JK22

Russerne har lært Ifølge lærer ved Krigsskolen og ekspert på russisk landmakt og konvensjonell krigføring, major Amund Osflaten, så handler angrepsoperasjoner om å oppnå lokal overlegenhet. Han tror at russerne har innsett at en stor konsentrasjon av styrker i tid er blitt tilnærmet umulig på grunn av den ukrainske evnen til å observere og ramme det taktiske dypet ved hjelp av droner, artilleri, presisjonsvåpen, satellitteknologi og elektronisk krigføring (EK). – Derfor konsentrerer de kampkraft i rom, men ikke tid. Med andre ord, de utfører mindre angrep i frekvens og derigjennom oppnår tilsvarende konsentrasjon uten store styrkekonsentrasjoner, sier Osflaten. Det forklarer den ustoppelige bølgen av separate angrep dag for dag med kompanistore spydspissavdelinger på frontsnitter om gang, det var ikke for å finne svakheter i det ukrainske forsvaret, det var for å skape en kampkraft i hensikten om å binde ned og slite i stykke forsvaret som fant seg i samme situasjon som tyskerne under Sommeslaget i 1916, med to forskjell; færre menn og mye større feltmark. Den gang oppdaget tyskerne at de mistet for mange menn og mye materiell i møte med den britiske kampkraften over tid. Dette er russernes strategi som de har tviholdt på, de bruker en "veivals" av menn og panserkjøretøyer for å avansere skritt for skritt, og deretter opprettholde et stort press på forsvarerne. Som risikere å bli skutt i fillebiter som Smidt skildret, når de må holde stand over tid i de samme posisjoner gang på gang. Ettersom russerne ikke bryr seg om de treffe sine egne med glidebomber og kunne løpe en mye lavere risiko for kontraskytning fordi ukrainerne har dårlig med ammunisjon, kan de bombardere forsvarerne med uhørt ildkraft. Russernes taktikk er også fokusert på å benytte tung ild blant annet for å redusere personelltapene. De lar ilden gjøre jobben og ikke infanteriet, Og det høres svært kynisk ut, men det virker som at denne taktikken virker bedre enn ventet fordi de valgt å "styre tapene mot «expendable» styrkekategorier", for når de få inn 30,000 hver mnd. kan de sløse bort like mange uten å tape kampkraft eller ta for stor risiko - da er tilgang på frivillige, mobiliserte, leiesoldater og vervede fra andre land som benyttes som "expendable" angrepsstyrker av størst viktighet. Selv om ukrainerne kunne drepe 30,000 hver måned, kan de ikke tåle tap på en tredjedel av dette når de bare har et par hundretusener i aktiv fronttjeneste om gang. Mesteparten av tapene skyldes ildkraft fremfor infanteri. – Jeg tror de i stor grad har lyktes med å «kontrollere» tapene sine på den måten at de kan ha høye tap og samtidig bevare kompetanse i sine væpnede styrker, og til og med ekspandere, Det forklarer hvordan det russiske avansementet kunne fortsette uten å bryte ned militærenhetene - selv om det er et ganske godt spørsmål om "det materielle overskuddet", de materielle tapene er ofte langt større enn de menneskelige, og dette kostet mye og er vanskelig å erstatte. Alt talt for at russerne på mange steder er nådd bunna, når de i tillegg må ha noe til overs å spare på for fremtidige militæroperasjoner. - paradokset likevel at vi ikke klarer å omsette dette overlegne potensialet i avgjørende produksjon av nødvendige ressurser, spesielt artilleriammunisjon og luftvernmissiler. Dette er så hyppig omtalt at det ikke trenges å kommenteres, men det er klart at dette har satt den vestlige sikkerheten i meget stor fare fordi man har mistet kapasitet for mellomstatlig konflikt utover et kort bluss på bare få uker, fordi det har blitt for sterk knapphet på nøkkelressurser og produksjonskapasitet. Her hadde den politiske ledelsen - som fremdeles sitter med makten i de fleste NATO-landene - et meget stort ansvar for denne farefulle situasjonen, og som ikke er mulig å ha tillit mot for øyeblikket. Dette satt Ukraina i stor fare. – Når de ukrainske styrkene ikke lenger kan holde tilbake russisk fremgang er det for sent. Det er riktig. Det er en ganske god grunn for at russerne trykker så hardt i Donetskfronten at de er i ferd med å tvinge seg inn i den første forsvarslinjen, mens de satt for seg mer begrensede målsetninger i de andre frontavsnitt som Lyman/Kupyansk i Nordvestfronten og Tsjasiv Jar i Bakhmutfronten. Ukraina er et stort land. Et stort land med hundrevis av kommunikasjoner og hundrevis av tettsteder - et potensielt ingenmannsland for de stridende partene som kan raskt komme ut i åpen rom uten feltstillinger, skyttergraver og holdepunkter mot hverandre. Da russerne presset seg inn i et slikt rom, det var enheter som var tvunget seg helt fram til like nord for Poltava - hadde de ikke logistisk oppfølgning eller avløsningstropper som territorialkontrollende avdelinger, slik at de var blitt isolerte øyer som måtte klare seg selv. Dette var en politisk feil som var tvunget på generalene fra oven, man så ikke liknende i Sør-Ukraina. Der ebbet offensiven ut fordi man hadde regnet med at Kyiv ville ha falt i mellomtiden. En russisk inntrengning dypt bak de ukrainske forsvarslinjene vil få det til å rakne, og denne gangen vil det være snakk om kontinuerlige avansementer der styrkene er i direkte forbindelse fra spissen til enden. Det store rommet betyr at det kan oppstå kaotiske tilstander når begge må søke hverandre, og dessverre kan russerne ha en fordel som angriper, de kan fritt velge hvor de vil angripe mens ukrainerne ikke kan forsvare enhver. Da befestningene var reist mot Donetsk, var ukrainerne i flertall i høsten 2014, og de var i stand til å presse russerne så langt inn i disses "hjem". Ukrainerne kunne ikke holde stand når de må finne egnede forsvarslinjer, og kan i verste fall måtte evakuere hele Donbass, kanskje helt tilbake til Dnipro, Poltava og Kharkiv. Så mye som 200,000 soldater vil være i stor risiko - og da er ikke de bakre ledd tatt med. Store mengder militærsmateriell vil falle i russernes hender. Kloke generaler må treffe meget ytterste smertefulle valg fordi de vet Ukrainas eksistens avhengiges av et intakt militærvesen, i verste fall må hele Øst-Ukraina oppgis. Det er hvorfor så stor rom bak ryggen på de ukrainske forsvarerne er så farefullt.

Dette har jeg personlig lært, denne frontkjemperen helt "tilfeldigvis" kom fra det samme fylket som massemorderen i Kongo hvor det var flest av NS-medlemmer, spesielt i storbondebefolkningen under hele krigen, kun overgått av Finnmark og Oslo i hele Norge. Dessuten hadde historikerne som dokumenterte frontkjemperne, støttet på tegn av fortielse blant disse som hadde i flere tiår lært å være meget hemmeligholdt i et dypt fiendtligstemt land. Familien på morsiden fra Oslo (morfar var en krigshelt) var, om jeg husker riktig, skeptisk om mor burde gifte seg med far som kom fra en handelsslekt som tross sin status som innflyttere (fra Møre og Romsdal) pleiet nær omgang med storbøndene i dagens Stange kommune. Intet menneske - ikke heller jeg - er immun mot voldsdynamikkens altslukende makt og forføring.

"Jesus. When listing America's top adversaries, RNC Chair Whatley *includes* Ukraine (along with Iran and China) and *omits* Russia. The entire Republican Party is so deep into Putin's pocket it's frightening." "They're no longer even pretending that they aren't completely parroting Russian propaganda." "I think Russian propaganda has made its way into the United States, unfortunately, and it's infected a good chuck of my party's base." Mange MAGA-republikanerne var tvunget på de republikanske velgerne som ikke får lov til å stemme på forskjellige kandidater utover disse som er forhåndsutpekt gjennom nomineringsvalgene som flere politiske eksperter nå mener har blitt en katastrofeoppskrift. Dette gjør det mulig for et lite minstetall å diktere lokalpartiet som må deretter sette fram kandidater som velgerne må gi sin stemme til. I Norge er det ikke slik hvor partiledelse og valgregler utestenge en slik prosess - som i 90 % av alle vestlige demokratiske stater. Først avsløringen av Trumps "fredsplan" som går ut på å bryte med alle politiske tradisjoner og belønne Putin, som kan utnytte dette for å presse fram mer innrømmelser, nå dette. Trump er en fiende av Europa, medregnet Norge. Dette må republikanerne innser.

Jo. Snakk med de norske frontkjemperne fra den 2.vk. Jeg vet om en frontkjemper som skrytet av å ha deltatt i massemord på jøder og deltatt i "partisanbekjemping" i Østfronten. Denne frontkjemperen var en fjern slektning av en familie min tante hadde giftet seg inn i for mange tiår siden. Den verste massemorderen i Skandinavias historie basert på antall over ofre var en nordmann fra Tangen som fikk mellom 10,000 og 20,000 drept, og som pyntet hans hage med kroppsdeler for å skape skrekk og gru, belgiske historikerne i ettertiden mente han var en av de verste verstinger i "Fristaten" Kongo. Vi finner dessuten stadig bevis på menneskeofring her i Norge, det hadde vist seg at mange grav for velstående døde fram til 900-tallet hadde henrettede treller med seg - og det har dukket opp mulig bevis på kannibalisme fra steinalderen. Da vikinger herjet i de britiske øyene, begikk de grusomheter som stundom var langt verre enn i 7. oktober. Jeg har studert historien om krigsforbrytelse, menneskeofring, kannibalisme og voldtektsforbrytelser i tretti år. Så jeg vet at selv om volden kunne være kulturrelativt diktert, er det i virkeligheten ingen som helst sperring først når voldsdynamikken helt overtar.

Dette nærmere tvinge seg på fordi det hadde i lang tid vært fåtallige styrker, som må roteres - som ikke har vært regelen - for å opprettholde et militært nærvær i møte med den palestinske motstanden. De må trekkes ut for R&R for å returnere til det høye nivået av stridsdyktig tilstand, en utmattet soldat med slitt utstyr er en dårlig soldat. Begynner å tro Netanyahu trekke ut krigen så lenge som mulig og Gallant var med på det for å spare hans mennene, muligens fordi han var mer opptatt av Hizbollah enn Hamas som egentlig er ikke annet enn et irritasjonselement for et sterkt militærvesen. Gantz er jeg litt mer usikkert på, men det virker som at han ikke bryr seg om annet enn å gi Netanyahu nok tau å henge seg med. For å begå handlinger som du vet ikke kunne forsvares, må man ha de rette omstendigheter og de riktige unnskyldninger å argumentere med, og det var et vindu for dette fram til månedsskiftet november-desember, da hadde man internasjonalt sett en "blankofullmakt" for å bruke full kraft som respons på 7. oktober. Da den andre uken kom, begynte man å innse at noe var galt, da Gallant nekte å lansere mindre operasjoner over grensen og deretter vente - og vente - på klarsignal tross en rekke erklæringer. Det var ikke bare Hizbollahs trussel og Biden-administrasjonens press som var sentralt for de israelske krigsplanleggerne, det var allerede den gang klart at en strategi var valgt - som gikk ut på total utslettelse uten en tanke på det som kommer etterpå. De rette midlene var på plass. Omstendighetene var de rette. Man hadde mer eller mindre grønt lys. Dette får man ikke tilbake.

På det menneskelige feltet. Du vinner først nå du behandle din motstander som en likeverdig - som betyr at han utgjør en alvorlig trussel man må ta med størst mulig alvor fremfor å behandle ham nedlatende og gjøre seg sårbar for egne feil som hans overraskelser. Det er litt for mange - uansett hvilken land man er i - som ikke er i stand til å forstå potensialitet for grusomhet, vold og bestialitet i mennesket uansett opprinnelsessted, det kunne være en nordmann som voldtok og deretter skjøt henne i hodet midt i aktet som det er kommet kraftige påstander om fra 7. oktober, det kunne være en palestiner som sitter i et F-15 fly og dumpe flere 1-tonns bomber på Tel Aviv. ALLE ER LIK I VOLDSPOTENSIALITET. Jeg lært dette i høsten 1992 da en krigførende part som jeg hadde støttet, begynte å hundse, plyndre, torturere, voldta og myrde uskyldige sivilister for deretter å synke ned til det samme nivået som den tredje krigførende parten som hadde utsatt den første for uante grusomheter. Siden da har jeg på det mest bestemt nektet å drive forskjellbehandling mellom folk fra forskjellige land som grupper kun på disses vold, jeg vil være førstemann til å offentliggjøre, kritisere og fordømme norske krigsforbrytelser uten den minste nølingen. Når det gjelder kultur og andre kriterier som ikke nødvendigvis er voldsfremmende, er forskjellbehandling og kritikk basert på egne preferanser ikke bare tillatt, men også nødvendig for egne standpunkt som en representant for en vestlig-skandinavisk kultur. Du vinner når du tar din fiende på alvor og ikke synke ned i selvfornedring og fordommer. Det var hvordan nazistene beseires.

Han er i la-la-la land sammen med Støre og Vedum. Den nylige satsingen på Forsvaret skyldes ikke Ukraina eller Trump, men voksende forargelse rettet mot regjeringen og innad i Stortinget over den uholdbare situasjonen.

Dette innlegget avslører sterke nedlatende menneskesyn på "de andre" som hvis disse er mindreverdige undermennesker, og det er akkurat det det gikk helt galt for israelerne, som hadde i eldre tid sett på sine fiender som farefulle motstandere man ikke burde undervurdere eller se ned på, ennå er det helt presist hva som hendt i de siste tjue år. Når man mener palestinerne er beister, bestialske monstre, dyr og undermennesker og deretter nekte å vurdere disse på lik fot med seg selv, er dette meget dype rasistiske holdninger av Ku Klux Khan-karakter, og helt jevnlikt med de ekstreme antisemittiske holdningene Hamas formidler. En god indianer er en død indianer. Det er hvordan situasjonen kunne ha gått så galt som mulig for den israelske staten som er i ferd med å bli så isolert, at dens eksistensberettigelse kan sees i fare. Det hjelpe ikke ved å bruke vold og atter vold. Det hjelpe ikke ved å mene alle er terrorister, pakk og skadedyr. Det hjelpe ikke ved å innta en nazistisiskinspirerte holdning som gjør at man vil være i evig krig. Assyrerne prøvd seg på dette i antikken, de ble nærmest utryddet av sine naboene som var kommet til å hate dem svært intenst. Du biter helt på Netanyahus argumentene og ser ikke at bare fortapelse ligger der denne galningen forfekter.

Mexico har et stort problem. Det er i det meksikanske folkets interesse at Trump ikke bli president, ennå har president Andrés Manuel López Obrador blitt et stort latinamerikansk problem, i juni 2024 skal det være presidentvalg - ennå hadde han i de siste to år fram til nå skapt turbulens ikke bare i forholdet til USA, men også mange land i Latin-Amerika - i minst et par land er meksikanske ambassader blitt stengt - og mange har blitt frustrert over hans politikk. The Odds of $100 Oil Are Rising as Supply Shocks Convulse the Market (msn.com) Det er et oljeprissjokk i april. Og det skyldes ikke angrep på de russiske raffineriene eller den israelsk-iranske konfrontasjonen, men en sjokkerklæring fra det meksikanske presidentkontoret som tok alle på senga i mars, det var besluttet å begrense oljeutvinningen - hele 35 % av oljeleveransene helt plutselig forsvant, og nærmest alt var beregnet på det nordamerikanske markedet, kjøperne får ikke lenge kjøpsavtaler. Oljeraffinerier i begynnelsen på april - spesielt i USA - fikk en sjokkmelding om at statsoljeselskapet Pemex må stanse oljeleveransene til disse utenfor Mexico. Dette rammer USA med et voldsomt slag og gjør Bidens gjenvalgmuligheter håpløst. Obrador hadde valgt å gripe inn fordi importutgiftene av bearbeidede raffinerivarer hadde blitt for stor, utvilsomt som et resultat av trangtid for oljemarkedet som er kastet ut i meget turbulente tider - bin Salman har ennå ikke oppgitt hans ide om å tvinge amerikanerne til å velge Trump ved å holde oljeprisen kunstig høy - og vil deretter produsere behovet med sine egne raffinerier, som må deretter bearbeide råolje, selv om det ikke er nok kapasitet fordi mye må skipes ut til andre land, spesielt USA. Det er ikke bare Mexico, flere oljeprodusentland har begynte med å satse på egenproduksjon fremfor å levere råolje til utenlandske raffinerier. Dette setter mange land, ikke minst i Vesten, i en begynnende krise fordi man har raffinerier som må ha råolje fra utenlandet. Nå er det mellom 90 og 100 dollar per tønne.

In Six Months, Everything Has Changed for Israel TEL AVIV—On Oct. 6, Israel appeared on the cusp of a new era of recognition from the Muslim world, close to a peace deal with Saudi Arabia that would move it to the center of a realigned Middle East after years on its fringes. The historic conflict with the Palestinians that had defined its existence for most of its 75-year history appeared to have finally receded into the background. It all changed on Oct. 7. Today, after a bloody attack that might have brought it the world’s sympathy, Israel is closer to being a global pariah than ever before. Its Saudi peace deal is on hold. The Palestinian question is again roiling its Arab neighbors. It is in open argument with its main ally, the U.S. And its physical living space has been shrunk by dangers on its northern and southern borders. In six months, the world has turned upside down for this small nation. On Oct. 7—or Black Sabbath, as Israelis now call it—the Jewish state experienced a fundamental shock that upended its sense of security and belief in the strength of its military. It responded with a heavy-handed invasion of Gaza that in much of the world’s eyes left it the aggressor and its attackers the victims. The resulting isolation could be more of a threat to its future than the attack by Hamas that killed 1,200 people on Oct. 7. “Israel’s longevity is in question for the first time since its birth,” said Benny Morris, an Israeli historian. The only time Israel faced a similar existential threat, he said, was in its war for independence in 1948, when it battled five Arab countries and local Palestinian militias. The outpouring of global sympathy on display after the worst attack on Jews since the Holocaust has dwindled, having been replaced by images of starving and dead Palestinians in Gaza. Images projected across the world show swaths of the Gaza Strip turned into rubble. More than 33,000 Palestinians have been killed, according to Palestinian health authorities, whose numbers don’t distinguish between combatants and civilians. This week, the killing of seven aid workers trying to feed desperate Gazans appears to have punctured the notion for much of the world that the Israeli military isn’t running amok in Gaza and has caused a rethink by the U.S. about its support for Israel. Normalization with Saudi Arabia is on hold, while ties with Arab allies such as Egypt and Jordan have frayed. Pro-Palestinian protesters have thronged the streets of Western capitals, at times calling for Israel’s demise. A surge in antisemitism has shocked and alarmed not only Israelis but Jews across the globe. It is all strengthening a feeling inside Israel that the country can only rely on itself. Israel faces a dilemma where it wants to be loved by the West, but needs to be feared by its enemies in the Middle East to ensure its long-term existence, said Micah Goodman, an Israeli author and philosopher. “That’s the catch-22 we’re in,” he said. Israel, about the size of New Jersey, has had its livable land space diminished. Hundreds of thousands of displaced Israelis from the Gaza periphery and the northern border near Lebanon have been evacuated from their homes. Many have moved back to communities in the south, but none have been able to return to communities in the north. Many are still living in hotels. As the war in Gaza drags on, Israelis still don’t know if the worst has yet to come. The West Bank is on edge. A full-blown war with the Lebanese militant group Hezbollah, which is far more powerful than Hamas and has been fighting Israel since Oct. 8, appears more likely with each passing day. Israel is also bracing for retaliation by Iran or one of its allied militias for a suspected Israeli airstrike Monday on an Iranian diplomatic building in Syria. Israel has only begun to feel the economic impact the war is having, as hundreds of thousands of reservists have been forced to leave their jobs to fight in the war. Amid all this, Israel has achieved neither of its war goals of returning all the hostages abducted on Oct. 7 and successfully routing Hamas from Gaza. For Israel’s political leadership, Oct. 7 challenged the notion that the conflict with the Palestinians could be contained with a mix of security measures and economic incentives, rather than through a peace accord. Prime Minister Benjamin Netanyahu’s tenure was marked by the belief that he could continue to divide Palestinian leadership between the Palestinian Authority, which controls the West Bank, and Hamas in Gaza, thereby avoiding the need to negotiate a two-state solution. Israel believed it could thrive economically, politically and militarily despite a continuing occupation in the West Bank and hostile actors at its southern and northern borders. Normalcy was a promise that appeared to have been delivered but was then shattered. “This approach collided with a brick wall and proved to be a complete failure on Oct. 7,” said Yohanan Plesner, president of the Jerusalem-based Israel Democracy Institute. All this is taking place as Israelis remain divided over the country’s leadership and the government’s handling of the war. Netanyahu’s right-wing, ultranationalist and religiously conservative coalition is once again under attack by antigovernment protesters calling for new elections. Divisions among members of Netanyahu’s own war cabinet over how to give priority to the competing war aims of rescuing hostages and destroying Hamas have spilled into public view, deepening the sense that the leadership is fighting itself while also fighting a war. All the while, Netanyahu has delayed a plan for who will rule postwar Gaza, saying a Palestinian state is off the table and refusing to work with the Palestinian Authority. It is adding up to a situation where, despite many tactical wins on the ground in Gaza, a strategic victory for Israel appears far off. In six months, the Israeli military has seen many tactical achievements. Around 40% of Hamas’s tunnel system has been destroyed, 18 out of 24 battalions dismantled, the majority of rockets destroyed and many senior Hamas commanders killed. Israel now has freedom of action in most of Gaza. Netanyahu says victory is near, but a majority of the country, polls show, isn’t convinced. Hamas shows no signs of surrendering. Hamas operatives are able to infiltrate areas as soon as Israeli troops withdraw, a sign that an insurgency is building. Mounting tensions with the Biden administration are limiting Israel’s options over the final battle for Rafah, the Gazan city that borders Egypt and where Israel says Hamas has four remaining battalions. More than one million Palestinians are sheltering there. The U.S., however, has warned Israel that it would be crossing a red line if it operates in Rafah without a credible plan to keep the civilian population safe, which U.S. officials say Israel hasn’t presented. Netanyahu has said that if necessary, Israel will operate in Rafah without American approval. “If we take Rafah but lose America, we’ve lost the war,” said Goodman. Det som bygd seg opp mot 7. oktober er et direkte resultat av Netanyahus politikk omkring "det palestinske spørsmålet" og den irrasjonelle aggressiviteten mot Iran som fulgt til iransk aggresjon og defensiv-aggressiv strategi gjennom vasallmilitser og satellittsenklaver som styrkes etter det illegale attentatet mot Soleimani av Trump i januar 2020, som påstår i ettertiden at det var på Netanyahus oppmuntring. Siden hadde Netanyahu skapt en militærpolitisk doktrine basert på avskrekking gjennom strafexpedition (straffeekspedisjon), terroristbekjemping, splitt-og-hersk for å sette palestinere mot hverandre, dislegitimering av det palestinske folket gjennom rettighetsran og territorial overtagelse - og sist oppdemning med ustanselig bruk av militærmakt mot de iranskstøttede vasallmilitsstyrkene i Libanon, Syria, Irak og Jemen som Vestbredden/Gaza. Men dette er ikke en troverdig krigsstrategi - dette er bare en pasifiseringsstrategi. Ingen pasifiseringsstrategi kan virke når det bare er pisk, eller når motparten bli for farlig og sterk. Det er ikke lenge mulig å gjøre seg fryktet når man presse motparten mot bristepunktet, da frykten vil overvinnes av desperasjon og hat som vil eksplodere - Vestbredden er blitt en kruttstønne, og det er rapporter om at infiltrering fra Jordan kommer til å bli en realitet om det ikke allerede har hendt, mens Gaza er så ødelagt at den er blitt en alvorlig sikkerhetstrussel for lang tid. Trolig er denne doktrinen den direkte årsaken bak det katastrofale valget av strategi som gjør at Israel er i ferd med å tape krigen mot Hamas. Netanyahu nekte å utkjempe en normal krig mellom likeverdige og det er hvor det gikk helt galt.

Du har prøvd så intenst med å renvaske og hvitvaske det israelske militæret at det begynner å minne om en besettelse. DET ER FOR SENT. 'Unforgivable': World Central Kitchen founder Jose Andres accuses Israel of committing 'war against humanity' WASHINGTON – Chef and philanthropist José Andrés says Israeli attacks in Gaza that have killed civilians – including seven volunteers in his World Central Kitchen aid convoy – amount to an ongoing "crime against humanity." "This is happening for way too long; it's been six months of targeting anything that seems moves," Andrés said in an interview broadcast Sunday on ABC's "This Week." "This doesn't seem a war against terror. This doesn't seem anymore a war about defending Israel. This really, at this point, seems it's a war against humanity itself," Andrés said. The beloved celebrity chef spoke through tears during the interview. he aid workers were killed in an Israeli airstrike last week as their convoy was leaving the Deir al-Balah warehouse. They had coordinated movements with the Israeli military, and they were traveling in armored cars bearing the World Central Kitchen logo. Israel called the attack a "grave mistake" and said the military had misidentified a World Central Kitchen worker as a Hamas gunman. The Israeli military fired two officers for their role in the attack. Andrés dismissed Israel's explanation in his interview, telling ABC News: "Every time something happens, we cannot just be bringing Hamas into the equation." Andrés' interview came on the six-month anniversary of Hamas' deadly Oct. 7 attack on Israel, which launched the war in Gaza. The United States is pressuring Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu and his government over the rising number of civilian deaths in Gaza. Some officials have suggested cutting off aid to Israel in an effort to forge a cease-fire. President Joe Biden, who spoke with Andrés last week, expressed outrage over the World Central Kitchen deaths. He also emphasized that U.S. support in the Gaza war depends on "immediate" steps to protect civilians and aid workers. "They were providing food to hungry civilians in the middle of a war," Biden said. "They were brave and selfless. Their deaths are a tragedy." In his ABC interview, Andrés said the attack "is unforgivable. I will have to live with this the rest of my life." 'Unforgivable': World Central Kitchen founder Jose Andres accuses Israel of committing 'war against humanity' (msn.com) Israelerne mister nå venner til venstre og til høyre som et resultat av den feilslåtte strategien.

Denne opplysningen er sannsynlig troverdig. Ved å se på satellittbildene om igjen er det mulig å se to Be-200 amfibiefly, disse er relative store fly, det ene så ut til å ha blitt truffet med muligens svimerker - og deretter to Antonov transportfly samt et An-72 transportfly. De private satellittbildene har dårligere oppløsningsevne enn normalt. Ved å ta i betraktning størrelsen på Be-200 - betyr det at alle kampflyene er av type Su-27/30/35/34. Merkene på asfalten - det mørke flekket kan være flydrivstoff som lekket fra det ene Be-200 flyet - tyder på en fragmentdetonasjon fra et eller to dronefly som utløses kanskje et dusin meter over bakken. Detonasjonen er så kraftig at det lager mange synlige hakk i asfalten - som i sovjetiskbygde flybaser har betongunderlag. Det er vanlig prosedyre at alle flyene tømmes for brensel, men det ene Be-200 flyet kan ha blitt klargjort for patruljering etter sjødroner. Hvis dronefly utløses over bakken for maksimal ødeleggelse ved å skape en "dusj" av fragmenter, burde man se litt nærmere på Morozovsk selv om mye tyder på forræderi på ukrainsk hold ettersom russerne kan ha blitt forvarslet.

Dette er britiskproduserte Banshee Jet 80 dronefly.

Enig. Dette er i åpen konflikt med amerikanske utenrikspolitiske prinsipper helt siden 1945, så det betyr at Trump demonstrativt nok er uten av stand til å fatte konsekvensene av et slikt knefall som kan bringe ned det amerikanske alliansesystemet som er essensielt for opprettelse av det vestlige verdenshegemoniet. USA vil oppfattes å være i ledertog med sine fiender, og da betyr det for hele verden at det ikke lenge er mulig å stole på det amerikanske folket. Det er veldig merkelig at den amerikanske makteliten ikke avsluttet dette vanviddet. Hvis Trump vinner - alt tyder på det - kan det utløse en katastrofe som vil sette USA meget sterkt tilbake. For mindre enn dette var potensielle maktarvetagere myrdet i større som små imperier i fortiden. Det finnes et imperium - og Trump vil ødelegge det med hans stupiditet.

Det er nå urealistisk fra et politisk perspektiv. Angrepet på WCK-kolonnen hadde demonstrert en straffrihetskultur, som gjør at selve israelske militære eksperter gradvis sluttet seg til amerikanernes bekymringer om at et slikt angrep vil utløse en sanseløs massakre på sivilbefolkningen. Dessuten; du trekke seg ikke fra forberedte angrepsposisjoner for å "forberede" et kommende angrep. Det bare fungere ikke i krig. Du trenger Khan Younis for å ta Rafah, nå er de ut av nabobyen.

Ett øye for ett øye. Ukrainerne mistet et flerrørs rakettrampekjøretøy som nå er identifisert som BM-27 (det er mulig at det "andre" var falsk på det termiske opptaket) under et presisartillerirakettangrep like over grensa, det tok ikke lang tid for ukrainerne å sende en FPV dypt inn i Russland (minimal jamming?) hvor man visst en kolonne med flere BM-27 kjøretøyer på trailervogner var underveis. Opptaket avslørt at det var minst to BM-27, det ene var truffet.

Veldig enig. Det var ikke krig i Gazastripen, bare sanseløs ødeleggelse der man sloss på avstand. Ingen middelhavsnasjon vil ha en Mogadishu i Gazastripen, hvor akutt fattigdom, store humanitære lidelser og lovløse tilstander kunne åpne for farlige destabiliserende spredning. I de arabiske hovedstedene er man helt ut av seg over utviklingen som disse hadde i det skjult gitt deres tillatelse til, da man trodd israelerne vil få det overstått.

Selv et barn kan se at dette er ikke sant. I virkeligheten gjør de det fordi det ikke lenge er politisk mulig å fortsette offensiven i Gazastripen, det er sterk og voksende opposisjon innad i Israel ikke bare over gislenes skjebne, men også en følelse om man hadde valgt gal strategi for en seier i krigen, og at straffriheten i det israelske militæret ikke kan lenge tolereres. Skal Hamas elimineres, må man få orden i egne rekker - etter min mening burde Gallant sendes til krigsrett mens Netanyahu arresteres sammen med hans ekstreme ministre. Det er nå et meget sterkt behov for nyvalg. Så snart en moderat regjering overtar, vil den sannsynlig fortsette elimineringshensikten mot Hamas, men på et langt mer realistisk grunnlag. Da israelerne rykket inn, trodde alle at det vil være over på et par måneder, at titusener vil bli drept og at flere tusen israelske soldater ikke vil vende hjem. Nå, etter et halvt år, kunne man se at israelerne hadde mislykket - de var for sløv, for ubesluttsomt, for nølende, for motvillig med å ta risiko og for vant til å utkjempe illegal kamp mot fåtallige og svake motstandere. Sharon og alle legendariske generalene fra 1948-1970 ville ha gjort det meget annerledes. Når du har en blankofullmakt av det internasjonale samfunnet, er det alltid med en frist fordi den er så politisk sensitiv, at man ikke kan spare på noe som helst.

Dette er ny. Slike angrep i bebygde strøk var ikke realistisk fordi det vil være for mye bakkefrekvens som gjør effektiv dronestyring umulig - det er hvorfor tidlige angrep stort sett hendt på åpen lend, minimal påvirkning på FPV-linket som bli dårlig jo lavere man kom på lang hold. Og de har også mer kraftigere eksplosiver enn vanlig. Muligens skyldes dette at en "dronning" er i lufta. Store droner med mitraljøsevåpen har blitt observert i bruk gjennom russiske speiderdroner som oppdaget ukrainerne angripe infanteri med disse.

Alle planer omkring Rafah har blitt kansellert, og ved å ha bare en enslig brigade tilbake i Gazastripen betyr det i praksis at de har trukket seg nesten helt ut, slik at de deretter bare kontrollere en enslig strategisk posisjon for at Hamas ikke kan gjenetablere sin kontroll (Gazastripen er kastet ut i anarki som gjør at man har fått de samme tilstander som Mogadishu i 1992). Innmarsjen i Gazastripen er trolig avsluttet. Og det sluttet med en av det israelske militærets verste og meste fornuftstridende nederlagene i historien. De mistet "bare" 2,000 menn - en militæroffiser av den gamle skolen vil bare riste på hodet av dette. Krig er ikke for å spare egne menn. Ukrainerne mistet like mange menn i sine verste dager, ennå fortsetter de med full kraft. Gallant fortjenes å stilles for krigsrett for hans katastrofale ledelse med straffrihet, mangel på strategi og for å ha helt mistet hodet der man foretrakk å tape krigen fremfor å miste mange soldater. I en eksistenskonflikt. Slike alvorlige konflikter betyr at man ikke kan "feige ut" for å fullbyrde sine målene. Når du taper en krig fordi du ikke vil miste mange menn, har du seg selv å takke.

Riktig og ikke riktig. 7. oktober gjort det klart at en fullstendig eliminering av denne folkemordorganisasjonen er sterkt nødvendig, slik at man ikke var gitt mange muligheter, men det er også korrekt, som Ayalaon og andre eksperter hadde sagt, at en ren militær løsning ikke er mulig hvis formålet skulle være snakk om utslettelse. Her trenges det militærpolitiske løsninger som i praksis betyr sivilkontroll, okkupasjon og andre midler hentet fra forskjellige konflikter hvor man skulle "tømme" innsjøen for å få tak på fiskene. Dette var ikke engangs vurdert i den første plassen. Når en tenker etter, er det innlysende at man hadde ikke satt for seg verken militære eller militærpolitiske målsetninger utover sivilpolitisk motvilje, manglende innsikt og altfor enkelte målsetninger som kollektiv straff, ressursødeleggelse og utslettelse av ikke bare Hamas, men også sivilbefolkningen. Nå er forholdene så uutholdelig at nærmest hver eneste gazapalestiner man spør, vil flykte så raskt som mulig ut av Gazastripen. Netanyahu hadde valgt utslettelsen av Gazastripen som strategi. Det var den verste strategiske feilhandlingen i Israels historie siden Sharons invasjon av Libanon i 1982.

En krigsforbrytelse besvares ikke med en krigsforbrytelse. Israel hadde sin sjanse. De kastet det bort! Hamas kan nå le og le av hele sitt hjerte over at israelerne er så stupid at de kunne unnslippe det de hadde fryktet mest; en gjenokkupasjon av Gazastripen, som Netanyahu og hans regjering NEKTET Å INNFØRE - istedenfor valgt de å utløse en situasjon i håp om å drive ut befolkningen - og samtidig nekte å sende sine soldatene inn i ilden for å vinne en eksistenskonflikt - uten å realisere at HELE VERDEN FØLGER MED! Israelerne hadde en blankofullmakt etter 7. oktober. Den er nå mer eller mindre gått opp i røyk.

Historiens dom over "folkelige representanter" i rebellmode mot makteliten/etablissementet med karakterisk politisk ukorrekthet, snarveisløsninger og emosjonelle reaksjoner der man synliggjøre og utnytte misnøye som finnes til enhver tidspunkt i ethvert samfunn - er ubarmhjertig; de fleste endt opp med å bli meget destruktive demagoger, vanstyrer og politiske katastrofer - Jeltsin i Russland er en slik mann. I Italia hadde det vært en krig hvor en bys innbyggere mente de burde foretrekke en mann fra deres midte, men denne mannen endt opp med å lede dem ut i fortapelse. Det hadde hendt mange ganger gjennom historien; i Norge er dette bedre forstått som kamp mot systemet. Det ofte gikk meget galt hvis et integrert og sterkt system skulle angripes fra utsiden og deretter undermineres gjennom uortodokse metoder som under normale omstendigheter ikke er tillatt. Dette hadde fremtidsorienterte sosialister og sosialliberalister forstått i slutten på 1800-tallet, for å endre systemet uten blodige prosesser må det reformeres fra innsiden - dette fulgt til den sosialdemokratiske fasen i Europa og den sosialliberale fasen i USA i 1930-1970, da man klarte å tvinge gjennom endringer fra innsiden. Da franskmennene startet revolusjon i 1789 - endt de opp med å betale en altfor høy pris, etter over 15 år var opptil to millioner drept og forsvunnet, hele landregioner var ødelagt, og den demografiske utviklingen som hadde i 1200-1800 gjort Frankrike til det meste befolkede landet i hele verden utenom Øst-Asia, fikk et permanent knekk som gjør at befolkningsveksten i 1800-1950 var mindre enn normalt i Europa, før det flate ut i slutten. En kontrarevolusjon i USA vil ødelegge det amerikanske folket som kan miste sin selvtillit når det kommer til sans og samling i fremtiden.

Nei. Dette er utstyr som ikke fantes i Gazastripen. Det var ikke pansrede sivilkjøretøyer før 7. oktober, og mye av bilimporten skyldes lokaløkonomien som drives med nødhjelpspenger fra andre land. Du ser ut til å åpne for nærmest alt, og klarer ikke å fatte at Israel er i en enorm PR-katastrofe som skyldes den katastrofale feilen med å spare sine angrepstroppene og heller satse på fordriving/masseødeleggelse gjennom massiv bruk av ildkraft - slik at en humanitær krise oppstå samtidig som egne soldater forderves til punktet at de må trekkes ut for å hindre ukontrollerte voldshandlinger som bevitnet med angrepet på WCK-nødhjelpsfolk. Israel er i ferd med å TAPE krigen fordi de ikke ense grensen mellom rettferdig hevn og ekstrem voldsbruk!

Det er veldig pinlig for russerne å miste en intakt stridsvogn med verdifull EW-utstyr til ukrainerne som bare simpelt kjørt den vekk uten større besværligheter. Det var ikke sett mye russisk artilleribruk i det siste.