JK22

Dette er ikke Dahiya-doktrinen. Dette er hva jeg under den syriske borgerkrigen kalte "Daraya-doktrinen" med målrettede utslettelsestaktikk mot rebeller og disses slekt som bekjente i hensikten om å renske ut et omstridt område med bruk av tungt ildkraft og deretter innrykking for å "renske ut" det som er tilbake etter sivilistene hadde flyktet. Opptil 350-500 var drept under massakren i Daraya i august 2012 da et forstadsområde ved Damaskus som hadde blitt en strategisk trussel, ble inntatt og "nøytralisert" - dette var vendepunktet i krigen. Etter det, gikk Assads menn bevisst etter befolkningskonsentreringer man visst hadde sterk rebellaktivitet, spesielt krigsflyktninger og bestemte klaner for å "nøytralisere" dem, dvs. smadre disses evne for å fungere som et samfunn/miljø. Det var dette som reddet Assad-regimet som kunne kjøpe seg nok tid inntil den russiske intervensjonen. Israelerne som hadde kunne betrakte dette på nær hold, kunne ikke ha unngått å legge merke til at denne taktikken aktuelt fungert. Men Assad kunne aldri vinne fordi han hadde for knapt med ressurser mot for mange separate befolkningskonsentreringer. Israel derimot har mye større ressurser. Titusener var drept som et resultat av Daraya-doktrinen, spesielt under terrorbombingen av Aleppo og ødeleggelsen av Østre Ghouta. Flere millioner måtte flykte. Fram til august 2012 hadde det syriske militæret helt siden selvstendigheten i 1946 praktisert en fransk "voldsdoktrine" utviklet i Algerie i 1800-tallet, som gikk ut på å straffe, terrorisere og nøytralisere ved å behandle lokalsamfunn som en enhet man kan rette tilfeldige kollektiv straff mot, som et bombardement uten varsel for å vise sin vilje til å begå vold, og dermed kue befolkningen. Dette var forsøkt i 2011-2012 uten suksess, da dette var uten plan eller strategi, og bare oppildnet de berørte delene av befolkningen samt at man ikke forsøkt å kartlegge de aktive - eller hindre disses infiltrering av nye områder som falske krigsflyktninger. I juli-august var Assad-regimet i ferd med å falle ut i stupet. Men de tok seg sammen, og klarte å demme inn rebellenes offensiv, hindre fremtidig infiltrering og avskrekke lokalsamfunn selv om halvparten av landet hadde "falt utenfor kontroll", og en blodig og destruktiv stillstand vedvart helt fram til 2016. Assad vant fordi han effektivisere og systematisere krigsforbrytelser, men i 2013-2015 var han dypt upopulært selv i egne nære kretser fordi han var for sta og ineffektiv som krigsleder. Putin reddet ham i slutten. Det som kalles "matarot otzem" er ikke i forbindelse med Dahiya-doktrinen fordi den er en evolusjon fra den tidlige nøytralitetsstrategien med droner, helikoptre og fly som tidlig var rettet mot høystatusfolk, kritisk personell og viktige ansatte innenfor de militante organisasjonene. Her hadde man utvidet doktrinen til å omfatte materiell og åndelig ødeleggelse for å lamme de tiltenkte organisasjonene og disses støtte i befolkningen, det vil si slekt og bekjente i et utpregende klansamfunn akkurat som i Syria. Og dette skjer med direkte inspirasjon rett fra Syria. Det som beskrives her, er en prikk lik Dahaya-doktrinen hvor ideen er at sivilister assosiert med militante organisasjoner gjennom slekt og sosial bånd skal gjøres til mål for å lamme og oppløse motstandsviljen, ødelegge stridskapasiteten - og skremme resten av befolkningen fra sans og samling. Selvsagt er dette krigsforbrytelser, men det kan skjules og endog overses ved å erklære dette som "utilsiktede konsekvenser" - og Hamas gjør det meget lett ved å ikke respektere krigsreglene, slik at skillet mellom militære og sivilist helt viskes bort. Da må selvstendige granskninger og adgang til israelernes egne rapporter bringes på bordet, dessverre hadde eksplosjonen i Baptisthospitalområdet avslørt at det er vanskelig på den palestinske siden mens israelerne har altfor mye å tape på å avsløre at de bruke samme metode som en mann som USA har et irrasjonalt hat mot...

2023 Venezuelan referendum – Wikipedia Som ventet var det et flertall, men tallene fordelt på alle fem spørsmålene som venezuelanerne skulle besvare, er så falsk som det kunne bli - 10,500,000 hver eneste gang som da tyder på at det kan være manipulert. Det er forresten interessant at kommunistene er 100 % mot hele saken og hadde ønsket å annullere folkeavstemningen under ordene "old strategy of the bourgeoisie [that tries] to instill patriotic and chauvinist feelings in a good part of the population (...) making people believe that in our country there is no more important problem to solve" Egentlig ikke rart, de kunne se i likhet med Lula at dette er meget urimelig. OAS har tatt sterk avstand fra det, og påpekt at dette er et brudd på Geneveavtalen fra 1966. Jeg tror ikke selv Cuba ville stemme pris på det, Castro da han levde, hadde prøvd å få Chavez til å avslutte konflikten uten å lykkes. Chavez og Maduro først og fremst har sterke nasjonalistiske anføringer i sin politikk. Og Guyana har en sosialistdemokratisk regjering med nære bånd med hele den søramerikanske venstresiden. Cuba har nemlig brutt med Maduro over denne saken, og Kina som er sterkt inn i bildet selv om USA har langt større tyngde, er svært lite interessant i utbrudd av en krig. Det som er svært urovekkende, er at Biden-administrasjonen gjort lite vesen av seg så langt som sett med Afghanistan før alt kollapset. Det har fulgt til voksende kritikk på amerikansk hold og flere - selvstendige, republikaner og demokrater - likestille Biden med Carter. Feilen med å ha en pedant som leder er at de ikke klarte å se det store bildet, fortapte seg i et hav av detaljer og utvikle tunnelsyn slik at de risikere å gjøre alvorlige feilvurderinger.

I nettet har mange prøvd å si at grensen gikk langs floden Essequibo da Venezuela oppsto, men det er ikke sant - "den ville kysten" mellom Orinoco og Amazonas helt fra begynnelsen var preget av ulike koloniseringer for hender på ikke-spanjolene, ettersom den spanske administrasjonen valgt å ha fokus på mer inntektsbringende land fremfor på land med dyp og ugjennomtrengelige jungel med lite fremkommelige terreng utenom elveløpene i Essequibo-vassdraget. Dermed kunne nederlenderne etablere sin administrasjon der i 1615, og da freden i 1648 kom, var spanjolene tvunget til å erkjenne den nederlandske overtagelsen på det som var uoppdaget land. Nederlenderne hadde kunne holde stand ved å ha vennlige relasjoner med indianerne, som den dag i dag utgjør en meget stor del av befolkningen i Essequibo. Fra et rent topografisk perspektiv var det ikke mulig for spanjolene å gjøre hevd på vestbredden av Essequibo fordi vassdraget renner østover mot hovedleden som renner ut i havet, fra fjellene i vest og sørvest, som var svært vanskelig å forsere med både steile fjellterreng og tett jungel med ukjente trusler bak hver eneste hjørne den gang. Det var mye lettere å ta seg dypere inn i innlandet fra øst fremfor fra vest, og dermed var det ikke rart at den spanske administrasjonsgrensen gikk langs Orinoco, som skilles fra vassdraget med en fjellkjede. Dette hadde britiske kolonisatorer tatt fordel av da de ekspandert inn i Cuyuni-området uten å støtte på noe som helst motstand, ikke engangs fra indianerne som hadde gjennom århundrene vennet seg til de utenlandske inntrengere. All land opp til fjellkjeden foran Orinoco var "fritt og fair", som fulgt til at britene skulle gjøre krav på hele landet som omfattes av Essequibovassdraget. Dette var spanjolene innforstått med i likhet med alle andre, eldre og nyere kart før og etter 1777 vist at nederlenderne kontrollerte dagens Essequibo - ennå hadde de valgt å dyttet sin grense for den nye administrasjonsstaten helt fram til vestbredden av elven. Ved dette tidspunktet hadde den nederlandske koloniadministrasjonen inviterte britiske investorer og innflyttere. Det må forstås at Nederlenderne den gang besto av separate autonome provinser, som etter vår tids standard er selvstendige stater med egne regjering, egne militærvesen, egne lover, som hadde gått sammen i en konføderasjon med en føderal ledelse som overlevd på føderalskatt og medbestemmelse fra alle syv provinsenes representantene. Hvis man skal være teknisk, var kolonien ikke nederlandsk, men zeelandsk. Den britiske interessen startet allerede i midten av 1700-tallet og et engelsk-zeelandsk samarbeid startet, ikke minst fordi zeelendingene tillatt engelske representanter som kan ta del i kolonistyret. Det kom til konflikt i 1781-1814, flere ganger var kolonien okkupert av engelskmennene fram til Londontraktaten avsluttet dette ved at Nederland, som var blitt et kongerike som hadde avløst den gamle konføderasjonen, formelt avslo enhver krav på besittelsene i dagens Guyana. Da hadde britene herredømmet over Guyana siden 1796 med et kort avbrudd. Den britiske overtagelsen var ikke upopulært for lokalbefolkningen som hadde blitt "vannet ut" i 1750-1814, og da slaveriet ble forbudt, var det besluttet at indiske arbeidere skulle hentes dit. Den venezuelanske selvstendigheten var ikke internasjonalt bekreftet i mange tiår, fordi Spania hadde nektet å anerkjenne løsriverprovinsenes uavhengighet lenge etter stridighetene avsluttes - så disses eksistensberettigelse var i mellomtiden basert på den britiske anerkjennelsen i 1825. Gran Colombia, som Venezuela utgjort en del av, var anerkjent i 1825 av britene som dermed gav deres godkjenning som andre makter var raskt med å slutte seg til, selv om USA var tidlig ut allerede i 1822. Opprøret i Venezuela var militært avsluttet i 1829 da den siste rojalisten overgav seg etter mange års geriljakrig. Venezuela oppsto som egen stat i 1831 etter oppløsningen av Gran Colombia. I det samme året ble de tre koloniene Essequibo, Berbice og Demerara slått sammen til Britisk Guyana. Grensen mot vest var ikke definert den gang, og det skulle ta flere tiår fram til 1905 før det var mulig å trekke opp en grense.

ICJ gjort det klart 1. desember at folkeavstemningen i Venezuela er uakseptert ettersom denne tolkes som et forsøk på aggresjon i tvisten mellom Venezuela og Guyana, da man må ikke foreta handlinger som kan endre status quo-tilstanden fram til domstolen har avgjort. Ennå virker det som at dette faller for døve ører, for venezuelanerne fortsetter uten å ense det internasjonale presset. Mye talt for at venezuelanerne, som i mange tiår har vært påvirket av propaganda om at Essequiba som aldri på noe tidspunkt var underlagt venezuelansk suverenitet - skulle tilfalle dem, kommer til å støtte det imperialistiske kravet fremmet av Maduro. Det finnes ikke et rasjonelt eller logisk grunnlag for kravet, som er basert på en avtale fra 1494, som var legitimiteten for grensekonflikten mellom det spanske riket som hadde formelt avslått kyststrekningen, og nederlenderne i 1777-1814. Helt fram til slutten på 1800-tallet var spansk og deretter venezuelansk administrering nærmest ikke-eksisterende på sørøstbredden av Orinoco-floden. Kort sagt, dette er tyveri, den engelskspråklige befolkningen i Essequiba har ingenting felles med et katolsk- og latinspråklig land, som aldri noensinne har hatt tilstedeværelse på vestbredden av Esequtio-elven, sist gang må være i tiden mot 1648 under de nederlandsk-spanske stridighetene. Og dessverre må det sies at behovet for tungolje hadde fått Biden-administrasjonen til å dels oppheve sanksjonene mot Maduroregimet i håp på en bedring, nå ser mange at dette kan være en fatal feilvurdering.

Det er ikke våpnene som vinner krig, det er hjelpemidler knyttet til kommando, kommunikasjon, kontroll, organisering og logistikk som er essensielt. Det vil være bedre om ukrainerne får et svensk Erieye AEW&C fly som kan "se" 450 km vekk og detektere fly opptil 350 km vekk, med kommando/kommunikasjonsutstyr som gjør det mulig å varsle luft- og bakkestyrker, kontakte og kontrollere luftvernsystemer som BVR-kapable jagerfly. For NATO kan slike taktiske AEW&C fly som er billigere og lettere å erstatte enn AWACS, være en meget stor fordel - hvilken er hvorfor Hellas og Polen kjøper Erieye. F-16 som er avhengig av et stort støtteapparat med begrensede kapasitet for bruk av motorveger og alternative flystriper, vil ha sin viktigste rolle som en ren flygende våpenplattform for luft-til-bakke angrep, ECCM tiltak og som BVR-jagerfly i ren defensiv rolle. Sannsynlig vil disse flyene aldri noensinne komme inn i russiskkontrollerte luftrom. Det kan derimot Mirage 2000 og spesielt Gripen.

Vi kan også håper på at S-300/Patriot SAM vil bli virkelighet, da er det mulig å sende rakettramper meget nært frontlinjen og bruker S-300 radar for å peile inn mål, disse uansett variant fra 36D6 til 96L6E er i stand til å lokalisere enkelte fly omtrent 300 km vekk selv om de ikke kunne "låse" disse flyene på mer enn 120 km som en regel for missilbruk, og S-300/S-400 missiler er for sløv for å treffe et bevegende mål på minst hundre kilometer hold, og artilleri i begge sider gjør at S-300/S-400 ikke kan angripe fly mer enn 50 km dypt inn i hverandres luftterritorier. Patriot er forskjellig. Raskere, mer presise og selvsøkende med minimal radarassistanse slik at den har mye kortere reaksjonstid og kan i tillegg dekke et mye større område. Hvis ukrainerne kan finne et Su-34 fly som må være i store høyder for bruk av glidebomber som egentlig er i fallende glidingskurs, kan de sende ut en Patriot fra en rakettrampe flere titalls kilometer vekk. Patriot som sendes dit målet lokaliseres, vil da søke det - og som Bryansk-massakren har bevist, er helt ustoppelig. Hvis rakettrampen skulle bare være 20 km fra linjen, kan den sende ut PAC-3 MSE opptil 120 km og PAC-2 opptil 160 km - maksimal skuddvidde ikke kjent. Hvis det er mulig for ukrainerne å bruke S-300 radar i samarbeid med Patriot rakettramper som kan flyttes, kan de teoretisk sett skyte ned alle mål opptil 100 km vekk. F-16 som vil være i Ukraina, må være rundt 50 til 80 km fra sitt mål for et effektiv BVR-angrep og kan unngå bakkebaserte SAM og endog eskortefly av type Su-30 og Su-35 som vil ha betydelig dårligere BVR-kapasitet. Men MiG-31M med Phoenix-kloner (basert på den amerikanske Phoenix tatt fra F-14 flyet) utgjør en meget alvorlig trussel for de ukrainske F-16 flyene, minst et dusin Su-27 og MiG-29 var skutt ned av MiG-31 slik at radarvarsling er svært essensielt for de ukrainske pilotene. Disse russiske klonene som kalles R-33/R-37, var opprinnelig utviklet med mindre dimensjoner og forskjellig elektronisk innmat fram til en Phoenix falt på sovjetisk grunn i 1970-årene, avfyrt av en iransk F-14. Russiske opplysninger i ettertiden har søkt å forfalske denne bakgrunnen, men det har kommet fram at R-33 ble ikke operativt før 1981. Disse Phoenix-klonene basert på 1970-tallets teknologi er fremdeles de beste BVR-missilene i Russland, under luftkampene i 2022 var det oppdaget at nærmeste alle BVR-missiler utenom R-33 var håpløst. Dette gir F-16 et overtak med sine AMRAAM og andre BVR-missiler, men MiG-31M kan bli for mye for dem. Da HIMARS og Storm Shadow kryssermissiler samt ATACMS gjør stasjonære SAM batterier altfor sårbart, var det besluttet å hente inn nye batterier fra annetsteds og deretter satse på patruljerende MIG-31M som hver dag er over Azovhavet og grensen mellom Donbass og Russland. Trolig er det bare stealth kampfly som kan komme nær disse MiG-31M og skyte disse ned.

For bare tjuefire år siden var det ikke slikt. Så åpnet galningene i Brussel og Washington for ukontrollert frihandel med utkontraktering av underleverandørservice og delvareproduksjon til Kina, som straks tilrettelagt en enorm industri basert på delvarer, komponenter og verktøy av mindre betydelighet - fordi man hadde ikke miljørestriksjoner, null utslippskrav, ekstrem lav arbeidslønn og meget stor frihet for forretningsvirksomhet (Xi lukket igjen mye av dette). Det har skapt et katastrofalt avhengighetsforhold som gjør at USA og EU ikke kan bryte med Kina om de så skulle ønske det. Det som nylig er kommet ut, kalles "hvit lungebetennelse" som så langt har vekket mange spørsmål. Mye tyder på at dette ikke er en pandemi, for dette er mykoplasmabakterier som ikke lenge lar seg behandles så enkelt som før da antibiotika ikke lenge fungere så godt. Denne sykdommen har eksistert siden 1950-tallet og forekommer i Norge hver år, men da kunne alle tilfellene telles uten behov for kalkulator. Det som er uvanlig, at meget mange bli syk samtidig. Dødsfall er sjeldent.

Våpenhvilen avsluttes om morgenen 1. desember da Hamas ikke kunne fullføre sin løfte om å utgi ti gisler, bare åtte, og deretter tillatt mindre angrep på israelerne i Nord-Gaza. Dette kan også bunnet i et problem i Qatar, da kom det fram at Hamas nektet å redegjøre hvor tjue kvinner som var bortført, oppholdes selv om det tidlig var bekreftet at disse hadde blitt ført inn i Gazastripen. Tre barn har også "forsvunnet". Det er fryktet at disse er i hender på voldskriminelle. Men i det minst er våpenhvilen en begrenset suksess; alle kvinnene og barn med unntak av disse nevnte har blitt frigitt - til sammen 137 kvinner og barn - og fra et israelsk perspektiv gjør dette mye lettere fordi det er lettere å ofre menn enn kvinner og barn. PR-kampen som var vunnet av palestinerne, har dels falt til favør for israelerne etter hvert som de bortførte kom med deres fortellinger om sine opplevelsene samtidig som verdensopinionen tvinges til å innse at uskyldige hadde blitt bortført. Hamas og gazabeboerne mistet mye goodwill fordi gislene måtte beskyttes mot farefulle mobber og var dels utsatt for uheldig publisitet som kunne gjennomskues. Flyangrepene fortsetter med full styrke selv om det er latt merke til at de virker mer forsiktig - utvilsomt hadde israelerne mens våpenhvilen var i kraft, analyserte og revurderte de mange bombetreffene som forårsake større utilsiktede skade enn beregnet på forveien og deretter kommet under voksende internasjonal press, spesielt fra gulfaraberne som har koblet inn USA som måtte be israelerne om å vise tilbakeholdelse. Men det vil ikke vare lenge før PR-kampen har svinget om til palestinernes fordel. Taktisk sett er det interessant at noen av israelernes opptak av bombenedslag vist treff på bygninger i israelskkontrollerte områder i Nord-Gaza. Hvilken kan betyr at israelerne sliter med infiltreringskamp i deres egne midte.

Dette urfolket var tuniit ifølge inuittenes folkefortellingene om at de var "giganter som var redd for å slåss", som i 1000-1500 perioden helt forsvunnet uten forklaring, vitenskapelig sett var de "Dorset-kulturen" som de siste arvtagerne etter de første menneskelige aktivitetene i Grønland tilbake til 2300 f.kr. Dette folket hadde altså eksistert i over tre tusen år da de plutselig forsvant, etterlatt seg et meget rikt arkeologisk funnmateriale som avslørt en høyutviklet kultur - de hadde endog "byer" den gang. Inuittene var bemerkende lite villig til å forklare hvordan kontakten med dorsetfolket hendt, men de var større, vesensforskjellig i disses øyne og ganske konfliktskyt. Inuittene derimot sliter med en seig rykte for vold og inhumane praksis fra gammelt av. Og inuittene i kontrast til dorsetfolket og andre folk som levde i Alaska og Nord-Canada var nykommere som fremdeles hadde bevart deres mongoloide utseende i kontrast til de innfødtamerikanske folkene. Genetiske undersøkelser avslørt dessuten at det var praktisk talt null omgang mellom dorsetfolket og inuittene - noe som er svært overraskende, som i nyere tid kan tolkes som bevis på utryddelsespraksis, som var svært vanlig i forhistorisk tid mellom menneskekulturer. Studier av indianerkonflikter hadde dessuten avslørt at utryddelsesstrategi var meget vanlig blant indianersamfunnene - i dagens Vesten i USA har det blitt funnet massegraver med hundrevis av drepte som ikke etterlatt seg genetiske spor, de var komplett utryddet og visket ut av historien. Denne ekstreme nådeløsheten var av "ny" dato, da dette ble ifølge arkeologiske undersøkelser meget utbredt etter år 1000 e.kr. Inuittene og ikke-inuittene var nådeløst mot hverandre, spesielt i karrige land.

Har lest litt opp om den venezuelansk-guyanske konflikten; dette er direkte skammelig for det venezuelanske folket og dessverre en permanent del av det demokratiske sinnelaget i Venezuela. Det finnes i realiteten intet som helst tradisjonelt kravgrunnlag! Guyana ligger nemlig langs en kyststrekning som kalles "den ville kysten" med mange elvemunninger mellom Amazonas i sørøst og Orinoco i nordvest som helt siden begynnelsen av 1500-tallet var omstridt, fordi mens nederlenderne basert deres krav på formell okkupering på "uetablert land" hadde spanjolene basert deres krav på den famøse Tordesillastraktaten som praktisk talt delt verden i to mellom Spania og Portugal i 1494 - og som har siden vært grunnlaget for det spanske imperiets fornektelse av fremmede kolonier langs den ville kysten, selv da disse måtte gi avkall på Esequiba - vestbredden av floden Esequibo - til Nederland etter fredsslutningen i 1648. Den nederlandske kolonien var skapt i skyggen av den nederlandske selvstendighetskrigen eller åttiårskrigen. Men spanjolene og nederlenderne kunne ikke bli enig om hvor grensen går fra vestbredden av Esequibo i innlandet, selv om kyststrekningen forbli under nederlandsk kontroll uten grenseendringer - fram til i dag. Dette tilspisset seg i 1777 da Spansk Amerika reorganiseres, da ble Generalkapteinskapet Venezuela skapt - som utgjør det historiske grunnlaget for dagens Venezuela. Selv om nederlenderne hadde ekspandert og dermed tatt mesteparten av dagens Esequiba under kontroll, reist spanjolene et krav på området til tross for at de ikke hadde tilstedeværelse siden 1648, på grunnlaget av dannelsen av Guyana-provinsen på sørbredden av Orinoco. Nederland avvist dette kravet som var urimelig selv etter dagens standard den gang. Men det kom ikke til krig fordi det var ressursfattige og øde land - tradisjonelt sluttet den spanske administrasjonen ved Orinoco - ikke minst etter den franske revolusjonen i 1789. Britene overtok de nederlandske koloniene og reorganisert dem inn i Britisk Guyana, og siden hadde de ekspandert vestover inn i det som var et ingenmannsland som verken nederlenderne eller spanjolene hadde etablert permanent tilstedeværelse, men i 1822 hadde generalkapteinskapet brutt seg ut og blitt en selvstendig stat, som i dette året valgt å adoptere det spanske imperiets krav fra 1777, uten å ense Münsterfreden i 1648 og Londontraktaten i 1814 som bare gjort det klart at det var grensen som kan bestrides, ikke kontroll over Esequibo på begge bredder. Her må det huskes at Bolivar var en imperialist som straks kom i konflikt med andre, da han aktet å skape et gigantisk rike mellom de to havene uten å ense de regionale og historiske forskjellene. Siden 1824 har Venezuela kommet med forfalskninger og uholdbare erklæringer som gang på gang måtte avvises, om at 1777-grensen som de mente er der, skulle respekteres. Selvsagt avvist britene dette på stående fot. Men det bli ikke bedre av Schomburgk, som kartlagt hvor den venezuelanske administrasjonen sluttet i 1840, da hadde det vist seg at hele innlandet fram til Orinoco var "uokkuperte land" - og dette fulgt til en britisk ekspandering. Venezuelanerne protestert, og vist et anfall av stormannsgalskap ved å gjøre krav på hele området, også medregnet kysten i 1844. Da gull var funnet i Cuyuni-området i 1876, skjøt den britiske ekspanderingen fart - ikke minst fordi det var engelskspråklige som tvinger seg inn i innlandet. Dette fulgt til konflikt som sluttet med at USA ble involvert i 1895. Men amerikanerne vil ikke hjelpe ut venezuelanerne, selv om de ikke satt pris på den britiske grådigheten, og istedenfor overført tvisten til voldgiftsdomstolen i 1897. Da hadde president Cleveland satt britene under press ved å utvide Monroe-doktrinen (som gjort venezuelanerne lite likt...) fra å kun forby kolonisering av fremmede makter i Amerika til å gjelde amerikanske interesser, dvs. ha en intervensjonsfullmakt. Alle vet om konsekvensene av dette. Cleveland var likevel ikke villig til å gjøre mer, og da venezuelanerne og britene inngikk avtalen, ble Russland trukket inn som nøytral megler. I 1899 ble voldgiftsdommen avsagt, alle venezuelanske kravene ble avvist på stående fot til fordel for britene, som allikevel måtte akseptere at Cuyuni-området tilfalt Venezuela. Ved en skjebnes ironi bli gullgruvene stående på britisk side av den nye grensen, som i 1904 ble fastslått. Voldgiftsavgjørelsen står ved lag da FN skiftes i 1945 og dermed er en del av folkeretten. Men i 1949 ble dødsboet etter Severo Mallet-Prevost, den amerikanske sekretæren for USA under voldgiftsretten sendt til den venezuelanske regjeringen av juristen Otto Schoenrich. Der påstå Mallet-Prevost at det var en britisk-russisk konspirasjon. Dessuten ble disse opplysningene noe svekket fordi de var nedskrevet senest i 1944. Dette skulle offentliggjøres etter hans død, ennå havnet dette i hendene på venezuelanerne. Venezuela var ved dette tidspunktet underlagt diktaturstyre, og da "den demokratiske vekkingen" startet, ble Mallet-Prevost påstandene hentet fram av forkjemperne som dermed gjør kravet på Esequito til et meget viktig symbolpolitisk emne for nasjonal folkesamling. Diktatoren Marcos Pérez Jiménez ville komme dem i forkjøpet ved å invadere Britisk Guyana i 1958, men ble fjernet med et kupp før dette hendt. Den gang var Storbritannia ikke i humør. Demokratene som overtok, gikk straks med å gjøre denne ambisjonen til realitet - det var blitt en del av deres myteidentitet selv om de ikke fatte den gang som i dag at dette er imperialistisk, og avvist voldgiftsavgjørelsen i 1962. Den gang hadde venezuelanerne fordelen i antikoloniseringens tid, da det var meget mange som arbeidet for å avskaffe kolonisering, og flere kom til med deres støtte. Men; selv om voldgiftsavgjørelsen i 1899 var basert på en politisk avtale mellom britene og russerne - var det i tråd med datidens standard den gang, og har blitt verifisert som en del av folkeretten. Britene som forsto de kunne ikke stå i mot, spesielt da de skulle oppgi Britisk Guyana, valgt å inngå en avtale som i praksis betyr at man skulle lage en avtale om hvor grensen skal gå, eller løse tvisten - denne kalles Geneve-traktaten fra 1966. En avtale om å megle fram en ny avtale. Som var umiddelbart brutt av venezuelanerne like etterpå. De okkuperte øya Anoko i det samme året og dette satt avtalens gyldighet i et grelt lys. Dessuten er avtalen kun mellom Storbritannia og Venezuela, for Britisk Guyana ble selvstendig få måneder senere - og var akseptert noe motvillig av den nye staten. Okkuperingen av Anoko og et lokalt opprør som var støttet av venezuelanerne (det var en amerikansk kvinne som var rebelleder...) fulgt til et anstrengt forhold, som forverres da de andre selvstendige statene og Spania gikk inn med full styrke. For nå er situasjonen snudd; alle ser en rovgrisk og stor, rik land med imperialistiske drømmer truer et lite, sårbart og fattig land. Dessverre har venezuelanerne helt til nå blitt hjernevasket til å tro at deres krav på Esequibo er "gudgitt" og "naturlig", da konflikten i 1970 stoppes med "Port of Spain Protocol" med tolv års stillstand fram til 1983, reiste nesten alle politikerne med unntak av regjeringen (som var under et voldsomt press av USA og Europa) seg i protester. De hadde mistet evnen for å innse at det var helt galt moralsk og etisk sett. For dem er 1777-grensen blitt en dødelig besettelse. Opposisjonen mot Maduro aktuelt støtter imperialismen mot Guyana - som gjort at de har i de siste årene mistet mye av USAs støtte. Generalsekretæren i FN overtok ansvaret å løse tvisten, men da det vist seg at man ikke kom noe vei, ble det besluttet i 2018 at den skal overføres til ICJ i Haag. Venezuela nektet å akseptere det, utvilsomt da man forsto at rettsdomstolen i Haag ikke deler deres oppfatning. Og for å være ærlig; hele saken er ABSURD! Hvordan i all verden kan Venezuela gjøre krav på et annet land uten å ha hatt noe tilstedeværelse i ett halvt årtusen der, ved å gjenoppta et krav fremmet av et imperialt rike for flere århundrer siden, og som de aktuelt hadde gjort opprør mot for å få selvstendighet? Som nå vil stjele til seg et annet land og innføre et fremmedåk som sanne imperialister? Men dessverre har venezuelanerne siden 1950-tallet fått det for seg at Esequibo er deres land og at deres krav er ubestridt, som en "ufravikelig del av deres land". Det er som med russerne og Ukraina. Dette må knuses.

Interessant artikkel om en mørk side av Russland. Dette landet i virkeligheten er et koloniimperium eller mer korrekt ekspansjonsimperium fra fordunkle tider - det siste var det ottomanske imperiet i 1500-tallet, hvor militær ekspandering for økonomisk utnytting og maktstrukturell opprettelse (som med Sverigeveldet hvor man lot hæren overleve på fremmed land fremfor å mate den med logistikk og penger), som i tillegg utmerket seg som et brutalitetsimperium - det siste i historien er Timur Lenks imperiet i sentral-Asia ved år 1400. Putin Denies the Reality of Russian Colonialism (polygraph.info) Det var begått grusomheter mot sibirfolk som fremdeles er nedlatende kalt ostayk - dvs. "østboere" - mot kaukasierne som kalles "svartinger", og sist de alaskiskindianske stammene blant annet i Aleutene. Og da regner man ikke med grusomhetene mot sitt egne folk i andre land, mot andre folk i vest og brutale herskermetoder i 1500-1914. Da de tyske soldatene marsjert inn i Polen i 1914, oppdaget de et lutfattig, primitivt og elendig styrt land hvor polakkene hadde mistrives i flere tiår siden midten av 1800-tallet. According to the 19th century Russian archaeologist and explorer Adolf Berger, by 1864, only about 80,000 Circassians, just 10% of their original population, remained in their homeland because of the actions of the Russian army. Another estimated 400,000 Circassians were killed, and about a half million expelled. Det russiske folket har utviklet helt presist det samme som det tyske folket i mellomkrigstiden, en herrefolksidentitet hvor man basere egne overlegenhet som et herskerfolk med fullmakter og friheter som fornektes for disse som er "underlegne" - og dette er mye av basen for den sterke støtte til Putin og den ufattelige offerviljen i Ukraina hvor hundretusener av liv kan ha gått tapt. Russerne tror de er et guddommelig utvalgt herskerfolk. I sommeren 2023 hadde OSSE forresten kollektivt stemplet Russland som et koloniimperium. Og ennå er det altfor mange i Vesten som ikke forstår det, og Putins nyttige idioter spre et falsk budskap verden rundt omkring Russland. Som i virkeligheten er ikke et normalt land, da Putin har vist seg være en imperialist fremfor en nasjonalist, ved å basere seg på et imperialt russisk ekspanderingsideal.

Situasjonen omkring Guyana blir verre og verre, og det virker som at Biden ikke skjønner bæret av det hele, alt som hendt var å sende militære rådgiverne til et land som ikke engangs har et militærvesen verdt navnet. Man ser også at både USA og EU ikke forstår hvilken fare det utgjøre mot dem fordi det er valgår i 2024. It's a test for the US; if they stutter or blink, it will be interpreted as weakness and irrelevance Det er presist hvorfor USA må bruke storslegga med en gang i det veldige øyeblikket venezuelanerne invadere Guyana i en imperialistisk krig. Mot et land som er selve ideallandet for radialprogressive krefter i Vesten; vet du at Guyana har en sosialdemokratisk regjering? Eller at presidenten er en muslim? Guyana er et multikulturelt land hvor 40 % av befolkningen kom fra det subkontinentale India (medregnet Sri Lanka og Pakistan). Dette landet hadde lenge fattigdom, men den subindiske immigrantkulturen hadde sørget for at Guyana unngikk de samme strukturelle svakheter som den latinspråklige Amerika og er egentlig godt rustet for å håndtere den økonomiske boomen. En ting skal inderne ha, de er ganske dyktig med å unngå ideologiske fallgroper. ICJ vil komme med deres kunngjøring om folkeavstemningen i Venezuela er ulovlig eller ikke, og alt tyder på at dette vil bli stemplet for å være uakseptert. I mellomtiden er det synlige tegn på militære forberedelser i Venezuela, som har et meget stort militærapparat på 300,000 menn mens Guyana har en befolkning på bare 800,000. En venezuelansk invasjon kan ikke stoppes. Da er USA NØDT til å gripe inn med overveldende makt. Det venezuelanske militæret som støttes av Russland, er ingen liten militærmakt fordi det har 36 taktiske SAM, to S-300 batterier og mye moderne våpen inkludert 152mm Msta-S SP skyts, 6,000 upansrede kjøretøyer, 800 panserkjøretøyer, 30 helikoptre, våpen og ammunisjon for en halv million soldater og sist 22 Su-30 samt 50 angrepsfly. Dette kan ikke stoppes med små styrker, USA må starte en bombeoffensiv for å ødelegge flybasene og logistikk og flere titusener soldater må overføres til Guyana. Dette er imperialistisk tyveri der et uskyldig land risikere å overfalles av et bandittregime med en korrupt militærledelse som vil kaste den vestlige økonomien ut i krisetilstand (og store deler av Latin-Amerika, spesielt Brasil hvor Bolsanero-lojale vil gå til opprør - de kontrollere Nord-Brasil - hvis venezuelanerne ikke stoppes.). Og apropos det, Storbritannia må gripe inn med militærstøtte fordi Guyana er et commonwealth-land. India kan også melde seg på, ettersom det er meget gode kontakter mellom Guyana og India. I verste fall (for russerne) kan Modi bli så sint at han vil bryte med Russland for disses støtte til Venezuela.

Oppvisningen i OSSE omkring Lavrov er latterlig. Latterlig fordi vi ser hvordan vestlige land som altfor lenge hadde nektet å oppruste og hjelpe ut Ukraina i meningsfulle assistanse, valgt å kjempe for prinsipper uten bite - som valper som bjeffer og bjeffer uten å bite. Granatskandalen har blitt komplett, den europeiske militærindustrien sliter med å komme seg videre - hele verden har sett hvordan Nord-Korea slå ut Vesten som våpenleverandør, et scenario som tidlig var helt utenkelig. Mange reagere på noe de kaller dobbeltspill på flere steder mellom Hamaskrigen og krigen i Ukraina - og Biden har vist seg å være en dårlig president. Han er altfor mye av en pedant som makthaver som fra historien om Kristian 2. og båtkrysningen (en historie fra 1500-tallet om en ambisiøs konge som oppvist manglende beslutningsevne, for dyptgående fokus og anlegg for å ta fatale og ubetenkelige feil - vi husker ham som Kristian Tyrann.). Ukrainerne er på kanten; det er kommet nylige meldinger om at Zelenskyj har bestemt seg for å forbli på defensiven og etterape russerne ved å grave ut fortifikasjoner, skape minefelter og reise forsvarslinjer der man tidlig hadde et tynt bemannet dybdeforsvar med fokus på posisjonell krigføring. Han er ikke gitt annet valg. Det er ikke nok ammunisjon. Det er ikke nok våpen. Det er ikke nok soldater. Ukraina må produsere mye av våpnene på egenhånd. I Vesten virker det som at ingenting kunne punktere fantasiverdenen som politikerne har spunt omkring seg selv, vi ser at de mer og mer virker så ignorant, at de ikke lenge evnet å forstå konsekvenser. Levekostnadskrisen og energikrisen sammen med voksende sosial uro i egne land har kastet dem ut i uvante farvann, som de er altfor inkompetent til å håndtere. Zelenskyj hadde i to måneder sett hvordan alt bli snudd helt om fra forsiktig optimisme til voksende pessimisme. Krigen har blitt fastfrosset som fryktet. Deres siste offensiv på Khersonfronten har blitt stanset fordi glidebomber sendes mot ukrainerne i et ustanselig bølge, og deres motoffensiv i Søndre Donbass har endt i et åpenbart nederlag. De har lidd stor tap i Donetskfronten selv om russerne har mye større tap i sammenligning. Selv om ukrainsk kontraild er svært effektiv, har ukrainsk artilleri mistet overtaket fra høsten, russerne pøse nå ut mye mer enn tidlig og ukrainerne som fremdeles har en fordel med større ekspertise i FPV-dronebruk, fant seg utsatt for FPV-droner som er i ferd med å bli et meget stort problem for soldatene. På vestlig hold fortsetter det å balle seg, Bildt-artikkelen får mer og mer anerkjennelse, nå er det sett at mange har begynte med å se mistenksomt mot Biden-administrasjonen som hadde altfor lenge holdt tilbake, og Biden som helt til nå hadde nektet å bruke hans fullmakter for å få fortgang i militærsproduksjon og var altfor sent med å ordne med våpentilgang før den nye kongressen overtok i 2023, har mistet tillitt til høyre og til venstre. Scholz arbeidet hardt med å støtte Ukraina, men hans regjering er dypt upopulært fordi han gjort hans livets tabbe ved å stenge ned atomkraftverkene, og han vil egentlig tvinge fram en diplomatisk løsning fremfor en militær løsning. Mange kritisere nå USA og EU for manglende strategisk ledelse omkring støtten til Ukraina og som mottrekk mot Russland. Vi nærmere oss total katastrofe. Og om det ikke er nok, har vi nå mange kriger å holde styr på, mens galningene i kongressen hadde ved å utsette budsjettet også lagt på et tak slik at det amerikanske militæret ikke kan gå til krig - pengene de trenger utebli.

Ennå er slik dumhet lik destruktiv som ondskapsfulle ideologi. Hvorfor befolkningen ikke vil ser det, er helt ubegripelig, for de risikere å stemme bort alt de har, ved å oppvise ekstrem uansvarlighet som stemmerettighetsmotstandere hadde sagt var en latent fare i 1800-tallet. Demokrati kan overleve hvis folk vil ha demokrati, men da må disse være ansvarlig. Det er ikke bare amerikanerne. Vi ser overalt at mange protestert mot liberaldemokratismen som har sporet av, men også at de ikke lenge klarte å se konsekvensene av disses valg. Akkurat som i Tyskland i 1930-tallet.

Enhver er nå mulig. Da Putin erobret Krim-halvøya, var de liberaldemokratiske politikerne kommet til å tro at mellomstatlige konflikter og territoriale ambisjoner var blitt en ting av fortiden, og at økonomiske straffvirkemidler skulle være "fremtidens krigsscenario" mellom stater. Noe hadde hendt med dem uansett som de var venstre- eller høyrevridd, som regelrett hjernevasket dem mellom århundreskiftet og i dag, spesielt siden 2005. Det er mulig at dette er et resultat av seiersrus under en tro om at sivilisasjonsutviklingen var ved en ende og at det liberaldemokratiske systemet hadde vunnet en total seier etter Murens fall. Men liberaldemokratismen i 1989 var langt mer restriktivt og realorientert enn i tiden etter 2005. Akkurat som Jeltsin som valgt å tro blindt på de amerikanske økonomene som var kommet til Russland for å reformere den økonomiske strukturen fra et kommunistisk system til et kapitalistisk, hadde de europeiske politikerne valgt å tro på amerikanskinspirerte økonomer og ideologer som preket ideen om et nyliberalistisk samfunn basert på konkurranse, likhet og åpenhet - og blir faktisk mer katolsk enn paven, da amerikanske politikerne holdt tilbake. I det minst slippet Kissinger å oppleve fortsettelsen av elendigheten, han døde - og kanskje han var heldig som ikke lenge vil bevitne Vestens største krise siden den ottomanske invasjonen i 1500-tallet.

De turbulente tjueårene som startet i desember 2019 da koronapandemien startet (den er ikke over...) har så langt vært en katastrofe for Vesten, og vi er på vei inn i det femte året. Ukraina trenger hjelp, men det er dødelig inkompetanse i Europa og politisk polarisering i USA som er nå gått så vidt, at Zelenskyj burde straks ber om våpenstillstand ved nyttåret - den europeiske hjelpen har vist seg verre enn verst, og i USA har Trump seilt opp som en meget alvorlig trussel mot demokrati og frihet med en synlig brodd mot Ukraina. Vi ser at høyrepopulistene og høyreekstremistene synes å tro at hvis de sluttet med å levere våpen må Ukraina kapitulere og gi fra seg det tapte, men de vil ikke innse at Putin har seriøse planer om å ta Ukraina og utryddet det ukrainske folkets identitet. Nyliberalistene er i ferd med å gjøre seg upopulært, energipolitikken er i hender på fanatiske tilhengerne som ville ikke innse at folket vil kaste dem ut, og dessverre er sentrumspartiene mer eller minst utvisket pga. den nyliberalistiske gjennomtrengningen. Vesten er i seriøs trøbbel. Trump må dø. Denne mannen er rablende gal. Og vi må stoppe den liberalprogressive utviklingen som har gjort at mange orker ikke mer, det grønne skiftet er et alvorlig feilgrep, den politiske garden virker helt hjernevasket i EU/EØS - og vi må stoppe den populistiske utviklingen fordi dette åpner for demokratiuthuling og oppløsningstendenser. Vi kan ikke vinne.

Og om det ikke er nok, har det amerikanske militæret kommet ut i finansielle vansker. Det har kommet ut at de får ikke mer penger fra kongressen for å dekke krigsrelative utgifter og krisesituasjoner. Hvis budsjettarbeidet utsettes i det neste året, vil det amerikanske militæret foreta nedkuttinger som kan bli fatalt. Og samtidig har en gal republikansk senator som nektet å høre på fornuft, hindret så mange forfremmelser at det er oppstått alvorlige stabsmessige problemer som kan påvirke militærledelsen i negativ retning. Ikke bare risikere USA å bli gjort til latter for hele verden med katastrofale konsekvenser for alliansesystemet som har vedvart siden 1949 om all hjelp til Ukraina og andre allierte utebli, de kan risikere å bli sittende med et pengeløst militærvesen for første gang på evigheter helt siden den amerikanske uavhengighetskrigen, som ikke kan gå til krig. Det kan slutte med at USA vil bli tannløst, ribbet for all troverdighet og påført meget alvorlige varige skader i vinteren 2023-24, allerede før 1. desember er det fare for at amerikanske militære kan gå tom for penger. Republikanerne er i et grep av akutt galskap, mange ønsker kutt og atter kutt, men innser ikke at de risikere å få hele budsjettapparatet til å kollapse. De tror de kan fritt tvinge andre til å underkaste seg sin vilje uten å realisere at de bare vil få det hele til å låse seg fast. De risikere å gjøre meget stor skade som vil få folk flest til å eksplodere. HVA FAEN VAR DET SOM FIKK SÅ MANGE AMERIKANERNE TIL Å GI REPUBLIKANERNE FLERTALL I KONGRESSEN OG FLERE DELSTATER?!! Det neste året vil bli Vestens største katastrofe. Når Trump vinner - eller starte et væpnet opprør - vil USA kastes ut i et fryktelig blodbad som vil sette det amerikanske folket i meget dyp forlegenhet for mange generasjoner. Ukraina vil falle, Baltikum kommer til å bli invadert, EU vil komme ut i kriser - det liberaldemokratiske systemet står for døden.

Opinion | The Painful, Depressing Reality of Why Congress Is So Dysfunctional - POLITICO Denne artikkelen forklarer hvorfor det går meget galt; republikanerne og demokratene er blitt fanger av fantasiverdener som fører dem nedover en veg som kan slutte med total katastrofe; With Republicans rushing headlong into their own La-la land of defunding the FBI and the IRS and drilling for oil in national parks, it’s hardly surprising that Democrats have come to believe that the public is on their side. But as they should have learned in 1994, 2010 and again in 2022, this overconfidence invariably leads them to overplay their hand and try to push through an aggressively progressive agenda, costing them control of Congress. Two recent books — Where Have All the Democrats Gone? by Ruy Teixeira and John Judis and David Leonhardt’s Ours Was the Shining Future — chronicle how the Democrats’ progressive drift has alienated its working-class base. The consequence of both of these partisan fantasies has been two decades of legislative gridlock and dysfunction. Democrats who fantasize that Americans are on their side are no more inclined to compromise with the right-wingers who now control the Republican caucus as those Republicans who fantasize that having God on their side will allow them to impose their radical policies on a country that doesn’t want them. Both fantasies blind them to the reality that, in our deeply divided democracy, compromise is not only a good thing but inevitable. Unable to prevail and unwilling to compromise, both parties have decided that they would rather kick the can down the road and tell themselves that if they just hang tough and stick together, total victory is just over the horizon. Republikanerne oppriktig tror de kan ignorere opinionen og fremme deres egne agenda med alle midler inntil det sprekker, mens demokratene tror i selvbedrag at opinionen er med dem, uten å realisere at det ikke betyr en godkjenning av disses politikk og målsetninger. Amerikanerne selv er egentlig et konservativ-progressiv folk som foretrakk å ta det rolig og som ikke ser noe galt med å holde tilbake, da de vil ha balanse, løsninger og enighet - ikke "all-or-nothing" som ekstremistene i det republikanske partiet og i det demokratiske partiet tror oppriktig på. Demokratene vendt seg for langt til høyre fordi de feiltolket opinionen i 1994, da de den gang som i 2010 og 2022 ikke forsto at folket vil ha måtehold fremfor å være konservativ eller liberal. Her vist toparti-systemet seg å være en katastrofe fordi det bli "alt-eller-ingenting" med bare to partier som må trekke så mange som mulig, og dette i virkeligheten er umulig. Dette har republikanerne og demokratene nektet å innse, forgiftet av den politiske kulturen basert på "vinneren tar alt"-prinsippet. Liknende var sett - sist gang var i Ukraina før Maidanrevolusjonen i 2014, og før det - Jugoslavia. USA risikere å komme inn i en borgerkrig, og det er fordi grunnlovforfedrene ikke fikk sin vilje, de mente at konstitusjonen fra 1789 skulle avløses av en nyere konstitusjon. Nå er konstitusjonen for gammelt og utilstrekkelig, da denne er basert på 1750-tallets ideverden fremfor i 2000-tallets - om bare tretti år vil den være tre hundre år gammelt. USA har store problemer. Meget store.

Dette er ikke unik som en skulle tro; dyktige observatører har nemlig observert en voksende tendens blant de republikanske representanter for neglisjering av potensielle økonomiske gevinster, motarbeiding av eksisterende virksomheter og falskhet ved å ta æren for hva andre egentlig hadde gjort eller tvunget fram, som med Bidens økonomipakke som fulgt til åpning av en rekke fabrikker og annet som først og fremst skyldes føderal overstyring og delstatlig tilsidesettelse av disse som gjort motstand. Vance er en av disse som tilhører den skamløse gjengen som bedrive løgn og svindel, hvor de hyklet på det groveste. Republikanerne har et stort troverdighetsproblem med at de er ekstraordinært kortsiktig og troløst også ovenfor sine velgerne, ikke minst fordi mange av disse hadde blitt nominert uten at flesteparten av velgerne kunne velge og vrake - det er hvorfor flere delstater nå har lover som har innført samme valgordning som i Norge ved å kunne velge parti og representant med frihet. Som republikanerne ikke ønsker. Og mye tyder på at Johnson gjør akkurat som McConnell hadde fryktet, hykler og småsnakke samtidig som man vil hindre hjelp til Ukraina. Det går mot katastrofe, for nå er USAs troverdighet i alvorlig fare fordi assistansepakken har forstørret seg til å omfatte Israel og Taiwan i tillegg til Ukraina, ennå virker det som at McDonnell er i voksende forferdelse da han innså at hans egne partikollegene ikke er lenge i stand til å forstå USAs posisjon internasjonalt sett. Johnson vil presse på plass en kontroversiell avtale omkring grensekontroll som demokratene vanskelig kunne akseptere. Og dessuten vil han ikke arbeide hardt for å ha et republikansk flertall for Ukraina-støtte. Men nå risikere Johnson at Israel og Taiwan ikke vil få hjelp. Og han risikere også at den amerikanske militærindustrien som har vunnet mange ordrer for flere billion kroner i det siste, vil miste ansiktet for potensielle kunder. USA risikere å bli lattergjort. Ukraina MÅ ha militærhjelp snarest mulig. Men det er ikke bare Ukraina, det amerikanske alliansesystemet (NATO inngår som en del av dette) kan bli utsatt for et jordskjelv for første gang siden 1949 for hender på Johnson og MAGA-republikanerne. Nå har veteranrepublikanerne meget gode grunner for å bli meget sint. De innser at Johnson ikke er riktig bevart. Hans Israel-hjelp har blitt blokkert fordi denne er basert på penger tatt fra en budsjettpost, Internal Revenue Service (IRS), fordi selv republikanske senatorer kunne ikke tolerere dette. Summary of H.R. 2: Secure the Border Act of 2023 - GovTrack.us Det som Johnson vil presse gjennom er H.R. 2-forslaget som har bestemmelser som ikke kunne aksepteres, først og fremst en gjentagelse av Trumps mursprosjektet, utenlovlige overvåkning, bruk av militære styrker og forbud mot enhver form for tjeneste - selv humanitære - til enhver som kom seg over grensen, migrantene skulle isoleres, fratas alle rettigheter og regelrett behandles som ikke-mennesker. Denne, Sektor 115, er i brudd på både amerikansk praksis og internasjonal rett. Etter å ha lest meg gjennom, realisert jeg at H.R. 2 i virkeligheten er snakk om å stoppe all migrasjon med bestemmelser som må ansees å være umenneskelig. Republikanerne hadde i de siste årene fått smak for tjenesteforbud selv til trengende mennesker som hvis å gi dem mat, vann og losje. Da er det ikke så rart at de demokratiske senatorene kan ikke akseptere dette. De kan akseptere restriksjonsregimer, murebygging og nytt behandlingsregime av migranter, men det som H.R. 2 står, er humanitært uakseptert fordi folk som vil hjelpe trengende mennesker i livsnød risikere å arresteres og dømmes til fengsel. Det er bare ikke mulig. Hvis H.R. 2 aksepteres, vil dette ikke tåle en etisk sammenligning med hjelp for andre land under trussel fra alvorlige krefter. Ennå bryr ikke Johnson seg om dette, og han skulle likedan kalle seg kristen! Uansett hva enn som skjer, er USA i stor fare om å miste troverdighet.

Enig, har grublet på om man burde ha en lov som gjør det mulig å ta stemmegiveren hans/henne stemmerett hvis han/hun skulle oppvise ekstrem uansvarlighet med en rettighet som innbar samfunnsansvar og opprettelse av samfunnsstabilitet. Men da må man ha en slags "vandalattest" mot politiske aktive på et juridisk grunnlag, og dessverre hadde Putin og Erdogan bevist at denne åpner for ekstrem misbruk. I flere land er det sett at mange ikke villet forstå hva folkemedbestemmelse betyr, og dermed kunne gjøre logiske kortslutninger. Hvis du vil få bort et parti fra makten, må du være bevisst på hva du vil stemme på. Det er allikevel helt ubegripelig at republikanerne gang på gang støttes i noe som må ansees som et grelt eksempel på ekstrem kortsiktighet, uvitenhet og manglende skoleopplæring om styre og stell - ganske mange amerikanerne forstår ikke systemet som må sies å være unødvendig komplisert - som hadde oppstått i de siste tretti år. Den amerikanske stemmegiveren i år 1950 ville ha besvimt av sjokk om han hadde bevitnet det som skjer i 2023. Trump er for farlig. Andre kommer til å etterape ham, og da må dette stanses. Det amerikanske folket er blitt demobilisert akkurat som i Jugoslavia i 1989-1992 og dermed kan ikke lenge være ansvarlig for sine handlinger ved å ikke kunne opptre samlet eller fornuftig. Da kunne bevegelser som under normale omstendigheter ikke få folkets støtte, komme fram og ta dikteringsretten og deretter makten. Først og fremst på grunn av folkets feilslåtte toleranse som skyldes manglende konsekvensvurdering og langsiktighet. Da krig brøt ut i 1914, var det i virkeligheten ikke noe ønske om krig i folkeopinionen i de fleste landene, men de valgt å følge sine lederne blindt og gjort ingenting da krigstilhengerne begynte å overta offentlighetens lys inntil punktet at man trodde hele folket villig gikk ut i krig, et inntrykk som vedvart i mange tiår. De valgt å tolerere det som truet med å oppstå. Det er fordi de hadde blitt bearbeidet med statsdirigerte utdanning, systematisk militarisering, imperialistisk propaganda og nasjonaloppbyggende identitetsarbeid i flere tiår, slik at de bli akkurat hva de var blitt, naive tosker som altfor sent så faren først da det var ingen vei tilbake. Vi ser liknende tendenser i USA siden begynnelsen på 1980-tallet, som opptaket oppsummer. Ethvert samfunn og stat har sin egne selvdestruksjonsmekanisme i menneskehetens historie.

Selve stridsvognen var 1,7 km fra frontlinjen og deretter 2,4 km fra nærmeste russisk forskansning - mye tyder på at den gikk på en granatbårne mine ved ren og skjær uflaks. Det er ikke uvanlig for ukrainerne og russerne å bruke deres stridsvogner som artilleri fordi flatbaneskyts har sin nytte. Ukrainerne med vestlige stridsvogner har en stor fordel ved at de kunne skyte lengre vekk med større treffsikkerhet enn med de sovjetiskbygde stridsvognene. Og russerne var ganske sparsomt da de prøvd å ødelegge stridsvognen, som kan tyder på at de frykter ukrainsk kontraild.

Det er nylig blitt kjent at Biden MÅ ANGRIPE VENEZUELA MED EN GANG fordi det er meldinger om kampgny i et grenseområde mellom Venezuela, Guyana og Brazil. Mye av grensen mellom de to nabolandene er ufremkommelig med våtterreng i jungelomgivelser og meget steile fjell, slik at det bare er mulig med militære bevegelser i den brasilianske delstaten Roraima og dels i den guyanske grenseregionen der. Dette handler om Vestens økonomisk overlevelse, vi har nylig fått inflasjonen under kontroll og er i ferd med å bringe energikrisen til akseptabel nivå selv om det fremdeles er kritisk i Tyskland hvor den irrasjonelle motviljen mot en gjenåpning av atomkraftverkene står i vegen. Guyana er blitt kritisk viktig fordi den har de største oljefeltene som noensinne er funnet i hele det tjueførste århundret, og kan produsere 1.1 mill. oljetønner per dag om ikke mange år, allerede nå er hundretusener av oljetønner på vei ut, spesielt til USA hvor behovet for tungolje er akutt, for med Guyana trenger ikke USA å kjøpe tungolje fra andre land som Russland (og Iran). Så Guyana må beskyttes med ALLE MIDLER fordi det er blitt meget kritisk viktig. Venezuela under Maduro-regimet gjør krav på Guyana Esequiba som en imperialistisk tyv ved å basere sitt krav på et imperium - det vil si det spanske riket som allerede i 1600-tallet gav avkall på dette området til Nederland, som siden mistet det til Storbritannia. Venezuelanerne helt siden selvstendigheten i 1800-tallet bestridt det britiske territoriet, og i 1895 klarte de å få USA til å støtte dem, som munnet ut i en voldgiftsavgjørelse i Haag i 1899 hvor det var besluttet at det venezuelanske kravet er ugyldig, slik at bare grensejusteringer gjenstår. I 1965 etter Guyana bli selvstendig, nektet Venezuela som en TYV å erkjenne den folkerettslige kunngjørelsen fra 1899. En ny avtale måtte til, men guyanerne måtte siden stolt på at deres status som et engelskspråklig land med nære bånd med Storbritannia og senere USA skulle beskytte dem. I 2015 bli oljefunnet offentliggjort, og plutselig fikk det lutfattige landet en gave fra himmelen, de er i besittelse av enorme rikdommer som gjør dem ettertraktet, og USA som straks fikk med seg dette, var raskt med å gi omfattende støtte, med sterk støtte av EU og OAS (Latin-Amerika) - med et eneste unntak; Venezuela. Maduro-regimet begynte å lage støy og deretter trakasserte skip som kom inn i guyanske sjøterritorier, men i 2020 ble amerikanske krigsskip og kystvaktskip sendt til Guyana for å beskytte landets suverenitet. Brasil støtter Guyana, selv om Lula ikke er en venn av USA, er han en realistisk ideolog som forstår de reelle omstendighetene - at det er snakk om en fattig stat som risikeres å overfalles av en tyv som vil stjele til seg nylige oppdagede rikdommer. Og Lula trenger oljefeltene i Guyana fordi hans politiske makt avhengiges av å gjøre Nord-Brazil, som regjeres av opposisjonen, fornøyd med ham. Nord-Brazil er i en økonomisk boom som så langt trues av en sterk tørke for tiden. Biden må gripe inn allerede på timet om Venezuela skulle invadere Guyana.

Det er hvorfor Vesten er nederlagsdømt. Vi har en inkompetent og treg ledelse som ikke maktet å bli enig tidsnok eller å ha fokus, det er over ett år siden gassrøret i Østersjøen ble sprengt. Det var vært så mye ad hoc ordning i nødsfall at det begynner å minne om lappearbeid der man simpelt hentet fram limbånd og siden arbeider derfra. Det er feil kultur i sikkerhetshåndtering på høy nivå i Vesten, spesielt i EU/EØS. I mellomtiden virker det som at det ukrainske luftvernsforsvaret er blitt ganske ugjennomtrengelig, i flere netter på rad hadde russiske angrep blitt opptil 95 % utslettet, i den siste natten skal alle 21 Shahed-droner og 2 av 3 Kh-59 kryssermissiler ha blitt skutt ned. Det er mulig at nye SAM systemer, disse "flakk-kanoner" med VT ammunisjon og effektiv kommando/kommunikasjon system har løftet kvaliteten til nye høyder. Det er et synlig fravær på kryssermissiler fra strategiske bombefly og missilkorvetter i lang tid, og i disses plass var Kh-59 tatt i bruk med Su-34 fly. Opplysningen om mindre eksplosivmengder i nyproduserte ammunisjon for russerne kan være et tegn på at de har fått problemer med eksplosivproduksjon - muligens hadde den kinesiske eksporten hatt katastrofale virkninger ved at dette slo ut innfødte kilder - og da kan dette påvirke rakettbrenselproduksjonen.

Minene er den store svøpen for stridsvognene i Ukraina. Denne Leo1A5 gikk på en mine og måtte forlates, og var senere bombardert av russerne som interessant nok sløst bort ytterst lite med kun et bomtreff på nær hold som resultat. I det minst kom besetningen seg i sikkerheten. Men opptaket avslørte meget erratiske tilstander der, verken snø eller mudder var problematisk når det var forlatte jord med mye vegetasjonsopphoping som var problemet. Mye av ingenmannslandet er i ferd med å bli så tilgrodd, at selv stridsvogner og soldater til fots får problemer. Russerne skal ha blitt drevet ut av Stepove-området for andre gang av ukrainerne som i prosessen tok ut to BTR-82A, den ene så ut som det var pepret av en Bradley - mens minst et dusin soldater var på taket - før et morterskyts avsluttet saken. Senere kom FPV og totalødelagt disse. USA vil kjøpe 50,000 105mm, 20,000 155mm og 5,000 203mm granater fra Hellas som pga. Tyrkia vil nødig gi fra seg ammunisjon de trenger, så det kan betyr at Biden vil gi nye og forsterkede sikkerhetsgarantier og kanskje redusert betaling for våpen fra USA som F-35. I sommeren kom det nyheter om at minst 48 F-35 er ønsket i Athen (og sette Sveits enda lengre tilbake i køen). Erdogan som får ikke F-16, mer og mer fikk signaler fra USA om at verken presidenten eller kongressen vil gi ham nye F-16 utover et oppgraderingsprogram, hadde prøvd å få tak på Eurofighter, men han klarte å fornærme tyskerne. Hans politikk om å holde Sverige ut av NATO har fått alvorlige konsekvenser, og da det nylig kom ut at han ønsker å transittere russisk gass til Europa, kunne man høre knurring i det fjerne. Biden sendt en viktig representant til Tyrkia for å stoppe videreeksport av vestlige komponenter til Russland. Hamaskrigen hadde synliggjort en meget stor avgrunn mellom USA og Erdogan, og Israel har nærmest brutt med Erdogan som i det minst ikke setter et halt på tyrkisk-israelsk handel, spesielt omkring olje. Det har vært notert at de russiske 203mm skytsene er mindre aktiv enn de ukrainske, som kan betyr at mens ukrainerne kan bruke amerikansk ammunisjon med en viss tilpasningsarbeid i sine 2S7 skyts, har russerne dårlig med ammunisjon i 203mm kalibre. Nordkoreanerne har ikke dette kaliberet. USA har fremdeles begrenset produksjon av 203mm ammunisjon.

Antar at Israel vil gi araberregimene en sjanse for å få bort Hamas. Det er i Saudi-Arabia og Egypts interesse å fjerne et muslimbrødre-regime fra Gazastripen. Men våpenstillstanden må ikke vare for lenge, en utsettelse på mer enn to til tre uker er uakseptert på både militær og humanitær grunnlag. Dessuten må israelerne få garanti for at Hamas skal fjerne fra all politisk og militær makt, forbrytelsene i 7. oktober gjort det meget klart at disse monstre må fjernes for enhver pris i verste fall. Og araberregimene med klar unntak av Qatar som støttes av Erdogan som roter det til innad i NATO, ergrer på seg USA omkring Russland og Iran, og sist gjør gulfaraberne småirritert, vil se Hamas bort. Hamas er islamistisk, som gjør den til en dødsfiende for de autokratiske regimene. Og ved å være en del av Muslimbrødrene er Hamas utsatt for anti-muslimbrødre politikk i hele gulfen og Nord-Afrika med få unntak. Dessuten er Hamas islamsk-nasjonalistisk (som Tyrkia), og det gjør dem "vantroe" i øyne på nesten alle andre islamistene - som heller ikke liker ideen om Hamas-Iran alliansen. Jo mer Erdogan skrek opp om å støtte Hamas, jo verre bli det for Hamas, som er ved å bli ansett som overløperne for ikke-arabiske rivalmakter. Under de meste ideale forholdene ville Egypt og Israel ha delt Gazastripen i to, al-Sisi kan betales for hans vekt i gull hvis han kan ta Sør-Gaza og samtidig hindre all utflytting samt innføre et protektoratstyre som israelerne kan akseptere. Men dette er noe som kan være urealistisk. Uansett; Hamas-regimet må utryddes. Krigen kan settes på hold, men den kan ikke avsluttes.