JK22

Total ødeleggelse. Det er forresten interessant at kryssermissilene ikke hadde dyp penetrering.

Det er veldig interessant, bare litt over tre hundre ordinære kryssermissiler er tilbake, dette må da tyder på at produksjonen av Kalibr/Kh-101/555 måtte ha dels bremset som et resultat av overforbruk i dette året. At det er rundt 290 Iskander M/K, er egentlig ikke overraskende fordi ekstraproduksjon startet allerede i sommeren 2022 etter å ha nesten brukt opp hele arsenalet. Disse 80 Kinzhal-missilene avfyres fra MiG-31, og de har vist seg altfor upresist og sårbar i møte med Patriot SAM. Disse 150 Kh-22 er enda verre; selv med oppgraderte utstyr som "Kh-33" forbi de et grovt våpen med lav treffsikkerhet. Først den avsindige hevnkampanjen mot Patriot-luftvernsystemene i Kyiv, og deretter bombeoffensiven mot utskipningsanleggene for ekspert av korn hadde sannsynlig fulgt til at altfor mange kryssermissiler var oppbrukt - i høsten har de lansert angrep med en meget blandet samling av forskjellige våpen for å teste forsvaret og alltid kom en del gjennom, med et lite antall angrep hver gang. Bruk av Shahed-droner har minsket meget kraftig siden 7. oktober, sannsynlig fordi Iran selv trenger disse droneflyene. Det er disse Iskander M/K som kommer til å volde ukrainerne mest bry. Mye luftvernsystemer er på vei inn, men Patriot- og NASAMS batterier fremdeles utebli pga. sen produksjon av elektronikk i vestlige fabrikker, det vil ta mange måneder å returnere til tilstanden før februar 2022.

Korvetten er nå permanent ødelagt; Det ser ut at den var truffet to ganger - det må huskes at Storm Shadow-kryssermissiler egentlig er ikke beregnet på ødeleggelse av sjøfarkoster - og deretter helt utbrent, så det er nå bare et flytende skall av hva det hadde vært. Landingsskipet som var ødelagt i Sevastopol under et likende angrep, har blitt lappet sammen og trukket ut av tørrdokken, men er blitt bare en tom og bruktløs pram. Russerne fremdeles vet ikke hvordan å hente ut ubåtvraket fra tørrdokken, så det er blitt værende der.

Presist. Så mye som 50,000 ukrainske soldater har mistet deres liv mens man ventet og ventet på våpen og utstyr, og i dag er situasjonen alt annet enn god; de ukrainske styrkene er utmattet, det er for dårlig med ammunisjon igjen, det er ikke nok menn fordi den lange frontlinjen betyr at man må avdele meget store styrker med lite til overs, og for mange som måtte holdes i den nasjonale reserven. Strategisk sett har Russland vunnet i dette året, deres våroffensiv mot Bakhmut fullførte deres forhåpninger og mer ved å trekke inn og utmatte de beste styrkene Ukraina hadde, motoffensiven var effektivt motarbeidet ved å ofre titusener - kanskje hundretusener - på flere frontavsnitt for å ta fordel av ukrainernes feil om å angripe der disse var sterkest. Det har vist seg at det hjalp ikke å bare drepe hundrer hver dag og ødelegge våpensystemer, da russerne kunne tåle denne blodtappingen uten å bryte sammen. Man hadde håpt på at NATOs favorittstaktikk ved å angripe logistiske, kommandosentriske og infrastrukturelle mål med langtrekkende våpen skulle gjøre utgangspunkt, men det er som vann på gåsa fordi det russiske militærapparatet er for stor. Nå er det utvilsomt mange vestlige offiserer som har blitt dypt bekymret over å realisere at de kan ha overvurderte konsekvensene av det som var ansett som en seieroppskrift. Man har ikke klart å få ned tapsoddsen - det forsetter med å være 1 ukrainer per 2 russer - og dette kunne ikke de ukrainske soldatene tåle, de var på 700,000 - nå er det trolig 250,000 færre. De er utmattet, på grensen av å være demoralisert og presset på bristepunktet. De har til deres redsel oppdaget at de kunne ikke angripe uten enorme tap, og at de kunne meie ned russerne uten stans uten at dette forberedt deres situasjon. I praksis, de kunne dekke helt felten på 1,200 km lengde med hundretusener av russiske lik og skrapmetall fra tusener av vrak - uten å vinne krigen fordi de fant seg overveldet av en suicidal fiende som kun fokusert på å vinne for enhver pris. NATO-eksperter hadde advart Zelenskyj mot å bli stående i Bakhmut, men de hadde også deres fatale feilvurderinger fordi de hadde ikke realisert deres doktrinære svakhetene og hvor forskjellige krigføringen i Ukraina er. Til disses forsvar, også Zelenskyj, er det fordi hvis den normale konvensjonelle hæren fra februar 2022 hadde utkjempet krigen i året 2023, ville denne ha brutt sammen under det umenneskelige presset - men siden oktober 2023 har det vært sett at en ny og meget fremmedartet - og absurd - hær var ved å bli skapt fram, hvor selvofring, materiell oppfylling og massiv tvang for å tvinge soldater til å dø. Denne hæren klarte å holde stand i vinteren og deretter lansert en offensiv med Wagner-styrkene i spissen, og siden holdt stand i de meste umenneskelige forholdene i Søndre Donbass-fronten mens det pågikk en rekke avledende offensiver i Donetsk- og Nordøstfrontene. Denne hæren bryter alle grunnprinsipper for en menneskelig krig og dette sjokkerte alle, selv russerne selv som ikke fattet hvor dypt fatalismen stakk. Russerne vant dette krigsåret. Men denne seieren ville ikke ha hendt uten den katastrofale vestlige inkompetansen - da de første lovnadene om våpenleveranser og styrking av det ukrainske militæret for motoffensiven kom i november etter det var realisert at Putin måtte påføres et militært nederlag, vist det seg i ettertiden at dette var symbolpolitiske gester fordi NATOs logistiske styrke vist seg langt svakere enn Russlands. I våren var dette dels oppdaget, og i sensommeren oppsto det krisestemning da det var innsett i allmenn sjokk at det ikke var nok ammunisjon, ikke nok panserkjøretøyer, ikke mulig å avdele vitale luftvernsystemer. Et enda større sjokk kom da det kom ut at opprustningen i NATO siden februar 2022 hadde blitt dels ruinert av politiske senreaksjoner, finansielle vansker, avindustrialisering - og økonomisk nedgangstid som skyldes energikrisen og miljøtiltakene. Nærmest alt Ukraina fikk kom i drypper og drypper, ofte opptil flere måneder forsinket og ofte måtte Zelenskyj sloss i måneder etter måneder som med klasevåpen, F-16 og ATACMS for å få inkompetente i Vesten til å gi etter. Ukraina lidd sitt største nederlaget, men mesteparten av ansvaret hviler på Vesten selv om ukrainerne hadde vært altfor naiv og ignorant, da disse trodde deres tilgang på våpen var ubegrenset, slik at det oppstå dårlig våpendisiplin - som gjør at altfor mye sløses bort. Skal krigen vinnes, må det tenkes nytt. Og i Vesten er det åpenbart at noe må til for å få slutt den sinnssyke inkompetansen som nå er i ferd med å gjøre permanente skader på det vestlige hegemoniet i verdenen.

Ser du det jeg ser? Dette kampluftvernssystemet blir manuelt styrt med menneskekrefter?!! Det virker som at skytteren var nødt til å dreie rakettrampen mot droneflyet med håndkraft, som da betyr at besetningen ikke kunne oppdage målet med annet enn menneskeøyet. Det har passiv radar og elektrooptiske sikteutstyr, radaren detektere og alarmere besetningen som dreie rampen rundt for å finne og låse inn sitt mål, og deretter sendt et IR-styrt missil mot dette. Her virker det som at hele systemet har blitt utslått slik at menneskelig inngrep var nødvendig; det vil ikke være overraskende om at missilet skjøt rett opp fordi det var avfyrt uten å være "låst". Dette er lattermildt og fornedrende for den russiske besetningen, disses våpen er verre enn bruktløst!

Enig, dette er DEFINITIVT NOE GALT fordi dette er ikke logisk, da må det mene at det i virkeligheten har hersker antisemittiske undertoner i de venstrevriddes verdensperspektiv på den israelske voldspolitikken eller enda verre - et antivestlig selvhat basert på meget alvorlige misforståtte ideer. Hvor **** var alle disse da Ukraina invaderes? Hvor var de da man hadde krig hvor synlige folkerettsbrudd og folkemordhandlinger hadde blitt demonstrert som med erobringen av Nagorno-Karabakh? Er disse som opptatt av å dyrke et bunnløst hat mot amerikanisme, sionisme og vestisme at de ikke lenge er ved sine fulle fem? Det er ikke riktig at det finnes mange som ikke er i stand til å se ondskap og virket så frakoblet, at de maktet ikke å sette seg inn i de ideologiske rammene - Hamas blant annet er islamistisk og sivilisasjonsfiendtlig. De har blitt tankeløse idealister som ikke klarte å se annet enn overfladiske bekreftelser av seige fordommer, og deretter ikke klarte å se hvor grensene mot antisemittismen og antivestisme går. De har mistet realitetssansen. Og da snakker jeg ikke om muslimene, men om de hvite vestlige. Ser MEGET GODT PÅ DETTE! Det er hvorfor så mange måtte dø, hvorfor det er krig, hvorfor israelerne er svært brutalt, de gjør det fordi det hadde hendt forbrytelser mot menneskeheten den 7. oktober da flere tusen militante skjøt ned, lemlestet, brente og torturerte flere hundre mennesker i det verste massemordet siden 1945 i hele Levanten, selv massakrene i Syria og Libanon er ikke store nok i sammenligning. Disse er VESTLIGE. V-E-S-T-L-I-G som du og jeg, fra et samfunn som er helt lik vår egne! Mener disse antisemittiske demonstrantene av vestlig adresse at et vestlig liv er ikke verdifullt? Hvis meksikanerne hadde angrepet Texas og massakrert flere hundre sivilister, skal du vedde på at titusener ville dø når rasende horder av amerikanske soldater strømmer inn i Mexico og finner de ansvarlige samt ledelsen som tillatt dette. Jødene og israelerne over hele verden har nå meget gode grunner for å mene at betydelige deler av den unge befolkningen i Vesten har blitt antisemittisk i deres reaksjoner fordi de hadde i lang tid blitt påvirket av sosiale medier, venstrevridd faktamanipulering og folk som Tveit, som ikke klarte å se at de hadde krysset grensen mellom den legale antisionismen og den illegale antisemittismen, de klarte ikke å skille de israelske ekstremistene fra uskyldige israelske sivilister, og deretter ville ikke innse at forbrytelser den 7. oktober er så grov, at dette ikke kan unnskyldes lik meget som Hitler kan unnskyldes for Holocaust. Dette voldsomme fokuset på Israel er ikke mulig å betrakte på et rasjonelt grunnlag. Dette må ta slutt, en grense har blitt overgått.

Nye krefter må overta. Zelenskyj selv må dessuten oppsøke psykiater, fordi han hadde flere ganger gjort feil som kostet ukrainerne meget, avgjørelsen om å bli stående i tvillingbyene og deretter avgjørelsen om å holde og eventuelt gjenerobre Bakhmut kunne ikke forsvares med ettertidens kunnskap i bakhodet. Syrskj er ikke så populært, men han hadde fått en lei rykte som en britisk "pusher"-general fra Vestfronten under 1.vk. Han sammen med Zaluznyj hadde fått æren for å ha forsvart Kyiv med stor suksess og deretter forsvaret av Kharkiv, som var avløst av Kharkiv-offensiven som til nå dato er ukrainernes største militære seier under krigen. Men da de begynte å gå tom for topptrente avdelinger og deretter får dårlige trente og utilstrekkelige trente avdelinger, endret de sin natur og blitt for sovjetiskpreget. Og dessuten er HUMINT-problemet blitt alvorlig, da en viktig seremoni for 128th Mountain Assault Brigade skulle finne sted, ble de angrepet av russerne som drepte 28 og skadet 53 andre under det som skulle styrke kampmoralen ved å belønne soldater og fordele medaljer til disse som hadde utmerket seg på felten. Flere offiserer i oberst- og kapteinsgrad var drept. Seremonien var røpet i forveien til russerne av spioner.

Israelerne har nådd det første sykehuset som ikke ennå er sikret, men de har funnet fordømmende bevis på misbruk av sykehuset som tilflukt for militær aktivitet.

Det er åpenbart at Ukraina har nådd sine grenser, Zelenskyj har kommet med innrømmelser om at de trenger å endre sin strategi fordi det er blitt klart at det hjalp lite med å bare drepe og drepe, ødelegge og ødelegge fordi den russiske krigføringen bryter alle siviliserte regler. Russerne kunne ikke vinne en lynkrig. De kunne ikke vinne en utmattelseskrig. De kunne ikke vinne en normal krig. Så de etteraper gamle imperiale taktikk fra Østen, kaste så mange menn og våpen som mulig på fienden uten stans - selv om dette er meget selvødeleggende ved at det verken er demografisk, industrielt og økonomisk fornuftig; enhver makthaver - selv Stalin - ville ha sagt "nok". Putins galskap har fått det russiske folket til å ignorere påkjenningene. Dette kunne ikke Ukraina overvinne fordi de fremdeles er teknologisk underlegne og har ikke nok våpen, det var en meget stor feil å la en mindre sovjethær slåss mot en større sovjethær i en blodtappingskonflikt. Det har vist seg umulig å få ned tapsoddsene til 1 : 3 i ukrainsk favør fordi det er for mye artilleri, og fordi det teknologiske forholdet er for ujevnt. Pentagon hadde nektet og BLÅNEKTET å gi sensitive elektroniske krigføringsmidler som kommunikasjonsutstyr inntil det er for sent. Den vestlige støtten saboteres av inkompetente idioter og hysteriske populister. Og forbudte våpen hadde uteblitt for lenge eller helt hindres, som klasevåpen, napalm og WP. "Game change"-våpen og angrep på logistiske som kommandosentriske mål har vist seg å være mer uproduktivt enn i Pentagons marerittene. Det er ikke en utmattelseskrig i Ukraina, det er rett og slett en enorm gjentagelse av redslene i 1916 som fikk flere imperier til å knakke sammen, men langt verre enn antatt, og her må ikke-Vesten og spesielt den utbredte korrupsjonen i den globaløkonomiske virksomheten beskyldes for å ha gjort dette mulig. Så lenge det kom inn nok penger til et regime som villig lot store landdeler råtner opp, så lenge vestlige komponenter vitalt for våpenproduksjon er tilgjengelig, er det helt umulig å stanse Putins menneskeofringsstrategien som er blitt hans seieroppskrift. Vesten feilet med å ruste opp i kontrast til Russland som nå kan fortsette og fortsette etter å ha blitt berget først av Iran, deretter Nord-Korea. 300,000 militære døde, savnede, skadde og deserterte er meget for et land som bare har få millioner menn i stridsdyktig alder mot så mye som 600,000 militære døde, savnede, skadde og deserterte - vi risikere nå å nærmere oss 1 million-tallet ved å inkludere sivile tap som helt sikkert er på 100,000 døde, savnede og skadde. Dette er galskap, intet russisk makthaver hadde ønsket å få hans hær ødelagt som Putin, som har skapt en meget gammeldaglig slavehær av minoritetsfolk og fattige folk som blir behandlet som kjøtt av likegyldige og inkompetente offiserer som anså hundre døde som et positivt resultat om de avansere hundre meter framover. Russiske soldater som suicidale soldater hadde selvsagt vært en viktig ressurs for makthaverne i flere århundrer, men de hadde aldri brukt dette fenomenet som krigsvinnende oppskrift. Og de vinner mot Ukraina. Den sterke optimismen avløses av voksende pessimisme, flere og flere er ved å bli trøtt - medregnet Zelenskyj selv - av den ustanselige krigen som bare fortsatt og fortsatt uten å løse seg opp, Ukrainas eksistens står på spill mot en galning som støttes av store deler av verden som nektet å forstå alvoret, mens den delen som støtter dem, sliter med sterk inkompetanse, interne uro og demokratiseringssvekkelse. Nå er det nok med den selvskadelige snillismen som ødelegge Vesten fra innsiden og utsiden! Det er på tid å ta bort alle regler. Alt ukrainerne trenger, skal de få - ALT. Dessuten må man gi dem tillatelse til enhver for å forkorte krigen med alle midler utenom giftgass og atomvåpen. Vesten svekkes jo mer motgang kan får i Ukraina, vi mister terreng for terreng over hele verden.

Opptakene er interessant, minst to kryssermissiler hadde detonert i luften over skipsverftet uten at dette avbrøt angrepene som satt verftsområdet i brann hvor missilkorvetten "Askold" av Karakurt-klasse holdt til. Da mener det at de var ikke truffet. Trolig var disse detonasjonene da nesekjeglene blir fjernet for å "skanne" målet før det endelige fallet når målet "bekreftes". Opplysningen om at det var tre Storm Shadow-kryssermissiler, kan stemme. Geolokaliseringsdata tyder på at en brygge hvor flere skip var forankret, hadde blitt truffet. Da er sannsynligheten at det var et krigsskip som var truffet, meget stor. Det var sannsynlig sendt ut to Su-24 som lansert tre Storm Shadow og et lokkemissil - på rundt tre hundre kilometer hold, det betyr at disse kryssermissilene i Ukraina er ikke begrenset til 250 km, og kan ha forstørret angrepsradius med britisk-fransk tillatelse. En endring; det er to uferdige skrog der i Zaliv skipsverftet, "Ivan Rogov" og "Mitrofan Moskalenko" av type "Prosjekt 23900" - i fakta flattops - hangarskip for helikoptre (og sannsynlig dronefly) som amfibisk angrepsfartøy. De var kjølstrukket i 2021, men var dels satt på hold etter invasjonen i februar 2022. Disse er over 200 meter lang. Det er mulig at hver av disse tre kryssermissilene var tiltenkt hver sitt mål.

Er ved å gi opp. Hver gang russerne kvittet seg med sine makthavere hendt det nemlig før alvorlige maktforviklinger oppsto og da tsar Nikolaj måtte gi fra seg makten, var det gjennom flere tiår med vanstyre og et tillittbrudd som var hele tolv år gammelt, på toppen av en krigsopprustning og industrialisering som var kommet altfor brått på. Jeg er ved å miste troen på den politiske ledelsen i Vesten, er ikke sikkert på om vi har evne for å takle mange alvorlige kriser eller en ny storkrig, dertil med tanke på at det er meget seriøse problemer med polarisering, kostbare symbolpolitikk, svekking av demokratisering og ekstremifisering av ideologiske baser til venstre og til høyre, vi har "woke" den ene siden og de mange -ismer basert på enkeltperson som Trump, Erdogan, Orban etc. på den andre siden. Den vestlige viljen for å ta sikkerhetstrusler og potensielle krigstrusler på sikte synes svak og dårlig koordinert gjennom et generelt ønske om normalisering, for stort fokus på avledende symbol/praktisk politikk og overdrevne selvtillit som kan være meget malplassert. Ingenting ser ut til å lykkes for Vesten. Globaliseringen og markedsliberalismen er i ferd med å bli marerittaktig fordi det bli for tette relasjoner økonomisk og teknologisk sett mellom vennlige og fiendtlige stater, for sterk innvandring med seriøse moralske og politiske senvirkninger, for sterk svekking av egne realproduktivitet ved at altfor mye har blitt utkontraktert - noen vil si utflagget - til ikke-demokratiske stater. Samtidig som vi prøver å ruste opp, kunne russerne bygger enorme mengder av våpen med vestlige komponenter i svimlende tempo. Det er voksende korrupsjon "overalt", det er fri og ukontrollert finansforflyttinger overalt, skatteflyktninger som for bare et par generasjoner siden ville ha blitt jaget ned (det var straffbart med døden da kongene regjerte flere århundrer siden) har fritt beveget seg over alle landegrenser mens folk fra alle kanter kan flykte billig og lettvint fremfor å slåss for fremtiden i sitt land. De åpne grensene inn til Vesten gjør at mange valgt å bare gi opp, og dette svekke demokratiseringen over hele verden. Enhver går galt, og mye av dette er fordi man hadde nektet å lytte på advarslene om at "den nye verdenen" basert på idealistiske frihetsideer vil produsere alvorlige ulemper. De antidemokratiske kreftene bare fortsette og fortsette. Den vestlige støtten til Ukraina har vist seg å være ytterst manglende både fordi NATO mangler evne og fordi man ville redde Ukraina fremfor å vinne, det har blitt så mye symbolpolitikk at man risikere i drukne i et hav av intet. Krigen i Ukraina kan ikke vinnes for øyeblikket, og Zelenskyj må kanskje en dag gi Vesten et ultimatum; omfattende og meningsfull støtte eller handler med en separatfred. Hva Ukraina trenger er tid, tapene er blitt for stor med 250,000 til 300,000 døde og skadde. Motoffensiven har ikke bare vært et vestlig nederlag, det også har demonstrert at den vestlige militærmakten har blitt sterkt svekket. Opprustningspolitikken er en fiasko, nå er ikke-Vesten i stand til å produsere mer våpen enn før, satsing på privatmarked og høyteknologi i Vesten er ved å bli mislykket. Hvordan kan Vesten vinner?

Du glemte noe meget vesentlig; al-Sisi og Hamas er ideologiske fiender. Militærsregimet i Egypt er basert på det nære samveldet mellom militærledelsen og den arabernasjonalistiske bevegelsen - som helt siden 1950-tallet trues av den islamistiske bevegelsen som internasjonaliseres under navnet Muslimbrødrene. Da kuppet hendt, var det fordi regjeringen den gang besto av muslimbrødrene som hadde mistet militærets tillit og folkelig tilslutning. Meget mange, inkludert deg, er ikke klart over de ideologiske skillelinjene som deler opp MENA og tar Tyrkia inn. Saudi-Arabia i spissen for de autokratiske monarkregimene og folkerepublikkene med presidentstyre er generelt dypt fiendtligsinnet mot muslimbrødrene. Det beste sammenligningsgrunnlaget er fra den kalde krigen mellom de høyrekonservative og kommunistene, som var uforsonlige ideologiske fiender. Dette er fremdeles i livet i dag. Al-Sisi vil ikke hjelpe ut hans fiende og vil aldri akseptere en palestinsk femtekolonnistbevegelse som kan styrke den innfødte opposisjonen mot ham og militærsregimet. Det er veldig få i hele den muslimske delen av verden som har politisk samarbeid med Muslimbrødrene, disse er Tyrkia med Erdogan som medlem av den islamistiske Muslimbrødrene og Qatar. Iran og dens allierte i virkeligheten har ikke et politisk samarbeid med Hamas, mer lik en militærallianse der man deler felles fiende i Israel. De fleste araberregimene er dypt antipatisk mot Muslimbrødrene og vil ikke ha problemer med å se en utrydning av Hamas i Gazastripen. Egypterne ønsker ikke å ha noe å gjøre med palestinerne, de husket altfor godt trøblene fra 1949-1967 da Gaza var okkupert av dem, da Nasser både støttet og motarbeidet de til dels ukontrollerte fedayeen som anså drap på et spedbarn som en større militær bragd enn angrep på et patruljekjøretøy den gang. Flere tusen egyptiske soldater var drept og skadet i dette tidsrommet fram til Seksdagerskrigen.

De er for redd. Det er en underliggende redselskultur i det russiske folkeminnet som gjør at disse ikke våget; når jeg tenker etter - da soldatene mishandlet og myrdet hverandre, da offiserer sulte, mishandle og fornedre sine soldater, da soldatene fikk umulige ordrer som å drepe sine kollegene ved første tegn på "svikt", har det ikke vært registrert mytteri eller protester i meget lang tid, enhver tilløp mot selvstendige protester var skånselløst slått ned. Det var først etter tsaren mistet makten i 1917 soldatene begynte å forlate sine stillingene, skyte sine overordnede og dra hjem, som hvis en forbannelse hadde blitt opphevet - men så snart en mektig makthaver hadde overtatt, returnerte underdanigheten. Det russiske folket har ikke tradisjoner for solidaritet og kollektive samhold utover familiesamhold og små sosiale "klikker" i kontrast til resten av Europa, slik at angiveri, fryktkultur og individuell egoisme forbli sterk; selv i det sivilt frykter arbeidere og de ansatte sine overordnede som gjør lite eller ingenting for å berolige disse eller endog behandle dem med anstendighet som i andre land. Denne redselen og den ubegripelige fatalismen har gjort den russiske soldaten til et monster som er nærmest umulig å beseire uten å knuse hans verdensanskuelse gjennom ekstrem vold, moralsk sjokk og total håpløshet som vestlige soldater var nødt til å gjøre i 1700-1945. Russerne ville bare slåss og slåss inntil det er ingenting tilbake. Russerne er for underdanig fordi de hadde ikke fått hjelp mot sine traumene som gjør dem redd, ulykkelig og egoistisk som utilregnelig - disses fatalismen gjør dem helt likegyldig og redd for selve livet - de er i realiteten suicidale. De skremmer meg, som hadde observert krig siden 1988, første gang jeg fikk innblikk i dette var i februar 1995 da tsjetsjenske militante offentliggjort deres opplevelsene for offentligheten. Det er ikke mulig å vinne mot suicidale soldater i en normal strid, da man må drepe dem alle eller slå dem helt ut så ekstremt som mulig. Japanerne er ikke suicidale i sammenligning da de anså døden som noe naturlig, og ISIS-militante trodd på etterlivet mens russerne ikke gjør det. Selv ukrainerne er dypt sjokkert, og de er brødrefolket som best kjente russerne...

Det er veldig skremmende at palestinerne har blitt så dyktig med propaganda og offentlig oppvisning for å vekke folkelige reaksjoner over hendelsene i Gazastripen, så meget at de slåss lite og brydd seg ikke om å ta forholdsregler, og hyle opp, hykle, svermer rundt og skrek opp, vise fram døde og sårede uten bluferdighet, dette gjør verifiseringsarbeid selv av faktiske israelske overtredelser veldig vanskelig. En skole var truffet av sekundære virkninger av et bombenedslag, selv om det er litt snodig å se penetreringsskader på murpuss og betong på øvre del av veggen og taket, og knapt spor på gulvet som var stort sett svidd. Tjue til tretti skulle ha blitt drept, og at det så ut til å være bare barn i Osama Bin Zayd-skolen i nordre Gaza. Alle skolene er jo nedstengt pga. krigen, og Gazastripen har storfamilier som holder sine barn meget kloss til seg. Israelske ekstremister mener palestinerne er troende til å arrangere slike hendelser (det er ikke utenkelig; i 2011-12 var det oppdaget at mange kontroversielle episoder med sivil tap var forfalskede angrep av rebeller) og kaller dette "Pallywood". Men på den andre siden er det latt merke til at israelerne ikke er villig til å legge hånd på seg selv.

Stridighetene fortsetter med full styrke i Gazastripen. Da en kolonne med ambulanser skulle evakuere skadde ut av al-Shifta hospitalet, ble den rammet av et lite presisjonsvåpen ment for målrettet drap mens den ennå var parkert med mange pårørende i umiddelbar nærhet. Bildene er utydelig, men mye tyder på at minst et par dusin var drept og skadet - og et esel som trukket en vogn. Dette er svært kontroversielt ettersom israelerne mener de hadde funnet og lokalisert en militant-kommandant og deretter tok ham ut, men det spørs om dette er i tråd med proporsjonalitetsprinsippet. Og dette avbrøt en viktig humanitær operasjon som skulle beskyttes - og hvis det var en kommandant der, var han ikke i aktiv tjeneste som en mulig pårørende og dermed ikke er helt et legitimt mål. Dessuten må det påpekes at IDF hadde signalisert at ambulansekolonnen vil ikke få slippe ut, da dette måtte klareres. Dette kan ha fulgt til at israelerne satt forberedelsene under overvåkning og reagert impulsivt da de "fant" identifiserte høyprofilerte personer fra Hamas. To palestinske syklister syklet nordøst fra veikrysset mellom al-Rashid vegen og Palestine vegen under Sham temapark i al-Zahra området da de kom over et dusin drepte sivilister som hadde beveget seg på gaten hvor de var utsatt for håndvåpen, sannsynlig mitraljøseild. Spor på asfalten tyder på konsentrerte mitraljøsesalver. Det er uklart hvem hadde drept dem fordi IDF ikke kontrollerte al-Zahra området, men de hadde tatt seg fram til kysten bare 600-700 m vekk i nordøst. IDF-stridsvogner har påmonterte mitraljøsevåpen. Og lengre vekk, mot nord, har det kommet opptak som vist at mange sivilkjøretøyer hadde blitt skutt i brann ved en rundkjøring, inkludert en ambulanse. Mye tyder på at israelske soldater ikke respekterer egne RoE regler. Og fra Vestbredden har det ene skandaløse bevis på uakseptert atferd etter det andre kommet ut på eteren, som tyder på meget alvorlige disiplinproblemer blant soldatene som ikke var ukjent med grusomhetene fra 7. oktober. På amerikansk hold mener man at bombeangrepet på Jabaliya flyktningleir 31. oktober som fulgt til at femten bygninger brøt sammen, ikke kunne forsvares og dermed bad om en detaljerte forklaring bak motivet om å ramme et meget tett bebygd område og fulgt til flere dusin verifiserte drepte. Minst seks bomber var sluppet ned på de trange smugene mellom bygningene, uten å bry seg om at dette satt løsmassen i bevegelse sammen med sjokkbølgene som fikk de meget dårlige bygde bygningene til å kollapse. 47 er visuelt verifisert drept mens Hamas-myndighetene overdrev og overdrev uten stans. I det minst har Hamas opplevd at Nasrallah som lederen for Hezbollah ikke er villig til å hjelpe dem ut militært med større angrep på Nord-Israel. Dette skal ha blitt tatt ille opp, og det blir mer og mer klart at aksjonen 7. oktober var et solo-utspill av Khamenei uten den iranske regjeringen og militærets medvirkning hvor palestinerne mottok hans signal og deretter rykket inn i Israel. Selv om store vasallstyrker (jeg kaller dem vasallstyrker fordi det er presist hva de er - Irans vasaller) har toget opp i Sør-Syria og Libanon, er det tydelig at de store logistiske utfordringer har vært langt større enn ventet, selv med Russlands direkte hjelp.

Du misforstår med vilje. I bakkekrig har en russisk militærenhet alltid større ildkraft enn en amerikansk militærenhet av samme størrelse, som amerikanske offiserer har innrømt. 800 JDAM per dag i ett år - det er opptil 290,000 stykker, så mange finnes ikke i et enslig flyvåpen, "bare" opptil en halv million har blitt produsert for et par dusin flyvåpen siden 1998, og russisk jamming har vist seg svært effektivt - det er forresten lenge siden sist angrep med JDAM i Ukraina. I februar 2022 hadde russerne sterk luftvern, meget effektiv ECCM kapasitet og mest av alt - et soldatmateriale som gjør at ustanselige kamp er realistisk. Bakhmut har demonstrert at flere titusener soldater uten tegn på mytteritilløp, faneflukt, disiplinær sammenbrudd og total fravær av kampmoral er i stand til å oppføre seg som de russiske soldatene i 1700-1815, ved at disse marsjere mot døden, knapt viket, bitt seg fast og bare fortsette og fortsette, selv når hele slagmarken dekkes med lik av egne styrker, inntil man bli et av disse. Og hver gang disse bit seg fast ved å utnytte all dekning som byr seg, er de villige til å dø fremfor å retirere, gang på gang sloss de til døden og begikk selvmord gang på gang. Khersonoffensiven i 2022 var det første tegnet på at det russiske soldatmaterialet er svært annerledes, og dette bekreftes i Søndre Donbass-fronten, og nå sist i Avdiivka, gang på gang rykket de fram i motangrep, gang på gang gikk meget aggressiv ut tross umulige odds. Det har bare hendt en eneste gang at russerne var slått på flukt, det var i begynnelsen på Kharkivoffensiven i høsten 2022, ellers hadde de retirert i orden hver eneste gang. Disse er i virkeligheten jevnlikt med ISIS-fanatikerne og de japanske kamikaze-soldatene. Amerikanske krigsveteraner fra Irak og Afghanistan fikk granatsjokk i våren 2022 da de realisert hvor meget annerledes en krig mellom jevnbyrdige parter er, mange desertert eller sendes hjem, mens de andre som bli værende, fortsatt inntil disses død mange måneder senere. De vestlige soldater har blitt lært på et galt grunnlag som avsløringene fra motoffensiven har vist, og er dermed langt mye dårligere forberedt for strid med både overlegne og jevnbyrdige motstandere med høy stridsvilje og stor dødsforakt. Ved å komme fra fredelige miljø med minimal eksponering for vold og deretter blitt lært opp for å slåss en meget annerledes krig enn det russerne gjør, er disse NATO-soldatene dårlig stilt i sammenligning. Da 2.vk pågikk, hadde de vestallierte soldatene alltid svære problemer med fanatiske motstandere som SS og japanerne - og de løste dette ved å være langt overlegent i logistikk og ildkraft. En amerikansk bataljon i 1944 var suverent sterkere enn en tysk bataljon i spørsmålet om ildkraft. Her finnes det ikke vesentlige fordeler utover teknologi og bruksvennlighet. Russerne har gjentatte ganger vist seg å være raskere enn Vesten og oppnådd geostrategisk overraskelse hver gang, selv da styrkeoppbyggingen pågikk i lang tid fram til februar 2022. Og det verste problemet er ikke at russerne er overlegent, men at vi har påførte oss meget seriøse handikap i militærmakt og våpenbruk. Så seriøst, at russerne kunne vinne som regelbrytere. Sannsynlig vil napalm, WP, klasevåpen og tyngre bomber i sivil strøk være tabubelagt av den politiske ledelsen i NATO. Napalm WP, klasevåpen - moralødeleggende og områdedekkende våpen - var presist utformet for en NATO-sovjetisk storkrig, for å vekte ut ulempene ved at egne bakkestyrker var færre og svakere enn de kommunistiske bakkestyrkene fra hele Øst-Europa. Militært sett, NATO er for sterkt svekket i en bakkekrig, slik at bare flystyrkene utgjør unntaket.

Alt dette tar tid. Russerne har bedre soldatmateriale og større taktisk ildkraft enn NATO, dette har krigen i Ukraina demonstrert for oss. Mesteparten av NATO-flystyrkene må nemlig hentes fra annetsteds - som USA selv - og det tar tid, så bare lokale flystyrker må ta seg av angripende russerne i de første tre uker. Det er ikke innbygde evne for rask deployering i NATO med store flybaser og enorme støtteapparater. Og NATOs største svakheten er den sivilpolitiske ledelsen som har vist seg inkompetent. Jeg har ingen tro at hele gjengen av disse tullingene er i stand til å føre og vinne en krig mot hvemsomhelst!

Korrekt. Utenom USA er det bare Hellas og Tyrkia som har ekte konvensjonelle armeer verdt navnet, og Tyrkia er selvsagt falt helt utenfor pga. Erdogan, mens republikanerne er blitt et meget stort problem i USA. Militærindustrien i EU/EØS er bare en tidel av hva den hadde vært, og selv i USA er det oppstått problemer da det var innsett at man hadde tilpasset seg konseptet omkring lavintensitetskonflikter og kortvarige kriger slik at evnen for sanne mellomstatlige krig med jevnsterke eller tallmessige overlegne motstanderne har blitt svekket. USA må dessuten ha store deler av sitt militærvesen annetsteds enn i Europa, med tanke på Midtøsten og Øst-Asia. Dessuten lider NATO av problemet med at militærstyrkene er spredt i et stort kontinent i mange separate medlemstater - Ungarn og Slovakia vil helt sikkert nektet å komme i krig mot Russland - mens Russland har bare en felles grense mot vest, og vennlige forhold med Kina, den eneste militærmakten som utgjør en potensiell trussel utenom NATO. Det er ikke statistikk som vinner krig. Og det er ikke sikkert at NATO kan vinne en krig mot hvemsomhelst - så lenge dagens inkompetente ledelsen står ved makten. Det er nå bare tre måneder igjen før man rundet av to år, og så langt er det ikke sett tegn på opprustning innad i NATO, de tyske politikerne fikk sjokkskader da de realisert at man kunne kaste bort hele hauger av penger uten å se flikken av et våpen fordi militærindustrien simpelt ikke kan levere det disse trenger uten en politisk vilje for opprustning. Vi ser overalt at man prøvd og prøvd å oppruste uten å ha den nødvendige viljen. Biden har nektet og nektet å gjøre bruk av hans fullmakter for å iverksette krigsproduksjon. Saken omkring Nammo i Norge er blitt så skandaløst at all våpenproduksjon kan bli lagt ned i verste fall. Hadde opprustningen gått i orden, ville vi ikke hatt problemer med at Ukraina kan risikere å tape krigen. Faktisk - det er nå troende at regjeringer vil heller stoppe og ber om humanitære pauser og hindre egne generaler enn å føre krig slik den burde føres, etter det vi har sett omkring Hamas-krigen. Vi kan ikke vinne en krig med denne gjengen av presidenter og statsministre som er for bløthjertede og for forsiktig som kortsiktig. Fra Ukraina fortsetter stridighetene, det kommer snart til et punkt hvor Zelenskyj må ta fornuften fanget og beordre halt i alle offensiver, for det blir bare mer og mer åpenbart at egne styrkene slites ned altfor raskt, og at Vesten er uten av stand til å levere nok militærsmateriell. Russerne kunne miste 300-400 panserkjøretøyer som sett i oktober 2023 uten å la seg hindres fra å lansere nye kostbare angrep, fordi de er overbevist om at ukrainerne kommer til å bryte sammen. Og mye tyder på det, de ukrainske styrkene har lidd stor tap, spesielt i møte med artilleri og glidebomber. Ukraina trenger 400 stridsvogner, 2,000 pansrede transportkjøretøyer, 1,000 skyts, 100-200 ATACMS, 200 SAM systemer, 300 Storm Shadow og 100,000 droner av alle typer samt tre-fire millioner 105mm-, 120mm- og 155mm granater og deretter en halv million raketter for 122mm rakettbatteri. Men de trenger menn. De må ha 250,000 nye menn som må trenes for mange måneder. De trenger BVR-kapable fly for å stoppe glidebombeangrep og flyangrep. De trenger SAM for å stoppe kryssermissilangrep. De trenger avanserte ECCM for å motarbeide russisk jamming og jamme russerne. De trenger avanserte kommunikasjonsteknologi, og ikke minst sensorteknologi. De må være raskere, mer årvåkent og effektivere enn russerne, spesielt på det elektroniske feltet. Dette kan ikke NATO hoste opp på mange måneder. Det viktigste er å sørge for ammunisjon, men da må ukrainerne forbli 100 % defensivt og kun bare angripe for defensive formål. Miraklet stadig utsettes og utsettes uten stans.

Med hva? La oss se hva som skje hvis russerne i februar 2022 rykket inn i Baltikum; de ville ha avansert svært raskt og nådd sine objektene med kortest mulig tidsforbruk fordi den russiske krigsdoktrinen var basert på en rask lynkrig for å ta så mye som mulig, og deretter holde stand med alle midler mot kommende NATO-angrep. Man hadde den gang - i både Washington og Kreml - en tro om at russerne vil ikke vinne en utmattelseskrig mot NATO og dermed satser på å gjøre krigen så kostbart som mulig for NATO-styrkene. Det var for få flybaser i Polen og Tyskland, kampfly må nemlig være bare et par hundre kilometer eller mindre vekk fra slagmarken uten et behov for tankfly, og man kan ikke konsentrere mange fly med tilhørte personell og utstyr på flybaser uten konsekvenser. Man har bare flerrolles fly som regel, som fungere for det meste som stand-off angrepsplattformer, og disse måtte bruke kostbare ammunisjon som innbar tidskrevende etterretningsinnsats i møte med en avanserende og koordinert arme på 100,000 soldater og 20,000 kjøretøyer/militærsystemer. Napalm er forbudt. Likedan klasevåpen. Sanne områdesdekkende våpen er det bare USA som har, og selv da er det sterkt begrenset. Teppebombing umulig. Man nå da angripe etter samme mønster som i våren 1940 med sveiter av individuelle fly mot flyttbare mål som beskyttes med kampluftvern. I beste fall vil bare få dusin fly kunne settes inn, da mange fly måtte avdeles for luftherredømmeetablering i møte med russiske flystyrker. Det vil ikke være nok tid eller våpen for å ta ut russernes styrkene eller få avgjørende effekt i løpet av kort tid som "en ettermiddag". Og mange av flyene vil bli skutt ned av russerne, slik at dette kan følge til lammende effekter - det må påpekes at de vestlige flystyrkene stort sett utkjempet statiske krig helt siden Vietnamkrigens slutt, mot statiske stasjonerte bakkestyrker i begrensede kriger fra et territorialt perspektiv. I en bevegende krig er det helt annerledes, til dette trenger NATO taktiske nærstøtte med angrepsfly - som hadde helt forsvunnet. Krigen vil være for flytende, for raskt og for lite oversiktlig for at flystyrkene basert på stand-off angrepsplattformer med hovedvekt på presisjonsvåpen skal kunne påvirke begivenhetene - og dette var NATO-offiserer i viten om, for dem er logistiske mål, kommandosentre og etablerte militære holdepunkter vitalt for forsyningstilgang til de fremste styrkene først og fremst vektlagt. Nå ser vi at dette ikke holder mål, for russerne tilpasser seg raskt og at slike angrep bli ineffektivt om dette ikke kan koordineres med bakkeoperasjoner annetsteds. Da trenges det fly og helikoptre som kan angripe armeen i Baltikum, men disse er det altfor få av. Med hundre våpen er det umulig å stoppe en arme på 100,000 menn, selv med ett tusen våpen vil det ikke være merkbart - det må titusener til. Så snart russerne hadde forskanset seg, reist sterke luftvernparaplyer og deretter etablerte sikre forbindelsesveger må dette brytes ned, og dette kunne ikke skje raskt. Det tar tid. De fysiske naturlovene gjør dette helt umulig. NATO vil vinne, men ved å ødelegge enhver i Baltikum fordi uten napalm, WP og klasevåpen må man ha logistikk - som vi nå vet ikke er der i den første plassen. Det var ikke nok ammunisjon. Det var ikke nok utstyr. Det var ikke nok våpen. Den russiske ildkraften per militærenheten er langt større enn standard i NATO, en russisk kompani kan beseire en tysk bataljon i ildkraft alene. NATO kunne ikke vinne en krig mot Russland i februar 2022. Mange amerikanske offiserer hadde i smug uttrykket tvil om USA er kapabelt for å føre en krig uten sine flystyrkene. NATO har for dårlig med luftvern slik at flybasene den gang ville bli angrepet med TBM og kryssermissiler, i dag må man også regne med selvmordsdronefly som Shahed.

Da invasjonen hendt, snakket NATO-offiserer om logistikk fremfor strategi som avgjørende utgangspunkt for en sann mellomstatlig krig, men det er snart to år siden den gang - og disse offiserene nå sitter i voksende uro, da de innså at den logistiske kapasiteten i NATO utenom Tyrkia, Hellas og muligens USA var langt verre enn antatt, og at disses doktrine i realiteten hadde vært malplassert. Den russiske logistikken har vist seg langt mye større og mer seigere enn antatt, man hadde ikke forestilt seg Putins avsindige all-out krigside om å sette inn alt og mer uten å bry seg om å bevare krigskapasiteten som er sentralt i NATOs doktrinære virkelighet. Krigen har et så ufattelig høyt materielt forbruk at dette er meget svimlende, ingen krig helt siden 1945 har vært så destruktivt. Oryx, som nå har gitt seg, talt sist et tap på 12,948 tapte militærsvåpen/systemer, av dette 2,458 stridsvogner og over 5,200 panserkjøretøyer på russisk hold - og 4,685 tapte militærsvåpen/systemer, av dette 688 stridsvogner og over 2,030 panserkjøretøyer. Dette er tap som aldri tidligere har vært sett på evigheter, og som sjokkerte alle militæroffiserer som vet at dette er så gravende tap, at dette overgikk alle fredsberegnede scenarioer om slike mellomstatlige kriger. Bare 75 % er visuelt vist, så det er helt sikkert opptil 20,000 til 22,000 tapte militærsvåpen/systemer. Selv USA har aldri opplevd liknende tap, i juni 1944 til mai 1945 mistet de "bare" 7,000 panserkjøretøyer. Da Østfronten pågikk, dokumenterte tyskerne et tap på 33,324 sovjetiske panserkjøretøyer som var bekreftet ødelagt/slått ut/erobret fra juni 1941 til november 1944. Putin i sammenligning har mistet 7,800 panserkjøretøyer - som sannsynlig er mellom 9,000 og 10,000 - i februar 2022 til november 2023. Målt i stålsvekt, ildkraft og verdi er Putins tap aktuelt større enn Stalins tap, da en T-72 sammenlignes med minst tre til fem T-34/85! Så mye som tjue millioner artillerigranater kan ha blitt forbrukt, nå er det slikt at når ammunisjonen er oppbrukt, måtte kanonene, haubitsene og mortre sendes i lagring på ubestemt tid. Aldri hadde et så høyt ammunisjonsforbruk vært sett helt siden 1918. Og dette bare fortsette uten stans. Hele landdeler er blitt kopier av Verdun fra desember 1916. I slutten vist det seg at den russiske logistikken er større enn NATOs. Mange offiserer dermed oppmuntre hverandre og politikerne som offentligheten at de russiske tapene er så stor, at denne problemstillingen er ikke-eksisterende, selv om det har vist seg at gamle lekser fra 1.vk fremdeles er levende - flere hundre granater måtte til mot nedgravde posisjoner - ett om gang. Men for Ukraina er dette katastrofalt, de har mistet hundretusener av menn og kvinner, fått store deler av landet ødelagt, folk flest har mistet optimismen som holdt opp krigsmoralen, og de har en voksende følelse at de aldri kunne vinne fordi NATO i utgangspunktet var for svak mot Russland, og at dette reflekteres på disses støtte til det ukrainske forsvaret. Og dessverre tyder ingenting på at den russiske logistikken vil svekkes; sanksjonene som skulle ikke bare ramme Russlands økonomi, var også ment for å sabotere den russiske krigsindustrien - det har vist seg at dette har langt mindre virkning enn ventet. Samtidig opplever man i Vesten at opprustningen har blitt umulig fordi det var for mye avindustrialisering innenfor militærindustrien ved at mange fabrikker var lagt ned, at selskapene hadde forsvunnet eller blitt fusjonert, at det er reist lover som forby statlige støtte - og ikke minst fordi privatiseringen har fulgt til at staten ikke kan tvinge fram kommandoøkonomiske inngrep. Politikerne hadde brukt for mye penger på å legge ned og spart 1,000 milliarder dollar, nå er alt dette borte, og pengene som trenges, enten utebli eller er for lite. Privatmarkedet kan ikke etterape statsmarkedet innenfor det militære. NATO hadde nedrustet altfor meget og utkontraktert altfor mye kritiske varer utenfor egne kontroll. Det er hvorfor NATO ikke kan hjelpe ut Ukraina med mer enn det de har. Hvis en militærsintervensjon skjer i dag, vil de involverte styrkene risikere enorme tap i møte med fatalistiske motstandere fordi de ikke vil ha nok logistikk og fordi de hadde glemt hvordan å føre krig mot jevnsterke motstandere. Ukrainerne har nå meget gode grunner for å være hatsk mot Vesten.

Det var artilleri som stanset og hamret tilbake den russiske invasjonen mot Kyiv. Vi har sett at hver gang russiske soldater inntok et holdepunkt med tilstrekkelig dekning, er disse nærmest umulig å tvinge ut eller eliminere uten kritisk tidsforbruk eller merkbare tap. Med et meget effektivt luftvernsforsvar kunne russerne gjør det meget vanskelige for flystyrker, som risikere å bli seriøst overarbeidet med altfor få fly, lite ammunisjon og manglende toleranse for tap av fly og pilot. Ukraina kan ikke lenge fortsette å krige mot Russland. En NATO-intervensjon kan nå risikere å bli en katastrofe fordi vi har for små, uerstattelige og utilstrekkelige styrker - og flystyrkene er heller ikke lenge stor nok.

Zelenskyj er meget utmattet og sterkt psykisk nedslitt av den enorme påkjenningen, det er tydelig at nederlaget og de store tapene ukrainerne hadde lidd, har gått meget sterkt inn på ham. Another tells me that, most of all, Zelensky feels betrayed by his Western allies. They have left him without the means to win the war, only the means to survive it. Volodymyr Zelensky’s Struggle to Keep Ukraine in the Fight | TIME But his convictions haven’t changed. Despite the recent setbacks on the battlefield, he does not intend to give up fighting or to sue for any kind of peace. On the contrary, his belief in Ukraine’s ultimate victory over Russia has hardened into a form that worries some of his advisers. It is immovable, verging on the messianic. “He deludes himself,” one of his closest aides tells me in frustration. “We’re out of options. We’re not winning. But try telling him that.” Zelensky’s stubbornness, some of his aides say, has hurt their team’s efforts to come up with a new strategy, a new message. As they have debated the future of the war, one issue has remained taboo: the possibility of negotiating a peace deal with the Russians. Judging by recent surveys, most Ukrainians would reject such a move, especially if it entailed the loss of any occupied territory. Dette bevist at ukrainerne nå sliter, det har blitt åpenbart at gamblingen ved å satse på en rask seier har slått feil og at de trenger en ny strategi, selv ved å gruble på det utenkelige, mens Zelenskyj blir bare staere jo mer motløst han bli, det må ha gått meget sterkt inn på ham hvor suksessrikt Storm Shadow, ATACMS og klaseammunisjon var, bare at de var kommet altfor sent og fåfengt da man trengte dem mye tidligere. F-16 saken var skandaløst og en skikkelig nedtur selv om de får F-16 fly i det neste året. Det var blitt meget klart for ukrainerne at de bare får militær hjelp for å overleve, ikke å vinne. Ikke rart at Zelenskyj beveges mot randen av sammenbrudd, og dette er vestlige politikernes feil. Zelensky remains dead set against even a temporary truce. “For us it would mean leaving this wound open for future generations,” the President tells me. “Maybe it will calm some people down inside our country, and outside, at least those who want to wrap things up at any price. But for me, that’s a problem, because we are left with this explosive force. We only delay its detonation.” Han har et poeng der, men militært sett er det ikke lenge mulig å fortsette uten å ta en viktig pause fordi de ukrainske styrkene må reorganiseres og få nytt materiell, de store tapene kan bare motarbeides ved å arbeide i fred og ro for å gjenreise stridskapasiteten. Det kan bare løses ved å få inn massiv materiell hjelp, men Vesten hadde ikke opprustet i så lang tid, at dette er umulig. Altfor mye viktig materiell utebli, spesielt luftvern, elektroniske krigsmidler og kommunikasjonsutstyr som ukrainerne hele tiden etterspør. NATO har altfor lite å dele ut. Altfor lite. At one point in early October, he said, the political leadership in Kyiv demanded an operation to “retake” the city of Horlivka, a strategic outpost in eastern Ukraine that the Russians have held and fiercely defended for nearly a decade. The answer came back in the form of a question: With what? “They don’t have the men or the weapons,” says the officer. “Where are the weapons? Where is the artillery? Where are the new recruits?” In some branches of the military, the shortage of personnel has become even more dire than the deficit in arms and ammunition. One of Zelensky’s close aides tells me that even if the U.S. and its allies come through with all the weapons they have pledged, “we don’t have the men to use them.” De hadde 700,000 soldater i sommeren 2022, og måtte "bruke opp" rundt 15,000 mann per måned - av dette kan halvparten returnere, men det er trolig mindre enn 500,000 soldater igjen, og på mange steder begynner det å bli tynt, det er ikke mulig å hente ut avmønstrede menn som settes i en nasjonal reserve på rundt 1 mill. soldater, og man må dermed satser på rekrutter som hentes inn hver måned, men allerede i oktober var det mulig å se at det månedlige tapet er blitt større enn det som kommer inn. Now recruitment is way down. As conscription efforts have intensified around the country, stories are spreading on social media of draft officers pulling men off trains and buses and sending them to the front. Those with means sometimes bribe their way out of service, often by paying for a medical exemption. Det har vært altfor mange unge menn og kvinner som ikke vender tilbake, i flere måneder under krigen var det daglige innlegg i sosiale medier med bilde av unge mennesker i tjue- og trettiårene, disse representerte den unge garden av det ukrainske folket. Savnet etter disse og krigens utmattende virkning sammen med faktumet om at seieren ikke kunne sees, har gjort at mange begynte med å unndra seg fra militærtjeneste. I senvinteren og våren 2023 hadde det desperate behovet for erstatningsfolk fulgt til at altfor mange dårlige trente rekrutter måtte inn i ilden. I Norge opplever man at nye flyktninger av hankjønn hadde kommet, selv om dette er forbudt. Flere og flere har begynte med å miste troen på at krigen kan vinnes. In recent months, the issue of corruption has strained Zelensky’s relationship with many of his allies. Ahead of his visit to Washington, the White House prepared a list of anti-corruption reforms for the Ukrainians to undertake. One of the aides who traveled with Zelensky to the U.S. told me these proposals targeted the very top of the state hierarchy. “These were not suggestions,” says another presidential adviser. “These were conditions.” To address the American concerns, Zelensky took some dramatic steps. In early September, he fired his Minister of Defense, Oleksiy Reznikov, a member of his inner circle who had come under scrutiny over corruption in his ministry. Two presidential advisers told me he had not been personally involved in graft. “But he failed to keep order within his ministry,” one says, pointing to the inflated prices the ministry paid for supplies, such as winter coats for soldiers and eggs to keep them fed. As news of these scandals spread, the President gave strict orders for his staff to avoid the slightest perception of self-enrichment. “Don’t buy anything. Don’t take any vacations. Just sit at your desk, be quiet, and work,” one staffer says in characterizing these directives. Some midlevel officials in the administration complained to me of bureaucratic paralysis and low morale as the scrutiny of their work intensified. Selv om korrupsjonsmotarbeidelsen er gode nyheter for alle, er det mulig å oppdage at Biden hadde gjort en alvorlig feil her, som ikke gjør Zelenskyj blidere, istedenfor det kan ha ledet ham ut i desperasjonens øyeblikk til stor skade for alle. Jeg ville ikke ha kastet ut forsvarsministeren. Bidens feil var å ignorere at ukrainernes overlevelse knyttes til hans hjelp, og ikke realisere at hans "betingelser" gjør stor skade for alle. Dette skulle aldri ha hendt. Det var en rekke korrupsjonsskandaler, men disse er positivt ved at man tar de korrupte. Even the firing of the Defense Minister did not make officials “feel any fear,” he adds, because the purge took too long to materialize. The President was warned in February that corruption had grown rife inside the ministry, but he dithered for more than six months, giving his allies multiple chances to deal with the problems quietly or explain them away. By the time he acted ahead of his U.S. visit, “it was too late,” says another senior presidential adviser. Ukraine’s Western allies were already aware of the scandal by then. Soldiers at the front had begun making off-color jokes about “Reznikov’s eggs,” a new metaphor for corruption. “The reputational damage was done,” says the adviser. Zelenskyj var farlig naiv i 2023 om at korrupsjonen hadde truet med å destabilisere hans forsvarsministerium, og da Biden "satt kniven i strupen på ham", var amerikaneren ikke klart over hva det vil utløse, som ukraineren hadde undervurderte situasjonen inntil det var for sent. But faced with the alternative of freezing the war or losing it, Zelensky sees no option but to press on through the winter and beyond. “I don’t think Ukraine can allow itself to get tired of war,” he says. “Even if someone gets tired on the inside, a lot of us don’t admit it.” The President least of all. Tappert. Men realitetene er i ferd med å tvinge seg fram. Hvis det er mulig å stoppe stridighetene, burde Zelenskyj ta det før eller senere, og det merkes at han ikke kan bare holde ut i det endeløse. Ukraina trenger et mirakel. For hvis ikke, må Ukraina søke fred og gi Putin seieren. Ukrainerne - og russerne selv - hadde tatt feil av to faktor; den vestlige inkompetansen paret med grenseløs arroganse og det russiske folkets fatalistiske offervilje.

At det går raskt, er knapt overraskende fordi det er ikke lange avstander. Nå har IDF omringet Gaza by og kan dermed kontrollere alt som kommer inn og ut, de har nylig sagt at de vil sende inn forsyninger som brensel til sykehusene - så de stolt i realiteten ikke på verken egypterne eller palestinerne. Nå er det mulig for IDF å kontrollere enhver som skje der.

Dette er viktig. Med Zaluzhnjs erklæring er den ukrainske motoffensiven som startet den 4. juni 2023 formelt over den 2. november 2023. Ingen vet presist hvor store tapene er for begge sider, men materielt sett er det jevnt, mens russerne lot til å ha større personelltap og langt større tap av artilleri - man kan si at så mye som 50,000 til 100,000 har blitt drept, skadet, savnet, tilfangetatte etc. ut av kanskje 350,000 soldater fra begge sider juni til november. For ukrainerne har det vært en katastrofe, mens russerne måtte betale en meget høy og ganske stiv pris. Alle ukrainske forhåpninger har blitt lagt i grus fordi man hadde meget seriøst feilvurderte den russiske folkementaliteten, fatalismen og det russiske folkets offervilje vist seg langt større enn hva russiske folk selv hadde trodd var mulig på forveien. Det var for sterk optimisme, under normale forhold skulle man ha lansert motoffensiven for ett år siden, men da var ressursene nærmest oppbrukt og Khersonoffensiven var langt mer kostbart enn ventet. Dårlig vær og materiellmangel fulgt deretter til at ukrainerne måtte vente helt til mai, flere uker senere enn vanlig. Dessuten hadde Bakhmutslaget fulgt til at det ikke var store reservestyrker å settes inn, så NATO-trente styrker fikk en meget viktig rolle, da Reserven ikke kunne røres pga. en russisk krigsmobilisering. Våpenleveransene tok mer tid enn ventet, det gikk altfor langsomt, og da man visste at høstregnet ville begynne ved månedsskiftet september/oktober - de visste ikke at høstværet skulle bli mye varmere - hadde de ikke annet valg. Offensiven måtte starte med utilstrekkelige styrker så tidlig som mulig. I slutten gjort Ukraina en tabbe som gjort at de gikk på det verste nederlaget under krigen; de hadde satset alt på at Vesten skulle hjelpe, og Vesten satset alt på at deres hjelp skulle være tilstrekkelig for en rask "løsning". Vesten gamblet med sin anseelse som militærmakt på spill - og tapte. Det var en meget ufattelig stor feil-feil-feil å ikke levere Storm Shadow kryssermissiler, ATACMS TBM våpen og klasevåpen i våren 2023, disse "game change" faktorene fikk minimal effekt fordi de var kommet for sent og for fragmentert. Det var likedan en enorm tabbe ved å komme med lovnader som ikke var mulig å fullbyrde, våpnene kom fram altfor sent. Da stridighetene pågikk, oppsto et stort sjokk - da var det innsett at NATOs doktrinære krigsforberedelse knyttet til trening, taktisk tenkning, planlegging og våpenbruk var feilplassert fordi man ignorert muligheten for mellomstatlige konvensjonell krig med store styrker på hele tjue år. Så kom det avsløringer om at det er ikke iverksatt krigsproduksjon i noen av de vestlige landene, USA sendt klasegranater fordi de er altfor sent med å oppruste, og overalt var det oppdaget at NATO i realiteten er så svak, at bare få medlemsland har militær troverdighet - fordi det var for sterk ensidig satsing på flystyrker og lavintensitetskrigskapasitet. I høsten så hele verden at Vestens militære troverdighet har blitt revet i filler. Da dette var realisert - begynte det skikkelige nedturet globalt sett for Vesten. Ikke-Vesten pisse på folkerett, humanitære rett og tåpelige snakk om snillisme. Dette hadde altfor mange i Vesten nektet å innse. Motoffensivens resultater får globale konsekvenser. Nå over til hva Zaluzhny ønsket; "According to NATO textbooks and counteroffensive calculations, four months should be enough for us to reach Crimea": Zaluzhny spoke about the problems of the counteroffensive. We have reached a level of technology that puts us and the enemy at a dead end. In Avdiivka, on the screens of our monitors when I was there, we saw 140 Russian vehicles on fire, destroyed within four hours. We see everything the enemy does, and he sees everything we do. In order for us to get out of this impasse, we need something new. Weapons supplied by the West were enough to support Ukraine in the war, but not enough to allow Russia to win. This war cannot be won with the weapons of the previous generation and outdated methods. We currently have enough soldiers. But we need to find a solution for the fastest possible victory. Because sooner or later we will find that we just don't have enough men to fight. According to him, the war is moving into a positional phase of protracted static battles, and this is beneficial to the enemy. Zaluzhny also named the factors that Ukraine needs for victory: The superiority of the Russian Federation in aviation complicated the offensive of the Armed Forces of Ukraine. We need air superiority to conduct large-scale ground operations. Ukraine needs to carry out massive strikes using decoys and attack UAVs in order to overload the air defense systems of the Russian Federation. We also need EW systems, they are the key to victory in the drone war. Counter-battery fight. The Armed Forces need to build local GPS fields using ground antennas, not just satellites. More kamikaze UAVs are needed to defeat Russian artillery. The fourth task is mine breakthrough technology. Western supplies for demining turned out to be insufficient, given the scale of Russian minefields. We need radar sensors that use invisible pulses of light to detect mines in the ground, and smoke projection systems. The fifth and last priority is building up our reserves. However, our ability to train reservists on our own territory is also limited. the Russian Federation can strike at educational centers. And there are gaps in our legislation that allow citizens to avoid fulfilling their duties. We are trying to correct these problems, introducing a single register of conscripts. Russia cannot be underestimated. She suffered great losses. But it will still have an advantage in weapons, equipment, missiles and ammunition for a considerable time. Det er posisjonell krigføring i Ukraina - og den har vært regelen med et unntak i evigheter. 250,000 døde og skadde er maks. grense for det ukrainske folket, høyere enn det vil få demografiske, moralske og politiske konsekvenser; ut av 700,000 soldater har de nå bare en halv million soldat, og har en million menn som ikke kan røres pga. trusselen om en russisk krigsmobilisering. I verste fall må ukrainerne forhandle med Russland og gi avkall på det tapte, og det er et meget stort spørsmål om Putin vil ha en slik "fred". Den vestlige opprustningen har blitt en meget pinlig militærmaktoppvisning, sanksjonsregimet mot Russland for å motarbeide den russiske opprustningen har blitt en fiasko da man ikke regnet med inkompetanse, grådighet og det globale markedets voksende korrupsjon. Vestlige komponenter bare fortsette og fortsette med å komme inn. Jeg ville ha bedt om en våpenstillstand for ett år for å gjenreise det ukrainske militæret og få den vestlige opprustningen på spor, det er så ironisk at vi nå er i samme stilling som russerne selv hadde vært for ett år siden. Det er ikke ukrainernes feil. Det er den arrogante og fjerne Biden med en administrasjon av Obama-folk som Sullivan, inkompetente politikerne i Brussel, overforsiktige Scholz, virkelighetsfjerne Macron og Brexit-kaoset blant britene som må ta ansvaret for at motoffensiven bli et nederlag. For dette er Vestens største militære nederlag helt siden Koreakrigen. Vesten har blitt grundig avkledt som kongen uten klær. Vi har ført oss selv bak speilet og hadde i virkeligheten flørt med en militær katastrofe siden våren 2015 da man satset på å konfrontere Putins Russland. Hadde Baltikum istedenfor Ukraina blitt angrepet, ville dette sannsynlig ha endt med russisk seier. Vi TRODDE vi kunne komme i krig og klare oss i ekstrem selvarroganse. Vi har overlegen teknologi, bedre våpen, de sterkeste flystyrker - men doktrinemessig, logistisk og kapasitetsmessig - er vi i virkeligheten falt gjennom gulvet. Bakhmut har vist oss viktighet av soldatmateriale, og motoffensiven har vist oss at krigens friksjon er uovervinnelig hvis det pares med inkompetanse med arroganse og manglende virkelighetskontakt. Hele verden ser det.

Dette eksisterer ikke. Krigslovene regulere vold uten politiske overtoner i det hele tatt.