JK22

Den ene rykket tilbake i sjokk - og kan ha gitt skytteren tid nok for å trekke av, den andre var sannsynlig ikke fokusert i det bestemte øyeblikket. Disiplinsvikt. En skytter kan meget raskt hente fram riflen og fyre av, vi vet ikke hvilken positur han var i, men det er mulig at han var liggende.

Den var nær. Veldig nær. Det er hvorfra ordet "streifskudd" kom. Hvis kulen er få millimeter fra selve huden vil den da ha en direkte virkning. Og det var en høyhastighetskule fra en AR-15, som er den sivile utgaven av militærsriflen M-16.

Denne er "den falske konservatisme" som red USA som en mare siden slutten på 1950-tallet da man vil heller annullere fellesgoder, stenge ned samfunnstjenester og forkaste lov som forberedelse som ville ha vært til stor hjelp for seg selv, denne "annulleringskulturen" som er basert på et ønske om å ekskludere "de andre" selv om disse har loven og flertallet på sin side. Det kan tolkes som apartheidsmentalitet. Republikanerne avvist ACA-forslaget fordi det var "skitnet" av et "urent mindreverdig vesen" som Obama. Denne holdningen som før var begrenset til hudfarge og språk, har blitt utvidet til å omfatte fattige, økonomiske sårbare og politiske/ideologiske opposisjonelle. Det er dette som er den sanne årsaken bak ødeleggelsen av USA, og som Trump i virkeligheten er et symptom på.

Det samme var sett med Brevik og overgangen til Utøya. Vi kjenner ennå ikke alle detaljer, men politiskarpskytterne hadde skytteren under oversikt hele tiden, det kunne ses at disse hadde sine våpnene i hans retning - og de var likedan synlig for ham som han var for dem. Avstanden er så kort at skytteren og politiskarpskytterne i skyttermiljø var "ansikt til ansikt". Så da skytteren dro fram riflen - overrasket dette politiskarpskytterne. Vi så den ene reagert i sjokk. Skytteren visst at han vil være død i det samme øyeblikket han trekke av avtrekkeren. Vi vet ikke ennå om politiskarpskytterne og Secret Service var klart over angrepsriflen. Og hvis; er det egentlig ulovlig? Det har jo hendt en sterk oppmykning av våpenlovene i USA. Her er jeg på usikker grunn.

Skarpskytter er det rette ordet. De så ham, og sannsynlig ment at denne bare var en tilfeldig tilskuer som hadde kommet for å overvære oppmøtet, tenkt at de hadde kontroll på ham ved å ha sine våpnene rettet på ham som bildene her avslørt. De bare var ikke forberedt på en suicidal skytter som plutselig dro fram hans våpen og skjøt meget raskt uten å ta sikte. Dette reddet Trumps liv da han bøyet seg fram og vendt ansiktet til siden. Skytteren rakk å avfyre åtte skudd, som er for mange til å komme fra en halvautomatisk angrepsrifle i så kort tid. Hans ofre var en død, to kritiske skadet, en lett såret mann som var ikke truffet, men streifet på øvre del av høyre øre - og en gaffelmekanisme på en traktor. Kulen traff nemlig ikke Trump, den kom så tett at trykket revet opp hudoverflaten på øret. Hvis han hadde stått mer oppreist som han hadde gjort få sekunder før, ville kulen ha gått gjennom nakken på ham.

Det er hvorfor 1. juli-dommen må annulleres. Den på sikte bestrider den amerikanske eksistensberettigelsen. Hvis alle kjente legender fra USAs historie hadde sett vanviddet utspilt seg i denne dagen, er det sikkert etter min tro at disse ville ha stormet dommerpanelet og revet dommerkappene av de konservative dommerne for deretter å kaste dem ut. Grunnlovsfedrene fra disses tid ville ha beordret Roberts utsatt for hengning, trekking og kvartering - en straff som under den amerikanske uavhengighetskrigen var forbeholdt de verste forræderne på begge sider.

Det er sant. Presidentordrer kan bestrides om det er skjellig grunnlag for at disse var fattet på galt grunnlag, da måtte dette begrunnes og forsvares i tråd med forpliktelsene nedfestet i embetet - som var fram til 1. juli mer snevert enn mange var klart over. Iran-Contra skandalen vist hvor skapet sto; utenfor landets grenser og om landets grunnleggende interesser ikke trues, er det "fritt fram" - så lenge amerikansk lov ikke røres. Den amerikanske presidenten må rette seg etter amerikansk lov, Lincoln hadde personlig opplevd under den amerikanske borgerkrigen hvor flere av hans sentrale avgjørelser var gjenstand for rettslig vurdering. Dette var innforstått; presidenten var aldri hevet over den amerikanske loven og bare kunne utsende statlige ordrer av hensyn til forpliktelsene som hviler på ham, når disse kan begrunnes og forsvares.

Som det simpelt ikke finnes dekning for i grunnlovsfedrenes arv som finnes i føderalistpapirene, Uavhengighetserklæringen og 1789-konstitusjonen - og endog "The Bill of Rights". Presidentembetets individualisme eller unikhet har aldri blitt understreket selv om det fungere som en enmannsregjering som ifølge det amerikanske lovverket før 1. juli 2024 er et embete. Roberts dessuten lot til å forgripe seg på diverse lovbestemmelser ved å antyde at "branch of power" skulle ha "grunnleggende absolutt immunitet" - som er forbudt. Det fantes bare en åpning, og det var omkring presidentembetet, alle andre åpninger var for lengst dekket omkring senatorer, guvernører, kongressmedlemmer, militære, politi og dommere som har lovbestemt immunitet. Mange eksperter, historikerne og dommerne er meget sterkt misfornøyd med en dom disse ment er på grensen av åpen forræderi mot "den amerikanske ånden" som grunnlovsfedrene og disses etterfølgerne i 1800-tallet hadde vektlagt. Jeg kaller dette konstitusjonsbrudd.

Nei. For det er ikke snakk om en personlig ordre, men en statlig ordre fordi da er det ikke presidenten, men embetets innbygde forpliktelser som slår inn. Og den ene forpliktelse er å beskytte landet og folket mot alvorlige trusler. Dette har det aldri vært tvil på helt siden den første presidenten gikk gjennom døren inn i det hvite huset, som var en eks-general som hadde stått for kontroversielle handlinger for landets skyld. Dette har Roberts valgt å bortse fra, og dermed bablet om "core constitutional functions". Det er en meget sterk forskjell mellom person og embete. Så sterk, at embetet beskytter mot rettslige følger om det er i tråd med forpliktelsene stadfestet i landets lov. Dette er ikke "absolutt immunitet" som knyttes til person. Selv den norske statsministeren kan be forsvarssjefen om å gruslegge en norsk by under en pågående krig for å fornekte fienden byens ressurser uansett konsekvenser, og denne ordren ville ikke ha blitt bestridt eller gjenstand for rettssak, istedenfor det ville ha blitt akseptert som en nødverge tross velkjente kritikk - og verken statsministeren eller forsvarssjefen har mer enn lovbestemt immunitet. Det er for mange som ikke forstår forskjellene i "immunitet" eller "forpliktelse" som mye annet. Det er embetet, ikke person. Ingen republikk har absolutt immunitet for sitt statsoverhode. Ingen. Problemet med absolutt immunitet er at det knyttes til person istedenfor embetet og åpner for uforutsette konsekvenser, spesielt hvis presidentmakten skulle bli langt større enn makten i de andre institusjonene som kan bli handlingslammet av presidentens lojalister plassert i kongressen og høyesteretten - som sett i så mange land som mistet sitt demokrati, som med Venezuela og Russland.

Fact Check: Butler Police Did NOT Confirm Arrest Or Identity Of Gunman In Trump Shooting As 'Mark Violets' In Pennsylvania | Lead Stories Har sett bildet av den døde skytteren, han fikk en kule gjennom venstre ansiktsområde og den blåst ut lillehjernen på ham, drepte ham momentant. Det er definitivt ikke ham på det som er bildet av Mark Violets.

Det var "America's rifle" som nesten drepte Trump. Ifølge Secret Service var våpenet som var benyttet, en AR-15, og ut fra hva som så langt er klart, ser det ut at denne angrepsriflen ikke var halvautomatisk fordi opptil syv-åtte skudd var hørt, og mye tyder på at Secret Service bare hadde avfyrt ett eller to skudd. Det kan bli fantastisk om skytteren hadde brukt bump stock som høyesteretten hadde tillatt på nytt tross kraftige advarsler. Det er så herlig ironisk om det ikke er helt horribelt!

Det er ikke det; amerikanerne har også lite peiling på innenrikspolitikk og statsstyring, det virker som at de ikke maktet å fatte hva den republikanske politikken siden 1981 hadde fulgt til, at den høyrekonservative påvirkningen på dem har destruktive virkninger, og at polariseringen skyldes manglende evne for å si "nok" i 1996-2022, kongressvalget i 2022 avslørt at de hadde intet lært av det som hendt. På mange steder som i rurale delstater var det oppdaget at folk kunne stemme mot sine egne interesser og ignorere velmente politikerne som vil hjelpe dem, fordi er for emosjonelt, for opptatt av sosialskontakt som å "snakke". Store deler av USA faller fra hverandre fordi folk evnet ikke å ta seg sammen. For mange tiår siden var amerikanerne ganske samlet tross rasemotsetninger, nå ser vi ikke annet enn individer. "Den falske konservatismen" som i begynnelsen var å kansellere samfunnstjenester man ikke vil dele med mindreverdige, hadde fulgt til sterk egoisme og småpatriotiske isolasjonstendenser. Dette ledet til ekstrem ulikhet og demobilisering. Det kommer til å ende i brann og fornedrelse for det amerikanske folket.

Det vil være et skrekkscenario som gjør at Europa måtte kapitulere fremfor risikere atomkrig, og store deler av det amerikanske folket vil da realisere at de hadde ødelagt et langvarig forhold med det europeiske folket samt mistet alle sine allierte - de vil oppdaget at de har blitt alene. Demokratene og patriotiske republikanerne vil hente fram opprørsbanneret og gjort det klart at Trump har vanæret USA for resten av verden. Trump vil da besvart dette ved å gjøre bruk av hans makt for å fengsle og myrde uten konsekvenser, selv hvis høyesterettsdommer Roberts skulle prøve å stanse dette. Mange amerikanerne vil bli helt fra seg når de ser bilder av massedød, enorme lidelser, hvite europeerne med hatet i øynene stirrer på dem og innse at de hadde sviktet sine venner. Ett er sikkert, når amerikanerne endelig innser at de hadde blitt svindlet til å gi avkall på alt inkludert verdighet og vennskap, vil det bli et meget blodig og trist oppgjør som det kommer til å ta meget lang tid å komme seg over. Hvordan kunne amerikanerne ser seg selv i speilet når de forstå hva de hadde gjort? Europeerne vil aldri glemme sviktet. Likedan alle andre over hele verden som vil deretter bare ha forakt mot et så lettsindig folk. Republikanerne vil forsvinne i vanærens dal samtidig som Vesten måtte begynne på nytt, men denne gangen som en svak part mot resten av verden. Mange forstår ikke! Altfor mange!!! Hva er det som fikk så mange amerikanerne og andre verden rundt til å risikere enhver?!!

Det er ikke bare Ukraina. Det er flere og flere tegn på at Trump aktet å ødelegge det amerikanske alliansesystemet over hele verden ved å trekke seg fra forpliktelser og drive mafiautpressing under ideen om at man må betale for "beskyttelse", det kan sette NATO i seriøs fare og gjør et norsk-amerikansk forsvarssamarbeid umulig. Han har galskapstanker omkring toll og skattekutt som vil ruinere den vestlige økonomien fordi toll vil være inflasjonsskapende mens skattekutt vil sette USAs økonomi på nedsmeltningstilstand. Samtidig er det klare tegn på at Trump vil la Prosjekt 2025-folk ruinere den føderale administrasjonen. Og så burde man ikke glemme at Trump vil sperre inn mange millioner immigranter og angripe Mexico med militærmakt. Denne mannen vil gjøre ugjenopprettende skader og på sikte sende USA mot borgerkrig og oppløsning. Om skytteren hadde drepte Trump ville mange ha blitt helt fra seg, men som med "ville du ikke ha myrdet Hitler om du hadde sjansen"-argumentet har vist, er dette et voldsomt dilemma som gjør at Trumps bortgang ville ha blitt mottatt med meget stor lettelse av mange millioner som har meget gode grunner for å frykte det verste. Istedenfor hadde skytteren - som var kledt i kamuflasjeklær som tyder på en avsindig mass shooter som kan ha hatt planer om å drepe flere i tillegg til Trump - gjort attentatet til en total katastrofe på samme linje som en atomeksplosjon for disse opptatt av demokrati, vestlige idealer og folkerettigheter som verdighet. Trumps vinnersjanser har blitt mye større. Og det gjør nå meget mange dypt fortvilet og ikke lite desperat, for de ser at nærmest ingenting lot til å bite på det amerikanske folkets ignoranse og kortsiktighet, det er altfor sterkt emosjonelt - slik at drapsforsøket på Trump som oppført seg som en showmann da han oppfattet situasjonen - har blitt meget avgjørende.

Enig med Olaf og Simen1 her, attentatet på Trump er av samme type som kuppforsøket mot Erdogan, det bare gjør alt vondt verre. Attentat på presidentkandidater er gammelt nytt i USA, og det er mulig at skytteren valgt å angripe en mann som tilsynelatende slippe unna enhver og alt og ser ut til å gli mot seier og makt, i fortvilelse og oppgivelse. Skytteren hadde kommet på et tak og deretter skjøt ned på scenen hvor Trump holdt tale, helt synlig for enhver og alle, som tyder på en selvmordhandling. Secret Service-agenter var svært raskt med å eliminere skytteren. Men skaden skytterne rakk å gjøre, har blitt total. Biden hadde blitt grundig avkledt etter presidentdebatten, og hans trass som oppfattes av mange å være barnslig, hadde fulgt til konflikt blant demokratene som i tillegg måtte takle de mange avsløringer mediene fant fram omkring Biden. Trump kunne ikke ha vært mer lykkelig, Biden har blitt hans drømmemotstander - en selvopptatt og trassig mann med stor ego og større arroganse enn forstand. Trump hadde nesten blitt drept og var egentlig meget heldig ved at han bare fikk streifskudd. For mange som hadde forstått hvilken trussel han representere mot det amerikanske demokratiet og det vestlige samholdet, er hans overlevelse en meget stor skuffelse - og selve attentatet en total katastrofe. Nå kan Trump bare vinne meget glatt. Biden er nå helt uten alle mulige sjanser, demokratene kunne ikke annet enn å gispe etter luften når de innse hva hendelsene i de siste ukene mellom presidentdebatten og attentatet på Trump hadde vært for dem. Det er blitt for mange katastrofale tilbakeskritt for dem. Skytteren er atomeksplosjonen som sprengte alt.

Enveisdroner kan ikke stanses med antidronerifler som egentlig er beregnet på ordinære smådroner fordi det er ingenting å kapre, for en enveisdrone er preprogrammet uten noe form for fjernkontroll utover en mulig AI-funksjon som vil bare ense slike forsøk som vann på gåsa. Russerne burde ha visst det. Så det er hva disse drone-modellflyene kjøpt fra Bulgaria gikk til, som basis for et testprogram for å skape avskjæringsdronefly eller luftvernsdronefly ved å forene sammen FPV-teknologien med et dronefly basert på det jetdrevne modellflyet. De har fremdeles langt igjen før de kan sende ut disse "Bullet"-droner. Ifølge opplysninger annetsteds er droneproduksjonen som ikke avhengiges av meget strøm, i ferd med å bli overveldende i Ukraina, hvor det nå er sannsynlig at langt mer enn 1 mill. FPV-droner og taktiske droner kan leveres i løpet av året 2024 i tillegg til 10,000 mellomavstands dronefly og 1,000 langavstands dronefly. Hvis det bare er 10,000 dronefly som kan settes inn for angrep i Russland opptil 300 km vekk, betyr det i praksis bare omlagt 800 dronefly per måned eller 27 dronefly per dag. Det kunne forklare hvorfor de ikke kunne bare angripe Su-34 baser hele tiden, da de må regner med meget stor frafall i møte med russisk luftvern. Med 1,000 dronefly - sannsynlig Beaver, Lyutyy etc. - betyr det bare 82 dronefly per måned. Det er bare ikke nok. Det hadde dessuten vist seg at bruk av billige dronefly med størst vekt på produksjon er problematisk fordi disse blir for lett plukket ut og har for begrensede effekt ved treff. Bare dyrere dronefly kunne oppnå større suksess. Nå ser det ut at pulsjetdrevne dronefly er på nytt hentet fram fordi ukrainerne er desperat nok til å ha så mange dronefly som mulig. Det tok meget lang tid å fullføre Trembita-prosjektet som startet for over ett år siden fordi assistanse fra USAs universiteter var nødvendig. Nå er J-1 pulsjetmotor endelig satt i produksjon hos Wave Engine Corporation i USA, "på vegne av en partner av USA". Hvis ukrainerne kan sende ett hundre billige dronefly med pulsjetmotor hver dag, vil de endelig være i stand til å overvelde forsvaret omkring Su-34 baser inntil man har kryssermissilvåpen.

Dette er veldig interessant, det er trolig de første "tønnebomber på en stang" lik disse fra den syriske borgerkrigen. Det sies at det var droner, men den ganske lange stangen festet på stridshodet som var produsert i januar 2024, kan tyder på at noe helt nytt var benyttet. Russerne har en ganske lei tendens med å forveksle "termobarisk våpen" med andre typer våpen hvis det er snakk om ild/varme. Men etter å ha sett opptak på opptak i ti år i Syria og Ukraina er det en klar konklusjon; termobarisk våpen er ikke praktiske ildpåsettelsesvåpen. Dette er basert på et galt inntrykk fra "FuelAir"-konseptet, fordi det sovjetiske konseptet egentlig er snakk om manipulering av eksplosjonskrefter for å skape stort trykk/vakuum effekt og høyest mulig varme som betyr at et lite område oppvarmes meget intenst. FuelAir rett og slett er å "lekke" brennbar materiale ut i atmosfæren og så sette fyr på det. Dette finnes ikke i russiske våpen, hvor bare ODAB-bomber har liknende virkninger. Termobariske våpen deles i to meget forskjellige typer; ekstrem brennbarhet som bare FuelAir-konseptet tillatt, og er stort sett begrenset til flybruk, og ekstrem varmeutvikling i så smalt rom som mulig helt opp til 2,500 grader. Den siste typen er mest vanlig, og som tusener på tusener av opptak har avslørt, har lite, om noe ildpåsettelsesevne fordi det er svært forbigående selv om et menneske som blir direkte truffet, vil få livstruende brannskader om trykket ikke drepe ham - og det var sett at soldater vil være helt harmløst om de er i det frie med en barriere mellom seg og detonasjonen. Russerne og ukrainerne innså at termobariske våpen som infanterieliminering er ineffektiv, og har derfor skiftet om til bombardement og presisjonsangrep med TOS og droner. Mot befestede mål og kjøretøyer. Her vist det seg at ukrainerne har aktuelt ildpåsettelsesvåpen av ny dato. Det har vært sett at flere ukrainske angrep i flere fronter, spesielt i Kherson, fulgt til ukontrollert brann i skog og buskvekst omkring russiske posisjoner, og det skyldes ikke bare at det er varmt med lite regn i Ukraina.

De er galere enn jeg trodde. De valgt å bruke en usikker pylon på senterposisjonen og bare sette inn en umodifisert FAB-3000 uten å ta hensyn til marginbehov fordi luftturbulens gjør at motorseksjonene kunne ta skade. Og de valgt å feste glidemekanismen etterpå fra undersiden. Dette gjør at de risikere tap av bomben om stresset blir for stor. Det har ikke vært mange FAB-3000 observasjoner, så det er åpenbart at denne løsningen som russerne valgt, sannsynlig var ikke praktisk under enhver omstendighet. De i praksis sette fly og besetning i stor risiko!

Bidens stamming og glemskhet hadde i flere tiår skapt et inntrykk for alle om at dette var en ordinær mann med overvinnelige skavanker som ikke påvirke hans skarpsindighet og viljestyrke som klarhet i hode og kropp, husk at han var beryktet for å "prate i hjel" hans opponenter med en pedantisk sinnrikenhet selv om han stadig fortapte seg i hav av detaljer gang på gang. Obama, som vi alle vet var en meget smart mann, hadde funnet seg kjedet inntil døden i møte med Biden, som han også hadde stadig braket sammen med. Flere ganger vist det seg at Biden hadde rett, men det var fordi Obama var en domestisk politiker uten erfaring. Biden var noe man bli vant til. Men i 2010-årene var det sett at hans utseende og fysikk aldres raskere enn sett på jevnaldrende og det var bemerket av både venn og fiende. Inntil da var det ingen som satt spørsmål på hans kognitive evner eller på hans lederegenskaper, og i 2021-2022, de første to år, hadde han klarte å få gjennom massevis av vedtak og tverrpartisamarbeid, men det var i virkeligheten i samarbeid med McConnell som hadde brutt med Trump, som var dels kastet ut fram til kongressvalget i 2022. Hans innsats var ofte gjennomtenkt, og han hadde stått for mye godt - inflasjonen er på vei nedover, nasjonaløkonomien går bedre, og det virker som at han før eller senere treffe det rette etter en rekke miserer - så lenge det ikke er tidspress. Hans presidentperiode må ansees å være over gjennomsnittlig godt, omtrent på midten over presidentenes merittene. Trump er på bunna. Men så hendt det noe; republikanerne begynte å ta Trump inn i varmen i sommeren 2022, og gav han kontroll over partifinansene - slik at han kunne begynne å sette inn MAGA i valgkampene, oddsene for en republikansk seier var god, men som kjent vant demokratene i senatet og reddet seg i huset hvor de ikke mistet for mange plasser. Dessverre hadde MAGA gått inn, og da den nye kongressen startet, fulgt dette til kaos. Flere ledende republikanerne vist seg å være upålitelig. Etter hvert som Trump overta mer og mer av republikanerpartiet begynner Biden å miste innflytelse og makt, slik at "de gode tider" begynte å forsvinne. Så kom sjokknomineringen i Iowa i januar 2024. Da hadde Biden mer eller mindre mistet McConnell som et par måneder senere signalisert at han ikke vil motsette seg Trumps autoritet. Republikanerne lansert et regelrett opprør mot ham med guvernørene i grensedelstater som motsette seg hans myndighet, en sterk radikal høyesterett som nå har begått alvorlig konstitusjonsbrudd, og den republikanerdominerte kongressen hadde begynte med å trene Ukrainastøtten, som kostet oss dyrt. McConnells forslag om å forbinde en grenseavtale med Ukraina var et komplett svik som intet vennskap kunne overleve. I skyggen av alt dette var det få som fulgt med Bidens helse og væremåte, som et resultat av Trumps meget løgnaktige hatpropaganda hvor man skulle angripe Biden med alle midler (mesteparten av dette ville ha sett lovinngrep og arrestasjon om norsk lov var tatt i bruk!) har man derfor utviklet en tendens for å avfeide observasjoner av Biden. Et teppe av løgn, overdrivelser og hets som hatfylte utfall hadde sørget for at ingen så skikkelig på Biden. Og alt tyder på at Biden hadde sammen med hans nære skjult sannheten fra demokratene. Det var bemerkende nok ingen helsesjekk siden januar 2024 (med rapport i februar, som interessant nok har bemerkninger om Parkinsonssykdommen), når en mann i hans alder skulle ha langt flere helsesjekk med tanke på embetets viktighet. McCain fram til hans død skjult ikke hans helsetilstand og han hadde langt flere helsesjekk i sammenligning. Hvis demokratene hadde fått innblikk i helserapporten fra februar (det hadde de ikke!) og hadde pålitelige menn på innsiden i det hvite huset som kunne informere dem, er det mulig at de ville ha umiddelbart tatt affære. Dessverre hadde mange undervurderte Bidens helse, for da kongressvalget i 2022 hendt, var partiet blitt sterkt forgubbet inntil punktet at nyere representanter var dels sterkt overskygget til stor skade for partiets interesser. Pelosi selv var 82 år gammelt da hun pakket sammen og forlot kongressbygningen for godt. Mange var derfor vant til at gamle menn og kvinner skulle generelt ha god helse fysisk og mentalt sett. Det var kongressmedlemmer som var i nittiårene. McConnell som nå er dels ut av søkelyset, har avslørende tegn på at han ikke lenge er helt sine fulle fem, og han er 82 år gammelt. Det er omtrent tjue kongressmedlemmer som er eldre enn åtti år. Og de har en skremmende tendens for å beskytte hverandre på tvers av parti som sett med senator Dianne Feinstein som døde i september 2023, hun var blitt 90 år gammelt. Hun var sterkt svekket kognitivt sett, uten at demokratene fikk henne avsatt, og disse var støttet av de republikanske gubbene for å la henne være i fred. Polariseringen av politikken i USA gjør at mange valgt å tviholde på det man har, og det finnes endog folk som vil ha en død Biden som president fordi de hater Trump og republikanerne. Saken omkring Biden nærere seg total skandale.

"I don't know if it was complacency, or deceit, or whatever it is," Jon Stewart is angry the Democratic Party 'wasn't honest' about Biden and landed the US in a 'rock and a hard place' position (msn.com) Det er oppstått kraftige motsetninger innad i demokraterpartiet som ser ut til å forverre seg dag for dag fordi Biden nekte å gi etter, og det er tegn på at han mente det er Obama som står bak den voksende blokken som indirekte ser ut til ha fått den gamle garden fra før kongressvalget i 2022 med seg. Biden blir mer og mer stridbart og sta, noe som Obama og topplederne innenfor partiet hadde fryktet fordi de er smertelig klart over hans voldsomme trassvilje. Men som Stewart hadde sagt; det var en ufattelig stor feil å la situasjonen oppstå omkring Bidens helse, nå er det et meget stort flertall - 83 % etter de siste meningsmålingene - som mener hans alder har blitt et stort problem - og det skyldes etter min mening at det var et maktvakuum etter veteranpolitikerne som Pelosi gikk av i januar 2023, da den nye kongressen skulle overta. Den nye ledelsen var dermed dårlig rustet for å takle Biden, som ifølge rykter hadde begynte med å skjule hans tilstand. Det er svært mistenksomt at han hadde ikke helsesjekk flere ganger. Da hadde Trumps hetskampanje for å høyaktualisere Bidens alder - som var der helt siden høsten 2020 - eksplodert, slik at det skape støy som gjør at mange forsvart Biden uten å ta nærmere kikk på ham. Mange innser - også i kretsen omkring Obama og Pelosi som nå utvilsomt koker av sinne over situasjonen - at visepresident Harris ikke bare kan erstatte Biden, og det skyldes ikke bare at hun er en farget kvinne, hennes fortid som statsadvokat og deretter som politiker hvor hun var beryktet for hardhendte fremgang, gjør at meget mange liker ikke henne. Samtidig sitter man i beiten for alternative kandidater - et stort problem med et parti basert på mobilisering er at så mange som mulig å gi deres tilslutning, og det tar tid. Tid som Biden hadde sørget, er blitt mangelvare. "It's devastating to say it, but the Joe Biden I was with three weeks ago at the fund-raiser was not the Joe 'big F-ing deal' Biden of 2010," Clooney wrote in a column for The New York Times. "He wasn't even the Joe Biden of 2020. He was the same man we all witnessed at the debate." Clooney har et poeng ved å påpeke at hvis Biden skulle fortsette (jeg tror han kommer til å bli så dement at han må avsettes av kongressen) risikere man at demokratene vil tape massivt; de har en meget syltynn sjanse for å få et knapt flertall på Huset og har til dels gode muligheter for flertall i senatet - dette kan forsvinne. De vil ikke ha en konflikt som kan ødelegge deres sjanser foran valget i november 2024. De risikere en bedømmelsesskandale som kan bli så stor, at republikanerne vil ta all makt - og 1. juli-avgjørelsen har høyet innsatsen fordi nå er presidenten allmektig. “You can’t force him out,” Hillary Clinton warns mutinous Dems they ‘can’t force Biden out,’ jokes it’s like ‘taking the keys away from older parents’ (msn.com) Det er hva Hillary Clinton hadde sagt, og dessverre er det mye som tyder på at hun har rett i hans bedømming av Bidens karakter og demokratenes evne for å få bort ham; om det var i tiden før 1970 ville vi ha sett en faktisk partiledelse med virkemidler, men det har de ikke i dag. Hun påpekte dessuten også at de meste lovede kandidater egentlig vil ikke erstatte Biden fordi de tenker først og fremst på 2028-valget, den politiske risikoen for å overta og risikere nederlag i møte med Trump er blitt for stor. Dette er hovedbudskapet i det Hillary sier, men det merkes at hennes ektemann ser ut til å være i parti med Obama, selv om det er mer snakk om oppgivelse fremfor handling. Hun sa ikke at hun støtte Biden, det er hva mange har forstått. Men hun forklare situasjonen slik den er. Hvis Biden skulle vinne og klare å fortsette videre, samtidig som hans tilstand forverres seg - det er et halvt år til valget i november - kan håpløse situasjoner oppstår. En president kan avsettes. Grunnlovstillegg 25. Selv hvis Biden klarer å vinne mot Trump som kan finne det så fornærmende at han kunne finne på å reise opprørsbanneret - må han regjere i fire år, og hvis det kom ubestridte bekreftelse på at han er blitt dement, kan kongressen dermed avsette ham gjennom tillegget nr. 25 fra 1967. Section 4. Whenever the Vice President and a majority of either the principal officers of the executive departments or of such other body as Congress may by law provide, transmit to the President pro tempore of the Senate and the Speaker of the House of Representatives their written declaration that the President is unable to discharge the powers and duties of his office, the Vice President shall immediately assume the powers and duties of the office as Acting President. Thereafter, when the President transmits to the President pro tempore of the Senate and the Speaker of the House of Representatives his written declaration that no inability exists, he shall resume the powers and duties of his office unless the Vice President and a majority of either the principal officers of the executive department [sic] or of such other body as Congress may by law provide, transmit within four days to the President pro tempore of the Senate and the Speaker of the House of Representatives their written declaration that the President is unable to discharge the powers and duties of his office. Thereupon Congress shall decide the issue, assembling within forty-eight hours for that purpose if not in session. If the Congress, within twenty-one days after receipt of the latter written declaration, or, if Congress is not in session, within twenty-one days after Congress is required to assemble, determines by two-thirds vote of both Houses that the President is unable to discharge the powers and duties of his office, the Vice President shall continue to discharge the same as Acting President; otherwise, the President shall resume the powers and duties of his office. Visepresidenten kan overta - det er nok med at senatpresidenten og representantformannen (Speaker) gir deres velsignelse i løpet av 48 timer. En permanent avsettelse vil dermed skje i løpet av tjueen dager, da må to tredjedeler av Huset gir deres støtte til avgjørelsen. Det er bare hvis presidenten skulle vise seg lite samarbeidsvillig. Det vil bli en av de meste katastrofale ettermæler en amerikansk politiker vil få i hele USAs historie, det er helt utrolig at ingen i Bidens nære krets eller Biden selv realisere det. Donorene er veldig, veldig, VELDIG SINT. Mange i toppledelsen i demokraterpartiet føler de var ført bak lyset av en mann som de kjente meget godt. Da Obama forhindret Biden fra å stille til valg i 2016, var det fordi han og de fleste toneangivende i partiet hadde sett hva som lå i ham, som aldri oppgi hans vennskap med republikaneren McConnell tross sterk press. De lot Biden kommer gjennom nærmest i desperasjon i 2020. Det var Bernie Sanders som nærmest tvunget Biden på partiledelsen fordi han var for langt til venstre og dermed vil ikke kunne vinne valget med lite annet enn de yngre stemmegivere (som har gått til høyre i dag). Obama adviser claims Biden is trying to ‘run out the clock’ so it’s too late to change the nominee (msn.com) Biden satser på at demokratene måtte gi opp fordi de vil ikke ha tid nok for å skifte ham ut. Dette avslører for alle at Biden har helt mistet det.

Det stemmer ikke. Det amerikanske presidentembetet er nemlig unik ved å være en ren enmannsregjering som betyr at ingenting kunne skje uten presidentens medvirkning. Dette var innforstått i de fleste presidentperioder helt siden begynnelsen uansett om det var et aktiv styre eller et styre basert på rådgivernes evne til å gjøre mesteparten av arbeidet for presidenten; men stort sett er det en administrasjon fremfor en regjering. Det er en veldig stor forskjell. Og Trump, da han var president, brydd seg ikke - og villig ignorere plikten som gjør at nesten alle som var i regjering med ham, har kommet med meget kraftige advarsler mot gjenvalg av ham. I en ministerregjering trenger ikke statsministeren å henge seg i hva en andre minister gjør, i en enmannsregjering må presidenten godkjenne/autorisere enhver andre gjør. Rådgiverne har nemlig ikke politisk makt, den er bare på lån fra presidenten, mens ministre har. Og presidenten må vite om hans rådgivere fortjene hans tillit - og dermed kan ikke bare gir grønt eller rødt lys uten videre. Dette i seg selv er et meget stort og tungt ansvar, for enhver disse gjør, faller på hans direkte ansvar. Det er derfor ikke rart at arbeidet som presidenten i USA er meget stressende.

Lithuanian president asks parliament to denounce convention on cluster munitions - LRT Litauen ser ut til å vise alvor for å trekke seg fra CWC-traktaten. Estland, Latvia, Polen og Finland har ikke sluttet seg til CWC-traktaten som forby klaseammunisjon. Helt siden begynnelsen var jeg meget sterkt mot hele ideen om å forby noe så militært nyttige - spesielt for små militærvesener - på et skrøpelig grunnlag, og er derfor sterkt stemt for at Norge skal trekke seg fra CWC. Dessverre er CWC Stoltenberg og Støres "hjertebarn". Vi TRENGER klasevåpen i møte med Russland. Dessuten må det uformelle forbudet mot moralødeleggende antipersonellvåpen som norske politikerne hadde likedan tvunget gjennom for over tjue år siden, oppheves over hele NATO inkludert Norge så man kan ha napalm og Hvitt Fosfor (WP) våpen - som ukrainerne trenger mer enn alt annet. De må kunne brenne ut nedgravde russiske soldater på felten. Og igjen er det dessverre Stoltenberg som står i vegen. Vietnamtraumet - som merkelig nok er sterkest i disse som er lengst vekk, for vietnameserne den dag i dag har ildpåsettelsesvåpen som WP - er et meget stort problem som stort sett har sine røtter i ytre venstre.

Thoughts following a recent field study in Ukraine. Ukraine faces difficult months of fighting ahead, but the situation at the front is better than it was this spring. More worrisome is the state of Ukraine’s air defense, and the damage from Russian strikes to the power grid. Ukraine’s manpower, fortifications, and ammunition situation is steadily improving. Russian forces are advancing in Donetsk, and likely to make further gains, but they have not been able to exploit the Kharkiv offensive into a major breakthrough. The Kharkiv front has stabilized, with the overall correlation of forces not favorable to Moscow there. Russian operations are focused on the following directions: Chasiv Yar, Toretsk, Ocheretyne-Pokrovsk, and to a lesser extent Kupyansk. Despite the improved outlook, rectifying manpower deficits will take time. Russian forces are likely to keep advancing over the coming months, especially in Donetsk. The next 2 months will be especially difficult. A change in US policy on weapons employment enabled Ukraine to push Russian S-300s, used to bombard the city, away from Kharkiv. This bought the city breathing space, and forced Russia to make adjustments, although the offensive had already culminated by that point. Addressing manpower gaps remains a priority for Ukraine, but the leading problem is increasingly air defense, both short range systems to cover the front line, and long-range air defense to defend cities, critical infrastructure, and rear areas. Ukraine is very low on ammunition for legacy Soviet systems, whereas Russian drone and missile production rates have increased significantly. A deficit of air defense has led to pervasive Russian UAS reconnaissance behind the front line and increased success rates in strikes. This has a pernicious effect, suppressing artillery, enabling Russian dynamic targeting in the rear, and makes forward deploy long-range air defense a high risk proposition. AFU units are pursuing novel counters, such as interceptor FPV drones, but need scalable solutions. Troops arm themselves with spectrum analyzers to detect signals from Zala, Orlan, and Supercam UAS types. Persistent Russian ISR behind the front lines is a growing challenge, especially since there will be less cover to conceal positions come winter. Russian glide bomb (UMPK/UMPB) strikes have become more accurate, and from greater ranges. They destroy entire positions, and are more psychologically impactful than artillery. Glide bombs level structures in cities that would take days of artillery fire to destroy. The promise of additional Patriot batteries, NASAMS, and Hawks, plus rerouting of missile exports to Ukraine can make a big difference this year. That said, pushing Patriot batteries forward to tackle Russian air strikes will be risky if they cannot themselves be protected. Western munitions have reduced the fires disparity. At Kharkiv there is relative parity of 1:1, elsewhere 5:1 and declining. Though there are still issues with having the right charges, forcing Ukrainian artillery to fire closer to the front line. After the passage of new mobilization laws, Ukraine’s first month of increased mobilization shows significantly higher intake of men. There is a lag effect, mobilized personnel need to receive training, before they are available to refill formations. The number of volunteers (as a share of those mobilized) has also increased. Ukraine's MoD is working to revamp the image of service, opening recruitment centers, allowing brigades to advertise, and offering volunteers options to choose their unit. While Ukraine works on improving basic training at home, the West will need to help with collective training abroad. Added manpower can stabilize the front line this fall, expanding existing units, and filling out new brigades to enable rotation. The West must also come through with equipment packages to replace losses and kit out new units, otherwise these will be mostly infantry, or at best motorized brigades. Ukrainian units need more M-113s, Bradleys, and basic protected mobility. The Kharkiv offensive did not create the length or depth of buffer Russia sought, but it did pull in Ukrainian reserves to stabilize that front. Consequently, Ukraine’s forces are currently stretched thin, and lateral shifts of units can open gaps. However, Russian forces have struggled to conduct operations at scale, or overcome well prepared defenses. Most of the assaults employ smaller elements of assault groups and detachments. These vary, sometimes 8-15 men, but in cases have dwindled to 4-6 men. Russian forces alternate between mechanized, light vehicle, and dismounted infantry attacks depending on availability of equipment. Some units increasingly employ motorcycles, and ATVs. This is partly reduce equipment losses, but also due to a general inability to overcome traditional prepared defenses, covered by pervasive reconnaissance, and strike UAS. These tactics can yield incremental gains, but they are poorly suited to achieving operationally significant breakthroughs. Larger assaults have proven costly to Russian forces, which cannot afford sustained equipment losses of the kind seen earlier in Avdiivka. The main challenge for Ukraine moving forward is Russia’s strike campaign. While Shahed type drones have become increasingly easy to intercept, Russian air strikes have become more sophisticated, and Russian missile production rates have notably increased compared with 2022. Russian strikes have crippled much of Ukraine’s non-nuclear electricity generation. In the summer Ukraine has been getting by thanks to solar energy, with shut offs at night, but looking at expected gigawatt output vs demand, the country faces its hardest winter yet. Ukraine needs ~16GW this winter, optimistically it will be able to produce 12GW. Getting there will require a combination of increased imports, and numerous gas units in the MW range. Although Ukraine is likely to stabilize the front line, addressing shortages of air defense, power generation, and improving Ukraine's own strike capability should be a priority for the West as it may prove much more significant for the trajectory of this war. Det ukrainske luftvernsforsvaret er i ferd med å kollapse. Ukrainerne klarer fremdeles ikke å forklare hvordan så mange kryssermissiler kom gjennom den 8. juli og har blitt tatt i noe som minner om løgn etter det var oppstått uregelmessigheter mellom verifiserte nedslag og nedskutte våpen. Kraftproduksjonen er tatt ut. Fabrikkene blir nå utsatt for konsentrert angrep, og flybasene som luftvernsbaser har blitt meget sterkt sårbart for speiderdroner som guide inn Iskander-missiler armert med klasevåpen. Su-34 fly kan nå flyr mye nærmere og slippe sine gildebomber med større presisjon enn tidlig - og dette gjør situasjonen meget ille. Etter sist nytt er russerne rykket inn i New York. Det er ikke bare ammunisjonsmangel og ødeleggelse av kampluftvernssystemer, det vist seg at Vesten har fått meget seriøse problemer med å produsere stridselektronikk og missilvåpen. Lovede NASAMS utebli, lenge etter disse skulle ha blitt levert. USA er i ferd med å sette all produksjon for ikke-NATO kunder på hold. Dermed fikk ikke Ukraina nok ammunisjon og våpen; de har mistet flere rakettramper for Patriot og NASAMS i et halvt år - og tapet har ikke blitt erstattet, samtidig som mangel på radarutstyr og nok kampluftvern tvunget ukrainerne til å holde disse vestlige systemer tilbake. Den russiske kapasiteten skulle aldri ha hendt. Da sanksjonene kom på plass, skulle man ha stoppet all eksport av sivilgraderte og dual-use komponenter til Russland. Det hendt ikke. De vestlige politikerne var ekstremt naiv, de forsto ikke at grådigheten er ekstremt sterk i store deler av markedet - og at delvaremarkedet er utenfor all kontroll. Nå er delvaremarkedet blitt en dødelig trussel mot USA og EU/EØS, for med dette kunne Vestens fiender - Nord-Korea, Russland, Iran og Kina - få tak på vestlige komponenter. Masse og masse. Ingen har så langt blitt arrestert eller fått deres bedrift beslaglagt. Amerikanske militære var helt forferdet da de oppdaget at mange komponenter for deres behov hadde forsvunnet - slik at deres egne produksjon ble alvorlig svekket. Det er hva FRIHANDEL i praksis er. Kh-101 missilet som traff barnesykehus hadde amerikanske, tyske og irske komponenter. Vi klarer ikke å gjøre ferdig en eneste NASAMS på mer enn ett år, nå er situasjonen så kritisk at masseinvestering måtte på bordet, for alt forsinkes. Vi har simpelt ikke nok luftvernvåpen for verken NATO eller Ukraina. Det var en meget ufattelig stor feil å legge ned mesteparten av luftvernvåpenproduksjonen med unntak av disse med ABM-kapasitet, vi var kommet til å tro at et enslig våpen av høy kvalitet kunne vinner der ett hundre våpen måtte til. Det var en katastrofal feilvurdering. Og det gjør at ikke-Vesten inkludert India er i ferd med å tro det er bedre å være på Putins side enn på Vestens, for de ser ikke en part som er i stand til å opptre samlet eller ruste opp - eller endog føre en storkrig. Nå er det meget viktig for ukrainerne å få tilbake luftherredømmet. Og dessuten er det klart at de har seriøse problemer med å produsere langtrekkende dronefly og kryssermissiler, det er helt ufattelig at det har bare vært få angrep på Su-34 baser slik at ukrainerne vil bruke ATACMS på disse, og de sliter med å ha nok produksjonskapasitet uten nok strøm når man risikere angrep hele tiden. Zelenskyj vil ta Krim-halvøya, men han risikere å miste hele Donbass og få Ukraina smadret i stykker om det ikke blir gjort noe med speiderdronene og Su-34 basene. Dessuten gikk alt altfor sløv, og mye tyder på at Biden er hovedårsaken her, det er ikke bare Sullivan - det merkes at han mer og mer utebli i store deler av døgnet slik at en handlingslammelse tok seg til. Som en enmannsregjering er det bare Biden som tar avgjørelser. Det er hvorfor ministerregjering er foretrukket, selv i totalitære land. Mye mer effektivere.

Biden’s mental decline has brought dangerous delusion (msn.com) After a strange but blissful silence of nearly two weeks from Donald Trump since that presidential TV debate, the Republican candidate has told his favourite Fox New TV host and therapist Sean Hannity that Joe Biden is unlikely to quit the race because the Democratic President’s ego won’t allow it. “He’s got an ego and he doesn’t want to quit,” Trump said. “He doesn’t want to do that. It just looks to me like that’s what he wants.” You’re probably thinking: “That’s the pot calling the kettle black.” But Trump may have a point. As Biden brushes off calls for him to step down, pundits, journalists and senior members of his own party fear Biden’s resilience and famous obstinacy are giving way to uglier impulses – those of overweening pride and delusion. Democrats are concerned that unless things change, Trump is headed for the White House. But Biden’s life story – one of hard knocks and comebacks – may explain why calls for him to quit are falling on deaf ears. Born with a speech impediment, Biden faced constant bullying until he taught himself how not to stutter. His family suffered unemployment and tough times. In addition to personal tragedy, Biden suffered humiliations in his political career. When he ran for president in the mid-’80s, his campaign crumbled in a plagiarism scandal. As sitting vice president, when it was finally his turn to be Democratic nominee, Barack Obama told him to step aside in favour of Hillary Clinton. His vindication – beating Trump in 2020 and warding off the Maga hordes in the 2022 midterms – appears to have dispelled any doubt about his abilities. When embarrassed or under attack, Biden’s reaction is to dig his heels in. According to Franklin Foer, author of The Last Politician: Inside Joe Biden’s White House: “Now, in the greatest crisis of his career, he’s falling back on his ingrained instincts, his desperate desire to prove himself. But at the moment, given the stakes, his instincts feel less redemptive than delusional.” Biden has suffered additional humiliation in the raft of speculation about his mental health. The media has quoted various neurologists who say the President’s shuffling gait, soft and irregular speech and motionless face are suggestive of Parkinson’s disease, though they all acknowledge a meaningful diagnosis is not possible without a first-hand examination. Biden underwent his most recent annual physical checkup on 28 February this year. Dr Kevin O’Connor, White House physician, said the President’s medical team had conducted “an extremely detailed neurologic exam” that had yielded “no findings which would be consistent with” Parkinson’s, stroke or other central neurological disorders. But Biden’s delusions about the crisis his candidacy faces, and denial over concerns raised by colleagues, keep manifesting themselves. He told the hosts of MSNBC’s Democrat-friendly “Morning Joe” that he had grown frustrated with some of his traditional allies and supporters. “I’m getting so frustrated by the elites,” he said. He conveniently ignored the fact that it was the same “elites” – in media and politics, from the pages of the New York Times to the Democratic seats in the Senate – who allowed doubts about his age, and question marks over his mental fitness to be brushed under the carpet for the past four years. The fact that these voices are calling on him to step down, albeit rather late in the day, ought to be a wake-up call. But even when presented with grim reality on Friday that a president with an approval rating as low as 36 per cent had never been reelected, Biden was unmoved. “I don’t believe that’s my approval rating. That’s not what our polls show,” he said, his botoxed face registering momentary indignation with a slight shift of the eyebrows. The other accusation against Biden is self-absorption or even selfishness. For many Democrats, one of the most alarming – and unedifying – moments in his ABC interview on Friday came when journalist George Stephanopoulos asked the President how he’d feel if he continued in the race, despite calls for him to stand down, and Trump were elected. Biden’s reply: “I feel as long as I gave it my all and I did as good a job as I know I can do, that’s what this is about.” Au contraire. It’s about ensuring the “orange maniac”, as Trump’s former communications chief Anthony Scaramucci described the Republican candidate last week, isn’t allowed back in the Oval Office. “My reaction was absolute horror when I heard that Biden comment because it was entirely solipsistic,” says Ian Robertson, professor of psychology at Trinity College Dublin. “And I just realised that he’s probably surrounded himself with his wife and his son, and a few sympathetic advisers in a cocoon. One of the first things to go with cognitive function can be self-awareness.” Biden’s ego should come second to the needs of the party, the country and the world. But Robertson thinks the effects of power have added to Biden’s mental decline to create this crisis. “Power changes personality and Biden wanted power his whole life. Finally, he got it. And that power that he has, it can so easily go to someone’s head even in an essentially decent person like Biden,” he says. “And one of the first things to go with power is self-awareness… So, if as in Biden’s case, you have someone who’s already lost his sharpness, cognitively, then you have that double whammy.” Given that it is up to Biden whether he stands down, these concerns do not augur well for hopes he will make a rapid decision to pass the baton to a younger candidate – even if many Washington insiders predict he will be forced to quit by the end of the month. Biden told voters in 2020 that his presidency was a necessity stop-gap, a pragmatic choice to beat Trump, and allow an orderly succession to the next generation of Democrat leaders. “Look, I view myself as a bridge, not as anything else,” he said in March 2020, campaigning alongside then-Senator Kamala Harris, Senator Cory Booker, and Michigan Governor Gretchen Whitmer, a few months before he selected Harris as his running mate. “There’s an entire generation of leaders you saw stand behind me. They are the future of this country.” Foer says that for Biden’s aides and political colleagues to coax him gently back from his decision to carry on his campaign “…they need to understand his temperament. When they have conversations with Biden about his future, they must respect his dignity, and acknowledge his extraordinary achievements. But the truth can’t be painted over.” “A man who will do whatever it takes to escape humiliation needs to understand that suffering the near-term indignity of stepping down will allow him to avoid the long-term indignity of being remembered as one of history’s great fools,” Foer writes in The Atlantic. If not, Joe Biden the fighter, distinguished public servant and 46th president of the US, might spend the rest of his days chewing on the timeless aphorism; pride comes before a fall. Det var først i året 2021, da Biden var for meg ukjent inntil han sverget inn som president, jeg hadde begynte med å få innsikt i hans personlighet; det første som slo meg var en arroganse og et stort ego i en gammel mann som hadde pleiet et bilde av en ordinær mann med mangler med ydmykelse og besluttsomhet. For meg var Obama en smarting uten anlegg for fasthet og besluttsomhet, Bush junior en lite intelligent og lettpåvirkede mann som "våknet" altfor sent, Clinton en glatt skjørtejeger uten skamfølelse med sterke sosiale evner, Bush senior en fast lederskikkelse i godt og ondt og Reagan en gammel og usympatisk kriger med en hvitt-svart verdensanskuelse. Trump bare var en katastrofe. I Biden var ordet "arroganse" det som slo meg mest når jeg sammenlignet ham med alle andre presidenter i 1981-2016. Han var en nidkjær pedant med en evne for detaljrikdom som benyttes for å "snakke i hjel" både venn og fiende; Obama en gang skrev ned en lapp, "drep meg" mens Biden holdt opplesning. Men han har alltid en usviktelig evne for å ta feil, og det kan skyldes at han har en for sterk motstandsvilje som gjør ham for steil når man burde visst bedre, og dette skal ha frustrert Obama og andre da han var visepresident. Biden hadde klarte å når høydepunktet i november 2020 da han ble valgt som president, og det var etter femti års innsats på det politiske feltet. Han hadde slitt, lidd og arbeidet hardt, sloss mot alle odds - og hadde endog motet til å trosse mektige personligheter som Obama, som er langt smartere enn ham. Men alderdommen har innhentet ham, og i dag er det lett å se at hans arroganse framskapt av en lang kamp for å komme videre og oppover, er et stort problem. Verden skjelver.

Det er hva som vil skje i slutten. Den føderale høyesteretten hadde lenge stått for meget kontroversielle avgjørelser i over to hundre år og noen av disse var endog ekstremt destruktivt som i en periode fulgt til dissens med etterfølgende tap av tillit i 1857-1863, men de hadde lenge kunne beskytte seg bak den amerikanske legalismen - og hadde folkets tillitt i mange generasjoner. Dommerne i høyesteretten var først og fremst jurister med tilbakelagt politisk karriere etter seg og dermed en del av det politiske fellesetablissementet i 1789-1970. En eks-president hadde endog blitt høyesterettsjustitiarius. Dette var folk som forsto spillereglene og de uskrevne som skrevne reglene knyttet til den amerikanske forfatningen. Siden 1970 hadde ekte lekfolk overtatt, og da Warren døde, var han kanskje den siste av hans sort som en jusutdannet politiker med karriere som høyestedommer, som hadde lederrollen. Disse som etterfulgt ham vist seg å være i utakt med politiske toner og takt, og for hver høyesterettsjustitiarius blir det verre. Roberts måtte fullbyrde dette den 1. juli som bare er en av meget mange ganske omstridte domsavgjørelser som gjort at tilliten er ikke bare fallende, men også preget av forvirring fordi høyesteretten kunne være ufordelaktig for den ene siden som for den andre siden med en synlig falmende håndtering knyttet til konstitusjonstolkning og saksøkning, Thomas hadde endog tydd til urgamle lover fra 1700-tallets England! Det har blitt klart at høyesteretten har kommet i meget seriøs utakt med folkestemningen. Men det har vist seg helt siden begynnelsen at høyesteretten sliter svært voldsomt med å kunne utføre lovtolkning fordi man benyttet Common Law. Denne er i realiteten en rettspraksis basert på domstolenes sedvanerett som dessverre kunne tolkes ulikt fra domstol til domstol, da dette tillatt vid og ukontrollert tolkning gitt tolkningstradisjon og orientering. Det fulgt derfor ofte til motstridende praksis gjennom tiårene, i 1800-1861 var høyesteretten strengt føderalistisk orientert, i 1870-1940 var den derimot opptatt av delstatsrettigheter på bekostning av kongressen. Igjen gikk høyesteretten til den føderale siden ved år 1940, dette fortsatt fram til 1980-årene. Da begynte høyesteretten å gli om mot den delstatlige siden. Men i de siste tjue år har det vært sett en aktivisme som er helt uhørt, hvor høyesteretten mer og mer tiltok makt enn tillatt. Det hadde bare kunne skje fordi republikanerne saboterte Kongressen siden 2010 og McConnell valgt å overføre så mye makt som mulig til høyesteretten. Den manglende kurssetningen og vakling mellom to sider gjør at høyesteretten ofte gjort mye godt - og mye ondt, slik at den kunne være demokratiets beste venn - og den verste fiende. Dessverre trodd amerikanerne at det var naturlig. Slik at det måtte før eller senere når et bristepunkt, og sist gang dette hendt var i 1857 med "Dred Scott vs. Sanford" - som mer eller mindre legalisere slaveriet ved å erklære at det femte tillegget forby "frarøvelse av privat eiendom uten rettergang" - ved å betrakte slaver som ikke-mennesker. Det var en katastrofe, og mannen bak avgjørelsen, Roger Taney, ble isolert fram til hans død, redusert til en seremoniell rolle. Det var først etter Taneys død og slaverispørsmålet var avgjort, høyesteretten var tatt til nåde igjen. Det som hindrer kongressen fra å reise riksrett mot Roberts og slette bort 1. juli-avgjørelsen er republikanerne, som "ønsket velkomne" avgjørelsen om absolutt immunitet for fremtidige presidenter. For tjue år siden ville republikanerne og demokratene ha gått sammen for å sette Roberts i arrest med gang, veteranen John McCain ville ha sprunget fastest av alle for å sette lenker på høyestejustitiariusen. Istedenfor avslører det at republikanerne har blitt et kvasi-fascistisk parti som brøt deres ed mot USAs idealer.