farnol

Snittforbruket for eneboliger i Norge ligger rett under 26 000 kWh i året, og høyinntektsgruppene ligger høyere. Senker du gjennomsnittlig strømpris med 30 øre utgjør det 7800 kroner i året for gjennomsnittseneboligen. Nettleien er mer komplisert, med forskjellig pris og oppløsning fra selskap til selskap. Skulle du være maksimalt heldig, og går ett trinn ned alle månedene i året, kan det kanskje utgjøre 2500 kroner i året om du ikke har et svært høyt forbruk i utgangspunktet. Enøk-tiltak vil uansett først og fremst senke gulvet på forbruket, og ikke endre toppene utover det som følger av det senkede gulvet. Jeg mener skattesystemet bær være så enkelt som mulig, med minst mulig insitament for skatteplanlegging. For personskatten er det enkleste og også i tråd med andre målsetninger med skattesystemet å øke bunnfradraget. Bedriftsbeskatningen er selvsagt langt mer komplisert.

Vi har ingen strømkrise, vi har en strømpriskrise for deler av næringslivet. EØS-avtalen ødelegger ikke landet. Du skal slite med å finne en eksportrettet bedrift i dette landet, selv på Sørlandet, som vil skrote EØS-avtalen. Det vil i tilfelle være for å erstatte B-medlemskapet uten stemmerett med fullverdig EU-medlemsskap. Strømpriskrisen på grunn av prissmitte dreier seg om et fordelingsproblem internt i Norge, og bør løses som et internt fordelingsproblem.

AP har mistet hodet, og bryter med det som i tiår har vært en fremtidsrettet kraftpolitikk. Prissmitten fungerer for alle praktiske formål som en ekstra skatt, der noe går til kommuner og fylker, men det aller meste til staten. Dette skulle vært løst gjennom skattesystemet og med bostøtte der skattelettelser ikke treffer, helt uavhengig av forbruk. Listhaug og tabloid presse klarer sikkert å finne en minstepensjonist med 300 kvm uisolert sveitservilla, men det store bildet er at det er ekstremt sterk korrelasjon mellom inntekt og strømforbruk. Støtte som er knyttet til forbruk gir minimalt til de med lavest inntekt og små leiligheter, og mye til de med høy inntekt og store villaer med elementer av rent luksusforbruk. Det er også de med høy inntekt som representerer en reell priselastisitet, både på kort sikt på grunn av forbruk som ikke er strengt nødvendig, og på lengre sikt gjennom økonomi til å gjøre større enøktiltak. Enøktiltak som nå blir ulønnsomme å gjennomføre. Endringer i generelle rammebetingelser, som gjennom skattesystemet, i stedet for subsidiering av strømforbruk, kunne også treffe næringslivet uten å komme i strid med konkurranseregler i EØS. Jeg kan bare spekulere i hvorfor AP har valgt denne dårlige løsningen, i stedet for å bruke skattesystemet. Er det for at den i større grad harmonerer med høylydte krav fra misnøyevelgere? Eller er det for å unngå i størst mulig grad å synliggjøre at de høye strømprisene først og fremst er en enorm overføring fra næringslivet til staten?

Vi var veldig nær black-out nord for Ofoten under Narve i 2006, dog uten at det hadde noe med magasinfylling å gjøre. Bergingen, ved siden av at et smelteverk var nede for vedlikehold, var nettopp forbindelsene til Sverige.

Strømmen ville vært dyrere i hele landet uten vindkraften, og de uvanlig lave kraftprisene i Nord-Norge de siste årene skyldes vindkraft i Nord-Sverige. Med andre ord både vindturbiner og samarbeid med andre land. (Jeg har klippet vekk dine oppfordringer til sabotasje på verdifull norsk infrastruktur.) Tyskerne betaler så mye at nordmenn "får pengene" tilbake. Kraftutvekslingen med Tyskland er svært god butikk for Norge som nasjon. Tyskerne har skutt seg selv i foten, og Norge tjener grovt på det. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er en ekstremt grådig stat. For hver krone staten tjener direkte på kraftutvekslingen med utlandet, tjener den ti kroner innenlands på grunn av prissmitte. Det er et fordelingsspørsmål innenlands, mellom staten på den ene siden og næringsliv og husholdningeer på den andre siden.

Det hentes utbytte fra alle nettselskapene. Det tillates en "rimelig avkastning" på kapitalen, men personlig synes jeg eierne får ta ut for mye i forhold til investeringene. Eierne – kommuner og fylker – behøver i veldig liten grad bruke løpende skatteinntekter eller belaste sine disposisjonsfond for investeringer i nettet. https://webfileservice.nve.no/API/PublishedFiles/Download/3a569609-2421-4535-8e78-08d956e63ee0/202119109/3425688

Ja, men selv trollfabrikkene i St. Petersburg sliter med å bruke EU og ACER som syndebukk, og da er den ganske uinteressant.

Regulerbarhet, variabilitet og tilgjengelighet er forskjellige størrelser. Den mest forutsigbare kraften som finnes, til og med mer forutsigbar enn magasinvannkraft, er tidevannskraft. Den er likevel uregulerbar. Det finnes selvsagt småkraftverk med magasin, nesten uten unntak av eldre dato. Det store bildet er at småkraften bygd ut de siste 25 årene er elvekraft, og de få småkraftverkene med magasin endrer overhode ikke det faktum at småkraften i sin helhet produserer mest om våren og forsommeren og lite om vinteren. Magasinvannkraft er en helt suveren kraftkilde, men de store utbyggingenes tid er over. I Troms fylke produserer vindkraftverkene sør på Kvaløya mer energi enn all vannkraft bygd ut i fylket de siste femti årene.

En årsproduksjon på 120 MWh gir en midlere effekt på 13,7 kW.... La oss si at vi tredobler dette til 41 kW. Da må han ha en kapasitetsfaktor under 5 promille om han installerer nok effekt til for å komme i posisjon for å betale grunnrente.

Eierne av vindturbiner i Danmark fikk betalt for å ikke å produsere strøm i situasjoner hvor strømprisen i Tyskland allerede _hadde_ kollapset. Noen måtte pålegges av systemregulator å redusere produksjonen uansett, fordi nettet ikke kunne ta i mot mer. For forbrukerne var det uten betydning, prisene var allerede rundt null. For danske produsenter var det mer lønnsomt å få betalt for ikke å produsere, mens de tyske vindkraftprodusentene mottok så mye subsidier at de var villig til å betale danskene for å ta nedstengingen. Det var vinn-vinn for både tyske og danske vindkraftprodusenter, for forbrukerne betydde det lite og ingenting, men tyske skattebetalere og nettkunder blødde selvsagt. Etter at overføringskapasiteten mellom Tyskland og Norge ble økt er det ikke lenger like aktuelt å pålegge nedstenging av produksjon, og vindkraftprodusentene har produsert med negative priser til glede for strømforbrukere i Sør-Norge, hvor prisene har vært rundt null eller til og med negative i perioder i sommer.

Hvor liten er produksjonen i utgangspunktet? Hvor mange uker, og på hvilken tid av året kan produksjonen to- eller tredobles? Rent anekdotisk kan jeg vise til småkraftverk hvor rørgate og turbin tømmes for vann og stenges av om høsten, men anekdoter har liten verdi uansett hvem sine det er. Avrenningen i uregulerte vassdrag er nå en gang slik den er.

Det er ikke grunnrente på installert effekt opp til 10 000 kVA. Tidligere var grensen 5500 kVA. I forrige rødgrønne regjering fikk Senterpartiet i 2004 forhandlet seg til en senking av bunnfradraget fra 5500 kVA til 1500 kVA. Det gjorde småkraften helt uinteressant for investorer og tradisjonelle kraftprodusenter, og eksklusivt til en binæring for Senterpartiets kjernevelgere. De tok rev i seilene etter å ha sett at det ble nær total stopp i utbyggingen, og gikk tilbake til 5500 kVA i 2008. Da Solberg overtok ble bunnfradraget økt til dagens nivå. Småkraften var omfattet av elsertifikatordningen – "grønne sertifikater" – på lik linje med vindkraft. Senterpartiet som enøyd interesseorganisasjon for bøndene må ta på seg en betydelig del av ansvaret for at så my av sertifikatmidlene gikk til svensk vindkraft. Mye mer kunne gått til norsk vannkraft. Det å slippe vann i fossen er aldri lønnsomt, om ikke magasinene renner over. Det skjer bare som flomdempende tiltak. Ideen havarerer også som konspirasjonsteori. Det er verre for lønnsomheten i småkraften at magasinvannkraften produserer til svært lave priser, enn at den frivillig slipper vann forbi turbinene.

Småkraften er akkurat like lite regulerbar som vindkraften, og der vindkraften produserer mest om vinteren, produserer småkraften mest om våren og forsommeren.

Det er mulig vi snakker forbi hverandre, og du bruker konservativ i en generisk forstand, mens jeg snakker om konservatisme som ideologi. Nazisme og fascisme har ingenting med ideologien konservatisme å gjøre. Vil du omvelte samfunnet, i stedet for å bygge på det eksisterende, har du tatt ettertrykkelig farvel med konservatismen som ideologi. Nå er det åpenbart flere veier til reaksjonær. Mussolini kom dit fra en revolusjonær marxistisk grunnholdning. Han hadde oppfatninger om forholdet mellom stat og individ som stod ekstremt langt fra konservatisme slik vi kjenner den i dag, men desto nærmere kommunisme. Den generiske termen konservativ kan på den annen side bety å holde fast ved gamle tankesett, uten å ha noe som helst med ideologi å gjøre. De marxistiske museumsvokterne på ytterste venstre fløy er også stokk konservative, i den forstand at de knapt har tenkt en ny tanke siden Vietnamkrigen og derfor ender opp som Putins nyttige idioter.

Nei, det gir fortsatt ingen mening. Konservatisme dreier seg om å bevare det bestående, stikk motsatt av hva den nazistiske bevegelsen stod og står for. Du kan definitivt kalle dem reaksjonære, men ikke konservative – om du faktisk bryr deg om ordenes betydning. Store norske leksikon: Reaksjonær er betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid.

Det er helt meningsløst å omtale en revolusjonær bevegelse som konservativ, helt uavhengig om du vil plassere dem på venstre eller høyre side. Det ga ingen mening på trettitallet, og gir enda mindre mening i dag hvor deres ønskede omveltning må bli enda større.