JK22

“Politics used to be the art of the possible. Now it’s the art of the impossible. Meaning, let’s put forward proposals that can’t possibly pass so that we can say to our respective bases, ‘Look how I’m fighting for you’… “We’ve gone from the sublime to the ridiculous.” Jeg har sett dette før. Historikerne som i tillegg hadde dyptgående studier av interne konflikter, borgerkrig og samfunnskollaps har sett dette før. Det nye republikanerpartiet har blitt et ekte parti for "den falske konservatisme" som bunnet i rasistiske tankegods - det er ingen tilfelle at utviklingen startet etter Obama kom til presidentvervet i januar 2009, Trump - Musk -Cruz - mange ledende hvite mennesker - hadde fremmet rasistiske holdninger uten at dette er åpenlyst, mange hvite reagert voldsomt på å ha en fargede mann som deres president. Og dette var ikke forstått av gamlegarden som i Bush junior-tiden (2001-2009) var voldsomt oppslukt av sin kontrarevolusjonære ambisjoner hvor man vil fremme egne nyliberalistiske ideer og en reversering av den progressive USA. Da Bush junior gikk av, begynte gamlegarden å pakke sammen koffertene slik at McConnell i dag er en av de siste gjenværende. Da de flytte ut - forstår de ikke hva de hadde sluppet løst; og blitt alloppslukt av et ønske om å "rense ut" nederlaget i 2008, slik at de sabotere - åpne opp - manipulere - og endt opp med å miste ledelse, partikontroll etc. En nyliberalistisk retning som har blitt antidemokratisk ved at man fremme for moralkontroll og førerstyre der man vil ha enerett på å ekskludere - selve essensen i "den falske konservatisme" oppdaget av McGhee med hennes bok "The Sum of Us" fra 2021 - har begynte å overta; kremlintarians. Den kontrarevolusjonære strategien har blitt en trojansk hest for antidemokratiske krefter med fascistiske tendenser som er dannet omkring den eneste sanne tesen av "den falske konservatisme" - retten til å ekskludere. De har allerede begynte med å ekskludere sine politiske motstanderne. Dette er soleklare bevis på en borgerkrigsutvikling.

Umulig. Zelenskyj forlanger det umulig av Syrskyj. Det er tydelig at han ikke er villig til å utskrive nye menn og samtidig forlange en aktiv krigføring i møte med russerne.

Virkelig? Hvis svenskene kan produsere tretti fly i ett år, jeg hadde trodd produksjonen hadde stanset nesten helt for flere år siden - er dette meget tiltrengt. Ukraina har avslørt at stealth kampfly har seriøse begrensninger; de er for kostbart, for spesialisert og for infleksibelt for sanne "mudderslåssing" som heller ikke passer for jagerfly oppgradert til jagerbomberrolle eller for bombefly som F-15E og Su-34. Det har istedenfor vist at det taktiske angrepsflyet med selvforsvarsevne mot jagerfly vil ha en plass i fremtiden, som må være billig, enkelt og lett tilgjengelig for tiltenkte roller. Det er så frustrert at NATO i 2010-årene kvittet seg med de siste angrepsflyskvadronene. Nå vet "alle" at det taktiske kampflyet med angrepsrolle først, deretter jagerrolle er en sterk nødvendighet i ethvert flyvåpen. Russerne selv sliter også på det feltet. Mang en russisk flyvåpenoffiser forbannet avgjørelsen om å kun satse på tomotorsfly slik at de fikk et kapasitetsgap mellom Su-25 som i realiteten er et kamphelikopter på vinger, og Su-34 som egentlig er et allsidig bombefly. Fra Libya - Syria - Jemen - hadde den trofaste og gamle sliteren Su-17/22 blitt beundret av flyvåpenoffiserer verden rundt da man så hvordan dette flyet fungere som et angrepsfly og et taktisk bombefly samt som plattform for stand-off våpen. Ukrainerne og russerne hadde Su-17/22. De var solgt vekk. Rundt om i verden er folk villig til å slåss til døden for å beholde disse flyene - bokstavelig talt! Disse flyvåpenoffiserene i Russland kan ha vært av meningen at om de hadde taktiske angrepsfly, ville de for lengst ha vunnet, og disse i Ukraina kunne ikke annet enn å slutte seg til den samme konklusjonen etter å ha mistet for mange Su-25 og Su-24, og fått meget gode resultater med Su-27 og MiG-29 som allikevel måtte forbi i jagerflyrollen. Så Gripen - eller den sørkoreanske Eagle - ville selvsagt være å foretrekke.

Erdogan er for stor til å ta en slik sjanse med artikkel 5, men Orban kan finne på å gjøre det - og Trump har regelrett sagt ut at han er villig til å ignorere artikkel 5. Det er åpen opprør i USA. Og det ser ut at militæret kan ha blitt kraftig provosert fordi Haleys ektemann - major Michael Haley som har en høytliggende post i kampen mot islamistene i Jemen og Somalia - har blitt grovt fornærmet av Trump som meget ondskapsfullt påpeker at ektemannen ikke er sammen med Haley. Det virker som at de republikanske politikerne som kun vil ha en vinner, ikke klarte å innse at de må beskytte sine, mens militære - som hadde et meget anstrengt forhold med Trump i 2017-2020 - presses mot bristepunktet. Det er sett at militære nærmest glimret ved å utebli omkring Trump. Also during his Saturday rally, Trump ramped up his attacks on NATO, saying that he would urge Russia to do “whatever the hell they want” to any member country that doesn’t, in his view, spend enough on their own defense. “One of the presidents of a big country stood up and said, ‘Well, sir, if we don’t pay and we’re attacked by Russia, will you protect us?,’” Trump said during the rally. “I said, ‘You didn’t pay. You’re delinquent.’ He said, ‘Yes, let’s say that happened.’ No, I would not protect you. In fact, I would encourage them to do whatever the hell they want.” Dette er monstrøst! Det har tydeligvis gått hus forbi ham at Taiwan og Filippinene kan ikke forsvare seg mot et kinesisk angrep, og at den amerikanske alliansepolitikken siden 1945 er basert på direkte assistanse til andre svakstilte land som skal kunne forsvare seg betalt med amerikanske penger, som vil betales tilbake over tiden. Dette er selveste essensen i den amerikanske "imperialisme" som noe kaller det, og "frihetens verden" som andre kaller det. Ingen, absolutt INGEN, hadde noensinne stilt spørsmål om dette fram til 2024. Republikanerne må få klar beskjed at de er nødt til å kvitte seg med Trump. De må også tvinges til å innse at de har mistet styringen. Hvis McCain fremdeles var i livet, ville han ha sporenstreks dratt rett til South Carolina og slått ned Trump uten den minste nølingen. Reagan vil stive av raseri. Nixon vil simpelt beordret en "fønik"-skvadron for å drepe ham. Med dette har Trump kastet hele alliansebyggeverket og den frie verdenen ut i tvilens dal.

Det vil ha vært min plan. Tvinge befolkningen ut i nord. Rydde opp. Deretter angripe sør, forflytte befolkningen til nord hvor man kan ha disse under sivilkontroll ved å internere disse så de kan få dekke deres humanitære behov. Jeg ville ikke ha brydd meg om detaljer, bare gjennomføre dette med størst mulig effektivitet. Det har hendte gjentatte ganger i historien. Men; fram til nå hadde israelerne bare dyttet befolkningen foran seg, og har gjort ingenting for å etablere sivilkontroll eller internere disse så de kan få disses behov dekket. Vi skulle ha fasiliteter på plass så medisiner og helsetjenester kan deles ut, arrangementer så humanitære leveranser fra andre land kan komme til disse - og telt som brakkhus som en hær kan meget lett oppføre; det er ikke vanskelig å reise flere tusen brakkbygninger. Dette finnes ikke. Ingenting har blitt forberedt. Dermed er en tvunget forflytting urealistisk uten enorme humanitære konsekvenser - Netanyahus ordre er kommet altfor sent, spesielt når militæroperasjonen skulle avsluttes i løpet av bare få uker.

Han er sprøytende gal. Dette i seg selv burde ha fått oppvakte republikanerne til å gjøre opprør og fysisk fjernet ham fordi denne mannen ser ut til å gjenoppta hans ideer som overstresset det amerikanske alliansesystemet i 2019-2020, sørkoreanerne har aldri tilgitt den stygge behandlingen de var utsatt for, og allierte inkludert Norge var dypt rystet av Trumps ignoranse hvor man satset sterkt på rene mafiametoder ved å initiere på å handle ett-for-ett fremfor som del av en gruppe som det er tradisjon for i 1945-2017. Heldigvis var administrasjonen overfylt med generaler, hauker og alliansekontaktpersoner som Bolton, som hadde slitt meget sterkt med skadebegrensning og nødpleining - det gikk så langt at ordrenekt og handling bak ryggen på Trump var blitt nødvendig (Obama opplevd dette blant annet i 2016 da Assad-holdte Deir ez-Zor var utsatt for et uautoritert angrep som hjalp ISIS - dette var på initiativ av generaler) Ingen allianse vil overleve det, NATO-medlemmene vil heller trekke seg ut fremfor å akseptere en slik uakseptert utpressing, likedan med alle andre allierte som vil da vende ryggen til. Hvis Trump bli president, kommer han sannsynlig til å stoppe all støtte til Ukraina, hente hjem alle amerikanske styrker i Midtøsten, forlange blodpris fra Taiwan, Sør-Korea og Japan som vil da reagere meget voldsomt, trekke USA ut av NATO og inngå avtaler med Putin om en deling av Europa mellom USA og Russland. Som vil da realisere i avslutning av NATO når alle berørte nasjoner gjør opprør og kaste ut amerikanerne. Det er resesjon i EU som truer med å tippe helt over, slik at dette kan sende Europa ut i ruin. Hans 60 % toll på varer fra Kina og 20 % på varer fra hele verden kommer til å bryte opp den globale handelen. Så kommer han til å deportere så mange som mulig med å arrestere og internere flere millioner mennesker, sette dem inn i interneringsleirer og deretter tvinge meksikanerne til å "ta dem tilbake" og "betale for dem" - som vil da får Mexico til å starte krigsopprustning og endog finner på å søke kinesisk beskyttelse hvis Trump skulle angripe dem. Mange republikanere inkludert Cruz vil ha en militær invasjon inn i Mexico. Og hvis han deretter begynner å sette seg over lov og dom, ignorere kongressen og høyesteretten fordi Roberts gir han absolutt immunitet til å bryte konstitusjonen, ved å arrestere og forfølge politiske dissenter og eventuelt få Biden myrdet som en "rebell", og erklære at han egentlig var president i 2021-2025 - og dermed bryte amerikansk lov fordi han er valgt for tredje gang - vil det utløse ramaskrik mens republikanerne vil hyller ham. Internering av immigrantene vil få mange millioner amerikanerne til å se virkeligheten i øyne; som tyskerne oppdaget i 1945 er det lett å la egne fordommer går løpsk, det bli noe annet når man ser fordommenes grusomme resultater stirrer tilbake. Demokratene, ekte republikanerne og selvstendige vil ikke ha annet valg enn å gjøre opprør og knuse MAGA-kulten sammen med en meget stygg utryddelseskrig innad i republikanerpartiet som vil opphøre med å eksistere. Trump vil bli fjernet, sannsynlig henrettet, men skadene i 2026 eller 2027 vil være gigantisk mens Putin underlagt seg Ukraina, angrep Polen, erobret Baltikum og fordrive et par titall millioner på allmenn flukt samtidig som Skandinavia måtte forsvare seg til en voksende pris. Så når amerikanerne realisere at de trenger hjelp, vil de finne ut at deres allierte regelrett hater dem, men de vil tvinges til å slutte seg sammen og reparere skadene samt bekjempe deres fiender. De må bygge opp murer, meie ned inntrengere, deportere farefulle fiendefolk og begynner med å intervenere militært i andre land for å stanse vanstyret og lovløsheten som fordriver så mange mot Vesten. Putin vil dø, men det russiske folket vil etterlates i ruiner sammen med deres ofre som vil hevne seg, samtidig som Europa må gjenreises sammen med Nord-Amerika. Vi vil bli klokere i 2030-årene. Men til en altfor høy pris. Trump og Putin kommer til å bli husket som monstre.

Dette er mer enn så usannsynlig, nei, endog en-mot-en-million mulighet; kanskje første gang i historien - et strategisk SAM system gikk på stridsvognminer?!! Dette er det pinligste og mest ydmykende som kunne skje. Hvordan kunne et rakettrampekjøretøy bli slått ut av miner når det skulle deployeres minimum tretti kilometer fra nærmest ukrainsk posisjon, endog når regelen er rundt femti kilometer? Russeren som kommanderte denne enheten, må skikkelig ha blitt helt fra seg, bare et hell i uhellet om at ammunisjonen ikke eksplodert. Det er forresten ikke så mange av disse S-350 systemer; bare seks sett var bygd, kun fire sett for hæren.

Germany’s Days as an Industrial Superpower Are Coming to an End (yahoo.com) In a cavernous production hall in Düsseldorf last fall, the somber tones of a horn player accompanied the final act of a century-old factory. Amid the flickering of flares and torches, many of the 1,600 people losing their jobs stood stone-faced as the glowing metal of the plant’s last product — a steel pipe — was smoothed to a perfect cylinder on a rolling mill. The ceremony ended a 124-year run that began in the heyday of German industrialization and weathered two world wars, but couldn’t survive the aftermath of the energy crisis. There have been numerous iterations of such finales over the past year, underscoring the painful reality facing Germany: its days as an industrial superpower may be coming to an end. Manufacturing output in Europe’s biggest economy has been trending downward since 2017, and the decline is accelerating as competitiveness erodes. “There’s not a lot of hope, if I’m honest,” said Stefan Klebert, chief executive officer of GEA Group AG — a supplier of manufacturing machinery that traces its roots to the late 1800s. “I am really uncertain that we can halt this trend. Many things would have to change very quickly.” The underpinnings of Germany’s industrial machine have fallen like dominoes. The US is drifting away from Europe and is seeking to compete with its transatlantic allies for climate investment. China is becoming a bigger rival and is no longer an insatiable buyer of German goods. The final blow for some heavy manufacturers was the end of huge volumes of cheap Russian natural gas. Alongside global volatility, political paralysis in Berlin is intensifying long-standing domestic issues such as creaking infrastructure, an aging workforce and the snarl of red tape. The education system, once a strength, is emblematic of a long-term lack of investment in public services. The Ifo research institute estimates that declining math skills will cost the economy about €14 trillion ($15 trillion) in output by the end of the century. In some cases, the industrial downshift is taking place in small steps like scaling back expansion and investment plans. Others are more evident like shifting production lines and trimming staff. In extreme instances — like Vallourec SACA’s pipe plant, once part of fallen industrial giant Mannesmann — the consequence is permanent closure. “The shock was huge,” said Wolfgang Freitag, who worked at the plant since he was a teenager. The 59-year-old’s job now is to disassemble equipment for sale and help his old colleagues find new work. Germany still has an enviable roster of small, agile manufacturers, and the Bundesbank and others reject the notion that full-blown deindustrialization is anywhere close. But with reforms stalled, it’s unclear what will slow the decline. “We are no longer competitive,” Finance Minister Christian Lindner said at a Bloomberg event earlier this month. “We are getting poorer because we have no growth. We are falling behind.” Chancellor Olaf Scholz’s fractious coalition was thrown into further disarray in mid-November by a budget crisis sparked by a court ruling over borrowing measures, leaving the government with little leeway to invest. “You don’t have to be a pessimist to say that what we’re doing at the moment won’t be enough,” said Volker Treier, foreign trade chief at Germany’s Chambers of Commerce and Industry. “The speed of structural change is dizzying.” Frustration is widespread. Although hundreds of thousands of people have hit the streets in recent weeks to protest against far-right extremism, the anti-immigration Alternative für Deutschland, or AfD, is ahead of all three ruling parties in the polls — trailing only the conservative bloc. Scholz’s Social Democrat-led alliance has support from 34% of voters, according to a Spiegel analysis of recent surveys. Fading industrial competitiveness threatens to plunge Germany into a downward spiral, according to Maria Röttger, head of northern Europe for Michelin. The French tiremaker is shutting two of its German plants and downsizing a third by the end of 2025 in a move that will affect more than 1,500 workers. US rival Goodyear has similar plans for two facilities. “Despite the motivation of our employees, we have arrived at a point where we can’t export truck tires from Germany at competitive prices,” she said in an interview. “If Germany can’t export competitively in the international context, the country loses one of its biggest strengths.” Other examples of decline surface regularly. GEA is closing a pump factory near Mainz in favor of a newer site in Poland. Auto-parts maker Continental AG announced plans in July to abandon a plant that makes components for safety and brake systems. Rival Robert Bosch GmbH is in the process of slashing thousands of workers. The energy crisis in the summer of 2022 was a major catalyst. While worst-case scenarios like freezing homes and rationing were avoided, prices remain higher than in other economies, which adds to costs from higher wages and regulatory complexity. One of the hardest-hit sectors has been chemicals — a direct result of Germany’s loss of cheap Russian gas. With the transition to clean hydrogen still uncertain, nearly one in 10 companies are planning to permanently halt production processes, according to a recent survey by the VCI industry association. BASF SE, Europe’s biggest chemical producer, is cutting 2,600 jobs and Lanxess AG is reducing staff by 7%. Germany’s sluggish bureaucracy also isn’t keeping pace, even when companies are prepared to invest. GEA installed solar capacity at a factory in the western German town of Oelde, where it makes equipment that can separate cream from milk. It applied for permits to feed in the power last January, two months before starting construction and is still waiting for approval — nearly two years after initiating the project. The energy squeeze came quickly on the heels of disruptions from the pandemic that led to stalled assembly lines as German automakers waited months for chips and other components, underscoring the risks of relying on a far-flung network of suppliers, especially in Asia. China is now causing trouble for Germany in a number of ways. On top of its strategic shift into advanced manufacturing, a slowdown of the Asian superpower’s economy is sapping demand for German goods even further. At the same time, cheap competition from China is worrying industries key for Germany’s climate transition — and not just electric cars. Manufacturers of solar panels are shuttering operations and cutting staff as they struggle to compete with state-supported Chinese rivals. Dresden-based Solarwatt GmbH has already cut 10% of its workforce and may relocate production abroad if the situation doesn’t improve this year, according to CEO Detlef Neuhaus. Germany’s headwinds require adaptation. For EBM-Papst, a producer of fans and ventilators, the industrial crisis meant acquiring a struggling supplier. And to stay nimble, the company shifted production to components for heat pumps and data centers and away from the auto sector. It’s also looking to move some administrative tasks to eastern Europe or India. “It’s not just energy,” CEO Klaus Geißdörfer said in an interview. “It’s also staff availability in Germany, which is now very tense.” Within a decade, the working-age population will be too small to keep the economy functioning as it does today, he added. The Bundesbank concluded in a September report that a decline in manufacturing — which accounts for just under 20% of the economy, nearly twice the US’s level — isn’t worrying if it’s gradual. Such a trend could mean the end of the road for more basic manufacturers like the pipe plant in Düsseldorf. Freitag, a member of the factory’s works council, is now helping prepare the 90-hectare site for sale. Much of the equipment will end up in a scrapyard, which “makes my heart and eyes weep,” he said. Det er nå en voksende mulighet for at Tyskland - det europeiske kontinentets motor - vil kollapse raskere enn ventet. Det var en tabbe å skifte om til ren eksportøkonomi fordi så snart markedene bli selvforsynt vil etterspørselen synker, det amerikanske markedet er i ferd med å stenges mens det kinesiske markedet er i full gang med å skifte om til selvforsyning nå som kinesiske varer overta (slik at det bli lavere priser, som utelukket mye dyrere varer!) - og det europeiske markedet har blitt ulønnsomt fordi energikrisen har presset produksjonsutgiftene rett oppover. Tyskland hadde kunne ta fordel av sin sentrale posisjon i EF og EU siden 1993, men blitt en parasitt som mer og mer ikke kunne klare seg på egenhånd. Det var en ufattelig stor tabbe å dumpe atomkraft og ikke diversifisere energitilgangen slik at da russisk olje og gass utebli, rammet dette Tyskland med stor kraft. Det var en enda mye større tabbe med å ha felles energibørs over et kontinent slik at den europeiske etterspørselen sank. Og på toppen hadde tyskerne mistet toget når det gjelder elektriske kjøretøyer slik at Kina har et forsprang på minst et tiår - dessuten hadde immigrasjonen, sosiale ustabilitet og befolkningsnedgang - det det faller raskere enn i Russland - fulgt til et stort problem med for lite kvalifisert arbeidskraft. Det er store regioner på størrelse med Østfold i Tyskland hvor man stort sett ser folk eldre enn førti år, endog i mellomstore byer. Politikerne prøver nå å finne nye markeder som det indiske, men dette motarbeides av franskmennene som ser ut til å ha fått nok av markedsliberalisme og egne folk som trenger økonomisk trygghet - og de er ikke blind, de har sett hvordan deres produksjon utkontrakteres til andre land, og flere konserner som VW babler nå om å flytte til andre land med billige arbeidskraft og energi - som Ungarn som får russisk gass og har planer om atomkraftverk. Vi har ETT MEGET STORT PROBLEM.

Det er slikt det fungere i alle velfungerende demokratiske systemer utenom det amerikanske siden 1970-årene, og dette knyttes ikke til enkeltindivider, men til grupper av ledere som går sammen og eniges seg mellom om hvilken kandidat man burde velge og støtte - dette er essensielt for et demokratisk representasjonssystem. Den tyske kansleren velges ikke av folket liksom den norske statsministeren i Norge. Selv i land med presidentisme som styremodell - som demokratieksperter generelt misliker - finnes det mekanismer som skulle tillate flertallsbestemmelser i maktens korridorer. Dette finnes i Latin-Amerika hvor man hadde høstet bitre lekser under den kalde krigen, som gjør at presidenten og parlamentet måtte balanseres mot hverandre - som leder til gjentatte konstitusjonelle kriser. Mange tenker på Sveits, men selv der velger man ikke sine statsoverhoder, kun representantene som skal gjøre på disses vegne - et system som har fungert godt i mange århundrer helt tilbake til middelalderen.

Det som skildres her er Bidens pedantiske strategi, han har alltid satset på å begrave hans motstandere i detaljer og atter detaljer, "stump the dummy"-fenomenet er hans spesialitet. Stump the Chump: What it Means, How it Works (investopedia.com) Dette er IKKE en fin beskrivelse, det er litt for sterkt minnende om hersketaktikk i forumer. Biden har den ufattelige evnen for å snakke ned andre uten stans og i slutten overvelde disse. Til og med Obama, som er mye smartere - dette vet alle - har funnet seg rådvilt og oppgitt i møte med Biden. Trump bare simpelt bråker og smeller som svar. Men det fulgt dermed til at han fortapte seg i detaljer og atter detaljer som en bedreviter som ikke nødvendigvis har innsiktsevne eller oversiktsevne, et poeng som Robert Gates og mange andre hadde hentet fram, og som er hovedårsaken bak de mange politiske feilene i hans karriere som politiker.

Russerne kan ha enorme produksjonsfasiliteter uten å frykte angrep i kontrast til ukrainerne som er nødt til å desentralisere sin krigsindustri og spesielt droneproduksjon som måtte skje i små lokaliteter selv hvis de bli ganske mange som gjør det mulig å når målet om 1 mill. per år i løpet av relativ kort tid. En skulle nærmere ønske at ukrainerne hadde påskyndet arbeidet på kryssermissilvåpensystemer etter INF-traktaten var oppsagt i 2019, men korrupte tilstander, dårlig industrikvalitet og politisk press fra USA og EU hadde holdt tilbake ukrainerne altfor lenge, samtidig som man innså i 2022 at ballistiske missilvåpen ikke er fremtiden. Nå er de nødt til å satse på billige dronefly, som har vist seg å ha lite merkbare virkninger - det var de gamle Tupolev-dronene som hadde mest "bang"-effekt. Hvis ukrainerne kunne ha GLCM-kryssermissilsystemer for angrep opptil 2,000 kilometer eller mer inn i Russland, ville krigens natur ha skiftet meget drastisk helt om. Og vi i NATO kan trenger det, for det er ikke bare nok med flybårne kryssermissiler, vi må ha landbaserte kryssermissiler i tillegg til presisjonsartilleri for 150 til 500 km avstand. Heldigvis har vi allerede eksisterende våpensystemer som NSM og RBS 15, et sjømålsmissil kan omstilles til kortavstands kryssermissiler for angrep på land. I 2000-årene var klasevåpen på moten; det var planer om subsoniske kryssermissiler som kunne bombe flybaser med dusinvis av klasebomber. Disse ville ha vært meget ettertraktet i møte med SAM-siter og flybaser som logistiske sentre, alle har sett opptaket hvor et par Storm Shadow-kryssermissiler overflyr et S-400 batteri. Hva om disse kryssermissilene kunne bombe dette batteriet? Jeg håper den første ukrainske GLCM vil komme ganske snart. Dronefly er effektivt, men de har for lite "bang" i sammenligning med kryssermissilene.

Uansett selv om man vet mer, er det et stort problem med elektronikk på avveie at dette benyttes i avanserte våpensystemer og masseproduksjon av våpen rettet mot vestlige land; det kan ikke tolereres. 1) Selvbergingskapasitet og militær kapasitet er vitalt; en militærmakt må kunne forsyne seg med menn, midler, våpen og teknologi med en nasjonal/multinasjonal selvbergingskapasitet. 2) Altfor mye vestlig elektronikk har kommet på avveien fordi det er oppstått et globalt komponentmarked som ingen har oversikt over, og fordi altfor mye er utenfor egne politisk kontroll. 3) Man må ha evne til å fornekte en potensiell fiende adgang til egne teknologi, det har vi ikke. Øst-Asia vant ikke bare fordi det var mye høyt kvalifisert arbeidskraft; det var billigere, færre forpliktelser for arbeidsgivere og minimal bekymring for miljøkonsekvenser. TSMCs konkurrentene kom fra høyprissamfunn med høyere arbeidslønn, større utdanningsutgifter og større interne konkurranse i arbeidsmarkedet i et regulert land hvor man må ta hensyn til arbeidere og miljø. De var pålagt betydelige handikap på forveien. Og det bli ikke bedre fordi siden 1980-årene har det vært en synlig nedgang i kvalifiserte arbeidskraft i vestlige land. Jeg snakker ikke om militær utstyr i Kina. Kineserne bryr seg ikke om å sende våpen til Russland fordi når anseelsen av russernes våpen går nedover, er produksjonskapasiteten i vestlige land for dårlig samtidig som mesteparten av ikke-Vesten har vendt ryggen til Vesten, slik at kineserne nå hale inn den ene kontrakt etter den andre uten stans over hele verden, de blir rike som et resultat av den russisk-ukrainske krigen. Iran og Russland har avanserte våpen som ikke ville ha vært mulig uten vestlige elektronikk. Og de har satt dette i masseproduksjon som ser ut til å overgå det som skjer i Vesten.

Hamaskrigen kan ha tvunget fram en amerikansk retrett ut av Irak og Syria. Det hadde vært amerikansk-irakiske samtaler i flere måneder siden utbruddet av krigen i oktober etter hvert som angrepene på de amerikanske basene intensiveres, og mye tyder på at Biden-administrasjonen - vi må innser at Biden i dag ikke lenge bestemme alene - er villig til å trekke seg ut. Etter nedkjempingen av ISIS i 2019 da denne terroristbevegelsen mistet all territorial kontroll i Irak og Syria, var den militære deployeringen blitt sittende fast fordi amerikanerne vil ikke trekke seg ut av Syria hvor de støtter syriskkurderne og syriske islamistrebeller mot Assad. Dette fulgt til en amerikansk-russisk konfrontasjon i Nord-Syria hvor Erdogan med hans antikurdiske politikk er jokeren, og deretter til en amerikansk-arabisk forverrelse fordi araberstatene vil grave ned stridsøkset med Assad. Trump prøvd å kutte det gjennom i desember 2018, men Erdogans aggressivitet tvunget fram et halt på alle evakueringsplanene - ikke minst fordi flere titusener ISIS-tilhengere har blitt tatt til fange istedenfor utryddet. Disse holdes som gisler for å holde amerikanerne i Øst-Syria. Biden som arvet dette problemet, har ikke kunne finne noe rask utvei pga. det amerikanske Assad-hatet og Erdogans imperiale drømmer samtidig som Iran gjør seg mer og mer gjeldende enn tidlig. Trumps drap på Suleimani i januar 2020 - det som er startpunktet på de turbulente tjueårene - hadde kastet det turbulente amerikansk-irakiske forholdet ut i et stup uten ende. Selv om det hadde vist seg helt umulig å utrydde ISIS fordi man må praktisere folkemord på 150,000 sunnimuslimene i Deir ez-Zor regionen og Anbar-regionen, er ISIS så effektivt holdt ned at lokale krefter kan takle disse. Selv om det er rapporter om at både syriske regjeringssoldater, russiske ekspedisjonssoldater, jordanske soldater, iranske soldater og irakiske soldater sliter med å stanse volden i vinteren 2023-24. Dermed trenger ikke USA logisk sett å bli værende; på sikte kan det åpner for en fullstendig utrydning av ISIS. Trumps attentat og Hamaskrigen har skapt en uholdbar situasjon som helt siden 2018 var forutsett; i det samme øyeblikket som Trump forkastet atomavtalen kom de første formaninger om iranske stedfortrederangrep på de amerikanske basene i Syria og Irak. En uerklært amerikansk-iransk krig hadde startet. De som mener Trump ikke startet en krig, er ikke kjent med det som hadde funnet sted i de irakisk-syriske ørkenene. For Biden og generalene er det en uholdbar situasjon. Så som et resultat - spesielt etter rakettangrepet på Al-Asad flybase i 20. januar - hadde amerikanerne funnet seg i en situasjon hvor en retrett kan bli nødvendig, ettersom det ikke er mulig å bli værende i isolerte baser spredt rundt omkring uten annet enn fly- og helikopterforbindelser i møte aggressive militser, uten å intensivere den uerklærte krigen. Tower 22-angrepet var dråpen i begeret, som gjort det klart at man må reagere. Det tok en uke før gjengjeldelsesangrep kom, som nå oppfattes som et forsøk på å berge ansiktet mens vasallmilitsene ligger lavt i vente på signaler fra Iran og Bagdadregjeringen. Militært sett er det ikke mulig å holde på baseinfrastrukturen i Syria og Irak; for regjeringene i disse landene er fiendtligstemt mot amerikansk nærhet - Assad-regimet i Damaskus og Bagdadregjeringen som i seg selv er dypt splittet mellom amerikanskallierte, selvstendige og iranskallierte. De eneste sikre allierte er syriskkurderne og irakiskkurderne, men førstnevnt har i lang tid slitt sterkt med å slutte fred med stabukken Assad som er villig til å miste Øst-Syria enn å forlike seg med dem, og sistnevnte er i et uavklart forhold med den arabiske delen av Irak. Hvis det var hav i nærheten, kunne det ha blitt mye lettere - men nei da. Amerikanerne vil ikke ha en Dien Bien Phu-situasjon om det bryter ut en amerikansk-iransk storkrig hvis administrasjonen i det hvite huset ikke er villig til å få opp farta. Dermed er en evakuering blitt uunngåelig.

Dette scenarioet nærmere seg med stormskritt. IDF klarte å innta og utrenske Khan Younis uten å forårsake uaksepterte sivil tap, men det var bare fordi de simpelt sprengte ned alt skritt for skritt som rivningseksperter som demontere bygning etter bygning, deretter nabostrøk etter nabostrøk, slik at sivilbefolkningen kunne tvinges ut på avstand. Nå er sivilbefolkningen konsentrert i to lokaliteter; Mawasi evakueringssonen mot kysten og grensebyen Rafah. 1,3 millioner befinner seg i Rafah fordi det er der grenseovergangen til Egypt og de humanitære leveransene er. Israelerne har etablert militær kontroll over tre fjerdedeler av Gazastripen. Wikipedia er ikke lenge til hjelp fordi store områder som "tilsynelatende" er ikke under israelsk kontroll, har blitt ingenmannsland hvor israelske soldater kan uforstyrret ta seg fram i møte med et minskende fåtall palestinske militante og de gjenværende sivilister som stort sett ignoreres. Bare Rafah-regionen er tilbake. Der hadde israelere for lengst sikret militær kontroll over det åpne landet i sørøst hvor militante ikke kan bevege seg i det åpne. Hamas har mistet trolig 20,000 menn, og om dette skulle stemme har de bare væpnede sivilister og et lite fåtall militante tilbake for sivilkontroll i Rafah, som er blitt disses siste maktkonsentrering. Netanyahu vil få sivilbefolkningen evakuert, og omsider er det på tid. Men 1,3 mill. kan ikke flyttes ut til Mawasi som er overfylt med hundretusener på hundretusener av flyktninger fra før, og må da flyttes annetsteds fordi egypterne vil ikke tillate en exodus inn i egne land. Det er dessuten kommet så sent, at ordren kan bli meningsløst i dagens situasjon, spesielt ettersom han vil avslutte militæroperasjonen før 10. mars 2024.

Dette er intet mindre enn katastrofe! Da Biden vant i 2020, var det ingenting i vei med ham, men så hadde de fleste vært i troen om at han skulle bli president i en bestemt periode som skulle rydde opp etter Trump og legge til grunn for en ny generasjon som kan overta. Men i året 2021 da Biden lagt fram den ene gigantpakke etter den andre samtidig som man straks lagt merke til at han valgt å fortsette Trumps kurs også i Afghanistan som kollapset på hans vakt, var det straks lagt merke til en uhorvelig arroganse. Hans suksess med å presse gjennom flerpartivedtak skyldes hans pedantiske natur ved å slite ned hans motstandere som Obama personlig hadde opplevd. Da mellomvalget i 2022 avsluttes, gikk Biden fra hans løfter om å ikke stille til valg fordi demokratene mistet langt mindre enn forventet, selv om Trump hadde lite hell med seg. Han hadde kunne gjøre det fordi gamlegarden som Pelosi hadde sluttet, og fordi han omringet seg med rådgivere som hjelpe ham ut etter hvert som innflytelsesrike individer som Obama begynte å stille spørsmål. Det var en synlig nedgang i Bidens mentale helse, han hadde tidlig kunne unnskylde dette med hans stammingsproblemer og skyhet som i lang tid har vært et vedvarende problem i kontakt med offentligheten, og han hadde en stygg uvane med å være for løsmunnet og impulsivt. Men som en pedant skulle han i det minst ha detaljkontroll, og her er det sett at dette begynner å gli ut i det siste året. Allerede i høsten 2022 var små tegn på dette lagt merke til av skarpsindige observatører (det samme kan også sies om Trump i 2023-2024 hvor han er i ferd med å vise liknende tegn). Da hadde Biden blitt utsatt for mye større stress og mentale påkjenninger enn normalt, man har sett at han var oppvakt, besluttsomt og mer risikovillig i foråret 2022, men i etteråret begynte han å bli vaklende, spesielt omkring Ukraina. For en mann i gammel alder kan embetet som en president ha blitt for mye, det er voldsomt krevende selv for et yngre menneske. Alle vet at Obama gikk ut av embetet med grå hår, det hadde grånes som et resultat av stresspresset. Og samtidig var Bidens arroganse blitt voksende, trolig som en defensiv strategi, gjennom året 2023. – Hans eget justisdepartement kaller ham dement, i praksis. Spesialetterforskeren bekrefter velgernes mistanke om at Biden er for gammel. Obama og Robert Gates i 2009-11 liker ikke Biden, de hadde påpekt en nedlatende arroganse, en oppblåst ego og voldsom detaljbesittelse, som bli temperaturfullt og oppfarende i møte med kritikk og det som oppfattes som fornærmende, som sett med hans impulsive reaksjoner over Hurs påstand om at han ikke husket tidspunktet for hans sønns død som ikke er mange år tilbake. – Hvis Biden trodde at han ville hjelpe seg selv med forestillingen torsdag kveld – der han sint insisterer på at «hukommelsen min er utmerket» og blander Egypts president med Mexicos – tar han feil, Når 76 % av velgerne er bekymret over Bidens mentale og fysiske helse - han er 81 år gammel, og vil bli 82 år når valget finne sted - og vil i januar 2029 være 85 år - er dette et klart tegn på at man må gi seg tidsnok. "Alle" er kjent med at Reagan hadde blitt dement i den siste presidentperioden 1985-1989 slik at Bush senior måtte overta tøylene. Dette kan være forklaringen på Trumps suksess. – Bidens problem synes å være Biden selv. Jeg kan ikke se andre forklaringer på Trumps stabile ledelse på målingene. Da kan løpet være kjørt. Hvis Biden fortsetter, vil han tape valget. Men observasjonene av Trump avslørt også at alderen har innhentet ham, og da kunne det amerikanske folket oppleve vanviddet med å måtte velge mellom to mentale svekkede kandidater!!!!!

Vesten må få kontroll på det globale komponentmarkedet. Russerne produserer nå så mange droner at det er blitt helt ufattelig, og dette er bare mulig med elektroniske komponenter fra vestlige land og fra fabrikker i Kina og andre land som er en del av "støperimodellen". Nå er det slik at Vesten bekjempes med sin egne teknologi, endog med logoer fra sine egne fabrikker - vi har kommet i en absurd situasjon hvor man sliter med å oppruste mens egne produksjon endt opp i fiendeland som Iran og Russland. Amerikanske offiserer hadde i mange år advart mot dette uten å når politikerne som heller valgt å lytte på profittsblinde økonomer og skruppelløse forretningsfolk, og nå det blitt skrikende for alle. Sanksjonsregimet har blitt 100 % fiasko. Alt vi klarer, er å bringe ned den sivile realøkonomien, men vi klarer ikke å stanse krigsforberedelsene, våpenproduksjon og krigsøkonomisk vekst fordi det var gjort to meget alvorlig feil; man hadde sluttet med å håndtere eksportkontrollreglene og straffe de ansvarlige.

Latterlig; det polsk-tyske forholdet i mellomkrigstiden var stundom giftig, ettersom polakkene så på tyskerne som en farlig okkupantmakt samtidig som de var betraktet med nedlatende holdninger av de bedrestilte tyskerne - det hjalp ikke at det russiske imperiet hadde gjort Kongress-Polen til et tilbakestående land med altfor få industrisentre i 1831-1914 - og dette hadde fulgt til en balansegang mellom de to maktene, som Hitler i slutten sparket ned. Men det må understrekes at polakkenes mentalitet den gang var ikke mindre imperialistisk enn tyskerne, da de regjerte over det som i realiteten var et polsk imperium. Noe som den ulovlige annekteringen av Trans-Olza var et vitnebyrd om - og som polakkene i dag vil ikke erkjenne. Det er korrekt at det ikke var "historiske krav" i det hele tatt; selv om Polen-Litauen var et polsk-litauisk imperium hadde det russiske tsardømmet i midten av 1600-tallet fullbyrdet den nasjonale samlingen av rusveldet og dermed i realiteten hadde mer eller mindre avklarte forholdene med sin rival i vest. All ekspansjon mot vest siden år 1700 var ikke snakk om etniske eller historisk krav, men om imperialistiske ekspandering inn i fremmedland. Stalin hadde aldri Russlands historie i tankene da han strekker opp grensen, han simpelt tok "ingenmannslandet" mellom de to tidlige imperier. Han bare vil ikke ha land med polsk majoritetsbefolkning. Dagens Vest-Ukraina var aldri underlagt det russiske imperiet. Det moskovittiske fyrstedømmet oppsto ETTER Rusriket eller Kyivriket gikk i oppløsning i forkanten av den mongolske invasjonen som isolerte Øst-Russland fra Vest-Russland og skaper dagens tilstanden, den gang var Moskva bare en grensepost langs en bielv som renner ut i Volga, hvor ulike kulturer kolliderte med hverandre - det er endog finsk-ugriske minoritetsfolk i dagens Moskvaregionen! The process of self-defining of Ukrainians as a separate ethnic group was paralleled by similar processes in 19th century Europe. Nobody “invented” the Ukrainian nation. Korrekt. Med unntak av de nordvesteuropeiske kongedømmene har ingen europeisk stat i dag en historie som strakk seg flere århundrer tilbake, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania - disse var opprinnelige løste sammensatte land underlagt monarki akkurat som Danmark-Norge, men der hadde man lykte med å forene disse til nye nasjonale enheter og da nasjonalromantikken kom i midten av 1800-tallet idet man skulle definere hva som er "nasjonalisme", skulle mange ulike folk definere sin egne nasjonalidentitet. Russland er et av de få landene som IKKE har gjort det, der man ignorere russernasjonalismen som Putin ivrig bekjemper, til fordel for russerimperialisme. Russland er flere århundrer bak de nevnte europeiske landene. De tre siste svar var nonsens av den andre dimensjonen.

Det kan tolkes som et tegn på desperasjon i Øst-Ukraina ettersom ukrainerne ikke har mistet mange Su-25 fly fordi de har blitt mye forsiktige, her hadde man ikke bare mistet et uerstattelig fly, men også en erfarne pilot med kamperfaring som også har blitt færre av. Det er ikke mulig å fase inn A-10 som er et krevende fly, i løpet av kort tid og dessuten hadde man lært under krigen at direkteangrep med overflygning er altfor kostbart, noe som både russiske og ukrainske piloter hadde smertelig lært i 2022-2023. Russerne gikk over til glidebomber fordi de forstår at stand-off våpenplattformer er fremtiden også innenfor taktisk støtte som burde overføres til kamphelikoptre og dronefly. Nedskytningen av et russisk kamphelikopter, en Ka-52 i Donetskfronten, hendt i det samme tidsrommet som det ukrainske tapet av Su-25 flyet så det er mulig en forbindelse her et sted. Hva ukrainerne trenger er angrepsfly i et tilstrekkelig stort antall, og Gripen er det beste valget fra et ukrainsk perspektiv - men Orban holdt tilbake det svenske NATO-medlemskapet selv om det skjer til en voksende pris for Ungarn. I det verste fallet kan svenskene si opp leasingavtalen og overføre Gripen-flyene til Ukraina, og hvis Orban skulle stjele til seg disse, vil NATO kaste ham ut. Lite tyder på at det vil gå så langt. Men tiden for gammeldaglige stridsfly for direkteangrep har for lengst tatt slutt, både fly, ammunisjon og pilot er blitt for kostbart. Ennå har den taktiske læren vist at flystøtte er vitalt, og dermed må man ha angrepsfly med kapasitet for stand-off angrep på trygg avstand. Fra felten er det kommet rapporter om at Donetskfronten er blitt kraftig overstrekket av de russiske angrepene; i Avdijivka har russerne tatt seg så dypt inn, at de er i ferd å dele forstadsområdet i to mellom fabrikkene i nord og forstaden i sør uten at de fåtallige ukrainerne kunne holde stand, istedenfor meldes det at de trekkes ut til nye posisjoner. Mangel på ammunisjon er blitt meget kritisk; trolig er all amerikansk ammunisjon snart oppbrukt. Og vi sliter meget kraftig med å tvinge de europeiske ammunisjonsprodusentene til å levere mer; folk som Støre har et meget stort ansvar for at Ukraina i dag er i en desperat situasjon.

Det amerikanske sviktet bare fortsetter. 64 for, 19 mot - og 16 stemmer ikke. Det er i praksis 64 mot 34, som er langt færre enn ønsket, og Rand Paul som ikke bare en isolasjonist (John McCain som den siste sanne republikaneren hadde i full offentlighet stemplet ham som en isolasjonist), men også en nyliberalist med synlig fascistisk-høyredreining, hindrer en rask prosess - helt fra begynnelsen har han utmerket seg for en Ukraina-fiendtlighet og generell mislikning av NATO og andre allianseforpliktelser. Paul er mannen som vil gladelig starte den andre amerikanske borgerkrigen om det skulle skje, han er en ekstremist som lever i en tro på at USA kan utgjøre sin egne verden atskilt fra resten - ved å ekskludere hele verden! Denne nye enveis-dronen trenger ikke å treffe sitt mål for å gjøre skade, den er raskere og mer stødig enn en vanlig FPV, som ser ut til å ha vinger selv om det ikke sees. Den skal kunne når 30 km, og kalles "Dart" eller pil. Det har i januar vært observert at nye FPV-droner ikke trenge direktetreff for å utløse sin last. Muligens fordi russisk jamming er blitt så sterk, at det er vanskelig å angripe kjøretøyer. Flere opptak har vist at de første FPV hadde problemer, men så snart kjøretøyet var truffet og skadet, begynte FPV-droneoperatører å se sitt mål mye klarere. Musk har et alvorlig problem. Av en eller andre grunn blir en rekke Starlink-terminaler snappet opp i Dubai og sendt til Russland uten at dette forhindres, og disse hadde kunne aktiviseres til tross for registreringsreglene. Dette kan ikke det amerikanske militæret tolerere.

"Fusjonsgalskapen". Det er hva jeg kaller det. TSMCs oppkjøp av IDM er en del av et mønster som startet i 1990-årene da man hadde mange nasjonale og multinasjonale selskaper av mindre størrelse i et oppegående marked hvor kompleksiteten og produksjonsutgiftene hadde begynte med å stige rett til værs, som tidlig var beskyttet med nasjonale lov og toll samt en politisk vilje for nasjonal selvforsyningsevne. USA var først ut, så kom turen til EF (EU kom først etter den politiske unionen bli en realitet). Her i Norge fulgt dette til at industrien regelrett stakk av så snart muren fjernes, da konserner kjøpte opp selskaper og senere legge disse ned eller flytte dem til land med lavere produksjonsutgifter som arbeidslønn og færre arbeidergiverforpliktelser. Det vi har, holdes tilbake pga. billig strøm - som nå er tvilsomt. Og for Danmark fulgt dette til IC4-skandalen da den italienske AnsaldoBreda kunne vinne fordi hovedrivalen hadde blitt kjøpt i et kritisk tidspunkt da nye EF-regler innføres. Disse togene ble en dansk tragediehistorie. Dette roet seg sterkt ned etter århundreskiftet, men det som jeg kaller utkontraktering - outsourcing som andre sier - hadde mer eller mindre overtatt, og delvaremarkedet globaliseres - ikke bare innenfor elektronikk, men i alt fra spiker til keramiske paneler mener for romfartøyer. Det var dette Kina og Russland hadde styrket seg på, det var amerikanskeide fabrikker der elektroniske komponenter produseres, i Russland. Øst-Asias fordel ligger i to fordeler og dette skyldes ikke økonomi eller spesielle ferdigheter, man har høyere toleranse for miljøskadelig utslipp og arbeidsslitasje enn i vestlige land - det som kalles "waferne" er ikke bare personellintensivt, det er også mer helsepåkjennende, da man trenger unge og lette tilgjengelige arbeidere. Så meget, at det har i lang tid vært snakk om å robotifisere dette; men saken med ammunisjonsproduksjon vist at dette har meget seriøse begrensninger i møte med svingende etterspørsel fra opp og ned med tiden. Hva som nå trenges, er å flytte den viktige elektronikkproduksjonen tilbake innenfor den vestlige sfæren, bringe delvaremarkedet under kontroll med meget strenge eksportregler og politiske inngrepsevne og spesielt unngå land med tvilsomme politiske ledelse - det var et meget stort feilgrep å utkontraktere til Kina som i dag er et fiendeland. Hvis det bryter ut storkrig, risikere militære å gå tomme for våpen når underleverandørene blir utilgjengelig akkurat som japanerne hadde opplevd i 1945.

Det var Vesten jeg snakker om, ikke Norge. Halvlederproduksjonen er så kostbart at den må spres, dermed det som kalles "støperimodellen" som startet med TSMC i 1987, som i virkeligheten er basert på den japanske industrimodellen der man opprettholde et stort antall underleverandører i direkte forbindelse med hovedleverandøren som ved å ha hele distrikter av verksteder og industrifasiliteter plassert omkring sentrale industrifabrikker. Jeg husket fra mine studier av den amerikanske bombingen av Japan at industrikjennere hadde informert flyvåpenoffiserene om at hvis det ikke er mulig å ta ut store mål i tradisjonelle presisjonsbombing fra stor høyde, burde man konsentrere seg om omgivelsene fylt med tusenvis av små, men sårbare og vitale fasiliteter. Dette var meget effektivt; på få måneder ble den japanske industrien helt slått ut selv om hundretusener sivilister omkommet. Det er dette som er virkeligheten omkring halvlederproduksjonen i verden i dag; men avstandene mellom hovedleverandøren og underleverandørene har blitt globalt som et resultat av introduksjonen av containerskipet som var ikke vanlig som et globalt system før midten av 1990-årene. Fram til dette var containerskip et kontinentalt fenomen som ikke var et vanlig syn på de globale vannvegene mellom kontinenter. Dette er selve eksistensberettigelsen for det enorme komponentmarkedet som ingen har lenge vært i stand til å ha oversikt på; i 2021 var det 1,15 trillion halvledere, og bare 12 % av dette produseres av USA, hvor det hadde vært 37 % i 1990. Fram til 2000-årene var den militærsgraderte elektronikkandelen relativt liten; det var først etter digitaliseringen og deretter samfunnselektrifiseringen begynte i det tjueførste århundret man så denne andelen svulmer opp til enorme dimensjoner, det ble mer og mer vanligere å ta i bruk elektronikk enn tidlig, men dette fulgt også til tilpasningsproblemer som fordyrer prosessen. Dette fulgt til en lang rekke kansellerte prosjekter, våpenstykkeprisstigning i uante høyder og en naturlig tendens for å kutte under stikkordet "effektivisering" der man vil erstatte et dusin med en enslig, og dermed mistet kvantitetsfordelen. Som nå har rammet Vesten som en jordskjelvstsunami. Samtidig bli sivilsamfunnet fylt opp med et hav av elektronikk i tusener på tusener av meters høyde. Prisene kan presses ned ved å produsere mer; men innenfor militæret er industrikapasiteten sterkt redusert, og forsyningssikkerheten et generelt stort problem - amerikanerne sliter fremdeles med å rydde opp mange år siden starten i dag - med underleverandører som ikke bare er i andre land underlagt andres politiske kontroll, men også underlagt ledelser som generelt bryr seg ikke om patriotisme og lojalitet utover profitt i et korrupt globalt miljø. Shahed-238 har blitt en enorm skandale; et helt nytt våpen som hadde blitt utviklet i løpet av liten tid hadde kunne produseres i et fiendeland underlagt et sanksjonsregime med komponenter hentet fra det globale komponentmarkedet samtidig som militære i NATO høylytt klaget over mangel på elektroniske komponenter.

Opinion | The Republican Fantasy that Democrats Will Replace Joe Biden - POLITICO Denne artikkelen forklarer hvorfor demokratene er i en krise; Bidens nedlatende arroganse som burde ha vært innlysende da ham nomineres i mangel på annet til presidentvalget i 2020, har gjort at de er mer eller mindre maktløst i møte med en mann som er villig til å kjempe med klør og nebb med lik stor intensitet som mot Trump som nå har feiet all motstand i GOP og forvandlet republikanerne til et nytt parti. Demokratene har gjort en meget stor feil; de hadde ikke en strategi for 2024-valget når Bidens alderdom vil gjøre seg gjeldende; det var en oppfattelse om at det bare vil være en presidentperiode. De skulle allerede etter Biden var nominert, ha konsentrert seg om å gromme fram passende kandidater, men dessverre hadde den venstreprogressive fløyen skapt problemer, woke-kampanjen var en sterkt uønskelig hendelse - i møte med den sentriske fløyen som dessverre har blitt overtatt av nyliberalistiske krefter. Som i Obamaårene vist partiets karakter som et massemobiliseringsparti med et stort spektrum av ulike politiske retninger seg å være et meget stort problem. Mens Trump strømlinjede GOP og deretter skaller av det som ikke passer inn, har man ikke sett det samme i demokratene. Så da man skulle ha en strategi, hadde den brått tatt slutt - da kongressvalget i 2022 fant sted, var det følt at en generasjonsskifte har blitt nødvendig; altfor mange demokrater hadde blitt sittende så lenge, at yngre knappest kunne ha albuerom - mens GOP i sterk kontrast forynges siden Bush junior vant annenvalget i 2004. Dette sluttet med at det er mange potensielle kandidater som ikke er i stand til å overta fordi de hadde blitt holdt tilbake altfor lenge. Da gamlegarden i demokratene innså det, var det dessverre altfor sent. Og disse som kunne takle og tvinge Biden, hadde gått fra skuta slik at de yngre blir alene med ham. Biden er rett og slett for blind uten anlegg for ydmykelse, som kommer til å kjempe som en galning fremfor å gi seg, og som ikke fatter at han holdt ned disse som velgerne ønsker å se; yngre og vitale representanter som trenger å markere seg og oppbygge deres politiske standpunkter. “No. Make me.” Som et resultat er det altfor få som våger å opponere mot Biden når flesteparten oppriktig føler de har blitt sittende fast med altfor få passende kandidater som er ennå for svak til å stå fram uten å rive opp partiet. Det er hvorfor de reagere voldsomt mot Hurs beskrivning av Bidens mentale tilstand samtidig som de sitter og tar seg stive dranker hver gang de i voksende fortvilelse ser på TV-klippet hvor Biden tabbet seg ut på direkten. De har innsett at de hadde svingt for langt til venstre i Trumps tid - i California og New York er sentralistene på vei framover pga. voksende misnøye med kriminalitet - og trenger å returnere til den venstresentriske posisjonen man hadde. Clinton tok demokratene for langt til høyre, men tiden under Trump så en sterk tendens for langt til venstre. For selv om de yngre ønsker mer venstrepolitikk, kan ikke det samme sies om arbeiderfolket og spesielt latinos som er i ferd med å gå vekk til republikanerne. (katolske latinos setter nemlig pris på regulering av moral, sex og graviditet...) Så Biden blir det eneste alternativet. Og dette gjør mange fortvilende. For nå er det soleklart at Trump har vunnet; republikanerne lever i frykt og beundring for ham; høyesteretten vil heller slippe å stå mot ham for demokratiets skyld, mange er blitt helt oppgitt og for distrahert av deres nettavhengighet til å ente virkeligheten, samtidig som mange ikke klarte å være verken langsiktig eller forstående. Den amerikanske økonomien går nå bedre; men i USA er det latt merke til at økonomiske bedring tar altfor lang tid slik at det ikke er mulig å vinne politisk på det, likedan i andre land hvor folk kunne stjele til seg æren som Putin i Russland og Erdogan i Tyrkia, som kom til makten idet en bedringstid hadde så vidt startet. Mange i USA dessuten har "glemt" at økonomien under Trump hadde ikke gått bra; det var Obamas fortjeneste - og pandemien i 2020-2021 hadde vært en katastrofe, som Trump ikke hadde gjort en god innsats med. Det er nå helt sikkert at Trump kommer til å vinne etter min mening. Hvis Biden døde før valget, eller hvis Trump døde, vil det være et guddommelig inngrep som kan være til meget stor hjelp.

Kongsberg-Toshiba saken er i det forrige århundret. Vi har ikke datidens reglementet fra den gang i dag! Som jeg sa - og jeg henviser til elektroniske komponenter - mesteparten av dette var innenfor den vestlige sfæren fram til 2000-årene, hvor Japan - som forresten var alene om elektronikkproduksjon i Øst-Asia under den kalde krigen fram til Murens fall - er en del av. Den gang hadde man sterke alliansepolitiske forbindelser som gjør at det var et meget høyt nivå av pålitelighet mellom de vestlige landene som begrenset sin teknologi med resten av verden i møte med kommunisttrusselen, og eksportkontroll med strafferegler var seriøs. Vi KAN produsere elektronikk, men det er ikke bare et spørsmål om politisk vilje, det er også et spørsmål om å stanse utkontraktering til andre land slik at politisk kontroll ikke kunne etableres. EU er i ferd med å miste den europeiske solcelleindustrien fordi politikerne vil ikke beskytte dem mot subsidierte solcellepaneler fra Kina, som er i full gang med å overta hele solcellemarkedet. Skal man lage noe selv, må man også beskytte det. Dette var forstått i fram til 1970 da industriell selvberging var kritisk i øyne på politikerne den gang. Norge hadde bygd opp sin industri bak en mur, men så snart muren rives begynte industrien å rømme ut til utenlandet, spesielt Tyskland. Vi hadde store skip; hvis du leser norske medier i dag, ser du i virkeligheten et falskspill hvor man likestilt eierskap på utenlandskbygde skip med nasjonal stolthet selv om dette er sterkt malplassert. Vi hadde store ferger. Bulkskip. Tankskip. Cruiseskip. Alt dette er borte med meget få unntak, hvor skipsverftene har blitt utrydningstruet. For mange har man blitt redusert fra å bygge skip til delvarer som monteres på skip hentet fra annetsteds som Tyrkia hvor mange har dødd for å bygge den siste generasjonen av bilferger for norske skattepenger! EU er på samme vei; nå bygges det skip i Kina, og i USA er det enda verre. Bare land der man knytter nasjonal overlevelse med industri - som Sør-Korea og Japan - ser man fremdeles skipsbygging.

Kun 2 prosent sa at de ville støtte en beslutning om å skifte han ut som forsvarssjef. Da mener det at Zelenskyjs handling er ekstremt politisk risikobart; men min Joffre-sammenligning ser ut til å være korrekt ettersom Zaluzjnyj hadde blitt et nasjonalt ikon akkurat som Joffre - de har endog samme bjørneliknende fysikk som så ut til å ha en virkning på tilskuere, selv om Joffre var mye tykkere i sammenligning. 58-åringen ble kreditert for å ha ledet det ukrainske forsvaret av hovedstaden Kyiv den første måneden, og den suksessfulle motoffensiven i Kharkiv-regionen i 2022. Veldig interessant, det ser ut at jeg også traff på blinken med Haig-sammenligning; den britiske offiseren var den eneste i det britiske ekspedisjonskorpset som utmerket seg under de meget krevende kampene i 1914 som gjort at Kitchener straks latt merke til ham. French hadde vist seg å være dårligere enn ventet, og dertil mindre samarbeidsvillig, slik at Haig etterfulgt ham under en handling som ikke var uten kontroverser den gang. Syrskyi kan levere resultater, hvilken kan være hvorfor Zelenskyj, som har en autoritær tendens med en litt for lei tendens for konfrontasjonsvillighet, foretrekker den upopulære offiseren som kan også sammenlignes med Haig, som var en kavalerioffiser av den tradisjonelle britiske hæren som var grundig opplært i den gamle krigsskolen. Joffre var merkelig nok mer revolusjonært i sammenligning før krigen, selv om dette i utgangspunktet fulgt til forvirring og doktrinestrid da feltoffiserer sliter med å følge motstridende instrukser om hvordan å slåss. Zelenskyj kritiseres ganske bredt for tiden. Det er fallende krigsoptimisme for tiden i det ukrainske folket som nå forstår at det er store problemer.

Dette er en Ferrari i forholdet med Shahed. Ifølge restene som har blitt observert, ser det ut som en fortsettelse fra den kjente UJ-26 Beaver, denne gangen med en mikrojetmotor, endog med det samme stridshodet på tjue kilo. To eksempler er funnet, det ser ut at disse er sårbar for jamming som allikevel betyr at disse hadde nådd sine tiltenkte målene der jammingsstasjoner er utplassert.