JK22

Bilder av S-300 oppskytningene vist at den ene oppført seg erratisk, og bare S-300 vrakbiter er sett. Antatt at de skjøt hverandre ned. Dessuten; det er SAM-batterier i vest, de var ikke aktivert i det hele tatt. Hvorfor så langt ut i øst? Det er mulig at det ikke var noe ukrainsk angrep. Mer fristende mål i vest og nord.

Kornet kan slå ut vestlige stridsvogner. Men ikke på fronten. T-90M har ekstra pansring og på en måte er mer pansrede enn Leo2 og M1A2, men dette gjør dem tregere og tyngre, med større motorslitasje og flere mekaniske problemer. Det er med gode grunner T-90 har hatt dårlige meritter så langt i krigen, de kan ikke operere på samme måte som de lettere T-64, T-72 og T-80. T-90 kan fremdeles tas ut med ATGM ved å treffe fra sidene, og har den samme svakheten som alle andre med en stålplate på tårntaket - null motstand for en Javelin. Her ser man at Kornet hadde skapt omfattende strukturelle skader på T-90M, beltene er skutt av, og sprekker kunne sees på flere steder, hele høyresiden virker deformert. Totaltap. Sammenstøtet måtte ha vært så formidable, at stridsvognen var flyttet sidelengs. Det er ikke bare vektproblemet som gjør at man ikke kan bare gjøre panserlaget tykkere. T-90 tapene er stor; 35 T-90A, 1 T-90AK, 6 T-90S og 18 T-90M er gått tapt. To T-90M endog var erobret av ukrainerne.

Zelenskyj vil ikke provosere hans vestlige støttepartnere og vil gi Putin en "sist sjanse", han kunne akseptere en avslåing i bytte mot forpliktende avtaler, spesielt krigserstatningsavtale - eller utvidede autonomi med demilitarisering slik at Krim vil være i midten mellom de to landene. Russland kan ikke få beholde Krim uten at det SVIR SKIKKELIG. Og det er dette Zelenskyj vil oppnå. I mellomtiden venter han på at Polen fullføre opprustningen i den nære fremtiden.

Har sett filmen. Filmkritikerne er kraftig delt mellom disse som med rette identifisere den som en film for Nintendo-fans, og disse som ønsker større dybde og mer dypsindig bredde. Action fra start til slutt, overraskelser til tross for at mye var avslørt på forveien, heltene vant i slutten mot Bowser som var banket opp, beseiret og ydmyket. Mario og Luigi ønsket anerkjennelse, men hadde sannsynlig aldri trodde det skulle være som superhelter. Prinsessen bryter ikke med etablert sedvane, hun var allerede i 1980-tallet en selvofrende, snarrådig og klok kvinne som ikke nøler med å sette hardt mot hardt. Det som egentlig er filmens styrke er verdensvisning. Helt siden filmen Zootopia i 2016 har animasjonsfilmer med fikse ferdige verdener uansett hvor fremmedartet de er, blitt positivt mottatt av seerne. Dette gjentok seg med Sonic og Pokemon, og nå er det Marios tur. Selve filmen er basert på kjennskap om Mario-universet og dermed er et speilbilde av dets sedvanene. Og dette ser ikke kritikerne som ikke er innforstått med Nintendo og Mario-universet. Fordi de realisert ikke at det er en film laget av produsentene bak Mario-universet rettet mot spillerne og fans, for å gi dem opplevelsen av å være i et spill, hvor handlingen er ikke vektlagt så meget som selve innholdet i eventyret der alt skal være så rett og lettfattelig som mulig fra A til B. Ennå finnes det fascinerende beretninger som hvordan Mario-brødrene kom til det mystiske universet med "Soppriket", og små anekdoter som at Mario misliker å spise sopp. Fans og barn flest bryr seg ikke om handlingens dybde. Men jeg ser to problemer; språkforvirring omkring Mario-brødrene og timingen av utgivelsen, påsketid er ikke et godt valg. Uansett er filmen ikke ment for et bredt publikum.

Disse europeiske politikerne er fremdeles inkompetente. De burde gi opp og begynner straks med å redusere den voksende avhengigheten mellom EU/EØS og Kina. Da må en rekke lover annulleres. Det klokest er å holde Kina på avstand og ta fordel av Xis ambisjoner om å gjøre hans land selvforsynt for å beskytte og gjenreise den europeiske fellesøkonomien som hadde vært for sterkt giret på reguleringsfri eksport.

Dette er taktikk russerne selv hadde brukt. Først, de utflankere den russiske posisjonen ved å utnytte et gap som var sannsynlig oppdaget av droneoperatørene som kan ha vært kommunisert til stridsvognene og BMP-en. Andre; når stridsvognen har fronten vendt mot deg uten at du kan bevege seg fritt, er det helt håpløst - enhver infanteristøttevåpen vil være fånyttes om man ikke kan komme til fra sidene. Tredje; mye tyder på at BMP-en som tok infanteri med seg, kom fra foran for å sette russerne under ild mens stridsvognen "enfilere" dem. En enfilering er når man skyte langsetter en skyttergrav, som å "krysse T" i sjøkrig, bare de forreste kan skyte tilbake mens de bak ikke kan. Fjerde; den ene stridsvognen rykket i dybden for å kutte av retrettsvegen for russerne. En norsk eller amerikansk tropp ville ha vært sjanseløst. M72 vil ikke kunne bite på en T-72 fra foran, man vil havne under dobbelt ild med en BMP fra foran, en stridsvogn på egne side og en stridsvogn i ryggen. Dessuten må det huskes at hvis stridsvognen er kommet for tett på, kan ikke ATGM benyttes. En Javelin-skytter må ha 60 m mellom seg og målet. De sovjetiskutviklede ATGM er for tung og klumpede for direktebruk. Bare RPG var tilbake, og det var avfyrt en RPG som ville ikke ha gjort skade på den angripende stridsvognen. Infanteri kunne ikke benyttes fordi posisjonen lå for langt vekk, en soldat i dag er ikke i stand til å løpe eller spasere over lange avstander på et felt med fienden i nærheten, og artilleri betyr at man må ha dekningsmuligheter. En soldat rykker alltid fram ved å utnytte dekningsmulighetene de topografiske forholdene tillatt. Om dette ikke er mulig, og om man ikke ha nok tid, burde man la være. Dette var bare mulig fordi det er skyttergravskrig. Hvis det var på åpen lend ville det ha gått meget annerledes. På opptaket sees det at andre russiske posisjoner lengre bakover var under ukrainsk artilleriild, og dessuten kan ikke artilleri brukes for å rydde en skyttergrav i forbindelse med et angrep; en 155mm granat skaper for store drepersoner og det finnes ikke mindre kalibre enn 100mm, bombekastere sannsynlig kunne ikke benyttes fordi treffsikkerheten er dårlig og man risikere vennlig ild, da må det brukes mitraljøser og flatbaneskyts på kloss hold. Det var ikke fordi russerne var dårlig, de var latt i stikken av sine offiserene som ikke gjort sin jobb. De skulle ikke ha vært i en fremskutt posisjon uten flankesikring og de skulle ha umiddelbar assistanse av artilleri ettersom det ikke er mulig for ATGM-skyttere å få sikte på stridsvognene pga. forhøyninger, trær og flatmark avbrutt av hellinger. En norsk offiser ville ha forutsett et slikt scenario og tatt hans forholdsregler. En norsk troppssjef ville ha beordret retrett med en gang så snart den første stridsvognen brakt gjennom trærne. Han ville også ha overgitt seg og hans mennene etter å ha havnet i en håpløs situasjon. Istedenfor valgt russerne å bli stående og slåss til døden.

Nei. Den gang konstitusjonen var utarbeidet, var datidens samfunn ærebundet. Ære og anseelse den gang vektet tyngst slik at dette var selvskrevne atferdsregler og ærebundne normer - dessuten var det aldri ment at presidenten skulle bli mektig, senatet var opprettholdt med senatorer som i prinsippet er likemenn med presidenten, "for å holde ham i ørene". Hvis Trump hadde levd den gang og oppført seg slik, ville han ha blitt arrestert for ærekrenkelse, som den gang var mange ganger mye alvorligere enn i dag, og en av de uskrevne reglene er at dømte forbryterne ikke kan aksepteres i maktens sfære. De kunne ikke forestille seg dagens verden, fordi de mente deres normreglene skulle være gjeldende "for alltid". Trump er en normbryter. Straffen den gang i 1700-tallet var sosial utstøtning og alvorlige fysiske lemlesting som å få tungen skåret av og skamsmerke skåret på ansiktet. De var langt mer strengere den gang enn i dag.

Det er ikke overraskende; Xi hadde lange og meget vanskelige samtaler med Putin, og det er sett tegn på at det er meget store avstander mellom dem. Xi nektet å la seg manipuleres, og han hadde i tillegg nektet å akseptere Putins argumentene og syn på Ukraina, men han i likhet med de vestlige statsoverhodene som Macron og deretter utenforstående som Erdogan hadde støttet på Putins mentale blokkeringer som gjør det umulig å komme noe vei. Xi vil ha Russland på hans side, men Putin har blitt et meget stort problem for ham, ennå trenger han denne galningen som er nærmest alene om å søke tettere relasjoner mellom Russland og Kina. Xi gav opp fredsalternativet med Zelenskyj som fikk ikke noe svar, og dro rett til Sentral-Asia hvor man invitere landenes statsoverhodene til en viktig konferanse uten Putins medvirkning. Dette tyder på skadekontroll og reversering av russisk innflytelse i hans fordel. Han hadde i stigende grad vært nødt til å gi garantier til stan-landene for at de ikke skal utsettes for russisk aggresjon, ettersom Xinjiang er svært viktig for hans politikk. Alt tyder på at Xis strategi om å være imøtekommende og sympatisk ovenfor Putin ved å gi Vesten mye av skylda for det hendte, har strandert. For Putin vil ikke gi opp. Det bygges nå befestningsmurer "over hele fjøsa" fra Moskva til Krim-halvøya, nå er det slikt at russerne overdrevet så meget, med pengeproblemer og bevegelsesproblemer. Og angrepene bare fortsette og fortsette uten stans, selv om ukrainerne på mange steder er nå i stand til å ta tilbake initiativet.

Og det er strengt forbudt siden FN-charteret var vedtatt. Intet land skal med tvang gjøre historiske krav på territorier som tilhører et annet land; dette var årsaken bak to verdenskriger. Krigen er en annekteringskrig som må sies å være den første i Europas historie helt siden 1945. Under de jugoslaviske krigene avtalte Tudjman og Milosevic seg mellom for å annektere hver sin del av Bosnia Hercegovina, men dette hindres av FN og EF før det iverksettes. Over hele verden var statslederne meget forsiktig med å ikke endre landegrenser med vold, territoriale uenigheter i grenseland kunne man tolerere til en viss grad, men det var svært sjeldent at et land forsøkt å annektere et annet lands udiskutable territorier. Sist gang var Saddam Husseins annektering av Kuwait i 1990, som brukt akkurat samme argument som Putin om at Kuwait ikke har eksistensrett og er en del av den "historiske" Irak som egentlig aldri hadde eksistert fram til 1900-tallet. Ingen folkerettsdomstol anerkjenne historiske krav. Ingen!

Det tikker nå inn opptak av droneangrep på T-62 som er ved å bli mer synlig på feltet i Ukraina. At det nå sendes ut T-54/55 tyder på et katastrofalt kollaps av overhalingsarbeidet på de lagrede T-72 og T-80 stridsvognene slik at langt færre kunne hentes ut, tilstandene på disse må ha vært verre enn ventet; og mange som var sendt vestover i dårlig tilstand, var kannibalisert for å reparere de utslitte og skadede stridsvogner. Ingen vet presist hvor mange stridsvogner måtte roteres ut fordi de er blitt utslitt inntil punktet av å ble helt stridudyktig, men det måtte være ganske mange. Kanonløp slites ut svært raskt, girsystemet som mange T-72 operatører hater (vanskelig å hale dem ut) er for komplisert, motorteknologien for gammeldaglig og mye av utstyret for stridsvognene er seriøst utdatert. De bruker bar stålbelter som må skiftes ut raskere enn med de vestlige. Mye tyder på at omlagt 2,200 til 2,500 er ødelagt, erobret, sterkt skadet og kampudyktig, og det er voksende bevis for at det er bare mellom 2,000 og 2,500 av T-serien, det vil si T-72, T-80 og T-90. Aktuelt det er mulig at hele 3,000 er tatt ut, og at bare 1,500 er tilbake i operativ tilstand i skrivende stund, ikke medregnet T-54/55 og T-62! T-62 og T-54/55 har kun en viktig egenskap som gjør dem meget verdifullt; de eksplodere ikke ved penetrering. De har for lite med ammunisjon i sammenligning med T-serien, og designen omkring ammunisjonslagringen var slik at disse ikke er så sårbar, disse flammet opp fremfor å sprenges opp. Det er hvorfor T-54/55 og T-62 vrak fra mange kriger over hele verden sjeldent hadde "hatten av". Besetningen kan overleve. Men en penetrering vil sette stridsvognen 100 % helt ut. De har ikke merkbare sårbare punkter i pansringen, i motsetning til T-serien som bare har en stålplate i tårntaket - som tillatt 100 % gjennombrudd hver eneste gang - har disse heldekkede kanontårn. Men pansret er bare sterkest i fronten og tårnet, og den kan ikke tåle en 105mm granat. T-serien kan aktuelt tåle en 120mm granat på frontpansret, som allikevel er det siste en NATO-trent stridsvognbesetning vil sikte på. T-54/55 og T-62 er EKTE stridsvogner i sammenligning med T-serien, selv T-90, den eneste ulempen er at de er seriøst utdatert. Det var snakk om nattsikteutstyr for T-62, men ingen stridsvognbesetning med vettet i behold vil varme opp sitt kjøretøy i den kalde natten i en slagmark overfylt med ATGM-lag med deres egne termiske sikteutstyr. Nattstrid i feltet med infanteri og artilleri til sted er simpelt for farefullt. De vestlige kan gjøre en forskjell, men da vil det sannsynlig være på lang hold. Og deretter var det snakk om ammunisjonen for T-62; helt fra begynnelsen hadde sovjeterne favoriserte APDS - panserbrytende granat - i kontrast til HEAT hos NATO, og var dermed naturlig først ut med APFSDS. I møte med Leo1 og M-60 er dette fatalt. Men; det har siden vist seg - i tjeneste hos israelerne - at T-62 har seriøse begrensninger, i likhet med T-54/55. For det første, lav profil; i eldre tid var dette fordelaktig, i dag ikke så meget, slik at disse er blitt klumpede kjøretøyer med en design som vektlagt sterk mobilitet og aggressivitet for å komme tett på sine motstanderne, på mer enn 1 km hold - endog ned til halvparten - er de bruktløst. For det andre; bruksvennlighet - i en T-72 satt man som i et jagerfly, men i T-54/55 kunne det være mer rommelig - og mer ubehagelig, for det er primitiv, dårlig konstruert og for lite egnet for menneskelig bevegelse. Med tre mann i tårnet bli det trangt og uoversiktlig, som gjør besetningen sløvere enn den skulle være i strid. For det tredje; sensor- og observasjonsevne - lik null. Som for 80 år siden da 2.vk brøt ut, nyere sensorer måtte monteres i ettertiden på allerede ferdige utviklede stridsvogner. Og i slutten, for det fjerde; våpenpotensialitet - selve kanonen må være av verdi; der hadde man oppdaget at kanonen ikke kunne elevere så meget som på en vestlig, og at den lave profilen er problematisk i et landskap med koller og høyder, eller åssider og bakker. Dette tvinge besetningene til å måtte synliggjøre seg. Da israelerne kvittet seg med sine T-54/55 og T-62, var det ikke bare fordi de hadde fått nyere stridsvogner, de var også fordi de realisert at de måtte ha sterk beskyttelse, god mobilitet også i varierte terreng og størst mulig slagkraftighet i ildledelse, besetningshåndtering og skyts. Allerede i 1970-tallet innså NATO at deres lettpansrede MBT som Leo1 må kunne bevege seg kjappere og treffe raskere i møte med T-54/55 og T-62. Allerede i midten av 1960-tallet var det oppdaget at 105mm granater kan slå dem ut med et treff, og hundrevis var truffet og slått ut (mange var berget og reparert selv om de var gjentatte penetrert) nærmest øyeblikkelig. Enda verre i møte med 125mm og 120mm granater. NATOs filosofi er å være smartere, raskere og grundigere enn motstanderen. T-54/55 var derimot ment for de dumme og dårlige trente, for så enkelte feltforhold som mulig og for størst mulig overveldende styrke i antall og på nær hold. En direkte lekse fra Kurskslaget da T-34 kom rett på de tyske Tiger-stridsvognene. Så T-54/55 og T-62 i Ukraina er et tegn på desperasjon, ettersom de må reservere de nyere stridsvogner for stadige mindre enheter og overføre de eldre og utdaterte på annenhånds enheter.

Det er presist hvorfor bruk av hypersoniske missiler med konvensjonelle stridshoder er meningsløst, de er ikke treffsikkert nok og produseres med altfor høy stykkpris. Disse Kinzhal-missilene er basert på Iskander-missilet som har blitt nesten sløst bort, slik at disse produseres i et lavt tempo mot et enormt behov. Kh-22 på den andre siden er supersoniske kryssermissiler som ikke er mulig å avskåre med vanlige SAM uten varsling på forveien og er bare sårbar mot SAM med ABM-kapasitet (ABM står for Anti-Ballistisk Missil) som Patriot SAM. Kh-22 kan ikke benyttes mot et land med AWACS fly som lett kan detektere dem og få dem skutt ned, Ukraina har dessverre ikke AEW&C eller AWACS.

Nikolai N. Petro er en appeasement-tilhenger som hadde helt adoptert den russiske narrativitet uten motsigelse og kritikk og dermed egentlig ignorere karakteristikken av den russiske Ukrainapolitikken som var langt viktigere enn den ukrainske identitetskonflikten, deretter ignorere sivilisasjonsdefinisjonssaken som har lenge preget Ukraina som fant seg i to forente deler med hver sin sivilisasjonsmodell, vest mot øst, og sist ignorere Ukrainas eksistensberettigelse ved å omgjøre identitetssaken til en "galicjisk-madorossisk kamp", nasjonalitet vers imperialisme. Han parkerte seg selv ved å omtale Maidan som et "illegalt kupp", og det har vært notert at han utelukke eller ignorere primærkilder av ukrainsk opprinnelse omkring historie, politikk og hendelser, og siden glattet over ganske mye som satt russernes meritter i et grelt søkelys. Det må understrekes at det er en klassemotsetning mellom "de velstående" russerne som oftest var byfolk, og "de landlige" ukrainerne - noe som er meget sterkt gjenkjennende i vestlig historie, det er en klassekonflikt som var kommet til syne i Donbass. Og i slutten nektet Petro å realisere de destruktive virkningene av Putins politikk i den ukrainske identitetssaken, vi ser i dag at ukrainsk-russerne vil ikke mer tilkjenne sin egne russisk tilhørighet og vil ikke akseptere annet enn ukrainsk fordi de var kommet til å hate dypt og intenst "de andre" russerne - dette er heller ikke et ukjent fenomen i vestlig historie. Hvis Russland og Ukraina hadde et normalt forhold uten en galning med stormannsgalskap og ideologiske gift med makten i Kreml, er det mulig at de to landene vil ha et meget nært og broderlig forhold. Men helt siden Putin kom til makten hadde han behandlet ukrainerne, selv sine egne allierte, som lakeier og mindreverdige som hvis de var underordnet ham. Zelenskyj påta seg Putins vrede fordi han forlangte å behandles som en likemann. Petro tar veldig feil. Han TROR på den "madorossiske Ukraina" og dermed tror oppriktig på et vest-øst forhold, men han ignorerte det som kom fra Putin siden 2004 og deretter forsuringen av det russiske-vestlige forholdet siden 2008, Obama hadde gitt Putin en sjanse, bare for å få det kastet rett i ansiktet - og Biden fikk en krig som på toppen er helt meningsløst for alle parter. Han vil ikke innse at hans forhåpningene var død allerede for lenge siden, kanskje i det veldige øyeblikket Putin kom til makten i Kreml.

34 av 48 kryssermissiler skutt ned. Alle flybårne kryssermissiler lansert av Su-34 jammet i senk. 12 som kom gjennom, var Kinzhal og Kh-22 (som er meget upresist) som er vanskelig å stoppe tidsnok. Likedan 13 S-300 missiler. Ettersom angrepene hendt i et ganske langt tidsrom, betyr det at russerne prøver å utmanøvrere det ukrainske luftvernforsvaret og flere episoder som da ballonger var sendt ut, tyder på at det kan ha vært forberedt i flere uker. Så selvsagt hadde russerne større suksess enn vanlig. Men det kan bare ha hendt etter lang tids planlegging og forberedelse...

Et opptak fra Vuhledar vist en TOS-1 i full brann. Snø og terreng liker på det som er sett på FPV-opptaket. Vi vet nemlig ikke hva slags last denne FPV-dronen har, på noen av de nyere droneopptakene virker det som at disse bar en forskjellig last fra RPG-7, som kan detoneres av FPV-brukeren. Det var sett på et ukrainsk dronefly for flere dager siden at det var levert ekstreme kraftige sprenglegemer fra NATO til Ukraina, disse er ikke særskilt tung. Nyere opptak vist at Switchblade 600 er omsider kommet i bruk, muligens etter ukrainerne var i stand til å bekjempe russisk jamming som var et stort problem for NATO-bygde droner og SB 300-droner. En Tor-M2 og en S-300VM permanent tatt ut.

1. Tankefeil: «Det kommer til å gå bra.» «Jeg blir ikke drept.» «Alle andre drar.» Jakutenko trekker frem ønsketenkning, handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse hos soldatene. Dette er vanlige menneskelige reaksjoner. Nobelprisvinner Daniel Kahneman og psykologer kaller det for «kognitiv bias» og psykologiske tankefeil. 3. Avmakt og empati: En annen forklaring på at ikke flere russere reagerer, er mangel på empati. Både for seg selv og andre. Det skriver den russiske journalisten Oleg Psjenitsjnij på Facebook. – Siden barndommen har russere fått høre at det er en skam å klage. Da er du egoistisk og har for høye tanker om deg selv. Han peker også på en slags skjebnetro. Tanken er at alt som skjer, uansett er bestemt av Gud. Disse to punktene er det som har vært trukket fram som grunnleggende karakteristiske trekk på den russiske folkebevisstheten i lang tid av observatører, analytikere og historikerne som hadde studerte det sosiale limet i et utpregende russisk samfunn. Ansvarsfraskrivelse, empatimangel, mangel på solidaritetsfølelse og samholdsbevissthet i alle gruppetyper fra "fjerne bekjente" til "nære kjære" er noe som lenge har kjennepreget den russiske væremåten selv lenge før kommunistene tok makten i 1917. Russeren vil ikke ta ansvar fordi overordnende vil notere ham, vil ikke vise empati for fremmede der man må ta vare på seg selv og sine nære, vil ikke ha solidaritet av frykt for uønskelige forpliktelser, og vil unngå samhold der ens egne interesser kan undertrykkes eller tilsidesettes. En russerkjenner skildret russerne "som en flokk katter" - og alle som er kjent med huskattene, vet hva det mene. Det blir ikke vesentlig bedre av fryktbasert hierarkitenkning, for å stige i gradene må man gjøre seg fryktet av disse man overgår og deretter bli ansvarlig for, og til slutt blitt leder for dem. Frykt er INNBYGD i den russiske folkebevisstheten som hadde gjennom århundrene bare opplevd at det bli verre og verre for dem, og at de kunne ikke stole på hverandre om vedkommende skulle få makt, prestisje og status. I begynnelsen på 1500-tallet var russerne som europeerne flest, men så utsettes de for en doktrinepåvirkning i regi av den russisk-ortodokse kirken som vil ha "Guds rike" hvor disses eksistens knyttes til den allmektige fyrsten som tok keisertittelen til seg. I midten av 1600-tallet hadde de mistet sin frihet; og ved år 1800 var de redusert til slavelivet - mens resten av Europa blir friere og friere, ser man at russerne mer og mer miste sin frihet til andre. Russerne utholdt dette i bytte mot beskyttelse og stabilitet. Men i slutten fikk selv de nok; dessverre for dem kom en galning fra Sveits for å sabotere dem og deretter kuppe makten, sette i gang en tilintetgjørelsesprosess som skremte russerne fra vettet som da "den store uroen" hendt i begynnelsen på 1600-tallet, de overga seg til den meste hensynsløse og brutale makten som kunne bruke sin voldsmakt mer systematisk og effektiv enn alle andre.

På tid. Disse infiltreringslagene fra Wagner-styrkene må dø, disse har opparbeidet seg en meget farefull ekspertise som må tilintetgjøres, da må de ukrainske spetnatz spesialstyrkene spore dem ned og få en slutt på dem. Sammen med nye droner som nå kan droppe miniatyrbomber med stor effektivitet, JDAM-ER flybomber (kan ha blitt sendt for å hjelpe til ved Bakhmut og Vuhledar) og bedre samband- og ECCM utstyr vil disse forhåpentligvis lykkes. En spetnatz var Sovjetunionens svar på Navy SEAL.

Rob Lee og Michael Koffman var i Bakhmut hvor de så med egne øyne at ukrainerne er ille ut; de kan ha funnet ut hvorfor forsvaret i nord hadde mer eller mindre kollapset; de mange enhetene var blitt innfiltrert i hverandre slik at det oppstå kommunikasjonsvansker og uklare kommandooversikt. De klarte ikke å samordne seg etter det russiske gjennombruddet ved Soledar, og brukt for mye tid på seg for å kommunisere seg mellom og oppover, dermed overlot initiativet til russerne som ikke vil ha byen for dens verdi, men for å lokke til seg og slite ned de beste styrkene Ukraina har. Dessuten mistet ukrainerne viktig terreng og tvinges ut i mindre fordelaktig terreng som vist seg vanskelig å forsvare i møte med infiltreringslagene som Wagner-styrkene sender ut. Det er en "Falkenhayn-strategi" på gang, Slaget om Bakhmut som kan ha sett 50,000 drepte, skadede og savnede mot 25,000 drepte og skadede på ukrainsk side siden november, er en gjentagelse av Verdun-slaget fra året 1916. Og det virker bedre enn russerne ventet. Russia’s Wagner Troops Exhaust Ukrainian Forces in Bakhmut - WSJ Men; tapene var mer fryktelig enn ventet for russerne som istedenfor opplever at NATO høyet innsatsen ved å sende inn enda mer våpen og lære opp enda flere menn enn før, og ammunisjonsforbruket som var alarmerende høy, har fått både ukrainerne og Vesten til å påskynde ammunisjonsleveransene og sette opp produksjonstakten. I fakta, Bakhmut som sjokkerte russlandskjennerne som realisere at alt og enhver de TRODDE de visste om russerne, var strandert på galt grunnlag sammen med avsløringen av Putins imperiale planer for å ekspandere til Tsar-Russlands grenser, hadde fått Vesten til å foreta en snuendring fra et ønske om normalisering til kald krig-teppe forhold for lang tid. I dag hadde ukrainerne innsett at de måtte reorganisere seg på Popasnafronten og hadde startet arbeidet på dette samtidig som de må få inn NATO-instruktører som må kunne finne og identifisere feil raskere enn de ukrainske offiserene. No military in a democratic society can keep sending wave after wave of soldiers to near-certain death to gain another few hundred yards. Even Russia’s regular armed forces, known for their high tolerance of casualties, shy away from dispatching troops on clearly suicidal missions. Yet it is precisely such an approach that has allowed Wagner to come to the verge of capturing Bakhmut, at a cost that Ukrainian and Western officials estimate at tens of thousands of Russian casualties. Bakhmut har revet bort sløret bak det meget heslige ansiktet på et nyfascistisk forbrytelsesregime i Moskva for hele verden, Putins monstrøse maktsystem har mer eller mindre blitt blottstilt, og det fikk Vesten - eller mesteparten av Europa - til å huske på nazitiden og disses kamp mot et slik monstrøse system den gang. Man hadde fram til februar bare hatt snakk om krigsforbrytelsesetterforskninger og krigsdomstol mot Russland, men etter det som hendt ved Bakhmut så det ut at full fart var slått på. Nå er Putins regime i samme liga som Hitlers nazistregimet. Så selv hvis planen lykkes og hvis ukrainerne ikke kunne lansere en storoffensiv med vårens ankomsten - har dette fått en mye høyere pris enn tiltenkt. Og det fremmedgjøre stadige flere og flere, også i selve Russland. Der hadde det kommet fram at mange som lot seg intervjuet med ansiktet synlig, slo av en andre tone når det skjer anonymt. Som Verdun har Bakhmut blitt en kilde av frustrasjon, forferdelighet og skuffelse for den angripende parten.

Har sett på thedrive-artikkelen som innholdet et par opptak av bombetreff; dette leverte ikke noe tvil, for det er amerikanskbygde flybomber av Mk 80-serien. Det som skiller dem ut er at de produsere mye høyere varmeutvikling enn de sovjetiskbygde med en karakterisk mørksvart farge på røyk og er opptil 50 % kraftigere per gram i eksplosivblanding mot eksplosivblanding. Dessuten kunne jeg se hva slags type det er; har sett hundrevis av liknende bombetreff fra Jemenkrigen og kampen mot ISIS, det er Mk 84 på 907 kg - den kraftigste allrolles bomben USA har. Den har samme virkning som en 3 tonns bombe fra Sovjetunionen og kan drepe og skade opptil 300 m vekk. Tror ikke ukrainerne har mer enn få dusin bomber med JDAM-ER, men det er tusenvis av ledige Mk 84 bomber. Både Su-24 og Su-27 kan frakte slike bomber med bombepyloner beregnet på meget tung last. Med JDAM-ER kan pilotene ignorere russisk luftvern og foreta lav-høy-lav angrep opptil 70 km fra sitt mål eller 15 km fra frontlinjen for å slippe sine bombene med stor treffsikkerhet.

Dessverre, ja. Mange hadde advart mot dette i 1994-2010 bare for å bli brakt til taushet, da Clinton åpnet for utkontraktering av produksjonskapasitet ved å oppheve sanksjonene fra året 1989, hadde ingen sett for seg at kineserne skulle bli Vestens arbeiderne og at Kina skulle bli Vestens fabrikk. Veldig mye må startes på nytt - nærmest overalt finner man kinesiskproduserte varer, komponenter og nødvendighetsvarer som ikke kunne erstattes med det første, så en blokade av Kina er umulig. Men EU og USA kan dermed stenge av alle muligheter for å fortsette med å utkontraktere egne kapasitet - her må en rekke lover annulleres - og skaffe seg tid for de etterfølgende årene for å gjenreise det tapte. Dessverre vil det bli en økonomisk ragnarok, men det finnes ikke alternativer om Xi skulle bryte med Vesten. Vi har vært for liberalt; og i slutten er det til stor skade for oss alle. Men i selve Kina kan dette utløse ragnarok som vel, den økonomiske eliten er presset mot bristepunktet av Xi og akademisjiktet er også i ferd med å miste tålmodigheten med kommunistpartiets stigende tendens for å returnere til sine røttene. Det finnes gammelkommunister og nasjonalister som vil bli helt fra seg når de ser at de hadde kommet så nært på, bare for å oppleve den totale ruinen av sin ambisjon om å bli en mektig supermakt. Da lever Xi i sannheten farlig.

Xi kan ha prøvd seg med en tradisjonell kinesisk løsningsplan; å trekke problematiske allierte kloss til seg med lovnader og straff, og sette sterk press mot utenforstående makter for å holde på dem, under en tro om at man kan få vedkommende - som Putin selv - til å roe seg ned, og presse ut utvalgte "fiender" som USA til innrømmelser. Dette gikk alltid galt helt siden Mao overtok i 1949. Sist gang i Nord-Korea i 2008-10, de mistet sine agenter på innsiden man hadde brukt lang tid med å rekruttere og fant seg tvunget inn i en umulig situasjon hvor det ikke var mulige løsninger uten å miste prestisje. Og Xi var sagt å være personlig involvert i dette uten å lære av det. Han vil ha Putin under kontroll; men han tar feil ved å angripe disse som ikke vil ha opptrapping, og tviholdt på den som sikte på opptrapping - Putin selv. Har han ikke lært noe som helst av stupiditeten omkring Røde Khmer i 1970-1990? Gang på gang endt det med at man miste kontrollen før eller senere og måtte finne seg i nye og uønskelige situasjoner. Han vil ikke få Putin underordnet seg, han vil derimot manipuleres av Putin mot hans vilje. Om Xi sender våpen til Russland, vil det få meget alvorlige konsekvenser for den kinesiske økonomien. Tyskland må kutte ham ut, mange av investeringene i EU/EØS vil komme under tvil, en kjøpeblokade kan bli resultatet - som kan koste Kina meget. De rike i Kina er i harnisk, gang på gang ser man at de vil ut; sjokket over det nye overvåkningssamfunnet etter demonstrasjonene i det siste utløse nå frykt og harme blant de yngre. Det vil bli slutt på salg av varer som ikke kan brukes i Kina, kun ment for det europeiske markedet - det er flere titusener fabrikker med titalls millioner arbeiderne. Og hvis all teknologioverføring stanses, kan dette stoppe all eksport av transportmidler og avanserte varer. Xi gjør samme feil som i 2010. Han trekker Kina inn i en umulig situasjon hvor han kan ende opp med å sende våpen uten å ha noe å vinne på, fordi han vil føle seg tvunget til det for å holde på en mann som har blitt irrasjonelt til skade for Kinas interesser. Hva å gjøre når alt krakke sammen i Kina om ikke så lenge? Da vil han bli mannen som vil huskes som den som ødela Kinas drømmer om supermaktstatus ved å forkaste Deng Xiaopings langsiktige plan.

Veldig interessant, ettersom Xi hadde ikke sendt noe invitasjon til Putin. Dette er brudd på kutymer for at en stormakt skulle gå utenom en andre stormakt og ta kontakt med den nevnte stormaktens "vasall" som Lukasjenko har blitt. Vi vet at Xi vil så gjerne ha Putin som alliert, men også at han fant russeren for å være "en smule" irrasjonelt etter hans sans. Fredsplanen innholdet interessante punkter som klargjort at selv om Kina er på Russlands side, er det et synlig avvik mellom de to landene når det gjelder Putins politikk. Xi har 100 % helt avvist Putins oppfatning om Ukrainas status. Og nå henter han Lukasjenko inn i sin egne hule, en ære som ikke var gitt Putin? Dette kan oppfattes som en straffereaksjon, vi vet at kineserne hadde "fredet" Kasakhstan og skal ha vært irritert på Putins uvillighet til å stoppe aggressiviteten mot dette nabolandet. Xi hadde brutt en muntlig avtale om å la hverandres territorier være i fred da han tillatt navnendring på kinesisktrykte karter over Russland. Det er mulig at opplysningene om å gi bort droner og våpen var i ledd med et forsøk på å trekke ut Putin fra hans irrasjonalitet, så langt ser det ut at dette ikke produserte annet enn irritasjon og frustrasjon.

Åpen kritikk er ikke så uvanlig som det kan høres ut som; men det har gjentatte ganger vært kritikkverdige tilstander omkring deler av militærledelsens valg og fremgangsmetode under stridighetene som oftest lot til å skyldes politisk innblanding og et voldsomt stort frafall av erfarne offiserer og underoffiserer under krigen. Når du har en million soldater, har du titusenvis av offiserer, og da er det massevis av problemer med å samkjøre alle disse i tråd med forlangelsene, endringer i doktrine og så videre; samtidig som soldatene får mye frihet til å uttale seg så lenge disses lojalitet og moral forbli høy. Det har vært massevis av kritikk i forbindelsen med kampene om tvillingbyene, Kherson-offensiven og andre trefninger hvor disse led tap og opplevd ugunstige forhold i møte med russerne. Loven vekker kritikk fordi soldatene ønsker ikke å være alene om å utsettes for dette, generalstaben vil ha den for å holde stand, men med unntak av noen få virker det som at de sliter med å overla ansvaret til lavere trinn som valgt å holde seg til utdaterte lærebøker fra sovjettiden. Zelenskyj virker å være en tilhenger av "festung"-strategien selv om det er sett at han er blitt opptatt av formålet om å effektivisere offiserskorpset dels for å møte soldatenes kritikk. Diverse opptak og mye annet har vist at ukrainerne led unødvendig tap i møte med angripende russiske tropper fordi de var dårlig ledet eller utsatt for urealistiske forventinger. Siden oktober hadde ukrainerne prøvd og prøvd å presse seg fram og siden prøvd å organisere et godt forsvar, men dette lot til å strandere på urealistiske ambisjoner. Det må huskes at organiseringen av det ukrainske militæret er sovjetisk i likhet med det russiske, som hadde kunne klare seg bedre av kun kulturelle årsaker - de er mer frittenkende og av europeisk støpning i sammenligning med russerne. Men dette er bare en marginal forberedelse. I januar 2023 var det innsett at NATO-artilleri var ikke korrekt brukt ved Bakhmut, som blant annet fulgt til problemer i møte med ganske små taktiske angrepsformasjoner som selv ikke engangs har sterk artilleristøtte.

Har grunn til å tro på det. Det som Sonnenfeld kom med, er ikke basert på spekulasjoner og ønsketenkning, men på faglig vurdering av sine observasjoner av de interne samfunnsøkonomiske prosessene i Russland gjennom åpne og lite kjente kanaler, men selv han kan bare komme med løse anslag - selv om det med bilsalg er noenlunge korrekt, bilen er blitt utilgjengelige for den alminnelige kjøperen i de fleste tilfeller. IMF og Verdensbanken har fått velfortjent kritikk for å ikke ha fulgt sine reglene for registrering av vitale opplysninger omkring Russland hvor det er sett synlige tegn på manipulering, forfalskning og annet akkurat som med Hellas i forkanten av eurokrisen og "den greske krisen" som satt EU i en hard prøve. Disse institusjonene har ikke fullmakt for selvstendig rapportarbeid på et lands økonomi uten myndighetenes velsignelse gjennom offentliggjøring av ekte opplysninger. Så Russland satt dem i en knipe. Den russiske økonomien er mer enn olje, gass og tungindustri. Rubelen er veldig sterk fordi denne er statsstimulert inntil et punkt som Sonnenfeld mente ikke var sett på meget lenge. Men attraktiv for økonomiske stormakter? Niks. For risikobart så lenge verdens mektigste økonomimakt som også besitte verdens uerklærte fellesvaluta, er sterkt motvillig mot den russiske rubelen.

Dette er kanskje den endelige bekreftelsen på det som hendt i Belarus. Det er veldig vanskelig å stoppe FPA droner som vi har sett på feltopptakene fra Ukraina, de er for raskt og for vanskelig å oppdage tidsnok, så dette kan være et naturlig valg for å ramme sensitive flyer som dette A-50 som ikke er et AWACS fly, men et AEW&C fly - et trinn lavere. Apropos det om tallene over nedskutte bemannede fly og helikoptre, dette burde heller tolkes som et anslag over handling rettet mot dem som å sende ut SAM-missiler enn over resultat. Hvis det "bare" er 300 "helikopternedskytninger" på ett år, har ukrainerne lykte med å holde de russiske kamphelikoptrene vekk fra seg. Fra Bakhmut og Vuhledar ser man nå at bakken er i ferd med å bli ufremkommelig, stridsvognene og selv de meget lette stormpanservognene graver seg dypere ned i jorda, det voldsomme snøfallet i februar skaper nå sølevann og muddertilstand nærmest "overfalt". Vegen fra nord ned i Bakhmut er sperret med oversvømte bekker. Ved Kreminna er russerne så trøtt av skogene at de nå prøver å felle ned trærne med alle midler inkludert UR-77 mineryddingsvåpen. Det var mye babling om et ukrainsk motangrep nordvest for Bakhmut, dette lot til å være grunnløse rykter. Istedenfor mister ukrainerne nå mer terreng enn tidlig, de er ikke i stand til å ta ut den russiske oppfølgningen etter de fremrykkende troppene som bare fortsatt og fortsatt. Ingen, selv ikke ukrainerne selv, kunne forstå hvordan det russiske kompetansenivået kunne ikke falle som et resultat av tapene. Og heller ikke hvorfor de ukrainske styrkene som sto der, ikke var gitt god trening og ikke heller var godt støttet. Det meldes at kommandanten for Bakhmut-frontavsnittet skal ha fått avskjed fra hans post etter en uanmeldt visitt fra generalstaben for å sjekke de egentlige tilstandene. Da hadde det oppstått kritikk om bruk av gammeldaglige taktikk, sovjetiske "vaner", dårlige trente soldater og manglende sambanddisiplin - man hadde blitt ufleksible i møte med Wagner-taktikkene. I Nordøstfronten holdt de bedre trente ukrainske styrkene stand med mye større hell. Muligens fordi det er der man hadde fleste NATO-trente menn i høsten og vinteren 2022. Titusener av soldater mottar nå trening; disse er blitt meget sterkt etterspurt av de ukrainske offiserene som må omgruppere og reorganisere i tråd med våpenoverføringen og innføringen av mye nytt innenfor doktrine, utstyr og annet. Men disses tid er i vente, helt fram til mai-juni. Da vil mudringsperioden være over, og det er små tegn på at den halsløse strategien om å angripe og angripe er i ferd med å utløse strukturelle overbelastninger i det russiske militæret. Nærmest alle ledige panserkjøretøyer og all ammunisjon som kan hostes opp, er sendt ut. Hver gang man vil gjøre noe uventet er vestlige mediene og ukrainerne kjapt med å avsløre dem og hindre dem, da disses overraskelsesmoment går tapt. Et helt uventet angrep på selve Mariupol med et nytt våpen levert med HIMARS - denne gang flybomber montert ovenpå raketter - skal ha rystet russerne, som oppdaget at disses SAM, selv Pantsir-S1 som kan stoppe slike angrep (praktisk talt ved å befinne seg i målområdet), ikke har noen sjanse på seg for å stoppe flybomber. Aerodynamiske flybomber ment for høyhastighetsstup. Til og med C-RAM vil finne dette nærmest umulig.

Det er veldig illevarslende; kollektiv harmefølelse er ikke normalt i menneskehetens historie, først og fremst fordi innbilte harme basert på krenkelse av overlegenhetskomplekser alltid utløse katastrofer og ødelegge relasjonspolitiske forhold mellom folk fra det enkelte mennesket til en hel nasjon. Dessuten er det tydelig at Putin helt fra begynnelsen er en revansjist som vil reversere helt tilbake til tiden før Murens fall, selv om dobbelt så mange mennesker som russerne selv utenfor Russland vil gjøre bitre motstand, og det kan være dette som gikk opp for de vestlige makthaverne i desember. Nemlig at det ikke bare er Ukraina; det er Putins galskapsdrømmer om å gjenskape det sovjetiske imperiet som Yudin mente er hovedmotivet for en mann som har ikke en strateg, ikke en plan, ikke annet enn grenseløse ambisjoner basert på nostalgi, stormaktslengsel, antivestlig hat og bunnløs forakt for enhver man mente binde ned "Russlands storhet". Yudins artikkel gir logikk til så mye som preget Putins atomvåpenpolitikk og annet helt fra begynnelsen; allerede med det første han overtok kontoret etter Jeltsin lanserte han et program for å gjenreise det strategiske bombeflyvåpenet som rustet på flyplassene og bygging av nye atomvåpenbestykkede ubåter, samtidig som man rasket på med å oppruste og utbedre atomvåpenstyrkene som av vestlige var mistolket for å gi det russiske forsvaret seriøsitet med tanke på de elendige tilstandene. I ett tiår forsto ikke mange inkludert underskrivende hvorfor Putin gjort det, hvorfor han ønsket å bli tatt på alvor som likemann av amerikanerne, og hvorfor han forlange "en plass i Solen" a la Ludvig den 14. Vi vet den gang at det verken var evne eller vilje for det, Putin hadde ennå ikke fått gjennomslag for hans tankegods som spres ut med propaganda som mer og mer styrkes etter hvert som kritikerne elimineres og presskreftene bringes under kontroll. En tolkning av artikkelen er at Putin seriøst planlegge en krig mot NATO. Også med atomvåpen. Det kan være hvorfor han ikke bryr seg om målsetningene i Ukraina som er hans besettelse, han kunne bare fortsette og fortsette og tappe blod og penger uten å tenke på følgene under en tro om at han trenger å forberede seg på "det store oppgjøret" som vil hevne nederlagsfølelsen man hadde da Muren falt, ved å ødelegge NATO, ydmyke USA, gjenforene Sovjetunionen og deretter bringe Øst-Europa tilbake under russisk innflytelse. Han er helt frakoblet virkeligheten. Den russiske hæren er død; en ny reises i et hav av blod og lidelser uten å tenke på at dette ødelegge det russiske folkets fremtid, og han vil sannsynlig bare fortsette og fortsette inntil "den siste russeren" har blitt sløst bort for å få tilbake storheten. Han bryr seg ikke om han skulle dø før det kom til en atomkrig, han vil garantere at dette kan bli en realitet, det er hvorfor det foregå en voldsom indoktrinering rettet mot det russiske folket for å piske fram harme, herrefolknykker, aggressivitet og håpløshet og dermed fostre fram en sann gjenskapelse av Tartaråket med russerne i tartarenes plass. Han vil barn skal voksne opp for å dø, alle som en, for Russlands storhet. Han vil mødrene og fedrene skal sende bort sine sønnene og døtrene til offeralteret for seierens skyld og krigens varighet. Han vil ødelegge den russiske staten for å skape et krigersamfunn for bare et formål; å gjøre Russland stor, selv på menneskehetens bekostning. Dette er ikke nazisme, fascisme eller noe som helst -isme; dette er suverent langt verre. Det kan være hvorfor vestmaktene, Ukraina og Kina er opptatt bak de diplomatiske kulissene omkring "fredforlaget" fra Beijing som ikke er verdt papiret, ennå adopteres på stående fot; ikke fordi de ønske forhandlinger for en snarlig slutt på Putins vilkår, men fordi de vil stanse Putin fra å tørne helt ut. Man vet at kineserne i det skjulte tviler sterkt på Putins sinnelag, men også at de vil knytte sterkere bånd med Kreml, muligens for å holde tilbake den samme mannen - denne strategen var sett i Nord-Korea fram til 2010, det gikk fryktelig galt. Og i USA forbereder man seg nå på å erkjenne brutale realiteter om at disses verste marerittene fra høsten 1990 har blitt virkeliggjort; en gal mann med et stort atomvåpenarsenal som utfordre det amerikanske hegemoniet og verdensordningen som har eksistert helt siden 1648. Putin aktet å skape en antivestlig "blokk", forlaget fra Kina skjult et budskap om at de vil ikke gå inn i en slik blokk - med Nord-Korea, Iran og Kina i fremste rekke, for å angripe det vestlige verdensstyret og ødelegge det tross alle konsekvenser. Modi i India er på full gang med å skape farefull destabilisering i "verdens største demokrati" med hans religiøsfundamentale politikk, så Putin regner med at India vil komme i konflikt med Vesten og slutte seg til ham. Vi må forberede oss på en verdenskrig så lenge Putin er i livet. Han er gal, og har sannsynlig vært en galning helt siden han kom hjem fra Øst-Tyskland.