farnol

Som sagt, vi har et fordelingsproblem internt i Norge. Mellom Staten på ene siden, og næringsliv og husholdninger på den andre siden.

Den eneste plassen prissettingen er dysfunksjonell er internt i Tyskland. Der har de langt på vei satt markedet ut av spill, med å tviholde på ett prisområde. Det bør være et tankekors for populistene med all sin desinformasjon om ACER, at hadde ACER vært i fjerneste nærhet av å ha den makt byrået tillegges av SP og Rødt mfl. ville Tyskland forlengst vært delt opp i flere prisområder. I Norge fungerer markedet, og prisene settes til alt overveiende av de store magasineierne. Det faktum at vi har lagret fornybar kraft er det som skiller Norge fra andre land som er knyttet sammen med Tyskland, ikke koblingen i seg selv. Det gir norske kraftprodusenter og Norge som nasjon store inntekter. Prissmitten er ikke et problem for Norge som nasjon, det er en velsignelse. Det gjør det såkalte "arvesølvet", som til tross for populistenes påstander er like eller mer norskeid enn det noengang har vært, mye mer verd. Problemet er hvordan den økte verdien fordeles internt i Norge. Populistene klarer ikke se dette, og vil heller redusere verdien av våre naturressurser og frata nasjonen inntekter, enn å endre innenlands fordeling. Senterpartiet har kortsluttet så ettertrykkelig at de mener vi ikke skal selge strømmen dyrt, bare billig.

Med flytbasert markedskobling i Norden kan ledig kapasitet i svensk kraftnett bli brukt til å overføre kraft til Danmark og Finland, og mellom prisområder i Norge, selv om flyten over grensen mellom tilstøtende prisområder går motsatt vei av hva prisene i disse skulle tilsi. Krishna Solberg i Statnett: "– I en flytbasert verden ser vi ganske mye oftere enn i dag kraftflyt mot prisretningen. Grunnen er at vi optimaliserer hele nettet, og ikke bare hver enkelt forbindelse, påpeker Solberg. Når nettet optimaliseres som en helhet, vil strømmen oftere kunne gå fra et lavprisområde til et høyprisområde, for så å flyte inn i et høyprisområde igjen."

Hvilke kraftrettigheter har "vi" mistet, enten nå "våre" peker til nasjonen Norge eller en diffus og ukjent størrelse "vi"?

Med en gjennomsnittlig strømpris på 70 øre ere det mye å spare, med 40 øre langt mindre.

Snittforbruket for eneboliger i Norge ligger rett under 26 000 kWh i året, og høyinntektsgruppene ligger høyere. Senker du gjennomsnittlig strømpris med 30 øre utgjør det 7800 kroner i året for gjennomsnittseneboligen. Nettleien er mer komplisert, med forskjellig pris og oppløsning fra selskap til selskap. Skulle du være maksimalt heldig, og går ett trinn ned alle månedene i året, kan det kanskje utgjøre 2500 kroner i året om du ikke har et svært høyt forbruk i utgangspunktet. Enøk-tiltak vil uansett først og fremst senke gulvet på forbruket, og ikke endre toppene utover det som følger av det senkede gulvet. Jeg mener skattesystemet bær være så enkelt som mulig, med minst mulig insitament for skatteplanlegging. For personskatten er det enkleste og også i tråd med andre målsetninger med skattesystemet å øke bunnfradraget. Bedriftsbeskatningen er selvsagt langt mer komplisert.

Vi har ingen strømkrise, vi har en strømpriskrise for deler av næringslivet. EØS-avtalen ødelegger ikke landet. Du skal slite med å finne en eksportrettet bedrift i dette landet, selv på Sørlandet, som vil skrote EØS-avtalen. Det vil i tilfelle være for å erstatte B-medlemskapet uten stemmerett med fullverdig EU-medlemsskap. Strømpriskrisen på grunn av prissmitte dreier seg om et fordelingsproblem internt i Norge, og bør løses som et internt fordelingsproblem.

AP har mistet hodet, og bryter med det som i tiår har vært en fremtidsrettet kraftpolitikk. Prissmitten fungerer for alle praktiske formål som en ekstra skatt, der noe går til kommuner og fylker, men det aller meste til staten. Dette skulle vært løst gjennom skattesystemet og med bostøtte der skattelettelser ikke treffer, helt uavhengig av forbruk. Listhaug og tabloid presse klarer sikkert å finne en minstepensjonist med 300 kvm uisolert sveitservilla, men det store bildet er at det er ekstremt sterk korrelasjon mellom inntekt og strømforbruk. Støtte som er knyttet til forbruk gir minimalt til de med lavest inntekt og små leiligheter, og mye til de med høy inntekt og store villaer med elementer av rent luksusforbruk. Det er også de med høy inntekt som representerer en reell priselastisitet, både på kort sikt på grunn av forbruk som ikke er strengt nødvendig, og på lengre sikt gjennom økonomi til å gjøre større enøktiltak. Enøktiltak som nå blir ulønnsomme å gjennomføre. Endringer i generelle rammebetingelser, som gjennom skattesystemet, i stedet for subsidiering av strømforbruk, kunne også treffe næringslivet uten å komme i strid med konkurranseregler i EØS. Jeg kan bare spekulere i hvorfor AP har valgt denne dårlige løsningen, i stedet for å bruke skattesystemet. Er det for at den i større grad harmonerer med høylydte krav fra misnøyevelgere? Eller er det for å unngå i størst mulig grad å synliggjøre at de høye strømprisene først og fremst er en enorm overføring fra næringslivet til staten?

Vi var veldig nær black-out nord for Ofoten under Narve i 2006, dog uten at det hadde noe med magasinfylling å gjøre. Bergingen, ved siden av at et smelteverk var nede for vedlikehold, var nettopp forbindelsene til Sverige.

Strømmen ville vært dyrere i hele landet uten vindkraften, og de uvanlig lave kraftprisene i Nord-Norge de siste årene skyldes vindkraft i Nord-Sverige. Med andre ord både vindturbiner og samarbeid med andre land. (Jeg har klippet vekk dine oppfordringer til sabotasje på verdifull norsk infrastruktur.) Tyskerne betaler så mye at nordmenn "får pengene" tilbake. Kraftutvekslingen med Tyskland er svært god butikk for Norge som nasjon. Tyskerne har skutt seg selv i foten, og Norge tjener grovt på det. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er en ekstremt grådig stat. For hver krone staten tjener direkte på kraftutvekslingen med utlandet, tjener den ti kroner innenlands på grunn av prissmitte. Det er et fordelingsspørsmål innenlands, mellom staten på den ene siden og næringsliv og husholdningeer på den andre siden.

Det hentes utbytte fra alle nettselskapene. Det tillates en "rimelig avkastning" på kapitalen, men personlig synes jeg eierne får ta ut for mye i forhold til investeringene. Eierne – kommuner og fylker – behøver i veldig liten grad bruke løpende skatteinntekter eller belaste sine disposisjonsfond for investeringer i nettet. https://webfileservice.nve.no/API/PublishedFiles/Download/3a569609-2421-4535-8e78-08d956e63ee0/202119109/3425688

Ja, men selv trollfabrikkene i St. Petersburg sliter med å bruke EU og ACER som syndebukk, og da er den ganske uinteressant.

Regulerbarhet, variabilitet og tilgjengelighet er forskjellige størrelser. Den mest forutsigbare kraften som finnes, til og med mer forutsigbar enn magasinvannkraft, er tidevannskraft. Den er likevel uregulerbar. Det finnes selvsagt småkraftverk med magasin, nesten uten unntak av eldre dato. Det store bildet er at småkraften bygd ut de siste 25 årene er elvekraft, og de få småkraftverkene med magasin endrer overhode ikke det faktum at småkraften i sin helhet produserer mest om våren og forsommeren og lite om vinteren. Magasinvannkraft er en helt suveren kraftkilde, men de store utbyggingenes tid er over. I Troms fylke produserer vindkraftverkene sør på Kvaløya mer energi enn all vannkraft bygd ut i fylket de siste femti årene.

En årsproduksjon på 120 MWh gir en midlere effekt på 13,7 kW.... La oss si at vi tredobler dette til 41 kW. Da må han ha en kapasitetsfaktor under 5 promille om han installerer nok effekt til for å komme i posisjon for å betale grunnrente.

Eierne av vindturbiner i Danmark fikk betalt for å ikke å produsere strøm i situasjoner hvor strømprisen i Tyskland allerede _hadde_ kollapset. Noen måtte pålegges av systemregulator å redusere produksjonen uansett, fordi nettet ikke kunne ta i mot mer. For forbrukerne var det uten betydning, prisene var allerede rundt null. For danske produsenter var det mer lønnsomt å få betalt for ikke å produsere, mens de tyske vindkraftprodusentene mottok så mye subsidier at de var villig til å betale danskene for å ta nedstengingen. Det var vinn-vinn for både tyske og danske vindkraftprodusenter, for forbrukerne betydde det lite og ingenting, men tyske skattebetalere og nettkunder blødde selvsagt. Etter at overføringskapasiteten mellom Tyskland og Norge ble økt er det ikke lenger like aktuelt å pålegge nedstenging av produksjon, og vindkraftprodusentene har produsert med negative priser til glede for strømforbrukere i Sør-Norge, hvor prisene har vært rundt null eller til og med negative i perioder i sommer.