Atib Azzad

[...]Nice people made the best Nazis. My mom grew up next to them. They got along, refused to make waves, looked the other way when things got ugly and focused on happier things than “politics”. They were lovely people who turned their heads as their neighbors were dragged away. You know who weren’t nice people? Resisters.

Jeg ville påstått at Viktor Frankl vár sterk (selv om det kanskje ikke gjenspeilet seg i muskelmasse), da han overlevde Holocaust. Og hvis du synes det er et banalt svar helt på siden av tematikken, så ønsker jeg deg velkommen til min verden, og har forhåpentligvis illustrert hvorfor jeg ikke ser vitsen i å fortsette denne utvekslingen.

...Men dersom alle forsøk på å formidle hvordan det er å leve med ni fingre, blir avbrutt av halvsannheter som jeg mener mennesker har ti fingre! -Så danner det seg etterhvert et bilde, hvor poenget ikke er noen slags biologisk sannhetssøken, men et forsøk på å stenge ute fortellinger om variasjoner i antall fingre. Det som gjør diskusjonen ekstra kjedelig er at man ikke engang gidder å inngå i noe, man bare gjentar påstanden om at mennesket har ti fingre, som om den har noen annen opplysning enn at mann abonnerer på denne feige konstruksjonen hvis hele hensikt er å minimere de det gjelder.

Problemet med utsagnet kun to kjønn, eller en eller annen variasjon av det, er jo ikke at det stemmer omtrentlig med en biologisk forståelse, men at det har vært brukt for å marginalisere skeive, ikke-binære, transfolk og andre. Utsagnet det finnes bare to kjønn, er sjeldent tatt frem for å vise at man synes det er helt greit at et kjønnsspektrum også rommer andre enn cis-folk, tvert imot, det er brukt for å marginalisere en minoritet ytterligere, og i verste fall avvise deres eksistens. Det er fint at man mener disse skal aksepteres i samme grad som cis-folk, men da bør man jo ikke samtidig vidreføre snakkepunkter som er konstruert for å vanskeliggjøre livene deres. At folk flest plutselig ble så opptatt av biologi uten å gidde å sette seg litt inn i hva de prater om, er ikke et betryggende tegn for de det gjelder. Og du kan finne biologiske forklaringer for hvorfor mange utvikler en identitet som ikke samsvarer med biologisk kjønn, det er mer enn føler/mener/synes. Hvis man ønsker å diskutere mangfoldet av kjønnsutrykk og identiteter, er det veldig rart å inlede det med en halvsannhet om biologisk kjønn som 100% binært: [...]Det er et biologisk faktum at både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer dannes fra det samme primordiet. Dette utvikler seg enten til det ene eller andre sett med kjønnsorganer avhengig av genene og hormonell påvirkning. Man skulle tro at saken da er såre enkel: Har man to X-kromosomer, så utvikles primordiet til kvinnelige kjønnsorganer. Har man ett X- og ett Y-kromosom, utvikles det til mannlige kjønnsorganer. Men biologi er nesten aldri svart-hvitt. For det første kan det oppstå individer som har et uvanlig sett med kjønnskromosomer, for eksempel XX+Y (oppstår hos cirka 1 av 1000 individer) eller XX+YY (oppstår hos cirka 1 av 30.000 individer) eller bare ett X-kromosom (oppstår hos cirka 1 av 2000–5000 individer). Men ikke bare det – hos noen individer kan noen celler i kroppen ha ett sett med kjønnskromosomer og andre (for eksempel celler i kjønnsorganprimordiet) et annet sett. I alle disse tilfellene vil utviklingen av kjønnsorganene (og sekundære kjønnskarakteristika som bryster og hårvekst) kunne forstyrres, med et resultat som ikke er fullt forenlig med helt mann eller helt kvinne. Men det stopper ikke der. Hormonell påvirkning har svært mye å si. Dersom primordiet til kjønnsorganene får en hormonell påvirkning som ikke «matcher» det genetiske kjønnet til individet, kan kjønnsorganene utvikle seg til noe mellom mannlig og kvinnelig. Det er ikke vanskelig å tenke seg at hvordan man oppfatter eget kjønn, vil kunne påvirkes av hvilken form kjønnsorganene og sekundære kjønnskarakteristika får. Men man skal ikke bare avskrive dette som en subjektiv forvirring som går på tvers av genetisk kjønn. Det kan også ligge nedfelt i hjernens struktur. Hjernen inneholder veldefinerte områder som styrer seksuell adferd. Noen av disse viser uomtvistelig kjønnsforskjeller, noe som åpenbart henger sammen med at menn og kvinner har biologisk ulike seksuelle funksjoner og viser forskjeller i seksuell adferd. Og – ikke overraskende – disse dannes også fra det samme primordiet hos begge kjønn og kan påvirkes av hormoner under fosterutvikling (og senere i livet, rundt puberteten). Kan det derfor finnes kjønnsmessige blandinger også her? Så absolutt!

Den store utskiftningen innebærer i sin logiske ende at menneskerettserklæringen var et tricks av vestlige eliter fordi de ønsket å utslette hvite folk og hva enn som menes med hvit kultur, at det er mange ikke-hvite i et land, er ikke det samme som at denne konspirasjonsteorien viser seg å stemme. Det er ikke sånn at Atlantis plutselig viser seg å finnes, hvis Venezia skulle sunket i sjøen.

Hvis man skal gå litt omtrentlig til verks, kan man sikkert slå seg til ro med at det biologisk er to kjønn, eller et spektrum med to ytterpunkter, om man vil gardere seg litt: [...]Kjønn er ikke 100 prosent binært, det er et spekter dominert av to ytterpunkter. Det finnes individer som utvikler kjønnsorganer som ligger mellom disse ytterpunktene. Og hjerneområder som styrer seksuell adferd, kan også variere over et spekter uavhengig av genetisk kjønn. Og selv om det gjerne finnes biologiske forklaringer for hvorfor mennesker utvikler en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med ens biologisk kjønn, så synes det som en meningsløs og uendelig oppgave å skulle telle antall ulike identiteter folk utvikler, det ville vært et like umulig spørsmål å besvare når det kommer til cis-folk; hvor mange varianter av identitet har de? For oss lekmen virker det viktigst å forstå at noen mennesker har en identitet som avviker i en eller annen grad fra deres biologiske kjønn, og at disse også ønsker trygghet, tilhørighet og aksept. Akkurat hvor mange variasjoner av denne tilstanden som oppstår i hvert enkelt individ virker som et blindspor.

Når jeg sier Gibson-versjonen var det bare i et forsøk på å skille filmene fra hverandre, jeg skulle kanskje heller beskrevet den som 1984-versjonen, da det kanskje gir mindre rom for misforståelse. Men ja, jeg pekte naturligvis på karakteren Anthony Hopkings spiller når jeg snakker om Blight. Jeg annerkjenner at 1984-versjonen er betraktet som den mest sannferdige av filmatiseringene, jeg forsøker bare trekke frem hvordan Blights fremstilling kommer med visse forventininger som følge av tidligere fremstillinger (som beskriver ham mer tyrannisk), og bruker dette som et eksempel på hvordan (blant annet) filmkonvensjoner og tradisjoner havner i konflikt med evnen en underholdningsfilm har til å levere noe sannferdig.

Jeg forstår 72 kjønn som en satirisering av kjønnsidentitet, ikke-binære, transpersoner, og kjønnsdysfori, men kanskje Fatninja har lyst å oppklare hva hen mener når hen trekker frem dette med 72 kjønn, for ingen av fenomenene jeg foreslår som innholdet i denne sleivete-formuleringen er imaginære, alle er reelle fenomen. Helsedirektoratet, og verdens helse-organisasjon, definerer ikke disse tilstandene jeg foreslår å være innholdet i det omtrentlige paraplybegrepet 72 kjønn, for å være mentale lidelser, men det er klart at folk som deg, sitter på kompetansen til å overprøve dette. I relevans til trådens tema: [...]Approximately 100,000 queer men were arrested under Germany’s anti-gay law between 1933 and 1945. Of those, 53,000 were convicted and served prison sentences. It is believed that between 7,000 and 10,000 were detained in concentration camps. Those numbers include transgender women and nonbinary people who were not seen as their lived genders by the Nazis.

Skriften sier vel nok til at man kunne marginalisert aseksuelle slik man marginaliserer skeive, formaner ikke bibelen til å være fruktbare og forplante seg, slik at menneskene skal dominere jorden? Merk at jeg ikke dermed argumenterer for at trossamfunnet ditt skal se på aseksuelle slik kirken tradisjonelt har sett på skeive, bare at man kan grave frem lignende tekstpassasjer som kan brukes for å forsvare slik intoleranse. Folk sliter naturlig nok med tro og seksualitet, særlig innen religiøse miljøer hvor visse seksualiteter er tolket å være i konflikt med troen, jeg synes det er bra at staten er villig til å gå inn og nekte religioner å helbrede noe som ikke er en sykdom, selv om det kanskje tråkker litt på bildet av guden deres som allmektig. Hvis man lever med en tro som forteller deg at du har syndig legning, så blir grensene for hva som er riktig for en selv potensielt skadelige.

Det smerter meg å tenke på skeive folk som befinner seg i en religiøs institusjon som mener det er grunnleggende galt å være skeiv, og ønsker seg at menigheten skal hjelpe dem å minimere seg selv så en passer inn i disse arbitrære rammene, det er selvskading men ikke på egenhånd. Hvis en anorektiker oppsøker kilden til sitt dårlige selvbilde, og ber om hjelp til å miste seg selv enda mer, så synes jeg ikke det er mye mer komplisert problemstilling bare fordi vedkommende oppsøkte de som pushet narrativene som ledet til selvhatet på egenhånd. (Jeg forsøker forøvrig ikke å sammenligne legning med en diagnose, sammeligningen ligger i forstyrrelsen som oppstår i møte med en kraft som forteller deg at du må endre deg radikalt for å være elsket eller tilfredstillende) Så er det helt sikkert en gråsone og glidende overgang fra når slik hjelp går fra å være ikke så skadelig, til livstruende, og det er sikkert noe man må ha eksempler for å godt kunne granske.

Forbbudet mot såkalt konverteringsterapi er vel også et punkt hvor statens beskyttelse av sine borgere veier tyngere enn religiøs utøvelse, da det ikke finnes belegg for å beskrive såkalt konverteringsterapi som noe annet enn tortur. Masse lidelse uten stor annen effekt enn at offere hater seg selv og sin legning. Religioner står fremdeles fri til å pakke inn anti-skeive budskap på delikate måter, og fortelle sine medlemmer at gud ikke liker skeive, eller samlivsformen til skeive, eller hvordan de har lyst til å fremføre det, de har bare ikke lov å presentere såkalt konverteringsterapi som noe som funker.

Kort fortalt er poenget med å trekke frem ressurser at noen med mer romslig økonomi vil ha større anledning til å granske å evt. forbedre seg selv, i kontrast til noen som sliter med å få endene til å møtes, og må bruke mesteparten av sin tid på det, i tilegg til hva det forverrer av psykisk helse å føle at man lever i usikkerhet. Alle problemer man evt. måtte sitte med vil sannsynligvis forverres dersom man må leve under økonomisk press og usikkerhet. Ikke én slik faktor bør foreslås som eneste forklaringsmodell, slik de som harselerer med trangboddhet som mulig medvirkende årsak ser ut til å tro, når man forsøker å utbedre risiko og uhelse i befolkningen må man naturligvis spekulere i flere medvirkende årsaker til hvorfor noen fra en slik bakgrunn eller slikt økonomisk sjikte har større risiko for å handle sånn-eller-sånn. Men det er klart, at dersom man er fornøyd med forklaringsmodellen som sier seg fornøyd med å erklære dem uhelbredelig annerledes, så må vel alle andre forsøk på forklaringer avvises.

[...]Far-right parties and movements have increasingly come to incorporate ideas of gender equality into their political agendas. While seemingly out of concern for women's rights and safety, these issues are in reality seldom more than a veil to further the stigmatisation of immigrant—and specifically Muslim—men. Indeed, the supposed sexual dangers of Muslim men, although with deep historical roots, have in recent years been capitalised to make women's rights an important (pseudo-)question for the far right. In this threat-based narrative, Western values of equality, progressiveness and tolerance are positioned in complete and irreconcilable contrast to alleged Muslim oppression, backwardness and dogmatism. It is a trope that centres around the idea of an ‘us’ against ‘them’ where the imagined in-group of native White women, and by extension the White nation itself, is at risk due to the inherently predatory, violent and overly sexual nature of a homogenously and hyper-simplistically imagined out-group of Muslim men. Sweden provides an especially illustrative example of this phenomenon. It has come to be imagined by the international far right as a deterring example of how increasing sexual violence follows generous immigration policies. In fact, international far-right efforts, with the far right in the United States at the forefront, have over time come to cement the idea that Sweden is literally the ‘rape capital’ of the world. This is a far-right narrative, which goes against commonly held international views of Sweden as among the most equal and safe places in the world. It also ignores a lack of scientific support that increasing immigration would lead to more immigrant-perpetrated rape and disregards the many issues that come with comparing sexual assault statistics internationally. Beyond this, given how important nationhood is for marking in-group identity and belonging, it becomes relevant to understand how immigrant-perpetrated rape in Sweden—for them an external national context—serves for an international and especially US far-right movement. More than this, given that Islamophobia is often associated more strongly with the European far right, it also poses the question of why the supposed Muslim immigration problems of a small Nordic nation would matter to the far right in the markedly different US context.

[...]Claim: “There has been a major increase in the number of reported sexual offences in Sweden” Facts: According to the Swedish Crime Survey, there has been an increase in self-reported sexual offences over the last ten years, although a downward trend can be seen from 2018 onwards. Of the population (aged 16–84), 0.9 percent state that they were exposed to a sexual offence involving the use of force in 2022. It is important to note that sexual offences comprise a broad spectrum of offences, from minor incidents to very serious incidents such as rape. According to Brå, the tendency to report primarily minor incidents has increased over time, whereas victimisation for serious sexual offences has remained more steady and is considerably lower than for sexual crimes in general. The number of rape offences reported to the Police Authority has also increased over the last ten years. This can partly be explained by changes in legislation. As the definition of rape in Swedish law has broadened, it is difficult to compare the levels of reported crime over time. It is also difficult to make international comparisons based on crime statistics, as many acts that are considered rape under Swedish law are not considered rape in many other countries. Furthermore, in some countries, if several offences are committed on the same occasion, only the most serious of these will be recorded. In Sweden, in principle every offence committed on a single occasion is recorded. While Sweden, according to Eurostat’s statistics, has long had the highest number of reported rapes per capita, Brå’s study shows that if the legal conditions and statistical methods had been the same as in Germany, Sweden would rank somewhere in the middle of the statistics from Eurostat. Moreover, willingness to report sexual offences also differs dramatically between countries. A country in which these crimes are talked about openly, and victims are not blamed, will also have more cases reported. Sweden has made a conscious effort to encourage women to report any offence. #MeToo and other movements against sexual crimes and abuse in recent years may have further increased the willingness to report victimisation, both to the police and in surveys. According to the above-mentioned study by Brå, women in Sweden are more exposed to rape than women in countries in southern and eastern Europe, such as Spain, Portugal, Poland and Greece, even after adjusting the statistics. These differences may be due to more rapes actually taking place in Sweden, but may also be due to greater willingness among Swedish women to report victimisation. In short, there is no support for the claim that Sweden deviates significantly from other countries in north-western Europe when it comes to the incidence of rape.

Så NRK-artikkelen hevder vestlige eliter søker å erstatte nordmenn med ikke hvite utlendinger? Folk oppfører seg som om The great replacement/Den store utskiftningen bare er en teori som forteller om endring i demografi, men teorien innebærer at vestlige eliter ønsker å erstatte hvite folk i Europa med ikke-hvite folk fra utenfor Europa med intensjon om å ødelegge såkalt hvit kultur, og utrydde hvite folk. Det er ikke synonymt med å snakke om endringer i demografi, og vil sikkert få mye mindre kritikk dersom de klarer å skille mellom disse to tingene, at andelen innvandrere og barn av innvandrere har økt i Norge, er ikke det samme som at vestlige eliter mener å utrydde hvite folk, og hvit kultur. [...]The Great Replacement (French: grand remplacement), also known as replacement theory or great replacement theory, is a debunked white nationalist far-right conspiracy theory coined by French author Renaud Camus. Camus's theory states that, with the complicity or cooperation of "replacist" elites, the ethnic French and white European populations at large are being demographically and culturally replaced by non-white peoples—especially from Muslim-majority countries—through mass migration, demographic growth and a drop in the birth rate of white Europeans. Since then, similar claims have been advanced in other national contexts, notably in the United States. Mainstream scholars have dismissed these claims of a conspiracy of "replacist" elites as rooted in a misunderstanding of demographic statistics and premised upon an unscientific, racist worldview.

Tror det er et identitetspolitisk narrativ som er blit pushet av mange av de snakkende hodene den siste tiden. Premisset her forutsetter jo at man avviser ignorerer eller rett og slett ikke kan noe om historie, hvis man skal lete frem årsakssammenhenger for hvorfor såkalte muslimske land har diverse problemer, vil jeg si det er langt mindre magisk å peke på imperialisme, kolonialisme, med alt det innebærer, enn hvilken versjon av mannen i himmelen de tilber. Hvis det var noen konsekvens mellom kristendom og demokrati ville man vel sett de beste demokratier i Afrika, da kristendommen har lenger historie der, enn Europa. Kanskje er det en sammenheng mellom stabilitet/ustabilitet og plyndring/plyndret, men det er kanskje en kjedelig forklaringsmodell når den ikke forutsetter en grunnleggende forskjell mellom folkegrupper.

Fy faen! Mens etniske nordmenn må betale ut av egen lomme, eller må gå med flatt og rett hår!?

imperialisme & kolonialisme er også en del av forklaringsmodellen for hvorfor såkalte muslimske land ikke er like vellykkede som fks. skandinavia. Kristendommen har lenger tradisjon i Afrika enn Europa, som bør være oppsiktsvekkende for de som forsøker å forklare en nasjons fremskritt og en annens vanskeligheter med religion, og ignorere makt, utnyttelses, og plyndrings-aspekter.

Det er laget seks filmatiseringer om mytteriet på Bounty, fortellingen om mytteriet på Bounty baserer seg hovedsakelig på Blighs egen bok om hendelsen, Edward Christian's Appendix, og en tredje bok av John Barrow, venn av Heywood-familien, og vitnemål fra rettssaken hvor mannskapet var tiltalt. Særlig bøkene etablerer en del myter som sementeres jo mer fortellingen får plass i populærkulturen, som filmatiseringene ytterligere gjør til troper og deretter konvensjoner man forventer i en Bounty-film. Samtidig som Mel Gibson-versjonen ofte trekkes frem som mer sannferdig enn sine forgjengere, i den graden en spillefilm kan gjengi faktisk historie på noen meningsfull måte, den var også mer kritisk/woke(?) til hvordan mannskapet utnyttet menneskene på Tahiti, og selv om Gibson-versjonen toner ned fremstillingen av Bligh som en tyrann, er denne fremstillingen likevel blitt en av arketypene man forventer av en Bounty-film. -Og sorry, jeg vet det er pedantisk, jeg bare klarer ikke la være når noen beskriver en spillefilm som sann historie, for; Ja, den baserer seg på en virkelig hendelse, men underholdningsfilm vil alltid prioritere underholdning, og formalistiske grep som folk kjenner, over historisk gjengivelse, jeg sier ikke de ikke kan være informative, eller inspirere til å undersøke de faktiske hendelsene, men jeg er bekymret for hva som skjer hvis man glemmer å være kritisk til sannhetsgehalten i spillefilm.

[...]Over at least the past 20 years, Israel has presented itself as a champion of LGBTQIA+ communities in contrast to Palestinian society, which it portrays as being incurably blighted by homophobia. Queerness confers no immunity from being buried in the remains of bombed-out hospitals or from starvation from the famine Israel has manufactured in Gaza. Being transgender does not mitigate the hunger driving Palestinians to aid sites that Israeli soldiers transform into killing fields. [...]During the recent outburst of Palestinian liberation struggles against Israeli settler colonial violence, Zionists flooded our social media networks with statements such as “try to organize a pride parade in Gaza.” Such statements are characteristic of pinkwashing, and they are used to delegitimize Palestinian anti-colonial uprising. These statements fit within a larger context of structural racism in which Israel is portrayed as enlightened, and a proponent of gay rights, while Palestinians, especially those in Gaza, are uniformly described as anti-gay and therefore deserving of murder and expulsion from our land. Comments like these are not borne out of a genuine concern for queer and trans lives and the violence we face. Irrespective of the internal dynamics of Palestinian society, the biggest impediment to any parade in Palestine is Israeli colonialism and the barbaric blockade that has ghettoized and fragmented Gaza from the rest of Palestine. Whenever Palestinians collectively speak up for our rights, we are bombed by Israel’s colonial army and silenced by mainstream media. The queer Palestinian experience teaches us how “Pride” without total liberation is a hollow, meaningless and a deceptive idea. Zionists highlight the fact that the Pride parade in Tel Aviv serves as proof of Israel’s commitment to queer liberation. However, Pride in Israel is a state-sponsored propaganda strategy designed to pinkwash Israel’s colonial crimes against Palestinians, queers and non-queers alike. Pinkwashing is a form of colonial violence that attempts to convince the world that Palestinian queers have no future in our homeland or among our families, and that our colonizer is now our “saviour.”

Med fare for å fortelle andre hva de skal føle, tenker jeg det at NRK legger ned programmer man liker, innebærer skuffelse, snarere enn skepsis, særlig den type skepsis trådstarter fisker etter. Jeg skulle også ønske NRK ikke følte behov for å kutte og effektivisere (eller selge hele eiendommen på marienlyst for å leie et annet sted), men kritikken her er jo ikke at NRK forsøker slanke seg.

Ser ut som svaret er nei.

Jeg tror vi har sovet litt i timen når det kommer til å gjenkjenne fascisme, kombinert med høylytte importerte "analyser" fra USA siden 80'tallet (i Norge) hvor en eller annen venstreside gis skylden for alt og ingenting. [...]Since the 1950s, the conservative movement has justified bad behavior—including supporting Donald Trump—by persuading itself that the left is worse. If you spend any time consuming right-wing media in America, you quickly learn the following: Liberals are responsible for racism, slavery, and the Ku Klux Klan. They admire Mussolini and Hitler, and modern liberalism is little different from fascism or, even worse, communism. The mainstream media and academia cannot be trusted because of the pervasive, totalitarian nature of liberal culture. This belief in a broad liberal conspiracy is standard in the highest echelons of the conservative establishment and right-wing media.

Endelig en wiki for de som er litt nazi-curious. My heart goes out to you! [...]Tech billionaire Elon Musk’s online encyclopedia, Grokipedia, cites the neo-Nazi website Stormfront as a source 42 times and relies on other websites that experts have shunned as unreliable or hate-filled, according to an analysis by two researchers at Cornell University. Grokipedia, which Musk launched last month as a competitor to what he called the “woke” Wikipedia, also cites the conspiracy theory website Infowars as a source 34 times and the white nationalist website VDare 107 times, the researchers found.

Jeg har ingen forpliktelser til å inngå med disse late bad faith innsigelsene dine, jeg refererte til FN's høykommissær for menneskerettigheters uttalelse, og har generelt ingen problemer med å forstå hvorfor det er problematisk å henrette folk uten rettegang (selv om de skulle vise seg å smugle droger).