Atib Azzad

Dersom du oppriktig er forvirret av denne motsetningen du ser, finnes det informasjon.

Da ser vi begge at jeg ikke lykkes i å nå frem til deg, som kanskje ikke er så rart med tanke på hvor overfladiske alle innsigelsene dine sålangt har vært. Hvis du mener befolkningssammensetningen er en god indikator på hvor mange roller du skal ha tilgjengelig som skuespiller, så er det likevel en diskrepans mellom antall hvite i befolkningen og overrepresentasjonen i Hollywood. (Tematikken begrenser seg heller ikke bare til de foran kameraene, hvor skevheten er større) Hvis du må hoppe til en forklaringsmodell som innebærer at alle har misforstått og egentlig er urimelige, er det ingenting jeg kan gjøre for å stoppe deg, men kan ikke se hvordan det er fortjent, jeg har etter beste evne svart utfyllende på spørsmål som du strengt tatt burde satt deg inn í før du begynte å kaste halvtenkte idéer mot veggen.

Det er et pågående prosjekt, det springer muligens utifra at svarte historisk sett ikke var en del av demografien man så for seg når man solgte biletter, naturlig nok fordi man regnet med at svarte ikke hadde denslags penger i Jim-Crow-USA, som hovedsakelig stemte. Film var for folk med penger, hvite folk, de flokket seg til for å se Birth of a Nation i 1915. Svarte folks inngang til filmindustrien var stort sett gjennom tjenestedøren, servile til de hvite skuespillerne, når de etterhvert fikk roller var det gjerne endimensjonale portretter av svarte roller som forstått av hvite manusforfattere, som igjen forsterket en del negative stereotyper og fordommer. Som videre gjorde det vanskelig å få mer betydningsfulle roller, da Hollywood sirkelargumenterte for at det ikke var lønnsomt å ha sorte mennesker i større roller, et argument som har vart frem til idag, og er noe av grunnen til at UCLA begynte å kartlegge trendene og bevise at publikum er like villige til å se filmer av alle sammensetninger av folk. Så kan du sikkert si, eller har allerede sagt, at dette er så lenge siden at det ikke kan ha noen relevans for vår tid, men om man ikke går inn og analyserer og løser opp i slike problemer blir de bare værende, kanskje ikke med overlegg, men likevel, det kreves innsats, tid og forståelse for å løse opp i slike gamle mønstre. Og nettop fordi det er en spesifikk og uttalt hensikt, så er det å favorisere hvite skuespillere en del av problemet, det å gi de med andre etnisiteter enn hvit tilgang til de samme rollene er målet. Altså er det naturlig at man ønsker å ungå ytterligere whitewashing, og ønsker velkommen en bredere rekke av skuespillere. Si at man forsøker å løse fattigdom med en pengegave, da gir det ingen mening at man skulle gi samme pengegave til de som allerede er rike. Hvis man sier det er urettferdig for de rike, så har man ikke forstått problemstillingen. The Cosby Show fortjener skryt for å portrettere svarte mennesker i USA mindre stereotypt og problematisk enn tidligere, samtidig som den fikk kritikk for å presentere et USA hvor rasisme og fordommer tilhørte fortiden (en populær ønskedrøm på 89-90'tallet, men desverre nettop dét). The Cosby show representerte altså noe ganske nytt på nord-Amerikanske fjernsyn, og kan godt tas til inntekt for endring i holdninger, men det negerer likevel ingen av problemene jeg har tatt opp på, man kan lete frem unntak fra tendensen, og unike tilfeller, men de er nettop dét. At det er så-og-så lenge siden 80'tallet er ikke noe argument i seg selv. Det spiller ingen rolle for skuespillerne som fratas jobbmuligheter. Nå er det mange produksjoner hvor befolkningssammensettningen i USA ikke spiller noen rolle for innholdet, det er uansett ikke mer greit at du skal hindres arbeid på grunn av din etnisitet fordi resten av befolkningen består av sånn-eller-sånn. Hvis du synes dette var et godt argument, er det litt rart at du overser at diskrepansen er mye større for de hvite hvor de er overrepresenter med 10%, som også er tendensen, og poenget, går man lenger tilbake vil man se større skjevfordeling. (man problematiserte hvordan Oscar-utdelingene to år på rad 2015-2016 ikke hadde noen betydningsfulle nominasjoner til svarte filmarbeidere, en tendens som fikk gå uavbrutt mellom 1975-1981) Altså, ja. Men det tar også tid å snu hvilke historier som fortelles, som vi har vært inne på før, dersom man ikke bare forsøker å skyve skylden et annet sted, eller klandre noe annet, er man nødt til å ta tak i virkemidlene man har for hånden, ikke bare drømme seg bort i et hypotetisk bedre scenario som kanskje kan skje en dag.. Det er jo heller ikke som om dette ikke skjer, det foregår paralellt, men publikum vil jo ifølge Hollywood helst ha re-makes og filmer om etablerte brands, og det gir jo ingen mer mening å utelukke skuespillere fordi man tidligere ikke kunne tenke seg at en havfrue fra en europeisk fortelling kunne være noe annet enn normal hvit.

Det er ikke rart, det er bare basert utifra en allerede etablert praksis, hadde vi vært født igår og ikke hatt en tendens å kritisere skulle jeg forstått indignasjonen, men det er en skevfordeling som man forsøker negere.

Det virket betimelig å velge Ariel som eksempel både fordi det illustrerte godt hva jeg forsøkte å formidle: -Noen ganger er etnisitet relevant til historien, andre ganger ikke. -Og fordi det førte til oppstandelse blant disse som synes det er veldig problematisk at noen har ikke hvit-hud, og med det mener jeg ikke å misrepresentere deg til å mene det, men bare peke på gruppen som beviselig reagerte negativt på Halle Bailey i rollen Netflix's Cleopatra er ikke tenkt som en ren dokumentar, ifølge litteratur- og historieproffessoren Islam Issa, som bidrar i serien, men mer som et docu-drama, de vedgår også at Cleoparas far var av Makedonsk-gresk opphav, samtidig som vi ikke kjenner identiteten til moren, samt at dagens syn på såkalte raser ikke kan oversettes til datidens Egypt. Men det er jo likevel et valg å gå vekk fra Elizabeth Taylors portrett av den egyptiske dronningen, og foreslå Adele James i rollen, en reddit-historiker redegjør (i en lenger forklaring om Cleopatras ulike tolkninger og betydning gjennom tidene) for Cleopatras rolle i mer kontemporær afro-amerikansk kultur: In the 19th century United States, a new myth was born. African-Americans were developing a racial consciousness that looked back at African history and sought common ground with figures from the past. As one of the best known Egyptian rulers - and one by now strongly associated with Blackness - Cleopatra was naturally popular. Her ability to rule as an independent monarch and her defiance towards Rome became powerful metaphors for Emancipation. From the 19th century onwards Cleopatra was adopted as a symbol of dignity and empowerment. This is almost a process of reclamation. While the racialization of Cleopatra was originally imposed upon her by a White, Western literary tradition, it was inverted into a positive association by African American artists and writers. This is the version of Cleopatra called upon by the forthcoming Netflix documentary. Ja, du vokste opp i en tid hvor problemet var mindre enn i tiden før det.. At det finnes svarte skuespillere som gis roller i Hollywood er dog et svært lavt sted å sette listen. Igjen; Listen kaller seg eksempler, og er nøyaktig hva du etterspurte, nogra få eksempel, du bør altså ikke ta listen til inntekt for å være så utfyllende at man kan ekstrapolere hvor utbredt dette er, eller for å være utfyllende overhodet. UCLA har i 16 år laget en oversikt over hvem som gestalter hvilke roller i Hollywood storproduksjoner, og tendensen er nokså stagnant med untak av folk med asiatisk bakgrunn i snakkeroller som økte fra 3.4% til 15.9%. Svarte snakkeroller gikk fra 13.0% til 13.4%, og Latinske roller gikk fra 3.3% til 5.2%. i 2024, var 70.8% av hovedrollene okkupert av hvite. Det er kanskje en bedre idé å ingå med tallmaterialet enn å stirre i veggen og erklære problemet som uproblematisk.

Listen kaller seg eksempler, den gir ikke uttrykk for å være utfyllende, du ba også om några få eksempel, som gjør det underlig at du deretter kritiserer utvalget for å inneholde nettop det. Det var et større problem tidligere, før man problematiserte praksisen. At det var vanskelig nok å jobbe som skuespiller som ikke-hvit, i tilegg til at roller som faktisk passet til etnisiteten man tilhørte likevel skulle gestaltes av hvite skuespillere med sminket hud. Kritikken av dette innebærer en kritikk mot historisk hvit dominans i Hollywood, det er ikke et forsøk på å caste alt til alle, men å utfordre en hvit normal, i en tid som er preget av nettop denne normalen, som innebærer at mange av historiene vi forteller er europeiske, samtidig som poenget i historiene heldigvis ikke er at vi er hvite, de er gjerne banale fortellinger om moral, og det gir ikke mening å gjøre det vanskeligere for visse etnisiteter å jobbe som skuespiller i Hollywood når hudfarge ikke egentlig har noen konsekvens for historien. Dermed er det naturlig nok temmelig historieløst og lite rasjonelt å caste hvite folk til å spille karakterer som er viktige for bevegelsen som utfordrer hvitt hegemoni, samtidig som filmer hvor folks etnisitet er en viktig faktor vanligvis ikke meningsløsgjør seg selv med å caste såkalt fargeblindt, det burde si seg selv. Det er ikke viktig at havfruen Ariel (særlig når Disneys Ariel er satt til karibien) er hvit, det har ingen konsekvens for historien at man lar alle skuespillere få forsøke seg i rollen. Det er viktig for fortellingen om Martin Luther King, Jr. at personen er svart, nettop fordi han jobber for svarte rettigheter i et segregert USA.

Hun snakker vel utifra sitt eget perspektiv, kanskje også informert om statistikken som tilsier at dette er et kjønnet problem, du er langt mer utsatt dersom du er kvinne. Uønsket oppmerksomhet er selvsagt uønsket uavhengig av hvilket kjønn man tilhører, men det må være lov å trekke frem gruppen som plages mest av dette uten å måtte legge inn en disclamer om at det selvsagt også er en uting når det rammer menn. Det blir noe litt all lives matter over innsigelsen din.

https://en.wikipedia.org/wiki/Whitewashing_in_film#Examples_of_associated_cases

Det er kanskje litt rart, eller en feil, men det er altså et stykke som settes opp på west end. [...]The Jamie Lloyd Company today announced the full cast for the upcoming West End production of Romeo & Juliet, with newcomer Francesca Amewudah-Rivers confirmed as Juliet opposite Tom Holland. Men det er vel uansett like ille at Juliet spilles av en ikke-hvit uavhengig av om scenen er en scene eller et filmsett. At Shakespeares hyllest til hvit kjærlighet og rene blodslinjer skal bli depravert på denne måten!

Slik det finnes politikere i USA som foretrekker å myrde den demokratisk valgte Allende og støtte militærdiktaturet til tyrannen Pinochet i 17 år (tanken er ikke å komme med whataboutisme, men å illustrere et poeng). -Selv om disse hevder de støtter demokrati, synes jeg handlingene deres informerer oss om at det kun er noe de sier, jeg tar ikke deres hyklerí til inntekt for demokrati som idé i seg selv, jeg avskriver dem som støttere av demokrati. Uten at jeg har satt meg inn i hva og hvorfor Steigan mener som han gjør (nettop fordi jeg avskriver folk som fremstår som untak eller har andre motivasjoner fra å diktere innholdet av en idé), så støtter han vel ikke Putin per sé, men er kritisk til NATO-opptrapping og Nord-Amerikansk imperialisme, så kan det tenkes at han slettes ikke er kritisk til NATO-opptrapping og Nord-Amerikansk imperialisme, men bare elsker Putin og bruker dette som påskudd, men jeg kan ikke se (men jeg vet heller ikke mye om Steigan) at det er noe særskilt ved Putin han liker i egenskap av å være kommunist. Dersom det ér det, fremstår det bare som dumt, han hevder selv at Russland har markedsøkonomi som resten av Europa. Jeg kan ikke avskrive kapitalisme bare fordi Cheney er ondskapsfull, eller Trump er dim. Velg dine helter med omhu, velg bort hyklere.

Hvorfor i alle dager skulle kommunister, altså de som ønsker seg arbeidereide produksjonsmidler, fordeling av ressurser, demokrati, og sosial og økonomisk mobilitet like Pol Pot eller Putin? De har ingen av disse kvalitetene. Du som er historiker vet vel også at USA støttet Røde Khmer og Pol Pot, da de annså dem som en slags buffer mot det kommunistiske prosjektet i Vietnam, hvis kommunister var så glade i Pol Pot, altså at Røde Khmer var så påfallende kommunistiske, så ville vel ikke USA støttet dem og ansett dem som noe annet enn naboene? [...]Internationally, his movement received support from such countries as China, Thailand, and the United States during that conflict because they saw it as a bulwark against Vietnam and thus Vietnam's key ally, the Soviet Union Jeg kan heller ikke se hvorfor en kommunist skulle finne noe å fryde seg over i dagens Russland, eller med Putin. Du må gjerne uffe og akke deg over totalitære fascister, de som støtter andre totalitære fascister som Stalin, Mao, & Putin, jeg har like lite til overs for de som deg, men jeg ser ikke hensikten med å demonisere og tvinge folk i samme leir med noen de ikke har noe til felles med, det virker bare fordummende.

Jeg mente ikke anklage deg for å være ignorant til det, bare som et inspill til tråden. Dersom en mener kommunistiske/sosialistiske prosjekter (og da utelukker jeg soviet) har feilet gjennom sine egne mekanismer, så anbefaler jeg en mye dypere lesning av historien.

Det er også et alt for stort tema til at det lar seg dekke i korthet, men i perioden etter andre verdenskrig ble alt USA & CIA så på som kommunisme, være seg sosialisme, arbeiderrettigheter, ressursfordeling, sosial & økonomisk mobilitet, nøytralitet og en masse annet, aktivt bekjempet med tradisjonell millitærmakt, økonomisk makt, likvideringer, kupp, destabilisering, bestikkelser, og mange andre kreative metoder. Som sagt, det er mye å skulle sette seg inn í, men fortellingen om hvorfor ulike venstrerettede, og til tider sentrumsorienterte (men nøytrale) prosjekter har feilet så totalt, kan ikke fortelles uten påvirkningen og presset USA har lagt på disse. Å skulle modernisere eller endre fattige land i den såkalte tredje verden er en vanskelig oppgave i seg selv, og gjøres totalt umulig om du får stormakten i vest mot deg.

Jeg tror det er et blindspor å skulle se på sammensetningen av skeive i befolkningen og forvente at spill eller annen media representerer disse i henhold. Dersom man ser verdien av representasjon, så har jo det ingenting å gjøre med å gjengi en realistisk samfunnssammensetning, men å belyse grupper som tidligere i større grad ble ignorert. Takk for fin artikkel. Jeg mente egentlig å starte en egen tråd om dette tidligere, men synes diskusjonsmiljøet her ble så dårlig at jeg droppet det. Men likevel, for en som aldri satt meg inn i dette såkalte gamergate i samtid, men dessverre fant at det var en såpass betydningsfull bevegelse i ettertid at jeg ikke kom utenom; Gir denne videoen et godt og fullstendig bilde av fenomenet? (Hvis ja, er det kanskje rart at man ikke snakker mer om gamergate når det kommer til kontemporær samfunnsanalyse?) Det er en lang video, så ikke føl på noen forpliktelse til å se den dersom du ikke har lyst, eller det ikke passer. Dette er en åpen apell for alle de med innsikt til å redegjøre for hvorvidt det er en innsiktsfull video om emnet, eller om man sitter igjen med kritiske blindsoner om dette er all undersøkelsen man orket på tematikken.

Det skal ikke være opp til den mistenktes egenhet hvorvidt politiet kan gå utenfor eget regelverk, hvem personen ér skal ikke ha noe konsekvens for hvordan politiet kan opptre. Det er ikke noe bedre at politiet kvalte George Floyd når han var rusmisbruker, det er ikke mer greit at politet slettet bevis og rundjulte Kevin Simensen fordi han generellt er en tulling, politiet kan ikke se vekk fra regelverket de skal beskytte bare fordi de møter på noen som fremstår usympatisk. (Det er åpenbart opp til spesialenheten å vurdere hvorvidt det er utenfor politiets mandat, jeg vet ikke nok om regelverket til å kunne slå fast at det definitivt befinner seg utenfor, poenget er at dersom det er utenfor skal ikke karakteristikker av den mistenkte ha noen konsekvens for det.)

Tankevekkende ord fra en hvit-supremacist..

Hele poenget var at det bare var eksempler diktet opp i den hensikt av å illustrere hva det dreier seg om, hvordan du som individ ville forholdt deg til et slikt hypotetisk scenario er nokså uinteressant. Problemet her var at dette utvalget ikke fikk mat (maten representerer ikke mat som sådan men tapte muligheter fordi de havnet utenfor en tenkt normal), nettop fordi det er et helt konstruert situasjon, satt sammen for å illustrere noe, det tilfører ingenting at du kommer å anklager de hypotetiske muslimene for å være usosiale, (muslimer nekter da overhodet ikke å være rundt andre som fører en annen livsstil, det er jo noe de må forholde seg til daglig slik som alle andre), du kunne like gjerne begynt å snakke om at man kunne gått på kiosken i nærheten, eller om de kanskje hadde med seg noe eget hjemmefra, eller hvordan festen ble avlyst fordi det kanskje begynte å regne..

Hensikten med eksempelet var nok bare å illustrere hvordan det å ignorere folks ulike forutsetninger kan ha følger som fremmedgjør noen av deltagerne. Og at denne effekten kan oppstå helt utilsiktet, altså at det ikke er noe man gjorde med vilje, man bare hadde liten øvelse i å tenke på slike ting, at man har en tilstand man tenker på som normalen også havner de som ikke passer denne normalen utenfor, uten at det er noens intensjon, men det skjedde likevel. Om man inviterer alle på svinestek uten å tenke på om noen kanskje er muslimer, jøder, eller veganere, har man ubevisst gitt visse fordeler til én gruppe (dette er også bare en illustrasjon). Nøyaktig hvilke faktorer som førte til at det regelmessig var vanskeligere å få jobb om man var navngitt på en viss måte, vet ikke jeg, men det er slike ting man forsøker å finne ut av når man forsøker granske strukturene (hvis det er en strukturell grunn) som ledet til slikt utfall, og jeg forstår ikke hvorfor det skal være så dårlig.

Det er min opplevelse også, uten at jeg noen gang synes nivået her var så høyt at det var direkte lærerikt, fikk man i det minste prøvd sin tro og reflektert rundt egne og andres meninger. Nå er det veldig lite å hente utover masse meningsløs og stygg retorikk.

Den siste jeg husker å reagere på var denne: Det er snakk om en helt fiktiv sivil akademisk Palestinsk kvinne. Som havner i fin tandem med denne: Ingen av disse postene er forbigått i stillhet, de har flere likes. Ikke at jeg egentlig tror det er oppriktige etterlysninger etter eksempler, ønsket er vel bare å kunne peke på at det er ikke sånn eller sånn, det er ikke hat, men er det ikke dehumaniserende å dømme ufødte barn som fremtidens terrorister? (For den retorikken i sin ytterste konklusjon vil vel rettferdiggjøre drap på alle, hvis ufødte barn allerede er fordømt) Om man ikke kjenner igjen retorikken i tråden, så tror jeg ikke lenger jeg kan gjøre noe med det.

Hat av folkegrupper på helt arbitrært grunnlag, hvem de er, hva de tror på, hvordan de ser ut, hva de kler seg í, osv. har ingen unnskyldning. Dersom noen hater teologien i jødedommen og lar dette hatet gå ut over en vilkårlig enkeltperson som tilskriver seg denne teologien, kan man ikke legge deler av skylden på Israel, overgreperens ansvar for angrep på et tilfeldig individ kan bare tilskrives overgriperen. Men man må også vokte seg for å automatisk tilskrive kritikk av Israel som jødehat.

Noe av intensjonen med kvotering er å bekjempe holdningene som (i denne konteksten) hindret kvinner tilgang til arbeidslivet, når man fikk se i praksis at disse holdningene ikke hadde noe hold ville kvotering bli mindre nøvendig fordi man ikke lenger holdt et syn om at kvinner var dårligere arbeidere eller annet surr Det er såvidt meg bekjent ingen utbredt holdning at menn gir dårligere arbeidstakere, og dermed ikke det samme behovet for kvotering som virkemiddel slik det var for kvinnene, samtidig som visse yrkesgrupper med mange kvinner gir menn fordeler i søknadsprosessen fordi de ønsker seg flere menn, som er tilfellet i flere omsorgsyrker.

Ja, enig. Jeg var nok langt på vei en analfabet på mediet da jeg så serien første gang, (jeg gjorde samme bommert med sopranos) jeg var en av disse som risikerer å misforstå Scarface eller Wall Street slik at hovedpersonene leses som helter, eller forbilder. Det var noe uvant med å ha en karakter hvis person til slutt viste seg å ikke egentlig inneholde noe formildende, hvis reise ikke innebar noen form for frelse eller sympatisk forløsning (kanskje med untak av å være offer for USA's arbeider- og helse-rettigheter), sikkert fordi jeg var for vant til at hovedpersonen i en film eller serie måtte ha noen sympatiske trekk og rettferdiggjorte handlinger, da hovedpersonen tross alt var seerens vei inn i universet, tv-titterens øyne, og således kunne ikke vår avatar være fullstendig usympatisk, siden man delte perspektiv, og misforståelsen oppstod vel i en følelse at man også måtte dele moral (noe man selvsagt ikke trenger). Det er kanskje overflødig å påpeke, men jeg synes serien var mye bedre ved gjensyn, selv om det var ubehagelig å se Walts sanne jeg gjennom hele serien, frustrerende å se han lyve, manipulere, og mishandle alle i sin vei, samtidig som han var så uvillig til å betrakte seg selv og sine handlinger i et ærlig lys.

Nei, det var heller ikke klart for meg før jeg så det igjen, i første omgang delte jeg synet du fremmer her. Ved gjensynet synes denne fremstillingen som en av Walts selvrettferdiggjørelser, de han trenger for å tenke på seg selv som en god person, men som egentlig bare er påskudd han kan bruke for å slippe å konfronteres med sine handlinger og karakter.

Jeg er glad vi problematiserer og snakker om dette mer enn før, og forøvrig enig i kritikken din, diskriminering som følge av søkers navn er åpenbart bare en del av et større problem, og håper som sagt belysning av tematikken vil bidra til forbedring.