Atib Azzad

Derí ligger kanskje den mest åpenbare løsningen spør du meg, dersom man vil ungå at plasten havner på avveie; gå tilbake til kartong-tuten. Utover det plager ikke de nye korkene meg nevneverdig, dersom resultatet er mindre korker som forsvinner ut i naturen, så er det vel rettferdiggjort.

Håper de har fått sjekket ut moonlight da, verdt titten.

På shino

Helt uavhengig av hvor godt eller dårlig man liker produktene deres, så unner man de vel ryddige arbeidsforhold? Det er fullstendig rimelig å ønske seg stabile arbeidsforhold, kontrakter som ikke plutselig kan termineres, og ikke minst, at skaperne fremdeles lønnes av produktet (at produktet befinner seg på en streaming-plattform, fremfor lineær-tv skulle jo i prinsippet ikke utgjøre noen forskjell for kompensasjonen til de innvolverte). Hvis man er så sur på produktene som produseres om dagen bør det sinnet rettes mot studioene fremfor menneskene som arbeider under dem, kanskje klarer man også å presse frem litt solidaritet med streikerne dersom man setter seg inn i streikens innhold og årsak.

Veldig gøyal den nyeste Turtles filmen: Mutant mayhem, gledelig å se dem uten denne selvhøytidelige gritty-heten som tidvis har fulgt heltene i halvskallene, et kjærlighetsbrev til Turtles fra 80' og 90'-tallet. Veldig inspirert å fokusere mer på tenåringsbiten i konseptet, og det er merkelig nok de menneskelige aspektene som resonnerer mest i en historie om muterte skillepadder.

Ja-ok, det må du nesten vise meg. Jeg kan ikke se at politiets etterforskningsmetoder er kritisert eller nevnt i noen av disse utstillingene, dersom dette var HOVEDGRUNNEN til utstillingens eksistens bør det vel være en smal sak å lede meg til denne selvsagheten. Vis meg.

Hvis man skal snakke om karma i sin opprinnelse, dreier det seg bare ganske enkelt om årsak og effekt, at en god handling vil føre til positive ringvirkninger, og dårlige handlinger likeså ha negative effekter radierende ut fra seg, i vesten har man tradisjon for å inkorporere en slags fortjeneste i dette konseptet, at god eller dårlig karma er en slags kosmisk straff eller belønning for handlingene dine, men dette er fraværende i konseptets reneste forstand, utover at det antagelig er deiligere å kjenne på positive ringvirkninger, enn negative, så er ikke karma et personlig regnskap som sådan. Dette med gjenfødelse er et aspekt nært knyttet til konseptet om karma, men likefult en vidreføring av teorien, karma i seg selv innebærer ikke nødvendigvis saṃsāra, selv om nesten alle teologiene som innebærer karma også innebærer et konsept om gjenfødelsessyklus. Det virker som årsaken for berøringsangsten rundt tematikken aktiv dødshjelp også har elementer av tradisjon og tro i seg, at tematikken er ytterligere betent fordi vi har praktisert idéen om livet som en hellig gave så lenge, uten å dermed påstå at det er hovedårsaken til sakens vanskelighet. Min holdning er at det er ens ukrenkelige rett å velge hvorvidt man skal leve eller dø, samtidig som jeg kan sympatisere med at helsepleiere har en aversjon mot å skulle hjelpe deg å slutte å leve. Problemstillingen rundt at noen velger å ta livet sitt når de neste dag ville valgt å leve er også vanskelig, at det ofte innebærer noe iboende irrasjonelt eller desperat i et slikt valg, at det ofte dreier seg om forhold som kan forbedres før man tar slike drastiske grep. Men hvis man ser for seg noen som er ute av stand til å ta sitt eget liv, bare ligge og ønske å dø, men ikke kan få dette innvilget bare fordi det ikke er lov, virker arbitrært og som man vekter ubehaget vi har med døden tyngere enn pasientens ønske om kontroll over eget liv.

Dersom hensikten bare er å så billig tvil, så er vel intervju-er med overgripere like suspekt som intervju-er med de som studerer mental helse hos sexforbrytere, kanskje tilogmed ytterligere tvilsom, da man kan så tvil rundt forbryternes ærlighet og motivasjoner siden de allerede er kriminelle (uten at det faktisk er noe jeg mener å gjøre, bare som eksempel på hvor uredelig man kan opptre dersom det er målet), jeg mener ikke å bygge hus på fundamentet av denne studien, men foretrekker å lene meg på noe, fremfor at det bare er min egen påstand. -Tror du ikke det er et makt-element i overgrep? Det er ikke løse påstander, de er hentet ut fra ofrenes beskrivelse av overgrepene. Men jada-neida, jeg kan ikke bevise at det de sier er sant, de kan selvsagt ha laget en slik utstilling bare hengt opp klær og løyet om at de har blitt overfalt, selvsagt, gevinsten er jo åpenbar; Alle vil jo bli sett som et voldekstoffer, og noen må jo perpetuere myten om overgrep som utbredt fenomen. Ingensteds i utstillingene er overgriperen navngitt, det er heller ikke gitt at hendelsen er anmeldt. Ustillingene er heller ikke en reaksjon på at politiet forsøker å hente inn vitnebeskrivelser, det er bare et ganske enkel måte å illustrere at påkledningen synes ganske uviktig for hvem som blir overgrepet, at man som utenforstående kanskje har en tendens til å tilskrive offeret urettferdig mye skyld i en slik situasjon. Jeg tenker at det er et effektivt grep som sier noe om tilfeldigheten i det, at bekledning ikke nødvendigvis spiller noen viktig rolle.

Det er bare fordi jeg ikke har uttalt meg i noen utstrakt grad om hva jeg legger í det, at jeg ikke helt forstår på hvilket grunnlag du kommenterer på. Først og fremst er det ikke jeg som har gitt tråden denne litt dumme tittelen, jeg tar ikke stilling til hvorvidt det i seg selv er etisk eller uetisk å innta næring i form av dyr. Dersom jeg skulle gitt tråden en tittel ville jeg fokusert på industrien og etikken í dét. Hvis jeg bare skal snakke generelt rundt den tematikken kan jeg godt ta utgangspunkt í gjennomsnittsutsiktene for en slaktegris. Hvorfor tar jeg utgangspunkt i en gris? Bare fordi problemstillingen illustreres ytterligere ved at grisen er på kognitivt nivå med en hund eller treåring, samtidig som dine kognitive evner egentlig ikke bør si noe om hvilken verdi du tilskrives. (Samtidig som lidelsen kanskje oppleves større parallelt med i hvor stor grad man er i stand til å oppleve lidelsen? Det er vel en sånn ting man ikke vet sikkert, men det man legger til grunn dersom man mener det er verre å utsette et tenkende vesen for lidelse, fremfor et vesen som hevdes å mangle opplevelse av seg selv.) Grisen, som alle andre dyr har det man kan kalle naturlig atferd, at den trives dersom den kan utforske, lete i jorda med nesa, og generelt interaktere med naturen rundt seg, den er sosialt flokkdyr som praktiserer en hierarkisk gruppedynamikk med rangordning og synkronisert atferd. Alle disse behovene er i direkte konflikt, eller negeres som følge av industriens krav om lønnsomhet, effektivisering og vurdering av dyret som et produkt. Som et tiltak for å imøtekomme dyras nysgjerrighet og behov for å rote med nesa, er det krav om å fylle bingene med rotemateriale vanligvis i form av halm, høy, sagspon, torv, og spon, det er ikke noe fastsatt krav til mengde utover hva enn mattilsynet vurderer som tilstrekkelig, altså ligger det i lovens ordlyd at selv når regelverket møtes så er tilstrekkelig nok, samtidig som det er lett å tenke seg at en haug med spon er en dårlig imitasjon av rik skogbunn, slik som også minimumskravene til størrelse på betongbingen antagelig er en mager erstatning til det å kunne bevege seg fritt. Det er også åpenbart industriens behov som settes foran dyras når barna skilles fra moren etter 28 dager, intensiv inseminering (27 og økende) av purkene har også gjort magesår til en utbredt sykdom og dødsårsak i bransjen, i tilegg til halebiting, luftveisinfeksjoner, halthet, og skuldersår. For å få mest mulig verdifullt kjøtt er grisen avlet for å ha unormalt lang rygg, som i kombinasjon med å vokse ca en kilo om dagen, på betonggulv lett fører til klauv-og ledd-lidelser. Det virker som alle er enige om at tilstanden illustrert i griseindustriens hemmeligheter, og betonggrisene (og skandalerunden til mattilsynet selv) representerer uønskede forhold, men selv gårder som møter minimumskravene innebærer at grisens behov og egenverdi nedprioriteres til fordel for effektivisering, og industriens behov. Griser utenfor fangenskap kan leve til ca. 10 år, i en klassisk produksjon er de utslitt etter 2. Dette ble kanskje et litt retningsløst innlegg, men kort sagt mener jeg behandlingen de mottar umulig kan kalles etisk, særlig når det ikke engang er nødvendig å behandle dem slik, verken for å ha en kjøtt-industri, eller for at vi skal få i oss næring. Når man kjenner til hunders sterke personlighet og innholdsrikhet, ville ikke det vanskeliggjort å putte dem i en slik samlebåndssituasjon hvis produksjon måtte ta høyde for en viss andel svinn som en direkte konsekvens av driften, at selv om de ikke skulle være blant dem som rammes av sykdom og død, så er det likevel bare drap som venter dem når de er i slutten av sin produksjonssyklus?

Ja, jeg vil ikke umiddelbart avskrevet fagfolk som arbeider med problemstillingen. Kanskje finnes det bedre studier men bare for å generelt uttale meg om at det er et maktelement i overgrep, så synes jeg dette er fullgodt. Studien du viser til vil vel antagelig også være gjort i form av intervjuer med fagfolk som jobber med de insatte, eller som intervjuer avde insatte selv, ikke? Jeg skulle ønske feministene hadde sluttet å stjele studiene dine, så slapp du å bare komme med løse påstander hele tiden. Utgangspunktet for min kommentar var at Jahoo snakket om døtre, for selv om døtre kommer i alle aldersgrupper, så er det vel kun når de er yngre at man tror man har noe man skulle sagt om hvordan de kler seg. Det er forøvrig ikke bare barns påkledning som fremstilles i utstillingen, det er folk fra universiteter, folk som jobber i helsesektoren, og folk som er gamle nok til å være på tak-bar. Her, her og her er andre utstillinger med det samme poenget. Jeg er glad jeg slipper å kvantifisere hvem som er stygge eller pene på en slik måte at det lar seg måle, men de som har gjort det fant en sammenheng mellom attraktiv-het og risiko for å bli offer, samtidig som slik informasjon er vanskelig å appelere praktisk, da man minimerer offerets handlingsrom, der man heller burde fokusere på å minimere forekomsten av seksuellt misbruk. Noe forteller meg at man ikke ville løst problemet selv om man kollektivt lykkes med å gjøre seg mindre skjønn og kle seg styggere. Det er jo ikke slik at det er uviktig, men for å foreslå mobbe-parablen igjen; Så minimerte man mobbing der elevene samlet seg rundt en forståelse om mobbing som u-etisk, og så økte forekomsten dersom det ikke fantes noen akseptert konsensus, i sistnevnte tilfelle vil elevene internalisere metoder for å ungå mobbing, og således delta i en perpetuering av oppførselen som i effekt fører til en slags stilltiende aksept. Å peke på offerets tilkortkommenheter når det kommer til offer-forebygging er jeg redd bidrar til å gjenta dynamikken jeg skisserer med mobbe-eksempelet. Tror du ikke det ville vært mer effektivt om Tyske gentiler brukte mer tid til å kritisere hvorfor Nazi-Tyskland hadde behov for å lage et slikt fiendebilde av jødene, fremfor å hjelpe jødene med å fremstå mindre jødete? (Jeg sier ikke at dette ville ungått katastrofen, kanskje var det allerede for sent, men i prinsippet ville det muligens vært en mer effektiv metode? Det er uansett bare ment for å ytterligere illustrere det jeg forsøker å kommunisere) I følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har man størst risiko for voldtekt dersom man er under 18, som jeg tenker peker på makt-elementet (Alle marginaliserte grupper (fattige, sexarbeidere, rusmisbrukere, de som er fengslet eller institusjonalisert, har mentale lidelser, tilhører LGBTQ, eller er tidligere seksuellt misbrukt) har økt risiko for seksuellt misbruk) og at det er vanligst at den blir begått av noen man kjenner, som kanskje reduserer viktigheten i å by seg frem? Blant alle former for voldtekt var utøver kjent for den utsatte i majoriteten av tilfellene, selv om 29 % av kvinner rapporterte om ukjente utøvere både ved voldtekt ved makt eller tvang og ved sovevoldtekt. Dermed er såkalte overfallsvoldtekter, der man blir overfalt av en fremmed, i mindretall. Det er vanligere å bli voldtatt av en person man kjenner. Jeg sa vel bare at deler av motivasjonen dreier seg om makt og kontroll, jeg sa aldri kun, jeg er åpen for at det finnes flere faktorer. Hvorfor du mener det dermed måtte resultert i drap eller skade forstår jeg ikke. Ei heller hvorfor det antydes at voldtekt ikke innebærer skade.

Beklager på forhånd at jeg regresser tråden til et tidligegere tema som i utgangspunktet var lite spennende. Jeg sa jeg var ferdig med dette, men også at jeg trengte gjensyn med She-hulk: Attorney at law for å uttale meg, det sistnevnte havner naturligvis i konflikt med førstnevnte (samt i konflikt med å være et menneske som bruker tiden sin fornuftig). Fordi diskusjonen blir såpass banal skal jeg forsøke å holde dette kort: Jeg godtok i utgangspunktet som følge av mangel på minne at serien har som premiss (eller forsøker å illustrere) at alle (som i et så overveldende flertall at untakene ble uviktige) menn i beste fall oppførte seg dår-aktige, og i verste fall perpetuerte et premiss om at alle menn var dumme, eller enda verre onde: Det er ikke sant, eller altså; Alle i serien fremstilles til en viss grad som klønete, inkludert Jennifer Walters (som igjen havner i konflikt med påstanden om henne som en såkalt Mary Sue) det er en del av seriens komedie, at vi alle bare later som vi har alt under kontroll. Men det er ikke dermed slik at serien fremstiller menn som særlig ondsinnede, vi nevnte allerede Bruce Banner, og Rupert Matt Murdock (Som fremstilles som seriens desidert mest kapable karakter) så har vi i tilegg kollegaen; Augustus Pugliese , Jennifers far; Morris Walters, Jenifers fetter; Ched, The Sorcerer Supreme; Wong. Samt karakterer som fremstilles mer nøytrale (aka. ikke i konflikt med Walters, eller som avatarer for menn som onde) Designerkongen; Luke Jacobson, Mann Bull, El Águila, Mr. Immortal, Saracen, og Porcupine. Wrecker er i utgangspunktet en motstander av She-Hulk, men blir i løpet av serien en hjelper, også er det litt uklart hvor Emil Blonsky står, hvorvidt han bare er en opportunist, eller er en faktisk rival (serien svarer ikke fullgodt på dette). De som gjenstår (med unntak av helt tertiære karakterer) som rene antagonister er mannsgruppen bak nettstedet Intelligencia, frontet av Todd Phelps aka. HulkKing hvis mål er å trakassere She-Hulk (og andre minoriteter) i tilegg til å stjele blodet hennes, Leap Frog, Donny Blaze, Cornelius P. Willows, og Josh Miller. Helt til slutt har vi Dennis Bukowski, karakteren hvis utsagn: Brukes for å illustrere at et så overveldende flertall menn (at untakene er uviktige) i serien fremstilles som ondsinnede og urealistiske. Det eneste problemet med dette er at serien singler ut Dennis som særlig avvikende, bokstavelig talt rett før Dennis kommer med denne uttalelsen forteller Jennifer ham at Only you would think that. Serien gjør det ved flere anledninger klart at Dennis ikke har noen støtte eller sympati hos seriens øvrige medlemmer (menn og kvinner), hans uttalelser gjelder spesifikt kun for ham, serien forteller oss senere gjennom en rettsak at The man is almost terminally deluded, det gjøres altså veldig tydelig at Dennis' uttalelser kun er illustrativt for et lite avvik, ikke for menn som helhet. Videre er jo også en av seriens tydeligste antagonist Titiana; En kvinne, samt flere bi-karakterer som fremstilles med ikke-fordel-aktige trekk, som Mallory Book; som i utgangspunktet føler seg truet av Jennifer, Lulu; Som tilsynelatende kun inviterer Jennifer i hennes bryllup for å ha noen å tråkke på, Runa; En formskifter som imiterer andre for personlig vinning, og Madisynn King og vennene hennes; Som fremstilles som alkoholiserte lufthoder. Ja, dette er kanskje ikke interessant for andre enn meg selv, samtidig som det ikke er så interessant for meg heller (selv om serien var mer fornøyelig enn jeg fikk fortalt), det er bare en omfattende og langtekkelig måte å fortelle at jeg ikke synes det er en legitim påstand at She-Hulk ønsker å formidle et budskap om at menn er onde/dumme. Den problematiserer hovedsakelig giftig online-trakasserings-kultur, og diverse andre kontemporære problemer i dagens samfunn, uten at det fortelles på bekostning av menns helhetlige ære, det er alltid spesifisert hvorfor noe kritiseres, det er tankegodset, ikke kjønnet i seg selv som fokuseres på.

Altså, skattepenger nytes åpenbart av flere enn sykkelkompisene til MDG, uten at jeg dermed er kjent med om hvorvidt man får støtte til bilreperasjon. (intensjonen er jo å satse på sykling, gående, og kollektivtransport, så det virker kanskje ikke så sannsynlig for tiden.) Altså, dersom alt man produserte havnet tilbake i resirkulering ville det vært flott, men mye av årsaken til at ting ikke lar seg reparere er jo også at man bruker billige løsninger som ikke er laget for å vare. Å hele tiden smelte om rammene til ødelagte sykler til nye sykler, gummien til nye seter og dekk etc. Er jo fint, men det virker selvsagt at det innebærer mindre utslipp om sykkelen ikke behøver å smeltes om, men kan fikses og holdes i god stand. Samtidig som det er vanskelig å snakke generelt om et så stort tema, særlig om man samtidig skal være så tendensiøs i hvordan man beskriver de ulike sidene.

Oslo kommune (og flere private) har støtteordninger som skal bidra til lavere forbruk, altså at man reparerer fremfor å kjøpe nytt. At forbrukskulturen har blitt så bakvendt at det plutselig er billigere å kjøpe nytt fremfor å reparere det man har, er ikke noe sunnhetstegn, tvert imot, det er ikke bærekraftig, uavhengig av hvor kardemommeby-aktig man måtte mene det er å påpeke.

Det er veldig forståelig at foreldre vil verne om døtrene sine, og rådgir dem etter beste evne når de skal ut i den skumle verden på egenhånd, det handler om omsorg og redsel for det mest verdifulle man har, selvsagt utstyrer man dem med alle rådene man kjenner til for å gjøre dem så godt rustet som mulig. Sannhetsgehalten i de inviduelle idéene er underordnet hvis summen av dem bidrar til døtrenes trygghet, det forstår jeg. Det er ikke umoralsk, det er en fryktelig stressende situasjon for en forelder å forebygge for slikt når statistikken for overgrep og krenkelser forteller slike brutale sannheter. Men er det nyttig eller i det hele tatt forebyggende å perpetuere myten om at klær spiller inn? Det er nok av folk som tror det spiller noen rolle hva offeret hadde kledd seg í, men det handler nok mye om at man prøver å forstå overgrep gjennom egne øyne, at overgrepet skjedde som følge av en libido man ikke kunne styre i åsyn av personen i antrekket, at datteren har kledd seg slik for å forføre menn, men ikke er klar for hva som skjer når feil mann lar seg forføre. At mannen rett og slett lot seg friste, på en litt sånn bibelsk måte, hvor kvinnen tildeles mindre autonomi, uten at hun fritas fra å tildeles en felles skyld. Studier peker på at overgriperens motivasjon dreier seg mer om makt og kontroll, og således at klærne til offerne spiller liten rolle, at overgriperne motiveres av en følelse av overlegenhet, ikke av hvordan offerne ser ut, at de søker hvemsomhelst som kan tilfredstille deres tørst etter dominasjon av den andre. Studier viser faktisk sammenheng mellom passiv personlighet, god tildekket påkledning og risiko for overgrep. Overgriperen husker faktisk sjeldent hva offeret kledde seg í. Supportersenteret Dove, har laget en utstilling over hva offerne for overgrep var kledd í da de ble overfalt: Når man forteller døtrene våre at de burde kle seg slik, fremfor slik, så er det åpenbart ment vel og beskyttende, men man forteller dem også at de er del-aktige i et potensiellt overgrep, eller at deres venner er dét om ulykken skulle ramme dem, noe som igjen bidrar til en frykt-kultur hvor man feilaktig klandrer hverandre fremfor å plassere alt ansvar hos overgriperen. Hvis det kan sammenlignes med mobbing i skolen, så ser man best resultater (minst mobbing) der mobbing sees på som fullstendig u-moralsk, at det hersker en enighet i at det er uakseptabel oppførsel. Og tilsvarende, at mobbing er mer utbredt der man har internalisert mobbingen, og spekulerer i hva de som blir mobbet har gjort, og hva man selv kan gjøre for å ungå å havne i den situasjonen, en slik fryktkultur gir mobberen mye større albuerom for å praktisere asosial oppførsel, og elevene begynner i større grad å korrigere og kritisere hverandre, fremfor å fordømme mobbingen, det sees på som et u-ungåelig aspekt ved det å gå på skole, og i praksis blir det også det.

Hvor, og hvordan skal man reparere sykkelen sin i våre dager, hvis sykkelverksteder liksom tilhører fortiden?

Jeg forstår ikke hvorfor det skulle vært noe iboende dumt med sykkelverksted.

Beskrev greit hva hva er? Antromorfisering? Jeg har egentlig bare forsøkt svare deg på innsigelsene du kom med; At lovene vi allerede har bør håndheves, og at man ikke skal menneskeliggjøre dyr. Jeg er enig i begge deler, og greier ut hvordan jeg ikke synes det er menneskeliggjøring av husdyr å annerkjenne at de har kognitive og følelsesmessige evner. Jeg aner ikke om dette er en motpol til hva du skriver, for det er uklart om du ser på dette som antromorfisme, eller ikke. Hvis du ønsker å se meg involvere meg i mer konkrete problemstillinger, så finnes det bakover i tråden. Når planter også krever mindre ressurser, i form av vann, land, og energi, så forstår jeg at det trekkes frem i et klimaperspektiv også: Total emissions from global livestock: 7.1 Gigatonnes of Co2-equiv per year, representing 14.5 percent of all anthropogenic GHG emissions. (Global GHG emissions from the production of food were found to be 17,318 ± 1,675 TgCO2eq yr−1, of which 57% corresponds to the production of animal-based food (including livestock feed), 29% to plant-based foods and 14% to other utilizations.) https://www.ipcc.ch/report/ar5/wg3/ https://www.epa.gov/ghgemissions/global-greenhouse-gas-emissions-data Jeg ønsker ikke å heie frem en inviduell modell for å redusere utslipp, men bakgrunnen for mitt grep var likevel at dette faktisk var noe jeg kunne gjøre, eller bidra med, eller la være å bidra med, og jeg gjorde et slikt valg både på et etisk- og -klimarelatert grunnlag.

Det er ikke nødvendigvis antromorfisme å annerkjenne dyrs autonomi, at de er levende vesen med smertereseptorer og alt det fører med seg. Å antromorfisere dyra innebærer å tilskrive dem menneskelige egenskaper, og det er jeg ikke nødvendigvis ute etter selv om jeg annerkjenner at dyra har et følelsesliv og er levende vesner som kan sanse, oppleve smerte og glede. Nøyaktig hvordan disse opplevelsene oppleves kan jeg selvsagt ikke vite. (Bare for enkelhetens skyld så snakker jeg hovedsakelig om såkalte husdyr her) At de har rett til å være fri, eller rett til å være fanget kan jeg ikke helt uttale meg og da jeg ikke vet hvem som skulle delt ut slike rettigheter, men deres naturlige tilstand kan vel i utgangspunktet sies å ha vært frihet, uten at det dermed er slik jeg ville argumentert for dyrs rettigheter.

Altså, jeg er jo selv en veganer, så jeg tar utgangspunkt i mine standpunkter, men har heller aldri møtt noen som er veganer fordi de mener å menneskeliggjøre dyr. Om ikke: Det kan tenkes, jeg trodde i utgangspunktet du refererte til et spesifikt utsagn fra meg, siden du kritiserte denne menneskeliggjøringen i posten du siterte meg í.

Jeg gidder sjeldent å tilskrive masse gravitas til mennesker jeg synes har en dårlig eller magisk forståelse av tingenes tilstand. Enda mindre synes jeg de dårligste eksemplene bør gjøres til avatarer for tematikken.

Enig i begge deler. Samtidig som jeg opplever at det er rom for forbedring i lovverket også. Utover at mennesker også er dyr, ser jeg ingen som forsøker å beskjele husdyr i en slik grad at de tilskrives menneskelighet.

Ja, du har rett, jeg har svart mer generelt om tematikken enn jeg har forholdt meg strengt til formuleringen som tilskrives jjkoggan, jeg tok utgangspunkt i at formuleringen mente å utrykke det generelle synet jeg forsøkte å redegjøre for. Jeg tror det er riktig, men jeg kan ikke vite, jeg kan i alle fall ikke ta utgangspunkt i formuleringen som sådan, da jeg mistenker at den ikke lykkes med å utrykke kjernen av tematikken. Vær snill å ikke ta kontakt bare for å sløse vekk tid, da kan du heller la være.

Uten å gå inn på vagheten av hva det vil si å være hvit, så er mitt intrykk at det er uklart, men at historikere og arkeologer ser ut til å synes det som mest sannsynlig at hun var gresk med persisk og sogdiansk-iransk slekt. (Om det dermed gjør deg såkalt hvit kan ikke jeg svare på (If Greeks and Italians were viewed as not white just a few decades ago, but are considered in the fold now, what might happen to hundreds of millions of light-skinned people from India or Iran or Mexico or Egypt (to name just a few possibilities)? And if the category “white” does one day expand to include them -- as it most certainly will -- what stories and practices will be lost in that process?).) Samtidsvitner ville antagelig heller ikke brukt hudfargen som en benevnelse på den måten vi gjør. (it is worth noting that the skin-colour distinctions we have today didn't exist in ancient Egypt. Instead, they simply classified themselves by the regions where they lived.) Scholars generally identify Cleopatra as having been essentially of Greek ancestry with some Persian and Sogdian Iranian ancestry, based on the fact that her Macedonian Greek family (the Ptolemaic dynasty) had intermarried with the Seleucid dynasty. [...] there is no genetic basis for race, any claims to being able to identify Cleopatra's "true racial background" from her family tree perpetuate nothing else but a modern political position. [...] The truth is that we have no idea of the origins of Cleopatra. She was certainly of a royal Macedonian family, but whether her mother (or any other of her female ancestors) was Egyptian we just don't know. Når det kommer til netflix-serien fremstår den som mer informert av svart kontemporær-kultur i USA, enn av mer såkalte klassiske historiske kilder, det gjør det ikke nødvendigvis til en dårlig dokumentar, men en dokumentar som tar for seg temaet med et annet perspektiv enn det man kanskje forventet. [...] Mary Lefkowitz, Professor Emerita of Classical Studies at Wellesley College, traces the main origins of the black Cleopatra claim to the 1946 book by J.A. Rogers called World's Great Men of Color, although noting that the idea of Cleopatra as black goes back to at least the 19th century. [...] In addition to being a symbolic figure in American Black feminism, Cleopatra became an icon for Egyptian audiences over centuries as well as in the modern age for the Arab and Egyptian nationalist movements. As a national icon for Egyptians, Cleopatra has been seen by such figures as Ahmed Shawqi as representative of the conflict between Egypt and imperialist European powers

Altså, i en nord-Amerikansk kontekst så reduserer man stereotyper ved å representere ikke-hvite i roller som de historisk har hatt vanskeligere for å få. (Både i direkte form, som mer arbeid for svarte skuespillere i USA, og indirekte, gitt at representasjon er effektivt) [...] Emerging Black actors receive significantly fewer chances early in their careers to make their mark in leading roles, compared with white actors, and they have a lower margin for error. Og her er det naturlig til å være fristet til å peke på individene i seg selv, at det er opp til skuespilleren å lage seg de mulighetene hen trenger for å lykkes, men dersom denne individsforklaringen ikke er fullgod, at det er sant, samtidig som noen grupper faktisk har færre muligheter og større vanskeligheter, representerer den bare et aspekt av problemet som vanskelliggjør det å ha en samtale om det. For kan det være at en hvit overrepresentasjon i top management i beste fall innebærer en forsømmelse av representasjon av ikke-hvite, og i verste fall perpetuerer den samme dynamikken som bidrar til at top management er så homogent. For denne dynamikken gjenspeiles også ellers i USA også, hvor svarte er overrepresentert i lavtlønnede yrker. (Dynamikken er gjenspeiles forøvrig også i formue, inntekt, helse, hus-eierskap (som er den vanligste måten å vidreføre verdier gjennom generasjoner) frihet, livsengde, og arbeidsmuligheter) [...] Both film and TV still have very little minority representation among top management and boards; film in particular is less diverse than relatively homogenous sectors such as energy, finance, and transport. [...] Overall, our analysis found that Black workers are underrepresented in the highest-growth geographies and the highest-paying industries. Meanwhile, they are overrepresented in low-growth geographies and in frontline jobs, which tend to pay less. Disse gjennomsnittene negeres ikke av det faktum at Morgan Freeman har vist seg som en stjerne studioene tør å vedde penger på, selv om det selvsagt bidrar til det samme målet, men såkalte eksepsjonelle individer er ikke nødvendigvis et eksempel på at tendensen ikke finnes. Så kan man invende at man ikke kan løse slike systemiske utfordringer bare ved å caste ikke-hvite i roller de tidligere var ekskludert fra, og det er selvsagt sant, disse utfordringene kan nok (og bør) løses mer effektivt gjennom politikk, men det betyr jo ikke dermed at den symbolske kraften i film ikke bør regnes med, eller at disse tingene ikke er viktige for dem som jobber i industrien og får tilgang til flere roller. (symbol-effekten som åpenbart er vanskelig å måle, og delvis ydmykende å vedkjenne seg (at man på et nivå er fristet til å tro gjengivelser på film sier noe om virkeligheten. AKA. derfor reklame funker) i å se en mer normalisering av hvem en svart person kan gestalte på film tror jeg heller ikke skal undervurderes, selv om samtiden ikke maler et like groteskt bilde som fortiden.) Dette med Cleopatra og egypt vanskelliggjøres av en nord-Amerikansk kontekst, da Egypt har spilt en viktig rolle for mange Afro-Amerikaneres søken etter identitet, samt Hollywoods historie med å portrettere Cleopatra som hvit, særlig når produksjonen i stor befolkes av Afro-Amerikanere, og tar utgangspunkt i et ganske afrocentrisk perspektiv perpetuert av historikeren Dr. Haley. Alle disse faktorene har nok bidratt til at man har valgt å representere Cleopatra som svart, og i et nord-Amerikansk perspektiv, selv om man ikke fullstendig er i stand til å konkludere med hvilken hudfarge eller etnisitet hun Cleopatra hadde, noe serien også nevner. Man kan i ettertid kanskje si at man valgte dårlig når man ser på den overveldende backlash-en serien har fått, samtidig som denne backlash-en i stor grad er noe som har fulgt svarte i USA ganske jevnt, på den måten at det bare er nok en tirsdag, og kanskje sier seg fornøyd med å lage Cleopatra-serien på deres premisser.