JK22

De forbereder seg på atomkrig. De fjerner alle hindringer. Putin har helt mistet det, og han støttes av Xi og andre som oppriktig ment tiden er inn for å knuse det vestlige hegemoniet. Hvis den russiske eliten ønsker å se sine barn vokser opp, må de få Patrusjev drept snarest mulig og lansere et kupp mot Putin - Før det er for sent.

Med hva? Det er nå meget gode grunner for å frykte det verste omkring den vestlige krigskapasiteten som har vist seg mye dårligere enn ventet, som først og fremst skyldes elendig politisk ledelse som ikke maktet å eniges om strategi og bare handle i nærpanikk, impulsivt og lite betenkt når disse kom under press. Vi skulle ha startet opprustning for over to år siden, det var først nå DET blir noe konkret, men inflasjonen og statsgjelden er i ferd med å bli et meget stort problem - britene og amerikanerne sliter enormt med å ha nok penger. Dessuten hadde seriøse flaskehalser som tidlig var oversett, blitt oppdaget omkring granatproduksjon, kruttproduksjon, kjøretøysproduksjon og spesielt elektronikk da det vist seg at forsyningsleddsystemet hadde blitt kompromittert og dels slått ut pga. utkontraktering til andre land som Kina. Nå er det klart at den vestlige opprustningspolitikken har blitt en lik stor fiasko som sanksjonsregimet mot Russland som har feilet så grov, at det må få konsekvenser. Vi kan ikke produsere annet enn fly. Vi har ikke nok ammunisjon. Vi har for få soldater. Vi har for mange upålitelige allierte i midten - mest notert ungarere og tyrkerne, vi har ikke lenge trofaste venner i Ikke-Vesten som ser at Vesten i virkeligheten er en svekking som kun er avhengig av sine flystyrker. Vår høyteknologiske forsprang simpelt fungere ikke i en fullskala krig med hundretusener av fiendesoldater og titusenvis av våpensystemer, det er altfor lite kapasitet som avhengiges av presisjonsnavigasjonsteknologi - som kan slås ut som demonstrert i Ukraina. Kjøttvekta råder. Det var en fordømte stor feil å tro man kunne ignorere kjøttvektprinsippet ved å satse på presisjonsvåpen, uten å fatte et mulig scenario hvor fienden bare kan erstatte og erstatte nærmest uten stans uten kvalitetstap. Dessuten hadde mye av NATO-militærvesenene rett og sett kommet i råte, her i Norge har man blitt nødt til ekstrabevilgninger på stedet bare for å gjenreise stridskapasiteten i de stående styrkene man har den dag i dag! Markedet har feilet totalt; man hadde ganske enkelt intet som helst politisk kontroll - hvilken var helt utenkelig for bare tre tiår siden, som for de fleste er ikke så lenge siden. Vi kan ikke produsere våpen så raskt som russerne og nordkoreanerne. Vi kan ikke produsere stridseffektive våpensystemer på kort tid med tilstrekkelig kvalitet. Vi kan ikke erstatte kostbare våpen, radar og missiler, da dette tar for mye tid - mye av kapasiteten som var der, hadde blitt solgt ut. Blant annet til Kina. Vi har rett og slett for lite å føre krig med, det eneste vi har er flystyrkene - som ikke duget for mer enn en kortvarig høyintensiv krig pga. ammunisjon, ressursforbruk og uerstattelighet. Det snakkes om å sende vestlige soldater inn i Ukraina, men dette sannsynlig er et utfall av mangel på strategi og indre uenighet samt voksende forvirring over utviklingen nå som det er klart at man har bare fått det verre og verre. Vi trenger tid, men alt talt for at det kunne TA FLERE ÅR - som vi ikke har. Det er ikke militært mulig for ukrainerne å gjenvinne det tapte, ødeleggelsen av kraftinfrastrukturen har satt krigsindustrien sterkt tilbake, effektiv russiske nålestikkangrep tar ut for mange "assets", materialetapet er nådd et punkt hvor det ikke lenge kan tolereres - og det er ikke nok soldater som våpen i møte med en fiende som praktisere total ødeleggelse med maksimal ildkraft. Alt dette kunne ha vært unngått om Vesten hadde tatt sitt ansvar på alvor for meget lenge siden. Men nå er det sannsynlig ikke mulig for å holde ut så lenge som mulig mer, en langvarig våpenstillstand er blitt mer og mer pressende for å berge Ukraina som må ruste opp på nytt uten å få denne kapasiteten ødelagt. Selv hvis russernes offensiv stanses - har Ukraina nådd et punkt hvor man ikke lenge kan slåss uten enorme tilbakeslag. De ukrainske soldatene orker ikke mer, likedan det ukrainske folket som er blitt sterkt krigstrøtt. Og Vesten som kunne redde situasjonen, har ikke mer. Ved ren og skjær vanvidd hadde man ikke rustet opp i lang tid eller tatt med i beregning en storkrig, som først nå er blitt en reell mulighet for de vestlige politikere som sitter i voksende rådvillhet. Vi har ikke luftvernvåpen. Vi har ikke ammunisjon. Vi har ikke EW teknologi. Vi har bare penger. Penger. Penger. Penger som ikke er annet enn verdiløse papirsedler! I det beste fall kan ukrainerne holde ut til sommeren i 2025, men da hadde Trump sannsynlig overtatt og han er 100 % upålitelig, samtidig som folkets raseri omkring "det grønne skiftet", innvandringskatastrofen og levekostnader kan leder til en høyrepopulistisk overtagelse i EU. I et slikt scenario har Putin tiden med seg, selv om han driver Russland mot total ruin med hans besettende gamlingssatsing. For det vil være om mer enn et år vi kan omsider gi Ukraina hva de trenger for å vinne små seirer - og om flere år en total seier over Russland. Vi trenger et mirakel, men så langt har dette uteblitt.

Det er allerede en danskspråklig bok om dette emnet som burde oversettes til norsk og som burde brukes for å banke "russlandsvenner" i hodene; "Historien som Våben - Russlands march mod fortiden og ind i krigen" av Morten Lassen. Han påpeker hvor sentralt historiefortellingen er for Putins regimet; "Falder fortidsfortællingen sammen, falder Rusland sammen." Lassen hadde vært en "russlandsvenn" i likhet med Andhøy fordi han hadde pleiet omgang med akademiske kretser knyttet til Russlands historieforståelse og dermed deltok i flere konferanser, men den siste, i oktober 2017, var en bråvekkelse for dansken som i to dager i stigende forferdelighet bevitner løgnaktighet, propaganda og tåkeprat kalt vranjo, inntil det gikk opp at det eneste russerne ønsket, er å presse sitt budskap på andre som må tvinges og underkastes de nye "teser". Han så dessuten fatalistiske uttrykk gjentatte ganger, hvor russiske akademikere pratet om "ofring", "martyrideal" og "underkastelse" og "patriotisme" i ekstreme selvdestruktive selvbetraktning. Etter dette tok han avstand fra Russland. Han kaller dette historiepolitikk. "Den som kontrollerer fortiden, behersker nåtiden, og dermed kan makten legitimeres og rettferdiggjøres". Dette var grunnsynet på den russiske historiebetraktningen som hadde i tillegg eksistert i flere århundrer - det har ikke funnet sted en liberaliseringsprosess i den russiske historieforståelsen i meget sterk kontrast til den vestlige, hvor man siden 1970-tallet hadde gått bort fra den dogmatiske betraktningsmodellen skapt med nasjonalromantiske motiv siden midten av 1800-tallet. Det gjør at Putin med hans sykelige besettelse av historie med rette kaller den vestlige historiefortellingen om Russland en "eksistenstrussel" mot Russland, og det har fulgt til hva som Lassen kaller "historiekriger" - Norge er allerede i en historiekrig med Russland om Svalbard og Nord-Norge. Mange vestlige lider dessuten av en sykelig besettelse, om at nazistregimet var så ubeskrivelig ond, at man må deretter setter nazismen i en meget spesiell moralsk viktig plass som "den ultimate ondskapstesen" - dette følger til intoleranse, manglende dybdetenkning og emosjonell overstyring som sett med Andhøy og så mange andre, som ikke maktet å se i dybden, bare på overflaten. Dette hadde russerne med egne øyne sett, og dermed er disses "avnazifisering" et dobbelt våpen, ikke bare for å overbevise sitt egne folk omkring legitimering av menneskebrudd, sanseløs vold og total krig, men også for å påvirke og vinne til seg utlendinger som ikke forstår realitetene. Svetlana Aleksijevitj; "Hva er meningen med all denne lidelse, som vi gjennomgår? Hva er leksen, hvis vi hele tiden gjentar den. Konstant stiller jeg meg selv dette spørsmålet. For mange mennesker har lidelsen fått en verdi i seg selv. Det er deres viktigste oppgave i livet. Men det vokser ingen frihet ut av den. Jeg har simpelt intet svar på dette." Den russiske erindringskulturen er basert på den systematiske fortrengningen som startet da de ekstreme traumene skulle bearbeides etter mongoloverfallet, bare for å bli ignorert av den russisk-ortodokse kirken som hadde blitt en dommedagskult som oppriktig trodd oppstandelsen var kommende, og deretter inngikk en uhellig allianse med sekulære makthavere for å opprettholde sin legitimitet hos det russiske folket, som plutselig opplevd en "tartarifisering" for hender på de moskovittiske fyrstene. Siden hadde det ikke vært et oppgjør med dette historiesynet som har blitt for sterkt manipulert fra oven, for selv i den mørkeste middelalderen kunne ikke de sekulære og profane makthavere i Europa forme om det historiske synet på dem og disses fortid. Dette har knapt vært bevitnet i Russland, hvor "opposisjonelle" i realiteten bare hadde skiftet farge som med Trotskij for eksempel. Under Napoleonkrigene bemerket observante historikere og intellektuelle som hadde besøkt Russland, at "noe hadde gått galt" med russernes mentale tilstand og valgt å legge skylda for dette på mongolene. Alle røde tråder med det som er galt med Russland i dag, slutter i Tartaråket som var først permanent knust i midten av 1500-tallet da Ivan den grusomme knuste det siste gjenværende khanatet slik at bare Krim-khanatet som ikke var mer enn en sjenanse for de neste to århundrer, var tilbake. Og det er akkurat der man ser russernes største motvilje omkring det nødvendige historieoppgjøret som må tvinge seg fram i fremtiden. Som Putin selv hadde demonstrert da han mente "mongolene var ikke så ille som de vestlige". Selv om russerne hadde tradisjonelt sett mot vest fremfor øst - med meget gode grunner. Det blir mer og mer lidelse som måtte fortrenges, og dette understøtter den russiske fatalismen som har blitt en seieroppskrift for russerne i Ukraina - og en muligens dommedagsoppskrift fordi det kan åpner for ukontrollerte utvikling som kunne ende med en atomkrig. Det var en meget stor tabbe av den tyske fysikeren Klaus Fuchs å overrekke atomvåpenhemmeligheter til et land med en slik farefull underliggende fatalisme og erindringskultur som selv ISIS-terroristenes ideologiske læremestre ville ha funnet uhyrlig. Men den gang, som så sent i dag, sitter majoriteten av befolkningen i verden med liten eller ingen kunnskap om det som skjuler seg i den russiske folkebevisstheten - som Bakhmutslaget avslørt i all sin gru. Hvis Fuchs - som var en overbevist kommunist - hadde forstått dette, er det mulig at han ville ha stanset i sterk sjokk. Men det gjort han ikke, og i kommunismens navn gav verdifull data om hvordan å lage friksjon- og fusjonsbomber til sovjeterne i 1942-1949. Nå er hans dumhet i ferd med å bli en trussel mot menneskeheten. "It`s the history, stupid."

Her er det ikke Putin, men Patrusjevs vilje som kan sanses i det siste utspillet som hendt samtidig med en atomvåpenøvelse som gjør det klart at man er på tampen av en verdenskrig for hender på konspirasjonstilhengere som har opparbeidet seg en alternativ virkelighetsbetraktning som gjør dem utilregnelig. Disse maritime territorialgrensene kan ikke justeres uten konflikt i et så innelukket hav som Østersjøen, og dette er russerne klart over, ennå har det vært sett at man ikke er villig til å stoppe opp. De gjør den russiske besittelsen av Kaliningradenklaven folkerettslig tvilsomt ved å skape stridsemner som destabilisere den internasjonale ordenen, og det er ytterst lite mulig for NATO som nabolandene å gi etter en tomme. Dette vet Putin, men han har blitt mer og mer avhengig av Patrusjev som er den onde ånden bak det brutale undertrykkelsesapparatet som gjør det russiske folket apatisk og fatalistisk, som har seriøse ambisjoner om å ødelegge Vesten, selv hvis det skulle komme til atomkrig. Den russiske eliten er skremt og handlingslammet; disses strategi om å knytte seg tett til Putins regimet i møte med vestlige sanksjoner har blitt en dødsfelle som gjør at de risikere den visse døden for hender på Patrusjevs folk som bare blir mer og mer religiøsnasjonalistisk fanatisk med tiden. De kan ikke lenge stanse Putin fra å kaste dem ut i en atomkrig som vil betyr slutten på disses eksistens. De plyndres hele tiden for penger som strømmes inn i den umettelige krigen som er sannsynlig den meste kostbare i Russlands historie, de mister levebrødet i privatøkonomien som skraperes i møte med krigsøkonomien, som mer og mer underlegges planøkonomiske kriterier - i klar konflikt med økonomiekspertene som hadde reddet Russlands økonomi i 2022. Det er snart ikke lenge noe barrierer mellom staten og resten av samfunnet, hvor staten mer og mer har blitt et plyndringsregime, som nå er gått så langt, at krigsøkonomien må opprettholdes. Russland militariseres i meget stor hastighet, med en militaristkultur som ikke tidlig har vært sett i Russlands historie, ettersom militæret tradisjonelt var holdt atskilt fra folket i et konfliktfylt motsetningsforhold som fortsatt holdes i livet fram til bare for få år siden. Den sovjetiske militariseringen under den kalde krigen siden Bresjnev tok makten i 1964 var i utgangspunktet minnepolitisk for å fremme statens interesser og skape en aksept for ultimate ofring i atomkrig, men den gikk ikke ut på all-out krigsdyrkning eller totalmilitarisering som Putins regime nå arbeider hardt med. Og her har Patrusjev en meget sentral rolle. Russland forberedes på en tilintetgjørelseskrig eller kollektiv selvmord.

Det er ikke ICC-domstolen som bestemt, det var statene som hadde ratifisert Roma-vedtakene, som hadde bestemt det slik at domstolen måtte gi etter i slutten. " - hence to the Assembly of State Parties (ASP) (with no country objecting other than Canada) - " Så i praksis er det ikke ICC som gjort dagens situasjon med en potensiell arrestordre på Israels statsminister mulig, men ASP-medlemmene deriblant Norge. Det var disse statene som gav Palestina full støtte og dermed satt "grønt lys" for at ICC kan akseptere Palestina. Det som siden hendt var mer eller mindre uunngåelig ettersom israelerne nektet å stanse sin politikk som hadde blitt svært destruktivt med alvorlige følger for egne statseksistens.

I denne situasjonen er fire femdeler av verden på feil side - for israelerne. Internasjonalt sett har uttrekkingen av krigen fått meget alvorlige følger og er ved å bli en katastrofe for den israelske statens eksistensberettigelse som nå trekkes i tvil ikke bare av krigføringen i Gazastripen og okkupasjonsregimet i Vestbredden, men også Netanyahus opptredens og den høyreekstremistiske atferden i det politiske livet i Israel, hvor det er så sterkt polarisert, at det nå bare er fellesfiende som tjene som samlingsobjekt. De trenger internasjonal støtte, men dette er ved å smule bort, og det som finnes i USA er ikke akkurat noe sekulære israelerne vil slått i hartkorn med. Vi ser i dagens USA at det finnes millioner som frivillig er villig til å gi avkall på sine rettigheter, og vi har allerede sett dette i Putins Russland som mange andre land verden rundt hvor befolkninger kunne finne på å gi tyranner og terrorister full støtte på egne bekostning - og dette er ikke nytt; det er et historisk fenomen som har hendt gang på gang, ofte som konsekvens av samfunnsdestabilisering, økonomiske forfall etc. - det er lite kjent at det russiske folket slavebundet seg og gav lenkenøklene til en enslig mann i 1600-tallet. I Danmark-Norge hadde kongen folkets støtte for å innføre enevoldsstyre. Dette har ikke være forestilt i det hele tatt av eksperter som forkjemperne, som i det minst først nå har begynte med å realisere et slikt fenomen som var utenkelig for bare få år siden. Israel rives fra innsiden, så ICC bare er en ekstra fyrstikk som kastes ned i bålet som omfatter palestinerne og deretter resten av Midtøsten. Netanyahu har et meget stort ansvar for at Israel skulle komme i dagens situasjon.

Mener det at den okkuperte Palestina er et rettsløst område? Slik er det ikke. De palestinske selvstyreområdene og den formelle okkuperte Palestina, det vil si Gazastripen og Vestbredden innenfor 1967-grensene, har internasjonal status som observatørstat, dvs. en stat med FN-anerkjennelse uten å fullføre de internasjonale betingelser knyttet til aksept av statsstatus - eller uten suverenitetshevdelse som med Vest-Tyskland og Øst-Tyskland, som først i 1973 ble formelt akseptert som likestilte stater internasjonalt sett. Det betyr dermed at Osloavtalen med opprettelse av selvstyrerett og en israelsk erkjennelse av den palestinske statsambisjonen har skapt en juridisk tilstand som gjør at Palestina kunne oppnå statsstatus gjennom internasjonale prosesser. FN har tiltalt Palestina som en stat siden 2011. Mener man også at Israel har full råderett over de palestinske områdene hvis man ikke akseptere Roma-vedtakene og deretter mener domstolens myndighet ikke har gyldighet? Da må israelerne annektere Gazastripen og Vestbredden for integrering inn i den israelske staten eller ha et formelt okkupasjonsregime på plass, som betyr at man må avskaffe den palestinske autonomiretten. For etter internasjonal praksis er begge parter berørt uansett om bare den ene hadde ratifisert - og dette bunnet i en sentral bestemmelse av Nürnbergprosessen hvor tyskernes argumentet om at de kunne fritt forbryte seg mot krigsreglene i møte med en part (Sovjetunionen) som ikke anerkjenne disse, avvises ved å gjøre det klinkende klart at slike forhold ikke gir fripass. Det er ikke "tåpelig" om israelerne hadde skjerpet seg meget kraftig siden april 2015, men det gjort de ikke, istedenfor hadde man våget å gjøre motstand med retorikk og hets som uaksepterte trusler blant annet gjennom kristenfanatiske krefter (som tror på dommedagen, disse er selvmordskandidater) i USA, med Netantyahu hadde dette bare forverret seg etter han gjort antisionismen likestilt med antisemittismen. Antisionisme er mot stat og dermed kan aksepteres innenfor grenser, mens antisemittisme er mot mennesker og dermed 100 % uakseptert. Dessverre er det mange som tror det - inkludert en mann som drever med voldsom propagandaarbeid time inn og time ut hver eneste dag i måned etter måned uten stans. Netanyahu og Gallant er ferdig. De har blitt svertet for øyne på hele verden, og det skyldes en katastrofal ledelsesstil som skal ha fått Gantz til å eksplodere og true med å bryte helt med dem. Netanyahus "snikende folkemord" på det palestinske folket ved å umyndiggjøre dem gjennom ukontrollert korrupsjon, sabotasje og fordekt støtte til terroristbevegelser har utløst en eksplosjon som har satt Israel meget sterkt tilbake. Du simpelt ikke utrydde et folks eksistensberettigelse uten konsekvenser.

Situasjonen har ikke improvisert seg for ukrainerne. Den russiske Kharkivoffensiven har stanset opp, men til en høy pris for de ukrainske forsvarerne som mistet hele den første forsvarslinjen og muligens den strategiske friheten for å sette inn de fåtallige reservestyrker ettersom dårlig ledelse, manglende forsvarskapasitet og overveldende jamming som endog slå ut Starlink fulgt til en reorganisering på bekostning av frontstyrkene i Donbass. Det kommer nå mye artilleri fram, men de fatalistiske russerne knapt brydd seg om dette, de har allerede oppnådd hva de hadde ønsket; de har brutt seg gjennom forsvarslinjene i Donetsk- og Bakhmut frontavsnittene slik at de er kommet mye nærmere sine objekter, og angrepet nordøst for Kharkiv hadde hindret forsterkninger fra å komme videre. De russiske infanteritaktikkene gjennom bruk av maksimal dekning lyktes bedre enn hva ukrainske kilder ønsker å innrømme, og dette hadde flere ukrainske feltkommandanter forstått, spesielt i Donetskfronten, at de begynte med å ta affære ved å reorganisere sitt forsvar, sette inn mottiltak etc. Men ikke i Bakhmutfronten. Der hadde russerne bokstavelig talt krypet seg gjennom kratt, nedhugde trær og myr som steinede bekkeløp - endog myr hvor dusinvis av kjøretøyer hadde sunket ned i i 2022-23 - fra Ivanivske på nordsiden av T-0504 regionalvegen. Ingen vet hvor mange måtte dø, men det kan være hundrer - men russerne har nådd midtkanalen og angripe den østre forstaden "Kanal". Uansett hvor mye artilleri man bruker, det er svært vanskelig å stanse et slikt fremstøt uten våpen som kan dekke et stort område som klasevåpen - i ATACMS størrelse. I Søndre Donbass-fronten er det nå bevist at ukrainerne har mistet Robotyne til russerne. Dette bestred ganske sterkt på ukrainsk hold, men selvstendige kilder og et fåtallig ukrainske kilder ment dette tettstedet har blitt oppgitt selv det har status som omstridt. Flere tusen ukrainske soldater hadde dødd for erobringen av tettstedet. Dette skyldes gildebomber, som er blitt så effektiv, at ukrainernes moral er sterkt lidende. I nord blir Vovchansk, som deles i to av en elv som russerne ikke kunne krysse, gruslagt med glidebomber fra begge sider. (Russiske glidebomber nå hyppige treffe russisk jord, slik at nabobyen på den andre siden av grensen ødelegges...) Dette fulgt deretter til at enveisdroner sendes mot flybasen Krasnodar Krai, men bare et enslig fly var ødelagt og man lært at russerne hadde blitt ganske dyktig med å evakuere sine flyene og sende våpnene i sikkerheten så snart forvarsling kom. Det gjør at kontinuerlig angrep døgnet rundt må til for å stenge ned disse Su-34 flybasene som så langt er i sikkerhet for vestligbygde våpen. Tidlig i forrige uke var Belbak flybase bokstavelig talt hamret ut med flere ATACMS som gjort meget stor skade og deretter skapt et stort gap i det russiske luftvernsforsvaret, som siden fulgt til et par større angrep med enveisdroner i Sør-Russland. ATACMS vist seg svært effektiv og alt talt for at S-400 var praktisk talt sjanseløst mot disse TBM missiler av den tredje generasjonen (Scud - 1. generasjon; Tochka-u/Iskander - 2. generasjon; og ATACMS 3. generasjon).

Dette MÅTTE presse seg fram fordi den israelske arrogansen hadde fulgt til en ukontrollert straffrihetskultur i de militære styrkene som har gjentatte ganger brakt vanry over Israel, WFC-angrepet var bare et av mange eksempler på manglende kapasitet for å disiplinere sine soldater, en uansvarlig okkupasjonspraksis der man heller valgt å krenke den ene siden til fordel for den andre siden som kunne ignorere internasjonal praksis, en umyndiggjøringspolitikk fremmet spesielt av Netanyahu for å frarøve palestinerne folkestatus, apartheidsbehandling av vestbreddepalestinerne i forholdet til de ulovlige settlere og sist manglende evne for konsekvensvurdering av sin maktbruk. Det finnes grenser, selv for Vesten som vil gjerne støtter Israel. ICC er et "kjærebarn" for den europeiske delen av Vesten som oppsto på basis av historiske erfaringer og en doktrine om internasjonal rettspraksis på bekostning av nasjonal rettspraksis gjennom et aksept av jus basert på internasjonal lov som Internasjonal Humanitær lov, som for Israels del har fått et problematisk forhold med, ettersom israelerne holdt seg til "gårdagens lov" i motsetning til "nådagens lov". Vesten kan ikke nådig gi slipp på ICC som uansett har sterk støtte av folkerettseksperter og tilhengere av internasjonal rett, som har en sterk innflytelse som selv ikke Putin eller Biden kunne trosse uten seriøse konsekvenser. Amerikanske overreaksjoner kan dermed bare gjøre det vondt verre. For Israels del er dette noe som kunne ha blitt avverget om de hadde avsluttet den idiotiske straffrihetskulturen som er dokumentert å ha fulgt til mange drepte israelske sivilister og meget uønskede konsekvenser, og opptrådd ansvarlig i møte med palestinske militante, myndighetsperson og sivilister slik det er skissert etter internasjonal praksis, men helt siden "trusselen" manifestere seg etter Palestina hadde ratifisert Roma-vedtektene i januar 2015, som i april det samme året aksepteres av domstolen, hadde israelerne massevis av tid og anledning for å skjerpe seg. Ingenting av dette hendt. "Alle" hadde forstått at den palestinske ratifiseringen for hender på selvstyremyndighetene - ikke en, men flere ganger - var for å sette ICC i kollisjonskurs med Israel. Palestina var avvist av ICC i 2009-2015 og gav etter først etter ratifiseringsstatene gav deres tilslutning - deriblant Norge. Dommerpanelet kan avvise eller utsette forespørselen om arrestordre på Netanyahu og Gallant, etter min mening kan en utsettelse for videre redegjøring som kunne ta måneder, være det meste logiske valget. Ingen skal ha straffrihet. Absolutt ingen.

Det er aktuelt et amerikanskprodusert Bell 212 militærstransporthelikopter ombygd som VIP-helikopter for den iranske presidentgardestyrken som fikk det avhendet fra det iranske flyvåpenet. Bell-helikoptre nyter høy popularitet hos iranerne fordi de har høy driftssikkerhet, teknisk enkelhet og spesielt reisekomfort i sammenligning med Mi-8 familien. Det er med gode grunner Mi-8 helikoptre sjeldent benyttes som VIP-transport, for selv om disse kunne være meget flygedyktig, er komfort aldri sterkt vektlagt. Derfor valgt president Raisi som nå er funnet død, å bruke Bell-helikoptre for å besøke nabolandet og valget skyldes at det ikke er gode kommunikasjoner på land med for steile og høye fjelltaker som gjør helikoptertransport til det eneste alternativet. Men det var et alvorlig feilskritt med å våge seg ut i dårlig vær i et slikt landskap med raviner, daler, klipper og fjell.

Det ser ut som en gasseksplosjon. Det er ikke uvanlige at boligblokker dels kollapse som følge av gasseksplosjon, og dette skyldes rett og slett ikke at russiske byggekvalitet er slett. Når en boligblokk bygges, blir "korthusprinsippet" tatt i bruk med prestøpte veggpaneler, gulvplanker, trapper og romenheter - som festes sammen med betingstøp man gjerne sparer på. En russisk/sovjetisk boligblokk i prinsippet er punktblokker som settes vegg mot vegg, mens vi i Norge bruker skiveblokker for disse med størst bredde - et vanlig syn i drabantbyer. Dette skyldes at man støpte ferdige romenheter som settes sammen som med legoblokker. Men det gjør strukturen tung og sårbar, fordi det ikke er mulig å bruke betong med stor intern styrke pga. vekt slik at man istedenfor sette inn isolasjonselementer - og dermed kan ikke tåle meget kraftige påkjenninger. Alle boligblokker over hele verden er rett og slett korthus i betong.

Som sagt. The district of Liptsi: Muscovites actually occupied the villages of Strelecha-Krasne-Pylna-Borysivka, they are moving into the red zone. Katsaps are trying to gain a foothold in the settlements of Morokhovets-Oliynikove-Lukkyantsi-Zelene. Battles continue for Hlyboke, which is the last n.p. the main task for the Russians in that area is to occupy Liptsi. The district of Vovchansk: Katsaps occupied the settlement of Pletenivka and are moving towards Vovchansk. They are trying to gain a foothold in the villages of Ohirtseve-Hatishche-Staritsa-Bugruvatka. A large number of infantry were seen near the latter two today, and fighting continues. Katsaps have reached the northern outskirts of the city of Vovchansk, are trying to gain a foothold, and fighting is also ongoing. Our fighters meet the enemy with fire. The situation continues to get more complicated. The enemy is gradually bringing more and more forces into our territory, infantry is constantly entering, advancing in groups to populated areas and trying to gain a foothold there, saturate and continue the movement. A small amount of equipment, artillery, aviation, as well as a large activity of UAVs and EW are present as support. The Defense Forces are trying to stop the enemy, causing damage. It is necessary to pay more attention to this region and finally establish communication or the enemy will have even more success, which will lead to very negative consequences. Although the main task of the enemy is to divert attention from other areas, without the introduction of reserves, the situation can become extremely dire. The enemy understands this and the current situation increasingly forces the Defense Forces to intervene in this area. Dessuten er den andre Kharkivoffensiven noe helt nytt; her burde NATO-offiserer, spesielt fra Norge, være spesielt oppmerksomt fordi her avansere russerne fram med offensive droneoperatørenheter med speiderdroner som kan se enhver som bevege seg, og Lancet-droner som tar ut massevis av våpen - ved sist telling under et par dusin. Dessuten bruker de glidebomber og presisartilleri på en måte som kom uventet på ukrainerne, som fant seg overveltet av voldsom jamming og elektronisk sabotasje som slå ut eller forlede ukrainske samband. Strategisk sett er det klart at russernes mål er ikke byen Kharkiv. De vil få Nordøstfronten i øst til å kollapse ved å angripe de ukrainske forsvarerne i disses rygg. De vil ta kommunikasjonene over Donetselven og bevege seg sørøstover. Hvis forsvarsstyrkenes logistiske forbindelsesvegene må oppgis, vil de miste alt som var oppnådd under den ukrainske Kharkivoffensiven i høsten 2022. Og så langt har bare få tusener russiske soldater rykket inn, ut av over 30,000, som kan forsterkes med andre 20,000 som er satt i reserve dypere inn i Russland. I Nordøstfronten er det 50,000 til 70,000 soldater helt ned til Bakhmut, hvor det er 20,000 russiske soldater. Hvis Nordøstfronten kollapser, vil russerne med ett ha 150,000 soldater i en offensiv rolle - som dermed må avverges. Ukrainerne kan ikke tillate tap av Kharkiv-Kupyansk forbindelsen. De har 10-20 kilometer å retirere på, men ikke mer, hvis russerne når de strategiske viktige knutepunktsteder Pechenihy-Prymorske og Velykyi Burluk i løpet av de neste to-tre uker, vil det utsette den ukrainske Nordøstfronten under fare for en stor knipetangoffensiv i løpet av sommeren. Russernes mål er det ukrainske militæret fremfor territoriale vinninger, selv en millionby er ubetydelig i sammenligning - og de vil gjøre det i løpet av varmesesongen.

Situasjonen ER alvorlig. Det tar lang tid å trene og utdanne rekruttene som må erstatte de utslitte feltenhetene som i visse steder er ned til 50 % av det opprinnelige, om ikke mindre, og det kunne ta flere måneder. Det vil være mord å sende ut dårlige trente menn som russerne har for vane å gjøre, og er altfor farlig fordi det kunne lettere lede til kollaps. Vi er i mai, dette er noe som kommer til å skje i mange måneder fram til høstregnet i oktober. Ukraina trenger 250,000 til 500,000 soldater med en gang, men disse er ikke tilgjengelig i dag. Det er allerede 517,000 russiske soldater, og andre 200,000 vil komme til i sommermånedene i tillegg til kanonfødemengdene som har steget opp til 40,000 per. mnd. Ukraina har mistet for mange soldater, og har dessuten dårlig med ammunisjon og strategiske viktige våpen som er dels satt ut av spillet av russisk teknologi. Den russiske jammingsteknologien, det katastrofale sanksjonsregimet som ikke engangs forhindrer våpenproduksjon i Russland, og Putins vanviddskrigsstrategi ved å sløse bort alt og enhver, og deretter hente mer og mer uten stans, gjør at det russiske overtaket har blitt mye sterkere enn tidlig - ikke helt siden invasjonen i februar 2022 var dette sett. Da russerne invaderte Ukraina, var de i fåtall, men nå - til tross for et permanent tap på en halv million menn - har de nå et klart numerisk overtak på det nasjonale feltet istedenfor bare på frontlinjene. Ukrainerne har mistet halvparten så mange, og de er nå bare i stand til å ødelegge, ikke drepe. De har store vansker med å bruke sitt artilleri. De har mistet luftherredømme over felten. De har blitt utmanøvrert fordi de hadde aldri trodd det russiske folket ønsker å dø. Det er så mange opptak og beretninger om hvordan russiske militære begår selvmord fremfor å bli tatt til fange, drepte seg selv uten nøling, satt på blodstenkede BMP og stridsvogner etter deres døde venner, sloss og sloss slik at ukrainerne meget få ganger kunne ta fanger. En fatalistisk hær er UMULIG å stoppe med dagens krigføring uten enorme ofrelser, som Ukraina ikke er i stand til å gjøre uten nok menn og våpen. Da menneskebølgetaktikk var benyttet i året 1914, skyldes dette i virkeligheten ikke eldre taktikk, men en kaldblodig beregning om at man kan overvelde enhver motstand ved å skaffe seg et stort numerisk overtak på stridspunktet. I dagens Ukraina finnes det ikke store massemobiliseringshærer med mye våpen. Bare en håndfull soldat per kvadratkilometer. Dermed kan slike taktikk virker. Russernes satsing på overlegen ildkraft har blitt skiftet ut med målrettet ildkraft - hele skyttergravkomplekser i Donetskfronten har blitt helt smadret. Ukrainsk SAM og artilleri er ikke lenge så aktiv som før pga. dronevåpen, UMPK og Iskander, som har blitt mye dødeligere fordi det er hundrevis av speiderdroner og et nytt sambandssystem ingen hadde forutsett. Da kan de russiske infanteristene, som valgt å avansere der man kan finne dekning, fortsette mot det sterke ukrainske forsvaret uten å bli helt meiet ned. Og disses fatalistiske natur der man foretrakk å dø, gjør at det er helt umulig å nedkjempe dem så snart de biter seg fast, uten enorme tap - slik at fåtallige forsvarerne må vike etter. En klok mann sa; Quoi qu'on fasse, on perd beaucoup de monde Dette hadde russerne forstått. Det er simpelt ikke mulig å unngå uønskede tap av menn og våpen uansett hvor mye en ønsker det, og dessverre for Vesten hadde man simpelt glemt den viktigste leksen fra en av menneskehetens blodigste kriger. Da dette var forstått, hadde man deretter satset sterkt på at det alltid skal være motparten som skal ta byrden og da er intet middel hellig innenfor en konvensjonell krig. Dette taper Ukraina sterkt på.

“We are now operating again in Jabaliya. As long as there isn’t a diplomatic move to develop a governing body in the Strip that isn’t Hamas, we’ll have to act again and again in other places to dismantle Hamas’s infrastructure,” Halevi is quoted as saying by the network. “It will be a Sisyphean task.” Hamaskrigen har blitt en katastrofe. Netanyahu (og Gallant) hadde aldri lagt fram en strategi for det som skjer etter krigen, bare bruker bulldosere for å rulle fram og tilbake uten å bry seg om å etablere militærsokkupasjon og deretter sivilkontroll, de skapet et ingenmannsland overfylt med hundretusener av mennesker som de ikke gidde å bry seg om, og har siden blitt besatt av ideen om å innta Rafah for å oppnå noe som illustrer en seier i øyne på det israelske folket. "Alle" hadde ventet på en gjenokkupasjon etter 7. oktober. Det var selvsagt en sterk motvilje mot det i det internasjonale selskapet, men det var spill for galleri for Biden og gulfaraberne i smug hvisket sitt samtykke mens de kom med den ene proklamering etter den andre. Hva disse ikke regnet med, og ikke trodd det som skjedde, er at Netanyahu tok dem på ordet og valgt den verste mulig strategi i hensikten om å drive ut gazapalestinerne i "beste" fall og knuse dem i "verste" fall - og dermed forlenge krigen. I det minst har Bidens avgjørelse om å holde tilbake våpnene fått konsekvenser; israelerne - endelig - går sløv og systematisk inn i Rafah, fulgt sin doktrine for urbane strid, med et minimum av tyngre våpen slik at man kunne gi sivilister tid og rom for å komme seg bort. Israel is planning on breaking its offensive into smaller, separate operations in different areas in Rafah so as not to draw the ire of the United States and the international community. Dette kan avverge blodbadet fordi nå har israelerne en meget god grunn for å være forsiktig og ikke faller på sine gamle synder knyttet til straffrihetskulturen som har gjort enorm skade på det israelske folket og den israelske staten. Men etter Rafah - HVA DA?

Situasjonen har forverret seg. Ukrainerne mister nå massevis av verdifulle våpen til Lancet-droner, Iskander-K/M kryssermissiler/TBM og UMPK (russisk GMLRS) presisjonsraketter. Et radaranlegg skadet. En S-300 rakettrampe (tom) ødelagt. Tre helikoptre ødelagt, 2 Mi-24 og 1 Mi-8. Et taktisk SAM av type Kub skadet. Samtidig meldes det at ukrainerne har gått tom for ammunisjon for sine kampluftvernsystemer av type Strela, Osa og Buk. Yak-52 flyer som sendes ut, er en desperate handling av ukrainerne. Det er nærmest umulig å stanse de russiske speiderdroner og det ufattelige sambandssystemet som er altfor nifst lik amerikanernes egne. I Kharkivfronten er ukrainerne kraftig presset, de klarer ikke å holde stand mot russernes teknologiske overtaket paret med fatalistiske menneskebølger fordi disse jammes i døden av ekstrem elektromagnetiske stråling som slår ut all samband og GPS samtidig som man sliter med at det er bedre trente angriperne som overgår ukrainerne i spørsmål om trening og drapslyst. Det som er så merkelig, er at russerne gladelig lot sine beste soldater dø skritt for skritt uten kvalitetstap - noe som strider mot allmenn militærslogikk. Ukrainerne trolig har bare et par bataljoner mot fem russiske. Flere holdepunkter var overløpet uten motstand. Andre var oppgitt i panikk. Glidebomber og droner hamret ut skyttergraver og holdepunkter så mange blir drept og skadet før de så en russer. Ukrainerne hindres fra å bruke vestlig våpen inn i Russland. Russerne har nå et stort teknologisk overtak fordi de var i stand til å oppnå høy kvalitet uten bruk av fordyrende elektroniske komponenter, ved å bruke sivilgraderte og dualgraderte elektronikk eksportert fra USA og EU gjennom tredjeland uten at dette var forhindret. I vestlige land er det nå grunn til å spekulere om fokuset på høyest mulig kvalitet på det elektroniske feltet kan ha fulgt til meget store problemer, ved at man mistet uteholdningsevne i krigstid. Hva er vitsen med svære kostbare våpen som ikke kan erstattes og ikke kan masseproduseres, i møte med en fiende som kan utvikle gode våpen som kan settes i masseproduksjon uten ekstrautgifter? Dette spørsmålet hadde vært hentet fram i de siste tretti år av forutseende militære og eksperter, uten at dette var hørt. Nå er russerne bare få kilometer fra Lyptsi etter å ha tatt fram til Hlyboke og fra Vovchansk, der skal det ukrainske forsvaret ha blitt kraftig opprevet av russerne som åpnet opp landet foran byen - man var ikke forberedt på at infanteristene skulle ta seg til fots på bløtgrunn, gjennom skog og langs vannveger mens mekaniske enheter kun yte støtte på avstand fremfor å rykke helt fram. Situasjonen er alvorlig, men ikke kritisk. Ennå.

De russiske angrepene er nå i full skala, bataljonsstore enheter har fulgt etter og begynte med å avansere - og det skjer ved å utnytte terreng for å komme tett på de fåtallige ukrainerne som utsettes for massebombardement med artilleri, glidebomber og sist droner - minst et ukrainsk SP skyts er ødelagt. I øst er de i full gang med å tvinge seg fram til Prylipka vest for Vovchansk, for å kutte av en bro der. I vest er de i stø kurs mot Lukyantsi og Hlykove, og er i ferd med å bryte gjennom til Lyptsi. Derfra kan de ta seg videre mot Vesele underveis mot Rubizhne og Staryi Saltiv i øst. Ifølge Rybar, en russisk kilde, er et tredje brohode skapt, russerne skal ha avansert over grensen nord for Rubizhne og tvunget seg fram til Starytsya og Izbytske. Og mot vest hadde russerne tatt grensetettstedet Zelene like nord for Vesele. Alle disse ødelagte panserkjøretøyer er distraksjoner for å skjule bort hundrevis av infanterister som tar seg fram til fots i ufremkommelig terreng som langs elver og åssider som skog, på akkurat presis samme måte som i Donetskfronten. Artilleri som settes inn som svar på dette, sliter kraftig pga. talløse speiderdroner som er overalt sammen med massevis av droner. Russerne bruker ikke overlegen ild, de gjør akkurat det samme som ukrainerne tidlig hadde gjort, målrettede ild. Ukrainerne sliter fordi de har fremdeles problemer med effektiv samband mellom feltenheter, som i tillegg opplever at deres skyttergraver ikke beskytter dem mot granater med forsinkede tennsats og glidebomber. Ukrainerne kan ikke holde stand.

Så den russiske schwerpunkt er rettet mot Kharkiv-Kupyansk forbindelsen. De ødelegger Staryj Saltiv-broen til sør og Zybyne-broen til øst fordi de vil erobre Vovchansk i hensikten om å bryte seg gjennom sørøstover for å ta de ukrainske forsvarerne i Kupyansk i ryggen. Strategisk sett er dette logisk, da man vil ta Kupyansk-Lyman området og deretter vestbredden av Oskilelven ned til Izjum - reverserer de ukrainske frigjøringene fra året 2022. Det vil også bidrar sterkt til å sikre erobringen av Donbass. Det er mye snakk om en buffersone på ti kilometer, og trolig kan russerne ha tenkt at de kan "ta en Krynky" på ukrainerne, ved å tvinge dem til å sende styrker og våpen sine styrker som dermed kan desimere disse med hjelp av sin sambandsevne som gjør det mulig å bruke glidebomber og presisjonsvåpen i større skala. De har ikke glemt hvordan de mistet flere hundre panserkjøretøyer og tusener av menn i Krynky-kampene. I så fall vil russerne rykker over grensen inn i Sumy oblast og ta kontroll over en regionalveg langs grensen fra sørøst mellom Kharkiv og Sumy. Det er for mye skog foran byen Sumy og altfor åpent mot nordvest med for mange små tettsteder og veger. Videre mot nordvest er det for mye skog, variert terreng og store avstander. Så fokuset for offensiven kan være for å bryte forbindelsen mellom Kharkiv og Kupyansk, slette bort hele Nordøstfronten, sette Kharkiv under press for å binde ned reservestyrker og deretter ha en buffersone i Sumy oblast for å tappe ukrainere for menn og våpen. For dem vil Kharkivs fall bare være en mulig bonus. Dessuten håper de muligens på at så snart de har tatt seg forbi de tre K-byene i Donetskfronten, vil de kunne omgå det ukrainske forsvaret og dermed kan erobre hele Øst-Ukraina. Men hovedmålet for russerne er å ødelegge det ukrainske militæret, som trolig er på omtrent 250,000 mann øst for Dniprofloden. Til dette har de nå 517,000 soldater. Ukrainerne som realisere dette, forstår nå at de må ha nye soldater snarest mulig - Zelenskyj utvilsomt nå føler meget sterk angst over at han hadde ville beskytte de fåtallige yngre fra 18 til 27 år fra krigens toll, selv om han har meget gode grunner med tanke på den ukrainske demografien. De må ikke bare ha fly og våpen, de må også uskadeliggjøre russernes evne for å lansere destruktive presisjonsangrep på egne våpen og krigsviktige mål. Trolig hadde ukrainerne forstått at russerne vil erobre disses land i sommeren, og har derfor konsentrert seg mot oljeraffinerier og oljedepoter for å sabotere russernes mobiliseringsevne ettersom titusener av tonn med bensin og diesel er nødvendig. USA som først var mot dette, skal ha gitt etter, muligens etter å ha innsett at situasjonen er for kritisk. Putin håper på en "endelig seier" som har blitt en manisk besettelse for ham, allerede lenge før presidentvalget i USA - fordi han korrekt anså Trump å være for utilregnelig å håndtere, han har ikke glemt hvordan han var meget dårlig behandlet i året 2020 så snart tegn på svakhet vist seg i Libya og Syria. Trump er svært farlig som alliert fordi han lider av et farskompleks som gjør at han bli helt gærnt når hans beundringsfigurer viser svakhet. Noe som Netanyahu og Putin hadde følt på kroppen; mer innsiktsfulle menn som Erdogan og Xi holdt seg demonstrativt unna. Han vet at det ikke er mulig å stole på Trump som kan gi ham Ukraina i den ene dagen og deretter ødelegge alt for ham i den andre dagen. Og dessuten; krigsøkonomien tømmer skattkistene og den russiske privatøkonomien har helt krasjet slik at det bare er statlige pengemidler som holder Russland flytende. Kineserne skygger unna i det siste ikke bare fordi de frykter USAs sanksjoner, men også fordi Xi trenger å ha noe kontroll da han fant ut at Putin er altfor forlangende som oppdaget i olje- og gassprisforhandlinger - og fordi kineserne kunne se og høre hvordan det knirker. De ser Putin sløser bort nasjonaløkonomien akkurat som han hadde sløst bort militæret i 2022-23.

Minst to-tre ATACMS ødela oljedepotet i Rovensky, okkupert Luhansk. Men dessverre kom det en dårlig nyhet også, en andre FrankenSAM er også blitt ødelagt av russerne. Det er gått for langt; det ukrainske artilleriet kan ikke hindre russiske avansement uten å lide uerstattelig tap, det er ikke mulig å ha taktiske og strategiske SAM systemer ute i det frie, og flybaser måtte evakueres for kampfly som bare kan komme dit for kortvarig påfylling. Ukrainerne utsettes for HIMARS-liknende angrep gjennom disse speiderdroner som ukrainerne - og amerikanerne - sliter meget voldsomt med å forhindre, ikke minst når russernes samband er ekstraordinært god. Som svar på den andre russiske Kharkivoffensiven lansert ukrainerne et storstilt angrep med enveisdroner og artilleri inn i Belgorod oblast. Russerne tok kontroll over fire tettsteder, men er bare fire kilometer dypt inn i Ukraina og de sliter med at FPV-droner gjør disses logistiske ruter utrygg.

Aldri tidlig har den israelske staten kommet ut i en så stor PR-katastrofe som det er sett i dag den 10. mai 2024. Netanyahu har klarte det; han har gjort Israel til en pariastat i øyne på store deler av verden og ved å trosse Biden har han tvunget den amerikanske presidenten til å holde tilbake våpenassistansen som egentlig ikke er nødvendig for den israelske offensiven i Gazastripen, men som er svært symbolsk viktig for det amerikansk-israelske forholdet. Biden prøver etter best evne å hjelpe ut israelerne, men etter WCK-angrepet 1. april som avslørt et meget seriøst problem med den israelske straffrihetskulturen - og deretter det høyreekstremistiske presset om å fortsette militæroperasjoner med retorisk språk som bare gjør mer skade enn nytte, har han kommet inn i en umulig situasjon. Og de moderate israelerne bare måper. De hadde ikke vært villig til å innse at Netanyahus håndtering av "det palestinske spørsmålet" og disses ignoranse for okkupasjonsregimet i Vestbredden som praktisere apartheid mot vestbreddepalestinerne, hadde skapt en brennende kruttønne. Nå sitter de i flammehavet - og de har seg selv å takke for dette. De er også satt i en umulig situasjon hvor Israels anseelse er i fri fall. Verden har blitt oppmerksomt på umyndiggjørelsespolitikken av palestinerne i Vestbredden i tillegg til den ekstreme destruktive bulldoserstrategien i Gazastripen - og det har dermed fulgt til at "hele verden" slutter rekker mot den israelske politikken. Dermed stemt 149 land på resolusjonen om å gi de palestinske selvstyreområdene FN-medlemskap som observatørterritorium - bare 9 stemt mot, USA, Tsjekkia, Argentina, Israel og Ungarn samt fire stillehavsnasjoner. Det var allmenn forvirring omkring våpenhvilesamtaler da Hamas og Israel endt opp med å fremme hver sitt egne forslag og "snakket forbi hverandre" mens amerikanerne og araberne bare så på i maktløshet. Den militære fremrykkingen inn i Rafah i forkanten var hendt smertefritt, slik at man tok kontroll over grenseovergangen, men nå som Netanyahu valgt å trosse Biden og iverksette en offensiv inn i Rafah, betyr det at israelerne i øyne på mange har blitt aggressorer. Nå går israelske soldater inn i Rafah.

Fordømt! Vi må gjøre noe med disse russiske speiderdroner! Her har ukrainerne (og amerikanerne) mistet en FrankenSAM med angivelige to RIM-7 missiler. Disse speiderdronene er i ferd med å bli en katastrofe for det ukrainske forsvaret, som må ha øyeblikkelig amerikansk assistanse så raskt som mulig. Det er sagt at amerikanerne vil nå stenge av SpaceX for russerne, men de må skynde seg - de trenger dessuten å eliminere all russisk samband snarest mulig.

Jeg hadde fulgt med denne tragedien fra time til time i denne dagen, og kan fortelle alle at det ikke var russiske agenter der, heller ikke ukrainske provokatører eller terrorister - her hadde prorusserne opptrådd ekstraordinært stupid, de gikk til angrep på et demonstrasjonstog med voldelige midler inkludert enkelte håndvåpen, men kom ut for fotballtilhengere som var på vei hjem - og disse gikk berserk. Prorusserne ble skamslått og jaget på flukt fram til handelsunionsbygningen som ble omringet av rasende ukrainerne (mange av disse av russisk etnisitet). Ifølge øyevitner var molotov-cocktails brukt av begge parter, men det som ledet til den fatale utviklingen var da prorussere ved feil satt fyr på lobbyrommet som også er et trapperom, slik at det raskt oppsto røyk. Alle som omkommet, var blitt kvalt i hjel fordi lobbyrommet som gikk gjennom flere etasjer, fungert som en skorstein. Det var ikke bedre av mindre brann annetsteds som ukrainerne hadde startet på utsiden og annetsteds i første etasje. De som døde, hadde blitt skrekkslagent av folkeraseriet og ville ikke redde seg. Brannmennene hindres av de rasende folkemengdene, men de ville ha vært i stand til å forsere disse om de hadde ville, om de ikke hadde fått ordre fra deres sjef om å vente på politi først. Denne sjefen interessant nok rømte til Russland i den neste dagen og har siden nektet å la seg intervjues av både russiske og ukrainske granskere. Det var omlagt ett hundre personer; 41 døde og 63 som ble arrestert. Under granskningene vist det seg at begge parter hadde brukt skytevåpen, visuelt dokumentert, som fulgt til 4 døde og 25 alvorlige skadde samt over hundre skadde, selv om mesteparten skyldes slumpet vold. Situasjonen var i sannheten utenfor all kontroll - og mye av ansvaret ligger hos prorusserne som hadde opptrådd svært provoserende og destruktiv med ekstrem vold, som framprovosere et voldsomt raseri. Dette var forresten modus operandi i den prorussiske voldskampanjen i Øst-Ukraina og Odessa, hvor prorussiske aktivister gikk til meget store uhyrlige overgrep med en ufattelig voldsaggressivitet mot fredelige demonstranter og ukrainske sivilister, dette ble stanset så snart paramilitære politi og organiserte sivilmilits betalt av oligarker grepet inn og begynte med å slå og slå, og deretter arrestere alle de kunne få deres hender på. Da ble den sanseløse volden stoppet - men ikke før tragedier som brannen i Odessa hadde hendt. Det var denne volden som overbeviste ukrainerne at det var noe meget galt, og at de må forsvare seg.

Russerne burde da vite at radarsystemet og rakettrampen ALDRI er på det samme stedet. Dette var nok til å fatte mistanke, etter nedslaget vist det seg at det bare var en decoy. De russiske sonderingene inn i Kharkiv oblast lot til å ha endt i ulykke for de involverte russerne fordi de var ganske tidlig oppdaget og allerede massakrert FØR de kom over grensen - for første gang ser vi opphoping av samknuste panserkjøretøyer på russisk grunn. En stridsavdeling med fire BMP og en lastevogn ble utslettet på det ene og samme stedet nord for Pylna, sannsynlig av artilleri. 2 andre BMP et annetsteds ble ødelagt bare et dusin meter foran grensen. Infanterister fortsatt videre til fots og tok minst fire ukrainere til fange, men ble senere slått tilbake av ukrainerne som tok et ukjent antall fanger.

Ifølge ukrainske opplysninger er 50,000 soldater konsentrert langs grensen, med hovedtyngden mot Kharkiv omegn og landskapet øst for Donetselven hvor det er 31,200 soldater. Da betyr det at omlagt en femtedel - 10,000 - vil settes inn i offensiven som aktive feltenheter i første omgang, stort sett i Kharkiv oblast. Det er ikke nok menn mot Khomly-området i nordvest, som er altfor vanskelig å avansere gjennom pga. store avstander, mye skog og en motstandsvillig befolkning som hater dem. Og man kunne bare lansere et lite dypt angrep i retning Sumy med bare 10,800 soldater, det er simpelt ikke nok selv for å holde stand. Da mener det at schwerpunkt er rettet mot Kharkiv-Kupyansk forbindelsen nordøst for storbyen, selv om det er mulig at russerne kan være gal nok til å angripe Sumy-Kharkiv forbindelsen. Så langt er det bare væpnede rekognosering, ikke et fullskala angrep. Men Su-34 flyene gjør stor skade på både posisjoner og tettsteder med sine glidebomber.

Det begynner å bli meget ydmykende for de vestlige våpenprodusentene. Veldig! Alle er klart over at produksjonen av militærsgradert elektronikk og ammunisjon er katastrofalt sløv. Likedan produksjon av eksisterende og nye våpen. Men når det viser seg at man skulle bli overgått i løpet av meget liten tid innenfor våpenteknologi, det er noe helt annet! Alle vet om GLSDB-våpenet som har blitt en fiasko. Dette essensielt er en flybombe satt ovenpå et rakettskrog, som vil når sitt mål på 150 km, som ble nærmest brukerløst pga. russisk jamming som overgikk enhver Pentagon hadde forestilt seg. I mars 2024 hadde det vært en rekke angrep med glidebomber som til å begynne med var ansett å være droppet av Su-34 fly, men så fant man vrakrester etter rakettskrog sammen med bomberester! Det viser seg å være det russiske svaret på GLSDB, av type UMPB D-30SN hvor en FAB-250 var regelrett sveiset sammen med et rakett-trinn med innbygde brenselstank og rakettmotor. Dette kan avfyres av flerrørs artilleri a la HIMARS, i denne tilfellen Tornado-S som i praksis er en oppgradert BM-30 300mm rørskyts. FAB-250 har helt presist en diameter på 300mm. I april-mai har bruk av UMPB D-30SN og -SM intensiveres mot ukrainske byer og andre mål opptil 90 kilometer vekk. Russerne rett og slett klarte å overgå amerikanerne som bruker åtte år på GLSDB, ved å utvikle UMPB i rekordtid der man bare satt sammen eksisterende våpen og fikk det til å fungere med mye lavere utviklingskostnader! UMPB Extended-Range Bomb Created in russia, Deployed by Aircraft or Tornado-S Ground Launchers | Defense Express (defence-ua.com) Dette gikk rett under radaren på de fleste pga. bruk av UMPK glidebomber fra Su-34, som nå slippes i tusentall per uke - for selv om mange når ikke fram, gjør de meget store ødeleggelser på feltfortifikasjoner, bygninger, landsbyer og deretter byer. Tornado-S har modulær rørrampedesign som gjør at den kunne akseptere forskjellig ammunisjon. Det er ikke bare russerne. Tyrkerne og kineserne er også i ferd med å ta en klar ledelse innenfor våpenutvikling i møte med Vesten - selv om denne ledelsen bare er midtetidig pga. den pågående opprustningen som kan leder til ekte Geth-stridsdroner, energibasert skyts og AI-styrte kampfly i 2025-2030. Problemet er at man gjør det altfor sløv og forsiktig, amerikanske droner med få unntak vist seg å være uforklarende dyrt og ineffektiv - og det var først ganske mange år siden erkjenningen om at egne GNSS ikke kan benyttes var kommet - nå, hele ÅTTE ÅR SENERE, gjør man noe!

Det er to separate fremstøt inn i Kharkiv oblast. Det første i øst er rettet mot byen Vovchansk på østbredden av Donetselven, som i seg selv er et viktig knutepunkt med veger ned til Kupyansk som russerne i ett år hadde forgjeves prøvd å når på nytt helt siden senvinteren 2023. Det andre i vest er rettet mot den strategiske viktige Lytsj hvor en viktig innfallsveg til Kharkiv begynner, hvor man kan avansere med kun den ene flankesikring langs demningsinnsjø og skogkledde høyder mot vest. Dette er en offensiv hvor man vil avansere på begge bredder av Donetselven og kutte av Kharkiv fra Kupyansk, i forhåpning om at det ikke er sterke ukrainske forsvarsstillinger der. Så langt er det lite som kom ut, men mindre feltenheter er sendt inn, bare tusener istedenfor titusener, hvor man hadde ønsket å ta ukrainerne i overraskelse. For ukrainerne er Nordøstfronten blitt utvidet til å inkludere grensen mot Kharkiv oblast. Reservestyrker måtte sendes dit fordi det ikke er nok menn og våpen når man må forsvare seg på Donetskfronten der russerne prøver å presse seg fram, og på Bakhmutfronten hvor det er et blodbad i de skogkledde åssidene nordøst og nordvest for Tsjasiv Jar som forsvares med alle midler. Russerne har aldri klarte å bryte seg gjennom mot de seige forsvarslinjene i Nordøstfronten hvor terrenget gir dem minimal fordel, blant annet fordi de ikke hadde nok menn og våpen. Men nå er de i stand til å ha mye større styrker enn tidlig, og det vist seg at ingenting var gjort på vestlig hold for å stanse titusener av menn fra Afrika og Asia fra å dra til Russland hvor disse betales med gull. I tillegg ser man at opptil 40,000 "meldt seg" per mnd., en synlig vekst til tross for de gravende tapene.