JK22

Zelenskyj vil ikke provosere hans vestlige støttepartnere og vil gi Putin en "sist sjanse", han kunne akseptere en avslåing i bytte mot forpliktende avtaler, spesielt krigserstatningsavtale - eller utvidede autonomi med demilitarisering slik at Krim vil være i midten mellom de to landene. Russland kan ikke få beholde Krim uten at det SVIR SKIKKELIG. Og det er dette Zelenskyj vil oppnå. I mellomtiden venter han på at Polen fullføre opprustningen i den nære fremtiden.

Har sett filmen. Filmkritikerne er kraftig delt mellom disse som med rette identifisere den som en film for Nintendo-fans, og disse som ønsker større dybde og mer dypsindig bredde. Action fra start til slutt, overraskelser til tross for at mye var avslørt på forveien, heltene vant i slutten mot Bowser som var banket opp, beseiret og ydmyket. Mario og Luigi ønsket anerkjennelse, men hadde sannsynlig aldri trodde det skulle være som superhelter. Prinsessen bryter ikke med etablert sedvane, hun var allerede i 1980-tallet en selvofrende, snarrådig og klok kvinne som ikke nøler med å sette hardt mot hardt. Det som egentlig er filmens styrke er verdensvisning. Helt siden filmen Zootopia i 2016 har animasjonsfilmer med fikse ferdige verdener uansett hvor fremmedartet de er, blitt positivt mottatt av seerne. Dette gjentok seg med Sonic og Pokemon, og nå er det Marios tur. Selve filmen er basert på kjennskap om Mario-universet og dermed er et speilbilde av dets sedvanene. Og dette ser ikke kritikerne som ikke er innforstått med Nintendo og Mario-universet. Fordi de realisert ikke at det er en film laget av produsentene bak Mario-universet rettet mot spillerne og fans, for å gi dem opplevelsen av å være i et spill, hvor handlingen er ikke vektlagt så meget som selve innholdet i eventyret der alt skal være så rett og lettfattelig som mulig fra A til B. Ennå finnes det fascinerende beretninger som hvordan Mario-brødrene kom til det mystiske universet med "Soppriket", og små anekdoter som at Mario misliker å spise sopp. Fans og barn flest bryr seg ikke om handlingens dybde. Men jeg ser to problemer; språkforvirring omkring Mario-brødrene og timingen av utgivelsen, påsketid er ikke et godt valg. Uansett er filmen ikke ment for et bredt publikum.

Disse europeiske politikerne er fremdeles inkompetente. De burde gi opp og begynner straks med å redusere den voksende avhengigheten mellom EU/EØS og Kina. Da må en rekke lover annulleres. Det klokest er å holde Kina på avstand og ta fordel av Xis ambisjoner om å gjøre hans land selvforsynt for å beskytte og gjenreise den europeiske fellesøkonomien som hadde vært for sterkt giret på reguleringsfri eksport.

Dette er taktikk russerne selv hadde brukt. Først, de utflankere den russiske posisjonen ved å utnytte et gap som var sannsynlig oppdaget av droneoperatørene som kan ha vært kommunisert til stridsvognene og BMP-en. Andre; når stridsvognen har fronten vendt mot deg uten at du kan bevege seg fritt, er det helt håpløst - enhver infanteristøttevåpen vil være fånyttes om man ikke kan komme til fra sidene. Tredje; mye tyder på at BMP-en som tok infanteri med seg, kom fra foran for å sette russerne under ild mens stridsvognen "enfilere" dem. En enfilering er når man skyte langsetter en skyttergrav, som å "krysse T" i sjøkrig, bare de forreste kan skyte tilbake mens de bak ikke kan. Fjerde; den ene stridsvognen rykket i dybden for å kutte av retrettsvegen for russerne. En norsk eller amerikansk tropp ville ha vært sjanseløst. M72 vil ikke kunne bite på en T-72 fra foran, man vil havne under dobbelt ild med en BMP fra foran, en stridsvogn på egne side og en stridsvogn i ryggen. Dessuten må det huskes at hvis stridsvognen er kommet for tett på, kan ikke ATGM benyttes. En Javelin-skytter må ha 60 m mellom seg og målet. De sovjetiskutviklede ATGM er for tung og klumpede for direktebruk. Bare RPG var tilbake, og det var avfyrt en RPG som ville ikke ha gjort skade på den angripende stridsvognen. Infanteri kunne ikke benyttes fordi posisjonen lå for langt vekk, en soldat i dag er ikke i stand til å løpe eller spasere over lange avstander på et felt med fienden i nærheten, og artilleri betyr at man må ha dekningsmuligheter. En soldat rykker alltid fram ved å utnytte dekningsmulighetene de topografiske forholdene tillatt. Om dette ikke er mulig, og om man ikke ha nok tid, burde man la være. Dette var bare mulig fordi det er skyttergravskrig. Hvis det var på åpen lend ville det ha gått meget annerledes. På opptaket sees det at andre russiske posisjoner lengre bakover var under ukrainsk artilleriild, og dessuten kan ikke artilleri brukes for å rydde en skyttergrav i forbindelse med et angrep; en 155mm granat skaper for store drepersoner og det finnes ikke mindre kalibre enn 100mm, bombekastere sannsynlig kunne ikke benyttes fordi treffsikkerheten er dårlig og man risikere vennlig ild, da må det brukes mitraljøser og flatbaneskyts på kloss hold. Det var ikke fordi russerne var dårlig, de var latt i stikken av sine offiserene som ikke gjort sin jobb. De skulle ikke ha vært i en fremskutt posisjon uten flankesikring og de skulle ha umiddelbar assistanse av artilleri ettersom det ikke er mulig for ATGM-skyttere å få sikte på stridsvognene pga. forhøyninger, trær og flatmark avbrutt av hellinger. En norsk offiser ville ha forutsett et slikt scenario og tatt hans forholdsregler. En norsk troppssjef ville ha beordret retrett med en gang så snart den første stridsvognen brakt gjennom trærne. Han ville også ha overgitt seg og hans mennene etter å ha havnet i en håpløs situasjon. Istedenfor valgt russerne å bli stående og slåss til døden.

Nei. Den gang konstitusjonen var utarbeidet, var datidens samfunn ærebundet. Ære og anseelse den gang vektet tyngst slik at dette var selvskrevne atferdsregler og ærebundne normer - dessuten var det aldri ment at presidenten skulle bli mektig, senatet var opprettholdt med senatorer som i prinsippet er likemenn med presidenten, "for å holde ham i ørene". Hvis Trump hadde levd den gang og oppført seg slik, ville han ha blitt arrestert for ærekrenkelse, som den gang var mange ganger mye alvorligere enn i dag, og en av de uskrevne reglene er at dømte forbryterne ikke kan aksepteres i maktens sfære. De kunne ikke forestille seg dagens verden, fordi de mente deres normreglene skulle være gjeldende "for alltid". Trump er en normbryter. Straffen den gang i 1700-tallet var sosial utstøtning og alvorlige fysiske lemlesting som å få tungen skåret av og skamsmerke skåret på ansiktet. De var langt mer strengere den gang enn i dag.

Det er ikke overraskende; Xi hadde lange og meget vanskelige samtaler med Putin, og det er sett tegn på at det er meget store avstander mellom dem. Xi nektet å la seg manipuleres, og han hadde i tillegg nektet å akseptere Putins argumentene og syn på Ukraina, men han i likhet med de vestlige statsoverhodene som Macron og deretter utenforstående som Erdogan hadde støttet på Putins mentale blokkeringer som gjør det umulig å komme noe vei. Xi vil ha Russland på hans side, men Putin har blitt et meget stort problem for ham, ennå trenger han denne galningen som er nærmest alene om å søke tettere relasjoner mellom Russland og Kina. Xi gav opp fredsalternativet med Zelenskyj som fikk ikke noe svar, og dro rett til Sentral-Asia hvor man invitere landenes statsoverhodene til en viktig konferanse uten Putins medvirkning. Dette tyder på skadekontroll og reversering av russisk innflytelse i hans fordel. Han hadde i stigende grad vært nødt til å gi garantier til stan-landene for at de ikke skal utsettes for russisk aggresjon, ettersom Xinjiang er svært viktig for hans politikk. Alt tyder på at Xis strategi om å være imøtekommende og sympatisk ovenfor Putin ved å gi Vesten mye av skylda for det hendte, har strandert. For Putin vil ikke gi opp. Det bygges nå befestningsmurer "over hele fjøsa" fra Moskva til Krim-halvøya, nå er det slikt at russerne overdrevet så meget, med pengeproblemer og bevegelsesproblemer. Og angrepene bare fortsette og fortsette uten stans, selv om ukrainerne på mange steder er nå i stand til å ta tilbake initiativet.

Og det er strengt forbudt siden FN-charteret var vedtatt. Intet land skal med tvang gjøre historiske krav på territorier som tilhører et annet land; dette var årsaken bak to verdenskriger. Krigen er en annekteringskrig som må sies å være den første i Europas historie helt siden 1945. Under de jugoslaviske krigene avtalte Tudjman og Milosevic seg mellom for å annektere hver sin del av Bosnia Hercegovina, men dette hindres av FN og EF før det iverksettes. Over hele verden var statslederne meget forsiktig med å ikke endre landegrenser med vold, territoriale uenigheter i grenseland kunne man tolerere til en viss grad, men det var svært sjeldent at et land forsøkt å annektere et annet lands udiskutable territorier. Sist gang var Saddam Husseins annektering av Kuwait i 1990, som brukt akkurat samme argument som Putin om at Kuwait ikke har eksistensrett og er en del av den "historiske" Irak som egentlig aldri hadde eksistert fram til 1900-tallet. Ingen folkerettsdomstol anerkjenne historiske krav. Ingen!

Det tikker nå inn opptak av droneangrep på T-62 som er ved å bli mer synlig på feltet i Ukraina. At det nå sendes ut T-54/55 tyder på et katastrofalt kollaps av overhalingsarbeidet på de lagrede T-72 og T-80 stridsvognene slik at langt færre kunne hentes ut, tilstandene på disse må ha vært verre enn ventet; og mange som var sendt vestover i dårlig tilstand, var kannibalisert for å reparere de utslitte og skadede stridsvogner. Ingen vet presist hvor mange stridsvogner måtte roteres ut fordi de er blitt utslitt inntil punktet av å ble helt stridudyktig, men det måtte være ganske mange. Kanonløp slites ut svært raskt, girsystemet som mange T-72 operatører hater (vanskelig å hale dem ut) er for komplisert, motorteknologien for gammeldaglig og mye av utstyret for stridsvognene er seriøst utdatert. De bruker bar stålbelter som må skiftes ut raskere enn med de vestlige. Mye tyder på at omlagt 2,200 til 2,500 er ødelagt, erobret, sterkt skadet og kampudyktig, og det er voksende bevis for at det er bare mellom 2,000 og 2,500 av T-serien, det vil si T-72, T-80 og T-90. Aktuelt det er mulig at hele 3,000 er tatt ut, og at bare 1,500 er tilbake i operativ tilstand i skrivende stund, ikke medregnet T-54/55 og T-62! T-62 og T-54/55 har kun en viktig egenskap som gjør dem meget verdifullt; de eksplodere ikke ved penetrering. De har for lite med ammunisjon i sammenligning med T-serien, og designen omkring ammunisjonslagringen var slik at disse ikke er så sårbar, disse flammet opp fremfor å sprenges opp. Det er hvorfor T-54/55 og T-62 vrak fra mange kriger over hele verden sjeldent hadde "hatten av". Besetningen kan overleve. Men en penetrering vil sette stridsvognen 100 % helt ut. De har ikke merkbare sårbare punkter i pansringen, i motsetning til T-serien som bare har en stålplate i tårntaket - som tillatt 100 % gjennombrudd hver eneste gang - har disse heldekkede kanontårn. Men pansret er bare sterkest i fronten og tårnet, og den kan ikke tåle en 105mm granat. T-serien kan aktuelt tåle en 120mm granat på frontpansret, som allikevel er det siste en NATO-trent stridsvognbesetning vil sikte på. T-54/55 og T-62 er EKTE stridsvogner i sammenligning med T-serien, selv T-90, den eneste ulempen er at de er seriøst utdatert. Det var snakk om nattsikteutstyr for T-62, men ingen stridsvognbesetning med vettet i behold vil varme opp sitt kjøretøy i den kalde natten i en slagmark overfylt med ATGM-lag med deres egne termiske sikteutstyr. Nattstrid i feltet med infanteri og artilleri til sted er simpelt for farefullt. De vestlige kan gjøre en forskjell, men da vil det sannsynlig være på lang hold. Og deretter var det snakk om ammunisjonen for T-62; helt fra begynnelsen hadde sovjeterne favoriserte APDS - panserbrytende granat - i kontrast til HEAT hos NATO, og var dermed naturlig først ut med APFSDS. I møte med Leo1 og M-60 er dette fatalt. Men; det har siden vist seg - i tjeneste hos israelerne - at T-62 har seriøse begrensninger, i likhet med T-54/55. For det første, lav profil; i eldre tid var dette fordelaktig, i dag ikke så meget, slik at disse er blitt klumpede kjøretøyer med en design som vektlagt sterk mobilitet og aggressivitet for å komme tett på sine motstanderne, på mer enn 1 km hold - endog ned til halvparten - er de bruktløst. For det andre; bruksvennlighet - i en T-72 satt man som i et jagerfly, men i T-54/55 kunne det være mer rommelig - og mer ubehagelig, for det er primitiv, dårlig konstruert og for lite egnet for menneskelig bevegelse. Med tre mann i tårnet bli det trangt og uoversiktlig, som gjør besetningen sløvere enn den skulle være i strid. For det tredje; sensor- og observasjonsevne - lik null. Som for 80 år siden da 2.vk brøt ut, nyere sensorer måtte monteres i ettertiden på allerede ferdige utviklede stridsvogner. Og i slutten, for det fjerde; våpenpotensialitet - selve kanonen må være av verdi; der hadde man oppdaget at kanonen ikke kunne elevere så meget som på en vestlig, og at den lave profilen er problematisk i et landskap med koller og høyder, eller åssider og bakker. Dette tvinge besetningene til å måtte synliggjøre seg. Da israelerne kvittet seg med sine T-54/55 og T-62, var det ikke bare fordi de hadde fått nyere stridsvogner, de var også fordi de realisert at de måtte ha sterk beskyttelse, god mobilitet også i varierte terreng og størst mulig slagkraftighet i ildledelse, besetningshåndtering og skyts. Allerede i 1970-tallet innså NATO at deres lettpansrede MBT som Leo1 må kunne bevege seg kjappere og treffe raskere i møte med T-54/55 og T-62. Allerede i midten av 1960-tallet var det oppdaget at 105mm granater kan slå dem ut med et treff, og hundrevis var truffet og slått ut (mange var berget og reparert selv om de var gjentatte penetrert) nærmest øyeblikkelig. Enda verre i møte med 125mm og 120mm granater. NATOs filosofi er å være smartere, raskere og grundigere enn motstanderen. T-54/55 var derimot ment for de dumme og dårlige trente, for så enkelte feltforhold som mulig og for størst mulig overveldende styrke i antall og på nær hold. En direkte lekse fra Kurskslaget da T-34 kom rett på de tyske Tiger-stridsvognene. Så T-54/55 og T-62 i Ukraina er et tegn på desperasjon, ettersom de må reservere de nyere stridsvogner for stadige mindre enheter og overføre de eldre og utdaterte på annenhånds enheter.

Det er presist hvorfor bruk av hypersoniske missiler med konvensjonelle stridshoder er meningsløst, de er ikke treffsikkert nok og produseres med altfor høy stykkpris. Disse Kinzhal-missilene er basert på Iskander-missilet som har blitt nesten sløst bort, slik at disse produseres i et lavt tempo mot et enormt behov. Kh-22 på den andre siden er supersoniske kryssermissiler som ikke er mulig å avskåre med vanlige SAM uten varsling på forveien og er bare sårbar mot SAM med ABM-kapasitet (ABM står for Anti-Ballistisk Missil) som Patriot SAM. Kh-22 kan ikke benyttes mot et land med AWACS fly som lett kan detektere dem og få dem skutt ned, Ukraina har dessverre ikke AEW&C eller AWACS.

Nikolai N. Petro er en appeasement-tilhenger som hadde helt adoptert den russiske narrativitet uten motsigelse og kritikk og dermed egentlig ignorere karakteristikken av den russiske Ukrainapolitikken som var langt viktigere enn den ukrainske identitetskonflikten, deretter ignorere sivilisasjonsdefinisjonssaken som har lenge preget Ukraina som fant seg i to forente deler med hver sin sivilisasjonsmodell, vest mot øst, og sist ignorere Ukrainas eksistensberettigelse ved å omgjøre identitetssaken til en "galicjisk-madorossisk kamp", nasjonalitet vers imperialisme. Han parkerte seg selv ved å omtale Maidan som et "illegalt kupp", og det har vært notert at han utelukke eller ignorere primærkilder av ukrainsk opprinnelse omkring historie, politikk og hendelser, og siden glattet over ganske mye som satt russernes meritter i et grelt søkelys. Det må understrekes at det er en klassemotsetning mellom "de velstående" russerne som oftest var byfolk, og "de landlige" ukrainerne - noe som er meget sterkt gjenkjennende i vestlig historie, det er en klassekonflikt som var kommet til syne i Donbass. Og i slutten nektet Petro å realisere de destruktive virkningene av Putins politikk i den ukrainske identitetssaken, vi ser i dag at ukrainsk-russerne vil ikke mer tilkjenne sin egne russisk tilhørighet og vil ikke akseptere annet enn ukrainsk fordi de var kommet til å hate dypt og intenst "de andre" russerne - dette er heller ikke et ukjent fenomen i vestlig historie. Hvis Russland og Ukraina hadde et normalt forhold uten en galning med stormannsgalskap og ideologiske gift med makten i Kreml, er det mulig at de to landene vil ha et meget nært og broderlig forhold. Men helt siden Putin kom til makten hadde han behandlet ukrainerne, selv sine egne allierte, som lakeier og mindreverdige som hvis de var underordnet ham. Zelenskyj påta seg Putins vrede fordi han forlangte å behandles som en likemann. Petro tar veldig feil. Han TROR på den "madorossiske Ukraina" og dermed tror oppriktig på et vest-øst forhold, men han ignorerte det som kom fra Putin siden 2004 og deretter forsuringen av det russiske-vestlige forholdet siden 2008, Obama hadde gitt Putin en sjanse, bare for å få det kastet rett i ansiktet - og Biden fikk en krig som på toppen er helt meningsløst for alle parter. Han vil ikke innse at hans forhåpningene var død allerede for lenge siden, kanskje i det veldige øyeblikket Putin kom til makten i Kreml.