JK22

En trenger bare å se på det som skjer i det amerikanske folket for å realisere hvilken irrasjonell kraft som finnes omkring demagoger som kunne manipulere ved hjelp av karisma, løgn og retorikk - ikke minst når disse kunne være regelbrytere som ikke stanses tidsnok. Trump kunne ha blitt stoppet under nomineringsvalget i 2016, men republikanerne som var desperat etter å vinne til seg makten, og mediekanalene var for opptatt av å høste gevinster på hans opptredens, ignorerte hans regelbrytning inntil det var for sent. Det samme hendt med Khomeini. Han var en bråkmaker allerede som en ung mann, som fikk ayatollahtittelen under ganske kontroversielle og utenomrettslige omstendigheter, som ble kastet ut i 1960-tallet da han mer eller mindre pisket fram opptøyer som endt med hundrevis av drepte, de fleste for hender på hans tilhengere. Helt fra begynnelsen var han en regelbryter som vant massenes beundring fordi de så en rebell uten å realisere hans sanne natur, de beundret hans frekkhet, lidd av sjalusi over hans dristighet og ønsket seg å ha hans "gave" for å gjøre som de vil. Vi så det samme omkring amerikanerne og Trump, mange vil være ham fordi de vil frigjøre seg fra normer og restriksjoner pålagt dem. Likedan i Persia, der hadde sjahen sørget for et hardstyre som mener at man må korrektere seg i vestifiseringsgjøringen. Lenin var en regelbryter. Likedan Muhammed profeten. Nærmeste ALLE som hadde forårsaket smerte og elendighet i menneskehetens historie - som Mussolini i Italia og Hitler i Tyskland - likedan Stalin i Sovjet - er regelbrytere som hadde kunne forbryte seg mot normer, lover, atferdsregulerende regler og spesielt etiske som moralske regler. Putin var en regelbryter i 1999-2004 da han kom til makten. Det samme med Hamas som er intet mer enn en ren terroristorganisasjon som er basert på prinsippet om å bryte regler med sin terror - og de israelske høyreekstremistene med Netanyahu, som definitivt er en regelbryter av rang. Alle disse regelbrytere utgjør en seriøs fare for menneskeheten.

Noen hadde spekulert om det var ikke Il-22M fordi den har ikke antennepoden på halefinnen da bildet var tatt. Så jeg undersøker litt, hvis det var Il-22PP som russerne bare hadde et eksempel av, ville dette overgå verdien av A-50U flyet - men, dessverre - poden var revet av. Så det er "bare" et Il-22M/M11 fly. I litt mer enn fem år har russerne mistet hele tre Il-18 elektroniskutstyrte fly - Il-20M skutt ned ved feil i 2018, Il-22 skutt ned under Wagneropprøret i 2023 og nå dette Il-22M/M-11 ødelagt ved feil. Muligheten om at Patriot-avfyringen kan ha vært kamuflert som et HIMARS-angrep har forsterket seg fordi det var to separate angrep i det samme tidsrommet mellom kl. 20 og kl. 22 mot Melitopol og Mariupol. På avstand er det vanskelig å se forskjell, spesielt i kveldsmørket, og artilleriradaroperatørene ville ikke ha latt merke til forskjell før PAC-2 GEM var kommet høyere - og da var man allerede for sent ut med å slå alarm. Kanskje ukrainerne hadde en "tom" rakettrampe med bare et enslig eller to missil som er lett å flytte, de kunne for eksempel ta bort unødvendige missilcontainere for minst mulig synlighet og dermed kan rettferdiggjøre en slik risiko. Ettersom vi vet at Patriot-systemet og S-300 systemet kan samarbeide, har ukrainerne dermed en ekstra fordel ved at de vil ha sterk overraskelsesmoment hver gang slik at russerne ikke kunne reagere tidsnok. Samme fordel har man dessverre ikke med NASAMS. Tror ikke det er mulig for dette systemet å samarbeide med andre utenom Patriot-systemet, og kan ikke sendes ut på feltet med altfor dårlig mobilitet i sammenligning med andre taktiske SAM som Buk. Det er mulig at vi må ha en "FrankenSAM" løsning omkring NASAMS, hvor man kan sette et par eller flere missilcontainere på et terrenggående kjøretøy. Irritert nok hadde man ikke overhodet tenkt seg dette. FrankenSAM-systemene er nå aktiv, hybrid mellom Buk og RIM-7 Sea Sparrow og hybrid mellom sovjetradar og AIM-9 Sidewinder. Osa-systemet er kanskje verdens beste feltluftvernssystemet til tross for sin alder, ettersom dette kombinere radar, IR-sikte, lasersikte og optisk sikte under ett, og har vist seg uovertreffende selv sammenlignet med mye mer avanserte motstykker. AIM-9L/M sendes til Ukraina og disse kan ikke bare sendes ut langs sin varmesøkestrålen, de er også i stand til å følge en laserstråle. Dermed er det ikke noe stort problem med å kombinere Osa med Sidewinder, men det var definitivt mye arbeid pga. dimensjoner og test. Den kan når 28 km fra fly, så det muligens har over 20 km rekkevidde. Osas 9M33M3-missilet når "bare" 15 km. Det er ganske mange Osa TEL kjøretøyer i verden som er lett tilgjengelig - minst 12 er underveis fra Ecuador.

Det er ganske turbulente værforhold i Ukraina, og vi her i Norge vet at mye snø vil ikke forsvinne raskt hvis det bare er få plussgrader og regn. Det er ikke oppgitt hvor det var, bare "ved Berdjansk". Hvis et fly går i oppløsning på større høyder enn 10 km, vil levninger av det spres over et meget stort område. Så er det bekreftet at A-50U flyet har blitt skutt ned med hele mannskapet på 15 menn om bord, og Il-22M/M-11 så vidt unngikk å krasje takket være flyets strukturelle styrke og pilotdyktighet - halepartiet er gjennomhullet, og det meldes ubekreftet annetsteds at den ene vingen var skadet hvor minst en motor var slått ut. Bildet av halen viser at det var et stort stridshode som hadde detonert som fra en S-200 eller S-300. Det er mulig at Il-22M flyet var truffet av russiske S-300/400 i kaoset etter A-50 flyet var nedskutt. To ganske verdifulle fly verdt en halv milliard dollar er permanent slått ut, det vil ta måneder for å berge det elektroniske utstyret fra Il-22M ettersom man må foreta skadeundersøkning. Ukrainerne hadde lært hvordan å plassere enkelte rakettramper så nær russerne som mulig for overraskende overrumplingsangrep, og egentlig er det ikke vanskelig; en M901/M902-trailer er bare litt større enn en containertrailer og kan slepes med en semitrailer - ikke mer iøynefallende enn en HIMARS. Og ukrainerne har gjort bruk av HIMARS på selve feltet ned til bare få kilometer fra nærmeste russer til en kunst. Patriot-systemet gjør det mulig å ha meget stor avstand mellom radar/kommandosenteret og den enkelte rakettrampen i et batteri som vil omfatte flere rakettramper. Det ryktes om at Patriot-avfyringen kan ha blitt kamuflert som et HIMARS-angrep i Søndre Donbass-fronten. Hvis rakettrampen var langs den asfalterte T0803 regionalvegen ved Novodanylivka, kan den med PAC-2 GEM når midten av Azovhavet. Med andre ord, A-50 flyet vil være innenfor rekkevidden for en Patriot-rakettrampe like nord for Robotyne. Det var sannsynlig en hit-and-run operasjon for å overfalle flyet (muligens som hevn for nedskytningen av MiG-29 flyet med en populær pilot om bord). S-300 fra flere kanter vil "peile inn" flyet, og hvis Patriot-radaren aktiveres, var det muligens bare for en meget kortvarig tid, for at besetningen på flyet ikke skulle alarmeres. Nedskytningen kan ha forårsaket kaos blant russerne som ikke så det kommende, og bakkepersonellet kan ha åpnet ild på Il-22M som var på vei akkurat forbi Kertsjstredet som var satt i alarm. Trolig hadde piloten valgt en uautorisert rute i hastverk for å komme seg bort, så det ble skutt missiler etter ham. Skadene på halepartiet kommer fra et stridshode av stor størrelse utløst på "lang" hold - og PAC-2 har et stridshode på 84 kg mens S-400s er hele 180 kg. Ukrainerne med sine S-300 radar kan ha sett dette og da flyet kom ut av radardekningen, spekulert man om dette var skutt ned eller hadde krasjet. Vi må definitivt levere flere semimobile SAM til Ukraina og skaffe oss liknende våpen.

Putin-regimet vil selvsagt nekte for at de har mistet et A-50 fly og fått et Il-22M skadeskutt (tidsavstanden på et kvarter kan tyder på at det siste flyet alarmert over tapet av det første flyet straks vendt seg mot øst lengst vekk, men hvis PAC-2/3 når maks. rekkevidde kommer de til å detoneres - det kan forklare skademeldingene), ennå ser det ut at det er en sterk mulighet at det har hendt. Amerikanerne har med hell klarte å hemmeligholde opplysningen om den reelle skuddvidden for PAC-3 MSE slik at russerne kan sette sine verdifulle flyene i stor risiko, spesielt hvis PAC-3 MSE har større rekkevidde enn PAC-2 GEM på mellom 160 og 200 km. Det er mulig at det var S-200V med S-300 assistanse, men sannsynligheten ser ut til å reduseres etter hvert som det bli flere data om episoden. Det har ikke tidlig vært verifisert om de kostbare og sjeldne (land som kjøper PAC-3 MSE, må ha bare få dusin og opptil et hundre om gang) PAC-3 MSE hadde kommet til Ukraina.

Det er mulig at en rakettrampe med flere PAC-2/PAC-3 var utplassert ved Zmiivka bare få kilometer fra bredden. Så kan S-300 radarene peile inn de patruljerende flyene man hadde på forhold kartlagt, og så snart disses lokaliteter bekreftes kan man aktivere AN/MPQ-65 radaren som vil i løpet av meget liten tid bekrefte og låse inn de to flyene. Så vil rakettrampen aktiveres og to-fire Patriot missiler vil bli avfyrt. Hvis AN/MPQ-65 radarstrålene kommer meget brått på, og deaktiveres like etterpå, er det mulig at russerne på A-50 flyet vil ikke kunne oppdage dette tidsnok. Og så kom missilene fram inntil de på "kloss" hold aktiverte sine søkningsradarene som kan ha blitt detektert i siste liten. Hvis disse opplysningene er korrekt, Rybar hos russerne spekulert om feilidentifisering "blå-på-blå" episoder, kan det betyr at PAC-2 har en litt større rekkevidde enn 160 kilometer. Men det finnes en variant som har ikke oppgitt rekkevidde i horisontal bane, PAC-3 MSE (Missile Segment Enhancement) med større rakettmotor og er 50 cm lengre enn PAC-3 CRI som er visuelt bekreftet i likhet med PAC-2 GEM (det var en PAC-3 CRI som boret seg gjennom et helikopter under Brjansk-massakren) i Kyiv. Det har aldri vært bekreftet om PAC-3 MSE har kommet til Ukraina. Bare et dusin land har PAC-3 MSE - og blant disse er Tyskland som levert det tredje Patriot-batteriet til Ukraina i november 2023. Trolig hadde amerikanerne og tyskerne ikke ønsket å gi denne varianten til ukrainerne fordi det er veldig kostbart og teknologisk avansert, men de russiske glidebombeangrepene kan ha fulgt til at man vil gi et lite, men uspesifisert antall PAC-3 MSE til Ukraina sammen med et Patriot-batteri som sannsynlig er i Odessaregionen. Vi vet fra Brjansk-massakren at PAC-3 CRI har en rekkevidde på mellom 80 og 100 km i virkeligheten, og ifølge opplysningene om PAC-3 MSE er rekkeviddeestimater bare mot ballistiske missiler kjent, wikipedia-opplysningen om "120 km" er referanseløst mens Lockheed Martin bare oppgav "50 % mer rekkevidde enn CRI". Det kan betyr opptil 200 km. Da vil både Il-22M og A-50 flyene være innenfor rekkevidde for disse PAC-3 MSE missiler. Ukrainerne har begge rakettrampetyper, M902 for PAC-2 GEM og PAC-3 CRI - og M903 for PAC-3 CRI - og MSE.

Ukrainerne har nå hybrid-systemer i tjeneste, og man vet fra USA at det hadde vært eksperimentert med en Patriot-S300 hybrid med hell, dermed er man i stand til å flytte en rakettrampe framover og bruker S-300 for å finne og peile inn mål man sender et missil mot, for så å aktivere selvsøkningsradaren i selve missilet. Dette kan ha vært benyttet minst et par ganger da et Su-24 fly og flere Su-34 fly ble skutt ned, hvor russerne var helt tatt på senga. Russerne er uten av stand til å gjøre noe med de mange radaranleggene hos ukrainerne som de har gjentatte ganger prøvd å nøytralisere med egne ARM-missiler som enten er for dårlig eller har for kort rekkevidde. Dermed tolerere de den ukrainske radardekningen - S-300 kan se hele tusen kilometer vekk mot ballistiske missiler i stor høyde - fordi S-300 missilene bare kunne komme 50 km dypt inn i egne luftrom. Hvis en S-300 radar står ved Snihurivka nordøst for Kherson by, kan den se fly over Azovhavet helt fram til den sørrussiske kysten mot Kertsjstredet, og russerne som kan detektere disse radarsignalene, vil selvsagt vennet seg til dette. Fra ved Zaporizjzja kan S-300 radaren se helt fram til luftrommet over Novorossijsk. Men jo lengre vekk, jo høyere måtte flyene være for å finne dem, fordi jorden kurver seg slik at luftrommet kan bli utilgjengelig. Hvilken er hvorfor russerne og ukrainerne foretrakk lave og mellomhøye flygning når de er mindre enn 50 km fra felten på begge sider. AEW&C flyene hadde vært et stort problem for ukrainerne fordi disse ofte gir assistanse til MiG-31 fly på jakt etter de ukrainske flyene med sine BVR-missiler. Et ukrainsk MiG-29 skal ha blitt skutt ned for flere dager siden.

De to flyene var over søndre Azovhavet mellom Berdjansk og Kertsjstredet. Med S-300 eller mer bestemt 36D6-radar er det mulig for ukrainerne å se fiendefly opptil 360 kilometer vekk, men da må disse være i stor høyde - det er lett å miste radarkontakt med dem når de kommer i lavere høyder, blant annet for å lande. Fra Berdjansk er det 160 kilometer, dette er helt på kanten for Patriot PAC-2 som har nøyaktig oppgitt rekkevidde, 160 km - selv om maks. rekkevidde er egentlig ikke offentlig kjent. A-50 flyet vil sannsynlig være litt lengre vekk, mye tyder på at dette flyet var i flygning langs Khersonkysten mellom Krim-halvøya og Berdjansk der det skal flyr fram og tilbake for å ha maksimal radardekning spesielt mot de nevnte kryssermissilene.

Det kan være grunnløse spekulasjoner for alt vi vet; det var ikke lenge siden Kertsjbruen stenges i forkanten av et mulig S-200 angrep (disse S-200 missilene er bruktløst, men de forårsaker stor stress for russerne). Så langt om at Il-22M kommandoflyet har landet mens A-50 AEW&C flyets skjebne er ukjent. Det skal ha hendt over Azovhavet ikke langt fra Kertsjstredet. Det er mellom 250 og 260 km mellom ukrainskkontrollerte land ved Zaporizjzja og farvannet nord for stredet. En Patriot SAM kan ikke komme så langt. MEN: Det kan et S-200 missil. Ukrainerne har tatt i bruk eldre S-200 missiler som ballistiske bakke-til-bakke missiler, ettersom disse skal når meget stor høyde opptil 40 km og dermed kommer mot sine mål ovenfra i kontrast til nærmeste alle kjente strategiske luftmålsmissiler. S-200V har en rekkevidde på 300 kilometer, og man vet at ukrainerne hadde eksperimentert med dette våpensystemet for tjue år siden. Dessverre ble disse utrangert lenge før invasjonen, og man vet at S-200 var solgt fra Bulgaria til Ukraina. Et problem med reintroduksjonen av S-200 er at det nødvendige utstyret for å benytte disse som SAM våpen var for gammelt eller opphugd, men en løsning på dette kan finnes i Polen. Det har polakkene klarte å pare S-200 missilvåpenet med S-300 våpensystemet. Disse S-200C basert på eksportvarianten S-200VE med en rekkevidde på 240 km var modifisert i 2000-årene, men for flere år siden var det besluttet at disse skulle erstattes med Patriot - som leveres for bare få måneder siden til Polen. Hvis ukrainerne får S-200C/S-300 hybridsystemet er de i stand til å sende ut S-200V på 300 km hold. Dessuten er stridshodet så stor, at missilet kan treffe sitt mål på "lang" hold. Det er en teoretisk mulighet at russerne gikk i en felle med AEW&C flyet over Kertsjstredet som skulle gi assistanse til S-400 radarkomplekset og blant annet kan brukes med "look down"-evnen for å oppdage Storm Shadow-kryssermissiler som er i stand til å unngå bakkebaserte radarovervåkning. De kanskje ventet seg et S-200 missil mot broen - når det rettes mot dem selv.

Israelerne hevder de har drepte over 10,000 palestinske militante så langt i Hamaskrigen og angrepet 30,000 mål med luftbårne våpen, av disse er 3,400 i taktisk nærstøtte for egne bakkestyrker i direkte trefninger. Siden innmarsjen startet mistet israelerne 188 drepte og 1,113 skadde soldater. Det er "stille" i Nord-Gaza der israelerne snu opp-ned på hver eneste stein og finne de gjenværende militante som trolig er bare få hundre på det minste, tusener på det meste. I sør er det derimot kraftige trefninger i Khan Yunis hvor israelerne snuble over militærsgraderte mål hele tiden fra forlatte angrepsrifler til tunnelkomplekser og HQ-lokaliteter. Det er kommet ut at israelerne vil for første gang ha sivilkontroll, for de vil avansere fra Khan Younis så snart det er rensket, inn i Rafah for å overta kontrollen over grensen mot Egypt. I ledd med dette vil de lede ut sivilistene inn i Khan Younis-området hvor man kan ha disse under kontroll. Dette kan ta flere uker fordi det er flere hundretusener der, mens IDF bare har et par titusener soldater. Og for å gjøre det må de bringe sivilfunksjonene under egne kontroll, som er lettere sagt enn gjort. Likevel; hvis israelerne skal ta Rafah, må de få sivilistene ut og regelrett ha disse i "arrest" mens militæroperasjonene foregår. Da må de ha humanitære organisasjoner med i arbeidet. Idet minst er det tegn på at Netanyahu har innsett at en fordrivelse av den gazapalestinske befolkningen er umulig fordi arabermaktene vil ikke tillate dette mens Biden hentet hjem et hangarskip for å signalisere USAs alvor. Det flyr nå amerikanske dronefly over Sør-Gaza - hver dag.

Sjokkeffekten var større enn de materielle resultatene så langt, bare et enslig angrep var registrert helt ut i det indiske havet så langt. Ifølge amerikanerne traff de 90 % av alle målene, men ifølge to kilder fra Pentagon var det kalkulert med at de vil bare ta ut den synlige delen, dvs. infrastruktur som garasjeanlegg og lageranlegg og i beste fall ta ut 30 % av houthienes arsenalet ettersom kryssermissilene og BM (ballistiske missil) er på rampekjøretøyer mens dronefly derimot har ikke egne transport, da disse må fraktes med technicals eller lastebiler og settes sammen på avfyringslokaliteten. Dette i seg selv er ikke overraskende. Men ettersom angrepene traff akkurat der man vanligvis hadde sine våpnene og benyttet disse for angrep på skipstrafikken, mener det for houthiene at angloamerikanerne vet hvordan disse opererte under deres angrepene. "My guess is that the Houthis are trying to figure things out on the ground and trying to determine what capabilities still exist for them," Sims II said. "I would expect that they will attempt some sort of retaliation." De hadde i forveien prøvd å angripe britiske og amerikanske krigsskip med svært lite hell, de krysserstore destroyere fra USA har ABM-kapasitet mens andre er kapabelt for å skyte ned dronefly på lang hold, mens kampflyene fra "Eisenhower" kan både skyte ned kryssermissiler og spore dem ned til avfyringslokalitetene. Og i Rødehavet har det vært en mystisk episode som er holdt hemmelig for offentligheten, som muligens skremmer houthiene; et amerikansk krigsskip praiet et fartøy og sendt en båt med Navy SEAL soldater for å ta den; to menn falt i vannet og forsvant. Men båten var sannsynlig tatt - og den kan være et smuglerskip fra Iran til Jemen. Dette viser at amerikanerne mener alvor ved å sette Nord-Jemen under blokade. All våpen houthiene har er fra Iran. Dessuten er det mystiske eksplosjoner to dager på rad uten at angloamerikanerne er involvert, muligens er IAF fra Israel kommet inn i bildet. Med F-15 og F-35 med tankflyassistanse er det ikke store vansker for israelerne å angripe houthiene i Jemen.

Et menneske kan drepes på mindre enn 150 m unna et nedslag av en 155mm granat, men små granatsplinter kan komme enda lengre ut og treffe et menneske uten å bli fatalt, på dobbelt avstand eller mer. Når et nedslag skje, vil det utløse voldsomme trykkbølger sammen med ekstrem høy varmesjokk som vil drepe momentant på de første tjue meter og påføre livstruende som lemlestende skader på de første femti meter. På mellom 50 og 150 m vil oddsen for å overleve forstørre seg, men tetthet og hastighet på granatsplinter som tynges ned av egne vekt, betyr at man kan drepes på denne radiusen - ved 150 m vil det være langt flere skadde enn døde. Tilfeldige granatsplinter kan dermed fortsette med forminsket styrke og treffe på hele 250 m hold. Hvis man vil ha 100 % garanti for å ikke bli truffet, må man være mer enn 300 m vekk fra et nedslag om man er på åpen lend uten fysiske hindringer som busktrær. På mer enn 20 m hold kan man overleve, men med meget traumatiske skader - har sett bilder av disse som var utsatt for HE-eksplosjoner på nær hold, det var som hvis de var sprayet med napalm og radbrukket gjentatte ganger. På mer enn 50 m vil oddsen for å få alvorlige skader bli mindre, men dødeligheten vil forbli sterk helt ut til 100-150 m, da er granatsplintene så spredt, at det bli mer bomtreff enn treff. Så lengre man ikke er i steinede omgivelser med løskantstein. Slike topografier kalles "karst" - i Italiafronten 1915-18 oppdaget italienerne og østerrikerne at det var ekstremt livsfarlig å være ute i det åpne da et granatnedslag kan produsere gigantiske geysirer av dødelige kantstein i hundrevis meters omkrets. I Ukraina trengte man ikke bry seg om dette.

Ikke rart at det russiske helsevesenet har begynte med å kne under presset. For de russiske estimatene over tapene bare er om permanente tap, dvs. døde, alvorlige skadde og savnede - lettere skadde, moderate skadde og soldater med senreaksjoner som forutså medisinsk hjelp tars ikke med. Så mye som en halv million soldater kan ha blitt påført skader av alle typer. Og mange har blitt syk, slik at disse måtte pleies - og dette er ressurskrevende i seg selv. 500,000 er i det meste laget selv for et stort land som Russland, når antibiotika, medisin, bindingsutstyr og redningsutstyr måtte brukes for å pleie disse over tid. Dessuten betyr titusener av skadde med traumatiske og livstruende skader at man må ha legepersonell med betydelig ekspertise, og dette vil da tappe sykehusene for viktig personell. Utgiftene for å ta seg av skadde militære er ikke en liten utgiftspost i krigstid. USA lært dette under Irakrigen da det var oppdaget at mens de kunne redde langt flere med traumatiske skader enn tidlig, kostet det mye mer enn før - med uunngåelig kostnadsøkning når disse soldatene måtte følges opp i ettertiden. I Ukraina har Vestens nødhjelpsdekning vært i stand til å ta vekk mye av presset på ukrainerne selv, men hundretusener har blitt skadet, med flere titusener lemlestet for resten av deres liv. Artilleri er meget fælt fordi dette er et våpen som forårsake skade på en soldat minst hundre ganger flere enn å drepe, ettersom de støpte granatene er designert for å løses opp i skarpe granatsplinter som kan ramme på minst hundre meter hold. For en 155mm granat et par hundre meter eller mer.

Why Trump’s Pentagon chief is embroiled in Boeing’s safety fiasco - POLITICO Alle er kjent med Boeings siste blemme, en B 737 Max-9 måtte nødlande da skrogpaneler omkring en nødutgang blåst ut under avgang, og da Alaska Airlines iverksatt en hastigundersøkelse på alle Max-9 flyene, fant de løse bolter og annet tegn på usømmelig arbeid. FAA måtte deretter beordre alle flyene på bakken. Etter hvert kom det fram at mange av problemene med Boeing fly - B 777, B 787 og B 737 - hvor det var stadig funnet løse og dårlige festede bolter som feilboring og dårlig skjøting - kom fra en enslig kilde; Spirit AeroSystems. Boeing hadde i lang tid nektet å bryte kontrakten med Spirit Aero som er ansvarlig for sammensetning av flyskrog tross voksende bevis på sjuskende arbeid som minner om den famøse togprodusenten AnsaldoBreda fra Italia (i 1937-1945 var det oppdaget liknende sjuskende arbeid på italienskbygde fly, spesielt fra Caproni-konsernet). Nå er selskapet i søkelyset. Og det fantes en politisk forbindelse med Trump. Fordi selskapslederen for Spirit Aero er Patrick Shanahan som var valgt som en "Mr. Fix-It" mann for en jobb som han var ukvalifisert for, da han var forsvarsminister i seks turbulente måneder i 2019 etter å ha vært Boeing-ansatt i mange år. Shanahan var kjent som en "problemløser", men at han kunne være hardhendt og ensporede. I november 2023 måtte Boeing - som delseier i Spirit Aero - skifte ut den forrige selskapslederen med Shanahan, som i januar 2024 er kommet ut i en "shit storm" kalt "Boeing storm" etter Max 9-flyene måtte settes på land. Han tok jobben fordi han siktet på ledelsesposten i Boeing og håper dermed på å skape åpninger ved å fikse Spirit Aero, ettersom han ikke kom langt innenfor selve Boeing hvor det er store hindringer for hans karriere. Istedenfor hadde han hoppet ut i ilden. Senatet har blitt involvert for å finne ut om kvalitetsproblemene som har hjemsøkte Boeing i mange år, er nådd et uakseptert nivå som kan sette fly og passasjerer i fare. Om nødutgangen hadde blåst ut i større høyder, ville det ha endt med totalforlis. Dette kan bli for mye for Shanahan som i 2013 var tvunget til å ordne opp i batteriproblemet om bord på B 787 som det første av mange problemer som han måtte konfrontere i hans karriere, men det kan sies at Pentagon var hans største og mest utfordrende problem. Trump hadde funnet JSF-prosjektet altfor kostbart og vil skrapere det, og det var tverrpartisk støtte for en slik drastisk løsning. Shanahan var raskt med å finne ut at kostnadsstigningen var fiktiv og basert på løse anslag, og klarte å kutte ned prosjektutgiftene, slik at masseproduksjonen kunne starte - dermed kunne F-35 Lightning kommet ut til verden. Men da Trump ønsker at han skulle bli værende, var Shanahan raskt med å ligge avskjedsbrev rett på presidentbordet i juni 2019. Han er kjent for å være smart. Men i møte med den usunne kulturen i Boeing var det lite Shanahan kunne gjøre, Max-krisen var for stor, for uhåndterlig selv for ham, som må ta en del av ansvaret for denne. Og i Pentagon hadde hans favorisering av Boeing fulgt til ramaskrik som gjør at han hadde fått mange fiender innenfor forsvarssektoren. Max-saken satt "the Boeing stench" på ham. Denne stanken har forsterket seg i dag. Siden 2021 satt Shanahan i Spirit Aero. Dette selskapet i 2006 kjøpte BAE Systems aerostrukturfabrikk (for å sette sammen fly) og bli nesten enestående som flysammensetningsselskap, blant annet ved å eie Boeings tidlige fabrikker i Kansas og Iowa, men det var i slutten på 2010-årene man så en voldsom utvidering på gang, da B 787 og B 737 MAX settes i produksjon fordi det var altfor mange ordrekontrakter uten å ha tilstrekkelig produksjonskapasitet - slik at mye av dette måtte utkontrakteres til Spirit Aero. Det var da problemene begynte med å melde seg. Nå er Boeing i skikkelig trøbbel, analytikere gjør det klart at om det ikke var for militærskontraktene ville konsernet ha kollapset som et resultat av tillitstapet etter rotet med 787 Dreamliner og deretter kaoset med B 737 MAX, etter sist nytt er det kommer bekymringsmeldinger om B 777-9 selv om det var en stor bestilling på 90 B 777-8/9 i november 2023, som har gjort at selve amerikanske flyselskaper har begynte med å gå til Airbus. Dette definitivt minner om hvordan Lockheed og Douglas gikk under, men denne gangen er det ingen som kan kjøpe opp Boeing.

Skjebnegudinnen Nemesis så langt har gjort en god jobb med "ikke gjøre det du ikke vil andre kan gjøre mot deg", med et guddommelig inngrep. Hun har sans for ironi.

Trolig er T-90M visuelt vist; den har fått en ganske lei omgang - man kan se ganske mange treff på kanonløpet, tårnet og sideskjørtene, den så ut til å ha hatt kamuflasjebekledning og et skjoldtak, som var simpelt blåst vekk så bare rester var tilbake. Total vrak. Trolig hadde brannen i det hydrauliske systemet skapt omfattende interne skader og hele overflaten på tårnet virker ganske opprevet. Dette var sannsynlig med HEI-T ammunisjon som ikke er i stand til å penetrere den tykke pansringen på T-90M, men som i 1905 under Tsushimaslaget var et konstant regn av splinter og HE meget effektiv for å blende motstanderen som ikke kunne slåss tilbake, og deretter slo den ut for godt. Den gang oppdaget japanerne at deres ammunisjon som ikke kunne penetrere det tykke stålpanseret på slagskipene, var i stand til å ødelegge alt annet - dermed slå dem ut og sist satt dem i brann. Historien gjentar seg.

Ukrainernes manglende ABM-forsvar sammen med Putins galskapsledelse har blitt kritisk; under den siste angrepsbølgen var de i stand til å skyte ned 7 kryssermissiler, men ingen av de ballistiske missiler - 13 S-300/Iskander missiler, 6 Kinzhal missiler og 6 Kh-22 missiler. 25 missiler kom gjennom og traff deres mål som sannsynlig er industrielt, sammen med 10 kryssermissiler. Russerne sløser nå bort våpen vitalt for det nasjonale forsvaret uten å bry seg om fremtiden, ettersom det bare er tre Patriot batterier og et IRIS-T SLM batteri som har ABM kapasitet. Problemet er ikke missilmangel hos ukrainerne; her er problemet at de ikke kan forsvare seg mot ballistiske missiler med høy hastighet som russerne egentlig ikke har så mange av; spesielt Kinzhal-missiler som er kostbart i produksjon. Logistiske sentrer og industrielle mål er blitt den første prioritet for russerne. Som et resultat av FPV-trusselen var ukrainerne nødt til å grave seg ned eller bruker upansrede kjøretøyer som de mistet mellom et halvt dusin og et dusin hver dag, men fra Canada og USA har man fått pansrede patruljekjøretøyer eller rett og slett panserbil basert på eksisterende pick-up sivilkjøretøyer. I meget GRELL KONTRAST til militærindustrien var produsentene i stand til å levere meget mange kjøretøyer med liten tidsforbruk. 1,000 panserbiler basert på Ford F150 har blitt bygd i Canada, mens hundrer av panserbiler basert på Toyota Cruiser leveres fra USA uten at Biden trengte å blande seg inn. Ukraina har fått flere tusen sivilkjøretøyer basert på Ford F150 og Toyota Cruiser, som på feltet vist seg å ha gode egenskaper som technicals. Mannskapsmangel sammen med suksessen i Donetskfronten hvor dronekjøretøyer var i stand til å minelegge angrepskorridorer rett for nesa på russerne, har fulgt til at man i stigende grad setter inn ubemannede stridskjøretøyer for daglige beskytning av russiske posisjoner. Denne robotkrigføringen som har blitt mulig med selvkjøringsteknologi og AI, er i ferd med å bli populært på ukrainsk hold fordi de mister for mange menn til splinter fra artillerigranater som bare kan ødelegge et robotkjøretøy med direktetreff. I mellomtiden er dusinvis av dronekjøretøyene sendt ut for å ligge ut miner og atter miner - russiske vinninger i søndre del av Donetskfronten skjedde interessant nok i meget opprevne terreng der kjøretøysbruk er umulig - mens ukrainske sappører er opptatt med å ligge ut flere millioner miner i nord, sør og øst. Ukraina i likhet med Russland har arvet enorme lagrer med stridsvognminer fra Sovjetunionen. Russerne, spesielt under Avdijivka-kampene, har oppdaget at de mister altfor mange panserkjøretøyer til minesperringer lagt ut av modige soldater eller dronekjøretøyer. I Donetskfronten ble et MT-LB sendt ut som VBIED for å rydde rent et minefelt - det gikk ikke som planlagt.

Sant; men houthiene har ikke vært mottagelige for diplomatiske fremstøt slik at det er ved å gå løst på Indias interesser, dessuten hadde det indisk-iranske forholdet forverret seg i det siste, muligens som et resultat av Khameneis berserkgang samtidig som det nærmere seg valg. For inderne er Sueztrafikken svært viktig ettersom man hadde tatt fordel av det forsurede forholdet mellom Vesten og Kina samtidig som den makroøkonomiske kapasiteten utbygges, og dette reflekteres av disses maktinnblanding i Adenbukta i møte med pirater og for å markere seg mot arabermaktene. De frigjorde et skip som hadde blitt kapret ved nyttåret. Og for inderne har de seriøse problemer med å bli tatt på alvor av houthiene som er så religiøsfanatisk at de betraktet dem som ikke-troende undermennesker. ASBM-angrepet på det russiske smuglertankskipet gjør det klinkende klart at houthiene utgjør en alvorlig trussel mot verdensmarkedet på det sårbare leddet mellom vest og øst. Angloamerikanerne gikk til angrep etter gjentagende advarsler og et angrep på et tankskip som heldigvis ikke ble skadet. I natten til 13. januar ble Sanaa angrepet av amerikanerne som tok ut en radarstasjon i flyplassområdet. Det ser ut at strategien er å ødelegge krigsvitale mål for hver angrep houthiene lansere.

Recent criticism of Western-supplied equipment to Ukraine and the industries that produce it has characterised this equipment as “boutique”; i.e. a luxurious, over-engineered item with a lengthy manufacturing time. This narrative is also commonly found to promote the notion that inflated budgets and poor performances are inherent within manufacturing industries. Moreover, some critics have blamed Ukraine’s allies’ inadequacies in producing more ammunition and vehicles on these same manufacturing complexities. Along with addressing this criticism, we will examine why many pieces of artillery have been removed from the battlefield for repair. Barrels are an essential component in weapon systems, guiding the ammunition through a long narrow cylindrical tube. Barrels are divided into three sections from the breech face: the combustion chamber, bore, and the muzzle. The graphic below illustrates a typical gun barrel design, depicting components such as the breech, bore, and muzzle [1]. The figure also shows a cross-sectional view of a gun barrel that depicts the grooves on the inner surface of the bore. The projectile's outer diameter is slightly smaller to the barrel's inner diameter. When the trigger is pulled, the propellant burns and produces a large volume of gas. High-pressure gas combines with mechanical force to increase the ammunition's kinetic energy, pushing it towards the bore and muzzle of the barrel. The conversion of chemical to mechanical energy creates high-pressure and high-temperature conditions inside the chamber, leading to erosion and wear of the material after every firing cycle. This results in plastic deformation followed by permanent barrel failure. In the past, barrels were retired because the walls of the barrels themselves became thinned due to wear. This was caused by the continuous process of erosion which occurred during firing; an erosion process of both the chemical and the mechanical type [1-2-3]. Technological advancements in materials and coatings have, however, helped to inhibit or alleviate barrel erosion. Despite this, overall, four main routes of failure exist for any gun barrel: wear and erosion, fatigue, plastic bore deformation and gas leakage/burst (as illustrated in the image below for reference). The last two on this list are classed as catastrophic failures. The first sees the barrel deform plastically to the point where its geometry is compromised and rendered unsafe to operate. This can be triggered by improper use, or combustion of the propellant charges causing an anomalous increase in chamber pressure. The second is the creation of a fracture across the barrel’s thickness which causes gases to be expelled during operation. This could lead to a more substantial failure if the material used for construction is too brittle. As you can imagine, gun barrels operated using correct procedure and are subject to frequent inspection are unlikely to malfunction. However, wear and erosion are inevitable. Two factors contribute to the erosion and wear process: temperature and the velocity of the shell. Propellant gases force the projectile forward down the barrel, past the ‘shot-start force’ of the driving band. The projectile exits the muzzle at high velocity, while the gases expand and follow behind it. The firing cycle is then able to be repeated. The lifespan of a gun barrel can generally range from anything from 100 to 1000 rounds [3]. When a gun barrel fires a projectile, it follows a thermodynamic cycle similar to that of a single-stroke engine. The pressure gradients during the projectile's movement within the bore can be observed from the image below, which depicts the nature of such gradients at different locations. The nature of wear and erosion is often localised on the barrel’s rifling, where materials experience micro-structural change due to the cyclical high-temperatures to which they are subjected. The dependency on temperature and speed is demonstrated in the graph below, where we can see how barrel wear occurs at its highest in the combustion chamber and the muzzle section [3]. This explains why Russian artillery pieces having undergone catastrophic failure are frequently photographed with this having occurred close to the base of their barrels. This event is obviously not limited solely to Russian barrels. Pictured below is a Russian D20 [3b] which experienced a failure in its high-pressure section due to an abrupt increase of pressure from a faulty propellant charge. Gun barrels, as mentioned before, undergo significant thermal, chemical, and/or mechanical degradation of the bore material during their exposure to hot combustion gases. If the steel bore is not protected it is fully exposed to these hot gases, which can result in thermally altered layers [3]. These are also known as ‘heat affected zones’ and occur both at and below the bore surface. This, in turn, can lead to ‘heat checking’, characterised by an alligator skin appearance, as well as cracking of the bore surface itself. Both of these problems increase exponentially with continued firing. Additionally, hot gas-induced degradation of the fully exposed steel bore can cause thermo-chemical firing damage, leading to gas-wash erosion. To prevent this, the bores are coated with a protective, often chromium-based, layer. Should this coating be damaged, however, the steel becomes partially exposed to the hot gases released during firing, leading to cracks and pits in the coating and gun steel. As with an unprotected bore, thermal damage can cause heat affected zones at and below any exposed substrate, leading to ‘heat check’ cracking and platelet micro-cracking of the bore coating and steel [1]. Continued firing leads to bore coating shrinkage and a widening of the aforementioned ‘heat check’ cracks. Thermochemical damage to the steel bore is caused by hot gas-induced degradation of the partially exposed interface between the coating and substrate. This causes an accelerated erosion rate, leading to micro-pit formation and abrupt spalling, chipping, and stripping of the protective coating. This phenomenon is depicted in the following graphic illustrating the process leading to erosion pit cracking. We are nearing the end of the story about the initiation and growth of mechanical cracks. As you may recall from previous posts, barrels are subjected to cyclic loads in the form of internal pressure between each charge, which is accompanied by cyclic temperature changes across the thickness and length of the barrel. In addition, wear and corrosion introduce imperfections in the rifling, which can lead to the initiation of cracking. The danger of such cracking is determined by its initial length and its ability to grow. As shown in the figure, quite deep cracks can develop in an A10 autocannon [4], but this does not necessarily mean that the barrel needs to be replaced immediately. Thus, barrel replacement depends on materials and their resilient properties, or, in simpler terms, the energy released when a fracture occurs. The longer the crack, the more energy is released [5]. This process cannot be stopped, but it can be observed and measured; estimations from which are then used to inform users about the maximum number of shells that should be fired for each barrel. One common misconception about barrels pre-dating the 21st century is that our guns used to fire at a vastly sustained rate because they were simply more capable. This, as shown above, is simply not true. Even during the Vietnam War, gun barrels did not shoot continuously, and there are specific reasons for this. To disprove this fallacy we can use research conducted on the thermal behaviour of the M102 barrel (used during Vietnam war), of 105mm calibre. This particular study utilised a computer simulation to chart the thermal issues detected following a rapid fire sequence of 10 rounds per minute [6]. The simulation showed that after firing 24 rounds, the risk of the propellant ‘cooking off’ became severe, leading to potentially catastrophic consequences for the system and its operators. In addition, the thermal gradient across the barrel thickness could introduce an increase in stresses and deformations which could further undermine the rifling’s lifespan. The salient question we have to examine is how often a gun barrel needs to be changed. While this process is not cost-free, and can cost up to 100,000 dollars in a worst case scenario, its comparison requires the context of past practice. To do this, we must consider the key factor of EFC, or Equivalent Full Charges. Typically, every gun barrel is capable of firing a range of ammunition types, yet not all of theses use the same amount of propellant. Therefore, calculating the life of any one barrel for its human crew can be tricky. When a round is fired with the highest charge admissible, the EFC is equal to 1. Any other combination will have a value between 0 and 1 [7]. To give a worked example of the EFC calculation, if the gun shoots 100 4H propellant charges, and 50 3H in a day, that’s a total EFC of 100 X 0.5 + 50 X 0.2 = 60. This means that over the 2500 only 60 would have been utilised. These numbers are obtained using the table shown below [7] for 155mm Howitzers, including the M199, M284, and M776. Among all the charges reported, the M119A2 is the most demanding one in service and produces an EFC of 0.5 on an older M776. From WW2 onwards, the standard for most howitzers has been 2500 rounds, but, in reality, the number of rounds each barrel can shoot varies and is, most of the time, higher. Older charges were much less efficient, with 1 round taking 1 EFC as shown with the M119A2 shell on the older M185 barrel. Propellant performance affects chamber pressure, muzzle velocity, and, resultantly, this particular aspect demands closer scrutiny within its own thread or article at a later date. As mentioned before, the design of any barrel is key to its performance and lifespan, with the table illustrating these effects from older barrel designs. Following WW2, howitzer designs changed, making them progressively lighter as both higher performing and more mobile artillery systems were required. Nowadays during normal operations, the average maximum charge is the 4H, which has a corrosion EFC of 0.5, meaning that a single howitzer can typically shoot up to 5000 shells. Recently, the resilience of these NATO barrels has been proven in Ukraine. Some reports have even claimed that some barrels successfully fired over 17,000 times, and mostly at maximum charge, without requiring a barrel change. By comparison, during WW2, an M1 155mm howitzer was capable of firing 1500 shells, similar in weight to the modern M107, at distances up to 21km. Modern gun barrels can also fire newer shells such as the M795E1; a shell that can reach up to 28 km on a relatively short barrel (39 calibre). Weight and mobility advancements for towed artillery systems are also important to note. Towed artillery pieces can be moved rapidly compared to old-fashioned entrenched howitzers, which may be more vulnerable to both loitering munitions and long range weaponry. It is therefore clear why designing and maintaining artillery barrels is so challenging, why they need to be replaced - and how we decide when it's time to do so. All in all, it's worth noting that artillery today is more lethal and agile than comparative weapons systems from WW2. The conclusion that can be drawn from this is that the current state of this vital component of warfare is significantly more advanced than what existed in eras past. It also marks how perceptions change over time; what was considered a good weapons system today may be simply obsolete. On battlefields today, wars are fought with little to no safe zones due to the increase of precision strike weapons, but also due to the widespread adoption of loitering munitions and suicide drones. [1] Deepak Kumar, Sahil Kalra, Mayank Shekhar Jha, A concise review on degradation of gun barrels and its health monitoring techniques. [2] B Wu, J Zheng, T F Luo, T Wang, Y C Zhou and X Huang, Damage and fracture of gun barrel under wear-fatigue interaction (https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1742-6596/1507/10/102034/pdf…) [3] Richard G. Hasenbein, Wear and Erosion in Large Caliber Gun barrels. (https://apps.dtic.mil/sti/pdfs/ADA440980.pdf… ) [3b] https://mil.in.ua/en/news/the-invaders-152-mm-d-20-howitzer-exploded/… [4] https://lunainc.com/blog/enhancing-weapons-readiness-fatigue-cracking-analysis-gun-barrels… [5] https://link.springer.com/referenceworkentry/10.1007/978-0-387-92897-5_257#:~:text=Definition,an … associated%20street%20 intensity%20 factor. [6] Bin Wu, Gang Chen, Wei Xia, Heat transfer in a 155mm compound gun barrel with full length integral midwall cooling channels. 7] Department of the Army, Field Artillery Manual Cannon Gunnery April2016 (https://armypubs.army.mil/epubs/DR_pubs/DR_a/pdf/web/tc3_09x81.pdf… ) “From Wear to Warfare: Explaining and understanding the Lifespan of Artillery Barrels” • Tocnhyi.info (tochnyi.info) Dette er veldig interessant om det moderne rørartillerivåpenet i dag. At NATO kanon/haubitsløp er langt bedre enn russiske, er en gammel sannhet som verifiseres i Ukraina - at et haubits, kanskje en M777, klarte å avfyre 17,000 granater uten løpsskifte er svært imponerende. Når et utkjørt løp må skiftes ut, vil det sendes til fabrikken for gjenboring. Alle kanonskyts har reserveløp.

Det har vært meldt at besetningene i Bradley stormpanservogner i 47th. har fått så sterk selvtillit, at disse er mer aggressive og initiativvillige enn normalt. Ikke bare har de høy overlevelsespotensialitet om kjøretøyet slås ut, det har vist seg at FPV-droner knapt bet på disse, og de har meget sterk sensorsteknologisk overtak i forholdet til nærmeste alle andre kampkjøretøyer med mulig unntak av CV90. BMP-3 som hadde kommet ut for Bradley, overlevd ikke mer enn få sekunder fordi de var raskt oppdaget og deretter utmanøvrert i spørsmål om ildutveksling. Dessuten er stormpanservognene så lite teknisk krevende selv sammenlignet med T-serien, at disse er mer "driftssikkert" enn selv CV90, med ammunisjon som gjør det mulig å avløse stridsvogner for horisontal beskytning på fiendtlige posisjoner. Med en 25mm Bushmaster som har en skuddtakt på 200 skudd per minutt og HEI-T ammunisjon som kan detoneres i hoftehøyde over nedgravde fiender er en Bradley mer treffsikkert og dødeligere enn en T-72. Og ettersom den vanlige avstanden er på 1,1 til 1,5 km - T-serien kan ikke treffe med absolutt sikkerhet på lengre hold - er Bradley med en Bushmaster-automatkanon i stand til å treffe mål på 3 km hold - på det lengste kan man treffe et mål på 6,8 km hold. Ved enkeltskudd vil en stormpanservogn være treffsikkert og dermed treffe et mål på 3 m størrelse på 1 km, men ved treskuddsalve og deretter automatild vil vibrasjoner og rekylkreftene redusere treffsikkerheten. Det er hvorfor så mange granater "bommet", i virkeligheten er det innenfor normale kriterier. T-90M var sjanseløst fordi da den pepres med 25mm granater, hadde den vansker med å lokalisere Bradley som skjule seg i forsenkende veger, bak vrak og mellom trær som bygningsrester, og så snart tårnet treffes, vil sensorer og utkikkvinduer slås ut, slik at man vil bli blind. I slutten valgt besetningen å stole på pansringen. Men det var ERA-bokser og eksplosjonsfarlige røykleggingskapsler på utsiden - som gjør mer skade enn ventet. Når kanontårnet begynner å svinge ukontrollert, er det fordi det hydrauliske systemet var slått ut samtidig som tårnbesetningen kan ha blitt drept. Da hadde Bradley klarte å penetrere sårbare deler av tårnpanseret. Ukraina har fått 186 Bradley stormpanservogner, men trolig er en fjerdedel til en tredjedel av disse utslått så langt, og disse erstattes ikke av USA, som har 2,000 i lagring. Biden kunne sende 500 Bradley til Ukraina.

Houthiene sendt ut en ASBM mot et skip som de hevdet var britiskflagget sørøst for Aden helt ut på det indiske havet, bomtreff på rundt 500 m. Det som er interessant, er at de ikke angrep skip i Rødehavet - og da identiteten på skipet blir kjent, vist det seg at dette var et smuglertankskip med russisk oljelast... Putins egne skip med andre ord selv under Panamaflagget. Angloamerikanerne helt sikkert hadde sine meninger om dette. India sender nå en flotilje på ti krigsskip mot Adenbukta, for Modi er den indisk-europeiske handelen svært viktig for den økonomiske veksten som hans politiske makt er knyttet til. I kontrast nektet kineserne å gjøre noe, Xi hadde demonstrativt nektet å slutte seg til FN-resolusjonen som forlanget et halt på houthienes blokade (russerne ignorere dette bare dager etter å ha unnlatt å stemme... de blir bare mer og mer upålitelig). Dette kan ikke den kinesiske forretningsstanden og mektige handelsinteresser i Kina overse. I Vesten med unntak av franskmennene som har aldri tilgitt amerikanerne for Aukus-saken og tapet av Sahel, er det latt merke til at ideologiske kløfter preger den vestlige responsen i Rødehavet, venstrevridde holdt seg unna mens sentrumsbaserte er mer åpent. I Tyskland måtte Teslafabrikken stenges fordi delvarer ikke vil komme fram i tid, og det merkes overalt at det er oppstått komponentmangel i EU/EØS. Ennå er bare Storbritannia på USAs side, de andre ser ut til å kjøpe houthienes løsning om total nedstengning av israelsk shipping mellom Israel og Østen. Uten å realisere at mye av Israels eksport går østover. Biden angrep Nord-Jemen for å komme israelerne i forkjøpet, og egypterne er handlingslammet fordi den barnslige kronprins MBS (bin Salman) i Saudi-Arabia nektet å realisere alvoret. Stridighetene fortsetter i Gazastripen nå som IDF er i full gang med å tvinge ut Hamas militante som skjuler seg, men med lavere intensitet enn tidlig, det merkes et betydelig kvalitetsfall på den palestinske siden, spesielt i Khan Yunis som til israelernes sjokk vist seg å romme et meget stort antall tunnelkomplekser. Det meldes at mindre enn halvparten av tunnelene så langt er ødelagt, et anslag på 6,000 tonn betong og 1,800 tonn stål var brukt på byggingen - og mye tyder på at dette var i det minste laget. 700 rakettramper har hittil blitt funnet og ødelagt, hundrevis av raketter er tatt intakt, og opptak av bruk av disse vist at Hamas systematisk bryter alle regler som i praksis gjør hele Gazastripen til et legitimt mål.

Visuell dokumentering som så langt har kommet fram, viser at angloamerikanerne var spesielt treffsikkert; store eksplosjoner med karakterisk trekk etter rakettbrenselseksplosjon, sekundære eksplosjoner og langvarig brann. Ifølge houthiene som ikke er den legitime regjeringsmakten ifølge FN, som en av tre parter i hele landet Jemen, var 73 mål truffet og at sivil tap utebli; 5 drepte og 6 skadde. Ifølge angloamerikanerne var over 60 mål i 16 steder truffet under angrepene fra 4 Eurofighter Typhoon, 15 F/A-18 Hornet og et uspesifisert antall krigsskip med "over 100 presisjonsvåpensystemer". Dette er kirurgisk presisjonsangrep, og det lot til å ha hatt større effekter enn antatt, opptaket på britisk hold vist enorme eksplosjonskrefter som ikke kom fra laserstyrte 250kg bomber.

12 mål har blitt angrepet, det er ikke kommet mange autentiske opptak fra Nord-Jemen, men disse og øyevitner bemerket nemlig at bare enkelteksplosjoner var registrert med et mulig unntak av en lokalitet med mange sekundære eksplosjoner, fordelt på tre flybaser, to militærbaser og flere andre steder. Kommandofasiliteter og radaranlegg skal ha blitt angrepet sammen med beliggenheter med dronefly og ballistiske missilvåpen. Mangel på sekundære eksplosjoner og langvarig brenning kan skyldes at det ikke er kommet mange opptak, men de iranskbygde droneflyene og missilvåpnene er påfylt klar for øyeblikkelig avfiring - spesielt disse ballistiske missilene som har solid rakettbrensel. Houthiene hadde vært varslet i god tid, på sosiale medier gikk det mer enn en time mellom de første signalene og begynnelsen på flyangrepene. Iran er sagt å ha blitt underrettet mange timer tidligere. Herregud, historien gjentar seg. Da LBJ godkjente det første flyangrepet, kom McNamara på TV og forklart om det kommende flyangrepet, endog oppgi hvor det skulle skje, uten å realisere at det er forskjellige tidssett globalt sett. To fly ble skutt ned med tap av tre menn. Skadene var begrenset fordi nordvietnameserne hadde tatt sine forholdsreglene. Allies Strike Back Against Houthis In Yemen | The Drive

Det har vært en begrenset militæroperasjon fra hangarskipet "Eisenhower", den britiske flybasen i Kypros, flere amerikanske destroyere og kryssermissilubåten "Florida" i bare to bølger på få minutter hver i en periode på rundt en halvtime eller mer - jeg får Vietnam-vibber av det. Den gang trodde LBJ at Nord-Vietnam måtte straffes for aggresjon med små flyangrep rettet mot militære mål, det eneste dette produsert var å venne nordvietnameserne til en luftkrig og styrke disses besluttsomhet da flyangrepene i begynnelsen var svakt koordinert og utilstrekkelig. Det er tegn som tyder på at Khamenei har helt mistet det; han ager på egenhånd gjennom IRGC og har gitt omfattende støtte til houthiene og deretter hjalp dem med å utøve den ulovlige blokaden av skipstrafikken gjennom Rødehavet med våpen og etterretning, samtidig som han setter Iraks regjering under et voldsomt press mens irakiske vasallmilitser mer og mer hyppig går til angrep på amerikanerne. Jeg tror nå bestemt at det ikke er Israel, men USA som er Khameneis mål - og at alt han hadde gjort siden han gav klarsignalet få dager før 7. oktober til Hamas, er for å hevne drapet på hans nære venn Qasem Soleimani i 3. januar 2020. Da hadde Trump hisset opp til krig gjennom året 2019 bare for å feige ut etter et dronefly var skutt ned, flere sivilskip var kapret og da et saudiarabisk oljeraffineri ble ødelagt. Og da Iran angrep amerikanske militærbaser i januar 2020, gjort Trump ingenting. Khamenei handler gjennom tolkning av den politiske utviklingen i USA hvor Trump med hans MAGA-tilhengere er i full gang med å bedrive sabotasje (så meget at McConnell eksplodert og forklart at verden er i krig), da McCarthy ble fjernet som speaker og kaoset i det republikanske partiet oppsto, sendt han signalet til Hamas. Intensiviteten av houthienes aggressivitet er et speilbilde av kongresskonflikten i desember-januar omkring hjelpepakken til flere land inkludert Ukraina og Trumps undermineringsaktiviteter som nå er gått så vidt, at han farer med løgn som destabilisere folkebevisstheten. Alt dette er Trumps skyld.

Det har startet. Houthikrigen er i full gang fra natten til den 12. januar 2024.

Situasjonen i Polen er latterlig og meget alvorlig, hvor "alle" kunne se at PiS-tilhengerne har kommet inn i en alternativ virkelighet skapt av langvarig propaganda og løgnkampanjer - da demonstrasjonen fant sted i Warszawa, var det nemlig partiorganisert - en mitting fra Jugoslavias oppløsning ved å busse inn demonstranter fra hele landet - kunne man se ubegripelige slagord, påstander og sinnssvake anklagere med en tydelig anti-tysk spiss som hvis Tyskland er en mye større trussel enn Russland. De demonstrert for "pressefrihet" og for "politiske fanger". Men for førstnevnt hadde Tusk prøvd å foreta utrenskninger i statskontrollerte mediekanaler - og da Duda vetoet nasjonalbudsjettet, blir all pengestøtte stoppe så disse mediekanalene måtte stenges. Som for det andre; de to "politiske fanger" var ikke anholdt av regjeringen. De var i virkeligheten anholdt på domstolenes ordre. Mariusz Kamiński og Maciej Wąsik fra PiS var arrestert og dømt for korrupsjon i mars 2015, men de fikk amnesti av president Duda etter PiS fikk regjeringsmandatet i oktober 2015. Ifølge polsk lov kan ikke en president gir en straffedømte amnesti før alle ankemuligheter er oppbrukt. Dette nektet Duda å respektere, og da domstolene reagert på dette, hadde dette fulgt til at PiS begynte med å underminere rettsstaten, som leder til konflikt med EU. Duda hadde vist seg å være en altfor egenrådig, maktglad og ubetenkelig mann med en lang rekke kontroverser. Selveste høyesteretten i 2017 hadde avgjort at Dudas amnesti var ugyldig i forholdet til konstitusjonen, men det var ikke respektert av PiS som åpent truet dommerstanden. Etter Tusk returnert til makten i desember 2023 kunne domstolene på nytt gjenoppta sitt virke, og domstolen i Warszawa beordrer de to korrupsjonsdømte mennene anholdt. De har ikke ennå ferdigtjent sin straff. Det var ganske skandaløst at Kamiński kunne inngå i regjeringen som minister uten portfolio. Dette hendt i presidentpalasset hvor Duda prøvd å beskytte disse to mennene, og det hendt under dramatiske omstendigheter. Tusk-regjeringen har gjort det klart at de har ingenting å gjøre med saken. Duda dermed vil benåde mennene på nytt, men de legale omstendighetene er ganske tvilsomt. Det som er veldig merkelig, er at Kaczyński og Duda gjør ALT for å beskytte Kamiński, selv ved å begå konstitusjonsbrudd. Nå over til Sør-Korea; Det vist seg at det var hold i Tusks erklæring om at det andre lånet i forbindelse med våpenkjøp fra Sør-Korea ganske enkelt ikke eksistere. I januar 2024 måtte sørkoreanerne innrømmer at de fremdeles er ikke i stand til å ha en finansiell plan på plass for å dekke lånet, som dekkes 100 % av sørkoreanerne (det første lånet dekkes 70 % - 30 % av Sør-Korea og Polen). Det er omfattende forhandlinger som foregår for tiden, men Tusk som vil styrke forsvarsbevilgningene, vil ha en "lokal" løsning ved å satse på Polens egne militærindustri. Mange spør seg nå hvordan PiS kunne ha tillatt dette mens sørkoreanernes motiv var enkelt; de vil fortsette våpenleveransene og dermed "binde til seg" sin kunde med en verdiløs avtale uten å løse kostnadsspørsmål som vil kunne veltes over på polakkene. Tusk som en erfaren EU-politiker så dette med en gang. For tiden vil han konsentrere så mye som mulig av forsvarspengene innenfor sine grensene.