt leksen fra 1990-årene om at det er føttene og styrke som er essensielt i krig, ikke høyteknologi eller evne for å drepe så kirurgisk som mulig. Russerne i kontrast tapte aldri båndet med fortidens bloddryppende natur, fram til februar 2022 hadde Putin mistet flere titusener drepte og alvorlige skadde i Tsjetsjenia, Georgia, Syria og Ukraina, under konvensjonell strid i møte med mer kapable motstandere som tsjetsjenerne som forsto seg på subkonvensjonell krigføring, georgierne hadde et statlig militærapparat, de syriske rebellene/islamistene var i meget stor flertall som en nasjonal styrke - og sist det ukrainske militæret. Vi? Saddam Husseins soldater var ynkelige stakkarskar som egentlig var paramilitære og politi fremfor militære, de irakiske motstandsfolkene var sivilkledde militante og de afghanske Taliban var skitne, xenofobiske og overtroiske tullinger som ikke hørte hjemme i det tjueførste århundret. Russerne hadde mer tøffere motstandere enn vestlige, og dette preget dem. Selvsagt nektet Putin å nedruste, han istedenfor reformerte militæret og samtidig beholdt kapasiteten for en storkrig. Hvis det skulle være enkelt å fjerne EW-sendere, mye av dette innenfor artillerivåpenets rekkevidde, er det da et spørsmål som meldt seg; hvorfor har ikke ukrainerne i ett år klarte å redusere den russiske EW-kapasiteten? Selv om det er daglige meldinger om tap, vist det seg at det er langt mellom "store" mål som Zhital jammingsstasjoner som burde ha vært enkelt å spore ned og ødelegge. Med unntak av HARM-missilene har ikke NATO gitt egnede våpen for eliminering - DEAD - kalles det - for 100 % ødeleggelse av EW-sendere som er tilknyttet EW-plattformer. Ingen vet hvor mange plattformer det er, men trolig er omtrent 400-500 ikke urimelig. Vi trenger billige våpen med ARM-kapasitet og evne for å spore ned og ødelegge EW-plattformer med områdevirkning. Ukrainsk forbruk av ammunisjon er ikke mye mindre enn russisk forbruk når man ser på sekundære konsekvenser, en nylig historie har kommet ut om hvordan nesten femti mortergranater var sløst bort for et enslig treff, og vi ser tusenvis av kratre i enger som er underlagt russisk kontroll. Det virker som at ukrainerne er bare bedre enn russerne innenfor kontraskytning artilleri vers artilleri. Og for dette, trenges det kvantitet tross alt - uten presisjonsstyrte ammunisjon er et par dusin per treff selv med 155mm granater ikke unormalt. INS istedenfor GPS innbar risiko for gjentatte angrep på det samme målet, ettersom treffsikkerheten reduseres meget sterkt, og da kan bruk av presisjonsammunisjon blir for kostbart og ikke bærekraftig, noe som saudiaraberne fant ut under Jemenkrigen da de var tvunget til å be USA om reservelagre som måtte åpnes mot en høy regning. Under Libyakrigen opplevd engelskmennene og britene at de raskt gikk tom for våpen og var tvunget til å bruke betongfylte bomber og hente fra NATO-reservelagrene. Det var altfor mange mål å angripe med svinn av våpen. 70 % treff under enhver omstendighet er ganske god. Og det var mot en fiende uten EW-forsvar. Stealth fly er ikke usårbar når det er nesten usynlig, kraftige bakkeradar kan oppdage disse, og dermed varsle luftvernoffiserene om disses kurs, bevegelse, høyde og eventuell angrepslokalitet eller uttrekkingspunkt ut av fiendeluftrommet. Russisk radar kan registrere artilleriraketter og små dronefly, selv om det et meget stort spørsmål om S-300/400 og andre større SAM missilvåpen med unntak av Pantsir-S er kapabelt for å finne disse meget små mål. Russerne fra meget gammelt av satset på ARM-sporingsevne mot fly med jammingsutstyr og aktiv radar. Jo mer elektromagnetisk utstråling, jo lettere å oppdage. Amerikanske stealth kampfly har ikke siden 1999 konfrontert et luftvernsforsvar med moderne utstyr. EW-plattformene er selveste eksistenstrusselen mot det vestlige krigskonseptet. Russerne hadde innsett at de kan ikke måle seg på det høyteknologiske feltet med Vesten, og dermed lot seg inspireres av japansk underholdningsindustrien, allerede i 1970-tallet hadde "den elektromagnetiske dimensjonen" blitt utropt til fremtidens krigsmodell, og disse som sto bak den populære Gundam om store mecha kampmaskiner med menneskeform fant på "Minovskij-partikler" som gjort all elektromagnetisk aktivitet umulig. Dette for å tvinge de stridende til å slåss kloss på hverandre, individuell mecha-kamp og gigantiske engasjementer mellom bakkestyrker. Det er hva russerne vil etterape, en total lamming av all elektromagnetisk aktivitet - og de lykkes i de første tre dager av invasjonen i februar 2022. Selv amerikanske AWACS fly og andre overvåkningsfly i nærheten var blitt sterkt påvirket. Heldigvis hadde de neglisjerte treningen av sine styrkene for å operere i slike elektromagnetiske dødssoner. Selv om intensiviteten i dag er mindre, er den ikke mindre fenomenalt, NATO har sendt massevis av militærsgraderte spotterdroner - de forsvant. Kommersielle droner overlever mye bedre i sammenligning. Selvmordsdroner som var sendt fra USA, har bare glimtvis hadde begrensede suksess. Vestlige utstyr som artilleriradar sliter. All kommunikasjon opphørt så snart man kom ut på ingenmannslandet. Tusener på tusener av droner falt ned. Amerikanerne fulgt med, og har utvilsomt tatt forholdsregler, men de har ikke gitt mye avansert teknologi til Ukraina - som ofte var en læremester innenfor elektronisk krigføring for dem! Skal NATO vinne en krig mot Russland, må russernes evne til å lamme all elektromagnetisk aktivitet ved å "forgifte" eteren med ufattelig støy, nøytraliseres. Og til dette - trenger de kvantitet.

Denne uovervinnelighetsmyten er veldig skrekkelig sterk. For det første, jeg snakker om alle pansrede som upansrede kjøretøyer - alle fra en jeep til en stridsvogn. For det andre, "200K" er bare en gjetting, for mye tyder på at det er dobbelt så mange i både Ukraina og Russland. For det tredje, F-35 må være i stand til å operere i luftrom under sterk elektromagnetisk inferens, og lite tyder på at dette var forestilt av amerikanerne som aldri tidlig hadde kommet ut for liknende som det ukrainerne opplevd i februar 2022. Disse Maverick er helt presist, fordelt på altfor mange land og dette er den største svakheten med vestligbygde våpen ved at altfor mye av disse våpnene har blitt utilgjengelig i Midtøsten, Latin-Amerika og Asia, mesteparten av Leo2-flåten som NATO en gang hadde, er utenfor rekkevidden i dag. Dette våpenet har to svakheter; disse er kortdistansevåpen som gjør at flyet måtte komme inn i en SAM-sone og er ikke fire-and-forget våpen. Helt siden Irakinvasjonen hadde ikke USA forberedt seg på mellomstatlige kriger, da Bush junior hadde makten var det en voldsom "effektiviseringsprosess" som slanket ned militæret og tvunget fram utgiftskutt med alvorlige følger samtidig som produksjonen av nye kjøretøyer skiftet om til lavintensitetskonfliktscenarioer og prosjekter av nye våpen skrinlegges, det ene etter det andre. Flyet prioriteres mest av alt. I 2015 var det krisestemning i Pentagon, men selv den dag i dag sliter de, for de måtte trekke opp beredskapsevnen i sine aktive styrkene etter et sjekk i våren 2023 avslørt dårlige tilstander i mange brigader. Det om F-117 er meningsløst omkring Kosovokrigen hvor det serbiske luftvernforsvaret aldri var slått ut. F-35 har ikke mye intern plass - kun to bomber betyr at man kan ikke angripe tilfeldige mål på søk. Mange ment derfor at dette flyet ikke er egnet for annet enn penetreringsangrep inn i fiendtlig luftrom for strategisk bombing og angrep på nøkkelmål for å ta ut militære nøkkelfunksjoner. ARM-kapasiteten er snakk om våpen, ikke om selve flyet. F-35 har ikke plass for slike våpen for SEAD (Suppression of Enemy Air Defenses) oppdrag. Det het; However, the F-35 jet lacks the integration of a missile to accomplish a SEAD mission. F-35s system er egentlig snakk om EW-utstyr for å forstyrre fiendtlig forsøk på å holde fast på låset av dette flyet. I 2020 ønsket Pentagon å bygge inn ARM-kapasiteten i sine F-35 flyene, men det vist seg vanskeligere enn sagt. Flyet har passive sensorer knyttet til en supercomputer, AQ-239, som kan finne fiendtlige radar - men kan ikke fører ARM våpen i sine interne våpenrommene. De må monteres på utsiden. Den dag i dag sliter flyteknikerne med å finne ut hvordan, og må dermed satser på presisjonsstyrte bomber med GPS-styring - som ikke vil virker i nærheten av et S-300 batteri. F-35 var aldri ment for SEAD oppdrag i utgangspunktet. Bruk av utvendig våpenlast gjør hele saken med stealth poengløst. F-35 er dessuten mye vanskeligere å erstatte. Langt vanskeligere.

Da jeg sa "det er for få", betyr det at det ikke er nok bomber og missiler i møte med en hær med flere hundretusener soldater og titusenvis av kjøretøyer som "assets". Satellittsassistanse trenges i enseters fly som F-35, og stand-off våpen i horisontal bruk forutse direkte sikte - og dermed vil fiendtlig luftvern se det innkommende flyet. Stand-off våpen i sann over-the-horizon capability må ha satellittsassistanse for størst mulig treffsikkerhet, det er altfor få våpensystemer, spesielt fra USA, som har mindre sårbare assistanseutstyr. For å bearbeide en hær er stealth fly ubrukelig, de er ment for angrep på nøkkelfunksjoner fremfor å slite ned et enormt apparat, som forutser angrepsfly, kamphelikoptre og dronefly. Da trenges det billige og praktiske fly som sørkoreanernes FA-50, men også eldre fly som Su-22. F-35 kan detekteres av radaroperatører som vil da slå av deres radardekning og bruke taktikk. Under Kosovokrigen klarte ikke NATO-allierte å ta ut det serbiske luftvernsforsvaret, alt de oppnådd var å ta ut eldre statiske SAM-batterier og stasjonære radarkomplekser. Men de klarte aldri å ta ut semimobile SAM som SA-3 som mobile SAM, og heller klarte ikke å finne flyttbare radarinstallasjoner. Selv i dag er det stort sett bomtreff når ARM-missiler sendes ut av begge parter, ettersom radaroperatører alltid slå av og flytte seg i sikkerheten. Radaroperatører trenger ikke å ha radaren konstant i luften når et fiendefly er funnet og låst. Ganske mange sovjetiskbygde ARM-missiler - trolig i tusentall - traff ikke, og bare et minstetall av HARM-missiler traff eventuelle mål. F-35 har ikke ARM kapasitet. F-35 har dessuten svært begrensede våpenlast fordi det har to våpenrom med plass for bare et par bomber, og hvis det skal ha større våpenlast eller utvendige stand-off våpen av større dimensjoner, vil flyet sluttet med å bli "stealth" da den utvendige våpenlasten vil bli meget lett å oppdage. Da Gulfkrigen fant sted, hadde amerikanerne spesialisert seg i strategisk bombing, mens de europeiske NATO-medlemmene konsentrert seg på taktisk nærstøtte med angrepsfly som Fiat G.91, Tornado, Jaguar, Harrier og Etendard. Det var likevel oppdaget den gang at det var ikke nok angrepsfly i det amerikanske flyvåpenet, ved en feil valgt kongressen å ikke lytte på militære og skrapet alle prosjektiler samt retirere tradisjonelle angrepsfly, og disse nektet å lære av Gulfkrigen under ideen om at flerrolls fly kan for en "slikk og ingenting" overta denne rollen. Jagerbombeflyets rolle måtte overta med F-16 og F-15E, man hadde fått en overdrevet tro på presisjonsvåpenteknologien som mer eller mindre fulgt til tapet av angrepsflyet først i USA, deretter NATO. Bare A-10 er tilbake der man hadde et dusin flytyper for tretti år siden, majoriteten av det svenske flyvåpenet i 1991 besto av angrepsfly. Gammeldaglige Skyhawk angrepsfly med napalmbomber, WP-bomber, klasebomber og "dumme" bomber som kan produseres mye billigere enn presisjonsstyrte bomber, ville ha vært passende i Ukraina. Det russiske luftvernet ville ha gjort dette urealistisk, ennå er det hva som trenges - kjøttvekt mot kjøttvekt. Det om "det er for få" - ser på Jemenkrigen. Der endt saudiaraberne med å ha svært lite tilbake av et meget stort våpenarsenal med hundretusener av bomber og missiler til meget liten nytte etter tre til fire år. Dette var mot en mye mindre hær enn den russiske.

Fra Søndre Donbass-fronten meldes det at ukrainerne nå "enfilere" de russiske forsvarsverkene. Det betyr at de beskyte forsvarslinjene langsetter. Dette hendt øst for Urozhaine og på begge sider av Robotyne hvor ukrainerne forskanset seg i senterområdet av dette tettstedet. Det skjer med droner og mindre fremstøt med panserkjøretøyer. Ukrainerne som fant massevis av revehull - "fox holes" - som russerne oppholder seg i, eller som åpninger til tunnelganger som var gravd ut som beskyttelse mot DPICM, valgt å bruke FPV-droner som bombedroner ved at disse kan stupe ned og slippe granater gjennom åpningene. Men dessverre blir nye forsvarsverk nå gravd ut av russerne til ukrainernes sinne, som kalt dem "muldvarper". Vi så definitivt trenger WP mot disse forsvarsverkene fordi WP er svært effektiv i lukket rom og som ubehagelig røyk som vil tvinge russerne i dekning. Så langt har det ikke kommet større leveranser av WP-ammunisjon fra NATO.

Spesielt mot helikoptre som må benytte lasersikteutstyr for å bruke sine ATGM missiler, som på flat lend innbar at de må høyere opp jo lengre vekk målet er. RBS 70 i virkeligheten er en SHORAD - Short range air defense - med uhørt mobilitet ved at dette systemet er mulig å operere med et lag til fots med langt større virkningseffekt enn MANPADS - Man-portable air-defense system - og dermed kan ukrainerne ta med seg RBS 70 inn i feltet hvor de vil være mye vanskeligere å oppdage enn kjøretøybaserte SHORAD, og disses passive sensorer basert på lasersikte gjør dem nærmest immun mot jamming selv om de også burde ha ultrafiolette nedsporingsevne som virker best mot elektriskdrevne droner. Tidlig var RBS 70 et defensivt våpen fordi de var av eldre varianter, stort sett Mk 2 med opptil 7 km rekkevidde. Men så dukket RBS 70 NG opp, som er helt nytt og med en rekkevidde på mellom 9 og 11 km. Dette, sammen med de store tapene som skyldes bruk av Ka-52 som kunne operere helt fritt på horisonten på omtrent 8-10 km hold fra disses mål, fulgt da til at ukrainerne valgt å sender RBS 70-lag inn i felten hvor disse kan få sikte på kamphelikoptrene. Radarstyrte SHORAD kan ikke lokalisere Ka-52 som har jammingsutstyr, og større kjøretøybaserte SHORAD som Osa, Strela-10 og Starstreak kunne ikke sendes ut, da disse vil angripes med Lancet-droner. Dermed bli RBS-70 NG meget fortreffende.

Dette er hva Ukraina og NATO trenger, billige våpen som kan ta ut radarsystemer og EW-plattformer. Shahed-dronen fra Iran er blitt så populært at flere land over hele verden har vært veldig raskt med å kopiere Shahed 136, som selv er basert på den israelske Harpy-dronen.

Altfor få presisjonsvåpen for kampfly som må ha satellittsassistanse for navigering og å kunne treffe deres mål, JDAM i Ukraina kan ikke treffe særskilt langt inn i den okkuperte Ukraina. Selv stealth fly er ikke usynlig for kraftige bakkeradar - B2 og F-35 kan nemlig oppdages - dette er en etablert sannhet fordi et angripende fly kan ikke bare ha passiv beskyttelse mot fiendtlig aktivitet. De er for dyrt og for risikofylt i møte med beredte luftvern, dessuten hadde hele Ukrainas luftvernsforsvaret og flyvåpenet regelrett kollapset i februar da invasjonen startet, fly måtte sendes ut uten noe som helst bakkeassistanse og all radaraktivitet var helt snudd ned. Heldigvis for ukrainerne selv gjort dette også umulig for russiske fly - det er hvordan det russiske flyvåpenet ikke klarte å ta luftherredømmet over midte og nordre Ukraina. NATO vil helt sikkert utsettes for slike massive elektronisk angrepstiltak. Russland er trolig verdens ledende EW-militærmakt, kanskje en EW-supermakt i virkeligheten. NATO har ikke annet enn A-10 å settes inn i taktisk nærstøtte, alle angrepsflyene som var essensielt for NATO, har nemlig blitt skrapet med få unntak som Su-22 i Polen, hvor polakkene nå kjøper inn FA-50 så raskt som mulig for å fylle opp behovet, Ukraina bevist mer enn noe annet hvor viktig dette er. Multirolles fly må settes inn. I mellomkrigstiden var slike fly populært, men de ble en fadese under de innledende konfliktene i 1935-1939 i Etiopia, Kina og Spania, og var siden oppgitt da 2.vk brøt ut. De var blitt for få og for dyrt med for lite effekt. Det er kommunikasjonsteknologien som har gjort multirollefly populært og effektiv i 1995-2022, ta dette bort - og historien gjentar seg. Kommunikasjon er helt presist Vestens viktigeste "force multiplier" siden Gulfkrigen i 1991, da det var realisert at effektiv samband, elektronisk assistanse, bakke- og luftbårne kontroll som effektiv kommandosystem paret med presisjonsvåpen og rask oppfølgning av oppdagelse, lokalisering og eliminering i kortest mulig tid var epokeavgjørende. Hvis dette reves bort - vil man reverseres helt tilbake til 1970-tallet. For bakkestyrker, enda verre - uten kurerfolk og signalassistanse kan disse gjenoppleve feltsituasjoner fra 1800-tallet. Russerne gjør nemlig bruk av trådbasert kommunikasjon, kurerfolk, preprogrammerte feltplan og de sender ut små avdelinger fremfor store fordi disse lettere klarer seg på en "død" slagmark, ukrainerne gjør likedan det samme med små avdelinger. Aldri tidlig i historien har en krig basert på ekstrem jamming gjennom signalforstyrring, hacking, nøytralisering av all elektronisk assistanse basert på elektromagnetisk aktivitet hendt som den i Ukraina. Ukrainsk luftvern har seriøse mangler fordi de har færre SAM systemer, men også fordi de utsettes for jamming - flere av kryssermissiler som sendes ut er lokkemidler eller EW-utstyrte med jammingsevne - og dette virket som sett i det siste. Dette er Ukrainernes største ulempe under hele krigen, de må bruke eldre sovjetisk utstyr og har så langt fått altfor lite med EW utstyr fra NATO, hvor IDIOTER hadde nektet å ta over seg den elektromagnetiske dimensjonen inntil det var for sent! Stort sett er dette knyttet til flybruk, altfor passiv og altfor lite fleksibelt, amerikanerne måtte bruke mye tid for å justere om sine systemer som sett med JDAM i Ukraina. Allerede i 2008 under Sørossetiakrigen da det georgiske sambandssystemet helt brøt sammen, oppsto det mistanke om at russerne hadde brukt en "elektromagnetisk ICBM", men i ettertiden var det antatt at dette skyldes overbelastning - siden februar 2022 har det blitt klart at dette kan være sant. Men ingenting var gjort, heller ikke da store deler av slagmarken i Donetskfronten i vinteren 2014-15 ble "elektromagnetiske dødssoner" der ingenting fungerte. I 2015 ble man oppriktig skremt at tyrkerne skjøt flere AMRAAM, som jammes i senk av Su-35S med disses EW utstyr. Heldigvis kan dette kontres med enkelte inngrep, det nevnte utstyret var erobret av ukrainerne i 2022 og sendt til USA. Hvis all kommunikasjonsteknologi skulle svikte, vil de vestlige militære få meget seriøse problemer, da vil det reduseres til spørsmål om kjøttvekt, ildkraft og utholdenhetsevne. Og der har russerne meget store fordeler med det fatalistiske soldatmaterialet og enorm våpentilgjengelighet samt et meget passiv og ekstremt innadvendt folk som ikke har kultur for solidaritet eller tradisjon for altruisme. Dette ordet - "altruisme" - er hovedforskjellen mellom Vesten og ikke-Vesten, og det som definere selveste den vestlige identiteten. Dette er fraværende i det russiske folket som har en underliggende sterk redsel som overstyrer all rasjonalitetsevne. En altruistisk soldat vil lettere bryte sammen i møte med marerittaktige scener enn en soldat som ikke har dette. Stram og streng disiplin, tuktsystem og høy profesjonalitet er strengt nødvendig - og dessverre har NATO falt for langt bakover. Det var mye billigere å bruke fly. Amerikanske krigsveteraner fra Irak og Afghanistan fikk disiplinkollaps, mentale sammenbrudd og seriøse plager da disse tjenestegjort i Ukraina i 2022, de klarte ikke å takle den uhyrlige sløsingen av liv og materiell i meget dødelige omgivelser. Mange eks-militære fra vestlige land måtte sendes hjem fra Ukraina fordi de var blitt et problem for de mer hardføre ukrainerne som deler samme kultur som russerne når det gjelder stridsvillighet. Motoffensiven skulle bevise at NATO-doktrinen vil ha overlevelsesevne i slike forholder uten kommunikasjon og flystøtte - dette gikk meget fryktelig galt. Om det var amerikanske styrker, ville de helt sikkert angripe i mye større bredde og med langt større militærenheter helt opp i brigadestørrelse - og de ville ha blitt massakrert som de britiske soldatene under den første dagen i Sommeslaget. De ville ha enorme problemer med å orientere seg, de vil ikke være i stand til å stanse bruk av infanterivåpen som morterskyts og RPG, de vil komme ut for massevis av miner og topografiske forhold, og hvis de ikke får lov til å bruke klasevåpen, WP og napalm vil de ikke være i stand til å renske ut motstandslommer av livredde russerne som slåss og slåss fremfor å overgi seg fordi amerikanerne er "monstre" og "djevler". Russisk artilleri vil bli veldig vanskelig å nøytralisere fordi de beveger seg raskt, er spredt ut og basert på idealet om å ha reserveskyts som kan settes inn på kort varsel. Artilleriradar har problemer med å operere uten droneassistanse. Russiske FPV, bombedroner og selvmordsdroner vil ha fri bane, og endog fly kan settes inn. Fordi det russiske luftvernforsvaret vil hindre enhver angrep. Det vil ha tatt amerikanerne mange måneder for å bryte seg gjennom. Sist gang de kom ut for et liknende forsvar, valgt de å bygge opp styrkene for et halvt år, kartlagt enhver inntil den minste detalj, og deretter "myke opp" i et par måneder med artilleri og fly - og siden kjører rundt selve forsvaret. Dette er umulig i Ukraina. Og det vil helt sikkert ha kostet USA titusener av soldater, kanskje enda mer, for de vil være tilbake til de blodige skyttergravslagene fra året 1918, som forbli det blodigste året for det amerikanske militæret. NATO skulle ha fulgt etter russerne innenfor utvikling av bakkebasert krigføring, men det har ikke hendt i hele tjue år fordi Kosovokrigen og Irakinvasjonen hadde skapt helt gale premisser for fremtidens krigføring. Dermed bevist motoffensiven at NATO er for langt bak Russland når high-tech utebli. Istedenfor, vi hadde nedrustet og nedrustet, kuttet og kuttet, til tross for den voksende russiske trusselen! Dessuten bli det vanskeligere og vanskeligere å ha nok soldater, i vestlige land hvor verneplikt er avskaffet, kom det ikke nok menn inn, og mange måtte utelukkes fordi de er for fet og for dårlig egnet, mens store deler av Russland er fattig med slanke og næringsfattige menn, er det helt motsatt i store deler av Vesten hvor folk har blitt helt bortskjemt med et voksende fedmeproblem. Og dessuten hadde selve hjertet i NATO - det nordamerikansk-vesteuropeiske segmentet - blitt meget alvorlig svekket av seriøse politiske problemer som polarisering, inkompetanse og korrupsjon, Tyskland er ganske ille ut der Merkel hadde systematisk bygd ned forsvaret og forsvarsindustrien mens USA slites mer og mer fra hverandre med en voksende arroganse skapt av seirene i 1991-2003. Dette åpnet opp for uberegnelige flankemakter som Tyrkia, som har deres egne agenda og dermed ikke er "en del" av NATOs indre kjerne. Frankrike som vanlig er ikke mulig å stole på som alliansemakt innenfor EU/NATO. I år 2002 var dette segmentet sterkest i hele NATO, den gang hadde vi nok fly, nok våpen, nok menn og kompetanse som gjør en deltagelse i krigen i Ukraina realistisk og avgjørende. Alt dette forsvant som et resultat av politisk uansvarlighet - i Libyakrigen i 2011 ringte de første alarmklokkene, etter hvert bli alarmstøyen bare sterkere og sterkere uten at dette merkes. Uovervinnelighetsmyten har fulgt til store problemer. Flystyrker kan ikke vinne en krig. Høyteknologi kan ikke vinne en krig hvis motparten er i stand til å annullere dette.

Har ikke sagt noensinne om at Ukraina hadde tapt krigen. For det er VI eller mer presist VESTEN som har tapt, ikke Ukraina. Russerne har vist at de kan slå NATO. Enorm materiell skade og menneskelig tap virker ikke mot det russiske folket - og vi har hatt satset altfor mye på flystyrker og kommunikasjonsteknologi som russerne nå kan nøytralisere med elektronisk krigføring og luftvern. NATO ville ikke kunne bryte gjennom forsvarsverkene. Det ville sannsynlig ha tatt oss mange måneder. Aktuelt er den ukrainske soldaten en bedre soldat enn den gjennomsnittlige soldaten fra Vest-Europa...

Sarkozy, en av de meste udugelige vestlige representanter - han sammen med Cameron er eneansvarlig for katastrofen i Libya i 2011 - har tatt til ordet for å gi bort de okkuperte regionene til Russland. Dette, sammen med Jenssens tankeløse oppførsel, han valgt å delta i en debatt med kontroversielle personer i Arendal, noe som er i strid med allmenn fornuft, gjør det klart at stemningen er i ferd med å bli alvorlig. Det blir mer og mer tydelig at NATO-politikerne helt fra begynnelsen ikke har noe ønske om å frigjøre de okkuperte regionene inkludert Krim-halvøya og bare gav nok våpen for å bevare det ukrainske militærets defensive kraft, overføring av ammunisjon hendt fordi de var tvunget. Helt fram til november hadde disse gitt for lite støtte, og deretter ventet til mai med å overføre store mengder materiell og nødvendig utstyr. Hvordan kan resten av verden stole på Vesten som en alliansemakt? Det er veldig tydelig at det er for sterke interne motsetninger og for lite villighet til å sette hardt mot hardt innenfor de vesteuropeiske landene som hadde ignorert Russland helt siden 2007 fram til 2022, selv da det var et spent forhold siden 2015. Vi kan ikke stole på hverandre, for våre politikerne i Norge er både udugelig og uansvarlig i likhet med disse i flere andre land. Problemet her er at det er for mye inkompetanse med for mye ønsketenkning og for lite virkelighetskontakt, den ukrainske motoffensiven har trolig ødelagt uovervinnelighetsmyten som hadde altfor lenge preget den vestlige sikkerhetspolitikken som må sies å være en eneste stor katastrofe. Vesten skulle ha hindret den russiske krigsindustrien, men energikrisen i 2022 hadde fått EU til å vente altfor lenge med å stoppe olje- og gasskjøp, man hadde nektet å innføre eksportkontrollregimer på sensitive og flerbruks delvarer som mikrobrikker slik at russerne kunne produsere massevis av EW-utstyr, droner, kryssermissiler og kommunikasjonsutstyr som bare bli bedre og bedre. Russland stadig kom Vesten i forkjøpet ved å være først ut hver gang omkring introduksjon av våpen og krigsvitale endringer; ukrainerne fikk seg et stort sjokk i midten av juli da artilleriforbruket plutselig begynte å stige rett opp på russisk hold. Samtidig opplever de at produksjonen av kryssermissiler har fordoblet seg. F-16 saken har blitt et enormt prestisjenederlag for Vesten ettersom det nå er voksende kritikk og spørsmål som er etter hvert begynte med å bli ubehagelig. USA som "The Freedom World Weapon Arsenal" som det var stolt av, har blitt kraftig ydmyket. Vi har TAPT. Og det er våre politikernes feil, de har gang på gang feilhandlet situasjonen i Ukraina helt fra begynnelsen og deretter misforstått gang på gang alvoret med Russland, globaliseringen er nå blitt en trussel mot oss - sanksjonene, inkompetansen og den russiske adgangen til verdensmarkedet har avslørt at korrupsjonen er i sterk vekst, og at de statlige virkemidler har blitt tafatt og ineffektiv. Aldri siden Murens fall er verden blitt så korrupt som den er, og dessverre hadde Trump ødelagt USAs posisjon som supermakt fordi han nå er i full gang med å skape en borgerkrigskrise der. Militært sett kan ikke Ukraina vinner krigen. De ukrainske styrkene er ved å bli utmattet, man får ikke nok ammunisjon, de materielle tapene er mer enn hva de kan tåle, og det er dessuten åpenbart at hjelpen de får, ikke er tilstrekkelig med dårlige egentlige verktøy, dessuten er det åpenbart at den ukrainske militærstaben og offiserene har vært for overoptimistisk, for sneversynt og for opptatt av ønsketenkning - slik at motoffensiven bli meget blodig, trolig har de mistet en fjerdedel av alle soldatene og all materiell. De opplever at de kan ikke stoppe angrepene dypt inn i egne land fordi de har ikke nok luftvernvåpen, produksjonen av radarutstyr i Vesten er mye tregere enn ventet. De tapte ikke fordi russerne var sterkest, de tapte fordi det teknologiske gapet mellom dem og russerne er fremdeles for stor innenfor dronebruk, EW og kommunikasjonsutstyr. De tapte fordi USA og NATO hadde nektet å ta "den elektroniske trusselen" på alvor inntil det var for sent. Hvis det hadde kommet til krig mellom NATO og Russland - russerne ville ha vunnet. Og der ligger feilen; man hadde helt til nylig trodd NATO var uovervinnelig, man hadde vært i troen om at militærmakten er mye sterkere og mer kapabelt enn den russiske. Miserene på russisk hold i året 2022 har fulgt til at man hadde meget seriøst feilvurderte russerne, og Bakhmut skulle ha vist oss at det russiske soldatmaterialet er noe av det verste en kan komme ut for i menneskehetens historie. Ukrainske militære trodd dette, og endt opp med et blodig fiasko fordi de trodde at NATO-utstyr vil gi dem et stort overtak. Det gjør de ikke.

Apropos Robotyne, det meldes på russisk hold at det ikke lenge er store minefelter i vegen for ukrainske styrker som oppdaget dette da de gikk inn i nordre Robotyne og avansert til vest. Et sist ukrainsk angrep som gikk galt for flere dager siden, nådd midtpunktet mellom Robotyne i nordvest, Novoprokopivka i sørvest og Verbove i øst, det vist det seg at det ikke finnes minefelter så langt inn i russernes forsvarsverkene. Russisk mineutlegging skjer mindre enn tidlig, det kan skyldes ukrainsk artilleribruk og droneangrep, eller at de simpelt ikke har mer, de hadde strødd ut millioner av miner uten stans, og man vet at enorme mengder er for lengst ødelagt. Dessuten er ukrainerne veldig opptatt med å rydde bort minefeltene med alle midler. Hvis ukrainerne skal videre, er Kopani og Verbove nødvendig å erobre/nøytralisere. I øst meldes det at ukrainerne er i full gang med å rydde opp de russiske skyttergravene øst for Urozhaine og skal være i ferd med å nærmere seg Kermenchyk, der virker det også at det ikke er så mye miner som tidlig. Dette ledet til hissige motangrep av russerne fra sørøst og øst for å hindre det ukrainske avansementet. Men situasjonen i Nordøstfronten er blitt veldig ille for ukrainerne som meldt de utsettes for samme taktikk som under Bakhmutslaget. Ennå er det svært lite om territoriale vinninger for russerne som fremdeles har ikke kommet videre fra nordøst for Synkivka, der har de valgt å stoppe angrepene til vest og deretter prøver å ta seg ut på åpen lend for å omgå det ukrainske forsvaret. Men russisk ildkraft er mye større og bedre organisert enn tidlig, så meget at ukrainerne er i seriøse problemer. Ukrainerne kan ikke lenge utelukke et angrep på byen Kupyansk.

En viktig årsak bak rubelens fall ligger kanskje i Iran. Det har kommet ut at amerikanerne og iranerne hadde i hemmeligheten forhandlet med hverandre, og det virker som at Blinken endelig har sett skriften på veggen, ingenting av hva han hadde prøvd seg på, har nådd fram, araberstatene er blitt lunkestemt mens Israel er handlingslammet fordi Netanyahu har blitt avslørt å være en hykler som aldri ønsket å angripe Iran, som han hadde brukt som brekkjern for å få mer og mer makt i hele hans karriere siden 1993. USA vil oppheve flere sanksjoner mot at Iran stoppet våpenhandelen med Russland, og kan ha åpnet opp for oljeeksport til Kina. Der har iranerne tatt fordel av OPECs høye oljeprisnivå og det russiske rabattsalget for å forhandle fram avtaler med kineserne ved å selge olje til noe lavere pris. I slutten på juli har det kommet tegn på at oljeprisen kan bli fallende i senere tid fordi oljekjøpet skjer mer strategisk og langsiktig enn tidlig når kjøperne må kjøpe mindre om gang - etterspørselen blir mindre mens disse som kjøpe til seg olje, valgt å spare og bygge opp reserver. Fra felten er det interessant å finne ut at ukrainerne nå rotere sine styrkene i Søndre Donbass-fronten, de har sendt inn reservestyrker i form av 82nd luftangrepsbrigade med Challenger stridsvogner og Stryker AFV, dette er den ene av bare to NATO-utstyrte reservebrigader som var holdt vekk gjennom de siste tre månedene. Det betyr at brigaden ansvarlig for frontavsnittet mot Robotyne er utmattet og utkjørt som stridsenhet, og måtte trekkes ut. Ukraina har fremdeles store reservestyrker, men bare to oppstilte brigader med NATO-utstyr blant disse. Dessverre er to Stryker allerede slått ut, den ene satt i brann. Fra Robotyne er det kommet meldinger om at ukrainerne har tvunget seg inn i sentrale del fra nord som var tidlig inntatt og omstridt i flere dager. Et bilde av en ødelagt Strela-10 er interessant, dette er det andre Strela-10 mobile SAM som er tatt ut, og det meldes at det var Switchblade 600 som gjort dette. Disse to Strela-10 SAM var armert med 9M340 missiler med en rekkevidde på 10 km - det kan sees på rørformede utskytningsrør - istedenfor den vanlige 9M37 (Strela-1) i firkantede utskytningsramper med en rekkevidde på 5 km, disse er -10ML populært kalt "Sosna". Det er to opptak som vist to SP ødelagt av meget raske og uidentifiserte gjenstander, det ene var hvitmalt, men disse var ikke SB 600. Dronebåtene som hadde terroriserte russerne i Svartehavet, er nå identifisert - disse kalles "SeaBaby", og er designert for å klare seg på åpen hav i røft sjø. Sidesprang til Afrika: Mye tyder på at en militærsintervensjon blir mindre og mindre sannsynlig mot juntaen i Niger, og det var etter USA begynte å skygge unna. ECOWAS virker rådvilt, forberedelsene er ikke avbrutt - men amerikanerne og franskmennene er ikke på samme side, og mange begynner å tro det er bedre å gi opp landet. AU ser ut til å ha gitt opp, og det er mulig fordi de ikke ser USA på sin side. Samtidig er situasjonen i Niger i ferd med å bli kritisk, islamistene har iverksatt en offensiv ute på ørkenen og begynte å angripe de nigerske styrkene som er etterlatt til seg selv. Et helikopter krasjet med tap av opptil 30 soldater, det skal angivelig ha blitt skutt ned. Og de nigerianske styrkene har funnet seg utsatt for angrep av islamister som var kommet fra Niger.

Jeg gjør. Har fulgt med den armensk-aserbajdsjanske konflikten helt siden 1988, i fakta dette var den første konflikten jeg begynte å interessere seg for, og dermed er i besittelse av meget mye kunnskap, mer enn nærmeste alle andre i tråden. Disse aserbajdsjanske LØGNENE om fortsatte okkupering av aserbajdsjanske territorium strandert på tre punkter; for det første at all armenskokkuperte territorier har blitt frigjort/overført etter det armenske nederlaget under den andre Nagorno-Karabakh krigen - for det andre, det er aserbajdsjanerne som nå er okkupanter, ettersom de okkuperte armensk jord i minst tre til fire brohoder inn i nabostaten Armenia - og sist, og mest fordømte, hvordan kan en befolkning som har 3,000 års historie være okkupanter i sitt egne hjemland, som aldri noensinne har vært underlagt aserbajdsjansk herredømme? Aserbajdsjan er nemlig av meget ny dato. Da Stalin skulle tegne opp grensen mellom sovjetrepublikkene, valgt han å skille ut Nagorno-Karabakh og gi den spesiell autonome status med utvidede selvstyre. Dette bli en kilde for videre strid. For i 1988 brøt de fryktelige pogromer ut i Baku og andre byer. Ifølge armenske flyktninger og aserbajdsjanske sivilister som var disses naboer, hadde de et avslappet og fredelig sameksistens i sovjettiden med få eller ingen problemer, og da urolighetene i Nagorno-Karabakh brøt ut, var det ansett som et lokalt problem. Hva disse ikke var forberedt på, var at skjulte militante krefter hadde ventet på en anledning for å gå til angrep og tvinge folk med dem i disses ugjerninger. Disse tok fordel av misunnelse, arbeidsledighet og sosial uro for å gjøre armenere til et hatobjekt, og det var ingen tilfelle at grusomhetene startet i Sumgait hvor de bedre utdannede og sosiale vellykkede arbeidere av armensk opprinnelse angripes av fattige og dårligstilte arbeidere som var blitt manipulert og forledet av ekstremister. Dette var det første tegn på sann nazistisk atferd. Dusinvis ble slaktet, for å stanse dette var de regulære sovjetiske soldater tvunget til å bruke stridsvogner og mitraljøser på de morderiske hordene. Men det var for sent, fanatikerne - som Alijev er en av - hadde fått det de vil, de vant seg folkets sinne mot sovjeterne og sympati samtidig som skapt fram en grufull hatkonflikt, ettersom armenerne i Nagorno-Karabakh ikke hadde nølt med å hevne seg. Dette er i sannheten en hatkonflikt ledet av nazistiske krefter som tok makten. 350,000 armenerne måtte flyktet for livet fra Aserbajdsjan i det første året. Og mange vet IKKE at aserbajdsjanerne helt fra begynnelsen ønsket å annullere den autonome regionens status uten å ha den nødvendige juridiske dekning, og forlagt at hele befolkningen skulle deporteres fra Nagorno-Karabakh. Helt fra begynnelsen finnes det en folkemordhensikt mot den armenske minoriteten i Aserbajdsjan. Den autonome regionen hadde siden 1960-tallet opplevd voksende diskriminering fordi sovjetmyndighetene ignorerte den etniske dimensjonen og tillatt tilflytning av aserbajdsjanere og ekstra landoverføring til regionen, og dette fulgt til at det var spent der i lang tid. Det var meget stor fattigdom der og det var sterk frykt hos armenerne om at de risikere å bli utvannet - de nasjonaletiske kriteriene skapt i 1915-1920 var aldri utslettet hos begge folk - og dermed vil la seg overføres til Armenia. Det er et jødehatelement i dette, fordi armenerne var mer sosialøkonomisk velstående enn flesteparten av aserbajdsjanerne som egentlig hadde svak nasjonalidentitet, og de var en del av den aserbajdsjanske intelligentsia fra gammelt av, disses status som kristne hindret dem ikke fra å besitte viktige posisjoner, og disses urbane kultur som tradisjonell satsing på utdanning hadde fulgt til at de vant meget på moderniseringen som skjøt fart i midten av 1800-tallet. Aktuelt er armenerhatet i Tyrkia og Aserbajdsjan ikke engangs religiøst begrunnet, dette skyldes sosialøkonomiske motsetninger. Armeneren hadde jødens plass i Kaukasus. Det finnes dokumenter om at pogromene og de anti-armenske demonstrasjonene i Aserbajdsjan var framprovosert og planlagt av suspekte krefter innenfor den aserbajdsjanske makteliten var i stand til å ta fordel av at myndighetene var helt uforberedt på volden og mobilisering av folk inn i nasjonalistiske bevegelser. Selv om Gorbatsjov satt inn en ny regjering i januar 1990, han reagert altfor sent med å stanse folkemordet på armenerne i Baku, var den moderate regjeringsmakten maktløst og uvillig til å stanse disse ekstreme kreftene som klarte å overta mer og mer av samfunnet, spesielt i forbindelse med en tafattløs krigsinnsats og armenske overgrep som var et resultat av hatkonflikten. Da den første Nagorno-Karabakh krigen sluttet i nederlag i 1993, fulgt dette til en kortvarig borgerkrig som endt med innføring av et nazipreget diktatur hvor ekstremistene en gang for alle tok all makt. Heydər Alijev fra begynnelsen var en ektefødt diktator som ikke brydd seg om lov eller stell, - og han var en KGB-offiser akkurat som Putin. Da han kom til makten i 1993, var han raskt med å utrenske de moderate som siden opphørte med å eksistere og deretter startet et brutalt diktaturstyre basert på nasjonalistiske prinsipper, som hans sønn Ilham Alijev videreførte. De to mennene hadde systematisk arbeidet med å reise det brutale hatet mot armenerne som gjøres til syndebukk for alt som hendt, de gjorde nederlaget til et nasjonalt traume, rensket ut all intern kritikk og skape fram farlige overlegenhetskomplekser. Intet folk i verden har hatet et annet folk så intenst i dag som aserbajdsjanerne, og mye av dette hatet har vært kunstig skapt, bevart og oppdratt til nye høyder - i de siste tjue årene har det blitt så ille, at dette hatet ble en del av nasjonalbevisstheten i Aserbajdsjan, og dette har folkemordeksperter og FN-observatører som menneskerettighetsorganisasjoner oppdaget. Det er rett og slett en dødsdom å være en armener i Aserbajdsjan. Hatet i Aserbajdsjan er 100 % NAZISTISK. Og dette må folk flest forstå. Alijev er en folkemordist.

Han presiserte at det er for sent med å innføre slike drastiske sanksjoner nå, ettersom dette kom langt senere lenge etter Putin hadde tjent nok penger i året 2022. Ungarn hadde en spesiell rolle fordi Orban helt fra begynnelsen nektet å slutte seg til forbud mot salg av russisk olje og gass, og endog forstørret oppkjøpet av russisk olje, samtidig som man åpnet opp for rask oppkjøp i midten av energikrisen som tyskerne hadde ved vanvare skapt fram. De finansielle konsekvensene ville ha blitt langt større, hvilken er hvorfor EU måtte vente fram til energikrisen hadde løst seg i vinteren, da gassforsyningssituasjonen hadde stabilisert seg. Men prisen for dette har vi sett i Ukraina, den russiske krigsøkonomien mye raskere enn ventet kom på føtter i kontrast til i EU/EØS, i Norge er det voksende frustrasjon over at investeringene i det norske forsvaret og forsvarsindustrien stadig venter og venter på seg. Og dette var mulig med inntektene fra det forrige året, som også gjort det mulig å smugle inn enorme mengder av vestlige delvarer for produksjon av høyteknologiske militære utstyr og våpen. Ammunisjonssituasjonen på russisk hold var veldig kritisk. Svært kritisk. Men så tok ammunisjonsforbruket seg opp, ved Robotyne ble et område teppebombardert som sett ved Verdun i 1917, titusenvis av kratre var sett på et 100 m x 300 m stort område etter bare to uker! Og da en fyrverkerifabrikk eksplodert i Moskvaregionen, ble det oppdaget at det hadde foregått enorm produksjon "under radaren" i brudd på alle regler i sivilfabrikker - støpning av granater er veldig lett, det er noe annet med produksjon av TNT og kjemikalier for sprengstoff, og der hadde Kina spilt en veldig viktig rolle ved å levere trolig hundretusener av tonn med dette. Med Kinas hjelp kan russerne ha løst ammunisjonsproblemet lenge før Vesten. Nok en gang har russerne et forsprang foran Vesten som sliter med ukontrollerte papirbyråkrati, altfor liberale markedslover og motvillige markedskrefter som for bare tretti år siden ville ha bøyet seg for statlig autoritet.

Alt tyder på at ukrainerne vil ikke ha nok ammunisjonen i høsten, reservelagrene ment for motoffensiven er ved å bli oppbrukt og dessverre sliter NATO meget sterkt med å levere nok ammunisjon utover DPICM som snart er det eneste alternativet på mange steder. Dermed må de ta i bruk andre effektive leveringsmidler. Et nylig angrep på en 152mm 2S3 vist at ukrainske FPV nå er snart i stand til å flyr opptil 14,5 km vekk, da dette SP var truffet i total overraskelse 11,5 km vekk. Hvis jammingsimmune FPV-droner og spotterdroner kan benyttes, vil det være til veldig stor hjelp. Dessuten ble en Msta-S SP ødelagt av et uidentifisert våpen sagt å være en GMLRS, da opptaket sløves ned vist det seg at noe hvitmalte med vingetipp hadde truffet SP med voldsom kraft fra oven. GMLRS-raketter er ikke hvitmalt. Opptaket av 2S3 avslørt helt ikke hva slags våpen det var, den var nemlig truffet fra oven. FPV-angrep vanligvis er horisontalt, ikke vertikalt som i de nevnte opptakene som kan ha vist noe nytt. Det er mulig at ukrainerne hadde kommet med forfalskninger om at det var FPV eller HIMARS, når det ser ut at de var truffet med superraske droneliknende gjenstander. Vesten må bytte strategi - enda en gang. Og denne gangen må man gjøre det riktig. For den eneste sjansen for en hastig avslutning er gått i vasken, må man forberede seg på en hard vinter fram til det neste året. Det klokeste er å gi 99 % av all nyproduserte ammunisjon rett til Ukraina med en gang også fra USA, overføre avansert teknologi dit og deretter forberede seg på å sende så mye som 2,000 kjøretøyer, nye fly (taktiske angrepsfly), helikoptre, nye SAM som Patriot og NASAMS, og deretter fjerne alle restriksjoner på våpenleveranser - det eneste som gjenstår er nå WP og napalm. Men dessverre er krigstrettheten nå i ferd med å komme inn i bildet, også i det ukrainske folket som er blitt lettere deprimert, da seirene utebli og utebli - og vi har seriøse trøbbel i flere vestlige land, spesielt USA, samtidig som det er ufattelig sterk inkompetanse i Vest-Europa. Saken omkring Jenssen avslørte bare at de samme inkompetente fra før vil aldri lære og skjerpe seg. Det har vært for mye arroganse og selvsikkerhet i forveien. Motoffensiven er ikke bare et ukrainsk nederlag, det er også det verste tilbakeslaget for Vesten siden invasjonen av Ukraina i februar 2022. Sanksjonene klarte ikke å hindre vestlige komponenter fra den russiske krigsindustrien, man klarte ikke å isolere Russland fra resten av verden, man hadde vært ufattelig sent med å ruste opp og meget treg med å levere våpen, man dertil nektet å gi bort kontroversielle våpen og satt betydelige restriksjoner på ukrainerne. Den vestlige nedrustningen, den udugelige ledelsen i EU/NATO, manglende opprustningsevne og sterk naivisme har fulgt til at motoffensiven har blitt et meget stort vestlig nederlag militært sett, ettersom NATO-doktrinen har blitt avkledt med alle dens svakheter demonstrert for alle og enhver. Krigen kan ikke vinnes så lenge nølingen er til steds. Det er for mye som har gått galt, og hundretusener av ukrainerne har blitt skadelidende som et resultat. Dette er Libya om igjen, hvor Vesten ønsket å presentere uten å ha styrke eller evne i forholdet til ambisjoner. Vi har ikke lært på 12 år.