sverreb

Det er ikke så vanskelig å lodde QFP og SOT for hånd, men en loddemaske tilpasset chippen er så avgjort nødvendig. Trikset er å bruke en loddespiss med en flate så du lett kan dra den over pinnene og naturligvis rikelig med flussmiddel (Søk etter drag soldering for å se hvordan det gjøres). Loddespissen må ikke være veldig liten. Det beste er ofte en litt stor spiss med en konkav uthuling på den flate siden siden du da får med deg greit med loddetinn. Det er loddemasken som gjør at du ikke får kortslutninger, ikke presis plassering av tinnet. QFN og BGA må imidlertid ha varmluft, og strengt tatt synes jeg det gjerne er greiere å lodde både passive SMD og QFP med varmluft og loddepasta.

Teflonpanner i alle dets avskygginger har noe begrenset bruk etter mitt syn. De er fine til egg, men jeg bruker helst stålpanne til det meste annet (Altså ikke rustfri og ikke støpejern, populært kalt karbonstål, selv om det er karbon i den rustfrie og støpejernpanna...) Jeg vil vel snu problemstillingen ovenfor på hodet og hevde en teflonpanne kan ikke brukes til alt man forventer en stekepanne kan gjøre. En ting er PTFE belegget som dekomponerer til HF alt ved 260C, men også måten PTFE er festet til pannen på tenderer til feile etter hvert. Av de andre så er støpejernspanner litt grovere i overflaten og kan dermed bli litt vanskeligere å få maten til å slippe fra. Til gjengjeld kan du få støpejern i former og fasonger som ikke stålpanner uten videre kommer i. Bl.a. i former som lett kan settes i ovn som kan komme godt med. Rustfri panner kan se lekre ut, men vil ikke kunne bygge opp det polymeriserte fettlaget som gir jern og stålpanner lettere for å unngå at maten svir seg fast. Kjeramikkbelagte panner synes jeg ikke mye om. Min erfaring er at dette enten er fordekte teflonpanner (med de samme egenskapene) Eller så har de ganske dårlige slippegenskaper. Der de har en forte er de som har lyst kjeramikkbelegg siden man da lettere kan følge med på dannelse av fond. Panner som onyx er egentlig teflonpanner med akkurat de samme begrensingene, men med et mønster av metall som (stort sett) hindrer redskaper å nå teflonbelegget, men gjør også at slippegenskapene blir dårligere.

Det er nok ingen som legger noe vekt på å berge hverken bilen som brenner eller andre biler på bildekket. Det som er viktig er at brannen ikke kompromitterer skipet eller blir til fare for mennesker om bord. Jeg skal ikke ha noen spesiell mening om risikovurderingen som er gjort. Min betraktning her er helt og holdent på det kvalitative omkring egenskaper ved branner i elbiler vs andre. Der et sprinkleranlegg gjerne har en reell sjangse til å slukke en bensinbrann, anser jeg det som lite sannsynlig at det kan slukke en batteribrann, men det kan nok ha et håp om å holde temperaturen under kontroll slik at man kan berge skipet, om det er nok til å dra risikoen ned nok vet jeg ikke. Kanskje sprinklere i kombinasjon med varmeisolerende brannbestandige plater for å hindre at varmen sprer seg fra bildekket kan kanskje være en løsning. Så ser jeg jo at havila bare tilbyr bilfrakt mellom Bergen og Kirkenes og ingen andre havner, så det er jo i utgangspunktet et veldig begrenset tilbud, og en del av risikovurderingen kommer kanskje fra hvordan båtenes bildekk er utformet.

Du får ikke kvalt en li-ion batteribrann, ihvertfall ikke i de som har nikkelholdige kjemier. Katoden produserer fritt oksygen når du når høy nok temperatur. Li-ion batteri termisk runaway kan grovt sett deles inn i tre trinn: 1: Nedbryting av SEI passiveringen av anoden. Dette kan skje på så lav temperatur som 60C. (men også høyere avhengig av elektrolyttmatrialet og hvilken komposisjon SEI filmen har, noe som nok er normalt i moderne celler). Når det skjer øker ladningsmobiliteten, og om man har en kortslutningssituasjon ett sted så øker dermed strømmen i batteriet og temperaturen øker, som igjen øker dekomponeringen av SEI filmen . 2: Når temperaturen når der hvor separatoren dekomponerer (smelter, den er gjerne polypropylen eller polyetylen), da trekker den seg sammen og en intern kortslutning mellom anode og katode oppstår. Dette skjer gjerne rundt 130-170C, og da begynner ting å skje fort. 3: Ved rundt 250-350C begynner katodematrialet å dekomponere. Nikkeloksid gir slipp på oksygen som nå kan reagere med elektrolytten. Elektrolytten er normalt brennbar (etylenkarbonat o.l.), på det tidspunktet er det bare nedkjøling til under dekomposisjonstemperaturen som hjelper, og det krever MYE kjøling siden det fåregår en forbrenningsreaksjon inne i batteriet på det tidspunktet (Tviler på at en sprinkler vil slukke dette, men det kan hindre en brann fra å spre seg) Det forskes på ikke brennbare elektrolytter som faste kjeramiske, fluorinerte eller t.o.m. vannbaserte, men dette er meg bekjent ikke i bruk i noe volum enda. Siden alle trinnene ovenfor har eksoterme egenskaper man man dermed trigge en brann bare ved å komme over temperaturterskelen for første trinn. Dette har alltid vært anerkjent som en risiko med li-ion celler og er grunnen til at cellene og BMS systemene har så mange sikkerhetsmekanismer og er designet med samme krav til funksjonell sikkerhet som f.eks bremser og airbag systemer (ASIL D og strengere) M.a.o. ikke noe man skal bekymre seg over i det daglige pr. se (like lite som at vi bekymrer oss for at bremsene plutselig skal svikte noe som jo også kan være fatalt). Jeg har likevel forståelse for at ting som skip hvor branner er ekstra alvorlige tar slike risikoer alvorlig. Samtidig bør man kunne finne mitigasjoner også ombord i skip. F.eks løsninger for å kunne slepe en brennende bil over bord eller brannsikre skott med avtrekk og sprinklere slik at en brann kan trygt brenne ut samtidig som temperaturen holder under kontroll.

Argumentet deres er ikke sannsynligheten for brann men hvor vanskelig den er å slukke. Dette blir nok uansett noe noen kommer til å snakke sammen om på bakrommet så blir det en endring. Kanskje vil de ha kompensasjon for forsterkede brannverninstallasjoner som mellomlegg.

Jeg vet ikke, men jeg mistenker det er så enkelt som en software oppdatering på mange dispensere. Hardwaren som kan lese RFID kan ofte også brukes til å kommunisere med et kredittkort. Man kan naturligvis lage det enklere, men de som produserer dispenserne selger de i mange markeder og noen steder er kortbruk normalt og forventet så det gir mening å velge hardware som kan brukes til begge deler. Skriften på veggen om at det blir påkrevd snart er jo også der og har vært der lenge. Regulerende myndigheter kan nok fint se bort i fra sutrepavene som egentlig vil eie kundeopplysninger.