Ole-Br

Dessverre tror jeg han ville vunnet selv med en sånn diagnose kjent. Galningen svekkes jo knapt. Ellers kjenner jeg til en som mener han har autisme, når det åpenbart er snakk om narsissistisk personlighetsforstyrrelse e.l. Et par stk i umiddelbar familie som ville ha blitt diagnostisert i dag også. Så underdiagnostisering har vi. Nå er diagnostisering ikke nødvendigvis til hjelp. Mangel på sykeliggjøring kan også være et gode.

Er det greit hvis det var sånn før også, synes du? Snakk om likegyldig argument. Hva synes du eventuelt om en kultur som ikke blir bekymret av voldtekt, men er mer opptatt av å forsvare at kulturen ikke finnes eller at den alltid har vært sånn? Er det en god kultur?

Sosialt piss kan være en evne. Noen er eksperter på det og. De kalles gjerne karismatiske. De er gode på å kontrollere sitt eget uttrykk og andres inntrykk av dem uten å nødvendigvis være manipulerende. Det er faktisk fullstendig mulig å nerde på selv om man ikke tenker på det på den måten. Jeg liker begge typer av ulike grunner.

Konkrete forslag for øvrig: - Aldersgrense på smarttelefon. - gi lærere eller andre med kompetanse tid og rom til å praktisk trene unge i integritet og moralske spørsmål. Teori holder ikke. - gi lærerne større handlingsrom over elevene igjen, så det ikke er like lett for unge å dominere og utvikle hierarkier

Dette er da noe som har foregått mange steder og lenge? Det er da ikke noe Oslo-fenomen. Husker det selv fra jeg var yngre, på privatfest og på bar, der noen faktisk bevisst gikk etter fulle jenter/kvinner. Det ser ikke mye bedre ut selv om jentene er over seksuell lavalder. En gang så jeg en fyr gripe tak i en drita jente som bare var på vei forbi ham, og trekke henne med seg bort fra gjengen han sto i. Ingen av dem sa noe mens han trakk henne med seg, men jenta ble hentet av en oppmerksom venninne som dro henne tilbake. Hun var så dritings at hun slo hodet i en vegg rett etterpå. Det ser jo faen ikke bra ut for de rundt ham som ikke sier noe heller. Har også sett en fyr bevisst overskjenke en allerede påseila dama og insistere at hun skulle være med på nachspiel. Vennene rundt sa ingenting. En bartender fortalte meg at de innimellom hadde holdt igjen en og annen jente, samt en historie om en mann som løy om at han var kjæresten til ei drita jente for å få henne med seg hjem. I flere av disse tilfellene har vi med voldtektsmenn å gjøre, og alt dette har skjedd på steder med andre mennesker til stede, flere ganger har de også vært del av vennegjengen. Det er mer enn flaut å si ifra seg ansvaret om å passe litt på andre eller si ifra til venner om at det de driver med er sjukt. Det bør være en dyd å passe på andre. At det er sladring og å si ifra som har lavest status, som man ser av denne artikkelen, er et normproblem.

Jeg er enig i at mye er kompetanse. Samtidig er ikke alt man leser riktig. Siden stereotypiene er borte er det også blitt diagnoser det er mye enklere å lese seg selv inn i. Utviklingsforstyrrelser _synes_. Det er ikke noe som bare i stor grad foregår på innsiden. Derfor er også livshistorikk og evnt. komperentopplysninger av betydning. Maskering har en pris, og maskeringen omfatter ikke alle områder av livet. Symptomer tyter ut. Samtidig peker symptomer ikke entydig mot én diagnose. Manglende blikkontakt feks, kan være usikkerhet, lavt selvbilde, angst. Mer generelle problemer med det sosiale kan også være det, fordi utrygghet kan gjøre en så engstelig og opptatt av å bli likt eller hvordan man fremstår, at man ikke reagerer adekvat sosialt. Utrygg oppvekst og/eller mobbing, samt andre traumer, gir i mange tilfeller symptomer som kan ligne både på autisme og adhd. Så selv om alt ser krystallklart ut når man leser noe, så krever det ganske mye kartlegging.

Jeg tror folk blir sin egen diagnose i større grad i dag enn før. Det er selvfølgelig også et problem når man behandler seg selv og andre som en diagnose. Det er ikke uvanlig og noe jeg har sett flere ganger, ofte med resultatet at muligheter og forandring blir betraktelig begrenset, ut fra en rigid forestilling om hvordan de med diagnosen er.

De fleste jeg kjenner har ikke det, men de fleste jeg kjenner har hatt det i løpet av livet.

Små avvik gir ikke diagnose. Jeg mener at samfunnet burde ha vært organisert annerledes. Altfor mange mennesker er ulykkelige. Det er nok vanskelig å ta alvorlig, gitt landets rikdom. De fleste mener de BØR vær lykkelige, gitt omstendighetene. Det er et paradoks.

Unge og voksne har begynt å lese egne og andres utfordringer med livet inn i et diagnoseperspektiv. Fokuset er overført på barn og. På alle mulige måter er dette hovedårsaken. Det blir ikke færre diagnoser av flere henvisninger. Som vanlig er det bare mennesker som prøver å løse utfordringer og ha det bra. At vi i dag forsøker å ordne det gjennom diagnostisering er kultur. Hvilke diagnoser vi tolker det gjennom er også kultur. Man kan si mye om det, men det er bedre enn troen på at man ikke får til livet fordi man er dum og lat, ofte en nærliggende, skadelig og uriktig tolkning. Samtidig er det for snevert, for vi har ikke noe klasseperspektiv selv om det åpenbart bør være med. Vi har en stadig økende mengde studerende. Mennesker fra lavere sosioøkonomisk klasse har større sjanse for å droppe ut, få lave karakterer, stryke og fullføre over normert tid, i grunnskole og under høyere utdanning. Utfordringer med utdanning blir også lest direkte inn i diagnoseperspektivet. Det er nok todelt. Vi ser nok også resultatet av udiagnostiserte som har vært regulert av hjemmet, som forlater redet og får et høyt symptomtrykk under studier. Arbeidslivet, som det var vanligere å gå rett ut i etter grunnskole, tilbyr strammere rammer og rutiner, motsatt av studielivet, hvor mange i stor grad er overlatt til seg selv. Jeg spekulerer (!) i om mindre sosialisering, mer isolasjon og skyhøye krav til selvdisiplin under utdanning, gjør at mennesker med autisme og adhd sliter mer sosialt, fordi det gir mindre trening i det sosiale. Samtidig tror jeg medier, mobil, pc og spill fører til atferd og en mentalitet som ligner typiske adhd-symptomer, som problemer med konsentrasjon, søvn og oppmerksomhetsstyring. Skjerm er i stor grad både ekstremt stimulerende og stressende. Mennesker med adhd er i tillegg disponert for avhengighet, skjerm inkludert. Jeg tror det kan gjøre funksjonsfallet større, og funksjonsfall er vel inkludert i kriteriene for diagnose. Man kan klage på psykologien. Problemet er jo at den er også er blitt bedre. De anerkjenner resiliensfaktorer, som bidrar til å "dempe" og regulere symptomer vi tidligere så på som hovedkarakteristika. Eksempler: Strengt miljø, lydighetskultur, frykt, intelligens, skam, kjønnsroller, biologiske parametre, parallelle diagnoser, til og med mobbing, kan være regulerende faktorer på symptomer. Mange opplever først symptomer i full blomst i mer hormonell alder eller når rammene blir borte. Med det så er stereotypiene skrotet. Det åpnet nok også for at mennesker som før ble diagnostisert med angst og depresjon (da det var hovedretten på menyen), som ikke gikk over, begynte å søke svar og hjelp i nye diagnoser. Jeg regner med det er både over- og underdiagnostisering. Jeg tror ikke nødvendigvis overdiagnostisering er et problem. Det jeg mener er hovedproblemet er at psykiske diagnoser, også utover utviklingsforstyrrelser, i dag tenderer mot å ligge mye nærmere håpløsheten og arbeidsuførhet enn det før har gjort. Samtidig som det er blitt mer vanlig, er det som om det har blitt enda mer sykt også.

Hvis din erfaring er at sengeaktivitet skal gi rabatt på leie, så er det din erfaring, ikke kulturen vår. Det høres ut som du har vært borti noen ræva damer. Du fortjener garantert bedre enn det. Men det er vel deres tær du tråkker på, ikke kulturens tær. Avvisningen er ikke fordi du provoserer. Lang utdanning og god innsats er selvfølgelig noe man kan være stolt av, men å bruke det for å heve seg over andre, og i særdeleshet overfor en kjæreste, er rett og slett helt ute, med mindre man er sammen med ei drittkjerring. Da er forholdet allerede dysfunksjonelt og over.

Hvis du skal gi beskjed til folk om at de ikke kan overføre maktrelasjoner til større deler av verden eller til individuelle saker, så kan du fortelle til de som sitter og samler på falske rasismeanklager at de ikke skal generalisere ut fra det de henter inn, i stedet for unnskylde dem med at det er den menneskelige natur som gjør dem skeptiske. Jeg trenger ikke engang gjøre meg tverr.

Ja, det er dumt. Aksepter at studielånet er der. Legg det selvfølgelig inn på et automatisk trekk, så du ikke må behandle det manuelt hver måned hvis det plager deg å bli minnet på det.

Jada. Vi kan jo bare bytte ut rasisme med inngruppe og utgruppe. Og alt som er sosialpsykologisk er "greit". Det er det også at at samfunnet lager seg en syndebukk, eller en antagonist som må utdrives for at "harmonien" skal bestå, så vi trenger jo ikke gjøre noe med det heller. Alt bare skjer, kall det skjebne eller menneskelig natur. Amen.

Dette er enkelt. Her er det ikke engang snakk om et vanlig leieforhold. En huseier gir klarsignal om å flytte inn og det blir skrevet kontrakt. Det som da skjer er at leietakeren sier opp den andre leiligheten, siden vedkommende nå er sikret i en annen. At hun beholder leiligheten, er en naturlig følge av at han sier nei til å flytte sammen offisielt. Alle ville ha gjort det. Det er ikke noe å diskutere. Det er lite trolig at ts har noen stor egenkapital, siden det er snakk om leie-leilighet. Jeg kan som utgangspunkt kreve at den som flytter inn til meg, betaler halvparten. Som oftest er det jo det naturlige, hvis man er på samme sted og har lignende økonomi. Eller at man kjøper noe sammen. Men jeg regner med ei dame med langt færre økonomiske ressurser hadde løpt hvis jeg holdt en tale om at hun får masse plass og flott standard for så og så mye penger sammenlignet med tidligere, når hun faktisk trivdes som singel med mindre plass og lavere standard for de pengene hun betalte. Vi kan selvfølgelig late som det er like naturlig å flytte til henne, men vi vet at det ikke er det. Hvis hun ikke eier noe og vi ønsker samboerskap nå, og ikke skal eller kan kjøpe sammen ennå, så er det helt ute for meg å kreve at hun skal bo hos meg og betale etter en standard jeg har lagt meg opp til fordi jeg har mye mer penger. Jeg tjener på at hun flytter inn. Jeg er ikke interessert i at hun taper på det eller at jeg skal tjene mer på hennes innflytting enn det hun gjør på å flytte ut. Dette er gjerrig-fokus. En diskusjon om hvor fornuftig, arbeidssom og flittig jeg har vært, er absurd og her regner jeg med at hun allerede befinner seg milevis unna mitt åsyn, eller at hun har blitt smittet av meg og insisterer på å betale mindre fordi hun ikke kommer til å bruke verken loftet, kjelleren eller det ekstra soverommet, samt at jeg spiser mer enn henne. Du kan gjerne kalle dette for kjærlighet og likestilling, jeg kaller det klassisk gjerrighet.

Det vil ikke han. Synes du det er kult å argumentere deg til kyssing?

Hvorfor er det viktig å få svar på? Enten så liker du sexen dere har, uten kyssing, eller ikke. Det er bare å ta stilling ut fra det. Det er mange mennesker som ikke gir oss klare eller ærlige svar her i verden.

Det er ingen som ser på sin egen kjæreste på denne måten, som en leietaker og snylter, som ikke engang leier, men må leie et annet sted, fordi man ikke offisielt vil ha vedkommende der. Da er forholdet enten ødelagt, eller så har han issues. I et så løst og tullete samboerskap, egentlig uten regler og mest på hans premisser, så bør han være raus, siden man indirekte tvinger den andre til å sikre seg med leilighet utenfor "samboerskapet". Med mindre det er sånn at han egentlig ikke vil at hun skal være der så mye, men da må han be henne dra hjem. Det med horekunde og sex hopper jeg over. Jeg finner ikke noe sted at han er klar på hva han vil. Her er det bare å stille ultimatum. Enten så bor de faktisk sammen og hun sier opp leiligheten sin, eller så gjør de ikke det. Ikke i dag og ikke i morgen, ikke i neste måned og ikke det neste året. Her er det bare å regne med hun faktisk hadde betalt langt mer hvis hun ikke måtte sikre seg med en leilighet i bakhånd. Så må jo hun godta et evnt. klart svar fra ham og ta et valg. Det eneste oppegående valget her er nei takk, med mindre hun synes det er greit å trekke seg ut fra hans hjem og tilbringe langt mer tid hos seg selv.

Hvis man legger opp til 50/50 eierskap, så lar man ikke den andre betale på boliglånet, med mindre du mener at enhver månedssum er del av et kontinuerlig innkjøp? I så fall er jeg enig. Er det ikke snakk om innkjøp, så kan man dele renter, mat og strøm og evnt. kommunale avgifter 50/50. Men alt det er selvfølgelig en diskusjon ETTER man har besluttet om vedkommende faktisk skal flytte inn, og på hvilken måte. Begge bør tjene på et samboerskap. Å la egen partner tape penger for å være hos seg, samtidig som man tvinger vedkommende til å betale 15 000 i leie et annet sted fordi man ikke vil ha samboer formelt sett, er rimelig drøyt, som i drøyt gjerrig. Det han holder på med er jo bare tull.

It is just human nature.

Jeg synes dette er en typisk gjerrig innstilling. Det handler ikke om å moralsk laste noen, det handler om å være raus og gi etter evne. Hvis han nekter henne å flytte inn, så tvinger han henne til å fortsette med dette unødvendige og dyre henne-prosjektet som hun ikke vil ha. Det koster 15 000 kroner. At han skal betale ned sitt eget boliglån når det er han som eier er jo helt selvsagt. Dette bør ikke inngå i noen beregning. Han betaler til seg selv, for å eie uten gjeld. Hadde jeg vært han hadde jeg ikke krevd annet enn at hun betalte halvparten av maten, knapt nok det, hvis jeg satt godt i det og holdt dama på vent i to år. Ønsker han særboerskap, får han si det, så hun kan dra hjem til seg selv. Da tar han de kommunale utgiftene og strømmen selv, slik hun tar sin. Og så får hun vurdere om dette er noe hun ønsker. Ser noen si man ikke skal bli sure på redde folk her, men man kan bli sur på folk som ikke kommuniserer klart. Hadde aldri orket noe lignende.

Er du seriøs? Fremstillinger av svarte som aper i rasistiske beskrivelser har en lang historie. Dette er allmennkunnskap. Trodde du det startet på internett?

Å bestride sykemelding er et stort tillitsbrudd. God måte å få ansatte til å slutte i jobben sin. Noen ganger er det forståelig, men ser ikke at det er det i dette tilfellet, hvor sjefen ikke engang gidder å konvertere over telefon, men bare meldinger. Private helseopplysninger er nettopp det, private. Ansatte skal ikke avkreves å være åpne om helseplager for å bygge tillit.

Har du prøvd å ha en diskusjon når folk faktisk oppgir hva de mener med det? Det er like absurd, siden det er masse surr. Det er både tomt og ladet, samtidig som det både er positivt og negativt. Synes feminitet og maskulinitet er elendige begreper å jobbe med.

Som sagt, jeg har ikke noe å tilføre. At media rydder opp i falske anklager, er forventet. Problemet er når man bruker noen eksempler for å så tvil om mennesker som opplever rasisme sin troverdighet generelt. Eller skylder på enkeltmenneskers løgn i en sum man mener er passende for å føre argumenter for hvorfor andre med lignende erfaringer ikke blir trodd. Hvis man ønsker å kritisere og konfrontere rasisme, trenger man ikke akseptere at dette "bare skjer", med mindre man er en tøffel. Enten så sliter man med grensesetting, eller så bryr man seg ikke særlig. Hvis man er opptatt av å kritisere og konfrontere rasisme, så overforstår man ikke skeptiske folk og unnskylder dem med "denne og denne historien" for at de ikke har tillit til mørkhudedes historier med rasisme. Det er weird.