Atib Azzad

Ikke uenig í det, jeg ønsker ikke å ta med meg pessimisme inn i eget liv og løsninger. Jeg annerkjenner også at vi ikke egentlig vet. Samtidig synes tingenes faktiske tilstand så vanskelig å bremse eller snu, at jeg ikke tror jeg ville gjort saken noen tjeneste dersom jeg helt uten begrunnelse eller belegg skulle beskrevet den som håpefull. (For det er den bare ikke) Det er en sunn idé, at det går sikkert bra (for på en måte så går det jo bare slik det må gå) men i et naturvern- og klimaperspektiv er en slik tilnærming en del av problemet.

Jeg kan vel ikke annet enn å håpe du har rett. Men jeg kan ikke si jeg deler optimismen.

Det var ikke min intensjon, jeg skulle skrevet kjønnsbekreftende operasjon, fremfor behandling, men utifra kontekst mener jeg det gikk tydelig nok frem da jeg erstattet ordet behandling med operasjon allerede i samme setning (se sitat): Så kan man spørre seg om det er rimelig å erklære at det var det jeg gjorde. Dernest kan man vel likegjerne retorisk lure på hvor denne trangen kommer fra til å fremstille det som om jeg har uærlige motiver og tilslørte metoder der jeg bare henviser til en studie, jeg skal i alle fall inrømme at jeg ikke liker denne gotcha'-metoden å diskutere på.

Jeg skulle svare på posten din, men så oppdaget jeg at det bare var pedantiske korrigeringer og observasjoner som allerede er lagt frem. Ok, ok, og ja.

Sant, og selv om serien tilsynelatende ønsker å stille de vanskelige spørsmålene, så blir det kanskje likevel nokså mild i utrykket, ingenting som sjokkerer apatien ut av folk vil jeg tippe. Absolutt bra den er laget, og den er kanskje medvirkende til å dytte noen ned fra gjerdet, men det blir kanskje dessverre når alt kommer til alt et program man kan uffe seg litt over før man går tilbake til oppvasken, for å låne en vending fra serien.

Jeg synes det er ganske teit å vurdere monarkiet utifra hvem det gestaltes av. Jeg synes både Harald og Sonja virker som fine folk, men jeg synes likevel systemet er idiotisk, arverekke valgt av gud? Hvis man avskaffer monarkiet bare fordi man ikke likte den siste monarken har man snytt seg selv fra en mye viktigere diskusjon om hvilket samfunn man ønsker seg.

Ja, man skal jo ikke hindre at folk får hjelp. Jeg skrev for lav, og jeg kan ikke se at det var en gal antagelse. På helsenorges sider, står det ikke beskrevet mer utfyllende enn at søknadspapirene man får etter man har henvendt seg til skatteetaten vil inneholde nærmere informasjon om vilkår for endring og selve søknadsprosessen. Altså, uten at jeg kan si noe om omfanget, eller innholdet (siden det ikke utdypes) stilles det vilkår, og man kan få avslag på søknaden. Det stilles enda fler vilkår til hormonbehandling, man må testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand (men nå gjentar jeg meg selv). Poenget er at systemet synes designet for å ungå at de som ikke egentlig har behov for slik behandling skal loses en annen vei, hvis jeg skal spekulere ville jeg tro at dette er enda viktigere å fokusere på dersom personen er ung, da unge mennesker som du sier, kan ha lav konsekvensforståelse, og stor anledning til å synes andre ting etterhvert som de vokser opp. (Samtidig som denne observasjonen kommer fra oss, noen som ikke aner hvordan det er å leve med kjønnsinkongrens (og evt. dysfori) kanskje denne ungdommelige ubesluttsomheten vi beskriver er helt irrelevant i en slik situasjon, og baserer seg for mye på at dette bare er en slags idé fremfor en helt reell kroppslig sannhet) Når det kommer til akkurat hvorfor noen skulle kjent på et slikt behov, svarer vel det seg selv utifra beskrivelsen av tilstanden, dersom noen kjenner på et ubehag ved å bli tildelt et kjønn de ikke kjenner seg igjen í, og en lettelse ved å ta ulike skritt mot der de hører hjemme, så er vel juridisk kjønn en av disse stegene. (Hvorfor mener du det må ligge andre grunner enn de som opplyses til grunn? Er det fordi du personlig ikke forstår det?) Hvis du leter etter noen som ikke synes at denne lille boken er viktig eller kjønnstallene i personnummeret er bagateller, så finnes helt sikkert disse også. Det blir jo din personlige mening, og du kan sikkert sannsynliggjøre den ved å peke på aktivister i helsesystemet, makten til FRI, en slags kollektiv frykt for det politisk ukorrekte etc. Samtidig som det er verdt å ta en ekstra runde med seg selv hvis forklaringsmodellen din fordrer en masse konspirasjoner, og usynlig press. Hvis det var slik at disse egentlig bare hadde behov for psykisk hjelp, så ville man vel sett mer suksess og mindre behov for endring av praksisen man allerede bedrev. Jeg har også vært en del av samfunnet på godt og vondt, og selv om mange følelser og opplevelser er universelle eller har en slik natur at man kan finner analoge situasjoner som fyller inn mesteparten av hva man trenger å vite for å forstå, så tror jeg man bør innse at noen opplevelser også er så ulike at det bare bidrar til konfundering å sammenligne dem, min erfaring er at kjønnsinkongruens er en slik opplevelse. (Det er ikke en apell til mindre empati, men bare at noen ganger er respekt viktigere enn forståelse) Man kan selvsagt forstå utenforskap til en viss grad hvis man har noe erfaring med det, hvordan det er å oppleve seg som mistenkeliggjort av stor-samfunnet, og således til en viss grad forstå utenforskapet en trans-person kanskje har kjent på, men jeg tror også det er klokt å annerkjenne at innsikten stopper et sted, at ens synsing slutter å være relevant på et punkt. Helt klart, det var ikke ment som en endelig erklæring, men det er jo helt åpenbart nyttig å lytte til dem med erfaring. Du er jo selv inne på det samme der du beklager deg over forsvarsministere som ikke har vært i millitæret. Jeg var ikke ute etter å foreslå noen absolutte regler rundt hvem som skal få ytre seg, eller hvem man kan lytte til, det var bare ment som en illustrasjon av hvor dumt det kan fremstå når de som ikke vet om noe, skal mene noe om noe (for å si det kjedeligere). Denne problemstilingen fordrer igjen at pasienten ikke egentlig ønsker seg behandling, som jeg sa i mitt forrige innlegg, så tror jeg absolutt alle deler denne bekymringen, pasienten, de pårørende, psykologene, legene, andre trans-personer osv. Hvis vi går utifra at statistikken barfoo delte tidligere stemmer, at veldig få prosentvis angrer på kjønnsbekreftende behandling, så virker det jo som om man har funnet en god balanse og behandlingsløp når det kommer til denne bekymringen rundt hvorvidt pasienten ikke egentlig er trans, eller er trans men ikke egentlig ønsket seg operasjon.

Jeg hadde plutselig masse artisjokker liggende som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, og kom over denne oppskriften, riktig deilig myk og kremet, kosemat uten noen voldsom grunn til dårlig samvittighet. https://www.vegetarbloggen.no/2019/02/10/one-pot-artisjokkpasta-fra-sykt-enkelt/ Et par tips jeg merket meg var å putte i peanøttsmøret tidligere, slik at det fikk tid til å blande seg godt, og at artisjokkene på glass fra Rema er best, dersom man ikke vil skrelle ferske artisjokker (ikke verdt det), det er selve artisjokkene som er faste og gode, de er lagt på en slags lake som jeg ikke synes så mye om, pleier å skylle dem litt. Jeg pleier å legge til grønnkål også, hiv oppi et par minutter før spinaten.

Jeg ville tenkt at det er en risikabel måte å bestille mat på, fra et sted man aldri har hørt om. Men ja, hvis folk er villige til å ta slike sjangser så vedvarer vel problemet.

Ah, ok. Jeg tenkte man valgte seg ut restauranten hvis mat man visste eller hadde hørt var god, e.l. Da lærte jeg noe nytt.

Jeg forstår ikke helt, hvem bestiller mat fra et sted de aldri har sett eller hørt om?

Jeg har ikke noe imot disse refleksjonene du gjør deg sånn på overflaten, men de synes å mediteres litt baklengs fra en antagelse om at disse scenarioene på noen som helst måte er analoge til kjønnsdysfori, og at det er en for lav terskel for å få innvilget behandling. For å få behandling må man testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand. Så finnes det selvsagt rom for å mene terskelen for behandling er for høy, eller for lav, det strides det stadig om. Altså tas denne bekymringen du kommer med, i betraktning, det er selvsagt ikke gitt at et pasient nødvendigvis vet nøyaktig hva som plager en, eller hva som er den optimale måten å løse det på, det er jo mye av grunnen til at man har helsepersonell og fagpersoner og ikke praktiserer selvbetjening på sykehusene. Hvis situasjonen din bedre kan løses av psykologen så er i alle fall hensikten med utredningen å avklare det. Jeg også. Det var det som drev mine egne refleksjoner (som ikke var så ulike dine) som jeg nevnte. Det er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å skulle mene masse om et tema når man ikke aner hvordan den oppleves å befinne seg midt oppe í det. Det er dog et godt utgangspunkt for å lytte og lære om de tingene man er så heldige å ikke kjenne på selv. Det blir litt som at hvite nordmenn erklærer at det ikke finnes rasisme i Norge. Jeg tror ikke hovedfokuset hos de med kjønnsinkongruens eller dysfori, er hvordan andre ser dem, uten å påstå at noen eksisterer i et vakuum, så tror jeg hovedsakelig det er en intern opplevelse. Hva det skal være godt for å skille mellom biologisk kjønn, og kjønnsidentitet, er å peke på et annet aspekt ved kjønn enn det biologiske, uten en slik forklaringsmodell ville det vært vanskelig å beskrive tilstanden. Jeg tror bekymringen for å gjøre noe irreversibelt på noen som ikke egentlig ønsket det deles av absolutt alle. Aldersgrensen for kjønnsbekreftende behandling er 18 år, for å få det innvilget kreves minimum 1 år på hormoner, hvor en har vært stabilt psykososialt fungerende, og for å få hormonbehandling må kjønnsidentitetsopplevelsen ha vedvart over tid og ikke være symptom på alvorlig psykisk sykdom. Diagnostikken hviler på ens kjønnsidentitetshistorie, drivkraften bak ønsket om behandling og hvordan denne kan forstås. Under utredningsfasen forventes det at man lever i tråd med ditt opplevde kjønn og endrer sosial rolle i alle livssammenhenger, det som kalles virkelighetserfaring (VE). Vanligvis vurderes 1 år som tilstrekkelig utredningstid, dersom en har omfattende psykososiale eller kroppslige utfordringer, vil dette kunne ha innvirkning på utredningens lengde. Hensikten med dette forløpet er å minimere sjangsen for at vedkommende hadde glemt å tenke på at jeg er god nok som jeg er.

Jeg har hørt fortellinger fra de med kjønnsinkongruens, de opplever kjønnsdysfori i tilegg, altså ikke bare at de opplever en slags konflikt med sitt biologiske kjønn og ens kjønnsidentitet, men at en også kjenner på et stort ubehag som følge av denne disharmonien, antagelig en større følelse av at livet er ødelagt fremfor bare denne ene dagen. Målet er (som sagt) ikke å forandre biologien (det går jo ikke) men å få en slik behandling som gjør at du i en eller annen grad blir kvitt dysforien man føler til egen kropp eller kroppsutrykk. Om den behandlingen er timer hos psykolog, hormoner, kjønnsbekreftende behandling, eller noe annet er helt avhengig av hvert enkelt tilfelle, folk har ikke samme behov. Jeg vet ikke om man kan påstå at man har fått med seg forskjellen mellom noe hvis man ikke vet hva disse noe betyr. Det er ikke alle trans-personer som opplever at de trenger operasjon for å føle seg bedre, men jeg skulle tro dette forslaget er foreslått flerfoldige ganger for nesten alle som opplever kjønnsinkongruens, dersom det var så enkelt at det holdt å fortelle dem dette, så ville det ikke være noe å snakke om.

Kudos for å forsøke å forstå problemstillingen fremfor å erklære deg som et kamphelikopter og lignende dårlig harselas. Likevel er du kanskje i en situasjon hvor det er nyttig å lytte mer og påstå mindre? For selv om mange ønsker å passere som kjønnet de identifiserer seg som, så er ikke målet nødvendigvis å være en ekte, eller biologisk kvinne slik du ser ut til å foreslå. Jeg kan åpenbart ikke svare for alle, men jeg tror ikke problemstillingen du forestiller deg er av den mest utbredte sorten i alle fall, trans-personene jeg kjenner og har møtt har mye bedre innsikt i biologi enn man skulle få intrykk av dersom man lyttet til fremstillingene trans-personer ble gitt i offentligheten, hvor det gjerne fremstilles som om de tror de bytter biologisk kjønn, ingen jeg har møtt tror det, ingen jeg har møtt har forestillinger om at de en dag slutter å være en trans-person og blir til en cis-person. Jeg er ingen egnet person til å skulle undervise i hva trans-personer vil eller ønsker, jeg pleide å synse mye rundt hva som var bedre løsninger for dem, hva som var bakenforliggende, hvor skoen egentlig trykker osv. typisk nok da jeg hadde minst kunnskap om det å være trans, første skritt for å forstå er kanskje å kvitte seg med sine egne idéer om det, at man liksom tror man forstår hva det innebærer.

Jeg tror ikke det er helt tilfeldig. Bare peker på at konflikten mellom Israel og Palestina er en pågående én, og advarer mot å forenkle den ned til å være en russisk taktikk, da innholdet i konflikten står på egne ben tilsynelatende helt uavhengig av Putin. At Russland vinner på, -ønsket seg, -og kanskje, i alle fall medvirket til angrepet 7 oktober kan jeg tro på. At okkupasjons-, og ekspansjonspolitikken til Israel ville avtatt dersom man avsatt Putin stiller jeg meg tvilende til.

Jeg tenker at hvis du skal ironisere over slike unødvendige presiseringer, så funker det bedre hvis det ikke er ens egne sensasjonelle overdrivelser som fordrer presisjonen i utgangspunktet. Det er vanskelig å bestemme hvilket aspekt ved en person som illustreres dersom man plasserer dem ut i offentligheten, det er jo på mange måter opp til folkene som befolker offentligheten. Nedvurderingen av Linnés bidrag til vitenskapelig rasisme kan også være problematisk, negerer man bidraget fordi man selv ikke er påvirket av rasisme i noen stor grad? Jeg ønsket å illustrere dette med Hitler-eksempelet, hvordan det antagelig ville fremstått ganske urimelig dersom de som reiste statuen ba deg om å kun vurdere dyreverner-siden ved Hitler, at siden man er så bevisst Hitlers andre egenskaper så ville det vært vanskelig å ignorere dem, kanskje vil det være på den måten for noen andre, som er gjort bevisst på hvor ødeleggende vitenskapelig rasisme har vært for menneskeheten. Som sagt, så er jeg begeistret for løsningen hvor man bare legger til informasjon på plaketten, jeg kan ikke se hvordan det skal være problematisk.

Greit nok, poenget mitt er at det ikke nødvendigvis ugyldiggjør kolonikritikk, slik idéen demokrati ikke svekkes selv om man skulle bruke det som påskudd for å rane andre nasjoners olje. Men ja, jeg har sikkert gjentatt meg nok nå.

Det er selvsagt ikke min hensikt å påstå at noe av dette skjer i et vakuum, men jeg er nok litt varsom med å tilskrive Putin for mye når det kommer til Israel-Palestina, det virker kanskje logisk dersom man ser det som en ny krig som har oppstått nå, men jeg vil påstå at en bedre forståelse av konflikten innebærer å se den som en kontinuerlig konflikt, marginaliseringen av palestinerne er et prosjekt som strekker seg over mange tiår, som står seg helt fint som forklaringsmodell uten at man trenger en Putin for å forklare hvorfor ting skjer. Men igjen; Jeg avviser overhodet ikke at Putin er en bidragsyter. Også tenker jeg at det hadde vært deilig dersom Putins avgang betød mindre konflikter og krig rundt i verden, håper dere har rett. Jeg bare vil advare litt mot det som tilsynelatende skjedde noen sider tilbake, hvor man kanskje kaster ut barnet med badevannet. Kolonikritikk er legitimt og viktig, selv om Russland skulle bruke det til å spre misnøye. Man bør ikke havne i skade for å tenke at informasjon automatisk ugyldiggjøres dersom den inngår i en desinformasjonskampanje (uten å påstå at det er noe automatikk andre veien heller, veldig mye av det som spres er også bare helt fri fantasi).

Jeg annerkjenner jobben Russland forsøker å gjøre når det kommer til splittelse, desinformasjon, og misnøye, men tror det man må minne seg på at situasjonen i Israel-Palestina er eldre enn staten Russsland, og like reell uavhengig om Russland forsøker å flytte fokus dit fremfor på seg selv. (Og igjen, ikke falle for fristelsen til å bruke det at Russland bruker noe i sine kampanjer til å dermed betvile den tingen, fremfor kampanjen i seg selv.) Russland kan selvsagt ha forsøkt å bidra til konflikten, men den er ikke skapt av Russland, og eksisterer ganske uavhengig av dem. Jeg skjønner ikke helt hvordan motivasjonene Israel og Palestina har for sin konflikt skulle endret seg eller forsvunnet bare fordi Putin forsvinner..

Det er ikke gjort noen operasjoner på kjønnet ifølge tv-2-artikkelen, det virker som fødsel kan foregå på normalt vis. Når det kommer til hormoner så fremgår det ikke tydelig, men Alex ser ut til å nevne dem i preteritum, at det er noe som har skjedd i fortid, i forbindelse med at han er bekymret for om det kan påvirke graviditeten.

Jeg kjenner på et behov for en liten kommentar, kanskje siden jeg har gjort meg skyldig i å involvere meg mer med situasjonen i Palestina, enn den i Ukraina, så reagerer jeg vel litt på forslaget om at mitt engasjement kommer som et resultat av en Russisk kampanje, uten at jeg skal nekte for at det spekuleres i å distrahere verdens fokus, så virker det viktig å minne om at situasjonen i Palestina likevel er høyst reell og kritisk. Det er vel i det minste verdt å merke seg at situasjonene som benyttes for å flytte fokuset faktisk likevel skjer, dersom Russland pusher kritikk av kolonialisme i tidligere kolonier, så bør man vokte seg for fristelsen til å bruke det som et påskudd for å delegitimisere gyldigheten av slik plagsom koloni-kritikk, og heller fokusere på hva Russland prøver å distrahere fra. At man ikke kommer i skade for å bortprioritere eller nedvurdere en ekte situasjon, bare fordi Russland har forsøkt å bruke situasjonen for å flytte fokus.

Det er vel ingen som har problemer med selve benken, men dedikasjonen til Carl von Linné. Jeg synes det er kjempepositivt at man diskuterer hvilke navn man vil omgi seg med i offentligheten, skal den vitenskapelige rasismens far få oppta plass i offentligheten? Skal man, eller kan man, velge å bare vekte ett aspekt ved en person som man vil hylle? Er det mulig å reise en Hitler-statue for å berømme opplysningsarbeidet han gjorde for dyrs rettigheter i forbindelse med hans vegetarianisme? Kan man bestemme at andre i offentligheten ikke skal reagere på Hitlers øvrige virke, men bare fokusere på dyrevern i møte med statuen, eller har borgerne noe de skulle ha sagt i forbindelse med offentlig utsmykning? Uansett falt man på min favorittløsning; Appendix til plaketten, informere om flere sider ved botanikerens tankegods. Det må da være det motsatte av historieforfalskning. Og hva er alternativet egentlig? At man ikke skal kunne stille spørsmål ved offentlig utsmykning? At autoriteten når det kommer til plaketter er ukrenkelig og noe man bør lære seg å bare blindt akseptere?

Det er ikke sikkert utfordringen her ligger i hva andre skriver til henne på sosiale medier, men hvordan du forholder deg til dette, det fremstår gjennom teksten din som det at noen har bedratt deg tidligere har gitt så store sår at du nå har problemer med tillitt. Jeg tror du har mer å vinne på å jobbe med det som et problem, enn å uroe deg for hva partneren din gjør eller ikke gjør, eller tenker, eller ikke tenker, selv om jeg forstår det er der frykten ligger, så virker det som om problemet når alt kommer til alt først og fremst ligger hos deg og i hvordan du kanskje har utviklet et problem med hvordan du relaterer til andre mennesker på grunn av tidligere traumer. Ingen her inne kan vite hva kjæresten din egentlig gjør eller vil, eller tenker, man kan egentlig aldri garantere at man vet det om noen, men man kan jobbe med det man selv har kontroll over, blant annet det å akseptere at man ikke kan vite.

Jeg har også kjent på hvordan det er dårlig for psyken noe av det man blir eksponert av meninger og idéer her, samtidig som det er en smerte knyttet til en illusjon som faller, et tap av uskyld om man vil, for det er vel alltid vondt å miste finere forestillinger man satt på, men disse forestillingene er vel heller ikke noe man skal dyrke dersom de ikke stemmer. Hvis man for eksempel tror Norge har masse rik natur (for det er jo skog over alt) og så får vite at dette ikke stemmer (at mesteparten bare er tom produksjonsskog) så kan det by på ubehag, samtidig som det er en sannhet man bare bør lære seg å svelge, fremfor å gå å verne om sine egne illusjoner. Trickset er kanskje å lære seg hvilke sannheter som er verdt å ta med seg videre, og hvilke ytringer som bare er marginalt støy man ikke trenger bry seg så veldig om, at de ikke representerer en større tanke i befolkningen, men bare representerer dette ene individet. Jeg tror kanskje man generelt har vokst opp med en for stor tiltro til folk og system, og at en realitetssjekk er nødvendig for å kalibrere seg til tingenes faktiske tilstand, at det er vondt, men nødvendig, eller ekte om man vil. Samtidig som John Coltrane er et ypperlig tricks for å lære seg å leve med denne vonde innsikten (stygge sannheter krever bedre musikk), det er forskjell på å lære hvor landet ligger og det å marinere i misére som en slags selvskading, sistnevnte er antagelig like nyttig som all annen form for selvskading.

Ser første episode av Oppsynsmannen, serien hvor Bård ser på naturvern, eller fravær av det. Episoden kommuniserer godt et nokså underkommunisert aspekt ved norsk skog; Hvor utrolig liten andel av den som er levende urskog. Tror dere serien når ut til de som kanskje har en tendens til å bagatellisere naturvern eller er litt skeptiske til realismen rundt global oppvarming og alt det fører med seg, eller vil NRK-serien snakke til koret og ellers bli ignorert av de som ignorerer viktigheten av klima & natur? Kort sagt, vil den lykkes med folkeopplysning?