Atib Azzad

Det er ingen lokallag som mener det samme som partilederen? 1, 2, 3, Det er oppsiktsvekkende, ikke like oppsiktsvekkende som at noen jobber i politiet selvsagt.

Ingenting ekstremt over å mene at Russland må få slippe sansksjoner og beholde de annekterte ukrainske regionene Krim, Donetsk og Luhansk?

Hvis du ikke har noe ytterligere å tilføre denne indignasjonen føler jeg meg nokså ferdig med det. Han skulle sikkert ikke forsøkt å illustrere kjapt hvordan gruppen han jobbet med var monoton, bare beskrevet gruppen som for like, og stoppet setningen der. Gratulerer du har bevist for meg at han burde selvsensurert en helt grei beskrivelse av egen opplevelse, fordi folk på internett blir krenket og begynner anklage ham for rasisme... (Noe med møter i dører, speil, etc.)

Ja, det var det eneste som ble nevnt, men det fremgår jo også ganske tydelig at det ikke er hvithet som et rasevitenskapelig konsept han mener, han beskriver at gruppen ble for monoton gjennom hvordan alle var for like hverandre, i retrospekt burde han sikkert ikke foreslått eksempler på hvordan gruppen var monoton, siden det beviselig er nok til å koke spiker over flere sider. Det er som om man begynner å lure litt på om disse som til stadighet mener rasismebegrepet vannes ut, benytter sjangsen til å selv vanne ut rasismebegrepet om man ikke liker avsenderen, når det plutselig er rasistisk å beskrive en gruppe hvite menn, som hvite og menn.

Her er en gruppe bestående av bare hvite menn, jeg opplevde at denne gruppen ble for monoton, ensformig eller kjedelig. Det er rasisme for deg?

Altså, utsagnet hadde vært helt likt om han droppet å forklare hvordan gruppen var homogen, det er ikke rasisme å peke på at en gruppe er ensrettet bare fordi man beskriver på hvilken måte den er ensrettet. Det er ikke rasisme å annerkjenne at en gruppe består av hvite individer, eller menn. Men jeg mener vel egentlig ikke dette, jeg er vel mer opptatt av å urettferdig forfølge noen helt andre på mye mer urimelig grunnlag..

Jeg vet ikke om jeg ville kalt det godvilje å avvise at Tørnquist forsøker å fremme en form for anti-hvit rasisme når han snakker om å øke mangfoldet i eget produksjonsteam. Hva begynner du å lure på da?

Han beskriver hvordan gruppen er monoton. Jeg beklager at ordvalgene hans krenket deg, jeg har ikke noe mer å si om det.

Folk som har flere forskjellige perspektiver vil ha bedre forutsetninger for å lage mer spennende saker, er vel logikken Tørnquist foreslår, ikke i egenskap av deres hudfarger i seg selv, men mangfoldet som kommer med ulike erfaringer. Det er ikke så avansert.

Hvis målet er å lage mer spennende produkt så kan det bli et problem.

Men du går med på at dersom man ble bedt om å identifisere den mest mangfoldige gruppen på to bilder, hvor den ene sammensetningen er homogen, og den andre heterogen, så ville alle gjenkjent det bildet hvor folk var mer uensartet som det mest mangfoldige? At den homogene gruppen Tørnquist peker på her er hvite, er ikke poenget.

Hm, skal vi se, jeg begynte helt vilkårlig å se etter noe før jeg innså at det er din oppgave å sannsynliggjøre egne påstander. Men her er et eksempel jeg fant kjapt før dette med arbeidsfordelingen slo meg. 3 in 5 employees in Singapore find DEI efforts lacking. Hvis denne på en eller annen måte havner utenfor dette veldig spesifikke og vanskelige du etterspør så er det igjen ikke min jobb å dokumentere det du hevder, jeg er heller ikke utpreget interessert i noen videre gish-gallop.

Ja, det er selvsagt en simplistisk måte å formulere det på, man er ikke garantert at noen kan tilby mangfold utover rent overfladisk da hudfarge ikke er en egenskap. Det er heller ingen naturlov som forteller oss at hvite menn ikke kan være mangfoldige som gruppe selv om de deler kjønn og hudfarge. Det er likevel sannsynlig at hvite heterofile menn har noen blindsoner som man mangler om samfunnet møter deg på en annen måte, og vice versa. Dette er slike selvfølgeligheter jeg antar Tørnquist tenkte at ville være forståelig når folk leste hele teksten, fremfor å trekke ut et par setninger og tolke dem i verste mening. Tørnquist forklarer hvordan teamet de hadde i utgangspunktet, var nokså ensrettet og at han ser verdien av å ha et team med flere perspektiver, det er ikke mer komplisert.

Så nå sier du deg likevel enig i at det er ensformighet i gruppen han snakker om? Siden du bare hopper videre til et annet poeng mener jeg.. Også er det faktisk din påstand at ingen andre folk kan oppleve sin etniske gruppe som monoton satt opp mot en mer multietnisk gruppering (slike kriterier). At dersom man satt en vilkårlig person foran to bilder; Det ene av en gruppe mennesker med fler etnisiteter, og det andre en gruppe med bestående av bare én etnisitet, så ville ikke personen gjenkjent at det førstnevnte bildet var mer mangfoldig? Glad det ikke er min oppgave å bevise noe så absurd..

Konteksten gjør det nokså tydelig at det er ensformigheten i gruppen han synes er kjedelig, ikke fordi hvit hud i seg selv innebærer ensformighet eller kjedelig-het, men fravær av variasjon i gruppen gjør den kjedelig.

Da skulle man tro denne studien er interessant: [...]In six studies, we examined the accuracy and underpinnings of the damaging stereotype that feminists harbor negative attitudes toward men. Random-effects meta-analyses of all data showed that feminists’ attitudes toward men were positive in absolute terms and did not differ significantly from nonfeminists'. An important comparative benchmark was established in Study 6, which showed that feminist women's attitudes toward men were no more negative than men's attitudes toward men. We term the focal stereotype the misandry myth in light of the evidence that it is false and widespread. [...]Examination of attitudes toward women showed that while both groups (feminister & ikke-feminister) displayed attitudes toward women that were positive in absolute terms, feminists’ attitudes toward women were more positive than nonfeminists. Importantly, feminists’ positivity toward women and men were positively correlated: the warmer they felt toward women, the warmer they also felt toward men, contradicting any notion that feminists’ ingroup love for women translates to outgroup hate for men [...]Nonetheless, the researchers found that both feminists and non-feminists incorrectly believed that feminists hold negative attitudes toward men. In other words, the stereotype of feminists being anti-men persists even within feminist circles. The researchers hope their findings will help set the record straight. “The present findings disconfirm a trope that deters women from feminism, and which is widely used to delegitimize it,” they write in the study results. Indeed, the notion that feminists hate men is one of the primary reasons women hold back from declaring themselves feminists. Christina Scharff, a lecturer at King’s College, interviewed young German and British women and concluded, “I found associations of the term ‘feminism’ with man-hating, lesbianism or lack of femininity was a key factor in rejections of the label ‘feminist’.”

Hvis man anser det som utroskap mot konen å kysse noen i arbeidet som skuespiller vil jeg si man forholde seg veldig rart til hva det betyr å være skuespiller. Det er som om Brun Ganz skulle nekte å spille Hitler fordi han personlig ikke er en hvit supremasist.

Jeg skal ikke uttale meg skråsikkert om det egentlige innholdet i ordet tankie, men hvis vi tar utgangspunkt i wikipedia, foreslår de at: Tankie is a pejorative label generally applied to authoritarian communists, especially those who support acts of repression by such regimes or their allies. Utrykket kan sikkert brukes om visse historierevisjonister som gjør seg ufortjent til å kalles historikere om de ignorerer faktisk historie for å fremstille saken på en fordelaktig måte, men da er historie-negatioisme en mer nøyaktig beskrivelse. Svært mye av det tradisjonelle synet man har på sovietunionen er informert av en temmelig ekstrem anti-kommunist-retorikk fra USA, og liten tilgang til dokumentasjon fra Soviet. Nå som man har tilgang til langt mer informasjon enn da, er det viktig og naturlig at man revurderer fortellingen man laget seg når empirien var dårligere, og behovet/presset for å demonisere fienden, større. Jeg sier viktig, siden dette synet på sovietunionen og deres såkalte kommunisme har formet så mye av global politikk og hvordan vi forstår verden, ikke for å fremsnakke Stalin eller noen av hans forbrytelser mot menneskeheten.

Såvidt jeg forstår komprimeres det Tolkien beskriver som the Second Age ned til en kortere tidslinje: [...]Payne and McKay suspected Tolkien’s far lesser-known Second Age was the key: It’s a centuries-long pre-history to the Lord of the Rings trilogy that still included some immortal characters (such as the fair elves Galadriel and Elrond and the sinister Dark Lord Sauron), along with those soul-corrupting rings. Working together on an apartment floor, they concocted a one-sentence pitch: Chronicle the first five minutes of Jackson’s The Fellowship of the Ring — the Galadriel-narrated prologue that told the story of the rings of power — during the course of five seasons.

Jeg koser meg med sesong 2 av Rings of Power. Jeg så det meste av sesong 1 også, men synes den var temmelig kjedelig og dårlig skrevet, med for mange objekter og kriger jeg ikke opplevde som viktige, og for mange gåter jeg hadde for dårlige forutsetninger for å spekulere í, samtidig som jeg fikk tilfredstillt behovet mitt for å kunne oppleve en versjon av middle earth (Som egentlig er det jeg er ute etter i en Tolkien-serie, men det er jo plagsomt når skrivingen er så svak). Sesong to tar med seg den visuellt flotte verden, forbedrer skrivningen, rytmen, og klippingen noe, samtidig som elementer man (jeg) er mer kjent med begynner å komme på plass, det blir klart hvorfor serien kalller seg opp etter maktens ringer. Det er fremdeles ikke en særlig dyp eller kompleks serie, men en stor forbedring fra sesong 1, og et morsomt sted å være for en casual fan av Tolkien som ikke krever så mye mer enn at det føles som middle earth. Jeg koser meg mer med denne enn The Hobbit-filmserien i alle fall (selv om det er en lav standard å å utifra), og gleder meg til å se sesongavslutningen.

Netflix's Cleopatra er ikke tenkt som en ren dokumentar, ifølge litteratur- og historieproffessoren Islam Issa, som bidrar i serien, men mer som et doku-drama. De vedgår også at Cleoparas far var av Makedonsk-gresk opphav, samtidig som vi ikke kjenner identiteten til moren, samt at dagens syn på såkalte raser ikke kan oversettes til datidens Egypt. Men det er jo likevel et valg å gå vekk fra Elizabeth Taylors portrett av den egyptiske dronningen, og foreslå Adele James i rollen, en reddit-historiker redegjør (i en lenger forklaring om Cleopatras ulike tolkninger og betydning gjennom tidene) for Cleopatras rolle i mer kontemporær afro-amerikansk kultur: In the 19th century United States, a new myth was born. African-Americans were developing a racial consciousness that looked back at African history and sought common ground with figures from the past. As one of the best known Egyptian rulers - and one by now strongly associated with Blackness - Cleopatra was naturally popular. Her ability to rule as an independent monarch and her defiance towards Rome became powerful metaphors for Emancipation. From the 19th century onwards Cleopatra was adopted as a symbol of dignity and empowerment. This is almost a process of reclamation. While the racialization of Cleopatra was originally imposed upon her by a White, Western literary tradition, it was inverted into a positive association by African American artists and writers. This is the version of Cleopatra called upon by the forthcoming Netflix documentary.

Oppstår det ikke en motsetning hvis det virkelig er slik at alt man klager på er overfladisk representasjon, når man samtidig klager på at selskapene hyrer folk som har kompetanse til å gjøre representasjonene mindre grunne? Hvis man synes representasjonen av homofile i en gitt produksjon er ufullstendig eller påklistret, er det ikke da rart å samtidig kritisere at man har ansatt noen som er homofile for å skrive mer innsiktsfulle homofile karakterer?

Altså, jeg kan jo ikke klandre deg for å følge med på en serie du ikke liker, men denne beskrivelsen av Galadriel stemmer ikke overens med seriens fremstilling: Det er også i tråd med Tolkiens beskrivelser at hun er sterk, og klok: Fra Tolkien Letters: She was 193cm tall. She was so valiant and tall and strong that her mother named her 'Man-maiden'. She was the only Elf woman who could go toe to toe with Princes of the High Elves. "She was then of Amazon disposition and bound up her hair as a crown when taking part in athletic feats. Fra Unfinished Tales: Galadriel was the greatest of the Noldor, except Fëanor maybe, though she was wiser than he, and her wisdom increased with the long years. Hva er galt med Ms. Marvel egentlig? Du (og Critical Drinker) bruker vanligvis å bruke Captain Marvel i dette eksempelet, men har det skjedd noe som har gjort at du har byttet henne ut med Ms. Marvel? Hun er da likenes nok, full av feil, selvironi, velvilje for de rundt seg, en nokså sprudlende karakter som er lett å like, hun er i alle fall en motsetning til hva man vanligvis kritiserer hos stoiske karakterer (som er kvinner). Jeg kan forøvrig like Captain Marvel også, jeg synes Bree Larson bidrar til å løfte det som på papiret er en temmelig kjedelig og stoisk karakter til noe mer, samtidig som jeg ikke vet nok om skuespillerfaget til å peke på nøyaktig hva det ér, jeg kan bare levere sånne banale intetsigende strofer som at hun har et glimt i øyet eller tilstedeværelse på skjermen, og lignende. Men det er jo bare min mening, jeg tviler på det har så mye å si for din mening, eller ditt syn, men siden du spør, jeg likte både Ms. Marvel og Captain Marvel i den graden jeg klarer å investere større følelser i disse Marvel produksjonene. Jeg er ikke så begeistret for Rings of Power's Galadriel, men jeg er heller ikke overbevist om at serien nødvendigvis vil, eller trenger at man skal like henne.

Såvidt jeg vet følger den bare videre på Reeves The Batman.

Jeg er også svært glad i originalen og den har masse affeksjonsverdi for meg. Det som er kult med oppfølgeren er jo at de valgte å lage en oppfølger til den originale filmen, ikke filmatisere boken som fulgte fortsatte der hvor Trainspotting slapp, altså annerkjenne hvordan filmen utviklet seg til en egen ting frigjort fra boken den baserte seg på, og at oppfølgeren må hensynsta dette. Personlig synes jeg oppfølgeren bare var ok, men jeg likte hvordan produksjonen forstod oppgaven. Ellers finnes det vel en litt halvkjedelig konsensus om gode oppfølgere, hvor man nevner Terminator 2, Mad Max-serien, LOTR (om de i det hele tatt kan regnes som oppfølgere til hverandre?) Top Gun, Gudfaren, Ramis Spiderman (og de animerte), Nolans Batman, et variert knippe av diverse Marvel-produksjoner, Paddington, noen av Star Wars filmene(?), Toy Story, Dawn of the Dead, Harry Potter, Rocky, Alien, Evil dead, sikkert de John Wick-filmene og Dune også. Og selv om de ikke nødvendigvis innebærer den største filmopplevelsen koser jeg meg med den nye Planet of the apes-serien, jeg synes det er særlig gøy at de fyller ut tiden som skjer der hvor Charlton Heston og crewet hans er i det sorte hullet i orginalfilmen, også liker jeg at de beholder det klassiske Hollywood episk eventyr-film aspektet. Grease 2 er nokså fornøyelig, og 1986-filmatiseringen av Little Shop of Horrors overgår 1960-versjonen med god margin. Den siste Puss in Boots var også gøy, uten at jeg kanskje egentlig har sett noen av de andre.