JK22

Det hadde vært snakk om bruk av HIMARS mot hovedforsyningslinjen, M14 motorvegen i VG-artikkelen. Det er tegn på at HIMARS nå opererer ved Robotyne, for russerne i løpet av kort tid fikk et voldsomt sjokk da disses artilleri og SAM massakreres med GMLRS-raketter, i bare to tidsvinduer ble 5 Buk SAM-systemer og 4 Msta-S SP skyts tatt ut med koordinerte ild med hjelp av SHARK spotterdronen som interessant nok kan ha FPV-utstyr som tillatt jammingsfrie videolink, i Søndre Donbass-fronten. HIMARS er mest dødelig på kloss hold ned til bare 20-30 km fra sitt mål, slik at disses angrep er svært presist, da GPS-jammingen vil ha minimal effekt - og ukrainerne som oppdaget dette, valgt derfor å angripe så nær som mulig, ved å avfyre rakettene rett oppover slik at disse vil komme rett ned fra oven. BARE Pantsir SAM kan stoppe et GMLRS-angrep. Angrepet på disse fire Msta-S er forresten interessant, for da dette fullbyrdes var hele batteriet og omkringliggende område fullstendig ruinert og oppbrent som hvis disse var utsatt for klasevåpen. Det er observert at ukrainerne når de vil peile seg inn på et utvalgt mål for å ha de rette koordinater, alltid sendt en DPICM først før de følger det opp med en blanding av HE og DPICM når det er infanteri og lette pansrede kjøretøyer under angrep. Men når de skulle angripe artilleri og luftvern, har de derimot brukt klasevåpen i slutten på angrepet som "coup de grâce". Klasevåpenbruk har vært meget vellykkede for ukrainerne. Og de er i full gang med å sabotere russiske droner, for en FPV-drone sendt av russerne var hacket av ukrainerne og tvunget ned. Hvis de kan gjøre det med en FPV, er det mulig at de kan ta ut de farlige spotterdronene, fra Novodonetske-angrepet var det sett at ukrainsk jamming hadde en effekt på russiske spotterdroner. Det mener det at ukrainerne er endelig i ferd med å lukke igjen det teknologiske gapet mellom dem og russerne innenfor elektronisk krigføring. Litt fra felten; Lite nytt om Novodonetske-Novomaiorske, da mener det at ukrainerne har blitt stoppet. Men det er så langt lite bildedokumentasjon derfra utover to utslåtte ukrainske stridsvogner. Behovet for BVR-kapable jagerfly eller C-RAM luftvernssystemer er veldig sterk ved Robotyne, for Su-34 gang på gang bombet vegen mellom Robotyne og Novoprokopivka, og fra Robotyne fram til Novodanylivka, dette vanskeliggjøre den logistiske støtten til frontstyrkene som må unngå hovedvegen, ettersom russerne bombet i blinde uten å kunne oppnå annet enn heldige treff. Selv om gildebombene er lite presist og dermed ikke for farefullt, er de en voldsom påkjenning for de ukrainske soldatene som bad om luftvern i møte med Zelenskyj. Su-27 og MiG-29 er ikke i stand til å stoppe disse angrepene fordi glidebombene slippes på mellom 30 og 50 km avstand, like utenfor rekkevidde på sovjetiskdesignerte BVR-missiler, og de ukrainske flyene må dessuten være 20 km vekk fra frontlinjen. Dette til tross for at glidebombene slippes i stor høyde opptil 12 km høyde. Det er altfor få S-300 batterier i Ukraina nå, og ettersom NASAMS og IRIS stort sett benyttes i forsvar av byer som Odessa og som kampluftvern, er det bare Patriot SAM som kan ta disse flyene ned. Behovet for kortavstands kampluftvernssystemer og taktiske kampluftvernssystemer er mer eller mindre dekket i Ukraina, men forbruket av ammunisjonen og de store tapene for S-300 strategisk luftvernsystemer har fulgt til at ukrainerne må reserverte dette, spesielt med tanke på at de hadde vært utsatt for uforklarende droneangrep ganske dypt inn i egne land (dette så ut til å ha gitt seg for nå) - gjør det nødvendig for å ha vestligproduserte strategisk luftvern som kan treffe mål på 100 km hold. Bare TRE slike strategiske luftvernsystemer har blitt levert, 2 Patriot og 1 SAMP/T som ytterst lite er kjent om, som muligens er fremdeles ikke operativt. NATO/USA har meget skremmende dårlig med slike våpensystemer, det er så langt ikke tegn på at flere Patriot batterier er underveis. Militæreksperter i ikke-vestlige land mener nå at NATO er veldig dårlig forberedt på en sann mellomstatlig krig av større dimensjoner hvis disse ribbes for sine flystyrkene - og dessverre har de rett i det. Glidebombene kan skytes ned med C-RAM som betyr "Counter rocket, artillery, and mortar", det nærmeste russerne har, er Pantsir som allikevel må være bokstavelig talt i vegen for innkommende prosjektiler. Men feltkapable C-RAM systemer er nærmest ikke-eksisterende. Det eneste som kom i nærheten må være Iron Dome-systemet som har en rekkevidde på 70 km. Alle vet at Israel nektet å tillate dette våpensystemet til Ukraina. Ukraina HAR C-RAM våpen, disse er tyskproduserte MANTIS med 35mm automatkanon, men bare for posisjonsforsvar av spesielle verdifulle mål.

Det vil ikke bli noe sanksjonslettelser utover det som folkerettslige bestemmelser tillatt, det er fullt tillatt med mat/gjødseleksport fra Russland OG Ukraina uten restriksjoner. Det er allerede lettelser innenfor utbetalingsordninger kun knyttet til landbrukseksport, dette kan utvides ved å opprettholde et datterselskap av landbruksbanken i Russland. Men Putin forlangt mer enn det som det finnes legal rom for, og dermed trakk han seg fra kornavtalen. Her er det klart at Guterres gikk for langt over hans mandat ved å komme med tilbud uten ryggdekning. Vet ikke han at "gi russiske skip tilgang til europeiske havner" er et angrep på EU/EØS? Eller at disse fryste midler knyttet til russiske gjødselprodusenter skyldes sanksjonspolitikken mot utvalgte oligarker og disses selskaper, russisk kunstgjødsel selges jo fritt i mange EU-land deriblant Tyskland? Skipsforsikringen er noe regjeringsmaktene uten unntak foretrakk å unngå å blande seg borti, da disse vil heller bruke indirekte metoder - skipsforsikringsordningen er veldig apolitisk. FN kan ikke gjøre noe uten enorme politiske omkostninger. Det har vært sett at Guterres som FN-generalsekretær er stundom for alarmistisk og for ensidig i det siste, slik at meget mange regjeringer også i Vesten enten er irritert eller oppgitt over at han ikke lot til å ense havet av detaljene i hans budskap og tilbud uansett om det er om miljø, folkerett, mateksport etc. etc. De fleste skipene som skipet korn fra Russland har utenlandskflagg, og russiske skip har havnforbud kun i EU/EØS, som ikke berører skipingsruten fra Russland gjennom Svartehavet og Middelhavet. Ukraina er i full rett til å angripe siviltransport om egne siviltransport angripes. Ved å hente fram saken om skipsforsikring gjort Guterres en tabbe, han bedrive forskjellbehandling ved å antyde at ukrainerne må ikke gjøre alvor av sin trussel mot lovnader om at russerne ikke skal gjøre det samme. Om han hadde utelatt dette og istedenfor ønske likhetsprinsipp mellom de to landene, ville dette ikke ha vært kontroversielt. Hvordan skal Russland belønnes for å hindre mateksport fra et annet land når disses eksport til andre land som Tyrkia ikke er stanset? Det er etablert at all livsviktig handel som mat og livsnødvendigheter skal ikke forhindres i krigstid.

Det har russerne gjort helt siden begynnelsen, VDV-fallskjermsoldater er fanatikere i sammenligning med resten av det russiske militæret, selv ikke Spetnatz og fanatiske nasjonalistiske militser har samme korpsånd og hjernevasking som VDV, som er en meget ekstrem versjon av det amerikanske marinekorpset, som interessant nok er ikke opptatt av patriotisme, nasjonalidentitet, politikk eller noe som helst - disse er motivert av sitt korpstilhørighet og profesjonalitet, slik at disse i praktisk er herreløse soldater - mer lik Fremmedlegionen. Det gjør dem svært farlig, det er nærmest umulig å ta til fange en VDV og disse må utryddes til siste mann. Heldigvis vet ukrainerne hvordan å takle disse, de har sine egne VDV. Og disse VDV-soldatene er uerstattelig og spesielt verdifullt, som dermed alltid sendes inn når det er oppstått problemer eller når man vil oppnå raske resultater. De store tapene i året 2022 hadde fulgt til at offiserene i dette året har prøvd å spare på disse styrkene, som på mange steder er de eneste som er så upolitisk og så lojal, at disse i øyne på Putin-regimet er verdt disses vekt i gull. Mer fra felten; Søndre Donbass-fronten; Det er interessant at ukrainerne har avansert vestover mot Kopani vest for Robotyne, et opptak av en stridsvogn i "tårnkasting" og dokumenterte russisk artilleribruk vist at disse kan ha avansert fram til elveløpet omtrent 2 km vest for Kopani. Med de siste vinningene betyr det at salientet/frembøyingen nå er tjue kilometer bred - og de har avansert i trolig 12 til 15 km siden motoffensiven startet. Dermed kan tyngre artilleri, SAM og HIMARS følge etter de fremrykkende styrkene. Nordøstfronten; Russerne nok en gang krysset Zherebets-elven og klarte i de siste dager å bryte seg gjennom til Novojehorivka, og satt ukrainerne i Novoserhiivka under direkte ild. Dette fremstøtet kom ut for kraftig flankeild fra nord og sør, og er så langt tredje gang russerne fikk et gjennombrudd over elven. Men det som er interessant, er at russerne så ut til å ha gjort vinninger i senter - og svekket seg på flankene. For ukrainerne vant tilbake posisjoner i Kupyansk- og Kreminna frontavsnittene. Det er helt vilt at russerne bare fortsette og fortsette.

Den russiske reserven fra Nordøstfronten er nå deployert i Søndre Donbass-fronten. Bare VDV luftbårne styrker bruker BMD-panserkjøretøyer (som er de tynneste pansrede og de trangeste panserkjøretøyer noensinne, BMD-4 er enda mer eksplosiv enn BMP-3 ved å ha intet beskyttelse omkring 100mm ammunisjon), og disse ukrainske FPV-droner vanligvis har en kampradius på 3-5 kilometer. Muligens er VDV-styrkene i Verbove for å ta tilbake forsvarslinjen mot vest, som angivelig holdes av ukrainerne. Russerne kom med innrømmelser om at de har mistet Robotyne, som da betyr at de hadde lenge ansett dette tapet å være midtetidig så lenge de hadde kontroll over festningsområdet sørover, for et par dager siden klarte ukrainerne å ta dette området som deretter ledet til meget voldsomme motangrep som i slutten ebbet ut. Så desperat var de, at de slynget fra seg fire glidebomber på måpå på ukrainske stillinger. Og på ukrainsk hold ser det ut at så snart de hadde etablert kontroll på skyttergravene og stridsvogngrøfta i sør, valgt de å utvide seg vestover, de vil ikke la russerne bli stående i Novoprokopivka og må dermed ta skrenten øst for dette tettstedet, som har flere nedgravde posisjoner. I det minst kan ukrainerne setter inn droner med stridsvognminer, som hadde vist seg svært effektiv mot skyttergraver. HIMARS omsider fikk eliminert en Lancet-avdeling, ved en feil hadde spetnatz-soldatene oppholdt seg for lenge på et sted med synlige ramper slik at en spotterdrone fant dem, og det så ut at det gikk meget liten tid før en HIMARS plantet en M30A1 med tusenvis av metallkuler i midten av denne avdelingen. Sannsynlig er alle disse blitt drept. Trolig var det i Søndre Donbass-fronten mot Robotyne. Fra østre del av Søndre Donbass-fronten er det veldig lite kjent utover russiske påstander uten dokumentering, men det er innrømt at ukrainerne hadde tvunget seg inn i Novodonetske - og de hadde aktuelt kuttet av vegen til Kermenchyk, dette er visuelt bekreftet gjennom russiske opptak. Det er likedan bekreftet at ukrainerne hadde kunne penetrere ganske dypt uten merkbar tap. Det ser ut at russerne oppgav all terreng vest for Novodonetske helt ned til bare 1,5 km nord for Kermenchyk. Men siden kom det lite derfra, hvilken kan tyder på at angrepet kan ha gått galt. En twitter av tvilsom karakter som har gjenbrukt eldre bilder, mener ukrainerne hadde lidd et meget smertelig nederlag. Hans bruk av bildedokumentering fra annetsteds gjør ham upålitelig. Satellitter som kan dokumentere branntilløp, har vist at mesteparten av stridighetene fant sted mellom Novodonetske og Novomaiorske fremfor vest for Novodonetske. Russerne innrømt at forsvaret hadde blitt brutt, men at de drevet tilbake 37. marinebrigade med 40. brigade. Istedenfor er det mye som tyder på at Novodonetske er omstridt i skrivende stund, og at russerne har problemer med å holde stand, tapet av vegen til Kermenchyk gjør at det bare er en veg tilbake fra Novodonetske mot sør.

Regn. Utarmet uran var benyttet i Kosovo, og der vist det seg at støvpartiklene raskt forsvinner når disse utsettes for regn i et gjennomfuktig landskap med temperte klima. Studier derfra i ettertiden vist at det bli meget lite DU-konsentrasjoner med liten eller ingen direkte påvirkning på faunaen, og at disse er sterkt lokalisert i nedslag med minimal spredning - disse simpelt "vannes ut" der disse konsentrasjonene var funnet. Fra Irak med varmt, tørr og stabil klima er det helt annerledes, der var amerikanerne nødt til å bedrive omfattende opprydningsarbeid, det var oppdaget til manges overraskelse at en ødelagt stridsvogn truffet med DU hadde høyere radioaktivitet enn på de aksepterte nivåene. Hvis DU benyttes i Norge, vil risikoen reduseres til stedene hvor denne ammunisjonen var benyttet, og ettersom vi lever (dessverre) i et av de våteste landene i verden, betyr det at støvpartiklene vil helt forsvinne mens konsentrasjonene vil ha minimal spredning og være "utvannet" med minimal påvirkningseffekt. Environmentalists Against War (envirosagainstwar.org) Depleted uranium (DU) and Russian ammunition | ICBUW Ukrainerne i likhet med russerne vet hvordan å håndtere radioaktiv kontaminering som en del av bakgrunnen fra Sovjetunionen. Det er visuelt dokumentert at det er tatt i bruk DU ammunisjon under stridighetene i Ukraina. Russerne har 3BM-32 Vant og 3BM/59-60 Svinets-1/2 125mm DU ammunisjon ment for stridsvognkamp, og det er mulig at en russisk T-80 hadde benyttet dette på et direkte opptak i september, ved Robotyne ble en ukrainsk T-64 penetrert og sprengt i filler med et fulltreff, noe som ikke er vanligkost selv mellom russiske og ukrainske stridsvognene. Denne T-80 kan være en T-80BV, som hadde vært lite benyttet av russerne i det første krigsåret, fordi disse har en kanontype som kan håndtere 3BM59 Svinets-1 og 3BM60 Svinets-2 ammunisjon i kontrast til både T-64, T-72, andre T-80 varianter og T-90 - siden har disse dukket opp i store mengder, og det er observert at russerne foretrakk T-80BV i oppdrag hvor risikoen for å møte ukrainske stridsvogner regnes å være høy. Da må det betyr at Utarmet Uran har allerede blitt benyttet i stor skala. Spesielt fordi Ukraina kan også ha benyttet DU ammunisjon i lang tid, 3BM-32 Vant var i produksjon i Sovjetunionen i 1985-91 og var stort sett bare forbeholdt det sovjetiske militæret selv om mindre mengder kan ha kommet til andre land. Det er en sterk mulighet at DU-ammunisjon er en del av den ukrainske ammunisjonen for T-serien. Svinets-1/2 er nyere og kraftigere fordi de er lengre enn Vant, og dermed langt mer effektivere. Bare T-80BV og -BVM kan benytte denne ammunisjonen. Meget mange T-80BV/BVM som kan ha hatt DU-ammunisjon i seg, har blitt ødelagt, opptil 500 i alt. Det finnes intakte erobrede T-80BV/BVM som var benyttet av ukrainerne medregnet ammunisjon.

Er ikke sikkert på om dette fungere, dette er så dårlig som det kunne ha blitt, bare 85 amerikanske soldater fra Kansas Nasjonalgarde (ikke en regulær hærstyrke) skal delta i denne "militærøvelsen" som mer virker som øvelse i bruk av håndvåpen, det er nå voksende mistanke på min side at Biden-administrasjonen har alvorlige problemer fordi det som hendt med Afghanistan i 2021, deretter fadesen med Iran-atomavtalesamtalene, siden manglende strategi og besluttsomhet omkring støtte til Ukraina, og sist forverringen av det amerikansk-franske forholdet gjennom Niger, minner om inkompetanse og malplassert strategisk tenkning. To personer står sentralt; Blinken og Sullivan som veteranpolitikerne og eksperter hadde prøvd å advare Biden mot å bringe dem inn i det hvite huset. Disse er fra "Obama-leiren". Historikerne som spesialisert seg i presidentene og disses meritter, har flyttet Obama nedover i rangstigen over disse målt etter presentasjoner. Blinken til nå dato har ikke hatt en eneste utenrikspolitisk triumf på hans rulleblad som utenriksminister, det er dessuten observert at han stadig rygget fremfor å sette hardt mot hardt, villig overse gamle synder og satser mest på normalisering uten å ta i vurdering de langsiktige interessene. Disse ganger der han ikke viker, er når selve Biden og et bredt flertall i administrasjonen som kongressen er involvert som med støtten til Ukraina og saken med Kina. Det har stadig vært sett at han har en lei uvane med å "blinke" som ved å stå på sitt for deretter å nøle eller snu, som sett i det amerikansk-tyrkiske forholdet. Sullivan vet alle om. Vestlig respons i møte med den nazistiske Alijev, som kommer fra en ekstremnasjonalistisk bevegelse med synlige nazistliknende nasjonalistideologiske betraktninger knyttet til egne identitet (som gjør Iran sint på ham) og stempling av andre som armenerne (det er 100% INTET SOM HELST RELIGIØS BETYDNING i denne hatideologien, Islam er ikke-eksisterende i et av de meste sekulære landene i den muslimske delen av verden!) er lunkestemt og skammelig, ikke minst fordi Israel har et solid grep på USA, Blinken er selv jøde og Sullivan er sterkt israelskvennlig, mens EU sliter med den tyske katastrofeenergipolitikken som gjør EU/EØS altfor avhengig av eksterne energikilder. Armenia er demokratisk mens Aserbajdsjan er et diktatur. Putin må det sies, er ikke en russernasjonalist. En russernasjonalist er en nasjonalist som basere seg på den etniskrussiske identiteten. Istedenfor er han en russisk imperialist som tror på den russiske imperialismeidentiteten, mange av hans nærmeste er ikke-russere, som også delte hans ideologi om det russiske imperiet. Litt nytt fra fronten; Ved Robotyne skal russerne være rimelig desperat, de prøver å gjenerobre festningsområdet nord for Novoprokopivka fordi uten dette viktige holdepunktet må de i verste fall trekker seg ut til Solodka Balka i sør, dermed voldsomme angrep blant annet med artilleri og Spetnatz-lag utstyrt med ATGM-våpen. Challenger 2-stridsvognen kan ha blitt slått sammen med flere panserkjøretøyer som et resultat. Det kommer ut opptak om bruk av DPICM, det er interessant å notere at ukrainerne kan med vilje ha skapt fenomenet med de sirkelrunde "detonasjonsringer" som alltid var sett først, muligens for å forårsake skade og bedre presisjonen - artilleristene må bruke en granat for å treffe riktig lokalitet for bedre justering - og deretter så man hvordan etterfølgende DPICM skaper tettere og tettere detonasjonsfelter, sammen med vanlige HE-granater. Det viser at de lærer. De tok ut et halvbatteri med tre 122mm D-30 skyts ved 5. september med DPCIM og HE. Russerne har dessuten fått en ny plage; jammingssikre bombedroner av en anselig størrelse ses over felten, med TM-62 stridsvognminer som last. Dette er ganske kraftige saker, kan sammenlignes med 155mm granater. Da betyr det at dronen kan ta en last på rundt 10-12 kg, for minen selv vekter 9,5 kg, og den er i tillegg gjort "aerodynamisk" med en tom plastflaske festet på en stang. Det er hundretusenvis av slike miner som er tilgjengelig for ukrainerne.

Sidesprang fra Kaukasus; Det er oppstått en meget alvorlig situasjon i Kaukasus, det er synlige krigsforberedelser på aserbajdsjansk side i møte med Armenia som har gravd seg ned langs grensene mens armenerne i Nagorno-Karabakh hentet fram alle våpnene som var skjult, fordi de er klart over at blokaden har etter et halvt år utmattet dem, 120,000 mennesker er nå i akutt fare. Dessuten er det tegn på at aserbajdsjanerne kan ha planer om å invadere Armenia i tillegg til å utslette Nagorno-Karabakh. Aljiev nektet å respektere Nagorno-Karabakhs spesielle status som en selvstyreregion og har dessuten nektet å gi garanti for den armenske befolkningen som ikke har noe ønske om å akseptere fremmedstyre i deres egne hjemland. Armenerne på sin side hadde innsett at Putin trenerte all forsøk på å tvinge Aserbajdsjan på retrett gjennom CTSO, til tross for at aserbajdsjanske styrker tvinger seg inn i Armenia på flere lokaliteter og Alijev nekter å respektere Nagorno-Karabakhs spesielle rettigheter, hadde russerne ikke reagert meget; og da Lachin-korridoren ble tatt av aserbajdsjanerne i et avtalebrudd, gjort ikke russerne noe, selv om mange russiske militære var sympatisk mot armenerne. Dessuten blir armenerne som prøver å komme seg ut og inn, bortført, og mange har forsvunnet - inkludert flere som var under eskorte av Røde Kors. Så i slutten vil armenerne forlate CSTO, som Putin nektet å akseptere - han vil ikke erkjenne hans medskyld i dette. Pasjinjan inviterte et observasjonsteam fra EU for grenseovervåkning, og dette skal russerne ha reagert veldig skarpt på, mens USA prøver å få Alijev i snakk, så langt med lite hell. Frankrike er ledende i EUs Armeniapolitikken, men det har blitt notert at USA lot til å ha fått vrangvilje om å sette hardt mot hardt. De har ikke stoppet Israel fra å levere våpen til Aserbajdsjan, og i Tel Aviv nektet regjeringen å høre på disse som prøver å forklare dem at de risikere å gjøre Israel medskyldig i folkemord. Nærmeste alle aserbajdsjanerne i sosiale medier og disse som tok til seg pro-aserbajdsjansk holdninger har ikke sagt hva som skal skje med det armenske folket eller befolkningen i Nagorno-Karabakh. Som hvis disse ikke eksisterer. Hvis Biden-administrasjonen ikke stanse dette og risikere masseutryddelse av armenerne, kan dette få Washington til å eksplodere fordi armenersympatiske krefter er veldig sterk der, mens karrierepolitikerne som Blinken og Sullivan har demonstrert at de er villig til å ignorere stridsspørsmålet. Ødeleggelse av Nagorno-Karabakh eller invasjon av Armenia med påfølgende nedslakting av armenske sivilister er en reell mulighet. Armenerne er desperat, de trenger å sikre Nagorno-Karabakh som et tilfluktssted for de gjenværende, og må beskytte sitt land og dets befolkning mot aserbajdsjansk aggressivitet for hender på et nazistisk diktaturstyre.

Østre del av Søndre Donbass-fronten; Etter sist nytt - ifølge russiske kilder - skal de ha blitt overrasket over at ukrainerne svært raskt klart å bryte seg gjennom forsvarssonen foran Novodonetske og Novomaiorske som er sterkt minelagt, og et opptak som vist en ukrainsk stridsvogn gikk på en mine under noe som minner om avledende angrep for å lokke til seg russernes oppmerksomhet, vist at spotterdronen var under sterk jamming. Ved Robotyne og Bakhmut har spotterdroner mer eller mindre fått operert fritt med tragiske følger for ukrainerne. Novodonetske hadde vist seg uinntagelig fordi det er mye våtterreng i nord og åpen lend i milevis i alle retninger, for å bryte gjennom måtte ukrainere krysse lavland med elveløp og små innsjøer. Det finnes overgangssteder under ukrainsk kontroll, men de var under russisk ildkontroll. Det sies at ukrainerne ikke led tap da de tvunget seg fram til de to byene, og først begynte å miste kjøretøyer og menn i utkantområdene. Dette er nytt, og russeren som meldt fra, mener dette skyldes ukrainsk artilleri. Hvis russerne må trekkes ut, må de da til Kermenchyk videre mot Staromlynvika i vest eller mot Yevhenivka i sørøst fordi mot sør finnes det riktignok forsvarsverker, men dårlig med kommunikasjoner på østbredden av Mokri Yaly-elven. Det ryktes om at ukrainske tropper har tvunget seg inn i tettstedet Zavitne under et speidertokt. Ytterst vestre del av Søndre Donbass-fronten; Helt ubemerket har ukrainerne arbeidet seg over elveområdet i Kamyanske ved å utnytte lavere vannstand og et fullstendig uttørket elveløp, de har klarte å bryte seg gjennom til det søndre brosområdet der E105-vegen går, og kan være i stand til å ta denne vegen under kontroll. Det er ganske mange boligfelter med mange småveger mot innsjøbredden i vest som kan gjøre det veldig vanskelig for ukrainerne, men også si dem dekning mot spotterdroner og artilleri. Derfra er det fri sikt mot den viktige byen Luhove, som er vitalt for det russiske forsvaret i dette frontavsnittet.

"Millioner av punds" er for lite. Allerede i mai-juni har det blitt kjent at amerikanerne har gått til mange land deriblant Japan og Sør-Korea for å få granater eller bistand til egne produksjon, og det skal ha vært meget stor interesse for TNT - som da betyr at de har altfor lite! Spesielt fordi en artikkel fra september avslørt at dette fremdeles er kritisk for amerikanerne. Jeg husket at en militæranalytiker hadde i våren forvarslet at opptrappingen av ammunisjonsproduksjonen i Vesten kan hindres av manglende produksjonskapasitet for eksplosivblanding som TNT, ved dette tidspunktet hadde jeg vært i troen om at dette ikke var et uoverkommelig problem. Så fant jeg ut etter den nevnte artikkelen dukket opp, at all TNT-produksjon i USA hadde blitt utkontraktert til andre land, slik at amerikanskproduserte våpen som fremdeles benytte TNT i dag måtte basere seg på ikke-amerikansk produksjon! Gjett fra HVOR? Ukraina. Fram til invasjonen i februar 2022. Nå er all TNT-produksjon i Ukraina reservert for våpenindustrien, hvor de skal produsere enorme mengder ammunisjon i 2023-24. Det er tjue kjente TNT-produsenter i verden med stor produksjonskapasitet, et fåtall er vestlig, som MAXAM i Spania, og hovedfokuset var på sivilgraderte TNT fremfor militærsgraderte TNT.

Nå lite nytt fra felten; Vestre del av Søndre Donbass-fronten; Det meldes - ubekreftet - at ukrainerne omsider har erobret festningsområdet mellom Robotyne og Novoprokopivka, som er sagt å være noen av de sterkeste forsvarsverkene på dette frontavsnittet. Om dette stemmer, betyr det at vegen mot tettstedet i sør kan ha blitt åpnet, for ukrainerne hadde også sikret vinninger vest for Robotyne og kan ha dyttet russerne i sørvestre retning. Med festningen fjernet, kan ukrainerne innta den nordre forstaden. Russerne vil da ha et elveløp i ryggen i selve tettstedet, og ettersom ukrainerne kan ha avansert sørøst for tettstedet, betyr det at de har fiendtlige styrker i nord og øst, med bare en vei ut i sørvest. De topografiske forholdene og gapet i forsvaret mot Verbove betyr at festningsområdet som ukrainerne mener å ha tatt, var vitalt for å bli stående i Novoprokopivka. Østre del av Søndre Donbass-fronten; Ukrainerne fortsetter med en forsiktig fremrykning mellom Pryyutne og skrentene mot Zavitne hvor de har satt russerne under konstant press, samtidig som det er sett at disse nå konsentrere seg mot Novodonetske og Novomaiorske i øst, hvor disse har lagt det russiske forsvaret ved Shevchenko under et press i flere dager i forveien. Popasnafronten; Ukrainerne har tatt hele Klishchiivka med unntak av overgangsstedet over jernbanetraseen i nord, og tross et mindre tilbakeslag lengre nordover er russernes veg mot nord under ukrainsk ildkontroll som tok ut en pongtongbro som var lagt ut over en elv. De ukrainske elvene er veldig dyp i sammenligning med disse vi er vant til. Mot sør meldes det at ukrainerne har avansert mellom Andriivka i nord og Kurdyumivka i sør, krysset jernbanetraseen, sannsynlig for å ta seg fram til et oppdemningstjern som fylles opp ved regn eller vårløsning. Videre mot sør er det flere tjerner med utbruddsområder, som da betyr at russerne må over disse fremfor å bli stående foran. På våpenfronten; 1.5-Ton FAB-1500 Became a Guided Glide Bomb with UMPK Kit, russian Sources Claim | Defense Express (defence-ua.com) En russisk kilde påstår de har klarte å bruke en FAB-1500-M54 1,5 tonns bombe som glidebombe. Det finnes allerede 1,5 tonn-bomber for glidebombeangrep fra før, her bruker de en høydragsbombe ment for intern bombelast som Tu-23M3, sagt til å kunne "treff" sitt mål 70-80 km vekk. Høydragsdesignet betyr at denne bomben vil aldri kunne komme så langt, så den må ha aerodynamisk spissende. Det er ikke sikkert om Su-34 er i stand til å frakte disse bombene. FAB-1500-M54 har forskjellige dimensjoner fra KAB-1500 og ettersom den må ombygges, mener det 2 tonn, og da er det ikke sikkert om bombepylonen kan tåle en slik vekt. Sidesprang fra Afrika; Niger crisis drives wedge between US and France (yahoo.com) ECOWAS og Frankrike rettet deres oppmerksomhet mot EU, men dessverre for dem er interessen meget lunkent og ettersom USA åpenbart vil ikke gjøre noe mot kuppmakerne i Niger, har franskmennene blitt presset mot muren etter flere tusen demonstranter marsjert til deres militærbase og satt den under beleiring. Etter sist nytt har franskmennene tatt kontakt med militæroffiserer som de er fortrolig med, for å be dem være meglere for å forhandle fram en eventuell tilbaketrekning med juntaen som så ut til å ha vunnet en stor seier. I slutten måtte 1,500 franske soldater evakuere Niger til Tsjad og Frankrike i verste fall. Macron hadde sagt ut at hele Sahel kan dele samme skjebne som Syria-Irak i 2018 fordi Frankrike hadde beskyttet Mali, Burkina Faso og Niger - som nå vil utebli. I slutten måtte Macron gi opp og ECOWAS må deretter avvente situasjonen i Sahel hvor sikkerhetssituasjonen er alt annet enn god. I begynnelsen var amerikanerne på det rette sporet, spesielt etter Nuland returnert fra et besøk i Niamey, men noe gikk veldig galt, det var da Biden var på ferie og deretter blitt opptatt annetsteds, slik at Blinken og Sullivan fikk full handlingsfrihet. Ingen vet hvorfor, men det hvite huset synes til å ignorere sine egne lover og nektet å kalle kuppet i Niger for "et kupp", og deretter ville "normalisere" situasjonen med diplomatiske metoder. Det er veldig snodig, for tror de i virkeligheten at det vil bli ikke utfordret i kongressen? Dessuten vraket de tretti års politikk omkring demokratisering av Afrika, som skal ha kommet som en sterk skuffelse for demokratiforkjemperne i Afrika, og svekket seg i øyne på afrikanerne flest, spesielt når de ser en synlig konflikt mellom amerikanerne og franskmennene. The U.S. has historically deferred to France in Africa, given Paris’s colonial history and economic and military influence in regions like the Sahel. But the reversal of France’s counter-terrorism operations in Mali, Burkina Faso, and Niger in recent years is changing Washington’s calculations. Military coups in all three countries have driven out, or are driving out, French counter-terrorism forces. And the Biden administration is concerned that China, Russia, or Islamist forces could fill the void. Moscow’s mercenary Wagner Group has publicly cheered on Niger’s putschists. The anti-French sentiment that’s driven the overthrow of Bazoum is emerging as another humiliating blow to French interests in Africa. But Washington has different interests in the country. The Pentagon has made Niger its key center for counter-terrorism operations in the Sahel. It has two drone bases there from which it targets al Qaeda-linked affiliates. This includes $100 million invested in a facility in the central Nigerien town of Agadez. “Of course, what we hope for is that we have a peaceful diplomatic solution to this and we don’t have to leave,” the commander of U.S. forces in Europe, Gen. James Hacker, told reporters last month. The Pentagon maintains roughly 1,000 soldiers there and in Niamey. Det kan de bare glemme. Det er Frankrike som invitert dem inn i sin innflytelsessfære i møte med den islamistiske trusselen som var et resultat av den meget katastrofale britisk-franske stupiditeten i 2011, og har derfor hatt en viktig rolle i de afrikansk-amerikanske relasjonene ettersom Sahel er en franskspråklig andel av Afrika. De har mistet Mali og Burkina Faso hvor russiske og tyrkiske militære kan fritt går rundt, og de er ikke mer populært enn franskmennene i Niger i møte med kuppmakerne. Når Macron måtte svelge i seg nederlaget og forlate Vest-Afrika for godt, Tsjad er ikke en pålitelig alliert for Frankrike, kan det få meget alvorlige ringvirkninger for det amerikansk-franske forholdet. Dette er alvorlig for NATOs fremtid. Og Sahel kan risikere å tilintetgjøres i den nære fremtiden, nå dør maliske, nigerske og burkinske soldater hver dag. Bare under en trefning ble 53 soldater og militsmedlemmer drept av islamistene i Burkina Faso. Fravær på vestlig støtte er blitt meget gravende. Sidesprang fra Syria; Det er blitt meget spent mellom Assad-regimet og islamistene (al-Qaida gjennom HTS har tatt makten med tyrkisk hjelp i Idlib) etter et sjokkangrep 26. august med en tunnelbombe som ødela en post og fulgt til tapet av tettstedet Milaja vest for Kafr Nabl. Nå er det daglige flyangrep og trefninger mellom regjeringsstyrkene og islamistene, som i tillegg vil støtte det arabiske opprøret mot SDF i Deir ez-Zor regionen i Øst-Syria. Dette fulgt til at det er oppstått konflikt mellom russerne og tyrkerne.

Uansett er det for lite IMX-produksjon. "Få millioner pund" betyr null og niks hvis flere hundretusener granater skulle leveres per år, da er produksjonskapasiteten altfor lite med en målestandard som i realiteten er sterkt forledende. Dagens pund er riktignok 454 gram, men fram til midten av 1800-tallet var det meget mange forskjellige pundvektmål som oftest var på 300 til 400 gram. Det britiske pundet var forresten mindre enn andre pund i Napoleonskrigene under sjøstridighetene, og dette var til veldig stor fordel for de veltrente og rutinerte kanonbesetningene.

Uklart hva som hendt, men det så ut til å ha hendt i forbindelse med et artilleriangrep hvor motorseksjonen ble truffet med brenselsbrann som resultat, ettersom opptaket var tatt fra et kjøretøy med fragmentstreff på frontvinduet, og tre andre kjøretøyer var også slått ut. Bare 14 Challenger 2 har blitt sendt, og disse benyttes på lang hold fra russerne slik at bare tungt artilleri kan ramme dem, disse med hullspissladninger som på Lancet-3M og ATGM vil sannsynlig ha minimal effekt på pansringen. Dessuten er det mulig at Challenger 2-stridsvognen ikke er permanent tapt, selv utbrente Leo2 stridsvogner har blitt berget og returnert til operativ tilstand. Som jeg hadde sagt, det er en forskjell mellom "totaltap" og "ødelagt". Det meldes at besetningen har overlevd. Siden den ene T-64BV ikke er ødelagt, betyr at det ikke var et kamphelikopterangrep, og to andre kjøretøyer er slått ut, kan det ikke heller være Lancet - da kan det bare være snakk om artilleri.

Dette er kvalitet vers kvantitet - og dessverre er det nok et galt valg; IMX koster mer, bare en enslig fabrikk produsere denne eksplosivblandingen, og den årlige produksjonen er ikke oppgitt i kg eller tonn, men pundsvekt. En pund er i realiteten bare en tredjedel av en kilo. En million pund betyr 300,000 kg, igjen over tre hundre tonn. En 155mm granat har en last på 10,8 kg eller 24 pund. 1000 155mm granater mener 10,8 tonn. 100,000 granater bli da 1,080 tonn eller 2,381,992 pund. Da har vi i realiteten krysset million-grensen! Og ikke all IMX produksjon går til kun artilleriammunisjon. Da er det ikke så rart at nyhetsartikkelen påpekt dette, for det er billigere og lettere å produsere TNT tross økt sikkerhetsrisiko, større forurensingsfare og miljøforurensning samtidig som det er klart at det er en innbygd risiko i bruk av ammunisjon med TNT. Det var TNT-produksjon i USA fram til 2013, siden skiftet amerikanerne over til IMX, og dette hendt etter samme mønster som med granatproduksjonssentre, dette "effektiviseres" til enslige fabrikker. Det er større fokus på produksjon for flyammunisjon som ikke trenger TNT, og for håndvåpenammunisjon. Den årlige produksjonen av IMX er bare på få million pund.

Hva i ******? Har amerikanerne vært så ekstraordinært stupid at de lagt ned TNT-produksjonen?!! US significantly increases production of 155-mm shells to provide to Ukraine – WP (yahoo.com) Ikke rart at den bekymrende rapporten kom på bordet hos kongressen om at det ikke er nok flyammunisjon, disse kan ikke erstattes lik raskt som disse forbrukes! De bruker nå IMX - som dessverre ikke kan produseres i større skala, og har blitt tvunget til å se etter TNT produsenter i andre land! Og Kina sender hundretusener av tonn med TNT til Russland hvor disse settes inn i ammunisjon! Jeg begynner å tenke veldig seriøst på om vi har en gjeng idioter som politikerne i alle vestlige land. 28,000 granater per mnd. er nå oppnådd i USA, men det går altfor sløv, og TNT-problemet kan bli problematisk, for selv om det er enkelt å fremstille TNT, er det ikke mulig å påskynde eller starte på nytt pga. sikkerhetskrav. Det er mulig at EU også har kommet ut for det samme problemet, for ifølge Estland er de kommet bak skjema i de planlagte leveransene av ammunisjon, som skulle være på 1 mill. i løpet av ett år. Jeg tror bestemt at dette problemet skyldes at altfor mye miljøbelastende kjemikalieproduksjon hadde blitt utkontraktert til andre land - bestemt KINA! Heldigvis har Ukraina veldige store ressurser som et jordbruksland for eksplosivproduksjon, og de skal starte produksjon av 155mm granater i desember 2023, der har ukrainerne forstått at de må bli selvforsynt snarest mulig.

Det er korrekt, ukrainerne hadde trukket seg ut av den vestre enden av tettstedet for deretter å konsentrere seg om å rulle opp den sekundære forsvarslinjen foran Verbove. Hvis ukrainerne har bitt seg fast - russerne bruker artilleri når de ikke lenge kan gjenvinne det tapte - på en viktig pivot langs denne skyttergravlinjen, betyr det da de har vært i stand til å ta hele sørvestre flanke av Verbove under kontroll, slik at russerne måtte retireres mot den søndre forsvarslinjen hvor skogplantasjen ligger. Da betyr det at ukrainerne har trolig krysset og tatt to skyttergravlinjer mellom Novoprokopivka og Verbove, brutt seg gjennom den første forsvarslinjen og kan være minimum 1 km fra skogplantasjen. Denne sekundære skyttergravlinjen er viktig fordi den ligger på litt høyere lend. Men Novoprokopivka er en tøff nøtt, de underjordiske bunkeranleggene der har vist seg problematisk - og Stoltenberg vil ikke sende WP-våpen til Ukraina. Disse må røykes ut med velplasserte WP-granater.

Ukraina kan ikke fortsette krigen i det uendelige. Befolkningen er på "bare" 36,7 mill., av dette er angivelig bare 5 til 6 mill. av begge kjønn i stridsdyktig tilstand, og bare litt over 400,000 menn og kvinner når aldersgruppen fra 16 til 49 år, sannsynlig er dette mindre, og det er data om at det var 700,000 aktive soldater i 2022 og 900,000 i reserven. Ifølge amerikanske opplysninger er det nå "bare" 500,000 aktive soldater tilbake, og generalstaben foretrakk å hente inn mobiliserte fremfor å gjenkalle reservepersonell, slik at de må ha 20,000 nye menn per måned. De må ha reserven om Russland skulle mobilisere for fullt. Alt tyder på at 200,000-tallet over døde, savnede, skadede og fanger er nådd, og smertegrensen fra et samfunnsmessig og demografisk perspektiv er bare 50,000 vekk, for dette er på 250,000. Høyere enn dette vil da betyr alvorlige demografiske, samfunnsmessige og deretter politiske følger som kan sende Ukraina ut i krise i senere tid. Det er fremdeles høy støtte i det ukrainske folket, men det merkes at flere og flere yngre menn vil nå unngå militærtjeneste, og det er en høy slitasje som er ved å bli merkbart i det ukrainske folket. 50 % av mobiliseringspotensialiteten er oppbrukt etter 18 mnd. hittil i krigen. Det er ikke den større befolkningen som er til Russlands fordel, det er de elendige sosialøkonomiske forholdene i mesteparten av landet utenom storbyene som betyr at man kan rekruttere/tvinge hundretusener på hundretusener fra svakstilte minoritetsfolk og fattige russerne som ikke våget å protestere, ettersom resten av deres egne folk glatt ignorert dem under ideen "ikke meg, ikke meg - ta ham!". Så mye som 1,5 mill. kan ha vært i militærtjeneste siden februar 2022, og tapene kan være på mellom 300,000 og 500,000, men det får ikke Russland til å vike. Istedenfor, de bare fortsette og fortsette. Mangel på solidaritet, fatalistisk sinnelag og underliggende redsel gjør at det russiske folket kan tappes for blod i det ustanselige. Dette er i sannheten en rikes krig utkjempet med fattige soldater fra Russland mot et "lite" land som måtte mobilisere sine beste fra alle samfunnsklasser. Og så våger sosialister å ignorere dette? Ukraina trenger våpen, logistisk utstyr, avansert teknologi og mest av alt, direkte assistanse. De kan ikke vinne krigen med dagens tapsrate med bare 2 mot 3, (i dødsrate; 1 mot 3) de har sannsynlig bare 1,4 mill. stridsdyktige tilbake, og de kan ikke i kontrast til Putin som er villig til å satse nærmest alt, sløse bort mye av disse. Biden, Scholtz og Macron - og indirekte Stoltenberg - har en logisk brist i deres strategi som er basert på å ikke framprovosere en krig, selv om dette nå er 100 % umulig å unngå pga. Putins krigsstatspolitikk som er i ferd med manifestere seg, og at de skulle holde seg på avstand, gir bare bort våpen på en armlengde. Dette minner om hvordan vestmaktene oppførte seg under Vinterkrigen, Finland måtte gi seg og akseptere avslag av den finske Karelen til Sovjetunionen i 1940. Altfor mange ukrainerne har lidd fordi Vesten har vært altfor tilbakeholdende, og hvis et ukrainsk nederlag skulle komme, vil Polen går inn i krigen, og da kan NATO (Ungarn kommer nok til å bli kastet ut) ser seg nødt til å gå inn med styrker og dermed risikere stor tap fordi Bakhmut og motoffensiven har demonstrert at NATO ikke er beredt for en storkrig uten sine flystyrker. Vi kan ikke vinne en krig mot russerne i Ukraina uten enorme ofringer. Da må Vesten sluttet med å kaste bort tid, det er for mye inkompetanse. All type våpen må leveres, man må gi direkte assistanse, ukrainerne trenger avansert teknologi for å lukke gapet innenfor EW-krigføring, de trenger dessuten så mye ammunisjon som mulig - og alle avtaler som det idiotiske klasevåpenforbudet som setter seriøse restriksjoner på våpen og militærteknologi, må forkastes.

Stormbreak: Fighting Through Russian Defences in Ukraine’s 2023 Offensive | Royal United Services Institute (rusi.org) En meget interessant artikkel, denne gangen i pdf-form, er også tilgjengelig fra RUSI.org. It is therefore important that Ukraine’s international partners invest now to give Ukraine protracted advantages. Failure to make timely adjustment to support will come at a heavy price in 2024. Denne rapporten avslørt dessuten seriøse mangler i NATO-treningspraksis; likedan at det ukrainske militæret er forskjellig fra hva NATO-kulturen fostret fram i "utrykningshærens ære" er i stand til å tolerere, det vises at ukrainske offiserer ikke stoler på feltbefalets kapasitet for å operere på egenhånd, det var for eksempel oppdaget at disse foretrakk direkte observasjon for å koordinere fra langt bak og dermed ikke benytte røykleggingsammunisjon så meget som NATO forutså, det var en kritisk faktor i et smertelig nederlag ved Robotyne i juli. Again, attrition and the expansion of the Ukrainian military mean that junior leaders with deep expertise in offensive operations are not universally available across Ukraine’s formations. This manifests in referring of combat management to higher echelons, where there are more experienced officers. This drives the continuation of combat management at higher echelon and limits mission command. Additional pressure is placed on the brigade, limiting the scale and complexity at which it can operate. This was demonstrated during the attack on Rivnopil. Only 3% of Ukrainian artillery-fire missions are smoke missions. As demonstrated during the assault on the company position north of Rivnopil, smoke can be extremely useful in confusing the enemy ground force and obscuring assault actions. But smoke also has the effect of obscuring the view from UAVs which higher Ukrainian echelons and command posts use to coordinate activity and conduct combat management. Commanders persistently prioritise maintaining their own understanding of the battlefield over laying down smoke and concealing their personnel’s movements. Given the criticality of rapid application of artillery to support movement, this prioritisation is understandable, but it also reflects limitations in the ability of the brigade to trust tactical commanders to execute actions when not directed by high headquarters with greater situational awareness. Det er for dårlig fokus på kollektiv trening; What cannot easily be delivered is collective training. This is because the AFU does collective training ‘in the unit’. Soldiers who are certified in their individual skills by training centres are assigned to units and it is up to the brigade commander to carry out training activities. If a brigade is fighting a sector of the front, it must establish a training area behind the frontline and rotate troops back to exercise. This limits the scale of training to company-sized activities at maximum, with the level of training undertaken entirely dependent on the intensity of operational activity at the front. This approach to force generation means that most Ukrainian battalions are generating approximately two platoons of troops which are considered fully capable of leading assault actions. While the rest of the battalion provides reinforcement, and the ability to hold ground, the size at which formations can conduct offensive action is severely constrained. Doktrinemessig forskjell; A good example here is that Ukrainian training emphasises the threat from artillery even when teaching squad tactics. For Western armies that build skills incrementally, artillery is introduced into training after basic infantry tactics are mastered. More complex training involving artillery cannot be conducted until troops are certified in their basic skills to be able to exercise safely. For Ukraine, however, troops who are not prepared to deal with artillery are not prepared for the fight. Det er for sterk sikkerhetskultur i NATO-trening; Most NATO training areas are severely restricted in the types of UAVs that can be flown and how they can be used. This is because of fears that UAVs will malfunction and fly into controlled airspace, such as the area around civilian airports. The problem is that for collective training above company, Ukrainian troops need to be prepared for and practise tactics in an environment where there are up to 25 UAVs observing their movements, while UAVs are also critical to their own combat management. Thus, on partner training grounds where they could conduct collective training that is hard to carry out in Ukraine, they are prevented by regulation from either actually practising and refining their own command and control procedures, or exercising tactics that realistically represent the threat. Da betyr det at fremtidig NATO-trening må revurderes og reorganiseres.

Som sagt i det forrige innlegget, det er ganske åpenbart at Vesten mangler en strategi og en langsiktighet både omkring Ukraina, egne sikkerhetspolitikk og egne opprustning. What the past 18 months of fighting illustrate is that Western nations need to develop a long-term plan to sustain and improve Ukraine’s war effort instead of pinning hopes on the next capability that will be introduced on the battlefield. Much could have been done sooner by the West to increase defense industrial capacity sufficient to sustain Ukraine’s war effort. For example, European countries need not have waited 13 months to begin making serious investments in artillery production. Akkurat DET er hva som er komplett ubegripelig; det hadde tatt altfor lang tid, det var først i ved månedsskiftet november-desember alvoret begynte å senke seg ned i NATO, i skrivende stund ved månedsskiftet august-september har man ikke fullført overgangsperioden for å starte våpenproduksjon og opprustningstiltak som er blitt tvingende nødvendig, med klar unntak av få land som Polen, som er i ferd med å bli den største militærmakten i den europeiske delen av NATO med unntak av Tyrkia. Det blir dessuten åpenbart at Stoltenberg og Biden (Sullivan/Blinken) håpet på resultater på slagmarken som kan påføre Russland et strategisk nederlag uten å ta med i regning Putins eskaleringsstrategi som innbar at han bare kommer ikke til å gi opp selv under skrekkelig motgang eller de militære realitetene i Ukraina. De kom med lovnader som stadig hindres av enkeltpersoner som bedrev sabotasje som Sullivan i Washington, Scholtz i Berlin, etc, etc. slik at det kom sent og lite med for sløv organiseringsinnsats. Ukraine’s prospects depend on how well Western countries resource the Ukrainian war effort into the fall, replace lost equipment, and provide the necessary enablers — above all, artillery ammunition. Ultimately, in planning for their support, Western countries must also think beyond the offensive, rather than taking a wait and see approach. This includes learning lessons from this spring and summer to improve Ukraine’s chances in future offensives The West ought to be introspective about missing important decision points, which had a profound impact on the course of the war, constraining everyone’s options later on. Decisions about future support should have been made well before this offensive even began, assuming that it was unlikely to end the war. Instead, another cycle of attritional fighting may ensue after this offensive, followed by yet another surge effort to restore Ukraine’s offensive potential. In short, the West has been unappreciative of the lead times required to reconstitute military potential or provide Ukraine with a decisive advantage. Vesten står til stryk. Ikke rart at ikke-Vesten som tidlig hadde respekt for den store militærmakten i Vesten, nå sitter med et negativt inntrykk. Og det må understrekes at det ikke er mulig å vinne krigen ved å stadige angripe i russernes dybde med stand-off våpen uansett om det er kryssermissiler, droner, presisjonsartilleri eller taktiske ballistiske missiler. Similarly, Ukraine has extensively employed Storm Shadow air-launched cruise missiles in this offensive, with range and payload similar to the long-sought-after Army tactical missile system short-range ballistic missile. By itself, Storm Shadow has made a notable contribution, but has not proven to be a “game changer.” Russian adaptations have also complicated the picture. The Russian military no longer relies on massive ammunition depots near the front lines. Instead, ammunition is often picked up by trucks at rail stations in Crimea or Russia, which are transferred to units in Ukraine. The transfer points change regularly, and a missile strike will not cause the same level of disruption as occurred in the summer of 2022 when HIMARS first arrived. That said, Russian logistics are still potentially vulnerable in Crimea, and much further behind Russian lines. Ukraine cannot just interdict Russian supply lines with long-range missiles and press Russian forces out. If this was so, Ukraine would have little need for a major offensive in the first place. It could pummel away with Storm Shadow missiles and wait for the Ground-Launched Small-Diameter Bomb, with a range of 150 kilometers, to be deployed. Without persistent presence and reconnaissance over the routes in question, such interdiction does not work well in practice, and the munitions are not available to sustain it. In Kherson, HIMARS systems ranged Russian resupply routes across the Dnipro River for over four months. Russian forces were able to sustain themselves via a single bridge and a ferry network, eventually withdrawing over 30,000 troops. Russian positions in Zaporizhzhia are connected via land corridors running east and south to Crimea. Even when within range of tube artillery, supply roads have proven difficult to interdict, raising questions about what “fire control” can achieve. Indeed, the entire offensive in the south, and the long-running battle of Bakhmut, have played out with both sides’ positions barely a few kilometers from each other. Det virker ikke. På en måte gjentar historien seg, kommunisthærene klarte gang på gang å utgjøre en respektabel styrke under Koreakrigen tross daglige angrep, og "Ho Chi Minh-stien" var aldri stoppet under Vietnamkrigen tross massiv innsats av B-52D som forbli de meste destruktive bombeflyene i historien. Det er ikke mulig å ha ildkontroll 24 timer per døgn uten uakseptert ammunisjonsforbruk, det er ikke mulig å oppnå permanente resultater som kunne få avgjørende effekt på krigens løp, bare Kertsjbruens ødeleggelse vil ha en slik effekt. Russerne lært det samme med disses kryssermissilangrepene inn i Ukraina, skadene repareres raskt og man får ikke annet enn forbigående virkninger. Dette settet hele saken omkring strategisk bombing med flybomber og kryssermissiler i et nytt bilde ettersom man satser sterkt på "game changer"-effekt og "knock out"-virkning, her hadde amerikanerne ignorerte det som utgjorde forskjellen mellom Rolling Thunder-flyoffensiven i 1965-68 og Linebacker-flyoffensivene i 1972, og i tillegg glemt hvor langsomt og kostbart disse var. Man hadde latt seg føres bak lyset av Gulfkrigen i 1991, og deretter av Kosovokrigen i 1999 - i den sistnevnte krigen var det serbiske militæret ikke engangs påført alvorlig tap. En flyoffensiv mot Russland vil altså blitt tidskrevende og ressurskrevende, for et halvt år siden hadde militære begynte med å få kalde føtter, og i juli-august hadde en rapport i kongressen avslørt at det ikke er nok flyammunisjon for storkrig mot Russland som Kina i det amerikanske flyvåpenet.

Perseverance and Adaptation: Ukraine’s Counteroffensive at Three Months - War on the Rocks Denne meget informative artikkelen om hvordan den ukrainske motoffensiven foregår siden 4. juni er verdt lesning, når man vil få innblikk i krigføringens essensielle prinsipper for de stridende. A Ukrainian brigade in the attack in practice is often two or three companies advancing, reinforced by armor, and support elements. A reinforced company or company tactical group is the main element of the assault. Even then, coordination is difficult and prone to mishaps, as the initial offensive illustrated. It takes an entire brigade to plan this kind of action. Around Bakhmut, for example, many of Ukraine’s mechanized assaults feature one to two squads backed by two tanks. Ukrainian tank units, according to our field research, rarely mass at the company level because of the risk of losing too many tanks at once. Tank battles are rare. Tanks spend much of their time supporting infantry and providing indirect fires. They generally operate in pairs, or in platoons, supporting infantry attacks. This offensive has largely been characterized by platoon-level infantry assaults, fighting tree line to tree line. Despite their size, brigades often have a limited number of platoons and companies that have assault training, constraining the forces available for such tasks. Ukraine’s military excels at mobile and positional defense. It is also highly effective in small unit tactics and in effective employment of fires to degrade the Russian military. Given the challenges the new brigades faced at the beginning, brigade assaults with multiple battalions instead of companies likely would have exacerbated coordination issues and led to greater losses. Ukrainian preferences stem from an understanding of where their strengths lie, given the organizational capacity, experience, force quality, and limited enablers to support a larger scale assault. Ukrainerne satt dermed med betydelige handikap allerede da motoffensiven startet, og det skyldes ikke NATO-doktrinen eller mangel på flystøtte, de bare hadde ikke erfaring i lansering av større og sammensatte offensiver i divisjon- og korpsnivå - her må det påpekes at Khersonoffensiven som var den største, bare involverte separate frontkommandoer fordelt på tre frontavsnitt, og dermed ikke utgjorde en enhet. Og det har vist seg at tapene i Bakhmutslaget hadde alvorlige følger for den ukrainske hæren som tvinges til å sette inn relative ferske styrker mot det sterkeste frontavsnittet i hele Ukraina, det er - Ukraine chose the Orikhiv-Tokmak area as the main axis of advance, which is the most fortified part of the Russian defenses. These units faced a daunting task against a well-prepared defense with dense minefields, entrenched troops, numerous antitank guided missiles, loitering munitions, and attack helicopters backing the Russian lines. Og det gikk ikke bra. - it also appears the new brigades lacked sufficient unit cohesion and experience, making mistakes that experienced brigades were less likely to make. Not just the infantry battalions and breaching elements but also the artillery and supporting components were new, while the brigade staff lacked sufficient time to train. These brigades were also comprised of freshly mobilized personnel, many without prior military experience, with officers pulled from other units. The new brigades were unfamiliar with the terrain, having not been previously deployed in that area. Asking them to conduct their first assault, in some cases at night, was a tall order. The new brigades’ issues forced other units — including less-well-equipped national guard units — to step into their assigned tasks, in some cases completely replacing them on the line. Indeed, even poorly equipped territorial defense units, which are typically used to defend, have taken part in capturing towns as part of the counteroffensive. Bare to brigader, 47. mek. brigade og 86. luftbårne brigade, hadde bevist seg i møte med den russiske motstanden med relative gode presentasjoner. Kvalitetsnivået i de andre brigadene steg utover sommerukene etter hvert som dypkjøpte erfaringer og gjenopplæring fant sted. Ukrainian forces prefer sequenced assaults, making fires the decisive element and exploiting with maneuver, less so using fires as a supporting component of a maneuver force. Ukrainian infantry has been conducting assaults typically as platoon- and company-sized elements. This is painfully slow and by itself cannot generate momentum, but Ukrainian units are generally better than Russian ones in the close battle. Ukraine is also likely sustaining less attrition by operating in small, dismounted units, but it offers less of an opportunity to achieve a rapid breakthrough. Jeg husket å ha sagt at bruk av stand-off våpenbruk mot logistiske mål, kommandosentre og infrastruktur hadde produsert mindre resultater enn ventet, og flere her i tråden hadde forsøkt å motsi meg der; men der står det svart på hvitt: A robust strike campaign to isolate the theater of operations by focusing on Russian lines of communication might have greater effect. Yet four months of strikes with Storm Shadow missiles suggest that the task of severing Russian supply lines with missiles alone is harder than some might believe. Analytikerne som hadde stått for artikkelen, var sjokkert over den russiske mineleggingsstrategien som ifølge dem helt brøt med alle regler i det sovjetisk minekrigføringskonseptet og dermed blitt ekstraordinært som sannsynlig aldri tidlig var sett; Russian forces have deployed more mines than normal in Russian doctrine, according to our field research. Individual Russian company positions generally have minefields with hundreds or thousands of TM-62M antitank mines in front of their positions. They have been stacking three TM-62M mines on top of each other specifically to destroy — not just damage — the mine-rollers and trawls used by breaching vehicles and tanks. These are supplemented by TM-83 explosively formed penetrator antitank mines, often placed in tree lines to target tanks and armored vehicles from the side as they drive down the dirt paths that frequently run parallel. Russerne bruker ALT - These antitank mines are often mixed with antipersonnel mines to inflict greater losses when vehicles are disabled, including PMN-4 pressure plate mines, OZM-72 bounding mines, and MON-50 and MON-200 directional fragmentation mines. Russian forces are also using FAB-100 and FAB-250 aerial bombs as improvised mines. Russia is remotely deploying mines with artillery, ISDM Zemledeliye mine-laying systems, and even drones, such as the POM-3 and PFM-1 antipersonnel mines. Som jeg hadde tidlig sagt, dette er sinnssykt selv etter russisk standard. Russerne gjør alt for å hindre minerydding på ukrainsk side. Brigadegeneral Oleksandr Tarnavskiy: “As soon as any equipment appeared there, the Russians immediately began to fire at it and destroy it. That’s why de-mining was carried out only by infantry and only at night.” “In my opinion, the Russians believed the Ukrainians would not get through this line of defence. They had been preparing for over one year. They did everything to make sure that this area was prepared well.” Den russiske strategien er likedan kostbart, for det er veldig merkelig at Gerasimov som Putin helhjertet støtter, ikke har tatt lærdom av Falkenhayns strategi fra året 1916 som påførte den tyske hæren katastrofale tap og i effekt ødela den som var verdens beste hær ved begynnelsen av den første verdenskrigen. Despite appearances, Russia is not executing a true defense in depth. Russian forces are set up for such a defense, which enables a defender to degrade the attacker as they advance, trading space for attrition. They have constructed three defensive belts, minefields in between, communication trenches, and hardened defensive points in between. This was likely Gen. Sergei Surovikin’s vision (and his name provides the nickname for these defensive lines). But Surovikin is not in charge. Gen. Valeriy Gerasimov, the chief of general staff, is. He has consistently demonstrated poor military judgment and a weak understanding of what Russian forces can and cannot do, most recently in the failed Russian winter offensive. Russian forces have chosen to defend forward of the Surovikin line, concentrating their efforts on holding the first line of defense and the towns that anchor it. To be clear, the first line does feature extensive entrenchments, including tunnel networks. The follow on lines include machine dug trenches, anti-tank ditches, dragons teeth, and likely more minefields. The Russian decision to defend forward has favored Kyiv because it allowed Ukrainian artillery to attrite the Russian units deployed. In Russia, the strategic concept of “active defense,” often mentioned by Valeriy Gerasimov, encourages maneuver defense and counterattack. This may be what we are seeing from Russian forces now. Essentially a defensive-offense, active defense envisions persistent engagement of an opponent rather than emphasizing a static or positional defense. Russia’s defense has featured regular counterattacks, which also depleted its armor, and available maneuver forces. The Russian military is rotating troops through the front line, but that force has been steadily worn down. On the other hand, Ukraine has also expended considerable combat power fighting in the first line of Russian defenses before reaching the other defensive belts and entrenchments. The course of this battle is therefore increasingly determined by who has the most reserves available and who pursues the best force management strategy over time. Russian forces have consistently counter attacked during Ukraine’s counteroffensive. While in some cases they have been able to retake towns seized by Ukrainian units or prevent consolidation, their strategy is aggressive and costly. Given the dearth of forces available, the Russian approach has been aggressive and overconfident. Russian units are often fighting in front of their best fortifications instead of leveraging them for advantage. They can fall back if they are put in a disadvantageous position, but this approach has major tradeoffs: If Russian forces suffer too much attrition in holding forward positions or counterattacking to return them, they risk leaving their forces too weak to properly defend the rest of the defensive line. Hence, an “active” approach has stymied Ukraine’s advance, but at the cost of depleting the Russian defense forward of what were considered the ‘main lines.’ Consequently, solely looking at whether Ukraine has broken through the defensive lines is the wrong way to evaluate this offensive’s progress. Most of the fighting, and the attrition, has taken place at the first Russian line of defense, which Ukraine has pressed through at Robotyne and near Verbove. Ukrainerne har i det minst funnet ut at det er Spetnatz-avdelingene som må prioriteres mest av alt, for det kom ut at det er disse fra 22nd. og 45th. Spetnatz brigader som er ansvarlig for Lancet-angrepene, bruk av spotterdroner og ATGM angrep, disse har avanserte kommunikasjonsteknologi og er i stand til å koordinere artilleri, selvmordsdroner og kamphelikoptre mot de ukrainske styrkene. Disse må spores ned og ødelegges, og til dette må Ukraina ha avansert EW-utstyr for å lokalisere og motarbeide disse. Det har så langt vist seg at Pentagon (og Israel) har konstant sagt NEI til å sende slike utstyr som selv britene og franskmennene har dårlig med. Russerne opererer i dybde, ikke i bredde som før, som sett med 291. motoriserte rifleregiment - Russia appears to have added a fourth motorized rifle battalion to the regiment’s table of organization, which lacks armored vehicles like the other battalions, to provide more infantry. Compared to its prewar structure of three motorized rifle battalions, the 291st defended with a force closer to the size of six or more infantry and motorized rifle battalions plus a tank battalion and other supporting assets. The regiment was defending with two echelons. Compared to Russian defenses earlier in the war, the 291st Motorized Rifle Regiment had been defending less frontage — approximately 11 kilometers — and with additional reinforcements had sufficient forces to maintain a second echelon of defenses as well as reserve. It could also afford to rotate battalions when they sustained attrition, so the exact units and composition have varied over the past two months. Indeed, it appears Russia has decided to not rotate the regiments holding the front line, but instead to rotate companies and battalions from other formations. The 291st sat behind well-fortified prepared positions and dense minefields, antitank ditches, and other obstacles. Thus, the 291st was better positioned to handle assaults without requiring the commitment of division or higher-level reserves. Sluttkonklusjonen er klart; Vesten har ikke gjort sin jobb: The first, is a lack of Western understanding of how Ukrainian forces fight. The second, which is closely related, is an insufficient Western presence on the ground to enable closer coordination or even the invaluable understanding that could be offered by battlefield observers. Western capitals have sought to keep this Ukraine’s war, avoiding an in-country presence that includes contractor support or trainers. To be clear, there are Western contractors and companies operating independently in Ukraine, but this is not the same as a government sanctioned and supported effort. There is much more that could be done without becoming directly involved in fighting or deploying uniformed personnel on the ground. The hitherto cautious approach has clear limits to its efficacy. Western support thus far has been sufficient to avert a Ukrainian defeat, and arguably has imposed a strategic defeat on Russia, but not enough to ensure a Ukrainian victory. Independent of the outcome of this offensive, Western countries need to be clear-eyed about the fact that this will be a long war. Taken together, Western industrial and military potential greatly exceeds Russia’s, but without the political will, potential alone will not translate into results. Hvorfor har ikke Vesten seriøst satt seg inn i krigen?

TB-2 dronefly flyr nå langs Dniprofloden, Dniprobukta og på den nordvestre kysten av Krim-halvøya, to opptak er hittil offentliggjort, en patruljebåt ble ødelagt med 6 drepte russerne. Dette er interessant, for da ment det at ukrainerne har fjernet deler av det russiske luftvernsforsvaret på den ytterste enden av Kherson-halvtunga, de har ELINT utstyr på Su-24 fly som kan detektere luftvernsradaraktivitet og dermed kan finne ut om de er helt slått ned. Ukrainerne hadde forresten utviklet dronefly som kan frakte ELINT utstyr. I Moskvaregionen ser vi historien gjentar seg, det virker som at russerne ikke stolt på sitt egne SAM utstyr og har valgt å satse ensidig på Pantsir kampluftvernssystemer - som heises opp på høye tårner som disse "flaktårnene" fra Hitler-Tyskland i 1945! Trolig hadde over 150 Pantsir SAM blitt levert til det russiske militæret, og under krigen skal opptil 20 stykker ha blitt slått ut, så det er angivelig omtrent 120 tilbake. Hvis disse måtte overta rollen opprinnelig ment for S-300/S-400 SAM vil det da følge til at Pantsir-regimentene vil bli meget kraftig overstrekket, fordi de er de eneste som kan stoppe HIMARS-angrep og ta ned små mål som droner. Det har vært observert at det blir færre Tor SAM systemer enn tidlig. Bare litt over 170 Tor-M1/M2 var levert, av dette skal 40 ha gått tapt, og det er kjent at flere var slått ut med HARM uten å være visuelt dokumentert. Hvis alle Pantsir-systemene trekkes ut for posisjonsforsvar av kommandosentre, flybaser og selve Moskva, vil det ikke være mulig å deployere disse på feltet, hvor Buk og Tor måtte overta. Det var 440 Buk systemer i Russland, av dette skal 25 ha gått tapt, og disse fordeles nemlig likt mellom forsvar av bakkestyrkene og forsvar av flybasene og vital militærsinfrastruktur. "Bare" 300 til 350 er oppstilt i feltenhetene. TB-2 med sin evne for horisontal bombing med MAM-L missilvåpen i stor høyde er immun mot taktiske SAM, ettersom de kan avfyre sitt våpen på 12 til 15 km hold helt på periferien av den russiske radardekningen, men 24 fly var visuelt bekreftet skutt ned fordi disse ofte var ikke i stand til å være "utenfor" rekkevidden på et bedre organisert og samordnet luftvernforsvar. Apropos våpenbruk på lang hold, russerne hadde eksperimentert med høydragsbomber - dette er et bombevåpen som monteres på et angrepsfly ment for angrep på infanteri, stridskjøretøyer og artilleri og ettersom angrepsflyet med jetsdrift flyr for raskt, må bombene underveis mot det tiltenkte målet sløves ned. Mens amerikanerne monterte klappevinger som åpnes seg på sine bomber, valgt sovjeterne å skape meget høy drag på sine taktiske bombene. Disse er ikke aerodynamisk i det hele tatt. OFAB-250-270 med påmonterte vinger har vært oppdaget 7. juli ved Bakhmut, dette kom som en overraskelse på mange fordi høydragsbomber med glidevinger kan ha mye kortere rekkevidde. Siden har det ikke kommet flere meldinger om dette.

Et meget interessant opptak av et ukrainsk artilleriangrep muligens viser hvor langt ukrainerne har gått. For en kolonne hadde stoppet 2,4 km sør for Verbove for å sette av forsterkninger, og da må det betyr at det ikke er langt til frontlinjen, og at russerne ikke lenge kunne føre forsterkninger inn i tettstedet Verbove, for kolonnen måtte utenom tettstedet ved å komme fra sørøst. De er 3,4 km fra skogplantasjen som ifølge den ukrainske offiseren er "vanskelig å knekke". Altfor langt for å sette av infanteri og utstyr, ettersom bruk av pansertransportvogner for felttransport så ut til å være sjeldent der. Det kan mene at ukrainerne kan ha tatt kontrollen over hele sørvestre flanke av Verbove helt ned til skogplantasjen. Det er mulig at de kan ha nådd "Høyde 166" fordi den ligger nordvest for skogplantasjen ifølge Google Maps. Derfra kan man dominere hele området, og gjør det mulig å bryte seg gjennom den andre forsvarslinjen. Dessuten er vegene mellom Verbove, Novofedorivka og Tarasivka kommet under tung beskytning av ukrainsk artilleri. Da mener det at russerne ikke kan få inn forsterkninger uten å tiltrekke seg ukrainsk artilleri som nylig sett på opptaket fra sør for Verbove.

Litt mer om Popasnafronten, det er nå visuelt bekreftet at ukrainerne har erobret tettstedsområdet - hvilken tyder på at russisk artilleri ikke lenge kan legge ned sperreild - og avansert nordover mot krysningen over jernbanetraseen, et opptak var tatt i nordre del av det sentrale Klishchiivka, som vist at russerne kan ha forlatt hele området. Det kan være fordi ukrainerne hadde brutt gjennom jernbanetraseen mellom tettstedet og søndre Bakhmut, spesielt etter et russisk panserfremstøt var helt utryddet for mange dager siden. Opptakene av denne trefningen vist dessuten at området hvor fremstøtet hendt, var blitt ingenmannsland på begge sider av traseen. Ettersom det er innsjøer øst for Klishchiivka - som ukrainske soldater kan ha nådd da de rykket fram nord for Andriivka - betyr det at ukrainerne kan ha fri bane mot Optyne langs en fire kilometer lang front. Hvis de klare å ta kontrollen over høyderyggen der vegen mot Bakhmut går, kan de avansere inn i byen i nord og "se ned" på Optyne. Men det er lettere sagt enn gjort, 1 km mellom jernbanetraseen og vegen. Etter de siste avansementene synes det at målet for ukrainerne er forstaden Optyne.

New brigade bears heavy brunt of Russia’s onslaught in Kharkiv Oblast (kyivindependent.com) Denne artikkelen avslørt at NATO har et alvorlig problem med sin treningsdoktrine som er basert på avhengighet av flystøtte og logistisk oppfølgning av den enkelte soldaten som skal kunne fungere som en kapabel og forberedt enhet for enhver scenario, taktisk nødhjelpstrening vist seg vitalt for ukrainerne. - But the skills of how to smoke an enemy out from a trench, how to build an assault group, and coordinate it with artillery and drone support were lacking. Dette tyder på at man hadde overhodet ikke tenkt seg en statisk krig med store styrker i en krig dominert av artilleri, eller at de må satse mer på infanteristen enn tidlig, de hadde glemt det menneskelige elementet. Det er utvilsomt at NATO må revurdere mye av sin doktrine som egentlig er av ny dato, basert på utrykningskonseptet og massiv støtte fra bak. Ukrainerne egentlig trengte å trenes som i eldre tid, da NATO i lang tid hadde forberedt seg på storkrig med Sovjetunionen i 1950-1991. Stundom virker det som at ukrainerne trenes for Afghanistan-konflikter fremfor storkonflikter mellom regulære styrker. Det røpes at russiske EW-kapasiteten er ufattelig selv etter vår standard, slik at feltenhetene ikke kan bruke kommunikasjonsutstyr, stridsvognbesetninger kan ikke bruke radioutstyr ikke bare fordi de utsettes for jamming, men også fordi russerne er skremmende raskt med å lokalisere disse som bruker radio og sette inn artilleri. Soldiers from different brigades told the Kyiv Independent that the Russians in this area are experienced and well-equipped soldiers, extensively stocked with artillery shells and MLRS rockets. Soldiers from the 32nd are open about how in over their heads they often feel. The infantrymen talk about being outmatched by the competent and seemingly fearless Russian troops they saw on this axis of attack. Det er allikevel ufattelig at disse dårlige trente og lite motiverte soldatene i 32nd. separat mekanisk brigade har klarte å holde stand mot noen av de beste styrkene russerne har, ettersom disse i løpet av sommeren hadde lykte med å holde sammen forsvaret foran Kupyansk fram til forsterkninger fra Svenskebrigaden kom til i august. På russisk hold har reportasjer, opptak og bloggere vist fram meget godt utstyrte soldater, moderne utstyr, mange droner, mye ildkraft og høy nivå av disiplin og ekspertise. Dette var ikke sett for mange måneder siden, da mener det at Putin hadde konsentrerte hans beste styrker i Nordøstfronten i hensikten om å gjenerobre Lyman. I dag - kan vi si - at offensiven har feilet. De dårlige trente soldatene som disse i 32md, sprakk ikke, de holdt stand mot alle odds, og tapene for russerne har vært merkbart mens de knapt klarte å avansere videre til tross for at de gjort livet meget surt for de involverte ukrainske troppene som måtte betale en høy pris mellom Kupyansk i nord og Bilohorivka i sør, disse kan ha mistet flere enn russerne - men de holdt stand. Det kunne ikke være mer heroisk enn dette. Og nå ser vi at russerne kan ha innsett at det kan være et feilgrep ved å lansere en offensiv i nord når det er en ukrainsk motoffensiv i sør og mindre fremrykkinger annetsteds.

"Norsk" praksis omkring OSINT om territoriale vinninger i Søndre Donbass-fronten så langt. Men en ukrainsk kommandant har nylig sagt de har brutt gjennom den første forsvarslinjen, og da kan det betyr at de har sprengt seg gjennom de to stillinger som besto av en stridsvogngrøft og en skyttergravstilling øst for Novoprokopivka og kanskje tatt den høyre flanken av det russiske forsvaret i Verbove. Kommandanten mener de er underveis mot forsvarslinjen mellom Pshenychne i vest og Verboves søndre ende i nordøst. Etter det, kan de se ned på Ocheretuvate - og Tokmak. Men ukraineren snakker om "skogplantasjer" hvor russerne holdt stand, og ved å se på Google maps finnes det to skogområder, den ene sør for Verbove, den andre bokstavelig talt i midten av den andre forsvarslinjen 4,5 km sørvest for Verbove. Det er 7 km mellom den vestre skogområdet og Pshenychne som skal være under angrep. Så dette skogområdet måtte renskes/brennes for å komme videre. Da vil klasevåpen, WP og GMLRS med tungstenballer være passende. Irritert at man ikke kan "pepre" med kardesk og WP fra oven. Trolig er det fra dette skogområdet ukrainerne blir plaget med russiske FPV som stort sett rammer infanteri. Ved Vuhledar meldes det om et "Somme-bombardement" som i de siste dager blir sterkere og sterkere, på frontavsnittet mellom Novomaiorske i vest og Yehorivka i øst, der hadde ukrainerne i forveien tatt seg fram til Shevchenko i møte med dårlig koordinert forsvar. Ettersom Pavlivka hadde blitt "nøytralisert" i juli-august av et ukrainsk angrep fra nordvest som presset russerne ut av alle vinninger siden høsten 2022, betyr det at et større angrep vest for Pavlivka er mulig å lansere. Mot øst har ukrainerne holdt stand etter å ha vunnet terreng øst for Staromaiorske og det meldes at de hadde troppet opp foran Novodonetske som hadde vist seg uinntagelig så langt. Så ukrainerne har valgt å rulle opp østsiden i slutten. I Popasnafronten meldes det at ukrainerne gradvis, men sikkert avansert i Klishchiivka-området og har skapt et stort brohode på østsiden av jernbanetraseen nord for tettstedet, som kan mene at de er i ferd med å avansere rett mot Søndre Bakhmut og Optyne. Dette motarbeides med meget sterk motstand av russerne som hadde valgt å overføre forsterkninger dit. Nordøstfronten så ut til å ha stilnet ned med et par unntak etter reserven ble trukket ut, disse som kom i disses sted er knapt så kapabelt - et angrep i Novojehorivka som ble knust av ukrainerne i Svatove-frontavsnittet hvor det meldes om flere ukrainsk artilleriangrep, var det eneste bluss av strid der. Kupyansk-frontavsnittet har blitt stille fordi Svenskebrigaden kan ha stabiliserte situasjonen der. Det kan betyr at Putins offensiv mot Lyman kan ha blitt kansellert til slutt. Store russiske forsterkninger overføres til sør. Dessuten skal Putin ha lagt ned veto mot FSBs anmodning om en mobiliseringsrunde fordi det skal bli valg ifølge ubekreftede rykter. Av en eller andre grunn er han svært opptatt med å ha "folkelig støtte" og vil dermed ikke risikere avsløring av den sanne naturen bak hans regime, som han mener må basere seg på illusjonen ved å ha folket på sin side. Han hadde reagert voldsomt mot disse som mente valget er en ikke-sak, og viet meget mye krefter på å gjøre valget politisk sensitivt og svært viktig. Presidentvalget skal finne sted i mars 2024, og Putin lot til å innbille seg at det vil "sementere" hans grep på Ukraina gjennom de okkuperte oblastene. Ukrainerne kan ha utviklet nye våpen, sannsynlig dronefly, som skal kunne treffe mål 1,500 km vekk. Det kan mener at de vil angripe droneflyfabrikken i Jelabuga, Tatarstan 1,200 km fra Ukraina hvor russiske kopier av Shahed-136, "Geran-2", skal masseproduseres. Og russerne er så redd for de ukrainske droner at de nå bruker varmehemmende maling på fly og flybaser, og deretter brukte gummihjul over brenselstankene på sine strategiske bombeflyene! Åpenbart fordi infiltreringslag med pappdroner operere i innsiden av Russland, hvor de kan lage deres egne droner med små innsmuglede motor, kontrollutstyr og eksplosiver.

Nyheten om at ikke et eneste Leo2-besetningsmedlem har blitt drept, og at bare 5 Leo2 er avskrevet som totaltap, har gått verden rundt. Her må det understrekes at det er forskjell mellom "totaltap" og "ødelagt", for langt flere Leo2 er visuelt dokumentert "ødelagt"/damaged - men en vestligbygd stridsvogn består egentlig av sammensatte komponenter som ved design er ment å erstattes, totaltap betyr strukturell ødeleggelse og altfor kostbar overhaling. De fleste Leo2 var ødelagt/skadet med miner, selv om Lancet-droner og ATGM fra kamphelikoptre tok sin del. Tilgjengelighet på komponenter og delvarer er essensielt. Og her har Vesten en stor fordel mot Russland. Det er nylig kjent at Iran nektet å kjøpe nye fly av type Su-35S fordi de får ikke delvarer med i pakka, og dette kunne ikke iranske flyvåpenoffiserer skolert på viktigheten av delvaretilgang for meget mange år, akseptere. Det kan være hvorfor Ka-52 blir mer og mer sjeldent benyttet, selv da disse var på sitt meste aktiv i juni var det bare fire-fem oppdrag per dag. Simpelt fordi det ikke er nok delsvarer i møte med høy slitasje pga. uaksepterte vibrasjonsplager. Nyproduserte våpensystemer fra Russland strakk dermed ikke til. Et ukrainsk Challenger 2-besetningsmedlem påpekt at han under strid hadde lært at den riflede kanonen er langt mer presist og treffsikkert enn vanlig, og at hvis det er langt flere stridsvogner for Ukraina, ville disse ha hatt en merkbar effekt. I virkeligheten avslørte han to viktige faktum; for det første at britisk stridsvognpraksis er forskjellig fra resten av Vesten, og for det andre at vestlige stridsvogner ikke er egnet for ukrainsk/russisk stridsvogntaktikk. Britene valgt å fortsette med riflede skyts for å bruke HESH granater, som er en krysning mellom en HE og en HEAT - som vist seg egnet mot lettpansrede, ikke-pansrede mål som feltfortifikasjoner - og bygninger, som oftest brukes som dekning. Med HESH valgt britene derfor å bruke sine stridsvogner som rullende artilleri akkurat som den sovjetiske T-serien. Vi har sett hvordan T-serien (64, 72, 80, 90) benyttes som "rullende artilleri" for infanteristøtte, taktisk artilleribruk og som feltkanon bokstavelig talt, disse er aktuelt utstyret for en slik rolle - som ikke finnes på de fleste NATO-designerte stridsvogner som Leo2. Siden 1970-årene hadde vestlige stridsvognprodusentene valgt å følge NATOs doktrine om fullstendig atskillelse mellom stridsvogn og artilleri, da man fokusert først og fremst på anti-stridsvogn. Tyrkerne som mistet flere Leo2, hadde ikke innsett at disse ikke er egnet som statisk artilleri og for dårlig utstyrt for denne rollen, ukrainerne lært det samme selv om de liker at Leo2 er mye mer presist enn T-serien. Stridsvogn vers stridsvogn kamp er sjeldent sett, ettersom disse oftest benyttes som infanteristøtte og eskorte for andre kjøretøyer, og disses rolle som rullende artilleri betyr dermed at de vil indirekte slåss mot hverandre, for i stridsvogn vers stridsvogn er det fra 0,5 til 2 km hold. Challenger 2 kan med HESH granater svært presist treffe på mer enn 8 km, flere kilometer mer enn T-serien. Fordi de vestlige stridsvognene er så sjeldent, har disse dermed stort sett blitt holdt tilbake slik at eldre T-64/80 er først ut med å konfrontere russiske stridsvogner som en regel. Ikke alltid med hell. Nå er M1A1 omsider på vei, det virker som at Sullivan kan ha holdt tilbake delvarelagret som skulle ha fulgt med, slik at ukrainerne måtte vente enda lengre, og først i midten av september vil 10 M1A1 være i Ukraina, med DU (utarmet uran) APFSDS som egentlig er anti-stridsvogn ammunisjon. Allerede under Irakkrigen var det oppdaget at APFSDS er så raskt, at den kan forårsake enorm skade ved streiftreff - slik at stridsvognbesetningen kan ikke bruke denne granattypen hvis egne tropper og panserkjøretøyer er for nær skuddbanen og selve målet. Men det er ikke DU-ammunisjonen som ukrainerne vil få størst glede av. Amerikanerne oppdaget feilen med at disses stridsvogner bare var mot andre stridsvogner, spesielt i møte med infanteri, befestede motstandere og "myk" som lettpansrede mål. Dette fulgt til utviklingen av M908 for å bryte ned feltfortifikasjoner og en retur av den gammeldaglige kardesk - i realiteten hagleammunisjon. M1028-granaten er akkurat det ukrainerne drømmer om som et rent anti-infanteri våpen som kan drepe og skade på 600 m hold. Heldigvis er meget store mengder M908 og M1028 ammunisjon tilgjengelig fordi en ny granat, AMP, skal erstatte disse. M1028 kan benyttes av Leo2, aktuelt er denne lisensprodusert i Norge av Nammo som "120 mm IM Canister". Ennå har ikke vestlige med unntak av britene tenkt seg bruk av stridsvogner som "rullende artilleri" a la feltkanonene for et århundre siden. Med tanke på det som har vært lært i Ukraina, er det åpenbart at vestlige stridsvogner må også kunne fungere som et mobilt feltskyts mot alle tenkelige mål inkludert infanteri. Vi trenger ikke bare ammunisjon, men også utstyr som tillatt indirekte skytning.