Atib Azzad

Så hvis alle disse irrelevante bakgrunnskaraktere var hvite istedet, ville det ikke vært woke? Forøvrig forstår jeg ikke helt hvordan man skal løse denne kritikken av overfladisk representasjon om man samtidig ikke har lov å ansette noen som forstår perspektivene deres bedre slik at representasjonen blir mer troverdig. Og på hvilken måte er She-Hulk woke? Det var ikke meningen å sette det opp som en umulig målpost, jeg ville bare redegjøre for mitt perspektiv når det kommer til hvor lite legitim denne backlash-bevegelsen fremstår.

Jeg er nysgjerrig på She-Hulk, den er vel ganske konsistent med tegneserien, hvis det endring av IP som gjør ting woke. Men siste inspill tyder på at det er woke med en retningsløs episode hvor det er ikke-hvite. (så er det selvfølgelig ikke det at det er ikke-hvite i episoden, men at de er der OG det er dårlig skrevet...)

Ja, det var mer for min del, for å si min fred for denne gang, angående skadeligheten av trakassering og trusler, det er ikke deg jeg anklager for å bagatelisere denne delen av bevegelsen. Jeg er i mot slik atferd i det hele tatt. Men jeg mangler informasjonen tilgjengelig for å se at dette er noe som foregår på samme måte fra ulike fraksjoner, for det første er det ikke det samme å sende trusler til Moses Ingram, som å kritisere JK Rowling for hennes uttalelser om transpersoner, og for det andre kan jeg ikke se det bygges en bevegelse med JK Rowling som fundament. Hvis det er uklart mener jeg en tilsvarende bred bevegelse som anti-woke bevegelsen, man kan godt kalle kritikken mot Rowling for en bevegelse, men den eksisterer ikke utover å beskytte transpersoner, som igjen er problemet slik jeg ser det med anti-woke bevegelsen, alt som går utenfor et ganske snevert status quo havner på listen. Jeg synes ikke det er meningsløst, men jeg ser ikke at den bevegelsen denne mot-bevegelsen snakker om eksisterer på den måten de foreslår, det minner om mannegrupper jeg har møtt, som ikke mener de er imot kvinners rettigheter eller frihet, men som utelukkende deler anekdoter om menn som urettmessig anklages for voldtekt, og føler seg paranoide rundt et system de mener favoriserer kvinner (realiteten er at de er i større risiko for å selv bli voldtatt av en mann, enn å bli offer for løgn om voldtekt), jeg tror som regel på individene i gruppen når de erklærer seg som frie fra misogyni, at det som driver dem er beskyttelse av menn, men ser dem likevel som offer for en utbredt misforståelse eller vrengebilde hvor andre gruppers rettigheter leses som et angrep på ens egne. Du må gjerne vise meg at jeg tar feil, at det finnes belegg for denne frykten for urimelig kansellering, eller at disse såkalte woke-grupperingene opptrer slik at det er behov for en anti-woke bevegelse Ja, jeg mente ikke å legge så mye tekst på deg som en taktikk, men jeg synes det virket mer rimelig å ta for seg et faktisk tilfelle for å belyse nyansene av diskusjonen som muligens har funnet sted på en rimelig måte. Det er veldig lett å fremstille det som urimelig å caste ikke-hvite Hobbitter dersom man bare gjengir alt helt overfladisk. Personlig ser jeg ikke hvordan den delen av underholdningsbransjen vi snakker om noen gang har vært så veldig tankevekkende, tvert imot, det har alltid vært sanitiserte liksomdiskusjoner om fks. rasisme for et hvitt publikum, alá Driving Miss Daisy, eller revisjonistisk pentagongodkjente Pax Americana fantasier. At man i større grad utfordrer etablerte idéer, hvit som normalt, male gaze, heteronormativitet, og alle de etablerte reglene i Hollywood som først og fremst kan gjøre det vanskelig for ikke-hvite ikke-mannlige ikke-cis som forsøker jobbe i bransjen, men som også i verste fall perpetuerer noen dårlige idéer og i beste fall resirkulerer ferdigtygget stagnans.

At det er en reaksjon på det de kaller woke er vel åpenbart, det er da hele fundamentet de agerer ut ifra. Jeg ville vise til at det å true noen definitivt kan være et ønske om sensur eller kansellering, hele handlingen dreier seg om å kontrollere den andre ved å foreslå uattraktive scenarioer dersom de ikke lystrer. Jeg antar det var åpenbart nok, og at du vil snakke videre om dette, men jeg oppfordrer til å ta et øyeblikk og annerkjenne hvor destruktivt det kan være for en person å være fokuspunktet for slike kampanjer. Å avskrive mobberne som idioter er ofte ikke til stor hjelp for offeret, effektiv bagatelisering av slik oppførsel så man også under den såkalte gamergate-bevegelsen, hvor trakasseringen ble fremstilt som noe avvikende, der den egentlig var en essensiell del av kampanjen. Og selv om skuespillere og kjendiser åpenbart er mennesker med følelser og verdi, bør man ikke underdrive symboleffekten slike kampanjer har for mer sårbare grupper som indirekte rammes av trakasseringen. Moses Ingram får støtte av kollegaer og selskap, men hvilken effekt har det for en tilfeldig svart tenåring når man ser mengden hat det genererer å være med i Star Wars-francisen om man har mørk hud? Og jada, man bør selvsagt skille mellom legitim kritikk av utviklingen av en IP, og sjåvinissme og rasisme, og ungå å anklage de som driver med førstnevnte for å utrykke sistnevnte. Man bør også ungå å møte kritikk av sistnevnte med anklager om at man dermed forsøker å avvise legitim kritikk med anklager om rasisme. Hvis det er greit for deg tar jeg bare utangspunkt i Rings of Power, og deres fargeblinde casting? Argumentet imot er at Tolkiens verden er en nord-europeisk middelalderverden (det er en fantasifortelling), og således logisk nok befolkes av hvite mennesker (og alver, og hobitter og dverger..), hvorvidt Tolkien hadde et konsekvent syn på hudfarger synes å være opp til debatt hos Tolkien-teologene, jeg har ikke kunnskapen nødvendig til å påstå det ene eller det andre, men et par punkt som synes relevant er hvordan hele denne nord-europeiske middelalderverden er kreasjonistisk, altså utgår det å argumentere utifra biologi og evolusjon (det er en fantasifortelling). Tolkien beskriver i liten grad hudfarger, men beskrivelser av nyanse kommer gjerne i tandem med hvor edle eller pure karakterene er, de som beskrives som mørkere er ofte de som har falt fra nåde på en eller annen måte. Og selv om jeg ikke tror Tolkien mener å dermed tilegge melanin etikk (det er en fantasifortelling) så kan jeg se hvordan det blir problematisk å perpetuere idé (selv om det er ubevisst/tilfeldig for Tolkiens del) om at hvithet gjenspeiler renhet, og mørk hud representerer et fall fra gud (Eru). Når jeg argumenterer for en whites only-produksjon av Tolkien, synes jeg det er ukomfortabelt, ikke fordi jeg har internalisert disse stemmene du foreslår fra styrerommet, men fordi hudfarge opphøyes på en måte det ikke egentlig er belegg for i Tolkiens verker, særlig når man samtidig ser hvor komfortabel man er med endringene Peter Jackson gjorde med kildematerialet. Dersom man laget en Tolkien fortelling utelukkende for -og av Tolkienpurister, kan jeg kanskje se hvordan dette ville vært en debatt som ville blitt avgjort av bøkene. Men når man lager et produkt som er ment å favne bredt, synes jeg det blir rart å nekte ikke-hvite skuespillere å delta i produksjonen, samt å nekte ikke-hvite representasjon på skjermen, særlig når det er så lite omtalt i bøkene, særlig når budskapet ofte handler om aksept og toleranse, hvordan man ikke kan vite hva et vesen er i stand til utifra deres ytre, eller deres stilling, særlig når man allerede har eksempler på avvik som aksepteres (hvorfor er det akkurat hudfarger som havner i søkelyset, fremfor fks. at Gollum fremstilles uten klær?). Dette blir veldig spesifikt om Tolkien, men jeg synes det er mer fruktbart enn å diskutere ut fra et fiktivt scenario. Jeg synes ikke i seg selv det er problematisk å inkludere en svart transperson i en nord-europeisk middelalderverden, dersom det likevel er en fantasy. I en film som spesifikt forsøkte å formidle noe realistisk om den såkalte svartedauden i Norge i 1349, ville jeg ikke hatt noen gode argumenter for å inkludere en svart transperson, samtidig som forslaget om å plassere en svart transperson der, ser ut til å leve i hodene til de som misforstår svarte mennesker i Bridgerton e.l. til å signalisere slutten på realistisk casting, når det egentlig symboliserer at man ikke lenger forbeholder fantasi-produksjoner til hvite skuespillere, selv om fantasien har tudortiden som bakteppe. Jeg ønsker meg selvsagt ikke at man skal tilskrives meninger eller kanselleres på urettferdig eller urettmessig grunnlag, samtidig som jeg ikke synes det er like åpenbart som deg hvorfor denne svarte transpersonen ikke får figurere i denne produksjonen disse spillutviklerne diskuterer. Det er jo noe de diskuterer og har makt til å utvikle slik de ønsker, dersom de ser viktigheten av representasjon og transrettigheter så ser jeg ikke noe problem med at de plasserer det inn i spillet sitt selv om de tar utgangspunkt i europeisk middelalder, dersom denne andre ikke deler denne visjonen er vel alternativene å overbevise de andre, eller bevege seg videre til et nytt prosjekt, ikke på noe tidspunkt argumenterer jeg for at denne personen bør kanselleres eller stemples som noe dersom det er urettmessig. Jeg registrerte at Robert Eggers fikk noe pushback for sin whites-only vikingfilm, men tydeligvis ikke mer enn at den ble produsert og laget slik han ønsket det, med forbehold om at jeg ikke faktisk har lest kritikken, mener jeg dette er urimelig. Robert Eggers må få lage filmen i sin visjon, dersom denne fantasi-viking filmen likevel gestaltes av historisk korrekt etnisk make-up, er det like greit som at en annen fantasi-viking film har valgt fargeblind casting. Jeg registrerer at det ikke er like selvsagt at hvit hudfarge er normen, at dersom man ikke spesifikt lager noe som handler om hudfarge så gestaltes bare rollene av hvite skuespillere by default. Det kan sikkert oppleves som fremmed når man er vant til at det ikke var sånn, og det er jo leit for de som ikke lenger kan investere seg i fantasier når det dukker opp ikke-hvite, men jeg savner gode argumenter for hvorfor representason ikke skal vektes, eller hvorfor ikke alle skuespillere i Hollywood skal få like muligheter til å gestalte roller.

En trussel er per def et forsøk på å kontrollere noens handlinger: Trussel: En trussel er en verbal, strategisk eller positurisk (kroppsspråk) aggressiv ytring eller handling som søker å tvinge ett eller flere andre individer til enten å utføre eller ikke å utføre bestemte handlinger, under lovnad om at noe alvorlig eller verre kan eller vil skje. [...]One of the most striking similarities between the anti-wokeness movement and past political movements is the use of fear and intimidation to silence opposition. This tactic has been used throughout history, most notably during the infamous McCarthy era in the 1950s. During this time, Senator Joseph McCarthy led a campaign against alleged communists in the US government and Hollywood, using unfounded accusations and fear-mongering to discredit and ruin the careers of those he targeted. The tactics used by McCarthy and his followers were so effective that the term “McCarthyism” is now used to describe any unfounded or indiscriminate attacks on individuals or groups based on their political beliefs. Unfortunately, it seems that these same tactics are being used by proponents of anti-wokeness today, as they seek to silence those who advocate for diversity and social justice.

Betyr dette at blackface og kolonialisme er verdier du tror på? Siden du tilsynelatende forsøker å inkludere verdier du anser venstresiden å holde, når du inverterer situasjonen? Dersom jeg fremdeles kunne lese marx ville det brydd meg veldig lite at denne evige misforståelsen om kommunisme var gjengitt i en eller annen trekant et sted, jeg leser den overalt ellers.

Jeg er kjent med alkoholmisbruk på Grønland og i Canada, årsakssammenhengene er nok også mer komplekse enn bare alkohol i seg selv, det dreier seg jo i begge tilfeller om kolonialiserte folk, men det er ikke en diskusjon for nå. Jeg vet ikke hva du mener kvalifiserer til innarbeidet kultur, men trygdekontoret kom tilfeldigvis på radioen etter jeg hadde lest inlegget ditt, Thommas Seltzer gjorde et poeng av at arbeiderklassekulturen innebar mer enn bare ruteskjorter, nemlig cannabis, at mange arbeidsfolk gjerne tok seg en bønne, eller hvordan han formulerte det (jeg har ikke tid til å høre gjennom programmet nå, men linker til riktig episode). Det er ikke ment som noe større argument i seg selv, Per Bergersen som episoden tar for seg kalles jo allerede i tittelen en outsider, og det er vel rikitig i moderne tid at outsider-kultur er den som innebærer cannabis-kultur. Men fra 60'tallet og til nå, må man vel kunne observere at det har gått fra å være et marginalt fenomen til å bli relativt mainstream, og er ikke 60 år nok tid til å utvikle en kultur? Jeg vet ikke hva slags kriterier du setter for det, eller hvor nyttig det er å argumentere på denne måten, det vil jo alltid bare argumentere utifra et status quo, der vi ikke har kultur for de tingene vi ikke har gjort, og hár kultur for de tingene vi hár gjort, en apell til tradisjon. Så har vi jo også dette med funn av cannabis i vikinggraver, universitetslektoren ved kulturhistorisk museum argumenterer for både rus-og nytte-bruk, i tilegg til dyrking av hemp for klær og materialer. Men ja, uansett, jeg er usikker på om det i det hele tatt er så sterkt argument, jeg håper i det minste vi evner å lage oss en kultur om det er noe man ønsker, at man ikke er låst til å repetere samme mønster som er etablert i fortiden, noe jeg synes jeg ser hele tiden, men kanskje er det ønsketenkning. Det er uansett ikke så viktig, dersom vi ikke kunne ha cannabisbruk her som følge av manglende kultur, så ser man jo likevel at man ikke lykkes med å strupe bruken på noe vis, diskusjonen handler om hvordan man skal forholde seg til den reelle situasjonen man står í, ikke ønsketenkning hvor nulltoleranse innebærer null bruk (som jeg håper vi har lært til nå). Du må nesten finne forskning som sannsynliggjør at vi sannsynligvis har gener som gjør cannabis farlig. Jeg tror ikke det stemmer. Og det kan tenkes dødsstraff ville fungert dersom man så politiet henrette brukere en masse, men da står man tilbake med et lang værre samfunn, vil jeg si. Hvis man får seg til å henrette folk over slike bagateller er jeg redd dødsstraff hadde blitt hammeren og alle problemer spiker.

Jeg måtte slutte å diskutere krigen her inne, samme med krigen i Ukraina, det er på nettet jeg ser folks dårligste holdninger utrykkes tydeligst, og jeg har desverre ikke psyke til å stå i alt det menneskefiendtlige, og krigsforherligende pisset som postes til tider. Men kudos til de av dere som orker, jeg beklager at jeg ikke klarer å delta. Uansett, poenget mitt er at det er kanskje viktigere å snakke om denne krigen der ute i det virkelige liv, ikke tillate at vi stilltiende, passivt, bare ser på hva som skjer, men lar dette også angå oss på godt og vondt. Og ja, selvsagt er andre konflikter også viktig å gi oppmerksomhet, men jeg tror ikke egentlig det er en motsetning, jeg tror det blir enklere å snakke om Kongo om man allerede snakker om Gaza. Og bare for å komme med et slags bidrag til slutt, ikke bare synsing, oppfordrer jeg til å signere oppropet for å trekke oljefondet ut av Israel, jeg legger ikke ved noen større argumentasjon, enn denne informasjonen, så får de som er motagelige ta en titt, og signere dersom det gir mening.

For at ikke denne diskusjonen du vil ta opp om Lara-Croft tegnserien skal bli helt idiotisk før den har startet, er det nyttig om du faktisk klargjør at du forstår hva du snakker om, for beskrivelsen din av hva det såkalte male gaze ér, synes mangelfull, og blir ikke bedre av at du setter den opp som en motsetning til kropps-positivitet. Alt for ofte preges slike diskusjoner om at man ikke engang gidder sette seg inn í hva det er teorien man kritiserer, tar for seg, og til slutt ender ord som critical theory bare opp som et skjellsord uten substans.. Men det er kanskje hensikten..

Og nå i nyere tid, fikk vi.. The Irishman, med stor grad av samme casting, tematikk, og regissør som Goodfellas. Vi fikk.. Judas & The black messiah, en Fred Hampton biografi med afroamerikansk regissør og hovedsakelig cast. Her kunne jeg trukket frem nyere Spike Lee filmer også til samme poeng, men Judas & The black messiah er en så fantastisk film at jeg tillater meg å spre ordet. Som en morsom notis her, apropos Spike Lee, er hvordan den eminente (spør du meg) Do the Right thing, tapte (Best picture) for den langt svakere (spør du meg), vi løser rasisme mens vi kjører; Driving miss Daisy under Oscar-utdelingen i 1990. Noe som gjentok seg i 2019, hvor den ikke fult så gode (spør du meg) som Do the Right thing; Blackkklansman, tapte for nok en bland (spør du meg), vi løser rasisme mens vi kjører; Green Book. Er ting virkelig så fremmed idag? Filmer om WWII har jo virkelig blitt samlebåndsmateriale, vi drukner i neglbitende spionthrillere og hjerteskjærende dramaer fra perioden, såvidt jeg kan se er de også fremstillt med tidsriktig casting. Zone of Interest er heller ikke den beste analogen til Scindlers List, siden de har så ulik tilnærming, men det er absolutt en film å sette på listen dersom man mener det ikke lages viktige, eller effektive, filmer om Holocaust idag. Det virker som om man tror at fordi man i mindre grad er villig til å lage whites only fantasy-filmer, og laget et doku-drama om Kleopatra i et afroamerikansk perspektiv, så har man også sluttet å caste tidsstypisk i filmer som tar for seg faktiske hendelser og personer, men jeg kan ikke se at det har skjedd, utover at det er mye polemikk om svarte Hitlere og hvite Idi Amins.

Nøyaktig samme fremstilling bare med svarte folk ville vært Our team is predominantly black and male, Thats unfortunate, and hopefully something we can change in the long term. But hey, we live in [insert predominantly black country] and thems the shakes, as they say. As black males we have absolutely nothing against our gender or etnicity, except it gets dull, we have enough black maleness in our daily lives. Diversity is fun, colorful, inspiring, It makes creating worlds and stories more interesting. Hele premisset ditt avhenger at it i denne sammenhengen henviser til biologiske sannheter om hvit/svart såkalt rase, at det blir kjedelig fordi folk med denne hudfargen er dull, ingenting i resten av teksten (særlig ikke når man leser hele teksten) tilsier at dette er en rimelig eller god, lesning, en langt mer nærliggende tolkning er at it henspiller på hvordan det blir (dull) når hele gruppen er for like

Men herregud, du forstår fremdeles ikke hvordan dette er en annen fremstilling enn den du forsøker lage en analog til? Tørnquist ønsker seg mangfold fordi teamet hans nå består av individer med de samme kvalitetene, det blir kjedelig. De er ikke kjedelige fordi de er hvite, det er kjedelig fordi de er for like. Det er ikke likt som å påstå at svarte folk er livlige. Det ene er en kritikk av ensformighet. Det andre er en antagelse om at vet noe om en persons oppførsel basert på hudfarge. Dersom noen snakket om å ønske seg mer mangfold i en gitt gruppe, og forklart at her er alle svarte, det er litt uheldig. Så ville alle med helt grunnleggende leseforståelse forstått at det ikke er uheldig i seg selv at noen har mørk hudfarge, eller at mørk hudfarge innebærer monotoni som en biologisk kvalitet, men at avsenderen illustrerer gruppens enfoldighet gjennom å peke på at hele gruppen deler for eksempel denne karakteristikken.

Whatever man..

Vil er ikke helt ordet. Men jeg synes rasisme er alvorlig nok til at det virket viktig. I tilegg til at argumentet er så idiotisk at det virket lett å forklare hvordan det er feil. Men ja, her kommer du likevel og erklærer det for å være rasistisk, uten noen større redegjørelse. Og det er garantert ikke er siste gang man ser ytterligere polemikk med dette som fundament. Så ja, du viser meg at jeg godt kunne latt vær å kaste bort tiden min på det, takk.

Det er ikke å vri og vende på det, å påpeke at det ikke er analogt å beskrive noens utseende, og det å spekulere i noens indre basert på fordommer rundt deres ytre. Som sagt, dette er jo en gruppe han jobbet med, de kunne selvsagt vært monotone selv om de bestod av flere hudfarger, og da ville det nok falt seg mer naturlig å peke på mer faktiske forhold som klassebakgrunn og arbeidserfaring, uten at det dermed er selvsagt at man ville utgjort en monoton gruppe selv med disse delte erfaringene, men i de tilfellene hvor det likevel oppleves slik, ville det vært lett å peke på det som årsak. Mannen i ditt eksempel kan selvsagt lyve, men er det hensiktsmessig å gå så langt inn i noen hypotese? -Ragnar synes gruppen han jobbet med manglet flere perspektiver, de var fks. alle hvite, de var fks. alle menn. (Er det ikke fair å spekulere í at hvite menn i Norge har liten erfaring med hvordan det er å være en etnisk minoritet?) (Ville dere anklaget ham for ageism dersom de var samme alder og Tørnquist ledet oppmerksomhet til det?) -Mannen i ditt eksempel konkluderte med at måten menneskene oppførte seg på var et resultat av deres biologi. Jeg kan helt ærlig ikke snakke mer om Ragnar Tørnquists tekst nå, det blir for dumt, og jeg vil bare gjenta meg. Siden hele teksten handler om én ting, er det temmelig enkelt å forstå hva han forsøker å si. Den eneste seieren som er å hente her er at setningen ikke står så godt på egenhånd, den kan fremstå problematisk om den hentes ut av sin kontekst.

Så greit at vi har kommet til sakens kjerne da. Tørnquist beskriver en gruppe som består av det han mener er for mange med samme perspektiv, gruppen består av hvite menn, det er ikke å hevde at hvithet kommer med biologiske egenskaper å beskrive gruppen som hvite, det er et forsøk på å beskrive hva gruppen mangler av mangfold. De er sikkert like på måter som er avgjørende og fundamentale, og som ikke har noe med biologi å gjøre, og Ragnar ville sikkert gjort klokt i å ungå å nevne hudfarge når man ser hvor villige folk er til å stemple han som rasist på semantisk grunnlag. Hvis jeg skulle spekulere tipper jeg alle har nogenlunde lik klassebakgrunn, alle interesserer seg for gaming, kanskje alle har utdannet seg ved samme institusjon, feiret russetiden på nogenlunde samme måte.. Ingen av disse likhetene ville kommet som følge av biologi, og det er fullstendig urimelig å dedusere at det er hva han forsøker å kommunisere. Disse svarte menneskene i eksempelet ditt foreslås som for livlige og energiske fordi de er svarte, altså som en følge av deres biologi, det er ulik logikk og ulik konklusjon, eneste fellesnevneren er at begge nevner hudfarge.

Men igjen; Det henvises ikke til biologi når han snakker om at denne gruppen han jobbet med ble for ensrettet, det er ikke gjennom sin hvite rase at monotonien oppstod, men fordi alle angivelig hadde de samme perspektivene. Analogien din hvor det at arbeiderne var for livlige og energiske fordi de var svarte, synes mer problematisk, fordi du synes å hevde de er livlige og energiske som et resultat av sin etnisitet. Tørnquists tekst har også fordelen over din analogi, hvor hele problemstillingen beskrives i lengde fremfor gjennom bare en setning, som absolutt ville gitt bedre vekstrom for misforståelser.

Ja, det er jo heldigvis bare et kollokvisk utrykk, altså ikke noe staten eller en institusjon med makt forsøker å påføre stakkars menn, det er jo heldigvis også et utrykk som er myntet på forklaringer der de er fullstendig overflødige. Der den som fortelles til allerede forstår hva det dreier seg om, og den som forteller har feilet í det å ta høyde for at den de forteller til har kunnskap om temaet. Kollokvisk finnes det også mange syn på kvinnelig utrykk som synes nokså kjønnsdiskriminerende, beleilig nylig forfattet i en morgenbladet-sak tilsynelatende inspirert av kritikken rundt Kamala Harris' diksjon, latter og verbal fremtoning: Kvakking, gneldring, skingring, hvining, piping, bjeffing, rasping, knegging, kakling. Det er fra dyreriket vi henter våre karakteristikker av kvinnestemmen. Harris er blitt kalt en «hyene» av Trump-tilhengerne. Repertoaret for å beskrive den mannlige stemmen er nærmest ikke-eksisterende. Avvikene fra den dype, mannlige, fornuftige stemmen straffes derimot hardt – se bare på tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide. Den lyse stemmen hans var selve humorkjernen i sketsjene der Harald Eia parodierte politikeren i programmet Tre brødre som ikke er brødre i 2005. [...]I en video fra 1960-tallet snakker Margaret Thatcher med en tynn, nesten syngende, falsett om den unike opplevelsen det er å tale i det britiske underhuset. I senere videoer kan man se henne legge haken på brystet og si, med påfallende mørk stemme, at hun vil «answer that … very deeply». Flere har tatt æren for å ha hjulpet Thatcher med å legge om stemmen. [...]Rett før presidentvalget i 2016 gransket magasinet The Atlantic stemmen til demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton. I dokumentaren The Science Behind Hating Hillary’s Voice bidro flere stemme-eksperter med analyser av Clintons stemme, og de var alle enige om at stemmen hverken var spesielt høy eller skingrende sammenlignet med andre kvinner på hennes egen alder. Det Clinton gjorde, som hennes jevnaldrende kvinner ikke gjorde, var å snakke offentlig for store publikumsmasser flere ganger i uken, rope og snakke høylytt i mikrofon. Vitenskapen bak hatet mot stemmen hennes, konkluderte dokumentaren, var nok heller sexisme.

Når du spør meg hvorfor det å gå bort fra rasevitenskap skulle være rasistisk forteller du meg at du ikke har forstått hva jeg skriver eller lenker til. Det er ikke jeg som blander jeg illustrerer hvorfor det kan være problematisk med såkalt fargeblindhet, også. Det du skriver her synes å komme som en spekulasjon av hva du mener jeg sier, fremfor hva jeg faktisk forsøker fortelle deg. Uten at det er ment som en frekkhet oppfordrer jeg deg til å lese det jeg har skrevet og lenket til en gang til, for ingenting av dette står som noe logisk svar til hva jeg prøver å si.

Det som problematiseres rundt raseindeling av mennesker er påstanden om at fenotyper forteller deg nok om personens biologi til å dele dem inn i raser. At Tørnquist forsøker å beskrive gruppen han har jobbet med og hvordan den er for ensrettet er ikke det samme, selv om også han beskriver ytre karakteristikker av sin gruppe, men han forsøker altså ikke perpetuere raseideologi selv om han beskriver gruppen han snakker om som hvite og menn. Ragnar peker altså ikke på hudfargen i seg selv som et problem, det er ikke gjennom å være hvite de er ensrettede gruppen Tørnquist jobber med er for monoton, mener han, de deler for mange perspektiv, der han ønsker seg mangfold. Og jeg kan gå med på at det kunne vært en problematisk beskrivelse dersom han pekte på en gruppe hvite menn og spekulerte í at de sikkert er kjedelige fordi alle er hvite og menn, men dette er jo faktisk en gruppe han kjenner og jobber med, hvis de er så like at det blir et problem når det kommer til perspektivrikdom, så er det vel Tørnquist selv som vet det, eller det er i det minste hans versjon av situasjonen. Jeg sier det er bad faith, for det burde være så innlysende hva han snakker om, men fordi han har beskrevet gruppen som hvite skal man liksom ignorere resten av konteksten og foreslå Ragnar som rasist på rent semantisk grunnlag. Jeg trodde dette var forestillingen anti-woke hadde om såkalt woke, at man ikke kan ytre seg lenger uten at man helt urimelig stemples som det ene og det andre. Når man leser teksten er det helt tydelig at Ragnar verken kritiserer den hvite rase, eller promoterer rasevitenskap. Hvis du svarte på mer enn det uthevede vil du kanskje se at man ikke mener å basere en hel modell på dette, det er flott, og helt grunnleggende, å se individer som seg selv, som både teksten jeg siterer, og jeg har understreket. Jeg ble bedt om å svare for hvordan det å gå vekk fra rasevitenskap liksom også er rasistisk ifølge anti-rasister, og dette er svaret, det betyr ikke at jeg synes kritikk av fargeblindhet er den eneste kilden til å løse et samfunnsproblem, men at jeg kan se, og annerkjenner at det har blitt brukt som et verktøy for rasisme, og at det er problematisk å ignorere folks problemer dersom de kommer som direkte følge av andres syn på en overfladisk karakteristikk. Hvis fks. du ble forfulgt for å være kristen, og fortalte meg at butikken bare solgte deg gammel frukt, ville det vært frustrerende for deg dersom jeg nektet for denne forklaringen du opplevde så tydelig, hevdet at systemet var perfekt og deretter lette etter feil i deg personlig for å forklare hvorfor butikken behandlet deg på denne sjåvinistiske måten.

Problemet er at fargeblindhet også har vært et verktøy for å fremme rasisme. [...]the researchers categorized color-blindness as either color evasion or power evasion. The first means ignoring someone’s race or ethnicity to reduce prejudice and possible tension, or focusing on human similarity rather than differences linked to racial group membership. The second, power evasion, is the denial, minimization, and distortion of the existence of institutional racism. All the studies in the new review focused on either color evasion, power evasion, or both. Det er altså overhodet ingenting i veien med å ikke se rase, som sådan, det er jo bare å ikke være en rasist, la hvert individ være, uten å dømme de på gruppenivå, ingenting i veien med det. Men dersom man gjennom sin fargeblindhet samtidig gjør seg blind for urett, ujevnheter og sår som er påført folkegrupper som følge av rasisme, så perpetuerer man i værste fall denne uretten videre gjennom sin berøringsangst. [...]At its face value, colorblindness seems like a good thing—really taking MLK seriously on his call to judge people on the content of their character rather than the color of their skin. It focuses on commonalities between people, such as their shared humanity. However, colorblindness alone is not sufficient to heal racial wounds on a national or personal level. It is only a half-measure that in the end operates as a form of racism. Jeg kunne sikkert skrevet mer utfyllende om det, men antar det er nok til å forklare denne tilsynelatende motsetningen? Jeg var en av de som kunne se at alt Tørnquist gjorde seg skyldig í var å beskrive noen av karakteristikkene som gjorde gruppen han snakket om så ensrettet eller monoton. Jeg synes ikke raseteori er legitim selv om jeg kan beskrive at folk har hvit hud. Og det andre er bare en ondsinnet tolkning av hva Tørnquist forsøkte å si, innholdet i teksten hans forklarer tydelig hvordan han etterlyser seg større mangfold i produksjonsteamet, ikke fordi han tror på biologisk rasisme, men fordi han ønsker seg flere perspektiver, jeg kan ikke egentlig tro du tror på det selv en gang, det er bare bad faith.

Slik jeg forstår deg (fra tidligere) sammenstiller du det med å være kritisk til såkalt fargeblindhet (fordi det fremdeles foregår urett langs disse uvitenskapelige markørene) og det å tro på rasevitenskap. Jeg kan fint være enig i at det er en uting å vidreføre slike uvitenskapelige idéer, samtidig som jeg ikke tror det er tiden for å slutte å snakke om hva de har ført til, fordi sårene fremdeles er aktuelle. Jeg synes ikke dette gjør meg til noen som elsker raseideologi.

Kan det ha noe med at woke er en sekkebetegnelse som rommer alt mulig forskjellig, siden det er kuratert av kritikerne av hva enn sekkebetegnelsen skulle romme?

Ja, definitivt. Det er vel viktig å kommunisere at hensikten her er å forbedre et destruktivt element ved dagens såkalte narkotikapolitikk, hvor utfallet ikke nødvendigvis medfører mindre bruk, men tryggere bruk, og mer fornuftig økonomisk fordeling.

Det er et dumt misbruk, for det har ikke rot i virkeligheten. (Og jeg påstår ikke at du hevder det) La meg legge ved en studie som bør avlive myten om denne mannshatende feministen. (Så kan vi kanskje heller spørre oss hvorfor denne fremstillingen er så populær, selv om den ikke har noen forankring i virkeligheten..) [...]In six studies, we examined the accuracy and underpinnings of the damaging stereotype that feminists harbor negative attitudes toward men. Random-effects meta-analyses of all data showed that feminists’ attitudes toward men were positive in absolute terms and did not differ significantly from nonfeminists'. An important comparative benchmark was established in Study 6, which showed that feminist women's attitudes toward men were no more negative than men's attitudes toward men. We term the focal stereotype the misandry myth in light of the evidence that it is false and widespread. [...]Examination of attitudes toward women showed that while both groups (feminister & ikke-feminister) displayed attitudes toward women that were positive in absolute terms, feminists’ attitudes toward women were more positive than nonfeminists. Importantly, feminists’ positivity toward women and men were positively correlated: the warmer they felt toward women, the warmer they also felt toward men, contradicting any notion that feminists’ ingroup love for women translates to outgroup hate for men [...]Nonetheless, the researchers found that both feminists and non-feminists incorrectly believed that feminists hold negative attitudes toward men. In other words, the stereotype of feminists being anti-men persists even within feminist circles. The researchers hope their findings will help set the record straight. “The present findings disconfirm a trope that deters women from feminism, and which is widely used to delegitimize it,” they write in the study results. Indeed, the notion that feminists hate men is one of the primary reasons women hold back from declaring themselves feminists. Christina Scharff, a lecturer at King’s College, interviewed young German and British women and concluded, “I found associations of the term ‘feminism’ with man-hating, lesbianism or lack of femininity was a key factor in rejections of the label ‘feminist’.”