Atib Azzad

Jeg tror ikke man går noen god hodehelse i møte om man forsøker å gjøre seg klok på hvem som faktisk stikker av med denne Accademy award, om man tar utgangspunkt i at samtlige nominerte har vunnet ved å være nominert, er det ofte ikke like graverende. Så forøvrig The whale igår, veldig vond film, tar for seg misbruk, avhengighet, lidelse, avmakt, og frelse, som Requiem for a dream, bare mindre sensasjonalistisk og mer nøktern. Anbefales.

Rå analyse, gutta.

Dette virker som gode forbehold, og det fremstår rimelig å forholde seg til hva man med sikkerhet kan bevise. Jeg tok utgangspunkt i denne artikkelen (som ifølge kildehenvisningene ser ut til å bygge på legitim forskning) hvor det tas utgangspunkt í at: Rigorous scientific studies have found that the connections necessary to transmit signals from peripheral sensory nerves to the brain, as well as the brain structures necessary to process those signals, do not develop until at or after 24 weeks of gestation. I hvilken grad man klarer å fullstendig utelukke smerte, er absolutt relevant, samtidig som jeg får inntrykk av at det kan bli en meta-diskusjon om nøyaktighet, språk, hva forskning faktisk kan bevise med sikkerhet, og hva som rett og slett ikke er kjent. For våre formål kan man vel likevel gå utifra at smerte og lidelse slik vi kjenner dem, ikke er utviklet i en slik grad før uke 24? Jeg ønsker ikke å sette opp et definitivt sett med parametere for når man kan, eller ikke kan drepe noen. Men smerte og lidelse er blant tingene jeg ville vektet om jeg stod ovenfor et slikt dilemma, om det er smerte som følge av drapsmetoden, eller lidelse som følge av fortsatt liv. Om skapningen har stor eller liten bevissthet tror jeg ofte måles mot vår evne til å forstå bevissthet, uten at jeg dermed mener å trekke forskningen man har produsert i tvil, jeg bare ser for meg at det er mange former for bevissthet vi ikke kan måle, i første omgang fordi de er fremmed/ukjent for oss, men det er ikke så veldig relevant for diskusjonen, jeg lener meg på forskning der den finnes. Du har skrevet mer, men jeg har ikke egentlig så mye å tilføre, det virker som gjennomtenkte standpunkt. Det er en vanskelig diskusjon hvem, hvordan, når, og hvorfor man kan ta noens liv, med stort spenn i når det er vanskelig, noen synes det er vanskelig med abort, andre med aktiv dødshjelp, noen vil drepe narkomane, noen vil drepe kuer, noen vil drepe leger, selvmord pleide være straffbart, etc. Ja, som jeg sa, jeg har ikke mer å tilføre så jeg faller ut i babbel.

Er pedofili mer utbredt i LGBTQ-miljøer, enn andre? https://www.politifact.com/article/2022/may/11/why-its-not-grooming-what-research-says-about-gend/ https://lgbpsychology.org/html/facts_molestation.html https://web.archive.org/web/20170802023216/http://www.apa.org/about/policy/parenting.aspx https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/8008535/ Nei? Da kan man kanskje legge denne patetiske konspirasjonen død. https://nymag.com/intelligencer/2022/05/the-long-sordid-history-of-the-gay-conspiracy-theory.html

Jeg antar jeg kan gi opp å få noe ytterligere svar på mitt svar, det jeg forsøkte å gjøre var å forklare hvorfor jeg er for at folk skal ha muligheten til abort, altså at bevisstheten og smerten er fraværende, og at forholdene som vanligvis gjør drap forkastelig ikke er til stede. Jeg kan ikke påstå at dette er det eneste riktige svaret, da problemstillingen er av filosofisk art, men jeg veier altså foreldrenes ønsker tyngere enn skapningen i magen som ikke er i stand til å ha ønsker, eller tanker. Du mener det åpenbart motsatt, at fosterets rettigheter er viktigere enn foreldrenes, og det er jo din rett å mene det slik, men diskusjonen vil ikke ha noen funksjon om du ikke kan argumentere for ditt syn utover at du bare mener at det er slik.

Videre i livet må man uansett. Det kan være at det er et fint og praktisk råd at mottakeren skal lukke øynene, men det er uansett kritikkverdig å trenge seg på med uønskede seksuelle fremstøt.

Hvorfor ikke? Jeg synes foreldrene har denne retten over et menneske som ikke ennå er levedyktig eller har anledning til å kjenne smerte, eller har selvbevissthet, rent biologisk er det ingen lidelse å snakke om; The science conclusively establishes that a human fetus does not have the capacity to experience pain until after at least 24–25 weeks. Every major medical organization that has examined this issue and peer-reviewed studies on the matter have consistently reached the conclusion that abortion before this point does not result in the perception of pain in a fetus. Om barnet er født, er jeg helt enig med deg at barnet skal ha selvbestemmelse og ikke skal dømmes til død av noen andre. Jeg sliter med å se at dette er noe naturen rett ut forteller oss, jeg leser det ikke så entydig, hva med fks. med Bjørner som dreper sine barn på grunn av ressursknapp-het? Gjenspeiler ikke det hensynet man forsøker å ta ved en abort, at man ønsker å hindre at barnet skal utsettes for lidelse på grunn av eksterne faktorer? En vesentlig forskjell er jo at barnet faktisk er født, og levedyktig da, men det er ikke så viktig for vårt formål i denne omgang, poenget jeg ønsker å gjøre er at man kan ikke dedusere at abort er feil ved å studere hva naturen forteller oss. Jeg vedgår at det er levende, det er levende slik alle organismer er, poenget med å peke på barnets u-ferdighet, er at utviklingen også innebærer fravær av de typiske biologiske egenskapene som gjør det å påføre andre skade problematisk, som fks. evnen til å oppfatte smerte, eller være bevisst hva som skjer med en. Trær er også levende, grunnen til at mange synes det er uproblematisk å hugge dem, er at man anser det som usannsynlig at de er bevisst at de hugges, eller opplever smerte i forbindelse med det. Er det en grusom handling dersom ingen lider av den? Prospektet om et liv for noe som ikke engang har anleding til å se for seg noe slikt, er det som går tapt. Jeg tenker at det er opp til foreldrene å vurdere hvorvidt de vil gjennomføre et svangerskap, eller avbryte. Jeg blir ikke mer usikker på mitt standpunkt bare ved at du fremstiller disse som velger å ikke fullføre svangerskapet som tankeløse. Jeg synes ikke uferdige potensielle barn inni magen skal gis samme rettigheter som fødte barn. Når det er avhengig av moren for å leve, synes jeg moren har bestemmelsesrett. Grunnen til at jeg vurderer det slik er som allerede nevnt at fosteret mangler selvbevissthet og anledning til å oppleve smerte, og at det dermed virker riktig å ta hensyn til foreldrene som faktisk er fødte mennesker og bør ha bestemmelsesrett over seg selv og deres biologi, selv om det også innebærer at de kan avslutte biologiske prosesser. Jeg tenker heller at man kan fokusere på å gi barn så gode forutsetninger som mulig, jeg tror ikke det er mulig dersom man tvinger foreldrene til å føre frem barn de av ulike grunner ikke ønsker seg, eller har anledning til å ta seg av. Jeg synes det gir en god pekepinn på når man faktisk plager et kreatur, eller bare avslutter en prosess. Om det gir meg noen ekstra troverdighet i debatten har jeg selv reflektert mye om andre bevisstheter og menneskenes rett til å påføre dem lidelse, og kommet frem til veganisme som metode for å minimere mitt bidrag til drap av bevisste vesen. Satt opp mot hvordan man er OK med å slaktebånds-morde faktisk fødte skapninger, fremstår denne beskyttelsen av noe som mangler bevissthet smått absurd for meg.

Enig i at ditt religiøse ståsted ikke bør ha noen konsekvens for diskusjonen, og at man sikkert har mer utbytte av å diskutere dette uten et konstant angrep på hverandre. Jeg tror ingen er uenig i at sæd & egg lager utgangspunktet for et nytt liv. Uenigheten går vel på hvorfor dette begynnende livet ikke kan avsluttes før det er levedyktig på egenhånd, hvis fosteret ikke engang har utviklet smertereseptorer så er jo problemstillingen over i filosofi, hvorfor er det så viktig at alle liv utvikles til å være levedyktige? Trusselen for oss som art (og andre livsformer) er snarere at vi er for mange, enn at det fødes for få barn. Hvorfor mener du at det er viktigere at barnet fødes, enn at foreldrene har lyst på barnet?

Jeg ser menns rumpesprekker hele tiden, det er en eller annen kombinasjon av overvekt og bukser som sitter lavt, det er temmelig utbredt uten at jeg opplever at de forfølges eller får noen slags korreks (bare for å være tydelig har jeg ikke noe behov for at de skal irettesettes, da det bare er en wardrobe malfunction og ikke rettet mot noen). Den vesentlige forskjellen med å kle seg utfordrende (eller dårlig) og å sende noen bilder av kjønnsorganet sitt, er at sistnevnte er spesifikt rettet mot deg og det er seksualisert, det er ikke en visuell skade, det er en ekkel form for oppmerksomhet som noen tvinger på deg. Det er ikke rart å reagere på uønsket seksuell oppmerksomhet, og det kan regnes som et seksuelt overgrep (uten at det nødvendigvis er like grovt som andre seksuelle overgrep (uten at det dermed er noe å bagatellisere)).

Ordet overgrep brukes i så mange sammenhenger at jeg kan forstå at man opplever meningen som litt diffus, eller evt. en grovere beskrivelse enn det som kanskje føles nødvendig. Likevel definerer SNL seksuelle overgrep som: Ulike seksuelle handlinger foretatt uten legitimt og genuint samtykke fra den utsatte. Når det gis eksempler inkluderes også blotting. Dixi ressurssenter (lavterskel tilbud, som baseres på hjelp til selvhjelp. Sprer informasjon om senskader og følgeskader av voldtekt.) beskriver seksuelle overgrep slik: Seksuelle handlinger du ikke vil være med på. Det kan skje med fysisk kontakt eller digitalt (over mobil eller data). Det gjelder både suging, slikking, beføling, fingring, onanering og samleie.Det er også et seksuelt overgrep hvis noen tvinger deg til å gjøre noe på video eller bilder, eller viser deg pornografiske bilder eller filmer uten at du ønsker det. Det kan også være at noen blotter seg og viser deg kjønnsorganet sitt på en måte du ikke liker. Ung.no inkluderer også at noen viser deg kjønnsorganet sitt uten at du vil det, under sine eksempler på hva seksuelle overgrep kan bestå av. Så kan man selvsagt finne overgrep som er grovere enn det å sende noen et uønsket bilde. Samtidig som det kansje er verdt å reflektere over hvordan et slikt bilde kan oppleves når man også tar hensyn til hvor sannsynlig det er at man blir utsatt for overgrep, eller verre, et slikt bilde kan tenkes å oppleves som mer enn bare et bilde, i et slikt landskap, det kan trigge traumer, eller skape angst, ikke fordi man er så skjør, men fordi det forteller noe om hvor lite ditt velbefinnende blir vektet i forhold til avsenders behov for å drive seksuellt overgrep, når den vektskålen er så skjev, er det ikke hysterisk å bli litt engstelig for alle måtene det kan manifistere seg på.

Okei, ja da stemmer det bedre. Hvis du viste nok hensyn til leseren ved å inkludere kilde i det opprinnelige innlegget, ville du kanskje sluppet hele denne fadesen.

Hvor henter du disse tallene fra? Kilden jeg la ved snakker om 8277 asylsøkere og evakuerte som fikk midlertidig beskyttelse i Norge.

Det er greit å legge ved kilder når man kommer med påstander. Ved utgangen av 2002 var 61% som var reist tilbake til Kosovo, det er mer enn et fåtall skulle man tro.

Det er derfor jeg spør, fremfor å påstå at du har sagt det. Jeg bare lurer på hvor du vil med denne ofte gjentatte anekdoten, du annerkjenner at diskriminering kan påvirke senere generasjoner, at noe slikt som å aktivt holdes ute av boligmarkedet, hindrer den vanligste overføringen av formue ved generasjonsskifte, og vidrefører en fattigdom som er påført via andres fordommer om din person. I Norge har vi heldigvis et nokså/tidvis god velferdsstat som i en eller annnen grad motvirker at disse fenomenene eskalerer ytterligere, samtidig som fattigdom fremdeles arves. [...] Eit egalitært samfunn er eit samfunn som byggjer på prinsippet om at alle innbyggjarar er likeverdige. I eit slikt samfunn blir alle innbyggjarar rekna som like mykje verd, og ein prøver å oppnå likestilling og jamne ut sosiale forskjellar. Når noen blir nektet tilgang til boligmarkedet på grunn av fks. deres dialekt, og dette bidrar til å undertrykke gruppen i generasjoner, så vil dette jobbe mot sosiale forskjeller. Det synes som du liker å si at du ønsker deg likhet, samtidig som du ikke ønsker deg tiltak for å oppnå likhet. Punkt 2. oppstår når man har feilet på punkt 1. Hvis man ivaretar systemiske faktorer som resulterer i ulike muligheter for ulike grupper, så er det en løsning å iverksette tiltak spesifikt for denne gruppen som som diskrimineres mot. Hva tror du er feil? At kvotering dukket opp som et resultat at kvinner likevel ble forbigått, selv etter man hadde vedgått at de burde gis like muligheter som menn i arbeidsmarkedet? Høyremannen Ansgard Gabrielsen som kom med kvoteringsforslaget i 2002, sier at: [...] man skulle lete etter egnede kandidater i hele befolkningen folket, ikke bare blant halvparten. Påstanden om at man kun lette blant halve befolkningen gjenspeiles i tallene, i 2002 var det ca. 200 kvinnelige styreplasser i ASA-selskapene, i 2010 var det 751. Jeg skjønner heller ikke hvor du henter denne antagelsen om at jeg leter etter perfeksjon eller ingenting, jeg forsøker å gi utrykk for det motsatte, når jeg i samme posten som du siterer fra, sier; [...] som også er hvordan jeg stiller meg til representasjon og kvotering forøvrig, jeg tror ikke nødvendigvis dette er strået som skal endre kamelens verden, men jeg tror det er skritt i riktig retning, hvor målet er å minimere fks. utestengelse for kvinner i den graden det lar seg gjøre. Så er forsøket å kommunisere at jeg absolutt ikke mener perfeksjon er det eneste akseptable målet, jeg synes man skal bruke de virkemidlene man har tilgjengelig, og tror at det beste man kan håpe på er en eller annen grad av forbedring. Hvem i alle dager er det du snakker om? Hvem er det som ønsker å utrydde store deler av klodens befolkning med atombomber? De som ser hensikten i kvotering? Det kan være vanskelig å måle, dermed er det jo positivt at likestillings- og diskrimineringsombuder er bevisst problemstillingen. Ingen selskap ble tvangsoppløst som følge av kvoteringsloven, men en del byttet fra ASA til AS. Hvorfor vil man selvsagt velge lavkompetente- eller overarbeidede kvinner som tilfører lite? Nei, jeg har ikke gitt utrykk for noe slikt, det er ikke nødvendig å lage seg sånne karakteristikker av bedriftsdrivere, man bare observerer og konstaterer at det er lite hold i påstanden om at det mangler kvalifiserte kvinner. Men ja, jeg tar utgangspunkt i regjeringens påstand om at: Historisk var direkte forskjellsbehandling av kvinner og menn i arbeidslivet både vanlig og legitimt. Og det synes som om tallene (fra 9% i 2004, til 40,2% i 2009) støtter påstanden Heidenreich fra institutt for samfunnsforskning kommer med: Debatten om den lave andelen kvinner i styrer og ledelse hadde bølget i to tiår uten å komme frem til effektive løsningsforslag. Til tross for at viljen til å inkludere kvinner i næringslivets topposisjoner er stor,trengs det iblant kraftig overtalelse og press for å få på plassgode løsninger. Når det kommer til hvorfor, så kan man peke på tradisjon, kultur, forutintatthet, nepotisme, preferanser, osv, slik du foreslår . Man snakker om kvinner som er minst like kvalifiserte som menn, som har blitt holdt utenfor visse stillinger, og du henter inn et eksempel som innebærer at man skal kvotere inn noen som ikke er kvalifisert i det hele tatt, som om det var det samme. Hjelpeapperatet de behøver for å oppnå fremgang er ulikt, men likevel også til stede for sistnevnte, da i form av sosialhjelp og fks. etterutdanning. Men det er jo ikke kvinners gjennomsnittlige svakere fysikk man ønsker seg der man øker kvinneandelen i politiet, å hente inn en overrepresentert gruppe, bare at de i tilegg er svake eller usunne, ser jeg ikke helt hensikten med. Det kreves at kvinner som søker seg til politiet skal være i god fysisk form, selv om kravene er justert for kvinner. En like logisk etterlysning ville vært at kvinner menstruerer, dermed bør man hente inn skadde menn med blødende sår. Hvis tjukkas-perspektiver er viktig for politiet, så for all del, men det får bli din oppgave å argumentere for det. Jeg tror også at det kan være med å løse ting, men hvis kulturen er dominert av en idé om at noen skal holdes utenfor, så er man jo avhengig av å endre denne kulturen dersom målet er egalitæritet. Kulturen, eller synet på homofili i Norge kan tenkes å ha endret seg da man avkriminaliserte legningen i 1972, eller når man tillot likekjønnet ekteskap i 2009, eller at man beveger seg mot en legningsnøytral nyhetsdekning, eller endret hvordan homofile ble fremstillt i media. Jeg vet ikke med deg, men jeg anser det som positivt hvor mye kulturen har endret seg rundt dette, og jeg tror ikke vi hadde beveget oss så langt uten drahjelp av lovgivende tiltak.

Jeg har ikke noe behov for å forsvare disse konkrete endringene som er gjort, jeg opplever dem ikke som viktige eller nyttige. En slags kjepphest for meg gjennom denne diskusjonen har vært at barnelitteratur faktisk brukes annerledes enn øvrig litteratur, og at dette innebærer en forskjell i hvordan man forholder seg til dem, bedre formulert av Anders Heger i nevnte kronikk: Hvorfor føler Tore Renberg og Tom Egeland seg så truet av fremtiden at de har skrevet brev til sine forlag om at ikke et komma skal endres i deres verk på 100 år? De kan ta det ganske med ro. Hvert år trykkes det nye opplag av Hamsuns formuleringer om «urjøder» og «plirende lappeøine» uten at noen løfter et øyenbryn, rett og slett fordi vi ikke har problemer med kulturhistorien – kun med den type litteratur der leseren er viktigere enn forfatteren. Som tilfellet er i barnelitteratur og – til en viss grad – i den hyperkommersielle litteratur.

Spørsmålet da blir jo hvorvidt denne satiren skal signalisere at du ikke tror diskriminering kan ha generasjonseffekter, eller om dette bare ikke har hendt med deg, evt. om disse alternativene synes identiske. Man kan snu på det, og si at de gis jobber de ellers ikke ville fått, basert på hvordan de ansvarllige for ansettelse så på deres gruppe. Det handler i stor grad om ønsket endring, når man etterlyste samme muligheter uavhengig av kjønn, så sa alle seg enig, uten at det skjedde noe, dermed ble kvotering et forsøk på å legge pengene der hvor munnen var. Alle sier at diskriminering er dumt, men man trenger likevel et forbud dersom man ønsker å ha noen gjennomslagskraft. Så kan man åpenbart retorisk spørre seg om ikke såkalt posititv særbehandling bare er diskriminering med annet forttegn, men heldigvis har man jo et likestillings- og diskrimineringsombud, som har forholdt seg til denne nøtten: Når noen blir særbehandlet vil dette gå ut over andre grupper. Det må derfor også være et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og forskjellsbehandlingen. Den som ansettes må derfor være like godt eller tilnærmet like godt kvalifisert som den som ellers ville fått jobben. Det er ikke tillatt å øremerke eller forbeholde stillinger for det ene kjønnet. Arbeidsgiver kan ikke ansette en søker som er mye dårligere kvalifisert enn andre søkere, selv om vedkommende for eksempel har minoritetsbakgrunn og man ønsker å ansette flere med minoritetsbakgrunn. Særbehandlingen dessuten opphøre når formålet er oppfylt. Norske og Nord-Amerikanske forskere har studert effekten av den norske kvoteringsloven, og funnet at kvinner (på papiret) i stor grad har vært bedre kvalifisert enn de som kom før dem: First and foremost, businesses' main argument againt the policy (lack of qualified women) apperars weak in light of the fact that the newly appointed female board members were-on paper at least-more qualified than those appointed before. Jeg forsøker ikke å si at det ikke finnes generelle forskjeller mellom kjønnene, både psykisk og fysisk, det er vel også årsaken til at man ønsker seg kvinner inn i politiet, men at kvinner gjennomsnittlig er svakere enn menn, bør ikke dermed oversettes til at noe lignende (altså i denne kontekstten, at ytelsen skal være lavere (noe jeg ikke umiddelbart synes virker som en riktig beskrivelse)) er tilfellet for kvinner i styrerom, studien fant jo nettop at kvinner faktisk var bedre kvalifisert enn de som satt der før dem. Eksempelet ditt er jo en lavt utdannet mann med helseproblemer, han må jo i det minste kvalifisere for en stilling for at kvotering skal kunne hjelpe ham, ellers er hjelpeaperatet hos NAV ment for å hjelpe ham ut i arbeid, evt. til psykolog, eller lege. Det overrasker meg at du kan mene så mye om dette, og samtidig ha et så underlig syn på hva det er snakk om. Det er selvsagt ikke heldig at tykke folk fremstilles (i media) slik de ofte gjør, og jeg er helt med på at bedre representasjon av overvektige kunne minimert ulempene som kommer med andres fordommer mot dem i en eller annen grad. [...] A survey involving a nationally representative sample of primary care physicians revealed that, not only did more than half of respondents think that patients who are obese were awkward and unattractive, but more than 50 percent believed that they would be noncompliant with treatment [4]. One-third thought of them as “weak-willed” and “lazy.” [...] as patients’ weight increased, physicians reported having less patience, less faith in patients’ ability to comply with treatment, and less desire to help them Jeg har tro på at slike holdninger kan komme i veien for ellers kvalifiserte arbeidssøkere, og at det ville vært positivt om man lykkes i å minimere disse i den graden det lar seg gjøre. Som også er hvordan jeg stiller meg til representasjon og kvotering forøvrig, jeg tror ikke nødvendigvis dette er strået som skal endre kamelens verden, men jeg tror det er skritt i riktig retning, hvor målet er å minimere fks. utestengelse for kvinner i den graden det lar seg gjøre. På tonen din virker det som om du forventer at jeg skal møte meg i døra her, hvorfor skulle jeg vært negativ til at folk med nevrologiske forstyrrelser ikke skulle utestenges? Hvorvidt de faktisk er aktuelle for slike stillinger avhenger vel av hvorvidt de faktisk er kvalifiserte. Oslo Kommune søker seg personer med funksjonsnedsettelse på en eller annen måte, så dette er jo praksis. Ja, det er definitivt en utfordring, man bør være sikker på at man er interessert i å dykke ned i materien sammen om man skal gå til et slikt skritt. Rent føleri kan vel heller ikke utelukkes fra kvantifiseringsprosessen, da man tross alt snakker om et medium som er laget for å fremprovosere følelser. Ja, det er vel etablert at filmselskapene har funnet at det lønner seg å satse på eksiterende franchiser fremfor å lage nye. Jeg vedgår at aksekursen sikkert er bedre for å måle selskapet som helhet enn kinotall, men det måler jo også selskapet som helhet, dermed blir det vanskeligere å peke på bare en faktor eller årsak. Jeg har allerede foreslått hvorfor det ville vært positivt å ha bredere representasjon i styrerommene. De må fremdeles være kvalifiserte. Jeg har forsøkt å være tydelig der jeg synes du blir uklar, og forsøkt å forklare hva jeg synes blir forvirrende, eller merkelig, jeg prøver ikke å holde deg til noen av mine misforståelser. Jeg får inntrykk av at du mener kvalifikasjoner opphører å bety noe, at kjønn er alt, og det stemmer jo ikke.. Tja, om man snakker om gårsdagen, så er vel ikke det noe å betvile? Historisk var direkte forskjellsbehandling av kvinner og menn i arbeidslivet både vanlig og legitimt. Situasjonen idag er jo mer sammensatt da det ikke lenger er ønskelig eller legitimt, en studie fant at: The impacts of overqualification differ based on gender, with women having to be overqualified just to obtain the same position as her male counterparts.

Jeg er ikke enig, det kan godt være at hun ikke mente å inkludere kokainen, selv om bildeteksten kan tolkes til å henspille på party-kultur, og dermed kokain, det er et fullverdig alternativ at det var tenkt som en intern referanse for those in the know, og bare en carpe-diem-aktig utsagn for alle andre. Jeg synes det er rart å konkludere med at man vet hva Sophie Elise har tenkt rundt dette, jeg ser ingen umiddelbare problemer med hennes versjon om at hun ikke registrerte at posen var synlig på bildet.

En god kronikk til ettertanke, skrevet av en tidligere forlegger, med ansvar for barneboklitteratur hos Cappelen. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/76BznB/et-forsvar-for-den-sensitive-lesning

Ja, jeg forstår hva du mener, min påstand er at det ikke er binært, det er ikke enten-eller, det er klart filmen kan være søppel uten at det er inklusjonen som har ødelagt filmen, samtidig som inkludering også trigger noen slik at de begynner å lete etter ting å kritisere. Jeg så til slutt Velma fordi det ble så mye oppstyr, og kan ikke helt si jeg forstår kritikken, det er ikke det beste jeg har sett, men langt fra det verste, og den er ikke mer woke, enn at den tar opp dagsaktuell tematikk som psykisk helse, lgbtq, kjønnsroller, og minoritetsproblematikk, som synes å være hva som har ødelagt serien ifølge visse, jeg har ikke sett noen kritikk som går på at den er inklusiv. Jeg synes Velma står seg som et eksempel på urimelig outrage kritikk, samtidig som jeg ikke egentlig orker å ta diskusjonen til et sted hvor man må redegjøre objektivt for noe så subjektivt som smak. At serien dekonstruerer Scooby-Doo er en sak jeg kan forstå at folk misliker, samtidig som de må komme over seg selv, hvis de liker originale Scooby-Doo så godt, så finnes den fremdeles, man kan kanskje ønske seg at det lages egne franchiser fremfor å gjendikte eksisterende, men hele vitsen er jo å snu Scooby-Doo på hodet, plutselig er bakgrunnsmusen Velma hovedpersonen, Shaggy betegnes med fornavn og hater droger, Fred er en idiot, etc. Folk står helt frie til å ikke like slikt, den er jo veldig utfordrende dersom man er helt låst i sin kjærlighet til hvordan Scooby Doo skal være, men det blir vel mer riktig å se det som den i slikt henseende har ødelagt seg selv innenfra, snarere enn at idealer har dukket opp utenfra og ødelagt en ellers flott serie. Den mener jo å være akkurat slik den er. Problemet med denne retningen for diskusjonen er jo å komme til observasjoner vi kan enes om, jeg kan foreslå at Thor: The Dark world, eller Iron Man 2, er mye dårligere filmer enn Captain Marvel, men at sistnevnte får langt mer kritikk, men jeg ville slitt med å kvantifisere det, eller overbevise deg om du er uenig. Jeg har ingen illusjoner om at jeg vil lykkes i å overtale deg dersom dette er helt fremmed eller løgn-aktig for deg, det var heller ikke intensjonen min, mitt ønske var å presentere hva som er et godt ideal ved representasjon og inklusjon. Høy representasjon er ifølge UCLA en film med mangfold på 50% eller mer, og der er jo ikke Marvel, 6,7% av karakterene var kvinnelige, og 61% av hovedkarakterne var hvite, dette er henholdsvis snakk om frem til 2021, og 2018, Marvel har stadig mer inkludering i filmene sine, jeg vet ikke dermed om det blir riktig å antyde at det er årsaken til aksjefallet, det er jo mange faktorer som preger Disney om dagen, blant annet prisøkning i parkene, med mislykkede nye karuseller, DeSantis fadesen hvor Disney indirekte har støttet den såkalte dont say gay-bill (veldig woke?) som de deretter forsøkte å fjerne seg fra, dårlig håndtert respons på kyssescene i Lightyear. Disney er i en vanskelig spagat der de ønsker å fremstå progressive, samtidig som mange av kjøpergruppen er konservative. Selv om jeg har lært å sette pris på noen av superhelt-filmene de produserer, og har mange gode minner fra deres øvrie filmer, sliter jeg med å finne noen særlig empati for Disney all den tid det egentlig bare er et selskap som alle andre. UCLA rapporten finner også at films with casts that were at least 21% minority enjoyed the highest online viewing ratings among all racial groups in the all-important 18–49 age category. En AIR studie fant også at films ranked below average for diversity take a financial hit at the box office, compared to films ranked above average. Even after accounting for critical acclaim, big-budget films lacking in diversity make about $27 million less on their opening weekend, with a potential loss of $130 million in total. (Bare sånn siden denne kommentaren om Disney var ditt svar når jeg nevnte at representasjon lønner seg) Menn som gruppe gjør alt mulig forskjellig, noen menn hater tilsynelatende filmer med kvinner, det er i alle fall alt jeg kan dedusere fra Stephan Molyneux' anmeldelse av Wonder Woman, for å være pinlig nøyaktig dreier det seg vel om et hat av kvinnerepresentasjon i andre roller enn hva Stephan foretrekker, men det er vel alltid tilfelle, Ben Shapiro er jo gift, og jeg antar han liker kona, selv om han kaller kvinner baby killers om de ønsker abort. (Uten at jeg dermed mener å lage noen kobling mellom kritikk av tilsynelatende woke film, og Ben Shapiro, eller Stephan Molyneux, det er bare en billig måte å si at noen menn er reaksjonære når det kommer til deres syn på kvinner) Jeg tviler som sagt ikke på at folk kan oppleve å få ufortjent eller misforstått respons der de bare ville kritisere en dårlig fillm for å være dårlig. Påstanden din var at kvinner ikke kunne forklare hvorfor de skulle være i styrerom, jeg håper jeg kunne korrigere den absurde idéen noe. Nå er påstanden at kjønn trumfer alt annet, og det er nok en absurd påstand jeg ikke helt kan forholde meg til, alle som søker en jobb må være kvalifisert til denne jobben, og kjønn er ikke viktigst av alt, var det det, så ville man vel sett bedre representasjon i styrerom enn at to av ti styremedlemmer i private selskaper er kvinner, og syv av ti aksjeselskaper har kun menn i styret. Jeg tror kanskje den bare har gått deg hus forbi, jeg kan gå med på at kvinnekampen for inkludering har kommet lenger enn minoritetskampen (under 1% av ledere har flerkulturell bakgrunn), men det er ikke fraværende, her er en organisasjon som jobber med tematikken, ifølge en 2007 rapport om mangfold i ledelse hadde 16 kommuner har utviklet tiltak/prosjekter med det siktemål å kvalifisere personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn til lederstillinger, en spørreundersøkelse i samme rapport finner også at viljen til å rekruttere ikke vestlige innvandrere til lederstillinger og nøkkelposisjoner er stor. Hele 53 prosent av de 338 kommunene, sier det er mer aktuelt å rekruttere personer med innvandrerbakgrunn til leder/nøkkelposisjoner når enn før. Ja, det er lurt å ikke basere seg på misinformasjon? Du glemte å nevne nordlendinger som pleide å bli diskriminert.. Jeg vet ikke helt hvordan man skal hjelpe disse utover å forbedre hjelpen man allerede gir dem, for NAV har flere hjelpetilbud som går på utdannelse, psykisk helse, vestre viken har også et pilotprosjekt om gratis hjelp til røykeslutt, hvis sosialhjelp er progressivt så har vel disse vært storsinnet nok til å utarbeide velferdsstaten. Basert på dette eksempelet kan man få intrykk av at du tror representasjon handler om å løfte opp folk helt uten kvalifikasjoner til stillinger de ikke har kompetanse til, og det er jo ikke tilfellet. Det er ikke et dårlig eksempel bare fordi Özil oppfører seg på en måte du finner uforenelig med hvordan en tysk statsborger skal oppføre seg. Det er et sitat, og Özils person har egentlig ingen konsekvens for hva sitatet utrykker.

Ja. Det er jo også en tredje problemstilling som oppstår, hvor fks. Astrid Lindgren antagelig ikke mente det som en betent formulering at Pippis far var negerkonge, at en korrigering av dette kan innebære at man representerer teksten bedre i forhold til originalen, at språket endrer seg vekk fra forfatterens intensjoner. Men ja, jeg ser vel ikke noen grunn til å redigere voksenbøker, da man er helt i stand til å sette seg inn i konteksten og tidskoloritten boken er skrevet í. Når det kommer til bøker man vil bruke pedagogisk, vet jeg ikke om det er best å korrigere dem, eller å ikke bruke dem til opplæring, uten at det spiller så mye rolle for meg.

Her skulle jeg ønske du hadde konkretisert litt bedre, deduserer jeg det riktig hvis jeg tror du mener hvorfor kritiserer ikke de samme (de som bruker det som påskudd) vellykkede filmer som er inkluderende? Noe av årsaken er vel den samme som fotballspilleren Mesut Özil beskrev; I am German when we win, but I am an immigrant when we lose Også ville det ikke gagnet saken, og blottlagt påskudd-et dersom man skulle kritisere godt likte filmer. Også kommer det du sikkert vil frem til, men først en liten disclaimer: Jeg synes tomme dårlig skrevne filmer er like kjedelig som den neste. Kommersielle interesser ofte er lite flinke til å behandle inkludering og representasjon på en god måte. Det gjøres ofte på en forkleinet måte som forringer filmen. Som, ikke sant; Er hva du vil frem til? Min litt pedantiske inskytelse her er at selv om produksjonen laget et mislykket forsøk på en eller annen form for inkludering, så er ikke dermed idealet dårlig, selv om Pepsi-reklamen var drit, så bør ikke den ha noen konsekvenser for legitimiteten av BLM-demonstrasjonene. Kommersielle selskap har ingen politikk, utover hva som lønner seg, og representerer heller ikke nødvendigvis lønnsom politikk på en kredibel eller korrekt måte. Svaret på det er kvalitet, sant? Samtidig som kvaliteten på Alien ikke kan sammenlignes med Wonder Woman eller Black Widow. Men ja, jeg har ikke planer om å bli med langt inn i denne tematikken, du kan sikkert annerkjenne at noe av denne kritikken vi diskuterer handler mer om misogyni, så kan jeg annerkjenne at man fint kan kritisere en dårlig film for å være dårlig, helt uten andre motiver. Her er en hel bok på emnet, hvis du er nysgjerrig. Klarer ikke kvinner, som ubestemt flertall, altså; Ingen kvinner kan si hvorfor det er viktig at de representeres i for eksempel styrerom? Det høres umiddelbart uriktig ut, først ved å være en absolutt, dernest uriktig helt uavhengig av hyperbole. Jeg klarer ikke helt å kommentere på dette, da jeg ikke kjenner igjen påstanden, men jeg legger ved en lenke til organisasjonen represent women, som redegjør for hvorfor det er en fordel å ha kvinner med i styrerom. Kanskje, kanskje ikke? Hvis Telenor ønsker å nå bilmekanikere, eller uttaler seg på vegne av dem, så ville det kanskje vært nyttig å ha dem representert? Men ja, dette virker bare som kjedelig morro for meg, å ha en spisset yrkeskompetanse er noe ganske annet enn å tilhøre et kjønn eller etnisitet som er underrepresentert innen gitt sfære. Jeg observerte det, men ser ikke helt hva det har med oss å gjøre, jeg antar du ikke ser noen hensikt i at jeg skulle holde deg ansvarlig for hva fks. Dj. Slayer skriver? Hva bestemmer at en ting skal representeres og ikke en annen? Det starter kanskje med at en interesseorganisasjon skapes av noen som føler seg lite representert, og skulle ønske at de var bedre representert, og jobber mot at deres gruppe skal inkluderes? Dette virker igjen som en kritikk som bør rettes til de kommersielle kreftene som vender kappen etter vinden og inkluderer hva det skulle være så lenge det er lønnsomt, uten å nødvendigvis gjøre en god jobb med dette. Alle disse såkalte sterke kvinnene som var så populære på 90'tallet er vel en god illustrasjon av dette, hvor produsentene så lønnsomheten av å inkludere kvinner i film, uten at de nødvendigvis så nytten av å inkludere kvinner i produksjonen, slik at kvinnekarakterene kanskje kunne bli noe mer enn flate klisjé-er. (Bare for å gjøre meg overtydelig, er det selvsagt mulig å lage gode kvinneroller, uten at man selv er en kvinne, slik som allerede nevnte Alien, eller Nattsvermeren.) Det er en kritikk jeg kan stille meg bak, uten at jeg nødvendivis dermed ønsker meg mindre representasjon eller inkludering, bare bedre. Takk for anledningen. Vi snakker jo hovedsakelig om Hollywood, så det er ikke vanskelig å lete etter noe som er mer viktig enn overbetalte skuespillere, eller filmpublikum, men nå var det jo det vi diskuterte, så jeg ser ikke nytten av å lete etter mer alvorlige ting innen denne konteksten.

Tja, som jeg nevnte inledningsvis i denne tråden, synes jeg det er en stor forskjell på bøker man ønsker å bruke pedagogisk, som formative verktøy, altså barnebøker, kontra øvrige bøker. Jeg synes ikke det er hyklersk å ha ulike tilnærminger til barne- og voksenlitteratur Uten at jeg dermed synes denne omskrivningen av Roal Dahls bøker synes nødvendige eller hjelpsomme. Det var visstnok i forbindelse med filmatiseringen at dette ble problematisert, både av NAACP (The National Association for the Advancement of Colored People) og fra kommersielle krefter: The US was in a post Civil Rights political climate when American director, Mel Stuart, released Willy Wonka and the Chocolate Factory in 1971, the first cinematic adaptation of Dahl’s 1964 novel. To combat the depictions of slavery connected to the black Oompa-Loompas in the 1964 text and in response to flak from the NAACP, discussions occurred between African American actors and the film’s production team to change the Oompa-Loompas The gains that were won in the Civil Rights Movement included a new understanding of Black Power which translated to economic power. As theaters became integrated African Americans became a capitalist venture for Hollywood in which derogatory depictions of blacks also meant a loss in revenue. This was the major consideration for changing the Oompa-Loompas from their original depictions as black Pygmy people from Africa Teksten er hentet fra en studie i hvordan Oompa Loompa-ene fremstilles, og hvordan denne fremstillingen endres; Deconstructing Willy Wonka’s Chocolate Factory: Race, Labor, and the Changing Depictions of the Oompa-Loompas.

Alle kan lage noe dårlig, ens intensjoner er ikke noen garantist for et godt produkt. Jeg synes oftere kritikken blir hardere om produktet inneholder ting som kritikergruppen synes er utfordrende at skal være i film, at det kan synes som det er elementene filmen inneholder som fordrer hvorvidt det skal bli massiv kritikk mot den filmen, uten å påstå at ikke produktet samtidig kan være dårlig, jeg skal bare være ærlig nok til å inrømme at det ofte synes som påskudd, for meg. Samtidig som jeg ikke mener å dermed avvise din opplevelse, min observasjon hindrer jo heller ikke at kritikerne feilaktig stemples, som oftest er det rom til mangfold av opplevelser og obersvasjoner når det kommer til slike fenomener. Det er sjeldent bare en ting. Og flere ting kan ofte være riktig på en gang. En kritiker kan misforstås som sjåvinist, samtidig som en sjåvinist kan utgi seg som kritiker. Representasjon som metode dukker først opp som en problemstilling når folk utestenges, altså at sammensetningen i gitt utvalg ikke lykkes i å representere et større mangfold av befolkningen. For eksempel er det antagelig en fordel dersom den amerikanske kongressen representerer et bredt utvalg folk, når det kommer til kjønn, etnisitet, og klasse, både gjennom sin symbolkraft, som viser at du kan bli et senatmedlem selv om du er mørk i huden, eller ung, eller fattig. Den andre effekten som er minst like viktig, er at forsamlingen nå utgjør en gruppe med fler perspektiver og innsikter enn tidligere, de vil antagelig ha lettere for å vekte flere forhold og synspunkt i en sak, og dermed representere folket i en større grad, altså i motsetning til å ubevisst, eller bevisst favorisere de som ligner på monokulturen representert. (Jeg bruker USA som eksempel bare for å holde det tydelig, da Norge gjør en betydelig bedre jobb når det kommer til å representere klasselag og etnisiteter i stortinget.) Når man finner at reklame gjør det man vil at den skal gjøre, eller funker, for å formulere meg kortere, er det vel naturlig at representasjon fungerer på en lignende måte, bildene vi omgir oss med daglig, informerer oss i en eller annen grad om en tenkt verden. In a world where mass media is consumed in large amounts everyday, the impact of representation is often overlooked. Representation is the portrayal of someone or something in a particular way. In this case, it is how the media projects various identities, social issues, and events to an audience. Representation in the media is important because the media shapes our view of the world and how we see ourselves in society. False or nonexistent representation has the power to harm misrepresented groups of people and other people’s view of them. I USA endret holdninger til homofilt ekteskap seg drastisk på bare noen år, hvor det var 61% imot, i 2006, og 60% for, i 1019. Dette kan selvsagt skyldes flere faktorer, men man tror positive fremstillinger av LGBTQ i media kan ha spilt en stor rolle. Jeg prøver ikke å si at folk ikke er mer enn deres ytre, men hvis ens ytre fks. gir grobunn til forestillinger om at du er kriminell, så gir det en erfaring man ville vært foruten, om man ikke så ut på denne måten. Når ens ytre informerer verden rundt deg om en eller annen idé, er det veldig vanskelig å ikke også internalisere denne idéen. En slik opplevelse av verden deles ikke av alle, men graden av forståelse for at noen har det slik, vil gjøre det lettere for de som har det slik å bearbeide det, på samme måten som fornektelse av at det kan være slik (av folk som mener det ikke kan det, fordi de har aldri opplevd det) gjør det desto vanskeligere, og skyver grupper fra hverandre, da man ikke kan dele ulike opplevelser parallelt, men må oppsøke andre som har opplevd lignende for å få bekreftelse. I et isolert vakuum, kan man kanskje påstå at representasjon, inklusjon, eller kvotering er det samme som ekskludering eller diskriminering bare med et annet fortegn, eller gode intensjoner, eller hvordan man vil formulere seg. Men når utgangspunktet innebærer at man har dyrket en eller annen monokultur i en slik grad at andre utrykk er marginaliserte, så er det et forsøk på å justere dette, -When you're accustomed to privilege, equality feels like oppression. Jeg kan sikkert bable masse videre om hvordan representasjon er viktig, men det er vel klart nok hva jeg prøver å få frem, merk at jeg har brukt eksempler hvor representasjon tydelig fremstår som posititvt, som med alt annet, finnes det en verden av gråtoner, og eksempler på mislykket inklusjon, eller det som verre ér, min oppgave var såvidt jeg kan se å illustrere hvordan det kan være en positiv ting.

Han har visstnok sagt at han planlegger å pensjonere seg og Blow Dilbert up, så det kan jo hende det er planen, samtidig som det ikke virker veldig ute av karakter, slik som da han i 2006 spurte seg om ikke Holocaust var overdrevet, eller støttet Trump i 2016 o.l. Jeg sier ikke at Scott ikke kan få gjøre dette, men det maler kanskje et bilde av en person som lett lar seg lure i en slik retning, hvis en slik ladet poll fra Rasmussen report, er alt som skal til for at Adams skal trekke sin støtte til svarte Amerikanere.