Atib Azzad

Jeg antar jeg er blant disse du stadig kommer med slike slike stikk mot. Men det er kanskje slik at du heller ønsker å snakke om fremfor med. For det er selvsagt en uærlig fremstilling at jeg som tilskriver meg venstreidealer mener Amerikanere er onde, ei heller om de tilhører USA. Det er masse bra som har kommet ut av USA, kvinnekampen, straff og fengslingsetikk, emancipation, borgerrettighetsbevegelsen, republikanisme, osv. (selv om disse idéene ikke utelukkende kan tilskrives USA, eller nødvendigvis praktiseres i dagens forente stater) Men jeg synes selvsagt det er kritikkverdig om man fabrikkerer bevis som påskudd for å gå til krig, slik man fks. så i Irak, og at alle disse ulike spesialoperasjonene som er utført etter andre verdenskrig er problematiske, har hatt mye påvirkning på verden slik vi kjenner den, og tidvis er folkerett- og lovsstridige, og tidvis direkte onde, hvis ondskap er et dekkende begrep for å utvise minimal interesse for andres velferd. Synes ikke du?

Shit! Jeg elsker musikaler, var nysgjerrig på hva en joker 2 i det hele tatt ville innebære, nå gleder jeg meg! Det er jo fremdeles Todd Phillips som regisserer også, så dersom han har valgt å lage en musikal får man vel bare anta at det er det riktige valget for filmen han ønsker å lage.

Pussig hvordan det er de som vil på nazibar som erklærer seg utenfor politikken.

Dette føles litt det samme som å påstå at damer ikke er pene lenger, forklart med vage banaliteter. Ja, ting har forandret seg, men jeg håper ikke du automatisk ville godtatt at menn var bedre før fordi det er en grunn til at de kalles the greatest generation. Jeg som alle andre er begeistret for hip-hop-en som kom ut på nittitallet, men det provoserer meg litt at en som utgir seg for å vite hva hen snakker om, argumenterer så vagt og omtrentlig, samtidig som Kendrick slipper haugevis av prisbelønte album som utfordrer innholdet og lydbildet i Hip-hop og tilbakeviser alt det du hevder. Jeg er bare lei av tom sånn-er-det-blitt retorikk uten substans, du skulle argumentert sånn man gjorde på slutten 80-tallet, det er tross alt en grunn til at det kalles second summer of love. Men nå avsporer jeg tråden når den endelig hadde havnet tilbake på temaet. Det er åpenbart viktig å være kontekstsensitiv og ikke forsøke å forklare noe så omfattende som diskriminering med én overgripende teori, men når du ekskluderes fra visse roller i arbeidslivet på grunn av navnet ditt er dette åpenbart en diskriminerende norm eller tendens. Hvis man bare gis tilgang til helseskadelig lavinntekstarbeid, samtidig som man har forsørgerrollen for en familie vil man kanskje være mindre villig til å bruke penger på oppfølging man trenger fra helsepersonell, og kanskje bli arbeidsudyktig eller død, og således arver familien videre denne børen. (Det er lov å finne dette eksempelet hysterisk og tendensiøst, jeg ønsker bare å illustrere hvordan enkle tendenser i fks arbeidslivet kan gi utslag i strukturelle problemer for dem som utsettes for dem). Ifølge ssb (2016) kommer det for eksempel fram at om lag 20 prosent (Rogstad fant 25 prosent i 2012) av respondentene har erfart diskriminering i arbeidsmarkedet. (mindre i utdanningsinstitusjoner, og særlig lavt i helsevesenet) fire av ti blir utsatt for sterk støy, hudirriterende stoffer, kjemikalier, støv eller gass i sitt daglige arbeid, samtidig som relativt (til majoritetsbefolkningen) få har nedsatt funksjonsevne, men det er noe vanligere med psykiske helseplager blant de norskfødte med innvandrerforeldre. CCWs (2019) kommer frem til et oppløftende lavt tall når det kommer til negative opplevelser i møte med politiet for de med minorritetsbakgrunn, bare 6 prosent (tallet er høyere for menn, og mennesker med bakgrunn fra Tyrkia og Somalia). Antirasistisk senter melder om 8 prosent for ungdom. Generelt føler folk med innvandrerbakgrunn seg litt mindre trygge i Norge, enn de uten. Politiet observerer en økning (sammenlignet med gjennomsnittlig antall anmeldelser de siste fem årene er det en økning på nærmere 32 prosent) av anmeldt hatkriminalitet, hvor 60 prosent av disse anmeldelsene gjelder hatefulle ytringer og diskriminering. Statistikken viser også at det klart vanligste motivet for hatkriminalitet er det politiet kategoriserer som rase og etnisk tilhørighet. Norskfødte med innvandrerforeldre er mer utsatt for både vold og trusler. Flest menn med foreldre fra Vietnam er utsatt for vold. Blant dem med foreldre fra Pakistan og Tyrkia har også flest problemer med kriminalitet, vold og hærverk i boområdet. Jeg legger ved et utdrag fra forskningsdirektoratet som forsøker å belyse forskjellen mellom diskriminering og rasisme, og hvorfor det kan være nyttig å visualisere det på et strukturelt plan, fremfor utelukkende som noe invduelt. Samtidig som jeg også vil inkludere at det blir mindre risiko for slike strukturelle forhold med en mer sosialistisk tilnærming til statsdrift, enn hva fks USA hár, hvor lav sosial mobilitet bidrar til å forsterke, eller forstene små fenomener til svært inngrodde strukturelle problemer. [...] hvorvidt rasisme og diskriminering er så ulike fenomener at de må holdes atskilt, eller om de kan og bør behandles samtidig. Fra en historisk vinkel kan man argumentere for at diskriminering er en etikett på visse typer handlinger, som har til felles at de leder til systematisk ulikhet. Rasisme, derimot, har gjerne blitt betraktet som en form for ideologi – altså forestillinger som gjør det meningsfullt å kategorisere individer i grupper, som man så kan rangordne. Forestillingen om rase er avgjørende fordi den ”gamle” eller klassiske rasismen inneholder oppfatninger om at raser har ulike biologiske fortrinn. Senere ble det dokumentert at det var større forskjeller innad enn mellom det man tidligere hadde brukt som kriterium for å skille mellom raser. Den såkalte nyrasismen, som først ble identifisert på 1980-tallet, ble ny ikke fordi den skilte seg fra den gamle i ambisjonen om å rangordne, men fordi kultur (primitive versus avanserte) heller enn biologi ble brukt som begrunnelse for å rangere grupper. Et skille mellom rasisme som ideologi og diskriminering som handling, kan synes meningsfull og nyttig. Men med en slik inndeling går man samtidig glipp av noen viktige dimensjoner. Et eksempel er den delen av forskningsfeltet som knytter an til postkolonial tenkning, som argumenterer for at rasismen er vevet inn i institusjoner og samfunnsstrukturer i vestlige land. Dette kalles gjerne rasialisering eller strukturell diskriminering, og skiller seg fra både den gamle og nye rasismen ved at den ikke synliggjøres gjennom en eksplisitt ideologi, men gjerne er ubevisst og uttrykkes gjennom kategoriseringer av ”oss” og ”de andre”. Et eksempel kan hentes fra politikken, der et ”vi” skal integrere et ”de” som skal integreres – en tankegang som opprettholder skillet mellom majoritet og minoritet som to distinkt forskjellige størrelser. Som vi vil vise i større detalj senere, forstyrrer rasialiseringsperspektivet skillelinjen mellom rasisme som ideologi og diskriminering som handling. Dette skyldes hovedsakelig at det da er snakk om begrepsforståelser som befinner seg på ulike nivåer. Mens både den gamle og nye rasismen, og de fleste formene for diskriminering er individualisert i den forstand at et hovedpoeng er å adressere hvem som er rasister eller utfører diskriminerende handlinger, er rasialisering eller strukturell diskriminering derimot fenomener på samfunnsnivå. Poenget er dermed ikke å rette søkelyset mot enkeltpersoner, men å gi ny innsikt om hvordan majoritetens praksisformer på skjulte måter bidrar til ulikhet og opplevd utenforskap blant minoriteter. Denne ambisjonen har imidlertid vist seg vanskelig å få gjennomslag for i norsk offentlighet, der skyldfordeling og moralsk forargelse kan synes å ha vært viktigere ingredienser i debatten enn edruelig diskusjon om eksklusjonsmekanismer i samfunnet.

Altså ens smakspreferanser er jo subjektive, du må gjerne få ha denne meningen, og er vel ikke den første eller siste til å foretrekke musikken man vokste opp med fremfor senere kontemporærmusikk. Men med artister som Kendrick Lamar, Killer Mike (og RTJ), Black thought (bare for å nevne noen) blir det rart å erklære hele sjangeren for å være substansløs og endimensjonal. Nittitallet hadde også plenty av kleine eksempler, men at det var tendenser i bransjen som favoriserte tabloid og overfladisk innhold, er jeg enig med deg í, men også derfor jeg synes det er synd å dømme samtiden for dette, når det faktisk finnes kommersielle og suksessfulle rappere som inviterer til dybde og kompleksitet.

Jeg ser frem til: The promised Land (A Royal affair er også bra) Roosevelt (Scorsese) The Shadowless Tower Inside Out 2 The End We Start From Spider-Man: Beyond the Spider-Verse Fitting in Gladiator 2 Nosferatu (Robert Eggers) The Settlers Joker: Folie à Deux One Life (A24) Kingdom of the Planet of the Apes Disco Boy Også likte jeg: Poor things Zone of interest American Fiction Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem

Jeg, som ordboken annerkjenner at det vanligvis gjelder mennesker, men kan brukes om dyr. Jeg annerkjenner også at bruken av noen, og andres vanligvis forbeholdes mennesker. Ordbøker har gjerne flere bruk av et ord, som ikke er gjensidig utelukkende, jeg viste hvor det fantes rom for at det kan omhandle dyr, jeg har ikke ignorert dine eksempler som innebærer mennesker via bruk av noen eller andres, jeg hadde ikke noe å tilføye og leser ikke ordbøker slik at det ene utelukker det andre. Ja, det man kaller overlagt bortfaller gjerne dersom man handler i nødverge, da frafaller det valget som gjerne forbindes med overlegg, helt riktig. Jeg skrev det litt med overlegg, fordi det ante meg at du ville mislike å få rom for såkalt egen sannhet. Men nå sier jeg meg ferdig med vår emytologiske og semantiske diskusjon.

Det spiller ingen rolle for meg hvis du ikke vil forholde deg til ordboken, men den sier at mord er en eldre betegnelse for overlagt drap, altså drap med forsett, med vilje. Drap på gjørs. Hvis man dreper noen som har begått terrorisme med vilje, så er det et mord, eller overlagt drap, slik det også betyr. Du brukte selv drap som en avledning av mord i forrige post. Hvis du vil at dette skal være definisjonen, skal ikke jeg hindre deg fra din sannhet, men jeg kommer ikke til å dele den, ingenting i definisjonen fordrer at offeret må være uskyldig.

Hvis mord er drap, så er drap som sagt å ta livet av et menneske, sjeldnere et dyr, ifølge NAOB. Altså; Oftest brukt om mennesker, kan brukes om dyr. (det er forøvrig ingen klausul i ordet mord som fordrer at offeret må være uskyldig, det innebærer bare at drapet er begått med overlegg.) Jeg står i fare for å bare repetere meg, du må gjerne være uenig í dette, men jeg har ikke noe svar utover det, så hvis diskusjonen bare innebærer din uenighet skal jeg respektere det uten å ha noe mer å tilføye, jeg har gjort det klart hva jeg argumenterer utifra.

Ja, det er jo til syvende og sist bare en mening, hvis man ikke annerkjenner dyras lidelse, eller en abstrakt egenverdi, så er det jo ikke noe jeg kan gjøre for å overtale dem, jeg vekter dyras lidelse tyngere enn de som ikke vurderer den som viktig i noen stor grad (gjerne med untak av hensiktsløs dyreplaging (da gjerne hvis det gjøres mot kjeledyr)) Slik er det jo for de som vurderer fosterets liv som ukrenkelig også, du kan ikke gjøre annet enn å påstå at det er slik. Når man ser på behandlingen dyr får innen industriell produksjon synes jeg det blir rimelig å også plassere disse skapningene blant gruppene hvis verdi grovt fornedres, men det er riktig at man ikke like ofte snakker nedsettende om dem, det ville avbrutt den mekaniske systematikken som ved handling gjør vårt syn kjent.

Jeg skulle tro overgangen er noe glidende, at det er nettop derfor dette er et aspekt ved sen abort. Dette er ikke så fruktbart å diskutere med meg, da jeg verken kan uttale meg godt om prosessen frem til fødsel, eller er avhengig av at det ikke er drap på et eller annet nivå man gjør når man tar abort. I min verden strekker min omsorg seg først og fremst til fødte liv, så får ufødte liv vente til en mer ideell verden.

Grunnen til at jeg ikke vet er som sagt at jeg ikke har innsikten som kreves for å definitivt hevde at dette fosteret i barnets mage kan defineres som et eget liv, da det er så forgreinet inn i morens liv, jeg annerkjenner at man fjerner noe, og avslutter en prosess, men er det et eget liv der i magen, det vet jeg ikke, ikke for å være retorisk uærlig, men fordi jeg ikke vet. Jeg vet at et dyr er et liv, og at man således myrder-tar livet av dyret. La oss si at mord også er dekkende for abort, det endrer ikke mitt ståsted, som sagt; Jeg er ikke avhengig av at det ikke kan være mord for å være for retten til abort. NAOB forteller at mord avledes av overlagt drap, som ordboken forteller gjelder mennesker og sjeldnere dyr, altså er det vanligere å bruke om mennesker, men det er ingenting i ordet som hindrer det å innebære det å ta livet av andre skapninger, jeg synes ikke det er kjempeviktig, men litt interessant at det synes så viktig å forbeholde disse ordene for mennesker.

Litt mat for sånne som meg dukker stadig opp i aborttråder. Jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt det er korrekt å bruke ordet mord om abort, jeg har ikke den medisinske kompetansen som skal til for å snakke overbevisende om hvis liv det er når morens liv er så sammenflettet, avgjørende, og muligens det eneste livet frem til et visst punkt (men har gjort mitt syn på abort klart tidligere i tråden). Men mord (beslektet med latin; mors=død) brukes i betydning av overlagt drap. Drap (slå, skade, drepe, samme opprinnelse som treffe) betyr å ta livet av, (et menneske, sjeldnere et dyr. NAOB). Henrettelse betyr også å dømme bort fra livet, en dom som unektelig henger over en om man er slaktergris, men det kan tenkes at det er noe juridisk man ikke har skjenket dyret som gjør ordet upassende. Ordboken er uenig med deg, det er vanligere å bruke mord om mennesker, men man tar åpenbart livet av dyret på et tidspunkt i produksjonen, altså bør man nesten annerkjenne at det er et mord, men at man ikke synes det er så dumt. Som sagt har jeg ikke den medisinske kompetansen til å virkelig vurdere hvorvidt mord er et ord man kan bruke om noe som vokser inni et annet menneske, men la oss si at det kvalifiserer for ordet mord; Da er det mord, men jeg ikke synes det er så farlig, jeg synes det er underordnet morens liv, både fordi fosteret er avhengig av moren, og fordi jeg ikke vurderer ufødte liv som viktigere enn fødte liv. Melkeproduksjon bør ikke ha noe med sex å gjøre, men det har noe med reproduksjon å gjøre, det har med befruktning av kua å gjøre, det har med kuas seksuelle organer å gjøre. Det er åpenbart for effekt at man bruker slike ord man vanligvis forbinder med mennesker, men man forbigår kuas egeninteresse og autonomi når man tvinger på inseminering årlig for å holde melkeproduksjonen igang (som gjerne innebærer en livsreduksjon fra 20 år til 4-5 år). Henrettelse kan være direkte feil, litt avhengig av hvordan man vurderer det å dømme, har noen satt seg til doms over kua, der den dømmes til tidlig død og fødemaskin, eller er det helt avhengig av en rettssal og rettssak, jeg kunne argumentert for førstnevnte, men det synes trettende, semantisk og uvviktig. Poenget mitt her er ikke å tilbakevise at det er gjort for sjokk-effekt å fjerne industriell kjøttproduksjon fra sine kliniske trygge ord, at noe sendes til slakt er trygt i sin egen sirkelargumentasjon, hvis det sendes til slakt, betyr det at det er noe som skal slaktes, og således at alt er som det skal i produksjonen, å erstatte det med ordet mord, tvinger en gjerne til å forholde seg mindre selvfølgelig til praksisen (alle forstår dette, det var jo tross alt poenget i det opprinnelige innlegget). -Men at ordene ikke er iboende feil, at man kanskje heller må annerkjenne at det er mord, men at man ikke synes det er så farlig, det er overgrep, men det er greit siden det er en ku, og det er jo stort sett synet dersom man støtter den industrielle kjøttproduksjonen, men det er kanskje bedre at man annerkjenner det fremfor å gjemme seg bak industri-terminologi. Og dersom det skulle være mord (ta livet av), så er det kanskje ikke verre enn å annerkjenne at ok, man tar livet av dette, men jeg vurderer alt det andre som mer viktig enn dette ufødte livet (eller hva enn argumentet ér). Men ordene i seg selv er bare beskrivelser av handlinger (nå vet jeg som sagt ikke om det blir korrekt å bruke det om abort) at ordet i seg selv er dekkende for handlingen, bør ha lite å si for argumentasjonen, dersom man ikke har basert seg på at ordene i seg selv skal rettferdiggjøre eller ugyldiggjøre det ene eller det andre, som synes som en dårlig måte å diskutere på.

Kondolerer med faren din og en oppvekst i offentlig omsorg som du fant utilstrekkelig. Når man har mangelfull skolegang kan man være lett bytte for folk som ønsker å fortelle deg en veldig tendensiøs versjon av tingenes tilstand (merk ikke uten sannhet, men hvor noen sannheter er utelatt og andre er fremhevet for å skape et narrativ i en eller annen retning (dette er en generell ting man bør vokte seg for, men om man ikke vet noe særlig er man kanskje mer sårbar for slike fortellinger)). Jeg skal ikke forsøke å fóre deg med en masse fortellinger som går på tvers av hva du legger frem, bare foreslå at det synes som om kildene dine søker å forlede deg. Lykke til.

Google er (desverre) slikt anlagt at man ikke nødvendigvis får samme treff på ens søk (algoritmer). Jeg søkte opp hvor bildet du limte inn kom fra (det som har redigert begge bildene sammen med hvit tekst på svart bakgrunn under) da kom jeg ikke oppsiktsvekkende (fordi retorikken allerede er så billig) inn på en temmelig ytterliggående side. Poenget jeg ville frem til er at det er veldig enkelt å sette to forskjellige bilder sammen for effekt (juxtaposition) metoden i seg selv er det ikke nødvendigvis noe i veien med, det kan skape tankevekkende resultat, men det kan åpenbart også brukes til slike billige poeng. Jeg kan ikke gå ytterligere inn på teksten din, det er så lite komma-er og så stream of conciousness at jeg er usikker på hva du prøver å si, det virker som du først anklager arbeiderpartiet for å ha noe til felles med nazismen, for deretter å klage på at de ikke står opp for arbeiderne lenger (sistnevnte kan jeg godt si meg enig i, uten at det er anekdoter om dine venner som gjorde meg oppmerksom på det).

Det kan da ikke være noen som lar seg overbevise av så late/enkle virkemidler, ja, begge prater om arbeid.. Her er en høyre-plakat og en plakat fra det franske kommunist-partiet, begge snakker om fritt land og fritt folk, har dette bildet fortalt deg mer enn tusen ord, er partiene sammenlignbare? Bloggen bildet er hentet fra virker forøvrig nokså ytterliggående og spinnvill.

Er påstanden at de har mer til felles med ekstreme enn moderate? Altså siden du skriver venstreekstreme for så å sammenligne med et moderat høyre i Norge nå? For det høres vel riktig ut, ekstreme har mer til felles med ekstreme enn moderate. Men det er rart formulert, for nazistene har jo åpenbart mer til felles med høyreekstreme enn moderate høyre, enn de har venstreekstreme og moderate høyre? For jeg er enig i resten, den politiske høyresiden i Norge bør ikke måtte svare for høyreekstrem fascisme sånn helt uten videre, at man synes privat eierskap er den beste idéen har lite med hvorvidt man burde gjøre folkemord osv. å gjøre.

Fikk sett både Poor Things, og Zone of Interest i helgen, begge svært gode filmopplevelser. Zone of Interest er en slags granskning av Hannah Arendts observasjon om ondskapens banalitet under Eichman-rettsaken, vi følger Auschwitz-Birkenau kommandanten Rudolf Höß, som er bosatt rett på andre siden av murene fra sin arbeidsplass hvor han lever et nokså bekymringsløst liv i fornektelse med familien sin. Interessant å se en Holocaust-film som søker å kritisere nazistene (duh!) og lykkes i å gjøre det uten å samtidig eksploatere eller eksotifisere shoas offere. Jeg synes ikke det er oppsiktsvekkende at Jonathan Glazer valgte å bruke takketalen sin til å rette oppmerksomheten mot Gaza, og stå opp mot dehumaniserende retorikk og handling, når filmen han vant pris for nettop handler om hvor tomt det kan være der vi gir opp vårt kollektive ansvar i å forsvare menneskeligheten i oss alle. Poor things er en reise gjennom hva det vil si å være menneske, hvilke sosiale og kulturelle strukturer som både fengsler- og frigjør oss. Det er en så gøyal og underlig tur, at den er best å bare oppleve etterhvert som den utspiller seg.

Så det er ikke nok belegg for å argumentere for at Gretas aktivisme er uvitenskapelig, eller at hun ikke snakker om Kina, man må istedet snakke om hvem foreldrene er og hva de tror på? Igjen; Jeg forventer at du legger ved kilder til dine påstander slik jeg legger ved kilder for mine.

Det er ikke så lovende at påstanden din går fra å være at hun er u-vitenskapelig til at foreldrene er maoister. Skulle det være redelig å delegitimere din faglighet for hva foreldrene dine tror på? Legg gjerne også ved kilder når du kommer med påstander. At Greta hovedsakelig fokuserer på det såkalte vesten gjør heller ikke innholdet i hva hun sier mindre sant, men det er ikke slik at hun ignorerer Kina likevel, nøyaktig hvor mange ganger hun har sagt akkurat en frase som du har formulert er hensiktsløst å kvantifisere, men her sier hun Kina; Verdens største utslipper av CO2, som får være nært nok: Between 1990 and 2016, the UK lowered its territorial emissions by 41%. However, once you include the full scale of the UK emissions – such as consumption of imported goods, international aviation and shipping etc – the reduction is more like 15%. And this is excluding burning of biomass, like at Drax’s Selby plant – a heavily subsidised so-called “renewable” power plant that is, according to analysis, the UK’s biggest single emitter of CO2 and the third biggest in all of Europe. And yet the government still considers the UK to be a global climate leader. The UK is, of course, far from the only country relying on such creative carbon accounting. This is the norm. China, currently by far the world’s biggest emitter of CO2, is planning to build 43 new coal power plants on top of the 1,000 plants already in operation – while also claiming to be an ecological ‘trailblazer’ committed to leaving “a clean and beautiful world to future generations

Greta Thunberg har gjort et nummer ut av å være tydelig på at hun ikke snakker for seg selv, men vidreformidler informasjon fra forskere: [...] I am not an expert. I am an activist. The only people claiming that I'm an “expert” are those who are trying to ridicule me. Hun forsøker å vidreformidle hva klimaforskningen forteller med intensjon om å skape økt oppmerksomhet og handling når det kommer til global oppvarming og klimakrise, så det er jo ideologisk hvis det er ideologisk å ønske seg handling når det kommer til en av vår tids største utfordringer, men det har uansett ingen konsekvens for sannhetsgehalten i det hun formidler. Ethan Siegel (astrofysiker, forfatter, og vitenskaps formidler) skriver for the Guardian om Gretas integritet når det kommer til formidling av hva forskningen forteller oss, samt landskapet hun vandrer í der hun kritiserer gigantiske selskaper og interesser. [...] Greta has shown a willingness to do what most of us refuse to do. Her starting point for how to move forward in the world is to begin from a position of scientific consensus. While most of us prefer to be given the facts and trust that we, intelligent as we are, can figure it out for ourselves, Greta recognizes the unparalleled value that scientific expertise brings to our world. What Greta Thunberg gets, and the important lesson she has for all of us, is this. The science has been unambiguous since the late 1980s: the Earth is warming, humans are the cause, and the only way to combat this is through large-scale action taken by our world's governments.

Det som følger av en så tåpelig logikk er at du er tiltrukket av barn, voksne kvinner faktisk har hår groende på kroppen helt naturlig, deres kvinnelighet dikteres ikke av hvorvidt de lar kroppshårene sine være eller ikke.

Defintivt, denne virtuelle markedsplassen som skreddersys til akkurat deg, tror jeg er til å bli syk av, men følgene av teknologi, kommersialisering av internett, og telefonens tilsynelatende evige nærvær og distraksjon er vel en annen diskusjon (håper jeg).

Det er noe jeg også ønsker meg. Men det har ikke noe med progressive idealer å gjøre, det er studioene som har vurdert det slik at publikum er håpløst hengt opp i franciser og allerede etablerte merkevare-navn, og at det således ikke lønner seg å lage noe som ikke er basert på noe de allerede kjenner igjen. Så kunne man jo kanskje håpe denne vurderingen ikke medfører riktighet, studioene i Hollywood har en tendens til å lære seg underlige sannheter ut av ting, men denne kjedsomme re-animeringen av brands er til syvende og sist økonomisk fundert. Samtidig som det synes som om de som håpløst ønsker seg noe mer originalt samtidig har dyttet seg ned i de mest kommersielle og u-orginale prosjektene for egen maskin, at de ikke ser skogen for Halo-filmatiseringer, live-action re-makes, spin-offs og oppfølgere; For vi lever jo også i en tid hvor Yorgos Lanthimos nyter suksess og finansiering, The Zone of interest prisbelønnes, og det faktisk ér en viss oppmerksomhet (kanskje tilogmed relativt mye for å være Hollywood (ikke nødvendigvis en institusjon kjent for overdreven lekenhet og eksperimentering)) og økonomisk støtte til oppsiktsvekkende og originale prosjekter, man må selv bare dra seg ut av francise-myren og søke ut det man hevder å ønske seg.

Ja, det er åpenbart diskutert, jeg refererer mer til det såkalte ganske folk, potensielle krigsforbrytelser begått av våre såkalte allierte synes underforstått/u-diskutert eller glemt, men det er selvsagt også bare et inntrykk, ikke noe jeg kan kvantifisere eller bevise. Jeg er også kjent med argumentene for atombombingen, og selv om jeg er litt skeptisk til rasjonalen, kan jeg ikke fullstendig avvise deres potensielle gyldighet, dersom det virkelig ér slik at man faktisk sparte liv ved å atom-bombe disse byene er operasjonen i større grad rettferdiggjort, samtidig som jeg synes akkurat dette argumentet negeres litt av i hvor stor grad man allerede hadde brannbombet Japan som i hovedsak var bygget av tre, og således så hele byer gå tapt i bombetokter allerede, atombombene er representerer åpenbart ødeleggelser i en helt annen skala, men når man ikke vet hva de ér, kan det også tenkes at de ikke synes så annerledes fra brannbombene som allerede hadde lagt hele byer øde. Men ja, vi bør vel heller opprette en egen tråd dersom man skal diskutere etikken i atombombingen av Japan, ytterligere, jeg mente bare å peke på at det er omdiskutert hvorvidt det faktisk hadde gyldighet som militær operasjon.