Atib Azzad

Jeg viser til at det er farlig siden hjernen fremdeles er i utvikling, jeg kunne sikkert lagt ved en link innledningvis også, men tenkte det er ganske godt kjent. Du foreslår at frykten for normalisering av rusbruk blant tenåringer kan være overdeven, uten å vise til noe mer, eller forklare hvorfor du spekulerer í det. Ok, du sier den kan være overdreven, hva legger du til grunn for å sannsynliggjøre en slik tvil?

Hvis tyskerne bare hadde lykkes med å få jødene ut av banksystemet, så slapp Nazistene å komme og se hva du fikk oss til å gjøre..

Utenforskapet illegale substanser innebærer handler om mye mer enn bare rusmiddelet i seg selv, de som på din ungdomstid (70-80-tallet?) var villig til å krysse en så stigmatisert kløft, fra alkohol til såkalt narkotika, utfordrer allerede grenser i en slik grad at det sannsynligvis blir utilstrekkelig å bare peke på hasj som faktor. Jeg vet ikke helt hva du vil frem til. Påstander om overdrivelser bør vel underbygges med et eller annet, alle ting KAN være overdrevent i teorien, men vis til hva og hvorfor du mener det er belegg for å så tvil om frykten er berettighet eller ikke.

For å være tydelig, skydes mitt fravær av oppstandelse over hvordan dette leserinlegget ble møtt med kampanje, at jeg tenker det er relevant informasjon i forbindelse med en apell til mer uoppfordret kontakt. Det bidrar potensielt til større forståelse for hverandres situasjon, noe jeg ser for meg kan øke sjangsen for bedre møter i offentlige rom. Jeg får inntrykk i at du ønsker å antyde at studenten blir anklaget for å være, eller ønske seg, seksuell trakassering, når han blir møtt av en slik kampanje til svar, og at det er en fortelling om at det er hva man får, for å bare ønske seg mer respektfull og hyggelig kontakt på t-banen. Jeg synes evt. det er en veldig grunn lesning, som bare fungerer rent overfladisk hvis man allerede har bygget nok narrativ rundt urimelige kvinnfolk som demoniserer menn. Men fortell meg gjerne hvordan du mener dette du tar opp er ment å leses, gjør det gjerne, gjør det gjerne, dette er ikke tiden for å erklære diskusjonene sånn-og-sånn, og at det ikke er noen vits. Dermed svarer jeg at det er et veldig rart sted å legge ansvaret for ensomhet. En apell til mer kontakt, blir møtt med en kampanje hvor folk deler opplevelser med hvordan slik kontakt har fortonet seg for mange. Hva er så galt med økt informasjon rundt tematikken som løftes? Jeg forstår ikke innsigelsen din, jeg kan godt være med på å sympatisere rundt denne studenten, det var nok ikke responsen han så for seg, men slik kan det gå når man legger opp til offentlig diskurs. Slik du vanligvis fremstiller saken, er sånn; Se her på hvordan denne studenten tar til orde for respektfull og hyggelig kontakt på offentlig plass, blir møtt av en ufin kampanje som handler om seksuell trakassering. Det virker ikke helt urimelig at du ønsker den opprinnelge oppfordringen på en eller annen måte burde skjermes for opplevelsene mange kvinner nettop hár med slik uoppfordret oppmerksomhet. Men så oppklar hva det dreier seg om da, du liker ikke responsen, og klandrer den for å sabotere for et ønske om mer kontakt mellom folk, mindre ensomhet. Hva er det du ønsker deg annerledes her hvis ikke det er at denne kampanjen ikke ble fremført i forbindelse med leserinlegget?

Her tror jeg du bare snakker utifra tradisjon og kultur, uten at det egentlig er forankret i noe. Det er ikke belegg for å uskadeliggjøre alkohol slik du gjør her. Men det farligste er kanskje normaliseringen av å skulle ruse seg i 15-16-års alderen, altså jeg mener ikke å moralisere eller hovere, jeg annerkjenner at det ér normalt, jeg var selv godt bevandret allerede ved 16-års alderen, men en av de mest oversettte aspektene i rusdebatten, spør du meg, er dette med hjerneutvikling, alle rusmidler burde helst hatt en 25-års grense, jeg tror det er viktigere å ivareta hjernens utvikling, enn å skjerme barna fra andre rusmidler med alkhol i 15-16-års alderen, dette er åpenbart en like vanskelig oppgave som å hindre kidsa i å ruse seg, men jeg tror det er et viktigere sted å fokusere.' Jeg tror folk er mer bevisst på skadene ved alkohol idag, og at det kanskje på den måten er vanskeligere å få tilfeldige folk til å kjøpe sprit til mindreårige, men eldre bror-løsningen ser jeg for meg, funker like fint som før. Av-og-til, hevder alkohol uansett er inngangsporten til å teste andre ting: [...]når ungdom drikker alkohol, øker risikoen for ulykker, vold og overgrep. Alkohol er også inngangen inn til å teste andre rusmidler. Det er sannsynlig at du ikke oppnår denne skjermende effekten du etterlyser med alkohol som skjold. Og dette er bare basert på personlige anekdoter, men foreldre som faktisk lykkes med å snakke med barna sine, synes å ha mye bedre kontroll og innsikt, og dermed påvirkningskraft på barnas rusbruk, enn de som forbyr, lukker øynene, og kanskje stilltiende aksepterer, gitt at det bare brukes alkohol, og ingenting skjer..

Siden du ser problemet ved at det sitter en tidligere Ku-klux-klan-leder i senatet, bør du vel stille deg åpen for at dette flagget også kommer med en bakhistorie. Selv om den ikke var kjent for deg på det tidspunktet, og det er ikke rart hvis du bare observerer gjennom populærkulturen, så forstår du vel at måten du får det fremstillt kan være et produkt av hvem som har bærende stemmer og perspektiv i USAs medielandskap på 80'-tallet. Den dominante idéen preger hvordan ting fremstår, særlig for dem som ikke har noen tilknytning til symbolene, men det var likevel mange på 80'-tallet som husker hvordan flagget ble brukt som protest til borgerettighetsbevegelsen fra 1948, opp til 1960, dem er det nok ikke like lett å sjarmere bare ved å male flagget på General Lee i Dukes of Hazzard. At du synes det var harmløst, er faktisk ikke det samme som at det vár det, du var bare ikke ennå kjent med kritikken. Ja, det er flere grupper som brukte flagget uten noen intensjon om å fremme segregering, lost cause, eller slaveri, men det kan ikke dermed avskrives at mange også kjenner flaggets historie og bruker det i henhold, ei heller at tvetydigheten i budskapet kan være en nyttig måte å hundefløyte, samtidig som man kan gjemme seg bak at man bare er en patriot. At det bare markerer tilhørighet til sørstatene, slik du sier kommer jo med samme tvetydighet, hva skal man legge í det? Nei, det er ikke fælt å føle tilhørighet og stolthet til der man kommer fra, men hva betyr det når man utrykker denne stoltheten gjennom et symbol som peker på sørstatene i sin konfederat-form, sørstatene som løsrev seg for å bevare sin slaveri-plantasje-økonomi, hvorfor markere sin stolthet gjennom akkurat slike symboler, hva er det å lese ut av det? Du må gjerne være misfornøyd med hvordan de som annerkjente flagget som problematisk fikk en større stemme etter 80'-tallet, men de har ikke endret innholdet i flagget, men fått gjennomslag for hvor rart det er å insistere på å hvitvaske et symbol som kommer med så mange rasistiske implikasjoner. Det er egentlig du som risikerer å revisjonere historien her, slik du fremstiller det.

Jeg forstår poenget, jeg forstår bare også behovet for å informere hvorfor så mange har et litt ambivalent forhold til det å bli uoppfordret kontaktet. Tror du ikke oddsen øker for at man oppnår denne hyggelige kontakten på en respektfull måte, hvis folk er inneforstått med hvorfor mange har dårlige opplevelser med det? Det er kanskje ikke like hyggelig som oppfordringen om at folk burde snakke mer sammen, men det er en del av diskusjonen en burde ha, rundt fremmede som tar kontakt. Det virker som du argumenterer for at man må skjermes for fortellinger om negative erfaringer rundt uoppfordret kontakt, for å dyrke mindre ensomhet. Det virker som et urimelig sted å legge ansvaret for ensomhet.

Vi har hatt denne diskusjonen før også, jeg får meg ikke til å være så fintfølende at det er noe ufint over at et innlegg inspirerer til en kampanje hvor folk deler av sine erfaringer rundt uønsket kontakt på offentlig sted. Sist vi snakket om dette gikk jeg selv og fant det jeg kunne av disse erfaringene som ble delt under emneknaggen, og selv om det ikke var helt nytt, synes jeg det gir innsikt å bli minnet på hvordan andre opplever verden. At noen inlegg på twitter er ufine, er vel bare en konstant. Men jo, studenten har ikke noe krav på at dialogen skal føres videre på en måte han evt. planla, eller du så for deg, at responsen på en generell apell til at folk må snakke mer sammen på offentlig plass, er en kampanje hvor kvinner deler hvor plagsomt og tidvis skremmende det kan være, er et helt rimelig svar som bidrar til å plassere et innlegg som sikkert er fint og flott, og høflig, og respektfult, inn i en ekte verden, hvor det faktisk må være lov å problematisere uønsket kontakt. Ja, folk må gjerne snakke sammen, men det hjelper om folk også er bevisst på hvordan slik kontakt tidvis fortoner seg. Jeg husker ikke egentlig om jeg vet det, det spiller vel heller ikke så stor rolle, hun klargjør hva som er hensikten med en slik kampanje, som havner litt i konflikt med den fremstillingen du tidvis fremmer av denne saken. (Hvorfor reagerer du at jeg har kalt det et innlegg? Er det feil, skulle jeg heller kalt det intervju? Eller vil du bare harselere med at du synes innholdet er så håpløst at det knappest fortjener å beskrives som et innlegg?) [...]Menn tenker ikke over dette på samme måte som oss kvinner. Jeg tror det er viktig for dem å lese om det, for å se hvor vanlig det er med ubehagelig kontakt, sier Christine Krieg til NRK. Mandag morgen startet hun #VilleBarePrateLitt. Jeg startet hashtagen i dag tidlig etter at debatten begynte å ta av. Kommentarfeltene var ganske ufine. Det var mange menn som ikke skjønte hvorfor dette var et problem, så jeg tenkte jeg skulle fortelle dem, sier hun til (Hva nå?! Hun rapporterer også om ufine kommentarer, hvor blir det av din rettferdige harme?) Vi kan godt tenne et lys for denne stakkars studenten, hvis leserinlegg bidro til å løfte frem kvinners opplevelser med seksuell trakassering og lignende rundt offentlig uoppfordret kontakt, men jeg sliter med å finne samme dramatikk i dette som deg.

Enig i at det er et interessant spørsmål, uten at jeg umiddelbart har noe å bidra med, det er kanskje når jeg hjelper fremmede utenfor arbeid at jeg føler meg nærest noen slags filosofi om min verdi eller plass i verden.

Jeg er redd du knebler muligheten for å være t samfunn hvor det er tryggere å være åpen, når du insisterer på å fremstille denne saken slik, seksuell trakassering er en reell frykt for mange når det kommer til å være kvinne i offentlig rom, dersom du faktisk ønsker deg at det skal være mer naturlig med uforpliktende prat, tror jeg det er en bedre metode å lytte, ikke bare avskrive svaret fordi det kompliserer noe enkelt med en virkelig problemstilling. Fra inlegget som fulgte: [...]Det er ikke sånn at jeg ikke vil prate med folk. Jeg elsker det, men problemet er at man aldri vet hva en avvisning kan føre til, og da kan man føle seg truet. De fleste meldingene (emneknagg #villebarepratelitt på twitter) er fra kvinner som har opplevd ubehagelige og truende situasjoner i det offentlige rom. Felles for historiene, er at de har blitt oppsøkt av menn som bare ville prate litt. Menn tenker ikke over dette på samme måte som oss kvinner. Jeg tror det er viktig for dem å lese om det, for å se hvor vanlig det er med ubehagelig kontakt. – Hva håper du å oppnå med en slik debatt? Det jeg håper man kan oppnå, er at man tenker seg om en ekstra gang. Menn tenker at det de ønsker seg, eller vil, er viktigere enn det vi vil. Jeg håper de kan lese erfaringene og tenke seg om flere ganger. Man taper ingenting på å høre på erfaringene til de man ønsker seg skal være mer åpne, eller la seg bli kjent med i dagligdagse sammenhenger, tvert imot. Dette er jo et skritt i å åpne seg, eller bli kjent, bare at erfaringene, og problemstillingen kanskje ikke er noe du likte å få høre, en utfordring med å be folk åpne seg, er jo at de sannsynligvis vil dele av egne opplevelser og tanker rundt det å være i livet.

[...]forsøk på å mistenkeliggjøre norsk bistand fremmes i disse dager på document.no og på private facebook sider. Foranledningen var at en av FRIs partnere i Afrika, Kirkerådet i Botswana, rutinemessig ble underlagt en ekstern revisjon etter meldinger om mulig mislighold av midler. I sin iver etter å skape sensasjon ble det gitt inntrykk av at FRI var under etterforskning for misbruk av et totalbeløp på 54 millioner kroner. Dette medfører ikke riktighet. Saken gjelder FRIs partner Kirkerådet i Botswana, og saken er meldt inn til Norad av FRI. Beløpet som FRI sammen med ekstern revisor undersøker er en bevilgning på NOK 637 000 i 2024. Mistanken dreide seg om at deler av dette beløpet ikke hadde blitt brukt henhold til avtalen. Saken er under arbeid, og nærmer seg en oppklaring. Når medier og ikke-redaktørstyrte aktører i sin iver etter trafikk eller likerklikk “graver” og skriver om vårt arbeid med utgangspunkt i noe som er standard prosedyre, som i saken om Kirkerådet i Botswana, har vi følgende å si: – FRI følger Norads standard prosedyre når mistanke om mislighold av midler foreligger. Det foretas nå en uavhengig ekstern revisjon av vår partner Kirkerådet i Botswana, og konklusjonen deles med Norad så snart den er klar. Dersom den viser mislighold av midler, vil FRI betale disse tilbake til Norad, sier FRI-leder, Stephen Adom

Helt på siden av temaet, reduserer det potensielt behovet for lønnsarbeid om man dyrker mat i hagen, og behovet for å betale for treningssenter siden man får treningen sin i forbindelse med landbruk. Det er en del problemer man lager seg når man selger tiden sin for penger, som løser seg når man bruker tiden på å dyrke mat e.l.

Jeg vet ikke nok om den såkalte mannosfæren til å gi deg noe godt svar på det, men det synes som gamle holdninger rundt biologi og kjønnsroller preger begge bevegelser. Jeg tipper man blir ganske populær i en noen kretser dersom man erklærer seg for tradwife.

Ja, jeg sier det er ideologisk, ikke at kvinnen blir tvunget. Men valget blir tatt på et ideologisk grunnlag med såkalte tradisjonelle kjønnsroller som mal, gitt at man ønsker å beskrives som en tradwife da, og ikke bare er hjemme av andre årsaker.

Ja, forskjellen er ideologi, kvinnen skal være hjemmet, for det forteller gårsdagens misforståtte idéer om biologi og patriarki oss. Det finnes tusen andre grunner til å være hjemme som ikke er forankret i konservativt tankegods, og selv om det i praksis kan se likt ut, er det jo milevis mellom et par som finner en løsning alle er fornøyd med utifra deres preferanser, og et par hvis roller er diktert av ideologiske tanker om kjønnsroller og maktdynamikk. Hvis man skal spekulere í hvorfor denne debatten er så populær, samtidig som de færreste ønsker seg å gå tilbake til en tid hvor biologien din la føringer for hvilke veier en kunne velge, er det kanskje fordi så mange drømmer om en annen arbeidshverdag enn det som ofte beskrives som en tidsklemme, særlig i forbindelse med kosthold, mat, barn, trening, og fritidsaktiviteter.

Hvorfor skulle jeg lyve til deg om hva jeg prøver å si. Men ja... Det er kanskje min feil at du sliter med å forstå en tekst. Det jeg trodde jeg hadde forklart ganske tydelig, er at modellen i utgangspunktet kunne oppretholdes med vold eller trusler om vold, kanskje ikke overlever uten vold som virkemiddel. At det å vidreføre skolesystemet bare uten voldsaspektet muligens ikke er en nyttig vei videre. Det er ikke det samme som at gårsdagens vold har skyld i dagens situasjon. Her er noen flere eksempler på hva jeg mener, siden det jeg skrev over bare er en gjentagelse av hva jeg allerede skrev, og det misforstod du jo. Hvis man tar vekk gjerdet fra en travbane, er det mulig at travsporten ikke lenger fungerer som tiltenkt. Hvis man fjerner årer fra en robot, kan man kanskje ikke forvente at båten tar seg frem på samme måte. Hvis det ikke er bord på en restaurant vil det kanskje være problematisk å operere med tallerkner, bestikk, og glass. Eller i min spekulasjon, kanskje skolesystemet slik vi praktiserer det nå ikke fungerer uten vold som virkemiddel. Og dette er ikke en apell til å hente tilbake vold som virkemiddel, men fri synsing om at kanskje skolen må tenke helt nytt når det kommer til klasseromsundervisning, struktur, og elevsammensetning.

Jeg har ikke foreslått at det er gårsdagens vold som påvirker dagens situasjon.

Hva så? Jeg står vel fri til å analysere tematikken slik jeg ønsker, uavhengig av hva flertallet gjør? Jeg forstår oppriktig ikke hva du tenker er poenget med dette inlegget. Jeg foresår hvorfor skolen fungerer så dårlig. Jeg tror man må tenke annerledes på skolen, man kan ikke ha det sånn at elevene som ikke klarer stillesittende klasseromsundervisning ødelegger for de som klarer det.

[...]Skeive barn og unge har større risiko for å oppleve mobbing, krenkelser, vold, overgrep, seksuell trakassering og hatkriminalitet, og å få dårligere psykisk og fysisk helse. Elevundersøkelsen viser at barn og unge som ikke identifiserer seg som gutt eller jente, er mest utsatt for mobbing, og skårer lavere på samtlige læringsmiljøindekser.

Rar innsigelse, hvorvidt ordet er i normal bruk, eller ikke, har vel ikke så mye relevans. Det kan være et nyttig ord, i tilfeller hvor man trenger å skille mellom personer som er transpersoner, og de som ikke ér, du må jo gjerne bruke u-trans, eller hva som helst, men cis er en utbredt og kjapp måte å referere til de hvis kjønnsidentitet stemmer overrens med deres biologiske kjønn.

La meg innlede med å understreke at dette ikke er ment som et forsvar av vold i skolen, det er bare noen tanker jeg har gjort meg om at endringene i skolen kanskje ikke er store nok. At dagens skolesystem fremdeles bygger videre på en skole fra en tid da elevene ble straffet med vold, eller korrigert med løfter om vold for å oppføre seg på måter som ikke var ønsket i skolen. Jeg hørte en anekdote om at det var gutta som reiste på sjøen som først saboterte for lærervold, ved å oppsøke lærerne som underviste søsknene deres, og true dem med straff fra seg og sine sjømanns-brødre om de la hånd på søsknene deres. Jeg aner ikke om det er noe hold i den anekdoten, men man fant etterhvert at vold i skolen og i hjemmet ikke var den vidundermedisinen for barneoppdragelse man hadde fått for seg, og avviklet dermed løsningen med vold eller trussel om vold som korrigerende virkemiddel, men skolen har likevel fortsatt i mer eller mindre samme mal, med samme forventning om at alle elevene skal kunne tilpasse seg et klasseromsregime, jeg mistenker at det å insistere på at det å sitte bak en pult og motta undervisning i økter av tre kvarter rett og slett ikke funker for alle, men man kunne tvinge dem til å i det minste sitte stille når man truet med vold. Jeg tror det var essensielt for gårsdagens skole å beskytte systemet sitt med vold, og jeg mistenker at dette systemet ikke fungerer uten voldsaspektet, at man må tenke mye nyere rundt skolen enn å bare fjerne volden, men bevare 50'-talls strukturen, elevene som ikke klarer klasseromsundervisning må gis alternativer slik at dem som klarer det får anledning til å ha noe utbytte av det.

Det er sykt å fremme likeverd rundt seksuell orientering? Barnehagen burde snakke stygt om barnas foreldre hvis de er av samme kjønn, eller nedsnakke barn hvis de kommer fra en muslimsk familie? Lære gutten at han ikke får lov å ha rosa matboks? Ser du ikke hvordan du er så blendet av hat mot dette at du tolker det i helt absurde retninger?

Det er kanskje ikke så mye et politisk syn, heller en ny innsikt. Men jeg pleide være en av dem som gjentok den frasen, om at dersom man klarte å utvide utrykkene for kjønn tilstrekkelig, så ville det ikke være noe behov for å ta kjønnskorrigerende operasjoner. Og selv om jeg fremdeles synes takhøyyden for utrykksrom er viktig, innså jeg i samtale med andre, at ikke alle ting er noe jeg selv kan tenke meg til fra mitt eget utgangspunkt, jeg kjenner ikke til hvordan det er å ha kjønnsdysfori, og selv om jeg kan prøve å se det for meg, er det ikke gitt at min fantasi stemmer overrens med virkeligheten, og dermed blir mine forslag til løsning også uten kontakt med noe ekte, og ikke noe man burde insistere på som om man vet hva man snakker om.

Saken ble dekket, men du sa tydelig at den ikke fikk dekningen du mener den fortjente, det kreves ingen forhåndskunnskaper for å svare på det, da det bare er et oppfølgingsspørsmål om din mening. Det er allerede tatt opp, hvordan drap i Norge er langt mer sjeldent (enn i USA), og dermed vanligvis dekkes i større omfang. Ingen argumenterer for at denne saken ikke skal dekkes, men jeg stiller spørsmål ved hvorfor du mener den er for dårlig dekket, sammenligner den med dekningen rundt BLM, og Benjamin Hermansen, og trekker inn offerets og gjerningspersonens etnisitet som om det var utslagsgivende i denne saken, noe jeg ikke kan se det er grunnlag for å hevde. Jeg mener ikke gjøre det ubehagelig for deg, eller sabotere med å hente inn andre saker du ikke har satt deg inn í (jeg har heller ikke satt meg inn i saken, det var bare første treff på mord på t-banen som dukket opp). Men er det kanskje litt den samme dynamikken som spiller inn, den som i utgangspunktet ga deg tro på at Trump ville være en god leder? En sak hvor du har fått deg fortalt at dekningen av denne saken innebærer en slags dobbeltmoral fra dine antatte meningsmotstandere, et forsøk på å stilne saken fordi den er for etnisk betent, og disse som propaganderer saken er de som snakker truth to power, eller hvordan de fremstiller det? For utover at det er filmet, så er det vel egentlig ingenting ved denne saken som gjør den veldig unik i konteksten av USAs drapsstatestikk? Uten at jeg dermed mener det ikke er trist, eller opprørende, eller er rart man reagerer når man ser opptaket. Eller kanskje jeg tar feil, og det faktisk er en veldig viktig sak, og folket er forsøkt ført bak lyset, gjennom hvordan denne saken ikke fikk ekstraordinær dekning. Samtidig som det ikke er uten eksempler hvordan visse saker fremheves fordi den inneholder visse komponenter, samtidig som lignende saker dekkes ordinært, jamfør med drapet på Charlie Kirk, og drapene på Hortman- & Hoffman-parene

Men drapet er jo desverre nokså gjennomsnittlig? Før det ble politisert ble det dekket slik drapssaker vanligvis dekkes. Jeg tror brukeren du refererer til stiller samme spørsmål som meg, hvorfor skulle denne sakes vektes tyngere enn fks. saken jeg lenket til? Hva mener du det er som gjør en drapssak hvor gjerningspersonen fremstår psykotisk, som gjør den av internasjonal interesse? At gjerningspersonen var svart virker ikke å ha noen særlig relevans for drapssaken, eller hvordan mener du det er vektig?