Atib Azzad

Jeg har ikke forsøkt å tilegge deg noen meninger, og føler heller ikke at posten min inneholdt noen overdrivelser, hva er det du sikter til? Hva er utroverdig med inkluderingen i Star Wars egentlig, hvor mange mennesker av hver etnisitet bør fordeles i hvilken ratio så du skal oppleve inkluderingen som troverdig? Jeg kan ikke kommentere på resten det er alt for vagt skrevet. Jeg tenker denne nye Star Wars triologien er et eksempel på kompromissarbeid, for mange syn og stemmer som skal vektes, klassisk middelvei, som er en stor del av problemet, en triologi med en tydeligere stemme er alltid å foretrekke over en triologi som bare bestemmes ut av publikumsreaksjonen på den forrige filmen.

Men hovedårsaken til hvorfor de nye Star Wars filmene ble dårlige, er jo fordi de byttet retning mellom hver film, vektet publikums tilbakemelding så tungt at de endret retning eller forkastet plott som var lagt opp i den forrige filmen, det er ikke en smart måte å lage triologi på, å ha et studio som hele tiden second-guesser seg selv og prøver å svare til en fanbase som ønsker seg en million forskjellige ting. Med det forutsigbare resultatet at produktet blir et kompromissarbeid, en middelvei. Noe også George Lucas gjorde med sin prequel-triologi, men i mindre grad, og med fordelen av å være en person som tar valg, ikke et helt studio. Jeg så nettop denne prequel-triologien og tror jeg ville sett den nyeste før jeg ser den igjen. Ja; Den har en mer sammenhengende historie, men herregud så stygg den er (og da mener jeg ikke gammel cgi, alt er så utvasket og fantasiløst, alt er nesten bare gråe haller, gråe byer, og brungrå ørken, skuespillet og regien er også ganske svak. Samme med Rings of Power, første sesongen er helt skrekkelig skrevet, alt er så kjedelig fortalt i sånn JJ-Abrams mystery-box stil som overhodet ikke funket (at det var manusforfatterstreik i Hollywood hjalp definitivt heller ikke). Sesong to er mye bedre å se på, den er ikke perfekt, men den får til historiefortellingen på en mye bedre måte. Man kan godt mene det er et brudd med Tolkiens visjon at middle-earth ikke er whites only, men det er jo (for de fleste) ikke hva historien handler om, eller kvaliteten står og faller på. Inklusjon er da et helt irrelevant aspekt til hvorfor disse filmene feiler, hvis Star Wars filmene hadde en mer sammenhengende visjon fra utgangspunktet, og en regissør med kontroll over det, ville ikke John Boyega likevel ødelagt filmene. Og det er her denne såkalte anti-woke bevegelsen blir så inkonsekvent, det veksles stadig mellom å mene at inkludering er problemet, til at alt annet er problemet, men de som kritiserer det anklages for å mislike inklusjon. -Vi liker ikke Star Wars fordi de er dårlig skrevet, men så kaller alle oss rasister og misogynister og sier det er fordi det er damer og ikke-hvite i filmen, -Og jeg bare Hallo! Hva med Leia og Lando Calrissian?! Og ja, eksempelet på dette andre kan jo bare få være posten jeg siterer, så slipper dere ytterligere utforske mitt svake håndtverk når det kommer til å skrive dialog.

Et land vil jo alltid være mye mer enn bare deres ledere og deres hemmelige operasjoner, men jeg håper ikke det er mulig å lese en utfyllende oversikt over USA's hemmelige og ikke-hemmelige operasjoner etter andre verdenskrig, uten å bli skeptisk til hva det egentlig er de står for. At land i fks. Midtøsten, eller sør-Amerika klandrer USA for mye av deres motgang synes bare som en rimelig analyse av tingenes tilstand. Uten at det dermed fritar andre land eller unioner fra deres forbrytelser (eller rettferdiggjør å lage trollfabrikker som sprer kaos), for selv om USA er en alliert og verdens mektigste stormakt bør man ikke gi dem helt andre spilleregler enn alle andre for hva som er akseptabel oppførsel, lidelse er lidelse selv om den er påført av våre venner.

Jeg vet du var misfornøyd med min tilbakemelding på synspunktene til Mimir, at jeg ikke var enig med ham, selv om han var, som du påstod, en av mine. Når du deretter anklaget meg for å bare automatisk være enig med alt av det du kaller woke, transideologi, og kansellering, føler jeg ikke det blir helt feil å anta at denne posten delvis er rettet mot meg, og de du anser som sånne som meg. Jeg bare synes det er rart og urimelig, når jeg hele tiden har tilbudt mine tanker rundt dette, kommet med begrunnelser for hvorfor jeg synes det virker som Mimir ikke helt har forstått tematikken han inngår í, noe jeg ville kalt å nyansere debatten. Når du ikke noengang inngår med mine innsigelser bare lener deg på leserinlegg o.l. synes jeg det blir urimelig av deg å anklage meg og de som meg for å ukritisk importere idéer og automatisk støtte ALT. Når du dytter meg inn i en bås hvor du hevder jeg hodeløst støtter det du kaller transideologi, woke, kansellering, uansett. Er ikke dette å legge opp til at vi får en like polarisert debatt som den du viser til i USA?

Man får jo intrykket av at etnisiteten hennes er et problem når de tenkte samtalene du foreslår eksplisitt hevder det.

Youtuberen Darkmatter2525 (opprinnelig prominent innen ateist-eraen (2006-2013), for deretter (som så mange andre) å dreie over til anti-SJW/anti-feminist/Gamergate-eraen (2013-2019) har laget et selvportrett om hvorfor han til slutt ble desillusjonert med anti-SJW-bevegelsen, og hvorfor han ikke ble med videre til anti-woke-eraen som fulgte. Det er ikke noe mer flashy enn bare en fyr som snakker om hva som i utgangspunktet motiverte ham til å delta i disse bevegelsene og hva som til slutt gjorde ham utilfreds med dem. Mot slutten av videoen lager han en parodi anmeldelse av Terminator & Alien in the style of anti-woke grifters, som jeg mener å huske ble diskutert i tråden for litt siden, litt festlig, tydelig at han har brukt nok tid i miljøet til å lage en autentisk parodi. Men kjøttet er i portrettet i sin helhet anbefaler alle å sjekke det ut, kanskje særlig de som bruker mye tid på å tenke på en Snøhvit-remake..

Men er det the left som laget såkalt bråk om stemmen til Mario? Og hvordan skiller denne bekymringen seg noe som helst fra din bekymring om Rachel Zegler som Snehvit?

Altså det er tydelig at du har masse følelser rundt dette, og du står fri til å ha alle meninger i verden om denne nyinnspillingen. Men det er ikke noe her jeg er interessert i å diskutere.

Det handler vel også om at man har lykkes i å lage en hel bevegelse som lever av harme mot alt som representerer et avvik fra det etablerte. Man hadde definitivt inkludert disse nyinnspillingene av Robocop og Total Recall dersom de ble gitt ut i disse anti-woke dager. Jeg har forøvrig ikke forsøkt å løfte frem temaet hvorfor folk reagerer på (såkalt) woke ideologi. Jeg bare peker på at dersom 1937-versjonen av Snøhvit er så jævlig viktig for folk, og kulturen, og verden, så finnes den fremdeles i akkurat samme form.

Det er bare en sannhet, uansett hvordan denne nye versjonen ér, vil filmen fra 1937 være den samme. Du må gjerne mene det er en forbrytelse mot menneskeheten, samme for meg, det er et kommersielt underholdningsprodukt. Jeg synes både Total Recall, og Robocop ny-innspillingene er helt horrible, jeg forstår verken valgene de har gjort, eller grunnen til å lage nye versjoner av disse filmene. Men vet du hva? Jeg kan se Paul Verhoeven filmene som om ingenting hadde skjedd med dem, for det har ikke skjedd noe med dem.

Fascisme, ikke verdibasert ledelse? Hva er det du forsøker si?

Man endrer ikke på Snøhvit fra 1937, man lager en helt ny film som ikke påvirker innholdet i Snøhvit 1937.

At noe er unikt er jo et helt annet argument, alle arter er vel forøvrig unike, mennesket som art er vel like unik som en spekkhugger som art, hvis unik betyr ulik andre arter. Eller gjør likheten mellom bonobo-apen og menneske-apen vår art mindre unik? Kan man ikke påstå at et nebbdyr er mer unikt siden det er så få andre dyr som ligner på den?

Du må gjerne se på det sånn, men det er faktisk ikke noe vi vet. Vi har ingen anledning til å måle hvem som nyter livet mest. At andre dyr ikke kan nyte livet på samme måte som et menneske synes mer sannsynlig, men man vurderer ikke fisk etter hvor godt de klatrer i trær. Det aner meg at dette av en eller annen grunn er viktig for deg, at mennesket er målbart best på enellerannen måte, men jeg tror det blir forstyrrende for tråden å forfølge denne tanken noe videre.

Det vitner ikke om noe dårlig menneskesyn å påpeke svakheter ved menneskeøynene, det vitner ikke om noe som helst syn, det er bare en observasjon. Alle kropper må vel vurderes utifra sin tilpasning til omgivelsene, hvor godt egnet den er til å utføre sine oppgaver. Det gir ingen mening å rangere ulike skapninger på en god-dårlig-skala (uten å først sette opp masse parametere), alle har helt ulike forutsetninger og oppgaver man har tilpasset seg til, at en geopard kan løpe svært fort gjør ikke dermed menneskekroppen dårligere, slik som våre tomler ikke gjør geopardens kropp dårligere.

Jeg er enig i din observasjon, narrativet vi har laget oss om Hitler har til dels også hindret oss i å konfrontere egen delaktighet i jødeforfølgelsen (og forfølgelsen av Roma, handicappede homofile, kommunister, muslimer, Jehovas vitner, prester, og ikke-hvite) narrativet jeg sikter til behandler gjerne nazistene som om de var oppstått i et vakuum, og bekjempelsen av nazityskland som bekjempelsen av alt som var ondt. Det er viktig å forstå hvordan antisemittismen var utbredt og normalisert i hele Europa, for å forstå hva man risikerer når man har gjort det å henge ut en menneskegruppe til noe helt akseptert. (Ikke for å praktisere arvesynd, som må være en av de mest fantasiløse og kjedelige innsigelsene å komme med) Det er også litt oppsiktsvekkende å merke seg at Holocaust ikke hadde den plassen i den kollektive bevisstheten man kjenner idag før 1990-årene: After the end of the Second World War, however, the opposite [motsatt av stor plas i den kollektive bevissthet] took place: the memory of the Holocaust was fragmented and dispersed. The embodied memory was confined to various groups of survivors and privatized within the families of the victims. It took two decades before the event was identified by name and a discourse evolved on the unprecedented magnitude of the trauma and crime. The event that had been covered up by the history of the Second World War resurfaced and after two more decades was given a place in a widening moral consciousness. In this process, terms like ‘victim’, ‘survivor’ and ‘witness’ came to designate an acknowledged moral status. Starting from the 1990s, efforts were made to transform the transitory embodied or communicative memory into a long-term cultural memory based on monuments and museums. These activities, which started on a national level in Israel (Yad Vashem,1953/2005), the US (Holocaust Museum in Washington DC, 1993) and Germany (Holocaust memorial in Berlin, 1999/2005), were interconnected in various ways. In its mnemohistory the Holocaust, comments Enzo Traverso, has had a unique career from almost total repression to global obsession: the twentieth century, at least in the West, has retrospectively been termed the century of Auschwitz. ‘Yesterday forgotten or almost ignored as a non-event, the genocide of the Jews today covers up almost all other memories in public space. Sakset fra The Holocaust — a Global Memory? Extensions and Limits of a New Memory Community.

Jeg vil bare gi kudos til dere i tråden som bidrar med kunnskap og tilbakeviser påstander som slenges ut, og svarer på spørsmål. Jeg kan ingenting om evolusjon, og det er forsåvidt fin måte å lære på. Selv om kreasjonister drives av tro fremfor kunnskap, kan man vel anta at disse innsigelsene de har funnet frem mot evolusjonsteorien er de beste det er å finne (selv om det ikke alltid virker sånn, men det er kanskje individet som kommer i veien for argumentet), jeg finner i alle fall utvekslingen opplysende, så takk for at dere orker, det synes tidvis nokså utmattende. Jeg kan som sagt ikke nok om evolusjon til å skulle belære noen, men helt uavhengig av det må du da kunne se at logikken din her ikke gir mening. Du hevder at beviset for menneskets overlegne øyne er at vi er i toppen av næringskjeden, når du utfordes på det, foreslår du bevis (lenken din til ødeleggelsen av Amazonas) hvor intelligensen vår (evnen til å utvikle redskap/hjelpemidler/teknologi) har plassert oss på toppen av næringskjeden, for deretter å late som det beviser våre overlegne øyne. At mennesket har evnen til å utvikle verktøy er ikke bevis for overlegne øyne, det trenger man ikke å kunne noe om evolusjonsteorien for å forstå.

Tanken er nok å forbedre livskvaliteten til barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet. At dersom barna har bedre kunnskaper om det, og det i større grad oppleves som normalisert vil det være lettere å leve med atypisk kjønns- eller seksualitetsutrykk. [...]For eksempel har barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet større risiko for å miste skolegang, bli hjemløse, oppleve mobbing, vold, overgrep, seksuell trakassering og hatkriminalitet, og å få dårligere psykisk og fysisk helse. Til tross for at det er en popuær teori på diskusjon.no at transpersoner bare er sjuke i huet, er den ledende idéen at man vil redusere den store forekomsten av selvmord og lav psykisk helse i LHBTQ-gruppene, dersom man reduserer deres vanskeligheter med å leve i tråd med egen kjønnsidentitet og seksualitet. Den aller enkleste måten å forsøke å forbedre det er å gi folk bedre kunnskap og bedre forutsetning for forståelse. Og dersom det skulle være slik at eksponering for en gitt legning eller kjønnsutrykk dytter hetero-cis-personer over til en gruppe hvor de egentlig ikke hører hjemme, er vel den problemstillingen akkurat den samme andre veien, at dersom man struper tilgangen til informasjon om atypiske kjønns- og seksualitetsutrykk vil man gjøre det vanskeligere for de som ikke hører hjemme i en cis-hetero-gruppe å leve som seg selv. Og sistnevnte vet vi jo (fra umiddelbar historie) at er tilfelle, man kan holde slike legninger og kjønnsutrykk hemmelig, altså ikke informere om det, men man vet at disse personene stort sett (om de ikke dreper- eller fornekter seg selv) likevel finner frem til seg selv, man har bare gjort veien mye vanskeligere og livskvaliteten dårligere. Da virker det mer hensiktsmessig å heller informere alle om alt, og så heller ha et helsevesen som er i stand til å luke ut de som ikke egentlig hører hjemme der, ikke mange; [...]I Sverige har forskere fulgt opp personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling siden tilbudet startet. De finner blant annet at blant de 691 personene som hadde gjennomgått kjønnsbekreftende behandling mellom 1960 og 2010, hadde 3 %, det vil si 15 personer, sendt inn søknad om å gå tilbake til det kjønnet de ble tildelt ved fødselen). Men havner ikke disse tingene før denne såkalte woke-bølgen var i effekt? Og det er vel ikke egentlig noe nytt at ens uttalelser kan få konsekvenser, Atle Antonsen har ikke mistet jobben, Charter-Svein ble nominert til gullruten i 2019, samme år som han var med i Farmen kjendis ifølge omtalen av hans egen diktsamling utgitt av Prego forlag. Det er Kari Nyman, Astrid Lindgrens datter, som har besluttet å endre Pippis pappas yrkestittel i nyere utgivelser, i tråd med morens egne uttalelser: [...]I dag skulle jag aldrig gjort honom till negerkung. Jag ogillar allt indelande av människor efter nationer och raser. Bøkene hvor han beskrives som negerkonge er likevel lett tilgjengelig, men jeg var glad jeg slapp å avbryte opplesningen i barnehagen for å forklare konteksten av den jobben til barna. Jeg synes det sier noe interessant om tiden da Pippi ble skrevet, og gir en viss kvalitet til Pippis verden, selv om det sår noe tvil rundt farens etikk (uten at jeg trenger at Pippis far er noen helgen), men er som sagt glad jeg kan vidreformidle Pippi til barn uten at denne ganske uviktige detaljen skal avspore fra fortellingen. Ja, det var egentlig ikke min hensikt å gå inn og kommentere på hver enkelt av disse sakene, men jeg sliter med å la være, alle disse eksemplene har jo hver sin kontekst som til en viss grad forklarer reaksjonene som fulgte. Kontroversielle utsagn har vel alltid fått reaksjoner, det er ikke noe nytt, jeg kan ikke bestemme at Madcon ikke skal reagere på å bli kalt mocca-menn på direkte-tv, at Sumaya Jirde Ali skal holde kjeft om Atles rasistparodi, eller at Kari Jaquesson må gis rett når hun sier noe som er feil. Nå har jeg ikke en masse eksempler for hånden, men jeg kommer på: John Lennons bigger than Jesus-kommentar (tatt ut av kontekst). Eric Claptons keep England white-rant (dessverre ikke tatt ut av kontekst). Terje Søviknes angivelige overgrep på mindreårig. NRK's boikott av Espen Beranek Holms Dra te hælvete. Anmeldelse av Jack Erik Kjuus kommentar om sterilisering av adoptivbarn. Beviser dette at såkalt kanselleringskultur er enda eldre enn først antatt, eller viser det bare at det alltid vil komme reaksjoner på handlinger og utsagn. Noen rimelige, og noen mindre rimelige, alle preget av kontekst og samtid. Det vil nok være lettere å si noe negativt om en gruppe som har mindre stemme eller gehør i samfunnet, slik at uttalelser om samer antagelig fikk mindre konsekvenser på 1970-tallet enn nå, men jeg synes ikke det er noen løsning å marginalisere grupper bare så majoritetsbefolkningen kan fremføre nedsettende utsagn om dem uten konsekvenser. Du har rett i at jeg også har syn som jeg vet ikke har bred støtte i den såkalte allmennheten men jeg vil jo likevel forsøke å fremføre dem på en overbevisende måte, fremfor å kreve å bare automatisk få aksept fordi det ikke skal være lov for andre å reagere på.. Som jeg egentlig ikke tror du heller mener, men det virker nesten sånn utifra inlegget ditt. Helt avsluttningsvis vil jeg oppfordre til å se litt mer nøye på enkelthendelser fremfor å være så villig til å la alt preges av sekkebetegnelser, ting er ikke så urimelige som man vil ha det til hvis man er mer åpen til å sette seg inn i ting. Jeg er sikker på at det er til tjeneste for relasjonen mellom deg og din datter om dere dropper synet på at dere befinner dere i to ulike leirer, at dikotomien woke, og anti-woke (som definert av anti-woke) bare vil komme i veien for å forstå hverandre bedre. Jeg mener ikke å foreslå at dere ikke har ulike syn (jeg kjenner dere ikke), bare at det å la disse synene defineres av en høyst uærlig og konstruert fremstilling vil legge til ekstra problemer for kommunikasjonen. Jeg håper dere klarer å ha en god relasjon til tross for uenighetene, det er så vondt å være distansert fra egen familie.

Eksemplene som vanligvis hentes frem når man spør om dette er: At nissene på låven har fått enellerannen advarselstekst i forkant. At Leiv Eriksson oppdager Amerika-bildet er plassert i nasjonalmuseets arkiv. At forlaget Puffin har endret ordene i Roald Dahl bøker.

Jeg vet at filmen er basert på selvbiografien til tittelpersonen, og det er vel bare smak og behag, jeg synes filmen ble i overkant jingoistisk, og hadde håpet på litt mer nyanse når såpass mye tid hadde passert siden terrorangrepene 9.11, men jeg antar det er en autentisk, om noe sanitisert, skildring av Kyle's tanker og opplevelser i Irak. Selv om filmen finner opp flere elementer for eksempel, Mustafa og the butcher som en erkefiender, inviduell dusør spesifikt for Kyle, og familien som inviterer dem på mat, for senere å vise seg å være opprørere (eller i det minste noen som lagrer våpen for opprørere). Men det er jo temmelig vanlig for filmer å gjøre, jeg bare nevner det, da det er lett å overvurdere hvor sannferdig filmversjonen av en såkalt sann historie ér. Den har mye høyere score enn jeg hadde sett for meg, så du er nok ikke alene om å sette den høyt.

Hva er det som var så bra med American sniper? Altså, den var helt ok, Eastwood er en flink regissør, men mesterstykke, hvorfor?

Siden jeg deltok på dette, vil jeg si jeg synes det er alt for sjenerøst å omtale utvekslingen vår som en diskusjon. Jeg ville beskrevet det som at du gjør assosiasjoner, antagelser, og koblinger det finnes lite eller ingen belegg for, og forlater temaet når du får pushback. Og her antar jeg du er i gang med mer av det samme.

Hehe, nei, beklager at det føles slik. Jeg etterlyser ikke kilder på hva en dokumentarsjangeren rommer, jeg forsøker bare opplyse deg om at rammene for virkelighetsgjengivelse er bredere enn hva man skulle tro. Ta Nanook of the North, ikke nødvendigvis verdens første dokumentar (man har tidligere eksempler som newsreels særlig utviklet i 1920-tallets Russland. Dziga Vertov og hans følgere utviklet det de kalte Kino-Eye/cinema truth, en montasje av øyeblikk satt sammen til en helt annen effekt enn den man kjenner fra fiksjonsfilm, en hittil ukjent sannhet (ifølge Dziga), og betraktet som en av de første eksemplene på dokumentarfilm slik vi kjenner sjangeren), problemet er bare at skaperen, Robert Flaherty har regissert og konstruert scenarioer for inuittene han filmer, som ikke gjenspeiler deres virkelige liv, det som presenteres for kameraet er i beste fall en opphøyd virkelighet, og i verste fall en fabrikert illusjon laget for å stemme mer overrens med hvordan det såkalte vesten så for seg inuittliv, enn hvordan det faktisk var. Denne ustrenge tilnærmingen til virkelighet har vært med dokumentarsjangeren siden. Ja, Målet er å gjengi virkelighet, men det finnes et veldig stort rom for hvordan denne såkalte virkeligheten kan gjengis. Det er gjengitt øverst i wikipedia linken med et sitat fra Bill Nichols: A filmmaking practice, a cinematic tradition, and mode of audience reception [that remains] a practice without clear boundaries. Jeg kan godt anbefale boken hvis dette er et forord til, Documenting the Documentary: Close Readings of Documentary Film and Video. Jeg ser det blir forvirrende hvordan jeg kaller drømmen fri fantasi i illustrasjonen min, det roter til poenget. (Jeg hadde litt travelt) Det jeg forsøkte å få frem var at dersom en dokumenterer sin egen drøm, så faller det innenfor sjangeren, fordi det er en gjengivelse av virkeligheten, din virkelighet, selv om den er temmelig ukonkret og lite målbar. Hensikten med denne illustrasjonen var bare å vise til hvor åpen sjangeren er for inviduelle sannheter. At en dokumentarserie gjengir at noens bestemor hevder at Kleopatra var svart er trygt innenfor rammene, særlig når dokumentaren selv hevder å ikke vite hvilke hudtone Kleopatra hadde. Det er ikke noe usant å gjengi Afrosentriske synspunkt, da det likevel er reelle og ekte synspunkt, selv om ikke nødvendigvis historikere og arkeologer kan bekrefte noen ytterligere sannhetsgehalt innen deres felt. (Akkurat som man kan lage en dokumentar om Jesus, uten at man trenger å bevise at Jesus finnes, man trenger kun å gjengi synspunktene til disse som tror Jesus finnes) Det er vel mer problematisk, eller representerer en større frihet med historiefortelling hvordan dokumentaren dramatiserer og gjengir direkte tale fra skuespillerne som spiller Kleopatra og Cæsar, man har jo ingen belegg for at de sa akkurat disse tingene, eller fremførte dem på en slik måte. På ikke noe tidspunkt er jeg altså uenig med kildene dine for hva en dokumentar ér, jeg forsøker bare å vise deg hvor mye rom der faktisk finnes innen sjangeren. Filmen Zeitgeist beskrives som en dokumentar (nå er det visst en hel serie) selv om den presenterer en nokså avvikende virkelighet fra den man som regel kjenner, det er ikke gitt at konspirasjonene den fremmer er sanne, men konspirasjonene i seg selv er autentisk gjengitt, altså dokumenterer den sannheten i at disse konspirasjonene finnes, fremfor å være avhengig av at konspirasjonene er sanne. Triumph of the Will beskrives som en dokumentar selv om den forsøker å lage en magisk mytologisk kobling mellom Tyskland og Hitler, som det finnes lite vitenskapelig belegg for å hevde. Blir det noe tydeligere hva jeg forsøker å si?

Ja, dette er mer kjente trakter, hvis du vil ha meg med på å diskutere dette ytterligere ser jeg gjerne at du går tilbake til posten hvor jeg redegjør for spennet av hva en dokumentar kan være, og viser at du forstår hva jeg sier der. Det er ikke det at jeg er uvillig til å lære, jeg synes bare forståelsen din av dokumentarsjangeren er litt for simpel. La oss si at man fks. dokumenterte en drøm man hadde, fri fantasi, sant? Likevel innenfor sjangeren. Hun sier i dokumentaren: I remember my grandmother saying to me, I dont care what they tell you in school, Cleopatra was black. En verden av forskjell, sant? Dokumentaren får vel gjengi hva Haley fikk høre av sin bestemor? Dokumentaren er ikke enig med bestemoren, den hevder at man ikke vet hvilken farge Cleopatra hadde.

Nå beskriver han det vel som terapeutisk mytologi, så det skulle ikke være så vanskelig å forstå.. Og dersom man lykkes i å føle noe slags eierskap eller stolthet over Europas mangefasetterte historie, er det vel ikke noe mystisk at andre kontinenter lykkes med det samme. Å si at Egypts storhet er Afrikas storhet, er vel ikke så veldig annerledes fra hvordan Europa har forholdt seg til Romerriket, eller gamle Hellas (eller Egypt). Dersom du for fremtiden ikke planlegger å ha mer substans i inleggene dine vil jeg på forhånd unnskylde for at jeg antagelig ikke vil svare deg noe særlig, da jeg opplever dem mest som innholdsløst støy.