<generisk_navn>

Jeg tror vi skal dra et tydelig skille mellom russernes oppfatning av det å delta i en krig som kan årsaksforklares med "politikk" og det å delta i en krig som uomtvistelig er forsvar av moderlandet. Et interessant sidespor er at russerne konsekvent omtaler Russland som moderlandet (Rodina), mens vi i det germanske vesten snakker om fedrelandet. Samtidig omtaler vi ofte våre skip som "hun" mens russiske skip er "han". Men det var en digresjon. Å skulle gå til angrep på Russland med landstyrker er en helt annen øvelse enn å ta ut enkelte, militære mål. Jeg tror nok at å fortsette forsvarskrigen av Ukraina for å presse russiske styrker ut derfra er veien å gå videre fremfor å krysse landegrensen og gå inn i Russland. Landet er så stort at det nokså raskt vil oppstå lange forsyningslinjer da russisk doktrine historisk sett har vært å bytte land med tid i begynnelsen av slike kriger. Da rykker man fort frem, og man kommer langt på kort tid. Men prisen må betales når man får lange og sårbare forsyningslinjer som gjør logistikken vanskelig. I tillegg blir det et enormt problem da den russiske befolkningen nå VET at de er under angrep, det er ikke lenger bare et politisk spørsmål som man ikke vil bry seg med. Da får Putin medvind i HELE befolkningen, og dermed kan han mobilisere på et helt annet nivå enn i dag. I tillegg vil det også uomtvistelig være en helt annen ramme rundt spørsmålet om hvorvidt man kan si at Russlands eksistens er truet. De slipper invaderende styrker dypt inn i landet, og da er plutselig rammebetingelsene for bruk av atomvåpen helt annerledes enn de er i en krig på et annet lands territorium som i Ukraina.

Det er vel så mye det de IKKE sier som det de sier. Det virker som om de yngre (med ett unntak) nærmest venter på at protestene skal begynne. De eldre er mer forsiktige, trolig fordi de husker Sovjetunionen og KGB og kjenner seg igjen i Putins regime.

Dette er kanskje den mest interessante videoen jeg har sett fra 1420 så langt.

Støttes! For øvrig har det vel vært allment kjent i flere år allerede at Sovjetiske og senere Russiske styrker anså det for altfor vanskelig å skulle besette Finnmarkskysten kun gjennom å krysse den norske grensen i Pasvik/Kirkenes-området. Derfor var en flankebevegelse gjennom Nord-Finland og Nord-Sverige en sannsynlig plan. Sånn sett var Finland og Sverige allerede en del av motstanden disse styrkene måtte bekjempe, og dermed var det trolig kun et spørsmål om tid før i alle fall Sverige søkte medlemskap i NATO. Den russiske invasjonen i Ukraina var vel sånn sett kun tungen på vektskålen for å sikre tilstrekkelig tverrpolitisk støtte i Riksdagen, og jeg tror også finnene var på glid den veien. Det har vi sett gjennom økt samarbeid med norske og NATO-styrker i forbindelse med forskjellige militærøvelser de siste 10-20 årene. Nå er det mitt håp at vi kan samle oss om felles nordiske militærstyrker etter en lignende modell som det Nederland og Tyskland nylig har etablert. Og så håper jeg at vi gjenoppretter det norske vernepliktforsvaret med tjenesteplikt for "alle", altså sånn det var på 70- og 80-tallet. Da kan man gi 12 måneders førstegangstjeneste og deretter ha en reservist-ordning der man skriver kontrakt på en samlet minste tjenestetid frem til fylte 44/54 år (eller mer, vi blir jo tross alt gamle senere nå enn for 40-50 år siden). Da kan vi sette opp stående styrker og reservister i en mobiliseringsstyrke som lett kommer opp i 200' soldater og befal. Det vil jo helt klart koste penger, men jeg mener det er en investering som betaler seg. Slik det er i dag er det kun et fåtall mennesker som har noe som helst forhold til Forsvaret, og det er fordi det kun er et fåtall som får lov til å tjenestegjøre. Det er en risikofaktor for totalforsvaret som jeg mener vi ikke har råd til. Om i stedet "alle" egnede tjenestegjør i en eller annen form vil flere forstå både innretning og behov, og da vil vi også kunne si at vi faktisk har et troverdig forsvar igjen.

Jeg har tro på at man ikke ønsker å presse på østover inn i Donbass, men snarere presse sørover mot Mariupol. Som nevnt i et tidligere innlegg vil de splitte russiske styrker og dermed kutte av forsyningslinjene til Krym over land, dermed blir Kertsj-broen eneste forsyningslinjen i tillegg til sjøtransport. Med et svekket Krym vil man kunne rulle opp russiske forsvarslinjer vestover ved å falle dem i ryggen fra sør, og dermed ligger mulighetene åpne for å kunne frigjøre hele den sørlige bredden av Dnipro inkludert Enerhodar med atomkraftverket som det har vært mye berettiget bekymring rundt. Da kan det være at vi ser den samme kollapsen i de russiske styrkene som man så ved frigjøringen av Kharkiv, og at UA kan presse russerne tilbake helt ned mot Krym. Jeg forutsetter da at fronten østover fra kilen ned mot Mariupol vil kunne forsvares like fullt som nåværende frontlinje kan forsvares. Hva Bakhmut angår er det lite trolig at russerne fortsetter å konsentrere ressurser der om de opplever at UA er i ferd med å etablere en kile mellom Donbass og Krym. Dermed vil gjerne presset mot UA i Bakhmut kunne avta, og de kan konsolidere sine stillinger der, eller kanskje til og med rette ut salientene ved fronten nord og sør for byen. Russerne er mye mer opptatte av å bygge befestninger enn å forberede offensive operasjoner, ser det ut til. Men nok en gang, rekruttskolen på Værnes i 1987 var i liten grad fokusert på denne typen av militær planlegging, og dermed er dette kun spekulasjoner fra en skrivebordsgeneral begrenset militær kompetanse. Dog, jeg var faktisk veldig god til å skyte med AG3

Det er vel relevant for tråden i den forstand at hele Putins narrativ rundt Russlands historiske betydning er bygget på flere løgner, og en av disse er at det var Sovjetunionen som egenhendig beseiret Russland Tyskland. En annen løgn er Ukraina historisk sett russisk og at det derfor er en rettferdig kampanje russerne nå bedriver i Ukraina. Om vi skal måle i rene tap er jeg helt enig med deg i at hovedstøyten av den europeiske delen av andre verdenskrig falt på Sovjetunionen, og da er vi inne på min siste setning om semantikk. Men om vi skal se på hvilken betydning de forskjellige partene hadde for krigens utfall står jeg fortsatt på mitt, dvs. at Sovjetunionen hadde stor betydning, men de hadde ikke noen hovedrolle alene. Jeg tror nok at Nazi-Tyskland hadde blitt beseiret også uten at tyskerne hadde gått til angrep på Sovjetunionen, men det hadde nok tatt en god del lengre tid.

Dette er en drøy påstand. Storbritannia gjorde også en relativt sett stor innsats, og det samme gjorde USA som med sine enorme, industrielle muskler forsynte både Sovjetunionen og Storbritannia med store mengder materiell samtidig som de sto for brorparten av krigføringen mot Japan i Stillehavet og tok seg av det meste av dagbombingen av Tyskland. De stod også for størstedelen av deltagelsen under landgangen i Normandie 6. juni 1994. Jeg skriver ikke dette for å nedvurdere Sovjetunionens innsats og offer i krigen mot Nazi-Tyskland, men for å balansere bildet. Slik Putin fremstiller det i dag var det Sovjetunionen/Russland som alene beseiret Nazi-Tyskland, men dette er en grov overdrivelse. Ødeleggelsen av den tyske rustningsindustrien gjennom omfattende bomberaid dag (USA) og natt (Storbritannia) bidro sterkt til at tyskerne ikke klarte å produsere nok materiell til å holde trykket oppe på østfronten. Og Stalin maste veldig på Churchill og Roosevelt for å få åpnet en andre front i Vest-Europa for å få lettet trykket på egne styrker. Da hadde allerede de to landene gått i land på Sicilia og senere det italienske fastlandet i 1943, og de kjempet seg nordover i Italia der de møtte sterk tysk motstand. Ja, man kan si at Sovjetunionen led mest da de tapte flest soldater. Men gitt det vi ser i Ukraina i dag, og det som berettes i flere vitneskildringer fra østfronten under andre verdenskrig er at Sovjetiske/Russiske styrker stort sett satset på mengder. I begynnelsen var det mengder av land som de byttet mot tid til mobilisering, etter hvert begynte de å oversvømme tyske stillinger i nokså primitive frontalangrep. Viktor Suvorov skrev angivelig i sin bok "Inside the Soviet Army" om Warzawa-paktens strategi at man ikke var så bekymret for om vestlige våpen var god for 10 sovjetiske da Sovjetunionen stort sett hadde 11 av alt. Tilbake til sporet; nei, jeg er ikke enig i at Russland (les:Sovjetunionen) tok noen hovedstøyt. Ja, de hadde stor betydning for krigens utfall. Ja, de mistet mange folk, men trolig ville tapene ha vært mindre om de hadde lagt seg til en annen doktrine. Og trolig hadde tapene vært enda større om de ikke fikk materiell hjelp fra Storbritannia og USA. Og til slutt; kanskje dette bare er semantikk, og at vi egentlig er veldig enige om partenes roller og betydning

Takk for svar. Jeg sleit en stund før jeg kom på å slå av WiFi og så restarte. Det gjorde susen da dukket det opp som USB-nettverkskort. Tidligere forsøk på å bare slå av WiFi uten restart gjorde ingen nytte.

Jeg har skaffet meg en D-Link DGS 1100 managed svitsj som jeg skal konfigurere, og så støter jeg nokså umiddelbart på det som kanskje er n00b-problemer. D-Link'en er satt opp default med IP-adresse 10.90.90.90 og netmask 255.0.0.0, og iflg. dokumentasjon skal man da bare koble opp en PC med en IP-adresse i 10'er-range og matchende netmask for å starte konfig. Koblingen skal naturlig nok være kablet. Problemet mitt er at jeg ikke får noen kobling fra min MacBook Air M1 2020. Jeg har en LMP USB-C minidock med ethernet-port som jeg kobler inn i en av de to USB-portene på MacBook'en, men Mac'en hevder at Thunderbolt-bridge ikke er tilkoblet selv om jeg setter IP-adresse og netmask som nevnt over her. Det mest naturlige spørsmålet er selvsagt da: Hva gjør jeg feil? Anyone?