JK22

Enig; det republikanerne hadde gjort i det siste har fulgt til voksende skepsis globalt sett mot å gjøre seg avhengige av USA for sin sikkerhetspolitikk slik at det er voksende fokus på selvberging og samarbeid utenom USA innenfor forsvarsindustri - i EU er det nå bare politikerne som står i vegen da "alle" andre mener de må oppruste; USA hadde i 2022-2023 prøvd å ta fordel av Ukrainasituasjonen for å innta en særposisjon og de hadde tross alt en fordel med hensyn til luftvern, fly og presisartilleri. Men nå ser mange at republikanerne er villig til å forråde USAs allierte. Dette er ikke gode nyheter for den amerikanske våpenindustrien som har en rekke prosjekter på gang; hele krigskjøretøysparken som er utdatert - kun oppgradert - må erstattes i 2024-2032 - og innenfor artilleri har de mer eller mindre mistet så meget terreng, at de ikke kan vinne markedsandeler i fremtiden. De trenger utenlandske investorer og kunder, satsingen på det gulfarabiske "markedet" er i ferd med å bli en sovepute som kveler dem ved at man hadde ignorert resten av verden. Og gulfaraberne er ikke lenge pålitelige allierte. Resultatet kan bli at fremtidens amerikanske våpen vil bli dyrere og vanskeligere å produsere for USA, som trenger å stoppe den galopperende utgiftsutviklingen som har sunket meget mange prosjekter i 1995-2022, og delstatene kan bli hardt rammet som et resultat. For eksempel kan kineserne bygge en destroyer for bare en femtedel av utgiftene for en amerikansk destroyer fordi skipsbyggingskapasiteten er så mye større i Kina. EU og den fjerne Østen (Sør-Korea og Japan) kan utnytte dette fordi de er bedre stilt, hvor det kun er inkompetente politikerne som står i vegen. I det minst er "alle" høyrepopulistene enig om at militær opprustning er nødvendig selv om deres fremste prioritet er å innføre et innvandringsstopp.

Alt dette er bare tull, akkurat som i twitter/X for tiden. Det er flere millioner innlegg hver dag der. Og for ikke så lenge siden var det mye strengere kontroll for å hindre slike innlegg og aktivitet ment for å forvirre og påvirker.

Jeg er aktiv i Twitter/X, og har funnet så ufattelig mye desinformasjon og falske nyheter som stupide påstander, falske video og så mye at dette overgikk selv de verste marerittene for flere år siden. Man ser falske X-profiler "limet seg på" emner for å spre desinformasjon, konspirasjonsteoritikk og så mye annet i tillegg til svindelforsøk og skamløs reklamering. Dette var ikke der før Musk overtok. Man ser stadig mer og mer propaganda ment for å slå folk i svime og overstøye alt som het fornuft - da er det ikke rart at sårbare folk radikaliseres og føres ut på villspor! Har vært i Twitter/X i ETT DUSIN ÅR og aldri har det vært så ille som det er blitt i året 2023. ALDRI! Det eneste som gjort at Musk kunne fortsette, er den amerikanske ytringsfriheten nedfestet i amerikansk lov, som nå er gjenstand for voksende grubling på grunn av sosiale medier og faktumet om at dette fornedre vestlige verdier - som sett omkring holocaust og antisemittismen i det siste. Hvis EU skulle i slutten bestemme seg for at X må betale enorme bøter eller utestenges fra den europeiske delen av nettet i 2024, slik at vi i Norge ikke lenge kan bruker våre kontoer, vil det være på grunnlag av at Musk har gjort Twitter til et våpen mot Vesten.

Den har ikke blitt truffet av et ukrainsk våpen. Bakstykket hvor granaten og drivladningen rammes inn og så lukkes før avfyringen, hadde eksplodert slik at løpet ble "skutt ut", kanonbesetningen hadde sannsynlig blitt drept fordi detonasjonen ikke kom ut gjennom kanonløpet som vanlig. Det er nå flere og flere visuell bevis på detonasjonsulykker på russisk hold, både BM-21 flerrørs rakettbatterier og tauet skyts var rammet, endog både eldre og moderne SP. Selv om russerne nå har et overtak på 5 mot 1 innenfor antall granater, virker det som at bruk av nyprodusert ammunisjon fra nydannede fabrikker og utdatert ammunisjon med dårlig kvalitetskontroll fra Nord-Korea har produsert et voksende tap av artilleri. Og disse kan ikke erstattes. Hvis ukrainerne ødela disse, kan kanonløpene berges for gjenbruk, men her er dette 100 % umulig. 100 % totalødeleggelse av et skyts som et resultat av fiendtlig angrep er egentlig sjeldent - stort sett hendt dette ved feildetonering. Selv hvis en SP var sprengt i småfiller, kunne kanonløpet berges. I kontrast til NATO med unntak av USA hvor våpnene ødelegges eller selges etter de var uttjent, hadde russerne tatt vare på det som var til overs slik at minst 14,000 skyts var tilbake i 2022. Innenfor 122mm kategori; 4,000 stykker - og innenfor 152mm kategori; 2,600 stykker. Eldre SP er det mye mer usikkert om; 1,700 122mm (trolig bare halvparten tilbake) og 1,650 155mm, disse er langt mer utsatt for teknisk svikt og delsmangler. Mange av de eldre 122mm og 152mm skytsene er så gammelt, at disse er på kanten av sin levetid, spesielt med svekkede stålstyrke i kanonløpene som ikke kan tåle kraftigere ladninger eller dårlige fremstilte ammunisjon. Ukrainerne hadde vært nødt til å ta hensyn for å ikke miste sine. Man vet at massevis av kanonløp måtte returneres for gjenbruk etter de var blitt utslitt, ettersom de vil bli for upresist og i slutten for farlig for videre bruk. En billig løsning vil være å bare hente fram lagrede kanonløp fra reservelagrene. Så den nye satsingen på massebombardement som i året 2022 da man hadde mye egnede materiell på plass, kan bli for mye ved å ha meget mye gammelt materiell. Selv hvis russerne vil, er det langt mye mer vanskeligere å støpe et kanonløp enn granater, og det må dessuten ha riktig stållegering, som i seg selv er kostbart - her i Vesten hadde mange i sjokk oppdaget at militærsgraderte stållegeringsproduksjon hadde blitt nærmest utryddet til fordel for sivilgraderte stållegeringsproduksjon i den vestlige stålproduksjonen, som hadde blitt meget sterkt redusert pga. etterspørsel etter kinesisk stål, selv om det er forlatte stålfabrikker i EU! I det minst er de vestlige kanonløpene av mye høyere kvalitet i sammenligning med de russiske.

Nå er selskapsledelsen og investorene NØDT til å be Musk selge seg ut - på bare få måneder har Twitter/X hatt et tap på mer enn 65 %, annonsører og investorer har trukket seg ut i likhet med prestisjetunge krefter, og myndigheter i flere land har notert at Musk støttes av ikke-demokratiske land i større grad enn tidlig. Det er seriøs snakk om at Twitter/X vil gå konkurs, og i flere land er det voksende debatt om å stenge ut Twitter/X (og andre sosiale medier) som et resultat av den antisemittiske og konspirasjonsteoretiske vekkingen som har satt demokratiet i stor fare. EU kan beslutte seg om å beordre Twitter/X ut av europeiske internettadresser, og da vil dette selskapet rett og slett dø. Samtidig er det blitt nå meget åpenbart at Musk har blitt en høyreekstremist som ikke lenge er i takt med med vestlige verdier, Tesla-konflikten i Nord-Europa har avslørt en meget usympatisk og uforsonlig mann uten anlegg for demokratisk sinnelag. En konflikt med Disney har fulgt til et brudd som påvirker kunder av Musks varer som Tesla-biler. Musk har blitt et symbol over den dvaske, usympatiske og egoistiske mannen uten anlegg for medfølelse eller solidaritet, og det er sett at dette er i ferd med å synliggjøres i Skandinavia hvor det er sett at mange Tesla-kjørere er i seriøs utakt med grunnleggende skandinaviske verdier.

Ukraine aid will run out at the end of the month, White House warns (msn.com) Og USA er i ferd med å falle helt ut. Republikanerne virker helt blind og døv for at de har ydmyket sitt egne land, stadige flere og flere sikkerhetseksperter og ledende personligheter raser og raser fra seg uten å komme noe vei. Forhandlingene i senatet har blitt kapret av en gruppe på 15 senatorer som nå bryter med McConnell ved å omgjøre saken til en prestisjekamp, de aktet å utsette helt fram til 8. januar 2024 fordi de vil ha en konferanse. Det er veldig tydelig at de akter å ofre Ukraina og dermed USAs troverdighet. Biden som nå har rotet seg bort som den dumme pedanten han er, har bestemt seg for å gi bort militærhjelp verdt 1,071 milliard dollar på en gang fordi det er veldig kritisk; han må tømme ammunisjonsdepotene og sender så mye våpen som mulig. Og fremdeles nektet han å bruke hans fullmakter selv om det er blitt kritisk for USA, for å iverksette krigsproduksjon. Det vist seg dessuten at houthiene kan nå slå ut en stor del av verdensshippingen uten konsekvenser fordi bin Salman av en eller andre grunn vil ikke tillate angrep fordi han tror forhandlingsvegen er løsningen, mens MBZ støtter et angrep for å ta kontrollen over kyststripen i Nord-Jemen. Biden valgt å ikke overkjøre bin Salman og dermed svekket seg og USA, det er voksende misnøye med amerikanernes politikk globalt sett. I Gazastripen har Hamas gått til motangrep i Gaza by hvor det er meget voldsomme kamper, som fulgt til at Netanyahu akter å bruke teppebombing på nytt - men i det hvite huset merkes det at man tar sterke skader av israelernes sløvhet som skyldes at altfor få soldater settes inn; hvor er 100,000 til 120,000 soldater som skulle settes inn? Så langt bare 40,000 er satt inn. Gallants hermetikkmetoden mot sivilistene har fulgt til at man ikke vil avverge humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen. Innad i EU er det åpen opprør mot Orban, man har blitt mildt sagt forbannet da de innså at han hadde holdt dem for narr ved å gi dem en hull seier som egentlig var for å ydmyke dem, og EU-komiteens beslutning om å gi bort penger med løfter om å gi alle EU-penger i slutten til Ungarn, har ikke fulgt til at ungarerne gir etter. I hovedstad etter hovedstad er det sjokktilstand da man innså hvor dårlig man sitter an mot Russland - det grønne skiftet går dårligere enn ventet mot voksende folkelig motstand - våpendepotene er tømt og forsvarsindustrien med brutt rygg - det er en høyrepopulistisk bølge på gang fordi tilstandene i Sverige og propalestinske demonstrasjoner har vekket voldsomme folkelige reaksjoner - I selve Ukraina er det krise; de mister nå terreng gradvis, men sikkert til russerne som trosset alt tap og tvinge dem til å bruke mer og mer ammunisjon enn tidlig. Det er frykt for at fronten kan bli gjennombrutt av russerne, slik at det nå er vinterforholdene som er til stor hjelp for forsvarerne - det veksles meget sterkt mellom varmt og regnfull vær og kaldt og isende vær. Så meget, at BMP med sine smale beltene er blitt ubrukelig, og de sløve MT-LB ikke kan brukes. Russerne bruker nå FPV-droner en masse mens det er observert at ukrainernes egne FPV-droner jammes så meget, at de ikke kan lenge angripe stridsvogner og panserkjøretøyer som artilleri som har blitt så elektromagnetisk aktiv, at disse forstyrre all elektronisk aktivitet. Selv om det er produksjon av 122mm og 152mm i Ukraina, er dette ennå for smått - slik at ukrainerne måtte på flere steder bare stoppet opp. Fra Russland er det i det minst en enslig god nyhet; det meldes at droneangrepet på Morozovsk kan ha slått ut flere fly; for selv om det er en ukrainsk kilde - var 24 Su-34 fly i flybasen og minst 17 droner var sendt ut, uklart om hvor mange har kommet gjennom, men minst 2 fly er "ødelagt", det kan tyder på synlige skader - og at 10 andre fly er "skadet", som sannsynlig bare er gjetting. Man kan i det minst regner med at to Su-34 fly er slått ut. og at et par dusin SAM-missiler har blitt oppbrukt. I Ukraina har de satt en ny type drone i produksjon, AQ 400 "Scythe" som skal være billigere enn Shahed-droner med en stykkpris på bare 15,000 dollar. En Shahed koster 50,000 dollar i sammenligning. Det som gjør AQ-400 billigere er at den er laget av lette tilgjengelige materialer. De har 50 per mnd, men håper på 500 per mnd ganske snart. 5,000 burde heller produseres for bare 750 mill. dollar. Shahed er dyrere enn hva mange realisere, det har vist seg at de laveste estimater ned til 10,000 dollar var malplassert. Skal ukrainerne slå ut mål, må de deretter satser på svermangrep. I det minst har russerne så langt avholdt seg fra å angripe strømdistribusjonssystemet i Ukraina og som et resultat har ukrainerne holdt tilbake sine droneflyangrepene inn i indre Russland. Men det blir bare mørkere og mørkere. Nå er det soleklart for alle at republikanerne aktet å ødelegge det amerikanske demokratiet, og de er villig til å ofre hele verden for å tvinge gjennom sin kontrarevolusjon, som vil framprovosere en meget blodig borgerkrig i 2024-2025.

Et uventet droneflyangrep på en russisk base har produsert resultater. Det er lett å se at Su-34 flyet som var "lettere skadet", var overdusjet - som tyder på brannutvikling. Uansett er dette flyet nå slått ut for lang tid.

Det er på tid for de sinnsforvirrede venstrevridde i Vesten å realisere sannheten om palestinsk voldsmentalitet; det har vært en rekke opptak som avslørt hvordan thailandske gjestearbeidere drepes, torturers og lemlestes i 7. oktober - et nytt kroppkameraopptak tatt fra drepte Hamas militante har blitt offentliggjort som avslørt rasisme. Det er VELDIG MERKELIG at de hvite venstrevridde har HELT IGNORERT den arabiske rasismen mot mørkhudede i meget lang tid; er dette hykleri eller skjult uttrykk for at bare de nordvesteuropeiske hvite skulle "tas" for rasisme? En student fra Tanzania, Joshua Mollel, ble anholdt av en gruppe militante som trakasserte og skamslå ham helt til en mann som kan identifiseres, trakk en kniv og stakket ham ned gjentagende ganger mens han opprørt snakket i en telefon. Han falt døende ned på gaten og deretter ble hodet skutt i filler med automatsalver på kloss hold. Mennene som drepte ham, er ikke mindre hvite enn søreuropeerne. Den arabiske rasismen mot mørkhudede er meget skikkelig ille, likedan volden mot kvinner. Da hva er det som har gjort at så mange venstrevridde ikke klarte å forholde seg til dette på et rasjonelt grunnlag?

Fareed Zakaria: The Self-Doubting Superpower (foreignaffairs.com) Interessant artikkel, må leses. In 2018, when the Pew Research Center asked Americans how they felt their country would perform in 2050, 54 percent of respondents agreed that the U.S. economy would be weaker. An even larger number, 60 percent, agreed that the United States would be less important in the world. This should not be surprising; the political atmosphere has been pervaded for some time by a sense that the country is headed in the wrong direction. According to a long-running Gallup poll, the share of Americans who are “satisfied” with the way things are going has not crossed 50 percent in 20 years. It currently stands at 20 percent. Over the decades, one way of thinking about who would win the presidency was to ask: Who is the more optimistic candidate? From John F. Kennedy to Ronald Reagan to Barack Obama, the sunnier outlook seemed to be the winning ticket. But in 2016, the United States elected a politician whose campaign was premised on doom and gloom. Donald Trump emphasized that the U.S. economy was in a “dismal state,” that the United States had been “disrespected, mocked, and ripped off” abroad, and that the world was “a total mess.” In his inaugural address, he spoke of “American carnage.” His current campaign has reprised these core themes. Three months before declaring his candidacy, he released a video titled “A Nation in Decline.” Joe Biden’s 2020 presidential campaign was far more traditional. He frequently extolled the United States’ virtues and often recited that familiar line, “Our best days still lie ahead.” And yet, much of his governing strategy has been predicated on the notion that the country has been following the wrong course, even under Democratic presidents, even during the Obama-Biden administration. In an April 2023 speech, Biden’s national security adviser, Jake Sullivan, criticized “much of the international economic policy of the last few decades,” blaming globalization and liberalization for hollowing out the country’s industrial base, exporting American jobs, and weakening some core industries. Writing later in these pages, he worried that “although the United States remained the world’s preeminent power, some of its most vital muscles atrophied.” This is a familiar critique of the neoliberal era, one in which a few prospered but many were left behind. It goes beyond mere critique. Many of the Biden administration’s policies seek to rectify the apparent hollowing out of the United States, promoting the logic that its industries and people need to be protected and assisted by tariffs, subsidies, and other kinds of support. In part, this approach may be a political response to the reality that some Americans have in fact been left behind and happen to live in crucial swing states, making it important to court them and their votes. But the remedies are much more than political red meat; they are far-reaching and consequential. The United States currently has the highest tariffs on imports since the Smoot-Hawley Act of 1930. Washington’s economic policies are increasingly defensive, designed to protect a country that has supposedly lost out in the last few decades. A U.S. grand strategy that is premised on mistaken assumptions will lead the country and the world astray. On measure after measure, the United States remains in a commanding position compared with its major competitors and rivals. Yet it does confront a very different international landscape. Many powers across the globe have risen in strength and confidence. They will not meekly assent to American directives. Some of them actively seek to challenge the United States’ dominant position and the order that has been built around it. In these new circumstances, Washington needs a new strategy, one that understands that it remains a formidable power but operates in a far less quiescent world. The challenge for Washington is to run fast but not run scared. Today, however, it remains gripped by panic and self-doubt. Despite all the talk of American dysfunction and decay, the reality is quite different, especially when compared with other rich countries. In 1990, the United States’ per capita income (measured in terms of purchasing power) was 17 percent higher than Japan’s and 24 percent higher than Western Europe’s. Today, it is 54 percent and 32 percent higher, respectively. In 2008, at current prices, the American and eurozone economies were roughly the same size. The U.S. economy is now nearly twice as large as the eurozone. Those who blame decades of American stagnation on Washington’s policies might be asked a question: With which advanced economy would the United States want to have swapped places over the last 30 years? In terms of hard power, the country is also in an extraordinary position. The economic historian Angus Maddison argued that the world’s greatest power is often the one that has the strongest lead in the most important technologies of the time—the Netherlands in the seventeenth century, the United Kingdom in the nineteenth century, and the United States in the twentieth century. America in the twenty-first century might be even stronger than it was in the twentieth. Compare its position in, say, the 1970s and 1980s with its position today. Back then, the leading technology companies of the time—manufacturers of consumer electronics, cars, computers—could be found in the United States but also in Germany, Japan, the Netherlands, and South Korea. In fact, of the ten most valuable companies in the world in 1989, only four were American, and the other six were Japanese. Today, nine of the top ten are American. What is more, the top ten most valuable U.S. technology companies have a total market capitalization greater than the combined value of the stock markets of Canada, France, Germany, and the United Kingdom. And if the United States utterly dominates the technologies of the present—centered on digitization and the Internet—it also seems poised to succeed in the industries of the future, such as artificial intelligence and bioengineering. In 2023, as of this writing, the United States has attracted $26 billion in venture capital for artificial intelligence startups, about six times as much as China, the next highest recipient. In biotech, North America captures 38 percent of global revenues while all of Asia accounts for 24 percent. In addition, the United States leads in what has historically been a key attribute of a nation’s strength: energy. Today, it is the world’s largest producer of oil and gas—larger even than Russia or Saudi Arabia. The United States is also massively expanding production of green energy, thanks in part to the incentives in the Inflation Reduction Act of 2022. As for finance, look at the list of banks designated “globally systemically important” by the Financial Stability Board, a Switzerland-based oversight body; the United States has twice as many such banks as the next country, China. The dollar remains the currency used in almost 90 percent of international transactions. Even though central banks’ dollar reserves have dropped in the last 20 years, no other competitor currency even comes close. Finally, if demography is destiny, the United States has a bright future. Alone among the world’s advanced economies, its demographic profile is reasonably healthy, even if it has worsened in recent years. The U.S. fertility rate now stands around 1.7 children per woman, below the replacement level of 2.1. But that compares favorably with 1.5 for Germany, 1.1 for China, and 0.8 for South Korea. Crucially, the United States makes up for its low fertility through immigration and successful assimilation. The country takes in around one million legal immigrants every year, a number that fell during the Trump and COVID-19 years but has since rebounded. One in five of all people on earth who live outside their country of birth live in the United States, and its immigrant population is nearly four times that of Germany, the next-largest immigration hub. For that reason, whereas China, Japan, and Europe are projected to experience population declines in the coming decades, the United States should keep growing. Of course, the United States has many problems. What country doesn’t? But it has the resources to solve these problems far more easily than most other countries. China’s plunging fertility rate, for example, the legacy of the one-child policy, is proving impossible to reverse despite government inducements of all kinds. And since the government wants to maintain a monolithic culture, the country is not going to take in immigrants to compensate. The United States’ vulnerabilities, by contrast, often have ready solutions. The country has a high debt load and rising deficits. But its total tax burden is low compared with those of other rich countries. The U.S. government could raise enough revenues to stabilize its finances and maintain relatively low tax rates. One easy step would be to adopt a value-added tax. A version of the VAT exists in every other major economy across the globe, often with rates around 20 percent. The Congressional Budget Office has estimated that a five percent VAT would raise $3 trillion over a decade, and a higher rate would obviously raise even more. This is not a picture of irremediable structural dysfunction that will lead inexorably to collapse. Despite its strength, the United States does not preside over a unipolar world. The 1990s was a world without geopolitical competitors. The Soviet Union was collapsing (and soon its successor, Russia, would be reeling), and China was still an infant on the international stage, generating less than two percent of global GDP. Consider what Washington was able to do in that era. To liberate Kuwait, it fought a war against Iraq with widespread international backing, including diplomatic approval from Moscow. It ended the Yugoslav wars. It got the Palestine Liberation Organization to renounce terrorism and recognize Israel, and it convinced Israeli Prime Minister Yitzhak Rabin to make peace and shake hands on the White House lawn with the PLO’s leader, Yasser Arafat. In 1994, even North Korea seemed willing to sign on to an American framework and end its nuclear weapons program (a momentary lapse into amicable cooperation from which it quickly recovered). When financial crises hit Mexico in 1994 and East Asian countries in 1997, the United States saved the day by organizing massive bailouts. All roads led to Washington. Today, the United States faces a world with real competitors and many more countries vigorously asserting their interests, often in defiance of Washington. To understand the new dynamic, consider not Russia or China but Turkey. Thirty years ago, Turkey was an obedient U.S. ally, dependent on Washington for its security and prosperity. Whenever Turkey went through one of its periodic economic crises, the United States helped bail it out. Today, Turkey is a much richer and more politically mature country, led by a strong, popular, and populist leader, Recep Tayyip Erdogan. It routinely defies the United States, even when requests are made at the highest levels. Washington was unprepared for this shift. In 2003, the United States planned a two-front invasion of Iraq—from Kuwait in the south and from Turkey in the north—but failed to secure Turkey’s support preemptively, assuming it would be able to get that country’s assent as it always had. In fact, when the Pentagon asked, the Turkish parliament declined, and the invasion had to proceed in a hasty and ill-planned manner that might have had something to do with how things later unraveled. In 2017, Turkey inked a deal to buy a missile system from Russia—a brazen move for a NATO member. Two years later, Turkey again thumbed its nose at the United States by attacking Kurdish forces in Syria, American allies who had just helped defeat the Islamic State there. Scholars are debating whether the world is currently unipolar, bipolar, or multipolar, and there are metrics one can use to make each case. The United States remains the single strongest country when adding up all hard-power metrics. For example, it has 11 aircraft carriers in operation, compared with China’s two. Watching countries such as India, Saudi Arabia, and Turkey flex their muscles, one can easily imagine that the world is multipolar. Yet China is clearly the second-biggest power, and the gap between the top two and the rest of the world is significant: China’s economy and its military spending exceed those of the next three countries combined. The gap between the top two and all others was the principle that led the scholar Hans Morgenthau to popularize the term “bipolarity” after World War II. With the collapse of British economic and military power, he argued, the United States and the Soviet Union were leagues ahead of every other country. Extending that logic to today, one might conclude that the world is again bipolar. But China’s power also has limits, derived from factors that go beyond demographics. It has just one treaty ally, North Korea, and a handful of informal allies, such as Russia and Pakistan. The United States has dozens of allies. In the Middle East, China is not particularly active despite one recent success in presiding over the restoration of relations between Iran and Saudi Arabia. In Asia, it is economically ubiquitous but also draws constant pushback from countries such as Australia, India, Japan, and South Korea. And in recent years, Western countries have become wary of China’s growing strength in technology and economics and have moved to limit its access. China’s example helps clarify that there is a difference between power and influence. Power is made up of hard resources—economic, technological, and military. Influence is less tangible. It is the ability to make another country do something that it otherwise would not have done. To put it crudely, it means bending another country’s policies in the direction you prefer. That is ultimately the point of power: to be able to translate it into influence. And by that yardstick, both the United States and China face a world of constraints. Other countries have risen in terms of resources, fueling their confidence, pride, and nationalism. In turn, they are likely to assert themselves more forcefully on the world stage. That is true of the smaller countries surrounding China but also of the many countries that have long been subservient to the United States. And there is a new class of medium powers, such as Brazil, India, and Indonesia, that are searching for their own distinctive strategies. Under Prime Minister Narendra Modi, India has pursued a policy of “multi-alignment,” choosing when and where to make common cause with Russia or the United States. In the BRICS grouping, it has even aligned itself with China, a country with which it has engaged in deadly border skirmishes as recently as 2020. In a 1999 article in these pages, “The Lonely Superpower,” the political scientist Samuel Huntington tried to look beyond unipolarity and describe the emerging world order. The term he came up with was “uni-multipolar,” an extremely awkward turn of phrase yet one that captured something real. In 2008, when I was trying to describe the emerging reality, I called it a “post-American world” because it struck me that the most salient characteristic was that everyone was trying to navigate the world as U.S. unipolarity began to wane. It still seems to be the best way to describe the international system. Consider the two great international crises of the moment, the invasion of Ukraine and the Israel-Hamas war. In Russian President Vladimir Putin’s mind, his country was humiliated during the age of unipolarity. Since then, mainly as a result of rising energy prices, Russia has been able to return to the world stage as a great power. Putin has rebuilt the power of the Russian state, which can extract revenues from its many natural resources. And now he wants to undo the concessions Moscow made during the unipolar era, when it was weak. It has been seeking to reclaim those parts of the Russian Empire that are central to Putin’s vision of a great Russia—Ukraine above all else, but also Georgia, which it invaded in 2008. Moldova, where Russia already has a foothold in the breakaway Transnistria republic, could be next. Putin’s aggression in Ukraine was premised on the notion that the United States was losing interest in its European allies and that they were weak, divided, and dependent on Russian energy. He gobbled up Crimea and the borderlands of eastern Ukraine in 2014, and then, just after the completion of the Nord Stream 2 pipeline bringing Russian gas to Germany, decided to frontally attack Ukraine. He hoped to conquer the country, thus reversing the greatest setback Russia had endured in the unipolar age. Putin miscalculated, but it was not a crazy move. After all, his previous incursions had been met with little resistance. In the Middle East, the geopolitical climate has been shaped by Washington’s steady desire to withdraw from the region militarily over the last 15 years. That policy began under President George W. Bush, who was chastened by the fiasco of the war he had started in Iraq. It continued under President Barack Obama, who articulated the need to reduce the United States’ profile in the region so that Washington could take on the more pressing issue of China’s rise. This strategy was advertised as a pivot to Asia but also a pivot away from the Middle East, where the administration felt the United States was overinvested militarily. That shift was underscored by Washington’s sudden and complete withdrawal from Afghanistan in the summer of 2021. The result has not been the happy formation of a new balance of power but rather a vacuum that regional players have aggressively sought to fill. Iran has expanded its influence, thanks to the Iraq war, which upset the balance of power between the region’s Sunnis and Shiites. With Saddam Hussein’s Sunni-dominated regime toppled, Iraq was governed by its Shiite majority, many of whose leaders had close ties to Iran. This expansion of Iranian influence continued into Syria, where Tehran backed the government of Bashar al-Assad, allowing it to survive a brutal insurgency. Iran supported the Houthis in Yemen, Hezbollah in Lebanon, and Hamas in Israel’s occupied territories. Rattled by all this, the Arab states of the Persian Gulf and some other moderate Sunni states began a process of tacit cooperation with Iran’s other great enemy, Israel. That burgeoning alliance, with the 2020 Abraham Accords as an important milestone, seemed destined to culminate in the normalization of relations between Israel and Saudi Arabia. The obstacle to such an alliance had always been the Palestinian issue, but the retreat of Washington and the advances of Tehran made the Arabs willing to ignore that once central issue. Watching closely, Hamas, an ally of Iran, chose to burn down the house, returning the group and its cause to the spotlight. The most portentous challenge to the current international order comes in Asia, with the rise of Chinese power. This could produce another crisis—far bigger than the other two—if China were to test the resolve of the United States and its allies by trying to forcibly reunify Taiwan with the mainland. So far, the Chinese leader Xi Jinping’s hesitation about using military force serves as a reminder that his country, unlike Russia, Iran, and Hamas, gains much from being tightly integrated into the world and its economy. But whether this restraint will hold is an open question. And the increased odds of an invasion of Taiwan today compared with, say, 20 years ago are one more signal of the weakening of unipolarity and the rise of a post-American world. Yet another indication of the United States’ reduced leverage in this emerging order is that informal security guarantees might give way to more formal ones. For decades, Saudi Arabia has lived under an American security umbrella, but it was a sort of gentleman’s agreement. Washington made no commitments or guarantees to Riyadh. Were the Saudi monarchy to be threatened, it had to hope that the U.S. president at the time would come to its rescue. In fact, in 1990, when Iraq menaced Saudi Arabia after invading Kuwait, President George H. W. Bush did come to the rescue with military force—but he was not required to do so by any treaty or agreement. Today, Saudi Arabia is feeling much stronger and is being courted actively by the other world power, China, which is its largest customer by far. Under its assertive crown prince, Mohammed bin Salman, the kingdom has become more demanding, asking Washington for a formal security guarantee like the one extended to NATO allies and the technology to build a nuclear industry. It remains unclear whether the United States will grant those requests—the question is tied in with a normalization of relations between Saudi Arabia and Israel—but the very fact that the Saudi demands are being taken seriously is a sign of a changing power dynamic. The international order that the United States built and sustained is being challenged on many fronts. But it remains the most powerful player in that order. Its share of global GDP remains roughly what it was in 1980 or 1990. Perhaps more significant, it has racked up even more allies. By the end of the 1950s, the “free world” coalition that fought and would win the Cold War was made up of the members of NATO—the United States, Canada, 11 Western European countries, Greece, and Turkey—plus Australia, New Zealand, Japan, and South Korea. Today, the coalition supporting Ukraine’s military or enforcing sanctions against Russia has expanded to include almost every country in Europe, as well as a smattering of other states. Overall, the “West Plus” encompasses about 60 percent of the world’s GDP and 65 percent of global military spending. The challenge of combating Russian expansionism is real and formidable. Before the war, the Russian economy was about ten times the size of Ukraine’s. Its population is almost four times larger. Its military-industrial complex is vast. But its aggression cannot be allowed to succeed. One of the core features of the liberal international order put in place after World War II has been that borders changed by brute military force are not recognized by the international community. Since 1945, there have been very few successful acts of aggression of this sort, in marked contrast to before then, when borders around the world changed hands routinely because of war and conquest. Russia’s success in its naked conquest would shatter a hard-won precedent. The China challenge is a different one. No matter its exact economic trajectory in the years ahead, China is a superpower. Its economy already accounts for close to 20 percent of global GDP. It is second only to the United States in military spending. Although it does not have nearly as much clout as the United States on the global stage, its ability to influence countries around the world has increased, thanks in no small measure to the vast array of loans, grants, and assistance it has offered. But China is not a spoiler state like Russia. It has grown rich and powerful within the international system and because of it; it is far more uneasy about overturning that system. More broadly, China is searching for a way to expand its power. If it believes that it can find no way to do so other than to act as a spoiler, then it will. The United States should accommodate legitimate Chinese efforts to enhance its influence in keeping with its rising economic clout while deterring illegitimate ones. Over the past few years, Beijing has seen how its overly aggressive foreign policy has backfired. It has now pulled back on its assertive “Wolf Warrior diplomacy,” and some of the arrogance of Xi’s earlier pronouncements about a “new era” of Chinese dominance has given way to a recognition of America’s strengths and China’s problems. At least for tactical reasons, Xi seems to be searching for a modus vivendi with America. In September 2023, he told a visiting group of U.S. senators, “We have 1,000 reasons to improve China-U.S. relations, but not one reason to ruin them.” Regardless of China’s intentions, the United States has significant structural advantages. It enjoys a unique geographic and geopolitical leg up. It is surrounded by two vast oceans and two friendly neighbors. China, on the other hand, is rising in a crowded and hostile continent. Every time it flexes its muscles, it alienates one of its powerful neighbors, from India to Japan to Vietnam. Several countries in the region—Australia, Japan, the Philippines, South Korea—are actual treaty allies with the United States and host U.S. troops. These dynamics hem China in. Washington’s alliances in Asia and elsewhere act as a bulwark against its adversaries. For that reality to hold, the United States must make shoring up its alliances the centerpiece of its foreign policy. Indeed, that has been at the heart of Biden’s approach to foreign policy. He has repaired the ties that frayed under the Trump administration and strengthened those that didn’t. He has put in place checks on Chinese power and bolstered alliances in Asia yet reached out to build a working relationship with Beijing. He reacted to the Ukraine crisis with a speed and skill that must have surprised Putin, who now faces a West that has weaned itself from Russian energy and instituted the most punishing sanctions against a great power in history. None of these steps obviate the need for Ukraine to win on the battlefield, but they create a context in which the West Plus has substantial leverage and Russia faces a bleak long-term future. THE DANGER OF DECLINISM The greatest flaw in Trump’s and Biden’s approaches to foreign policy—and here the two do converge—derives from their similarly pessimistic outlooks. Both assume that the United States has been the great victim of the international economic system that it created. Both assume that the country cannot compete in a world of open markets and free trade. It is reasonable to put in place some restrictions on China’s access to the United States’ highest-tech exports, but Washington has gone much further, levying tariffs on its closest allies on commodities and goods from lumber to steel to washing machines. It has imposed requirements that U.S. government funds be used to “buy American.” Those provisions are even more restrictive than tariffs. Tariffs raise the cost of imported goods; “buy American” prevents foreign goods from being bought at any price. Even smart policies such as the push toward green energy are undermined by pervasive protectionism that alienates the United States’ friends and allies. Ngozi Okonjo-Iweala, the director-general of the World Trade Organization, has argued that rich countries are now engaging in acts of supreme hypocrisy. Having spent decades urging the developing world to liberalize and participate in the open world economy and castigating countries for protectionism, subsidies, and industrial policies, the Western world has stopped practicing what it has long preached. Having grown to wealth and power under such a system, rich countries have decided to pull up the ladder. In her words, they “now no longer want to compete on a level playing field and would prefer instead to shift to a power-based rather than a rules-based system.” U.S. officials spend much time and energy talking about the need to sustain the rules-based international system. At its heart is the open trading framework put in place by the Bretton Woods Agreement of 1944 and the General Agreement on Tariffs and Trade of 1947. The statesmen who came out of World War II saw where competitive nationalism and protectionism had led and were determined to prevent the world from going back down that path. And they succeeded, creating a world of peace and prosperity that expanded to the four corners of the earth. The system of free trade they designed allowed poor countries to grow rich and powerful, making it less attractive for everyone to wage war and try to conquer territory. There is more to the rules-based order than trade. It also involves international treaties, procedures, and norms—a vision of a world that is not characterized by the laws of the jungle but rather by a degree of order and justice. Here as well, the United States has been better at preaching than practicing. The Iraq war was a gross violation of the United Nations’ principles against unprovoked aggression. Washington routinely picks and chooses which international conventions it observes and which it ignores. It criticizes China for violating the UN Convention on the Law of the Sea when Beijing claims sovereignty over waters in East Asia—never mind that Washington itself has never ratified that treaty. When Trump pulled out of a nuclear deal with Iran signed by all the other great powers, despite confirmation that Tehran was adhering to its terms, he wrecked the hope of global cooperation on a key security challenge. He then maintained secondary sanctions to force those other great powers not to trade with Iran, abusing the power of the dollar in a move that accelerated efforts in Beijing, Moscow, and even European capitals to find alternatives to the dollar payment system. American unilateralism was tolerated in a unipolar world. Today, it is creating the search—even among the United States’ closest allies—for ways to escape, counter, and challenge it. Much of the appeal of the United States has been that the country was never an imperial power on the scale of the United Kingdom or France. It was itself a colony. It sits far from the main arenas of global power politics, and it entered the twentieth century’s two world wars late and reluctantly. It has rarely sought territory when it has ventured abroad. But perhaps above all, after 1945, it articulated a vision of the world that considered the interests of others. The world order it proposed, created, and underwrote was good for the United States but also good for the rest of the world. It sought to help other nations rise to greater wealth, confidence, and dignity. That remains the United States’ greatest strength. People around the world may want the loans and aid they can get from China, but they have a sense that China’s worldview is essentially to make China great. Beijing often talks about “win-win cooperation.” Washington has a track record of actually doing it. KEEP THE FAITH If the United States reneges on this broad, open, generous vision of the world out of fear and pessimism, it will have lost a great deal of its natural advantages. For too long, it has rationalized individual actions that are contrary to its avowed principles as the exceptions it must make to shore up its own situation and thereby bolster the order as a whole. It breaks a norm to get a quick result. But you cannot destroy the rules-based system in order to save it. The rest of the world watches and learns. Already, countries are in a competitive race, enacting subsidies, preferences, and barriers to protect their own economies. Already, countries violate international rules and point to Washington’s hypocrisy as justification. This pattern unfortunately includes the previous president’s lack of respect for democratic norms. Poland’s ruling party spun Trump-like conspiracy theories after it lost a recent election, and Brazilian President Jair Bolsonaro’s claims of election fraud drove his supporters to mount a January 6–style attack on his country’s capital. The most worrying challenge to the rules-based international order does not come from China, Russia, or Iran. It comes from the United States. If America, consumed by exaggerated fears of its own decline, retreats from its leading role in world affairs, it will open up power vacuums across the globe and encourage a variety of powers and players to try to step into the disarray. We have seen what a post-American Middle East looks like. Imagine something similar in Europe and Asia, but this time with great powers, not regional ones, doing the disrupting, and with seismic global consequences. It is disturbing to watch as parts of the Republican Party return to the isolationism that characterized the party in the 1930s, when it resolutely opposed U.S. intervention even as Europe and Asia burned. Since 1945, America has debated the nature of its engagement with the world, but not whether it should be engaged to begin with. Were the country to truly turn inward, it would mark a retreat for the forces of order and progress. Washington can still set the agenda, build alliances, help solve global problems, and deter aggression while using limited resources—well below the levels that it spent during the Cold War. It would have to pay a far higher price if order collapsed, rogue powers rose, and the open world economy fractured or closed. The United States has been central to establishing a new kind of international relations since 1945, one that has grown in strength and depth over the decades. That system serves the interests of most countries in the world, as well as those of the United States. It faces new stresses and challenges, but many powerful countries also benefit from peace, prosperity, and a world of rules and norms. Those challenging the current system have no alternative vision that would rally the world; they merely seek a narrow advantage for themselves. And for all its internal difficulties, the United States above all others remains uniquely capable and positioned to play the central role in sustaining this international system. As long as America does not lose faith in its own project, the current international order can thrive for decades to come. Denne artikkelen kan ha funnet ut hvordan Vesten mistet sitt fortrinn mot resten av verden, selv om dette dreier seg om USA som er i en tilstand av selvsabotering, virkelighetsfornektelse og arrogante holdninger hvor tilpasning er essensielt - "declinism" - på godt nok deklinismen - er rett og slett troen på "alt var bedre før" og at man er i forfalltilstand, selv om det har kommet ut at dette kan dyrkes i selvbedrageri med et kollektiv grep på folk. Jeg har sett dette før i forbindelse med Jugoslavias oppløsning, og dette var løgn på mange steder. Dette startet da den republikanske kontrarevolusjonen begynte med Reagan, som respons på den progressive vekkingen av det amerikanske samfunnet under "den andre rekonstruksjonen" i 1960-tallet, som utløse en vedvarende konflikt mellom tilbakeskuende verdikonservative og fremtidsorienterte liberalprogressive. Da Bush junior overtok i 2001, var han en forkjemper for "deklinisme" ved å tro at det vil komme økonomiske motgang, uten at det forelå bevis på dette, og startet en omfattende skattekuttingspolitikk sammen med ukontrollert gjeldsskifting som måtte til for å dekke krigsutgiftene i Irak og Afghanistan. Det forklarer hvorfor Trump hadde en katastrofal virkning på den tradisjonelle amerikanske politikken, han fremmet negatisme, pessimisme og deklinisme som et meget sentralt budskap, og som bokstavelig utgjør limet i hans kontakt med det amerikanske folket som utsettes for en innbilningseffekt fordi de hadde i forveien lidd meget under ukontrollert markedsliberalistiske forhold - så da de omsider får det bedre - USA raskere enn EU har fått inflasjonen under kontroll og lønnveksten er tilbake - klarte de ikke å gi slipp på sin innbilning om at det går verre og verre. Og Trump ustanselig matet dette i dem, skape krisestemning selv når det ikke er grunnlag for krise. Trump ødelegge den amerikanske selvtroen og til dette har han støtte av dommedagsfanatikerne, kontrarevolusjonære rasister, antiprogressive teokratitilhengere og opportunister som vil forkaste hevdvunnede tradisjoner under et kollektiv selvbedrageri som gjør at troen på en "sterk mann", dvs. et ønske om en tyrannisk konge, har for første gang på mer enn 200 år styrket seg. Men det burde heller ikke glemmes at arroganse, manglende tilpasningsevne og sviktende realitetssans fordelt i alle politiske leirer hadde en lik deskonstruktiv virkning på USA.

Det finnes en løsning på alt dette; økt kraftproduksjon uten stans - med andre ord kontrollbare kraft fra varmekraftanlegg, kull/olje/gasskraftanlegg, vannkraftanlegg og sist atomkraft. Da er det mulig å ha en samfunnselektrifisering og samtidige miljøtiltak som kunne skje uten at det skulle koste skjorta for folk flest. Men den vestlige kraftproduksjonen hadde nemlig stått på hvile siden oljesjokket i 1986 (som ledet til bankkrisen i Norge og begynnelsen på ødeleggelsen av den norske industriselvbergingsevnen som var nøysomt oppbygd i 1900-1980) da Saudi-Arabia plutselig begynte å oversvømme oljemarkedet med billig olje. (dette fulgt til Sovjetunionens kollaps og USAs oppsving - det har blitt kjent at dette var avtalt mellom USA og Saudi-Arabia) Billig olje fulgt nemlig til at atomkraftverkbyggingen som hadde kommet under voksende kritikk etter Tsjernobyl, helt stanses opp, mens politikerne valgt å ignorere strategien fra 1974 om å redusere oljeavhengigheten - istedenfor de gikk sterkt inn for mer forbrenningsbrensel, for med billig olje bli kull og gass også billig. Dette fulgt til, sammen med innføring av markedsprinsippet på det som var et statlig felt, at kraftproduksjonen ikke lenge slå følge med etterspørsel. Dette fulgt til flere strømbrudd ved århundreskiftet. I Tyskland sto atomkraft for 25 % av landets strømproduksjon i 1990. Det er TJUEFIRE kjernekraftverkanlegg i Tyskland som alle har blitt slått ned, med en potensialitet som aldri har blitt tatt ut. Ti av disse kjernekraftanleggene er ikke utsatt for annet enn nedstengning og fjerning av kjernekraftbrensel, og kan gjenstartes. Alle disse må tilbake på banen; dessuten må nye reaktorer bygges og startes i allerede eksisterende atomkraftverk i både USA og EU. I Norge er fornybare kraft mer eller mindre umulig når kraftbehovet er størst. I Tyskland risikere man avindustrialisering fordi man må ha kontrollbare og stabil kraft 24 timer per dag hele tiden året ut. I det minst er de fanatiske religiøsbesatte atomkraftmotstanderne på vei ut, disse har bare blitt mer og mer upopulært, ikke minst da miljøfolk som tidlig hadde støttet dem, innså at disse er så religiøst besatt at de villige vil ha større miljøforurensing enn videre satsing på atomkraft.

Western officials warn Ukraine is ‘certain to fail’ against Russia if US doesn’t provide more aid (msn.com) Vi er i seriøs trøbbel.

– Norge er etter min bedømmelse verst i klassen, når det gjelder å holde orden i eget hus (Natos artikkel 3) som grunnlag for å støtte angrepne land (Natos artikkel 5), i tillegg til å håndtere krise og krig hos oss selv. Eks-forsvarstopp Robert Mood slår norsk Nato-alarm (msn.com) Mood har rett i dette; den norske forsvarsevnen er blitt veldig dårlig og det er nå meget soleklart at de fleste europeiske NATO-medlemmer ikke oppfylle Artikkel 3 som innbar at man må ha et troverdig forsvar. Det er nå meget klart for at alle at NATO er i meget seriøs trøbbel fordi det hadde hendt en avindustrialisering i EU/EØS i de siste tjue år som gjør at krigsberedskapsevnen ikke bare hadde forsvunnet også blitt nærmest umulig. Vi gir Putin rett (msn.com) Vi gir Putin rett Krigen i Ukraina er en lakmustest for Vesten. Er vi villige til å kjempe for våre demokratiske verdier? Er vi villige til å stå opp mot tyranniet? Svaret på disse spørsmålene er på ingen måte gitt. Fred skapes gjennom styrke. Det er mer enn et slagord, det er et empirisk faktum. Svakhet inviterer aggresjon, og den vestlige forsvarsevnen er i ferd med å bli svakere enn våre konkurrenters militærstyrke. For hva er styrke? I et kaotisk internasjonalt system måles styrke i evnen til å forsvare seg mot andre, konkurrerende stater. Hard makt. I dag foregår konkurransen i økende grad mellom et sivilisert Vesten, som støtter opp om en regelbasert, rettferdig verdensorden på den ene siden, og tyranniske stater med imperialistiske, territorielle krav på den andre siden. To store utfordringer I denne kampen står vi ovenfor to store utfordringer: Vårt minkende potensial til å produsere forsvarsmateriell og de vestlige våpen- og ammunisjonslagrene som tømmes. Dette er to avgjørende punkter Vesten lenge har vært best på. Både under andre verdenskrig og den kalde krigen, evnet Vesten å produsere mer krigsmateriell enn «resten». Mot slutten av andre verdenskrig produserte USA dobbelt så mange fly og skip enn noen annen enkeltaktør. Kapasiteten kom ikke av seg selv. I 1940 snakket Franklin D. Roosevelt om «The arsenal of democracy», da han tok et oppgjør med «defeatism», de i USA som hadde nederlagstro, på vegne av Europa, under andre verdenskrig. Han tok den gangen til orde for å oppskalere evnen til å produsere så mye forsvarsmateriell som nødvendig. Slik skulle krigen vinnes. Norge har et demokratisk arsenal i Nammo. De er en av fire store ammunisjonsprodusenter i Europa. Nammo står i dag for 20 til 25 prosent av det europeiske markedet for artillerigranater, den samlede årlige europeiske produksjonskapasiteten anslås til under en halv million granater. Det som omtrentlig er nok til årlig øvelsesskyting. Natos samlede årlige behov, i en krigssituasjon for artillerigranater i en krig ligger et sted rundt ti millioner, samtidig som Ukrainas behov overstiger den samlede produksjonskapasiteten i alliansen. De trenger sju millioner i året. Og vi må gi dem det de trenger. Lagrene våre, som nå må etterfylles, strekker ikke til. Det er ikke et spørsmål om at lagrene burde være betydelig høyere enn i dag, spørsmålet for Nato er hvor mye større. Ikke nok med det, investeringene til å øke produksjonen er for lave. Regjeringen har valgt å avse 75 millioner til Nammo. Det er 0,5 prosent av det som må investeres i artilleriproduksjon, ifølge Nammo. Men dette er ikke hovedsakelig et norsk problem. Det er Natos problem. Tidligere har en vestlig styrke vært evnen til å utprodusere motstandere innen forsvarsmateriell. Det er ikke lenger tilfellet. Nato er nødt til å bli enige om hva som må gjøres innen oppbygging og vedlikehold av nødvendige ammunisjonslagre. Opptrapping av investeringer er i gang, men det går fortsatt ikke fort nok. Vår sikkerhetsgarantist USA står også i en krise på dette området. Som kjent begynte Nato-land å trappe ned forsvarene sine etter den kalde krigen. I dag kan for eksempel amerikanerne bare produsere 30.000 artillerigranater på en måned. I 1995 var tallet 867.000. Kina på sin side produserer forsvarsmateriell som aldri før. Kina har allerede en større flåte enn USA, men skal øke den med om lag 20 prosent til. Amerikanernes flåte forventes å krympe i årene som kommer. Analytikere anslår også at store deler av det amerikanske arsenalet, særlig langtrekkende missiler, vil tømmes allerede etter noen uker, i en eventuell krig med Kina over Taiwan. Det er ikke godt nok. Selve lagrene i Nato er heller ikke det store problemet. Det er det minkende potensialet for militærproduksjon som er den store verkebyllen, noe som henger tett sammen med avindustrialiseringen Vesten står i. Den europeiske industrien beskrives som «betydelig nedbygget» med en «svært begrenset» kapasitet, av Forsvarskommisjonen. Perioden vi kan kalle «andre mellomkrigstid» (1991–2022) har svekket oss kraftig. USAs svekkede makt i møte med kinesernes økende makt er dårlig nytt. Samtidig er Europa, i økende grad, nødt til å ta forsvar av kontinentet i egne hender. Amerikanernes fokus vil være rettet mot Taiwan i årene fremover. For å sette det hele på spissen: Hver gang vi feiler i å avse nødvendige investeringer til forsvar og forsvarsindustri, gir vi Putin rett i hans narrativ om vestlig dekadens. At vi ikke stiller opp når det kommer til stykket. Nansen-pakken holder ikke. Om vi ikke har tilstrekkelig evne til å forsvare demokratiet med militærmakt, er det uvesentlig hvor mye penger vi allokerer til det ene eller det andre. For å sitere Roosevelt: «Build now with all possible speed every machine, every arsenal, every factory that we need to manufacture our defense material.» Ukrainas frihet og vår sikkerhet avhenger av det. Og her ligger årsaken. Uhorvelig arroganse og ekstrem ignoranse! Oversatt til engelsk; Biden's national security adviser Jake Sullivan: Russia wants to "end the war as quickly as possible." The country doesn’t want to continue to “bleed” men, it wants to return to “real” economic growth... Dette narrativ har utrolig nok klarte å overleve i snart ti år siden Putins angrep på Krim-halvøya i 2014, basert på ideen "It's the economy, stupid" fra 1992 da Clinton vant presidentvalget den gang, og det har aldri virket fordi Putin simpelt bryr seg ikke om økonomi, nærmeste alle statsoverhoder som er i konflikt med Vesten har vært kjent for deres lunkestemte økonomipolitikk og ignoranse for økonomisk vekst. Det kan være hvorfor støtten til Ukraina har vært problematisk, da Biden synes å tro man kan presse Putin til innrømmelser og dermed "holdt tilbake" samt nektet å gjøre bruk av hans krigsfullmakter som kan brukes for å sette USA i krigsopprustning. Dette har svekket USAs militære evne. Den amerikanske militærsleveransen til Israel og avsløringen om bruk av upresise bombevåpen i Gazastripen har høyaktualisert ammunisjonsmangel også i flybombelagrene som ikke har vært etterforsynt i meget lang tid. Hvor mange bomber det er, er hemmeligholdt og trolig er det hundretusener, men det er latt merke til at mange av bombene fra USA til andre land - selv Israel - er flere tiår gammelt. Likedan med ammunisjonsproduksjonen i USA for artilleri, det er nå kritisk for det amerikanske militæret og kunder som vil ha 155mm ammunisjon. Vi har nedrustet ALTFOR MEGET i de siste tjue-tretti år. Automatisering av ammunisjonsproduksjon har fulgt til katastrofale produksjonsnedgang og umulighet for krigsproduksjon slik at man er nødt til å gå hele tretti år tilbake for å starte på nytt. Likedan med elektronikkproduksjon, det tar altfor lang tid å produsere brikker, elektroniske komponenter og deretter elektroniske systemer - så lang tid, at det er UMULIG å kunne bygge nye luftvernsystemer og andre systemer som trenges. For liten kapasitet; og dette blir ikke bedre av utkontrakteringspolitikken slik at Kina kan hindre frihandel og dermed sabotere vestlig produksjon. VI HAR IKKE NOK VÅPEN. Armenia som får fransk våpen, har blitt tvunget til å gå til India. Polen kjøper mer og mer fra Sør-Korea. USA risikere å bli trukket inn i flere kriger med utilstrekkelige våpenlagre - Armenia, Jemen, Guyana, Taiwan og sist Øst-Europa. Kina har avsluttet eksperimentfasen da man testet så mye rart som mulig, og gått inn for størst mulig produksjon samt tilbyr massevis av våpen til resten av verden. På bare tjue år - her hadde europeerne hovedansvaret - bygd kineserne verdens største krigsflåte og den største handelsflåten som vel, basert på know-how fra europeiske verft som nå er nedlagt eller nedlagstruet, stålproduksjon fra EU som var utflagget til Kina, og marinemotor som selges fra EU som i tillegg delt sin know-how om disse skipsmotorene. Ved å skifte om fra ferdigvareproduksjon der alle komponenter kom fra innenfor en nasjon, til komponentproduksjon hvor komponenter fra hele verden samles for produksjon som egentlig er snakk om lego-leker bokstavelig talt, har Vesten mistet kontrollen og endt opp med å miste for mye av sin småindustrielle basisen som var essensielt. Nå kan fiendeland fritt bruker vestlige komponenter for å produsere avanserte våpen - slik at våre soldater risikeres å drepes med våpen som har vitale deler fra landet man forsvarer. Da amerikanske krigsskip skjøt ned kryssermissiler og dronefly, brukt de amerikansk utstyr mot amerikansk utstyr. Det har blitt funnet ut at Irans våpenproduksjon er basert på vestlige komponenter! Vesten er nå i eksistenskrise om det ikke er nok med de sosialkulturelle problemene omkring de fremmedkulturelle innvandrere som har mer eller mindre åpnet opp for en høyreekstremistisk bølge i USA og EU/EØS. Dessuten hadde det grønne skiftet i EU fulgt til avindustrialisering, i Tyskland snakker det høylytt om å flytte til andre land som Kina (det må forbys med lov), inflasjon og levekostnadskrise - ikke minst da man hadde altfor lenge latt være med å få opp kraftproduksjon og deretter lagt ned atomkraft. Vi trenger våpen og ammunisjon. For å få det, trenger vi arbeidstokk og fabrikk. For å få det, trenger vi omfattende pengestøtte - da må frihandel forkastes - og spesielt KRAFT. For å muliggjøre en opprustning må vi ha kraftverk på kraftverk over hele fjøsa. Putin gir fanden i klimakrisen og bruker opp alt - kull, gass, olje, atomkraft - for å drive så mange fabrikker som mulig. Da er det grønne skiftet en trussel mot vår frihet.

He has also pledged to end birthright citizenship for those born to immigrants living in the country illegally. Dette vil være i brudd på antislavelovene fra midten av 1800-tallet, da høyesteretten avgjort under Dred Scott v. Sandford-saken i 1857 at de fargede tross disses fødsel på amerikansk grunn og tilstedeværelse i frie delstater hvor slaveri er forbudt, ikke hadde rett på amerikanske borgerskapsrettigheter. Denne domstolsavgjørelsen var meget viktig i opptrappingen mot den amerikanske borgerkrigens utbrudd, som i de siste tjue år har blitt revurdert til en krig mellom progressive og slaveeiere av historikerne. Dette fulgt til den 14. amendementet som ble vedtatt i 1868, som i lang tid var forsøkt sabotert fram til den andre rekonstruksjonen i 1960-tallet - og er selveste grunnpilaren for det amerikanske samfunnet i dag. Det var dette amendementet som hadde fulgt til likestillingskamp; Rettsprosessklausulen forbyr statlige og lokale myndigheter å frata personer liv, frihet eller eiendom uten en rettferdig prosedyre. Høyesterett har avgjort at denne klausulen gjør det meste av Bill of Rights like gjeldende for statene som det er for den føderale regjeringen, samt å anerkjenne materielle og prosessuelle krav som statlige lover må tilfredsstille. Likestillingsklausulen krever at hver stat gir lik beskyttelse i henhold til loven til alle mennesker, inkludert alle ikke-statsborgere, innenfor sin jurisdiksjon. Paragrafen har ligget til grunn for mange avgjørelser som avviser diskriminering av personer som tilhører ulike grupper. Dette er ordrett fra wikipedia om hvilken betydelighet dette amendementet har, som er det viktigste grunnlovstillegget i USAs historie, spesielt fordi dette dannet de nåværende rammene for det moderne amerikanske samfunnet i de siste sytti år siden 1953, da det første skrittet mot raseskillet hendt. Som en immigrantnasjon kunne ikke USA praktisere den europeiske jus sanguinis (blodets rett) ved at bare disse med herkomst i et land kan ha statsborgerskap (dette undermineres i de siste tretti år med tragiske følger i Sverige og andre land), og må dermed ha jus soli (Jordens rett) ved at alle som fødes innenfor nasjonalstatens territorier vil få statsborgerskap. (Sterke krefter i Europa har prøvd å presse det fram, og dels lyktes med det i Storbritannia, Frankrike og Tyskland - som nå er under kraftig angrep av høyrekrefter) Jus soli-retten er en naturlig konsekvens av faktumet om at USAs befolkning består av innflyttere uten herkomstsrett (indianerne har det, men de mistet alt dette i 1800-tallet), aktuelt ved å se på senioritetspunktet er de fargede nemlig lengst i USA i kontrast til de hvite med unntak av New England-beboere. Likedan med latinos i tidlige meksikansk land som var annektert i en skamløs erobringskrig av USA i 1847. Statsborgerskap gjennom fødsel på amerikansk territorium har dermed vært en fellesamerikansk originalitet ved at ALLE land i hele det amerikanske kontinentet fra Alaska i nord til Ildlandet i sør har jus soli-retten. Et barn født i Brazil vil automatisk få statsborgerskap på presise samme prinsipp som i USA. Det finnes et unntak, diplomater, politikerne og krigsfanger som får barn på amerikansk grunn vil ikke bindes av jus soli-retten, ettersom dobbelt statsborgerskap er forbudt i mange land, og etter amerikansk rett må foreldrene komme fra fredelige og nøytrale land, disse fra fiendestater kan ikke automatisk få jus soli-rett for sine barn født på amerikansk grunn. I 2020 hadde Trump prøvd seg på å innføre restriksjoner, først og fremst for å stoppe "fødselsturisme", som har blitt et voksende problem da gravide kvinner med viten og vilje føde deres barn på amerikansk grunn og dermed få statsborgerskap for deres barn, slik at foreldrene kan få innpass gjennom deres barn. Dette problemet var forutsett for lenge siden, da det ble avgjort at et barn vil ikke kunne gjøre bruk av hans/hennes statsborgerskapsrettighetene før fylt 21 år, spesielt hvis det vokser opp i et annet land. Lenge før Trump kom på banen var dette effektivt motarbeidet, slik at fødselsturismen var på vei ned. Den dag i dag er dette aktivt bekjempet uansett om man er republikaner eller demokrat. Men i selve USA betyr det at illegale immigranter vil da automatisk få statsborgerskap for sine barn, som vil naturaliseres gjennom oppvekst i amerikanske omgivelser, 300,000 til 400,000 fødes hver år siden 2010. I det lange løpet er dette ikke et problem, da det også gjelder for innflyttere som får permanent oppholdstillatelse (amerikanerne er strengt på dette stedet) og statsborgerskap. Ennå hadde Trump i 2018 ønsket å annullere denne retten ved å komme med åpenbare løgn om det, og det er veldig merkelig at dette var kjent før han vant valget bare uker etter denne erklæringen. Han mener den gang at en presidentordre kan tilsidesette konstitusjonelle bestemmelser, selv om dette i virkeligheten er juridisk umulig etter amerikansk lov. Det kom aldri noe presidentordre, simpelt fordi amendementet er dypt populært og sterkt forankret i det amerikanske lovverket. Ennå er det sett at store deler av republikanerne vil forkaste 14. amendementet (som kan lede til en blodig borgerkrig mellom de fargede og hvite, for de fargede er dette amendementet selveste eksistensberettigelsen) eller sette det ut av kraft. DeSantis vil også strippe barn av illegale immigranter for disses statsborgerskap (det har fulgt til at mange latinos i Florida er blitt betenkt) i likhet med Trump som kom med ekstreme barnslige erklæringer, “Under Biden's current policies even though these millions of illegal border crossers have entered the country unlawfully, all of their future children will become automatic U.S. citizens. Can you imagine?” Trump said in the video. “This policy is a reward for breaking the laws of the United States and is obviously a magnet, helping draw the flood of illegals across our borders.” “I will sign an executive order making clear to federal agencies that under the correct interpretation of the law, going forward, the future children of illegal aliens will not receive automatic U.S. citizenship,” Trump said, describing migrants as “some of the toughest, meanest people you'll ever see.” Trump har pisket opp en anti-immigrasjon holdning som er i ferd med å munne ut i en amerikansk versjon av Hitlers jødehatet fra 1930-tallet, og dette har bidratt meget sterkt til å sette Ukraina i seriøs trøbbel. Det er nå et spørsmål om NÅR før vi vil se en gjentagelse av brannangrepene på innvandrere i Tyskland i 1988-1993. Det var blant annet opptøyer i august 1992 som var slått opp på europeisk nyhetsdekning den gang, i Rostock da en bygning med 115 vietnamesiske immigranter ble satt i brann da opptil 3,000 klappet og hyller angriperne som var i ferd med å blokkere utgangene for at alle i bygningen - det var flere hundre - skulle brennes levende. Heldigvis grepet politiet inn og stanse tragedien i siste liten. Dusinvis var drept under disse rasistiskmotiverte angrepene som først ble stoppet etter omfattende internasjonal press, spesielt etter Solingen-massakren da 5 ble levende brent av en mobb i mai 1993. For tyskerne fikk dette katastrofale resultater; den vettløse volden mot asylsøkerne den gang som utgjort en meget liten gruppe den gang, fulgt til meget voldsomme motreaksjoner og begynnelsen på motgangen for Kohl, som måtte inngå en koalisjonsregjering for å beholde makten i 1994 og deretter nederlaget mot Schröder i 1998, som snudd det hele på hodet og åpnet opp landet, spesielt gjennom Schengen. Da Merkel overtok, hang Kohls skjebne og forfølgelsene i 1988-1993 som en spøkelse over hennes regjeringstid. Med andre ord; vold og rettighetsbrudd leder til det motsatte av hva man vil. Det tyske folket var så forskrekket over det som hendt i Kohls tid, at de bli for liberalt fram til 2016, da innså man at den fremmedkulturelle innvandringen hadde blitt for uhåndterlig. Når en tenker etter; disse høyreekstremistiske voldsangrepene på innvandrere i flere land (Norge er med i dette) i 1988-1993 var en UFATTELIG KATASTROFE fordi dette forurenset innvandringsdebatten så meget, at all logisk og rasjonell debatt omkring innvandringssaken ble helt slått ut av de moralske og etiske reaksjonene - og dermed i realiteten følger til større innvandring utenfor all kontroll, spesielt i tiden etter Irak-invasjonen i 2003. Vi hadde mange små Trump`ere den gang som ødela hele innvandringssaken og satt Europa meget sterkt tilbake med disses stupiditet og kortsiktighet. Nå vil en større Trump gjøre det verre i et land som er grunnlagt på immigrasjon.

Trump tells rally immigrants are ‘poisoning the blood of our country’ | Donald Trump | The Guardian “root out the communists, Marxists, fascists and the radical left thugs that live like vermin within the confines of our country that lie and steal and cheat on elections” “They’re poisoning the blood of our country. That’s what they’ve done,” “They poison mental institutions and prisons all over the world, not just in South America … but all over the world. “They’re coming into our country, from Africa, from Asia, all over the world.” Glem det. Trump er i ferd med å gjøre seg til en nazist med hans retoriske språk. On Saturday, he said he would “restore and expand” his bans on travel to the US – in 2017, he forbid entry to many Muslim-majority countries and African nations – and said he would “implement strong ideological screening for all illegal immigrants”. The broadcaster Mehdi Hasan said on Saturday: “Classic Trump: say something crazy outrageous, neo-Nazi-like and it gets headlines, creates outrage. “So wait a little. Then say it again, no one notices, no coverage, and it gets normalized and mainstreamed. “Let’s be clear: migrants ‘poisoning the blood’ is Hitler rhetoric.” Siden oktober har Trump stått for en voksende anti-immigrasjonsholdning ved å hente fram rasistiske påstander, og dette har blant annet fulgt til en rasistisk vekst blant de "hvite" anglosaksiske innbyggerne i USA, hans ord "forgiftning av vårt lands blod" er nazistretorikk fra 1930-årene. Sist gang noe liknende var sett i USA, var i mellomkrigstiden da rasehygieniske holdninger var meget utbredt siden 1880-tallet, da var det innført rasistiske immigrasjonslover mot ikke-hvite immigranter som fra Kina og meget strenge grensekontrollrestriksjoner på "upassende" immigranter fra Øst-Europa og Sør-Europa. Latinspråklige og katolsktroende immigranter var stundom behandlet verre enn de fargede, ved å sette dem i samme merkegruppe som kriminelle - og vi ser at mange immigranter utsettes for usaklige anklager for å være narkomisbrukere, småkriminelle, barneovergripere, organisert kriminelle og terrorister i det siste, akkurat som under det som het "mafiahysteriet". Da hadde en lynsjing av flere italienske immigranter i 1891 nesten fulgt til en italiensk krigserklæring mot USA. Nå ser det ut at Trump er villig til å lansere masseforfølgelser av immigranter i USA og har hentet fram retorikk som kan rettferdiggjøre masseforbrytelser. Han vil deportere så mange som mulig, akkurat som høyreekstremistiske hvite som nå utgjøre mesteparten av MAGA, ønsker. Og det kunne sees mellom skriftene at det kan åpne for holocaustliknende holdninger på rasistiske kriterier; det er 65 millioner latinos i USA som kommer til å gjøre allmenn opprør for å beskytte sine nære mot de hvite. Da må Trump fjernes FOR GODT. Jo lenge han lever, jo verre bli det, og republikanerne har blitt en stor fare for USA som kan nå for alvor risikere borgerkrig.

Vesten har fått nok; gjentagende angrep på sivilskip har lammet den viktige skipstrafikken i Rødehavet mellom Europa og Asia og da de ledende containerrederiene Mærsk, Hapag-Lloyd, CMA og CGM annonsert at de vil stanse all skipstrafikk i Rødehavet som respons på at flere containerskip har blitt truffet, var det simpelt for mye. Saudi-Arabias kontakt med Iran førte ikke noe veg, og i Øst-Asia gjærer det voldsomt. Gang på gang hadde houthiene nektet å høre på advarslene fra Vesten om å slutte med sine angrepene. En internasjonal militæroperasjon kalt Operation Prosperity Guardian er blitt arrangert og vil starte om få dager for å stanse houthi-angrepene. Det klokeste amerikanerne burde gjøre, er å sende to B-2 bombefly dit med til sammen 160 JDAM bomber for å ødelegge houthienes militære kapasitet og deretter tar alle houthi-kontrollerte havnebyer under kontroll, og overføre dem til anti-houthi krefter fra Sør-Jemen. Saudiaraberne burde få beskjed om at de må gjenstarte krigen på USAs side om de vestlige skulle intervenere. Forresten burde man begynner med å sette et voksende press på Iran, som tydelig ikke har vært i stand til å kontrollere Khamenei og hans IRGC-korpset som stadig gang på gang angrep amerikanske baser uten stans. Men først må Netanyahu settes i fengsel og hele den høyreekstremistiske fløyen i regjeringen utrenskes, Biden har ironisk nok - tatt til ordet for regimeendring i Israel fordi Gallants strategi som er altfor sløv, har fulgt til meget store problemer; det merkes at den amerikanske opinionen ikke lenge er israelskvennlig som før. Og i selve Israel er det en voksende frustrasjon fordi det merkes at etter hvert som ukene går, blir det mer og mer usikkert på om de kan vinne, for selv om det er 100 % oppslutning om at Hamas må utryddes, har man sett hvordan egne offiserer valgt å bare ødelegge og ødelegge og sendt inn altfor få soldater. 40,000 menn er for lite. Det virker som at man har gjenopptatt feilen fra 7. oktober ved å ha for sterk fokus på nord fremfor på sør. Det har blitt avslørt at hele kommandokjeden hadde kollapset, og at det var pur kaos, for få soldater og altfor mange soldater var på feil sted da Netanyahu ignorere Hamas til fordel for PLO-styret som selv den dag i dag utsettes for ekstrem aggressivitet fra Tel Aviv. Israel har ikke måneder på seg for å vinne.

Dette er veldig viktig for ALLE å lese. Fordi det handler om vår fremtid. October 7 is getting rewritten and certain social media users are an active of the campaign to erase the atrocities. I was barely awake on October 7th when news of the atrocities that were committed by Hamas began to trinkle in, horror by horror. With sleep still in my eyes, I had hoped it was a nightmare I could erase by burying my face in pillows and returning to slumber, but alas, reality was insistent. Hamas had butchered over 1,200 people, amongst them infants, pregnant women, the handicapped, and the elderly. Even dogs were not spared. But Hamas didn’t just murder them in cold blood, they had tortured, raped, desecrated their bodies, and took hostages. Their depravity was limitless. And they were so proud of their crimes that they used GoPro cameras to record them, later releasing the sickening spectacles to the public as a form of psychological terror. Add to that the live streams, cell phone recordings, and CCTV camera footage, and you’ll probably have the most documented massacre in history—with a reported 60,000 video clips collected. I’ve seen some of these videos, including those not circulating quite so widely in public. They will haunt me for the rest of my life—and that falls far short than the 47 minute “film” shown to select journalists and diplomats worldwide, a number of whom broke down and/or fell ill during the screening. But as shocking as all of this deranged butchery was—which was entirely the intention—what stunned me in the aftermath is the world’s reaction. Putting aside disputes of land and politics, it was jarring to hear such a blatant reframing of narrative. It started with calling Hamas the “resistance” and justifying the unjustifiable. A number of BLM chapters had put out “heroic” images of Hamas terrorists descending on parachutes. I half-expected them to release action figures of Hamas fighters too. Maybe they did? And then came the "BUTs." Sure, some folks condemned Hamas, but it was always followed by a "BUT," justifying the unjustifiable. I've been asked, ad nauseam, "What would you do in their situation?" Well, my response remains steadfast: not commit random acts of murder, torture, and kidnapping. Call me old-fashioned. (For the record I’ve called many colorful words for my stance, but oddly that was never one of them). It was a wake-up call for many, especially those of us in the global Jewish community. Overnight, the illusion of safety shattered, much like the dreams of anyone who's binge-watched a horror series alone at night. But now we were all collectively trapped in that nightmare, and couldn’t wake up no matter how hard with pitched. The history of the Holocaust is taught in many schools around the world. “Never forget” and “never again” are sentiments that are echoed within that curriculum. Yet, while some might scoff at the persistent advocacy for Holocaust education, insisting that it’s hitting them over the head, a nationwide survey in 2020 reveals that the under-40 crowd seems to have missed the memo. Shockingly, one in ten respondents haven’t even heard of the word “Holocaust,” let alone being aware that as many as 6 million Jews perished in it. Further, nearly a quarter of those questioned said they believed the Holocaust was a myth, had been exaggerated or that they weren’t sure. Meanwhile in Canada, one in five young people (under 34) either hasn't heard of the Holocaust or isn't sure what it is. And in Britain, one in twenty adults flat-out deny that it ever took place. Ah, the privilege of blissful ignorance. Most who underestimate the number of Jews killed in Holocaust have neutral or warm feelings toward Jews But it's not just ignorance; there's an entire industry that has been propped up and dedicated to Holocaust denial, complete with books, “movies,” and groups. To make matters worse, alarmingly, fewer Holocaust survivors are around to share their firsthand accounts and counteract the flames of denialism. Nearly half of the 1000 people surveyed had stated that they’ve seen Holocaust denial or distortion posts on social media or elsewhere online. I’ve always thought that denials of genocide—such as the Holocaust —were something that happened over time, with history slipping away and being re-written. However, I never expected to be observing this in real time. While initially the so-called “resistance” was celebrated by a subset of society, this soon turned into full-fledged denials of Hamas’ actions on Oct 7. Despite overwhelming evidence in the form of videos captured and shared by Hamas themselves and shared on Telegram channels and elsewhere, I would read and hear people claiming that they had only targeted Israeli military. Absurd claims emerged using supposedly ‘leaked’ footage where an Israeli helicopter shoots at Nova music festival goers. That video was viewed over 30 million times on X alone. The video, which was actually originally shared by the IDF on Oct 9, was showing their attacks on specific Gazan targets—certainly NOT indiscriminate bombings of music festival attendees in Israel. (Here’s a great thread that details how this piece of disinformation spread and geolocation information that further confirms that the claim is fake). I’ve heard countless denials of the rapes of women (and men), despite overwhelming evidence in the form of physical evidence, forensics, and a number of witness testimonies. Women’s rights groups, meanwhile, remained silent—thus offering a vacuum for denialists to fill. Proponents of “me too” also stayed silent. Worse, the University of Alberta Sexual Assault Centre’s director signed an open letter calling Hamas perpetrating “sexual violence” an “unverified accusation.” It took UN Women nearly two months to issue a lukewarm condemnation of the brutal attacks. “We are alarmed by the numerous accounts of gender-based atrocities and sexual violence during those attacks,” they wrote, following a letter writing campaign urging them to speak up. Better late than never though, right? The roughly 40 dead babies claim was debunked as a lie. At least that’s what people on social media now declare as fact, citing a Haaretz investigation. “Haaretz investigation EXPOSES all the ISRAELI LIES from October 7th just like I predicated (sic),” reads the post of one particularly large disinformation account. These claims persisted despite Haaretz directly addressing that post and calling it “blatant lies” and insisting that it “absolutely no basis in Haaretz’s reporting.” The denials continued regardless of the fact that a group of 200 forensic pathologists from all over the world had confirmed that babies were indeed murdered and that some babies were found decapitated, though it was unclear whether this was done before or after death. First responders also corroborated that they witnessed beheaded infants. Regardless of decapitation, these were babies, murdered. The forensic pathologists also confirmed that humans were executed, bound and burned alive. Israeli police have over 1,000 statements related to the attack. When some of the hostages were released, Hamas supporters claimed that the hostages enjoyed being held by them, that they hardly wanted to leave. That this was like a pleasant vacation for them, that’s all. Like sipping piña coladas by the beach. In fact, they would state that they were more concerned about their safety in Israeli hands. They even concocted stories of love affairs between a hostage who was shot in the leg and a Hamas captor. A sick and twisted take on reality where up is down, cats are dogs, and denial is truth. They dismissed the reality that many of these hostages watched their loved ones get murdered in front of them, and still had relatives being held in captivity. The hostages were also administered Clonazepam by Hamas, a mood-enhancing tranquilizing drug, before handing them over to the Red Cross, so that they would appear “happy.” Meanwhile, the Yale Daily News published a correction of an opinion column stating that the “allegations had not been substantiated.” The denials go on and on, and I can’t help but feel like I’m watching a version of Holocaust denial, except this time it’s happening in real time—not years after the fact. And this time, it has a Wi-Fi connection and a social media account. The conditions for this were ripe. Moral relativism is why just several weeks ago, Gen Z embraced Bin Laden's 'Letter to America.' It has been building up for years across college campuses, a breeding ground for ideologies that support violent means to achieve political gains. The perceived power dynamics play a role here too. In the eyes of many, the Israelis are seen as a superpower whereas the Palestinians, and by extension Hamas, are seen as underdogs. In their view, the underdog is always right because it is the victim, and the “power” is the oppressor. So how can the oppressor be a victim? Israelis, despite the majority of the population being Mizrahi Jews, as well as 20% Arabs (who were also victims on Oct 7), have been framed as “white colonizers,” vs the Palestinians who are seen as “POC” in the context of this conflict. Never mind that Jews, including Ashkenazi Jews, can be traced back to the land through DNA, archaeological evidence, and historical documents. An overall distrust for media is another factor, which has resulted in individuals taking the word of random influencer accounts as gospel over traditional media outlets. According to Gallup polls, Americans’ trust in media is near a record low. Only 34% of US adults have a “great deal” or “fair amount” of confidence as of 2022. This is a major hindrance to our sensemaking abilities. And then, of course, there’s cognitive dissonance. When a group identifies so closely with the perpetrator and they commit heinous acts, confronting that fact happens to be uncomfortable. So, in an attempt to reduce that discomfort, they rationalize or deny the evidence. This means that they accept only evidence that supports their existing beliefs, while placing unreasonable demands on the other side. But none of these factors would have gained as much traction if it weren’t for something that didn’t exist during the Holocaust: social media. This is the engine that helps drives this real-time historical revisionism and denialism. According to 2021 data from Pew Research, over 70% of Americans get their news via social platforms. A Reuters Institute report from 2023 found that 30% of respondents use social media as the main way to get their news. We have a society that consumes sound-bites of information, both truth and lies (as well as lies based on grains of truth). Social media algorithms—combined with human nature—tend to amplify outrageous untruths, which spread widely. Corrections, never make it as far as the original lie. They are just a faint hum. Throughout the Israeli-Gaza war, we’ve seen AI generated images and bots used to paint a specific narrative—for evocative, emotional effect. But technologically sophisticatication isn’t a prerequisite for painting false narratives. Many “influencers” have taken to using existing images or videos and attaching misleading headlines to them—including sharing content that captures events in Syria while presenting it as taking place in Gaza. These networks of influencers have large reach, and can turn even the most blatant lie into a revisionist truth. Researchers for Freedom House, a non-profit human right advocacy group, found that generally at least 47 governments have used commentators to manipulate online discussions in their favor, either via humans or bots. They’ve also recruited influencers to help spread false and misleading content, and have created fake websites that mimic actual media publications. Then there’s always Russia’s propaganda arm RT, and various other publications like Al Jazeera and Quds who have direct ties to Hamas and/or other Islamic regimes. All of this has contributed to narrative confusion, and the erasure of unspeakable acts of brutality, and the denial of the facts of October 7, right before our very eyes. If we cannot even share a common reality, how can have any hope of resolving anything? “Never again” is happening now. Denne "toleranse for intoleranse"-holdningen som startet i 2000-årene da man begynte å tillate ekstremliberale praksis innenfor ytringsfrihet, spesielt på nettet med sosiale medier og diskusjonsforumer som kommentarfelter, må snarest mulig avsluttes - og man må bringe sosiale medier under kontroll eller avskaffe dem helt for å berge demokrati - og ikke minst allmenn fornuft. Det er for mange som utsettes for propaganda gjennom nettet hvor det er ALTFOR MANGE som bevisst driver med virkelighetsmanipulering og forfalskning, hjulpet av algoritmer som nå er blitt et meget alvorlig problem for menneskeheten. Israelerne lot Netanyahu bare fortsette, og dette aktuelt er til hjelp for Netanyahu og hans høyreekstremistiske fraksjon som kunne koke samme et narrativ om at verden hater jøder, og dermed skulle man ignorere verden, selv om fornuftige røster nå sier "nok" fordi forholdet med USA settes på seriøs prøve. Det skyldes at man med rette føle at 7. oktober ikke er tatt på alvor. Hamas har IKKE blitt internasjonalt fordømt, bare vestlige land gjøre det, selv om det er bemerket at disse med venstrevridde regjeringer som Norge ikke vil utestenge Hamas. Det er sett at selv om det er massevis av bevis som vil utvilsomt få ICJ domstolen i Haag til å eksplodere i blind raseri, er det en aktiv benektelsesholdning som styrkes seg gjennom ukontrollert informasjonsspredning i nettet, samtidige som etablerte mediekanaler mister kunder til venstre og til høyre. Da den fantasiløse høyreekstreme Musk overtok Twitter, gjort han det til et katastrofested og kaller dette "X" (Musk har en veldig syk X-besettelse) - og da jeg gikk gjennom dette, fant jeg så mye stupiditet at det er helt ufattelig. Antisemittismen har kunne skje på åpen gate og det var nylig sett tegn på dette i Bergen her i Norge, hvor man fremdeles husker "Donau" og utryddelsen av de norske jødene - og den skamløse plyndringen som flere tusen innfødte nordmenn hadde stått for, av disses eiendeler og eiendommer. Til tross for museer, bøker, artikler, minneseremonier og annet er det sett at altfor mange i Norge - ikke bare muslimske innvandrere - virker helt glemsk og 7. oktober er i ferd med å bli et lakmustest på tilstandene i mange land verden rundt. Det som hendt i Gazastripen i ettertiden skal ikke under noe som helst omstendighet underminere saken omkring 7. oktober - for israelerne gjort en alvorlig feiltagelse ved å tillate en altfor destruktiv strategi som fulgt til tusenvis av drepte sivilister i minst 29,000 angrep - av dette 40-45 % med upresise "dumme" bomber - må det understrekes at en krigsforbrytelse ikke likestilles med en andre krigsforbrytelse og disse begge ikke unnskylde hverandre. Israelernes brutalitet er et direkte resultat av 7. oktober. Dessuten er mye av motstanden mot Israel ikke basert på at det er "folkemord", men rene ideologiske vurderinger der man valgt å bli partisk, som artikkelforfatteren har vært inn på, ikke minst "kolonisatorargumentet", "underdog"-argumentet og manglende kunnskap. Det må bankes inn om jødenes Holocaust og disses sårbarhet, og da må disse som arbeider med å sabotere dette, motarbeides, om mulig med legal inngrep som vil gjøre "toleranse for intoleranse"-ideen ulovlig da mye av det som utgjøre intoleranseaspektet er illegalt i de fleste vestlige land. Et lakmustest har startet - og så langt går det galt. Palestinerne trenger å minnes om at et offer og en overgriper automatisk IKKE UTELUKKE HVERANDRE som mange synes å mene er tilfelle omkring 7. oktober og den halsløse terrorismen som bare leder til død og lidelse uten stans. Offeret kan begå like fryktelige overgrep som overgriperen og omvendt. Dette ER DEN VIKTIGSTE LÆRDOMMEN FRA KRIGEN i 1945, da var et helt kontinent berørt i slik grad, at man deles inn i "ofre" og "overgriperne" - denne leksen holdt seg i livet fram til 1990-årene. Den nye generasjonen født i 1990-årene og i det første tiåret av det nye århundret får ikke med seg dette, og nå er denne respektløsheten og dumheten blitt så utbredt blant tjueåringer og tenåringer, som et resultat av nettet, at det er blitt veldig alvorlig. Tiktok bringer død, lidelse, sjokk og annet rett til sinnet på lettpåvirkede folk. Denne virkelighetsforvrengningstendensen må stanses, da dette kan true menneskeheten.

Skammelig og uakseptert. Det som hendt 7. oktober er den verste krigsforbrytelse i Levanten (Israel, Libanon og Syria) på mer enn et halvt århundre med 859 drepte sivilister - dette overgår massakrene i Sabra og Shatila i 1982 hvor maksimal verifiserte drepte er 762 døde, og som regnes som den største massakren i Libanons historie i moderne tid, og alle kjente massakrer i Syrias historie helt siden det ottomanske imperiets fall i 1918. Dette er det største massemordet på jøder siden 1945 i verdenshistorien. Jo mer propalestinerne benekte dette, jo verre bli det, for da er det ikke mulig å akseptere disses narrativ og man kan ikke ha sympati for folk som er villig til å støtte gjentagelsen av Hitlers ondskap. Høiseth er IKKE EN NORDMANN. Han fortjener ikke å kalles annet enn en ANTISEMITTIST om han ikke er villig til å ta dette alvoret over seg, da er han i samme selskap som HOLOCAUSTFORNEKTERE.

Kanskje det vil få det israelske folket til å stille kritiske spørsmål om fremgangen i Gazastripen. De er villig til å gå langt for å tilintetgjøre Hamas, men det er nå tre måneder siden 7. oktober og man har ikke vært blind for den voksende isolasjonen globalt sett mellom egne land og store deler av verden. Denne episoden har på nytt vekket spørsmål om en andre episode hvor palestinerne anklaget IDF for massedrap på kvinner og barn, slik at dette må besvares. De tre gislene var Yotam Haim, Samer Talalka og Alon Lulu Shamriz. Trolig hadde Hamas bare sluppet dem løs fordi de ikke kunne holde dem innesperret, uten å underrette israelerne.

Må si meg enig, utglidingen startet under opptrappingen til Irakinvasjonen i 2002 som vist hele verden Vesten i åpen splittelse mellom USA og opportunistiske makter på den ene siden og EU/EØS på den andre siden. Mens Bush junior svinget til høyre, virker det som at "det brukne geværet"-kollektivsinnelaget fra mellomkrigstiden hadde returnert til EU, som svinget til venstre som et omvendt speilbilde; nærmest ved å bøtelegges for USAs overtredelsene. EU klarte ikke å opptre samlet den gang, britene som i dag er i bunnløs dyp angst over idiotien, var styrt av en idealist uten erkjenningsevne, Tony Blair, mens franskmennene var ennå sterkt isolert anlagt - og tyskerne var godt på vei inn i pasifistisk liberalprogressivisme under Schröder, som i ettertiden avsløres som en skamløs opportunist. Kløften mellom USA og EU utdypes da europeerne "flyktet" til Afghanistan for å unngå Irak, samtidig som man gikk over til å behandle NATO som et politisk forum bokstavelig talt - og overtredelsene begått av amerikanerne lederføres av overdrevne gavmildhet av europeerne. Så begynte det jeg kaller menneskerettighetshysteriet, som først var et europeisk fenomen, som skjøt fart etter Obama ble president i januar 2009, som etter hvert kom helt utenfor kontroll til stor skade på innsiden og utsiden, den liberalprogressive utviklingen sammen med identitetskonflikt som tiltrådt siden midten av 1990-tallet da verdier og nasjonalidentitet etter hvert tilsidesettes under sterk amerikanskkulturelle påvirkninger, kastet EU/EØS ut i et vakuum. Da Muren falt, var kulturvern, språkbeskyttelse, verdibasert undervisning og strenge grensevoktering regelen den gang og som ivaretas i de første årene, men så begynte liberaliseringen av underholdningskanaler som TV, det blir flere TV-kanaler samtidig som regjering etter regjering kutte i kulturpolitikk, åpne for kommersialisering - slik at den amerikanskkulturelle påvirkningen nærmest eksplodert. For tretti år siden var bruk av engelsk i hverdagslivet på et minimum, nå er engelsk ord meget utspredt slik at språkmyndighetene i dag forvitrer over utviklingen. Dette bli ikke bedre med nettet, for da internett kom, hadde USA allerede skaffet seg en dominerende posisjon som vedvart den dag i dag. Kina stengt ikke ut nettet bare for å unngå "skadelig" informasjon, de ønsker å beskytte egne kultur. En globalisering skjøt fart, det bli "in" - som er et engelsk ord - å gi avkall på egne identitet, man har fått en frihet som ikke tidlig var der. Men det følger til voksende identitetsforvirring, som forverres etter århundreskiftet. Resten av verden satt nemlig langt bak i toget - og selv om de også påvirkes, har de ikke mistet sin kulturelle forankring. Vesten begynner å gå lenge og lenge vekk fra resten av verden, og bli til slutt vanskelig å få syn på i horisonten. Man begynte å omsette egne forbildemakt som tidlig var basert på gjensidighet og langvarig påvirkning, over i aktive inngrep i andre land og andre kulturer, med en misjonsiver som kom fra amerikanerne, som fikk det for seg at de skulle "amerikanisere" resten av verden - og dermed endt opp med å åpne seg helt ut, uten å ivareta sine grunnleggende interesser - spesielt omkring Putin i Russland og kommunistene i Kina. Samtidig begynte vi å utkontraktere arbeidsplasser, fabrikker, know-how og omskifte mye av verdensmarkedet fra et ferdigvaremarked til et komponentmarked, slik at man produsere komponenter istedenfor ferdigvarer. Dette tok andre land fordel av, da det var oppdaget under Ukrainakrigen at dette type marked er ukontrollert og preget av dyp korrupsjon som seriøse ulemper, hvis en skrivemaskin eller en kaffemaskin skulle produseres, er det umulig å fullføre uten å ha alle komponenter som ikke kunne erstattes raskt nok, som kan komme fra hele verden. Gradvis, men sikkert begynte Vesten å miste sitt forsprang som den meste industrialiserte delen av verden. Da mars 2011 kom, så ikke-Vesten hvordan amerikanerne og vesteuropeerne (disse i øst holdt seg unna) "gikk fra vettet" og startet den katastrofale politikken med spredning av demokrati med vold, og det var da en avgrunn hadde begynte med å oppstå - den har bare vokst seg større og større med tiden. Vi mister Afrika da Libya gikk opp i løsning. Vi mister Midtøsten da Syria og Irak kom ut i brann uten at Vesten vil gå inn med full styrke. Vi mister mye av Latin-Amerika fordi republikanerne stadig roter det til hele tiden, blokaden av Cuba er skadelig for USA. Og da vi begynte å kutte ned i forurensningen, og deretter forlange at andre må gjøre likedan, mener ikke-vestlige at dette var et komplott for å hindre dem fra å bli rik og mektig. Putin er en klimafornekter. Vi bli stadig mer kravstort og mindre hard i krypa. Det vestlige hegemoniet var populært i 2001, nå er dette satt under seriøs risiko, da ikke-Vesten mener at Vesten har blitt alvorlig svekket.

Enhver som kunne ha fungert, har gått helt galt til manges voksende sjokk - ingenting kunne bite på Putin som har en unaturlig flaks som virker djevelsk, og dette skyldes at Vesten hadde gjort mye feil uten en strategisk plan på bordet. Ingen hadde forutsett at amerikanske og europeiske firmaer skulle bli så korrupt - Intel i USA for eksempel - at de solgt svimlende mye til tredjeland - nesten alle avanserte våpensystemer har vestlige komponenter - 77 % fra USA i Kinzhal-missilet - ingen hadde realisert hvor dyp korrupsjonskulturen stakk globalt sett og at Putin utnyttet dette mesterlig. Ingen hadde forutsett at ikke-Vesten skulle bryte helt med Vesten, slik at gulfaraberne, kineserne og flere andre land - inkludert India - aktivt støtter Putin og dermed i realitet ønske velkomne krig og territorial ekspansjon i internasjonale relasjoner. Ingen hadde innsett at store deler av de høyrepopulistiske kreftene i USA og EU er helt i lomma på Putin. Og ingen hadde fatteevne for å realisere at Putins virkelighetsfrakobling er så total, at han bare ekspandere og ekspandere uten stans, han har ofret så mye som 363,000 døde og skadede, knust fredstidshæren, akseptert total uaksepterte tap, tatt i bruk menneskefiendtlige taktikk og sløst mer og mer og enda mer bare for å vinne. Ingen hadde sett for seg at det russiske folket er villig til å dø for Putin og at disse er handlingslammet fordi de har ikke en kultur for solidaritet med hverandre utenom slekt. Han drukner i realiteten Russland i et dusj av penger og atter penger uten mål og strategi, og samtidig starte en krigsøkonomi - som han i kontrast til Vesten er i ferd med å lykke med. Ukrainerne har blitt tvunget på defensiven i Popasnafronten hvor de har mistet alle vinninger siden september med et enslig unntak, Klishchiivka - og i Donetskfronten hvor strategiske posisjoner nå settes under direkte fare, Marinka har blitt tatt av russerne som på flere steder er i ferd med å bryte seg gjennom befestede frontlinjer som hadde holdt stand siden vinteren 2014-15. Det er ikke nok ammunisjon, og de ukrainske styrkene kan ikke holde stand i alle steder. Russerne mister hundrevis av menn hver dag, men ingenting så ut til å ha noe virkning på de russiske styrkene som bare ignorere de enorme materielle tapene og uttappingen av liv og blod, som "mates" med hundrevis av menn som tvinges inn i døden uten stans. Men tempoet er blitt for sterk for ukrainerne, som for første gang i ni år er i ferd med å miste kontrollen i Donetskfronten. De nattlige angrepene med dronefly, kryssermissiler og ballistiske missiler tar nå en sterk toll på ukrainernes fabrikker og infrastruktur samtidig som man sliter med å ha nok ammunisjon for sine luftvernsystemene. Putin hadde avslørt at hans mål er utslettelse av Ukraina, og dermed har ingenting endret på seg helt siden begynnelsen, og dette setter de vestlige medløperne i et meget grelt lys, republikanerne i USA virker helt blottet for hva det mener, og det er nå klart at hvis Putin vinner, vil dette utløse enorme konsekvenser for det amerikanske folket som har blitt utsatt for hjernevaskingspropaganda gjennom nettet. Orban helt ignorere Putins målsetninger, og ettersom vedtaket om å gi Ukraina søknadsrett hendt da Scholz narret ham ut av rommet, er det tydelig at denne mannen er villig til å gjøre seg medskyldig i ødeleggelsen av Ukraina. Den vestlige inkompetansen er så knusende, at det nå er alarmstøy over hele det europeiske kontinentet hvor det var innsett at "det grønne skiftet" er et tapsprosjekt fordi folkelig misnøye er voksende, mens det ikke hadde blitt opprustet på snart to år innad i NATO. De hadde ikke støttet Ukraina effektivt nok, og hadde feilvurderte Putin hele tiden og overvurderte egne evne for å stoppe ham. Hamaskrigen er en eneste stor ulykke for alle, da propalestinske demonstrasjoner fant sted, reagerte flesteparten av befolkningene med avsky og sinne - dette avgjorde et valg i Nederland, og flere viktige valg skal finne sted i neste år. Levekostnadskrisen og immigrasjonskrisen er vanskelig å takle bokstavelig talt. Nå må en opprustning finne sted ved å gjenåpne mange fabrikker, hente inn statsstøtte og utdelt flere hundre milliarder euro per år for våpenproduksjon og gjenreisning av militærvesenene. Noe er veldig djevelsk med Putin.

Orban har gitt seg for øyeblikket. Men ham og hans allierte må man holde et øyne med i fremtiden. «Europeere og deres ledere må forstå faren ved dette øyeblikket i historien. Krig har kommet til Europa - og det er i økende grad sannsynlig at den kommer til Asia også. Det kan være mulig, ved å hjelpe Ukraina i dens eksistensielle kamp mot Russland, å begrense krigens spredning. Men å late som om det ikke er krig er det samme som å overgi seg på forhånd.» Slår alarm om Europas forsvarsevne og Russlands opprustning: – En trussel (msn.com) Ettersom USA har fått et meget alvorlig problem med et uforutsigbar og utilregnelig parti, republikanerne, som ubønnhørlig nærmere seg åpen borgerkrig, er det åpenbart at de europeiske militærmaktene må ruste helt opp - vi må ha en krigsopprustning snarest mulig ved å tilsidesette alle hemmende lover og åpner for statsstøtte av forsvarsindustrien, som burde dels renasjonaliseres for å returnere til 1990-tilstand. Vi trenger kampfly snarest mulig. Det må bli slutt på kostbare fancy våpensystemer med for lang leveringstid og for høye driftsutgifter. Vi trenger artilleri og bakkesystemer for våre hærer som hadde vært neglisjert i altfor lang tid. Vi må lære opp nye offiserer og sette inn mer realistiske stridsdoktriner ettersom NATOs doktrine har feilet i Ukraina. Vi må ha rekrutteringsfasiliteter, nye baser, nye barakker, nye våpendepoter, - enhver som hadde blitt lagt ned siden 2001. Frankrike kan ikke fortsette med intervensjonskorpsdoktrinen som hadde vært gjeldende i lang tid, ved å betrakte sine styrker som intervensjonsstyrker i fremmed land som Afrika. Tyskland må stanse all pasifistisk forsøk på sabotasje av egne militærskapasitet og bygge ut nye panserarmeer snarest mulig. De to landene må bli kjernen i et felleseuropeisk forsvar - og de trenger minst en halv million stridstrente menn. Det er bare 180,000 soldater i begge land. Polen er godt i gang, Tusk kommer ikke til å halte opprustningen selv om han vil kutte i utgifter annetsteds, med 300,000 soldater underveis - og kan bli meget viktig for det felleseuropeiske forsvaret. Nederland og Belgia må slutte seg til det fransk-tyske forsvaret og ettersom tiden er for knapt, må landene avstilt sine styrkene som integrerte deler - med felles militærsmateriell som må produseres i store kvantiteter. Spania må man dessverre ikke regner med, i likhet med Italia, for selv om disse kan oppruste, er de for langt mot sør og for viktig for forsvaret i Middelhavsregionen. Der må man kontre potensielle trusler fra Tyrkia og islamister. Hellas, Bulgaria og Romania samt Kroatia må demme inn Serbia mens Tsjekkia og Romania må demme inn Ungarn (til Orban er fjernet) - og kan ikke bidra meget til forsvaret mot Russland. Sverige, Danmark og Norge må rustes opp så raskt som mulig, og heldigvis er det en sterk forsvarsindustri i Sverige og Finland. Man vil til sammen utgjøre en skandinavisk front som vil beskytte Baltikum sammen med Polen. Ettersom USA ikke kan mer betraktes som en troverdig militærspartner fordi det amerikanske folket har blitt gal, slik at man risikere at de vil snuble inn i en borgerkrig med Trumps retur til makten, kan ikke det felleseuropeiske forsvaret basere sitt materielle behovet på amerikanske fabrikker. Vi trenger minst 2,000 stridsvogner, 3,000 artilleristykker (rakett og granat) og 8,000 pansrede transportkjøretøyer i 2024-2032 for alle nevnte NATO-medlemmer. Mye av det USA har, med unntak av HIMARS og få andre, er nemlig utdatert, og de har bare så vidt startet arbeidet på nyere våpensystemer for å erstatte M1, Bradley og M109. I Europa er det derimot nyere og mer kapable våpensystemer som kan settes i masseproduksjon, og man kan kjøpe fra andre land som Sør-Korea uten problemer i kontrast til USA. Vi må ha evne for å kunne bruke amerikansk våpen, utstyr og fly, og det snarest mulig fordi europeerne aldri hadde hell med seg på det aeronautiske feltet. F-35 er meget viktig. Men fly som FA-50, Gripen og andre burde være av stor interesse, ettersom man trenger integrerte og digitaliserte våpenplattformer fremfor tradisjonelle fly som før. Og luftvern. Spesielt luftvern. Her sliter man sterkt med at amerikanerne nærmest dominere elektronikkfeltet - slik at de europeiske motstykkene er for dårlig som for eksempel mot Patriot. Vi trenger til sammen en million soldater i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Polen og minst 100,000 soldater i alle fire skandinaviske landene, med kapasitet for en lik stor eller større reservestyrke. Disse soldatene kommer dessuten til å bli viktig for interne ro i de berørte landene som nå står foran alvorlige sosialkulturelle problemer. Man burde dessuten satser sterkt på AI-teknologi, automatisering av bakkesystemer som kamproboter, anti-drone teknologi, dronestridsmidler og EW krigføring. Alt dette må bygges innenfor "den germanske sfæren" - det vil si Nordvest-Europa med Storbritannia, Benelux, Frankrike, Tyskland, Polen og Skandinavia. Problemet i dag, er om den inkompetente ledelsen i dagens EU/EØS er i stand til å innse at det er krig i deres hjemtrakter, og at Putin har ambisjoner om å muliggjøre en storkrig mot resten av Europa selv etter hans bortgang. I USA har det nylig blitt vedtatt en lov som forbyr teknologioverføring til Russland, EU burde gjøre det samme. Vi trenger de sentraleuropeiske armeene oppstilt i Frankrike, Tyskland og Polen samt Storbritannia når Russland har rustet helt opp, tidligst i 2028 og senest i 2030. Dessuten burde tyskerne og franskmennene ha felles atomvåpenstyrke med angivelige 500 stridshoder, kanskje flere. Europa står foran meget farlige tider.

Og ikke bare det, de flere hundre stridsvognvrakene som hadde eksplodert, helt sikkert hadde vært en kilde for resirkulering av stridsvogndeler for å reparere like mange utgåtte stridsvogner - selv om T-serien har en katastrofal designfeil som skyldes for trange rammer omkring dimensjonene i chassis og tårn, hadde russerne i det minst sørget for at alle deler i en stridsvogn er utskiftbare og relativt lett å reparere på felten for midtetidig berging (som gjør T-72 veldig merkelig ved at girsystemet i denne vil låse seg fast ved omfattende skader), T-64, T-72 og T-80 har noenlunge like komponenter helt opp til 50 %, ikke medregnet fremdriftsmaskineriet. Men dette forutså trente besetninger og logistisk kapasitet knyttet til berging - og her er avstand til reparasjonsfasiliteter kritisk viktig, i 2022 var russerne tvunget til å la hundrevis av panserkjøretøyer råtner opp i vente på reparasjon i midtetidige depotområder fordi det er for langt til nærmest fasilitet. Ukrainerne har ikke slike ulemper, og dessuten har de egne stridsvognfabrikker med omfattende ekspertise som gjør det lett å hente inn vrak og skape noe nytt ut av restene så lenge det er nok komponenter. Russerne har liknende på gang hvor de måtte overhale stridsvogn etter stridsvogn, men fordi feltbehovet var så stor, og så mange hadde blitt utslått, slik at de i kontrast til ungarerne måtte strippe deporterte stridsvogner fremfor å hente stridsvognvrakene som forbli stående der de står. De måtte ta bort kanon, motor og essensielle komponenter for å returnere utslåtte stridsvogner eller stridsvogner som måtte tas ut av kampene for nytt kanon og motor. Ukrainerne har dermed fordelen ved å ha langt færre stridsvogner, de har trolig 1,000 - og kan ha halvparten i reserve, og bare unntaksvis setter inn stridsvogner på feltet, der hadde stormpanservognene som Bradley nesten overtatt, for ved å bryte feltprosedyrer hvor man stole på sin evne for å reparere utslitte våpen og utstyr, har disse blitt brukt med hell ved Avdijivka. Vi har i flere opptak sett hvordan konsentrerte og langvarig ildgivning virker ganske godt, som da tre MT-LB ble ødelagt med 25mm granater. Dette kritiseres av NATO-offiserer som mener det kunne skade maskinkanonen som vil bli sterkt oppvarmet. Men ukrainerne demonstrert at slike våpenbruk er uunngåelig i strid mellom likestilte motstandere - og at evnen for å fikse utstyret for lengest mulig benyttelse er fremdeles svært essensielt i en moderne krig basert på teknologi omkring mobilitet, ildkraft og utholdenhet. Hvis et våpen kan faller fra hverandre etter lang og trofast tjeneste, er dette et vellykket våpen.

Veldig merkelig. Spesielt fordi både Orban og disse lokale lederne vet at EU har strenge krav knyttet til minoritetsbehandling. Det er nå en voksende mulighet at Orban har territoriale ambisjoner fordi det var nylig kjent at han betvilte Ungarns NATO-medlemskap og så lenge EU-ledelsen ikke er villig til å straffe Ungarn så lenge Orban fortsetter med å underminere EU fra innsiden, kunne han bare fortsette og fortsette. Hans politikk er ikke lenge i Ungarns interesser. Hvis EU-toppmøtet skulle ende med katastrofe og ydmykelse, må EU-ledelsen som hadde nylig ønsket å gi penger til Ungarn i et håp på å få Orban til å gi seg, lansere en plan om å utestenge Ungarn fra resten av EU og ta opp med Biden og Stoltenberg om å suspendere den aktive deltagelsen av Ungarn i NATO. Evig søkning etter dialog er en øvelse i meningsløshet.

Dette avslører mer enn noe annet at republikanerne er i en så dyp MAGA-tåke at de er villig til å sabotere egne land og begå forræderi for å uttrykke deres voksende hat mot demokratene og fremme poengløse kulturkrig uten mål og mening. Riksrettssaksprosessen mot Biden er basert på manglende bevis, fornærmende atferd mot presidentstyret og en ufattelig arroganse fordi mange hadde stemt emosjonelt, da Hunter Biden kom til kongressen og sagt seg villig til å forklare seg i full offentlighet mens republikanerne vil lukket ham inn for å skape deres egne falske narrativer av hans vitnemål. Alle forstår hvorfor Hunter gjort det, men republikanerne har helt mistet det. Forsvarsbudsjettet har blitt berget i siste sekund ved å fjerne alle "konservative" tillegger som i seg selv er meningsløst, abortpraksis hos de militære skyldes karrierehensyn og krigsrelative helseforverringer. Uten at dette noteres av republikanerne, som er blitt så ekstremt anti-abort at en kvinne i Texas som bad om abort fordi hennes liv settes i fare, har skapt et estisk problem. Man ser i stigende grad at republikanerne mer og mer gjøre seg mindre likt, internasjonalt sett er det latt merke at bare USAs fiender og erkekonservative som oljesjeikene som støtter dem. Israelsaken har ikke bare fulgt til problemer for Biden, men også for republikanerne som merkes at de får mindre sympati enn før. Ennå er de så blind, at de ikke evnet å forstå dette. Johnson gjort akkurat slik Trump ønsker det - og dette har fulgt til kaos.

Enig, noe er grunnleggende galt med den israelske bombeoffensiven som er gått for vidt; gjentatte bombinger, bomtreff med store sivil tap, bruk av store bomber og ignoranse for sivil tap er ikke nok for å forklare skalaen over sivil tap - 19,000 døde, 8,000 savnede og 51,000 skadede betyr et totaltap på nesten åtti tusen sivilister, uansett hvor tett befolket det er i Gazastripen, er det snakk om minst 1 døde og 2 skadede per 1 bombe. (militære tap er helt sikkert en tredjedel mer) Dette er selvsagt lavere enn hva som ville ha hendt om utelukkende sivil mål var angrepet for å drepe flest mulig, ennå er det observert at ødeleggelsesskalaen er langt større enn antatt, som da tyder på at israelerne hadde konsentrert seg om å bruke Dahiya-doktrinen for maksimal ødeleggelse og Daraya-doktrinen for maksimal lammelse av militant motstandsvilje. Som tidlig forklart er Daraya-doktrinen fra Syria basert på målrettede terror mot sivilister som støtter militante eller er i direkte forbindelse med disse. Dette har ikke vært observert i tidlige kriger hvor israelerne hadde tradisjonelt satset på maksimal ødeleggelse for å ha størst mulig avskrekkelse. Israelerne angrepet ikke sivile mål ved å gjøre sivilister til mål, men i dag ser det ut at Gallant og flyvåpensjef Tomer Bar for IAF hadde med full overlegg angrepet sivilister for å ramme militante gjennom "myke mål" - familier, venner, kolleger og nærmiljø. Denne taktikken er ikke nytt i Midtøsten, ottomanske soldater hadde i flere århundrer utryddet barn og kvinner for å straffe opprørske lokalsamfunn og i mellomkrigstiden var landsbyer bombet med fly av britene og franskmennene for å kue rovgriske banditter og opprørere. Da Assad tok i bruk denne taktikken, så israelerne at denne aktuelt virker. Da går man over til et nytt spørsmål; Hva får israelerne til å tro de kan bruke slike metoder straffritt? Hvorfor hadde Gallant valgt å bombe seg framover og tatt i bruk "hermetikkmetoden" mellom den palestinske befolkningen og IDF-styrkene? Da russerne tok Aleppo i Syria, og deretter Mariupol i Ukraina, hadde de sivilkontroll som en essensiell strategi - sivilister skulle tvinges ut og tas under kontroll. Dermed flyktningkorridorer ut av disse byene. Vi ser derimot at Gallant drev sivilistene foran seg fremfor å ta dem ut og internere disse. De utenlandske kolonimaktene også i mandatstiden var meget opptatt med å bringe sivilister under kontroll med alle midler, de simpelt ikke dytte dem foran seg, hele tiden utenfor disses kontroll. I Gazastripen ser vi at sivilkontroll helt utebli i israelernes strategi. Dette muliggjøre enorme sivil tap, når man lar egne fly bomber og bomber i forkanten av de avanserende bakkestyrkene. Da krigen startet, var jeg i troen om at israelske styrker vil komme inn i løpet av den første uken, og deretter ta kontroll over folketømte områder for så å "klemme ut" befolkningen fra byene inn i midtetidige interneringsleirer - omkretsen omkring Gazastripen er jo fullstendig evakuert, meget store ørkensliknende landskap er tilgjengelig. Evakueringen fra nord til sør var i orden; man skulle ta nord først før man gå videre. Med nord under kontroll og ledige rom tilgjengelig for evakuerte sivilister kunne man flytte dem ut og under egne kontroll. Men det hendt ikke. Istedenfor gjenskaper de tragedien fra februar-mai 2009 i Sri Lanka. Over 250,000 sivilister var tvunget til sandstrendene mot Nanthi lagunene og deretter utsatt for hensynsløs bombing av regjeringsstyrkene som drepte flere titusener, deriblant mange tamiltigrer før disse tamilske militante overga seg. LTTE den gang var ikke et hår bedre enn Hamas. Gallants ledelse kan være krigsforbryterisk fordi han hadde valgt en strategi med fokus på maksimal ødeleggelse, maksimal sjokkvirkning og maksimal sikkerhet for egne militærpersonell - han vil heller sløse bort hundrevis av sivile liv enn å miste en eneste soldat. Det gjør at hans krigføring bli sløvere enn det er politisk fornuftig, destruktivere enn normalt og inhumant enn normalt for den israelske krigstradisjonen. Bare 700 døde og skadede - lettere skadede ikke medregnet - har blitt registrert; det er altfor lav. Han fører ikke en fornuftig krig, han har mistet gangsynet. Og dette kan redde Hamas og påføre Israel en enorm katastrofe. Selv gulfaraberne som vil se Hamas bort, har blitt sjokkert over den totale hensynsløsheten og sløvheten under offensiven inn i Gazastripen.