JK22

Sverige er med Norge i saken omkring det feilslåtte kraftsystemet fordi de hadde også merket effekten av uventede og voldsomme prishopp, og har gjort planene om å kutte kablene til Danmark til et faneflagg for sine argumentene med resten av EU hvor det likedan er oppstått stor betenkning over prissmitte, ustabil prisfastsettelse og mangel på balansekraft. Det er mulig å spore ned strømprissjokket i desember til politikken omkring kullkraftanlegg og utvinning av kull, det hadde i våren vært foretatt ubetenksomme inngrep som fordyret kullbruk. Og dessuten er altfor lave strømpris ikke mindre destruktiv enn altfor høy strømpris, da både operatør, leverandør, selger og bruker ikke kan leve med så sterk ustabilitet i tilbud og etterspørsel fra dag til dag. Tyskland får nå pepper fra en samlet EU/EØS, faktumet om at det skal være nyvalg hvor CSU/CDU som har fått realister tilbake i maktposisjonen etter Merkels exit (mange er mektig irritert på hennes arroganse etter hennes selvbiografi kom ut) har meget gode sjansevinner mens sosialistene ikke maktet å dytte de inkompetente ut til fordel for disse med velgertekke og gode meritter - har hatt en beroligende virkning. Allerede for tjue år siden var det mange som mente nedleggelsen av kjernekraft vil være miljøfiendtlig og ekstremt uansvarlig, nå vet vi det - kullkraft er nødvendig, og det hadde i de siste årene vært en eksplosiv vekst i kullbruk som fulgt til lite gjennomtenkte tiltak som nevnt i våren 2024. Kullkraft hadde blitt det viktigste balansekraftelementet ettersom gasskraftverk ikke er så mange, da gass gikk til husholdninger og industri. Det var for mye fokus på fornybar kraft. CSU/CDU vil sannsynlig stoppe nedleggelsesønsket av kullkraft for de første årene, men selv om viljen for gjenåpningen av relative nye atomkraftverk skulle være stor, er det dessverre et meget stort problem med at store deler av Bundestag hadde i tjue år opparbeidet sin politikk på avvisning av kjernekraft. Det er for mange politikerne i forskjellige partier som vil stå i vegen, disse må stemmes ut. Og dessverre er kjernekraftmotstanden tross betydelig svekkelser, fremdeles sterk. I Brussel har man begynte å forstå at om de skandinaviske strømprodusentene skulle pakke sammen og dra sin vei, kan det utløse en brutal industridød samtidig som det er kommet bekymringsmeldinger om industridød i Tyskland i den nære fremtiden. De har altfor lenge latt være å utbygge kraftproduksjonen, slik at man nå har mindre kraft enn for tjue år siden, og selv med massiv utbygging av vindkraft betyr fravær på stabil reservekraft at man vil ha enda mindre stabil tilgang på kraft enn før, samtidig som man risikere ulønnsomme kraftproduksjon som sett i sommeren 2024 - da var strømpris i minus! Polen har langt mer stabil kraft enn Tyskland, noe som er helt absurd fordi tyskerne har mer kraftproduksjon, men mye av dette er nå basert på fornybar kraft. Nå kan man trygt si at vindkraft er politisk død. Jeg tviler meget sterkt på at det vil komme mer etter de nåværende prosjektene fullføres, og at vindkraft kommer til å bli dumpet for godt som hovedkilde. I senere tid kan det benyttes som reservekraft eller regional kraft (det er jo hva disse er best egnet for). I EU snakker de nå om bergvarme ved å bore svært dypt ned og hente opp varme. Island er helt miljøforurensningsfritt fordi all elektrisitet produseres med bergvarme.

Så de bruker presise samme taktikk som under Koreakrigen, konsentrerte angrep i masse når man kom så nær som mulig fra flere retninger på en gang. Med tanke på at det trolig var rundt 80 til 100 ukrainske soldater, gir det seg at overtaket var stor ettersom nordkoreanerne var i stand til å komme meget tett på og kunne forberede angrep på bare et par hundre meter hold eller mindre. Det var hvordan de kinesiske styrkene vant mot amerikanerne, de brukt ikke menneskebølgeangrep som påstått, men flere samtidige angrep med konsentrerte "masser" i hensikten om å bryte gjennom og deretter tvinge forsvarerne vekk. En veldig kostbar taktisk løsning, men det fungere. Amerikanerne lært raskt i 1952 at de måtte aldri la kommuniststyrker komme for tett på seg. Ingen kinesisk offiser vil angripe hvis han ikke kan angripe på flere steder og være i stand til å utflankere en fiendestyrke, spesielt hvis han ikke kunne komme så tett at stormløp er mulig. Den eneste løsningen er å oppdage dette tidsnok.

En god forklaring for den russiske slavementaliteten muligens ligger i en innbygd redsel fordi vi har sett gjennom tusener av opptak, observert russernes væremåte, lyttet på Putins erklæringer og sett endeløse intervju av vanlige russerne at disse rett og slett har ikke anlegg for solidaritet med hverandre, da ukrainerne invaderte og okkuperte deler av Kurskoblasten, hadde både sivilister og militære utnyttet anledning for å plyndre eiendeler fra disse sine naboer og sitt egne folk. Gang på gang var russiske soldater meget usselt behandlet ikke bare av sine befalhavende, men også av likesinnede som benyttet enhver eneste fortrinn de hadde, for å hetse, trakassere og forgripe seg med andre. Det finnes en likegyldighetsstemning som bare fjernes når disse med makt begynte å agitere. Denne redselen manifestert seg først under den store urotiden etter Ivan den grusommes død da en rekke tronpretendenter gikk løs på hverandre og folk begynte å gå løs på hverandre med en glupsk plyndringstrang og et morderisk raseri som sjokkerte utenlandske observatører. Dette rystet den russiske eliten så meget, at da de reetablerte tsardømmet, skulle de senere vedta en "forfatning" hvor de slavebinde seg til et totalitært enmannsdiktatur - tsaren blir den eneste frie mannen. Flere fryktelige interne konflikter i 1650-1800 bevist dette gang på gang, da et kosakkopprør var slått ned hadde militæret tatt i bruk folkemordmetoder. Da den russiske borgerkrigen sluttet, var seierherrene disse som var mest voldelig, mest menneskefiendtlig og mest løgnaktig. Et imperium av natur ofte besto av løse sammensatte individer og folkegrupper som tvinges sammen med vold og deretter sementeres inn i et imperialt samfunn med innbygde mekanismer som skulle avverge destabiliserende utvikling, for det kan bare ødelegges fra innsiden av politiske krefter innad i maktkretsen eller fra utsiden av sterkere militærmakter. Det østerrikske keiserdømmet var et godt eksempel. Da året 1848 kom, hadde folkerevolusjonene spredt seg over hele Europa, og da den østerrikske keiseren valgt å gi seg, var det i praksis bare hæranførerne som fremdeles holdt opp det keiserlige banneret. Disse klarte å redde imperiet ved å ta fordel av sine fiendenes interne uenigheter og bruk av terror sammen med høy kompetanse i bruk av militærmakt. Men i virkeligheten hadde man bare kjøpt tid, for i 1918 var alt forsvunnet. Den imperiale identiteten var bare forbeholdt de få. Dette visste de russiske makthaverne, som ikke bare var opptatt av den russiske sonderwag, de var også opptatt av sin identitetskonflikt fordi disse splittes mellom en europeisk moderniseringslinje siden Peter den stores tid og en eurasisk tradisjonslinje som var antivestlig og antinasjonalt, slik at disse - tsarer og kommunister - deretter så på historie som et viktig bindeledd for å skape en falsk imperial identitet i et ganske løst sammensatt folk. For dem var imperiet den eneste eksistensberettigelsen for et russisk samfunn, som anså krig og vold som en naturkraft. Man var egentlig "fornøyd" i midten av 1600-tallet etter det historiske Rusveldet hadde blitt "gjenforent" av de moskovittiske fyrstene som deretter titulerte seg som keiserne av det russiske keiserveldet i møte med resten av verden, som hadde hittil avvist enhver snakk om keiserverdighet fra Moskva. Det russiske imperiet kunne ha evolvert inn i en forskjellig Russland mer på linje med det som hendt i mange europeiske stater, Frankrike var for eksempel et land sammensatt av mange forskjellige språkgrupper og kulturer - men det hendt ikke; et totalitært og religiøst regime hadde oppstått, hvor en teokratisk-monarkisk styreform var blitt til. Den russisk-ortodokse kirken hadde blitt så dogmatisk at selv uenighet om ordesetning kunne lede til masseutryddelse - og den var enda mer antivestlig enn selv muslimene! Ett "nytt" imperium oppsto da Peter den store valgt å modernisere tsardømmet inn i et statsapparat giret for imperiale eventyrpolitikk mot det ottomanske riket i sør, Sverige i nordvest, Polen-Litauen og øst. En militarisering tok seg til, Russland var i 1914 den siste av de europeiske "militaristmakter" fra 1600-tallet, som hadde blitt avløst av sivilstater i 1700-tallet. Selv da Napoleon hersket, var hans Frankrike mer sivilt enn militært. Russland var blitt en hær med en stat. Dette hadde fulgt til sterk bekymring i 1856 etter slutten på Krimkrigen, da man innså at den gammeldaglige militarismen fremdeles var i livet i Russland. Tsarene var mer opptatt av å skape en stat for egne makt enn for egne folk. Denne fortsetter selv etter kommunistenes overtagelse - det var egentlig i 1956-1980 det russiske folket hadde kunne nyte fordeler av et sivilsamfunn uten for sterk militær tilstedeværelse, da betydelige ressurser var benyttet på folket - i 1941 fant tyske soldater lokalsamfunn som fremdeles levd i middelalderen. Men som kjent begynte det å stagnere, spesielt da en ny opprustning fant sted med mye mer kostbar teknologi enn før. Dette fulgt til at Sovjetunionen kollapset i 1991. I 1991-2000 var militarismen helt fraværende i det russiske folkets hverdagslivet. Så kom Putin. Han iverksette en militarisme, som nå er den sterkeste i hele verden siden Hitlers død.

Det er fordi de har en imperialrussisk orientering, som er svært forskjellig fra det som er regelen for Europa, hvor man har nasjonalorientering som regel. De russiske makthaverne siden 1400-tallet da disse annekterte omvendte tartarfolk, som bli en ufravikelig del av den moskovittiske befolkningen, hadde alltid arbeidet for en imperial identitet fordi Russland i virkeligheten er ikke så ensartet som de ønske å gi inntrykk av for både egne og andre folk. Det foregikk nemlig en ustanselig assimileringspolitikk basert på tre kriterier; makt, kultur og tro. Siden begynnelsen på 1500-tallet hadde spesielt den russisk-ortodokse kirken arbeidet for en guddommeliggjøring av Moskovittriket som "Guds rike" mens makthaverne etterapet de mongolsk-tartarske imperialistene, som den gang mente et imperium basert på totalitær underkastelse ikke har grenser, verken kunstig eller naturlig. Russisk kultur var ikke så "russisk" som mange russerne i dag mener; deres imperium fram til slutten på 1800-tallet var kosmopolitisk ved å motta impulser fra vest, øst og spesielt sør. Volgafloden i virkeligheten var oppstykket mellom flere separate kulturer så sent som i 1700-tallet. Det som var russisk, kom bare fra Moskva som ble en snylternasjon bokstavelig talt ved å overleve på andres rikdom og ressurser. En russer er ikke nødvendig en russer. For Russland er et imperium, ikke en nasjonalstat eller en fellesstat. Krigen mot Ukraina er imperialistisk - som ignoreres meget glatt i ikke-Vesten, spesielt India som er ved å bli et stort problem, fordi ideen bak aggresjonen er at ukrainerne egentlig er russerne som skulle "tilbake i folden" og at Ukraina er en "uløselig del av det hellige imperiet". Ja, russerne mente deres imperium var hellig og dermed en sonderwag i egne rett. Det skyldes den uhellige alliansen mellom kirken som valgt å gi avkall på kristenlæren og fyrstedømmet som valgt å gi avkall på sine europeiske røttene til fordel for orientalske maktutøvelseskultur. Da nasjonalromantikken og deretter nasjonalismen kom til Russland, fulgt dette da til at russerne begynte å oppfatte seg som et spesielt folk med herrefolksrett. De bli et herrefolk i egne øyne. Men selv en russernasjonalist ville ikke ha vært så aggressiv eller ensidig som Putin, som i virkeligheten er en imperialist - for ham er russiskheten ikke snakk om nasjonalitet eller folkeidentitet, men om "de tre alt" - makt, kultur, tro. Ganske mange i hans nære krets er nemlig ikke-russisk fra et etnografisk perspektiv. For makthaverne er historie et verktøy, et samlingspunkt for identitetsoppbygging - fordi når man i virkeligheten har så grunne idealer, russisk kultur er ikke russisk, russisk etnisitet er ikke konstant, sivilisasjonsutvikling i sterk treghet - gjør det historie mye viktigere. Historisisme er en russisk oppfinnelse om man skulle vri på det. Historiebøkene i Russland er ikke å stole på, fordi omfattende myteskapelse, historisk manipulering og politisk diktater er sterkt innarbeidet - og dessverre har russisk historie en meget moralsvekkende dimensjon fordi vanstyre, tyranni, kollektiv galskap (den store urotiden og den russiske borgerkrigen), folkemord, brutalisme i system er altfor sterkt til steds. Da bolsjevikene vant, måtte de forfalske historien for å skjule sannheten og bevare egne legitimitet - Legitimitet og Historie knyttes sammen. Fordi det var så mye som måtte glattes over eller forties. Mange arkeologer, historikere og vitenskapsmenn har lenge vært dypt frustrert over russernes tendens for forfalskning og fortielse. Det finnes skandinaviske gravhauger som enten er dårlig kjent eller gitt feil identitet. Og fra Ukraina er det sett at disse vil ødelegge det som ikke passe inn. Det russiske folket er fortapt. En dag kommer en atomkrig til å bryte ut, og da vil russerne forsvinne - som ofre for steingærne makthavere som mente Dsjengis Khan er det store forbildet.

Bashar al-Assad er blitt dypt forhatt av hans egne folk som har forstått at han hadde forrådt dem, spesielt Assad-klanen som er dobbelt utsatt for alawittenes vrede og andres hat. Alawittene har en gammel paranoid mentalitet som nedstammer fra den tiden da disse var utsatt for religiøse forfølgelser i ottomantiden, som eksplodert for alvor under det islamistiske opprøret 1977-1983 da flere tusen sivilister og militære var regelrett slaktet av folkemengder og terrorister. En viktig årsak bak alawittenes maktovertagelse gjennom Baathpartiet i militærkuppenes tid var at da de religiøsetniske båndene begynte å gå i oppløsning i slutten på den demokratiske fasen, hadde sunni gått til angrep på alawitt, som måtte beskyttes. Grusomhetene som opprørerne hadde begått i 2011-13 så flere titusener alawittiske sivilister og tilfangetatte krigsfanger drept under barbariske forbrytelser. Da Erdogan lot en opprørsstyrke invaderte Latakia fra nord, var flere hundre blitt massakrert under et fryktelig blodbad - som fulgt til at alawittene helt mistro tyrkeren. Historien om hvordan Bashar al-Assad hadde forledet, forrådt og sviktet hans egne regime og folk forklart hvorfor alawittene ikke rukket å gjøre noe, de falske retrettsordrene, sabotasjen av kommandohierarkiet og den elendige finansielle tilstanden - Bashar var mer opptatt av å gi folk normalitet enn krigsmobilisering - gjort at alt kollapset svært raskt. Alawitter er arabisk, og dermed deler den arabiske kulturens ulemper - for eksempel manglende respons på raske hendelser. Arabermilitære er notorisk sløv i møte med raske omskiftende omstendigheter, en europeer ville ha brukt et par dager der araberne trengte uker. Ingenting av hva HTS og Idlib-ministre i Damaskusregjeringen har gjort, så langt har beroliget alawittene som straks notert de mange motsigelser av al-Jolani som åpent sier det ene og det andre selv om disse motstride hverandre.

En viktig årsak bak den israelske fremrykningens ublodige karakter da disse avansert fram til utkanten av byen Qatana skyldes ikke bare topografiske forhold ved å bruke militærveger høyt opp på fjell, det er fordi regionen mellom den nevnte byen og grensen mot Israel er druserbefolket og kjent for utstrakt lojalitet mot Assad-regimet. Nå er denne regionen under israelsk beskyttelse, og det rapporteres at druserne aktet å la seg annekteres om situasjonen i Syria skulle utvikle seg mot katastrofe. Druserne som lever enda lengre bort, sitter nå dels isolert, men med økt interesse for forbindelse med Jordan som de har grense mot. Det må huskes at Daraaregionen mellom de to drusiske regioner var et resultat av sunnimuslimsk innflytting og langvarige stammekonflikter helt tilbake til ottomansk tid mellom ledende klaner som i 1945-2024 har vært et konstant urosreir for makthaverne. Druserne og sunnimuslimene likte ikke hverandre den gang, og det gjør de ikke i dag, spesielt fordi store deler av druserne var lojal mot Assad. Bombeoffensiven fortsetter tross voksende protester fra Damaskusregjeringen, det virker som at mange som kommenterte denne saken, IKKE er klart over at det ikke bare er krig mellom de to landene siden den syriske krigserklæringen i 1948, men også at det ikke er våpenstillstand utover enighet om en separasjonslinje siden 1974, som nå er gjort ugyldig etter Assad-regimets fall. Det er hvorfor israelerne i så mange år hadde kunne bombe fritt og hvorfor russerne hadde nølt med å gripe inn, da all bekymring var om å hindre fullskala krig - som nå er forsvunnet for øyeblikket. Flere hundre ulike lokaliteter har blitt angrepet, det finnes ikke lenge et flyvåpen eller et luftvernvåpen, enorme ammunisjonsdepoter som forresten hadde blitt nesten tømt - det sies bare 100,000 tonn er tilbake, en tjuedel av hva det hadde vært i 2011 - er sprengt opp. Folkerettslig sett er israelerne fra et juridisk grunnlag på sitt rette. al-Jolani kan ikke protestere ved å erklære at dette er ulovligheter, han har dermed bare to alternativer; bruk av militærmakt som er nærmest ikke-eksisterende utover assistanse fra Tyrkia hvor det er en sterk stemning for å støtte den palestinske saken, men også en forsiktighetslinje ettersom man risikere å påføre seg USAs vrede, spesielt med Trump underveis. Det andre alternativet er diplomatisk, men da må man opparbeide seg goodwill, og det er utstrakt skepsis omkring Damaskusregjeringens tvetydelighet som gjør at mange er i frykt for at de vil bli bedratt som sett med Taliban i Afghanistan. al-Jolani er i krig med Israel uansett hvordan man vri på det, han har endog en krigserklæringstraktat bevart et sted i det statlige arkivet...

En islamist er den verste fiende for en andre islamist, en vri på ordtaket om at en kommunist er den andre kommunistens verste fiende fra den kalde krigen da partiutrenskninger, maktkamp og blodige forfølgelser var vanlig. HTS er først og fremst arabiskorientert og har heller ikke noe ideologisk forankring i muslimbrødrene, disse er mer på linje med Taliban/ISIS når det gjelder nasjonal orientering, for dem er nasjonalstaten ikke-eksisterende, men det betyr dermed at den eksisterende staten vil utgjør rammer for egne maktutøvelse uten noe som helst restriksjoner. Det merkes at gulfaraberne nå regelrett stormløpet rett i armene på HTS i et håp om å lokke dem bort fra Tyrkia - tross alt er flesteparten av islamistene i HTS fra tidlig gulfarabiskstøttede organisasjoner, Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar hadde i 2012-2016 gitt meget sterk støtte til mange forskjellige opprørsbevegelser som endog sloss med hverandre for å motta patronmaktens velsignelse. Erdogan støtter HTS fordi de er mest effektiv, har flest kontakter, og dermed kunne lett innta en ledelsesrolle mens tyrkiskstøttede opprørerne helt fra begynnelsen hadde utmerket seg for manglende samarbeid og sterk intern konflikt - al-Jolani hadde opplevd morderiske omgivelser da han var i ISIS, og kom seg ut så vidt med livet i behold... da ISIS hadde Tyrkias støtte. For HTS er den syriskarabiske identiteten ikke mulig å betvile, tross alt hadde islamistene helt siden begynnelsen vært opptatt av den historiske og kulturelle betydningen "Syria" betyr som en udelelig enhet innenfor araberverdenen og det er araberismen som er selve essensen for den militante islamismen som er sentralt for HTS. Tyrkisk Islam er vesensforskjellig fra Arabisk Islam - selv da det ottomanske riket var på sitt mektigste, nektet tyrkerne å oppgi deres språkmessig og kulturell identitet i likhet med perserne, senere iranerne. al-Jolani kan akseptere lydrikestatus, men kan ikke akseptere tyrkisk innblanding.

Han har rett. Selv i USA er folk blitt kraftig overrasket over strømprissjokket i Norge og Sverige, og dette spres over hele verden fordi mange klart ikke å forstå hvordan det kunne ha hendt - vannmagasinene var full, gassprisen er lav, man hadde rikelig med reservekraft - ennå hadde vindstillhet fulgt til en eksplosiv etterspørsel som kom helt utenfor kontroll, så det blir en kunstig høy prisfastsettelse. Hvis disse påstandene Spetalen kom med skulle stemme, betyr det i praksis at spekulanter hadde begått en alvorlig forbrytelse ved å misbruke et viktig system gjennom omfattende manipulering med høy oppkjøp for å skape knapphet - og siden selge når etterspørselen bli desperat. Det betyr da at systemet omkring handel av strøm er uakseptert, for det har også fått følger i Tyskland og Danmark, hvor det også er oppstått bekymringer - skandinavisk strøm hadde blitt altfor dyrt for de dansk-tyske kunder. Spetalen vil kablene skal kuttes. Og nå er man ikke gitt annet valg; grunntanken omkring strømmarkedet var god, men strandert mot problemer med en børs utenfor kontroll, ustabil strømproduksjon (vindkraft) og uansvarlige spekulanter som utnyttet et dårlig uttenkt system. Danskene reagert dårlig på nyheten om at kablene til dem kan bli tatt vekk, og i Sverige sendes det ut signaler som har fått mange i Brussel og Berlin til å gruble. Dette er blivende opprørssignaler. Kjøleskapet er nå i brann. Alle kommer til å ta sin del ut for å berge det som kan berges, og Norge/Sverige kan bli først ut med å gjøre det. Tilbake vil Tyskland bli sittende med det utbrente kjøleskapet - og sin økonomi i ruiner. Om det kom til rettslige prosesser, har Spetalen et poeng ved at en avsløring av systemets mangler kan bli meget ødeleggende, ikke minst for EU-medlemstatene hvor mange som i Norge stiller kritiske spørsmål om krafttilgang og inflasjon utløst av ekstrautgifter på energi.

"Særnorsk" er egentlig "særskandinavisk" ved at svenskene også er i harnisk for tiden. Siden 1970-årene hadde vi skiftet helt over til elektrisitet, oppmuntret av oljesjokket og de siste utbyggingsprosjektene omkring vannkraftanlegg som nådd sitt topp den gang. Den gang var oljefyring svært vanlig. Alle bolighus hadde oljekjeler som oftest var begravd, og disse var benyttet for oppvarming og som reservekraft. Det var en oljekjeler hvor jeg bodd som for tjue år siden var tatt bort fordi den var ikke i bruk i lang tid. I 2020 kom det et forbud mot bruk av fossil brensel for husoppvarming. Fram til 1990-årene hadde de fleste leilighetsblokker og bolighusene egne reservekraftalternativ. Siden har man vært i konstant avhengighet av eksterne kilder som hadde fordelen ved å være mye billigere - olje var i 1972 ikke dyrt i forholdet til strøm, bare to år senere var oljen utvisket fra konkurransen. Det var mange som frøst i vinteren 1973-74. Men bygninger som trenger reservekraft som sykehus, har oljefyring den dag i dag - fram til 1. januar 2025, da må all oppvarming i driftsbygninger for landbruk og helse stanses. Det vil ikke være overraskende om det nå er mange som stille spørsmål om hele situasjonen omkring ustabil strømtilgang fra vindkraft, som rammer samfunnet meget hardt. Hva om strømmen bli så kostbar, at endog sykehus måtte stenge av oppvarmingen for å ikke ruineres? Da er det ikke rart at politikerne er dypt rystet, de er smart nok til å forstå at slike sjokk kan bli ruinerende for land, samfunn - og deres karriere. Tyskland har tilgang på kull, gass og olje mens politikerne i Norge hadde arbeidet siden 2018 om å skifte til bare strøm fra fornybar kraft. Da tyske politikere vil stoppe olje- og gassfyring, fulgt dette til en proteststorm som tvunget gjennom en nytenkning omkring varmepumpe. Og har ikke varmepumpinger problemer når det blir veldig kaldt...?

Marxs tese kan bli til virkelighet i USA. Som en flengende kritiker av kapitalismen i hans tid hadde han kommet med flere interessante observeringer som er ganske stående når man ser på dagens tilstand omkring et ukontrollert marked med høy intensitet - han forutså forbrukersamfunnet allerede den gang. Hans tese er at før eller senere vil utviklingen når et topp hvor de menneskelige anstrengelsene vil bli uholdbar i møte med det kapitalistiske systemets løpske forlangelser, så et sammenbrudd kan bli en realitet. En revolusjon for å bringe kapitalismen til halt vil da bli uunngåelig. Selv om Marxismen har seriøse mangler og er sterkt forenklet, som åpnet opp for sjarlataner som Lenin, kunne ingen benekte hans observeringer basert på et materialistisk perspektiv på mennesket, samfunn og økonomi med fokus på dekning av befolkningens behov gjennom vare- og tjenesteproduksjon. Han sa det rett ut; rovdrift vil føre til motreaksjoner som vil da lede over i ukontrollerte prosesser. Hvilken var baktanken for hans politiske tanker om hvordan å håndtere det som vil komme. Enhver har et bristepunkt. ENHVER.

Vindkraft for kraftproduksjon året rundt var utenkelig, for møllebruk var alltid knyttet til lokal og sesongbestemt benyttelse - det var tre oppfinnelser som gjort vindmøllen for produksjon av elektrisitet mulig; skruepropellutviklingen for skip, utvikling av batteri for strømlagring og strømførende kabler. Den første vindmøllen kom i 1883 under en utstilling i Wien. Etter bare få år var en konklusjon truffet; vindkraft bare var egnet for land med sprede befolkning som Danmark for eksempel. Det var langt bedre å oppgradere eksisterende vindmøller hvor den mekaniske kraften kunne elektrifiseres for vannpumping, mye av dagens Nederland skyldes vannpumping med hjelp av vindkraft. Så vindkraft forbli på det eksperimentelle feltet fram til 1970-årene, da kom oljesjokket som fulgt til en revurdering av alternative kraftkilder istedenfor fossil brensel - og atomvåpenmotstand, som i ettertiden har vært dokumentert å ha vært organisert og støttet av sovjetiske agenter. Mange politikerne raskt ville ha kjernekraft som ikke var for kostbart den gang, og det var lagt store planer, spesielt i Tyskland og Frankrike om å gjøre seg helt selvforsynt. Men det var bare i Frankrike, hvor det ikke var toleranse for organiserte protestbevegelser, disse planene ble gjort til virkelighet. Vindkraft skje altså på bekostning av kjernekraft.

Det er noe i det; bygging, vedlikehold og drift av vindmøller som måtte utbygges i volum i både antall og størrelse er kostbar, med kort varighetsevne pga. slitasje i sammenligning med andre kraftproduksjonsalternativer - helt fra begynnelsen var vindkraft egentlig ment som supplementsalternativ for lokalkraft og reservekraft, men hadde i de siste tjue år blitt likestilt med hovedprodusentalternativer. I mindre skala og i lokal/regional omfang ville vindmøllene ha vært utmerket. Teknologien bak vindmøllene er kostbart og avansert, rotorpropellene har blitt helt umulig å gjenvinne når disse måtte skiftes ut, fordi jo større, jo mer utfordrende vil de fysiske lovene være. Kraftproduksjonen er av natur ustabil fordi vindstillhet og sterk kulde er vanlig i nordre breddegrader selv der det konstant er forblåst som den atlantiske kysten og Nordsjøen, det har vært historiske kuldeperioder og langvarige høytrykk som kunne varer i flere uker, om ikke måneder. Vindmølle i større skala er ikke egnet for regioner med ustabil værmønster som sentrale Europa og Nord-Tyskland. I Danmark er vinden nemlig sesongbestemt, og har vært det fra meget gammelt av. Det finnes ikke et eneste sted på hele verden med konstant vind 24 timer hele døgnet året rundt. Under strømproduksjon vil en vindmølle være latterlig billig når vinden er i full gang, spesielt hvis det er mange vindmøller, så overkapasitetsproblemer er nærmest akutt - så strømprisen kan bli helt ulønnsomt ved å gå i minus slik at ingen trengte å betale. Men når vinden begynte å stille, må reservekraft til - og da måtte kostbare alternativer som kjernekraft, kull og gass overtar. Det er egentlig mer enn nok kull, men disse har blitt fordyret pga. EU-avgifter, det er for høy etterspørsel etter gass pga. husholdningsbehov, kunstgjødselproduksjon og industriforbruk. All kjernekraft har blitt lagt ned tross meget kraftige advarsler fra ekte eksperter som i dag bare rister på hodene. Vindkraft av sin natur er upålitelig og ustabil. Fornybar kraft i form av vann har fordelen ved at vann kan lagres i likhet med fossil brensel mens elektrisitet kan ikke eksistere i den fysiske verdenen og dermed kan ikke lagres uten nettotap selv med den meste avanserte batteriteknologien i dag. Mange som tror på batteri, enten forsto ikke begrensninger eller evnet å se ulemper - mens et blybatteri kunne vare i "evigheter", kan ikke det samme sies om litiumbatteri, Vesten har problemer med å produsere batterisystemer pga. Kinas monopolgrep og ressursforbruk. Ingen kan kontrollere eller lagre vind. Dessverre hadde en "vindmøllemafia" oppstått med fokus på profitt og utnyttelse av statlige midler, som fikk et stort overtak fordi kjernekraftforkjemperne som var i ferd med å vinne kampen om fremtidens energi for 15 år siden, fikk et fatalt banesår etter Fukushima-atomulykken som kan være der begynnelsen på Vestens fall startet. Kjernekraftmotstanderne hadde gått inn i politikk som del av "de grønne", i ettertiden vist seg å være fanatisk ved at de ikke er mottagelig for argumenter, og mange vist dessuten seg å ha en tvilsom bakgrunn, for disse var sovjetiskstøttet i fortiden. Nå er disse gjenstand for sinne og forakt, i likhet med vindmølleforkjemperne som var for sykelig overoptimistisk. Minst et dusin kjernekraftverk kunne ha blitt bygget for alle pengene som var brukt på vindmøller i de siste tjue år...

Litt mer hadde blitt kjent; da Assad var i Moskva og møtt Putin, kom det ut at russeren nektet å gi hjelp i møte med den forvarslede opprørsoffensiven i Aleppoprovinsen - noe som mange russiske bloggere og innflytelsesrike menn nå tar meget ille opp, for disse forsto hvilken prestisjenederlag det vil være. De to hadde fått et surt forhold i høsten, og vi vet at Bashar hadde siden Nasrallahs død sonderte etter muligheter om å unngå å bli trukket inn i den iransk-israelske krigen - han kan ha lagt planer om å flykte i mellomtiden - men fram til 28. november hadde han sannsynlig vært i troen at Putin vil være med på en slik plan om å dytte ut Iran til fordel for gulfaraberne. Det vist seg at Putin ikke var interessant. Da Bashar var synlig urolig og sterke bekymret under møtet med den iranske utenriksministeren 2. desember, som tilbød seg om å sende hjelp, men fram til opprørerne sto foran Hama og kuppforsøket fant sted ville han ikke tillate iranske militærsassistanse av frykt for israelerne. Dette kan oppfattes som et bevis på at angrepet på Nasrallah hadde gått meget sterkt på ham. Han hadde sendt hans nære familie til Russland endog før hans offisiell besøk hos Putin, som kan tyder på at han fryktet for disses liv, spesielt hans kone som er alvorlig syk. Iran sendt hjelp, men fant seg stanset av Israel og USA. Assad var klart over at militæret ikke kunne holde stand i det lange løpet uten assistanse, men om han sto bak de falske retrettsordrene eller ikke, forbli meget uklart - for disse kom ut mens han var i Russland. Om disse ordrene ikke var utsendt, kunne ikke sammenbruddet ha hendt så raskt, selv opprørerne var sterkt rystet av utviklingen, for det var tross alt mange enheter som valgt å slåss. Men de hadde blitt spredt ut i allmenn forvirring og deretter blitt meget enkle bytte for de fremrykkende opprørsstyrkene. Om russerne hadde sendt forsterkninger - fire til seks Su-34 fly ville ha vært nok - kunne de ha holdt stand. Det var bare 4 Su-34, 4 Su-35S og 7 Su-24M2 fly i Syria. Nok for å legge opprørerne under press, men ikke for å stoppe dem. Men Putin holdt tilbake. Ingen vet hvorfor. Var Bashars planer om å flykte eller søke en utvei gjennom gulfaraberne hans motiv? Assad så ut til å ha bare et enslig fokus mens han førte alle bak lyset siden returen til Damaskus, å flykte - og han hadde kunne formidle det til utenlandske makter uten å avsløre hans hensikter. USA tillatt dette ved å gi Lavrov friheten for å ta Assad ut av Syria, muligens med tillatelse fra Tyrkia. Hadde dette blitt avslørt før 8. desember, er det sikkert at han ville ha blitt drept. Så han forledet alle - for å forsvinne og skjule seg inntil et fly var ledig og klar for avgang når både flyvåpenet og luftvernvåpenet var avledet - for bare et formål; å komme seg i sikkerheten. Tilbake sitter Russland med store troverdighetsproblemer, det har dukket opp bitende kritikk mot Khamenei i Teheran hvor det kunne merkes en voksende misnøye blant IRGC-offiserene som hadde siden 7. oktober 2023 sett enhver de hadde arbeidet for siden 1983 smulte opp uten at de kunne gjøre noe. De hadde gitt Russland meget omfattende assistanse og våpen under den russisk-ukrainske krigen, men nå sitter de med få nygamle fly som det vil ta mange måneder å sette i operativ tilstand, og svært lite av innflytelsessfæren man hadde regelrett lidd for i mange år. Putin hadde sviktet dem. Russiske transportfly som er i evakueringsarbeidet av omtrent 3,000 russiske soldater, lot til å ha unngått iransk luftrom og istedenfor tar i bruk tyrkisk luftrom etter å ha inngått en avtale med tyrkerne. Selv Putins venner kan ikke lenge forstår det som foregår omkring Putin som så ut til å ha fått tunnelsyn og en angst siden Trump var valgt, som hvis han hadde dårlig med tid.

Det blir bare verre og verre - overtredelsene mot minoritetsfolkene har for øyeblikket stoppet, og krigen mot kurderne har dels trappet ned etter amerikanerne bombet i stykker en bro i Deir Ezzor. Men uhyggefølelsen stiger for hver dag som går ikke bare for sjia, alawitt og kristne - også urbane sunni føler at det er ved å gå meget galt. Det blir mer og mer klart at den nye "regjeringen" aktet å innføre en Taliban-stat med sharialov gjeldende for alle, fjerne kvinner fra statsadministrasjonen, sette inn et moralpoliti for eksempel - dette kan ikke to tredjedeler av befolkningen og majoriteten av de returnerte krigsflyktninger som har levd i en moderne stat som Tyrkia, akseptere i det lange løpet. Mange er allerede på flukt, og enda flere planlegger å flykte. Det kom dessuten ut hvordan Assad-regimet kollapset helt uventet i slutten; Bashar al-Assad hadde nemlig forrådte hans egne regime og hans egne klan. Det forklarer det totale vakuumet i statsledelsen da ingen var i stand til å fatte avgjørelser, og alawittene fant seg herreløst og forlatt bokstavelig talt. Bare timer i forveien forsikret han alle at russerne vil gi assistanse, men det er nå kjent at helt siden sammenbruddet startet bar Assad kjent med at Putin kunne ikke eller ville ikke hjelpe ham ut. Ingen vet hvem hadde utsendt de fatale retrettsordrene som fikk fronten til å kollapse, og hindret de retirerte styrkene fra å reorganisere seg. Men det er kjent at en brigade i Hamaprovinsen hadde nektet å adlyde retrettsordren, og da et kuppforsøk var slått ned, tok Mahar al-Assad kommandoen. Dette stabiliserte situasjonen, forsterkninger kalles ut, man hadde begynte med å gire opp for krig - men så kom Bashar al-Assad til Damaskus, og knapt et døgn senere mistet regimet kontrollen på nytt. Styrker trekkes ut fra Daraaregionen og Deir Ezzorprovinsen uten forklaring. Offiserer på nytt kom ut i forvirring. I mellomtiden kom Bashar gang på gang med løfter og oppmuntringer om at de vil ri ut stormen. Så - lenge før forsvaret foran Homs brøt sammen - skulle Assad forsvinne for både hær, regjering, etterretning og politi, selv hans egne klan. Etter hvert som timene gikk blir regimelojalistene mer og mer forvirret, andre Assad-slektninger forsto ikke hva hadde hendt, adgangene til regjeringskonti var sperret og mye tyder på at enorme formuer hadde blitt smuglet ut i god tid før Bashar forsvant. På toppen av alt dette hadde Maher al-Assad opplevd å bli sviktet av hans egne bror. Jeg tror han hadde stabiliserte situasjonen da han tok kommandoen, men i forveien hadde han mistet kommandoen over både 4. divisjon og presidentgarden ved å bli sendt til en skrivebordjobb akkurat som Joffre og så mange andre offiserer i historien. Bashar hadde aldri oppriktig stolt på hans yngre bror. Etter eldrebrorens retur så det ut som at Maher på nytt kastes ut av kommandoleddet. Maher måtte flykte med livet som innsats, da han klarte å få tak på et helikopter som førte ham ut til Irak. Nå er han på vei til Russland - og det kan skje at en kainsforbrytelse er i emningen. Det begynner å komme ut, litt etter litt - at Assad-regimets kollaps bare kan skyldes Bashar al-Assad selv. Ingen vet hvem hadde utsendte de fatale retrettsordrene. Han hadde dratt til Moskva og blitt værende der mye lengre enn protokollen forutser, han vendt tilbake fordi Iran hadde intervenert. Deretter kom han med løgn på løgn overfor hans nære og maktpersoner som trenger en lederskikkelse. I slutten forlot han dem. Da opprørerne kom til Damaskus, hadde han ventet i lang tid med å dra vekk, for å ta hans fly i de rette omstendigheter uten å bli stoppet. Historien om flyturen er kjent fra sosiale medier, hvor suspekte flybevegelser var oppdaget - det vist seg at flyet hadde flydd under radaren og siden slått av transponderen i et kontrollert stup for å gi inntrykk av et flykrasj. Siden landet han i Assad flybase og kom i sikkerheten hos russerne som hadde et ledig fly for ham. Er det mulig at Bashar al-Assad er eneansvarlig for regimekollapsen og den islamistiske overtagelsen av Syria?!! Kan det være mulig at Nasrallahs skjebne hadde kommet som et så stort sjokk på Bashar, at han vil rømme skuta? Siden 80-tonners bombeangrepet hadde han oppførte seg ganske besynderlig, aksepterte et meglingsforslag fra gulfaraberne om å finne et kompromiss med USA, hindret direkte støtte til Hizbollah og forvansket Irans virksomhet på syrisk grunn så disse måtte ha russernes hjelp. Forholdet mellom Putin og Bashar forsuret seg i november. I ettertiden var det tydelig at noe var galt ved at han ikke var så kompromissløst som tidlig. Putin og Khamenei kan ha holdt tilbake støtten fordi de ikke følt seg sikkert på Assad, selv om de fikk han returnert til Damaskus, men hadde ventet for lenge, spesielt i møte med israelerne som truer med å skyte ned iranske passasjerfly som måtte lande i russernes flybaser og amerikanerne som skjøt på irakisk vasallstyrker, som stoppes av Bagdadregjeringen på USAs anmodning. Om Maher al-Assad hadde tatt all makt, kunne situasjonen ha blitt annerledes, men det vet man ikke om. Det Bashar al-Assad hadde gjort, er galskap. I alawittsamfunn kan man ikke svikte egne familieklan uten meget seriøse konsekvenser, da dette vil oppfattes som forræderi - som straffes med tortur til døden. Maher er troende til å begå brormord i verste fall, og andre Assad-slektninger kommer til å forlange Bashars blod.

Det er ikke bare i Norge dette presser seg på, forretningsmagnater regelrett gråter av situasjonen i den industrielle Tyskland hvor omstillingsprosessene saboteres av ustabil krafttilgjengelighet for å skifte om fra fossil til strøm etter å ha ventet for lenge - det er nå seriøs snakk om industri - og landbruksnedleggelse. Drivhusene som er viktig for dyrkning av kultur- og matplanter, måtte selge med tap når de måtte ha høyere prissetting enn ønskelig, og måtte stenges fordi man risikere ukontrollert konkursutvikling. Mye kraftkrevende industri og virksomheter - spesielt for transport, våpen og maskin-fremstilling for data og batteri - har fått meget seriøse problemer. Det produsere meget uønskelige politiske konsekvenser som i verste fall sette demokratiet i stor fare, for den høyreekstreme AfD vinner stort på innvandring, inflasjon - og strømpris. I mellomtiden er de grønne og kjernekraftmotstanderne blitt sterkt forhatt pga. disses stupiditet omkring kjernekraft og kullkraftverk. Markedet må dermed bringes under kontroll før andre vil gjøre det i en ikke altfor fjern fremtid. Da vil alle tape.