Atib Azzad

ja..

Jeg skal ikke erklære meg selv som den som evt. kan bære en slik diskusjon, men jeg synes karakteristikker om Atles person er mindre interessant enn tendensen det representerer, jeg synes Sumaya Jirde er modig som tør gjenfortelle en opplevelse som fremstiller Atle som en folkekjær person i slikt lys, med alt det medfører. For å gjenta meg selv tror jeg alle er kjent med den velmenende rasist-satiren Atle forsøker seg på, at det er mer inkluderende å ta bladet fra munnen enn det er å insistere på at dette ikke finnes, selv om satiren kanskje er litt naiv og forenklet så er det alt i alt tenkt som en hyggelig gest. Jeg tenker ikke på Atle som en rasist som sådan, dersom rasist innebærer å aktivt vedkjenne seg et rasistisk verdensbilde, men jeg tror som mange andre at han kanskje har et overdrevent lettbent forhold til rasisme fordi det ikke rammer ham, at han først og fremst ser på rasisme som noe komisk fordi rase-teori er dumt og u-vitenskapelig (som det ér, men samtidig ikke hindrer det fra å spille en alvorlig og rell rolle i manges liv). Andre må også få lov å fortelle om sine opplevelser utenfor dette filteret av hvit ironi, uten at det skal relativiseres eller bortforklares, jeg tror det er ganske avgjørende for å ta oppgjør med såkalt hverdagsrasisme at man evner å sette seg inn i hvor ødeleggende det kan være å hele tiden gjøres oppmerksom på at man ikke samstemmer med en gitt idé om hvem som egentlig har sin rettmessige plass her. Det kan tenkes at man må forholde seg til at en viss andel vil insistere på å være drittsekker, men dersom de andre bare er tankeløse skulle man kanskje håpe at større innsikt vil føre til mindre mobbing, uavhengig av tematikk. Sorry om jeg mislykkes i å skrive utfyllende om dette, jeg ønsker ikke å påberobe meg noen slags fasit eller mal.

Ja, det tror jeg du har rett í, selv om alle antagelig har sine eiendommeligheter. Dersom man mobbes hele livet for å være tykk vil man antagelig få kjenne på hvor snevert ideal man har for akseptabel kroppsfasong, og hvor hardt man straffes for å befinne seg utenfor dette idealet. Samtidig som man kanskje i mindre grad forventes å svare for tykke personer i andre land, og får kjenne på utryggheten som kommer med det å ikke være velkommen i sitt eget land. Ikke som et forsøk på å måle lidelser opp mot hverandre, bare for å belyse at disse tingene er forskjellig samtidig som de er veldig like, mobbing er utrolig ødeleggende for den som utsettes for det uavhengig av grunnen.

Dersom det skal være mulig tror jeg vi må ha en bedre diskusjon om hudfarge i Norge. Sumaya Jirde tenkte kanskje å hjelpe til med å løfte denne hendelsen opp til felles granskning, da den ikke kunne avskrives som levert av noen no-names som ikke representerer en norsk normal, eller mistenkeliggjøres ved at en selv hadde satt seg i en eller annen situasjon, angripes for å være gapestokking av vanlig folk som dreit seg ut, eller dra tvil i om det ikke bare er oppspinn fra folk som ser rasisme overalt. Hvis Atle Antonsen er en elsket norsk komiker, så skulle det vel være mulig å diskutere hans utsagn med tilhørende tendenser uten at det snus tilbake til den som tok opp problemet? Det var det desverre ikke. Alle som opplever daglig oppmerksomhet rundt at deres hudfarge ikke er hvit skulle selvsagt ønske at hudfarge var like irrelevant som det føles for de andre, og har selvsagt blitt bedt om, og forsøkt å ikke fokusere så voldsomt på det. Man har fått seg fortalt at det er akkurat det samme som at folk gjør narr av deg for høyden din, fedmen din, eller rødhåret ditt. Hudfarge er i prinsippet nøytralt, det er bra at det er så etablert som et prinsipp, men forholder det seg slik i praksis? Jeg tror det er ganske etablert at Atle forsøkte seg på en slags rasist-satire, og at man med godvilje kan si at hensikten var å inkludere Sumaya i fellesskapet med hjelp av humor, rane rasismen for sin kraft via latterliggjøring, og det er jo et velmenende grep, men etterhvert så er det vanskelig å se forskjellen på de som roper neger ironisk og de som mener at du ikke fortjener å være her. Og etterhvert synes denne distinksjonen nesten uviktig.

(Jeg er mer skeptisk til Tyler Perry-produksjoner enn jeg er til Attack of the Black woman: Normandie Beach) Uten å begi meg inn på problematikken med sannhetsgehalten i dokumentarfilm, så tror jeg ikke man på forhånd kan si at det ene eller det andre har noen iboende kvaliteter som vil sikre suksess eller skandale, det er helt avhengig av hvor godt sluttproduktet lykkes, jeg følte i alle fall ikke at jødene som drepte hitler i Inglorious Basterds ble parodiert eller at det var ødeleggende for jøder som gruppe, eller at de ble frarøvet identitet. Folk liker da Braveheart selv om den gjør en dårlig jobb med sin historiske korrekthet. Jeg vil ikke umiddelbart avskrive denne filmen om en svart kvinne som stormer Normandie, hvorfor skulle jeg det? Det høres da interessant nok ut, selv om det ikke er historisk korrekt, hvorvidt filmen lykkes er helt avhengig av konseptet og alt det øvrige filmtekniske og kunstneriske, slik all film er, hvorvidt den er historisk korrekt eller u-korrekt har ingen premediterte konsekvenser for kvaliteten på det ferdige produktet. Men jeg annerkjenner at dersom denne fiktive filmen endte med å være dårlig, ville man antagelig i dagens politiske klima skylde det på den svarte hovedpersonen og filmens woke agenda. At Rambo på egenhånd (kanskje med ørlite hjelp av Taliban) nedkjemper Russland i Afghanistan er jo ikke i seg selv en dealbreaker om man ser på filmen på dens egne premisser, jeg tror heller ikke det frarøvet Amerikansk-Italienere sin identitet, eller ødela for deres gruppe. -En slik eventuell backlash-reaksjon tror jeg kanskje også er nyttig å kritisere fremfor å la den diktere hvem som kan gestalte hvilke roller i hvilke filmer. Samtidig som jeg annerkjenner at det er en viktig diskusjon hvilken effekt det har hvordan noe fremstilles på film, hva man velger bort og hva man blåser opp, og hvordan dette kan påvirke måten publikum ser verden på etterpå. Film er jo åpenbart et svært godt propagandaverktøy. Men jeg tror ikke man kan ha en god diskusjon om dette dersom man kun avgrenser temaet til å handle om representasjon som virkemiddel, eller anta kvalitet utifra historisk korrekte gjengivelser.

Jeg har ikke sett så mye av det programmet, men synes det jeg så var gøy og synes stort sett Atle er en morsom komiker. Jeg er dog litt skuffet over at fadesen på baren kokte bort til en diskusjon om hvorvidt Atle burde utestenges, hvorvidt Atle er rasist, hvorvidt det ikke er greit nå som Atle har sagt unnskyld, hvorvidt domstolen synes Atle er rasist etc. En dag håper jeg vi kan ha en diskusjon om hvorfor folk som Sumaya Jirde nesten må belage seg på slike kommentarer når folk er fulle. Hva det innebærer å gå på bar (og utenfor bar) som ikke-hvit og hvorfor det må være på den måten.

Ja, jeg tenkte det var litt på siden av hva du mente å si i utgangspunktet, det var ikke ment som en gotcha' jeg bare synes den litt omtrentlige uttalelsen ga en fin anledning til å peke på at svarte kvinner faktisk deltok i andre verdenskrig (fordi dette synes underkommunisert), og at dette var politikk, slik det er både når man hindrer tilgang, og når man forsøker gi tilgang. Man kan benytte seg av representasjon i kontra-faktisk krigsfilm også, man er ikke avhengig av å finne historisk representasjon for å selv benytte seg av representasjon i sin produksjon, samtidig som det ofte er u-historisk representasjon som opprører, og den typen du antagelig mente da du snakket om svarte kvinner representert som aktive soldater. Film kan være hva som helst, den er ikke låst til noe løfte om sannhet eller historisk korrekthet, og helt avhengig av hvilke kvaliteter man ønsker å fokusere på kan man plassere akkurat hvilke roller hvor man vil, slik Quentin Tarantino fks. gjorde med Ingloriuos Basterds. For Inglorius Basterds er vel ikke feilslått, selv om den presenterer et helt annet hendelsesforløp med helt andre karakterer enn det som står skrevet i historiebøkene, filmen er laget mer som en slags hevn-fantasi, og hevnen er utført blant annet av jøder og en svart mann, den feiler ikke selv om den mislykkes med å fortelle en historisk korrekt fortelling da det aldri var målet.

https://unwritten-record.blogs.archives.gov/2020/03/12/african-american-women-in-the-military-during-wwii/ Men det er jo sant, det er politikk. Det å hindre visse grupper tilgang til visse arenaer, blir jo nødvendigvis et politisk spørsmål dersom utestengingen kritiseres.

Ja, enig, den hasardiøse omgangen med egen økonomi fremstår ofte som et symptom på noe underliggende, det er sikkert ikke alltid det samme, men av de få episodene jeg har sett synes det som om depresjon er en gjenganger. Med samme forbehold om at jeg har sett for få episoder til å uttale meg generelt, synes det pussig at hjelpeteamet ikke fokuserer mer på psykisk sykdom når de skal hjelpe den rammede ut av sin negative spiral.

Jeg tror de færreste som spiser plantebasert baserer seg så mye på disse imitasjonene man ser, jeg tror det vil negere en eventuell helsegevinst i alle fall. Jeg kjøper de kanskje om de er på dato-tilbud, eller hvis man er invitert på grillfest eller noe slikt, vanligvis tar jeg utgangspunkt i hele råvarer, grønnsaker, belgfrukter, sopp, ris, korn, frukt, bær, nøtter. Jeg forstår at disse veganske produktene som imiterer former man assosierer med kjøttprodukter er det som er mest synlig og omtalt, når det kommer til vegansk kosthold, men jeg tror de færreste tar utgangspunkt i disse når de spiser plantebasert.

Jeg skal ikke kommentere ytterligere på hva du skriver, jeg tror heller ikke du mente å antyde at Holocaust er umulig å håndfast bevise, det er verdens best dokumenterte folkemord. Samtidig som dokumenter selvsagt gikk tapt, det har du rett í, det er vel også poenget du vil frem til, at regimer forsøker skjule sine overtramp, jeg bare ønsker å legge til at Shoa på ingen måte er skjult, udokumentert, eller ubevist.

Det er ofte dette som kritiseres med såkalt nøytralitet, at man i praksis stiller seg med overgriperen om man velger å ikke ta stilling, man ser hva som skjer, og lar det skje. Det er ikke nøytralitet som konsept som kritiseres, men nøytralitet i praksis, da den ofte ender opp som en stilltiende aksept av den sterkestes rett. Dersom man ble mobbet av et antall folk i skolegården, og det store flertallet stilte seg nøytralt til det, så ligger det jo en viss aksept, eller apati, knyttet til mobbingen, utfallet er at behandlingen en utsettes for er sanksjonert ved mangel på inngripen, utfallet av nøytraliteten er ikke nøytralt, det å avstå fra handling, gir deg ikke nødvendigvis anledning til å vaske hendene rene, sånn etisk.

Men de vil jo likevel betegne seg som gode og rette kristne, slik du også vil, selv om du kanskje blander ull og lin når du kler på deg *, ikke snakker i tunger *, dreper annerledestroende * e.l. Poenget er jo at innad vil man påstå at det er rettferdiggjort at man praktiserer på sin måte, noe som igjen vanskeliggjør det å objektivt vurdere hvorvidt retningen man befinner seg innenfor er den eneste riktige, da slik tenkning ofte sees på som et svik mot troen du skal gestalte.

Men det er jo nettop poenget, de praktiserer annerledes enn andre kristne retninger, slik alle kristne retninger gjør, og mener likefult at deres retning er den rette, og at de er sanne kristne. Dersom det bare finnes ett riktig svar vil nødvendigvis noen ta feil, men alle hevder å besitte sannheten, og således at alle andre tar feil, det må innebære at noen er fanget i en løgn, designet (ikke nødvendigvis med overlegg) for å hindre medlemmene å finne sannheten, ved at alle motsigelser leses som prøvelser ens tro må igjennom uten å la seg friste av disse avvikende påstandene. Dersom man ikke deltar i en slik smal forståelse om at en selv har rett mens alle andre tar feil, så slipper man jo forholde seg til denne problemstillingen. Ja, man må ikke inngå i en slik forståelse, det er sikkert fult mulig å praktisere tro på en mer åpen måte hvor det ikke er helt gitt hvilken praksis som er overlegen eller riktig. Om det gir mening med en analogi til Les Míserables, så virker det som Jean Valjean er ganske tilfreds med sin nokså brede tro om kjærlighet og tilgivelse, mens Jalver drives til vanvidd av å bare være i nærheten av en slik forståelse som er så fjernet fra sin egen, som handler mer om utdeling av straff og belønning. Disse to karakterene sliter ikke med det samme, selv om begge tilber Abrahams gud.

Ja, men både en kveker og en katolikk kaller seg kristne, de er uenige om hvordan man skal leve og hva bibelen forteller dem.

Hvis du gjentar deg fordi du mener jeg har misforstått noe essensiellt, så vil jeg gjerne at du forklarer meg, om du bare gjentar uten noen ytterligere forklaring, vil jeg nødvendigvis gå glipp av det igjen. For la oss for enkelhetens skyld si at du mener kvekerne har misforstått; De vil jo fremdeles be sine medlemmer om å være på vakt mot de falske profetene, si at de kommer forkledd som sauer, men at innvendig er de glupske ulver. Denne preknen vil ikke avsløre kvekernes retning som gal for meningheten (kvekerne), men fortelle dem at de bør vokte seg for at andre skal komme og fortelle dem at deres retning er gal. Dermed vil vel slike påstander hindre folkene som er fanget i en gal retning i å finne svaret, hvis angrep eller kritikk av deres sannhet skal tolkes som glupske forkledde ulver. Ser du hva jeg mener?

Men når pinsemeningheten, jødene, katolikkene, jehovas vitner, protestantene, kvekerne, russisk ortodokse, katolikker, kalvinister, osv. alle hevder deres retning er riktig, og alle de andre er feil, og at deres tolkning av bibelen vil avsløre denne sannheten, så må vel nødvendigvis noen ta feil for at noen skal ha rett, samtidig som alle benytter seg av samme retorikk for å bevise at akkurat de har rett? Gitt at man er fanget innen en retning som tar feil, så vil vel likevel ikke bibeltolkningen innen denne retningen fortelle dem at det er tilfellet?

Profetiene hvis kommer fra korrupterte kilder. Hvis man tilhører sekten som fremmer løgn, så vil de jo likevel be deg avstå fra å lytte til de andre retningene, da fortellingen innad i deres sekt er at det er dere som besitter sannheten. Alle retningene har sine versjoner av hvordan de utenfor ikke forstår det de innenfor forstår, og dermed at man skal passe seg for å la seg korruptere av dem, men hva hvis det er tvärt om? -At de utenfor besitter sannheten, og de innenfor tar feil, hele teologien er jo bygget rundt et premiss om at de har rett, så hvordan er det mulig å finne sannheten når alle hevder akkurat de er i besittelse av den, og alle andre tar feil? Det er ikke viktig for problemstillingen hvorvidt jeg er troende eller ikke, men når det finnes flere tolkninger av bibelen, alle utgir seg for å være den riktige, og således anklager alle de resterende for å være falske, så byr jo spørsmålet seg; Hvordan skal man dedusere hvem som har rett? Hvis både den falske, og den korrekte ber deg slutte seg til dem, og ikke lytte til de falske profetene fra den andre retningen, så fremstår det vanskelig å velge den rette fremfor den korrupterte, da begge i prinsippet sier det samme med motsatt fortegn? Spørsmålet mitt er hvordan man i det hele tatt skulle gått frem for å finne ut av noe slikt, alle antydninger om dette tolkes vel som en variasjon av fristelser eller korrupsjon, man skal være sterk i troen, og dersom det dukket opp noe som tester troen din, er det bare en prøvelse for hvor sterk troen din kan være, fremfor et bevis på at du tar feil. Ser du problemstillingen?

Hva hindrer disse som fordreier sannheten fra å fare med slike utsagn, be følgerne av sin fordreide sannhet vokte seg mot falske profeter, plukke druer av tornebusker, og gå den smale sti & port? Hvis de allerede fordreier sannheten så gjør de vel en god nok jobb med å trekke frem sin fordreining som sannheten, og den egentlige sannheten som en fordreining, hva hjelper det at de snakker om å kjenne menneskene på deres frukter, når kjernen av deres profeti er en fordreining? Hvis noen peker deg i gal retning, overbeviser deg om at det er riktig retning, samt at alle som snakker om andre retninger har latt seg korruptere og er ute etter å korruptere deg; Hvordan skal man gå frem for å finne at man er ledet på gal vei?

Spørsmålet er vel hvordan man kan vite hvorvidt man faktisk befinner seg hos den sekten med den ene sannheten som ikke alle kan besitte, og ikke hos en av alle de andre som forvrenger sannheten? Disse som forvrenger sannheten vil jo likevel fortelle deg at de sitter på den ene sannheten, så hvordan går man frem for å dedusere hvem som har rett og ikke lyver?

Det er ikke gitt at den eneste (eller beste) løsningen var å atombombe landet, det er en ofte gjentatt påstand, men det er ikke gitt. Jeg mener ikke å innlede noen stor diskusjon om dette, bare peke på at atombombene som eneste (eller beste) løsning er en omstridt teori.

Jeg mener ikke å fullstendig spore av tråden, men merk deg at det ikke er konsensus om dette narrativet, det spekuleres i om man kunne oppnådd samme resultat med færre døde, med Soviets innvasjon, eller en marine-blokkade. Jeg hevder ikke å ha svaret på det, men oppmuntrer til varsomhet mot å erklære det ene eller andre som ubestridte faktum. USA på sin side har selvsagt alt å vinne på å fremme fortellingene om atombombene som helt nødvendige og folkebesparende grep, da alternativet er at de begikk grove forbrytelser mot menneskeheten. https://en.wikipedia.org/wiki/Debate_over_the_atomic_bombings_of_Hiroshima_and_Nagasaki

Ja, det finnes defintivt mer prekære problemer enn småsøppel i form av korker og skje-er.

Men det er vel ikke så veldig reellt? Melken holdt seg vel lenger enn tre dager, selv med denne tut-løsningen? Jeg mener forsåvidt ikke å fremsnakke den, jeg bare tenker at man allerede hadde en fungerende løsning som ikke krevde noe plast, men om du mener at det går så grovt ut over holdbarheten at den umiddelbart må kastes, så er det vel ingen fullgod løsning. Jeg har sett mange av disse korkene ligge rundt, jeg tror ikke det er noe som er gjort veldig bevisst, slik det er med mye forsøpling er det vel bare et slags uhell man ikke registrerte eller gadd å rette opp í. Hvis man spør enkeltmennesker er der ingen som forsøpler, likevel er der jo masse søppel rundtom, dersom denne løsningen fører til færre plastkorker på avveie så tenker jeg at det er positivt, selv om det er en liten ting. Hvis jeg går ned til sjøen nå, er det fremdeles masse skrot som ligger å dupper ved bryggekanten, men mye er nå tre-skrot, fremfor plast-skrot, at is-skjeene som flyter der er av bambus fremfor petrolioums-basert polymer, og det er vel bedre at det er nedbrytbart enn ikke? Selv om det er små ting, er det vel likevel bra at man finner løsninger som fører til mindre søppel, eller mindre giftig søppel.

Hva skal du gjøre med alle kasserollene dine videre?