0laf

Mnja, de fleste land nordmenn flytter til er tross alt nogenlunde velutviklede, og der får man rett til medisinsk behandling og andre ting under det landets trygdesystem. Det er tross alt mest hensiktsmessig at man tilhører trygdeordningene i det landet man bor, og bruker nevnte trygdeordninger. Alternativet var at man beholdt alle rettigheter i Norge, men ikke hadde krav på noe i landet man bor, noe som neppe er særlig hensiktsmessig. Bor man i mindre velutviklede land, kan man altså søke om videre medlemskap i norsk trygd på særskilt grunnlag. At man derimot betaler skatt og trygdeavgift i opptil fire år etter utflytting, uten å få noe igjen for det, er dog en større skandale.

Altså, trygderettigheter opprettholder man generelt ikke når man flytter fra Norge. Man mister de rettighetene umiddelbart, på tross av at man betaler skatt til Norge i opptil fire år etter flytting. Dog finnes noen unntak, for eksempel for studenter, eller dersom man er utsendt av arbeidsgiver på jobb i utlandet, ambassadepersonell, pensjonister med over 30 års medlemskap i trygden etter fylte 16 år osv. kan søke, men de aller fleste vil trolig søke på "særlige årsaker", som egentlig kun gjelder dersom man bosetter seg i en bananrepublikk uten trygderettigheter. Dersom man flytter til et EU-land, så vil man normalt bli medlem av det nye landets trygdesystem i stedet, og miste rettighetene i Norge.

Plastposer er et fantastisk produkt. De kan produseres fossilfritt, og de kan resirkuleres nærmest uendelig med små ressurser. De brukes ofte også til flere ting, fra å bære varer hjem fra butikken, til de havner som søpleposer i avfallet osv. Det er rett og slett ingen problemer med plastposer, så fremt de ikke havner i naturen, men nettopp resirkuleres. Så vet vi allerede fra svenskene satt opp prisene på plastposer til 7,- kroner på grunn av miljøavgift, at det ikke blir noe bedre. Folk kjøper i større grad plastposer på rull, som ofte bare brukes én gang, og som heller ikke bør finne veien i naturen, eller enda verre, papirposer, som angivelig gjør mer skade for miljøet ... eller handlenett, som må brukes i årevis før de i det hele tatt kan likestilles med plastposer miljømessig. Med andre ord, høyere avgift på plastposer er bare tull, og fullstendig feilslått. Man burde heller konsentrere seg som om å passe på at posene havner der de skal, til evig resirkulering.

Helt sikkert, men det er i hvert fall bedre enn å ha besøkende som tråkker rundt barbeint i huset. Nei takk.

Alt er mulig, og folket i Israel har jo stemt på disse, ettersom det er demokrati, og man får det man stemmer på. Ultraortodokse utgjør tross alt rundt 13% av Israels befolkning, og de har også stemmerett. Nå er det uansett slik at politikerne ikke står over domstolene når det kommer til slike ting, da måtte i så fall politikerne innføre en eller annen ny lov, eller kanskje innsette en ny riksadvokat eller lignende, og igjen, det krever jo støtte i Knesset, og ville ført til ramaskrik fra befolkningen, i langt større grad enn det man ser nå pga. lovendringen som gir Høyesterett mindre makt, så det er vanskelig å se for seg at det er gjennomførbart? Samtidig, står man ovenfor fengsel for korrupsjon, så er man nok villig til å tøye grensene litt ekstra.

Nei, slik er det ikke, i det minste ikke på nåværende tidspunkt. Netanyahu er tiltalt på flere punkter av korrupsjon, og de sakene fortsetter uavhengig av lovendringen som er foreslått. Den lovendringen som skal godkjennes nå, er kun fjerning av Høyesteretts mulighet til å slå ned alle forslag fra Knesset som Høyesterett selv finner "urimelige", helt uavhengig av loven. Alle sider i Israelsk politikk er stort sett enige i at det ikke kan være slik at Høyesterett bestemmer hvilke lover som skal gjelde, da de med det står over Knesset, men opposisjonen har forsøkt å få til et kompromiss hvor Høyesterett fremdeles beholder en viss makt til å kontrollere politikken, uten at de har all makt. Problemet med lovendringen, er at politikerne kan ende opp med for mye makt. Israel har ikke en bestemt nedskrevet grunnlov, og når Høyesterett mister retten til å slå ned lovendringer fra Knesset, så kan i utgangspunktet Knesset vedta hva som helst, uten at domstolene har mulighet til å avvise det. I de fleste andre land er Høyesterett begrenset til å vurdere om politikernes lovendringer er grunnlovstridige. De kan ikke avvise eller godkjenne lover etter eget forgodtbefinnende, ut i fra hva de personlig mener er "rimelig". Men igjen, dette påvirker ikke sakene mot Netanyahu. Da måtte i så fall Knesset vedta en lov som sier at Netanyahu ikke kan dømmes, og deretter få den vedtatt uten domstolens innblanding, noe de i teorien kan gjøre dersom Høyesterett mister makten, men noe de høyst trolig ikke vil gjøre, både fordi Knesset inkluderer en større opposisjon, og selv de som er i koalisjonsregjering med Netanyahus parti ikke ønsker noen slik lov. Lovendringen gir ikke Netanyahu noen rett til å bare avvise tiltaler av seg selv. Alt må fremdeles stemmes over i Knesset. Han har dog allerede forsøkt å be Knesset om immunitet, noe som det ble helt klart at de ikke ville gi, så han trakk forespørselen før den ble behandlet. At de samme politikerne skulle la Netanyahu slippe unna rettssak, er nesten helt utenkelig. Netanyahus motstandere hevder dog at dette "bare er begynnelsen", og at han kan snike inn nye lover som gjør han til nærmest diktator, og hvor han kan slippe unna dom osv. men igjen, det er lite sannsynlig, ettersom Knesset ikke ville godkjent det.

Hos meg hadde du ikke kommet inn døra. Vi har parkett på gulvene, og bruker stort sett sokker, men nå og da går vi selvfølgelig uten, før leggetid, om morgenen osv. Å gå rundt på andres fotsvette er ikke noe for oss, ei heller folk som drar med seg dritt utenfra fordi de går barbeint, så min oppfatning er at det er normal folkeskikk å ha på seg sokker når man er på besøk hos andre, så får man heller gjøre som man vil hjemme.

Javisst, det kan vi, ettersom det finnes forskning og dokumentasjon, men i stedet for å skrive lange avhandlinger, så er det enklere å lenke til andre som har gjort det i stedet https://www.jpost.com/blogs/why-world-opinion-matters/are-arabs-the-indigenous-people-of-palestine-402785 Selv en fødselsrate på 3.57, som er det rette tallet for 2020, gir kun en årlig befolkningsvekst på 2.5%, som over 70 år ville bety 175% økning, ikke den faktisk økningen på 480%.

I følge Wikipedia var det 1.2 millioner muslimer i hele området i 1948. I dag er det fem millioner muslimer i Gaza og på Vestbredden, i tillegg kommer de som ble værende i nåværende Israel, hvor hver femte israeler er muslim, som utgjør omtrent to millioner til, sammenlagt 7 millioner. I tillegg har jo mange muslimer reist til andre arabiske land etter diverse kriger, og det bor en hel del som hevder å være palestinere i for eksempel Jordan ( det er anslått tre millioner kun i Jordan, som kom mellom 1948 og 1967 ). Så okey, det er en prosentvis økning på ca. 480%, dersom man kun tar med arabere i Israel og Palestina. Kina har gått fra 550 000 innbyggere rundt 1948, til 1.4 mrd. i dag, som er en prosentvis økning på ca. 154%.

Historie betyr alt i Palestina-konflikten. Det er grunnen til at palestinere hevder de har rett til eget land, og det hovedgrunnlaget for FN resolusjon 181. Etter annen verdenskrig var jødene forfulgt i en rekke land, og man kunne sikkert valgt et annet sted til jødisk land, for eksempel en liten flik av Tyskland. Russland tok tross alt halve Tyskland som krigsbytte. I stedet valgte man dagens Israel, på grunn av historisk tilknytning, og det faktum at ingen hadde krav på landet etter Det Osmanske Rikets fall. Pussig nok var det ingen "palestinere" under osmanene, som hevdet sin rett. Det er tydelig at du ikke forstår det jeg skriver. Jeg har ikke hevdet Toraen gir noen rett til landet, tvert i mot, jeg hevdet gamle bibeltekster ikke har noen relevans, og at det er en vesens forskjell på de, og det faktum at Hamas i dag har nedfelt i sine skrifter at Staten Israel skal utslettes. En ung befolkning er generelt negativt for befolkningsvekst, ettersom folk da ikke lever like lenge, og dødsraten er tilsvarende høy. Antallet arabere i Israel og de palestinske områdene er tidoblet de siste 70 årene. Det er en økning på 1000%. Til sammenligning økte Kinas befolkning med 150%, som også er drøyt mye. Befolkningsveksten i Norge på samme tid var 37%.

Virker som det er på tide med en kort og veldig forenklet historietime, som likevel blir en halv bok å skrive. Israel har eksistert i flere former, i det området hvor dagens Israel ligger. Dette er et av de områdene i verden hvor det beviselig har bodd mennesker lengst, men vi vet med høy sikkerhet at Kanaanittene styrte området for ca. 4000 år siden, frem til ca. 3500 år siden, når de ble erobret av egyptiske faraoer. Moses er regnet som grunnlegger av jødedommen, og dens viktigste profet. Han er også en viktig profet i Kristendommen og Islam, mottaker av de ti bud osv. Stamfar til israelittene, og forsåvidt også muslimer og kristne, er Abraham, og de kalles derfor Abrahamittisk religioner, men når (eller om) han levde vet vi lite om. Moses derimot levde trolig rundt 13-1400 f.kr. dersom man tror på historiene i Toraen/Bibelen, og førte som kjent sitt folk ut av Egypt, over Rødehavet, og til Sinai, hvor han mottok de ti bud. Moses døde angivelig ved Nebo, som i dag ligger i Jordan, før han nådde Israel. Den tidligste kjente nedtegningen av Israels eksistens utenom Bibelen/Toraen, er fra en egyptisk stele (en stående blokk), som ble satt opp for farao Merneptah, og som ble reist 1209 f.kr. På den står det "Israel har blitt utslettet… dets sæd finnes ikke lenger." Man kan derfor med høy sikkerhet anta at Israel eksisterte, trolig som et folk, før 1209 f.kr. Historisk vet man at israelittene overlevde, trolig blant kanaanitter, og spredde seg etter hvert ut derfra. Toraen hevder at det første kongeriket Israel, med Saul som konge, oppsto i denne tiden, og ble slått sammen med Judea. Den tredje kongen av Israel var i følge Toraen kong David. Hans sønn, Solomon, også konge av Israel, bygde det første tempelet på Tempelhøyden. Historikere anslår at Solomon regjerte mellom 970–931 f.kr. Da begynner vi å nærme oss mer håndfaste ting, ikke bare bibeltekster. Arkeologer er stort sett enige om at Kongeriket Israel eksisterte innen 900 f.kr. og at Kongeriket Judea eksisterte innen 850 f.kr. basert på funn i området. Rundt 720 f.kr. falt Israel til assyrerne, deretter babylonerne, som erobret Jerusalem, og rev ned jødenes tempel. Babylonerne ble senere erobret av perserne. Det er verdt å merke seg at ingen av disse var verken muslimer eller arabere, det er noen tusen år for tidlig. Kyros den store, konge av Persia, ga alle folk religionsfrihet i 538 f.kr. og svært mange jøder vendte tilbake til Israel, og bygde opp templet. Dette er det andre jødiske tempelet på Tempelhøyden, ferdigstilt ca. 516 f.kr. År 70 f.kr. ble området erobret av Romerriket, og det andre tempelet ble ødelagt. Dette førte til hundrevis av år med kriger mellom jødene og Romerriket. Jødene ble drevet på flukt fra mange steder på denne tiden. I ca. 400 e.kr. konverterte Romerriket til kristendommen, og Jerusalem ble gjort om til en "kristen" by, hvor jøder ikke fikk bosette seg. Etter opprettelsen av Islam, kom arabere til området for første gang på 600-tallet, fra den arabiske halvøy. Hele området ble erobret i 635 e.kr. av araberne, og i 692 bygget araberne Al-Aqsa moskeen på Tempelhøyden, rett over ruinene etter det gamle jødiske templet. Jøder måtte bære gule stjerner, og kristne måtte ha på seg blå klær, og de ble grovt diskriminert og i mange tilfeller kastet ut av landet, under arabisk styre. Det er anslått at det bodde over 1 million mennesker i det som i dag er Israel når araberne tok over, men frem til Osmanene tok makten i 1516 sank folketallet til kun 300 000 fordi de fleste flyktet, ble drept, eller forsvant på andre måter når muslimene kom til området. Dette er hovedårsaken til at det ikke bodde mange jøder i Israel når staten ble opprettet i 1948, de hadde blitt drevet ut et par tusen år tidligere. Det Osmanske Riket fallt i 1917, etter første verdenskrig, og det Palestinske Mandatet ble opprettet. Etter andre verdenskrig, ble Staten Israel opprettet i 1948, og mange jøder reiste tilbake til Israel, som deres forfedre hadde forlatt tusenvis av år tidligere, fordi de måtte rømme fra romere, og deretter arabere. "Det Palestinske Folk" eksisterer heller ikke, utover noen få stammer som har bebodd området i tusenvis av år. De fleste som i dag er "palestinere" er ingenting annet enn arabere, og de aller fleste er innflyttet fra omkringliggende land som Jordan, Syria m.fl. i nyere tid. Før 635 e.kr. fantes det knapt en araber i midtøsten. Det er derfor uklart hvem som har historisk rett til landet som i dag er Israel. De tidligste kjente stammene, som kanaanitter, er for lengst borte. Babylonerne er borte, og de tidligste beboerne som fremdeles eksisterer, som også var de første som hadde et kongerike i det som i dag er Israel, er jødene. Romerne var italienske, og så vidt jeg vet hevder ikke Italia noen rett til landet. Araberne styrte tidsvis i enkelte områder og byer fra 635 til tyrkerne (osmanene) kom i 1516. Tyrkia hevder heller ingen rett til landet i dag. Tyrkerne hadde en viss grad av religionsfrihet, og jøder bodde i området under osmanene. Etter Det Osmanske Rikets fall i 1917 flyttet mange jøder tilbake, og kjøpte land fra lokale stammer og lignende. Fra 1917 var det britene og franskmennene som kontrollerte området under mandat. Britene og franskmennene la en plan for å returnere landet til de som bodde der, og ville dele området for å unngå konflikter. De fleste jøder bodde på vestsiden av elven Jordan, i det som i dag er Israel, mens de fleste arabere bodde på østsiden, i det som i dag er Jordan. Mandatet skulle derfor deles, hvor jødene fikk Palestina (dagens Israel), og araberne fikk Trans-Jordan. Når Det Osmanske Riket falt, bodde det ca. 100 000 jøder i det som i dag er Israel, rundt 70 000 kristne, og en halv million muslimer. Delingsplanen førte til at både jøder og muslimer flyttet til det som i dag er Israel, for å hevde sin rett. Innen 1948 bodde det ca. 1.2 mill. muslimer der, og 630 000 jøder. Området var for det meste ørken, og ikke særlig gjestmildt. Under osmanerne bodde det knapt folk der, og i 1800 var den totale befolkningen av hele området under 300 000 mennesker. I dag bor det ca. 2 millioner muslimer i Israel, og rundt 7 millioner jøder, og noen kristne og andre religioner. Det bor til sammenligning over 3 millioner muslimer på Vestbredden, og over 2 millioner muslimer i Gaza. Det er en befolkningsvekst som er fullstendig umulig, med mindre fødselsraten er på 30 barn per kvinne. Vi vet at svært mange jøder har flyttet fra Europa, USA og andre steder, til Israel, men dette viser også at svært mange "palestinere", som hevder å ha rett til landet, også har flyttet dit i senere tid fra omkringliggende arabiske land, og ikke har noe "palestinsk" opphav. Man kan åpenbart hevde at jøder fra ymse verdensdeler, ofte heller ikke har noen familiær tilknytning til landområdet Israel, men de har heller ikke hevdet noe annet. I 1947 godkjente FN resolusjon 181, kjent som "delingsplanen". https://www.un.org/unispal/document/auto-insert-208958/ Man gikk vekk fra den opprinnelige planen fra 1922, i og med at Trans-Jordan allerede var gitt bort til en mektig familie (som nå er kongefamilien i Jordan). I stedet skulle "palestinerne" få Vestbredden og Gaza, som den arabiske staten, mens jødene fikk resten, og Jerusalem skulle være "internasjonal" i og med at byen har stor betydning for alle tre abrahamittiske religioner. Jødene godkjente resolusjonen. Araberne gjorde det ikke. Dette er første gang palestineren ble tilbydd land av jødene, og takket nei. Under behandlingen av resolusjonen klarte jødene sågar å utsette stemmegivningen, ettersom resolusjonen ikke ville blitt vedtatt, og la press på andre stater slik at resolusjonen ble godkjent ved stemming tre dager senere. Araberne derimot, gikk svært langt i gå mot resolusjonen. Det ble hevdet at bestikkelser ble tilbudt fra arabiske land, blant annet til Russland, og mange arabiske land kom med grove trusler mot vestlige land som ønsket å støtte delingsplanen. Både Irak og Egypt hevdet at "blodet ville flyte i midtøsten" dersom en jødisk stat ble opprettet. Flere land truet med hevn mot jøder som bodde i andre arabiske land på det tidspunktet osv. Dr. Heykal Pasha, den egyptiske delegaten til FN, uttalte at "if the U.N decide to amputate a part of Palestine in order to establish a Jewish state, no force on earth could prevent blood from flowing there… Moreover… no force on earth can confine it to the borders of Palestine itself… Jewish blood will necessarily be shed elsewhere in the Arab world… to place in certain and serious danger a million Jews". 14. mai 1948 erklærte jødene Staten Israel for opprettet. En uavhengighetserklæring ble opprettet, og selv om ingen grenser ble angitt, indikerte uavhengighetserklæring at Israel ønsket å følge grensene satt frem i FNs delingsplan, slik at palestinerne fikk sitt land. Det grønne området skulle være Israel, og det oransje den arabiske Palestinske staten. Dette er andre gang Israel tilbyr landområdene til palestinerne, under opprettelsen av staten Israel. Den 15. mai 1948, dagen etter Israels opprettelse, sendte leder for den Arabiske Liga et telegram til FN med teksten ""the Arab states find themselves compelled to intervene in order to restore law and order and to check further bloodshed". Militære styrker fra Egypt, Jordan, Irak og Syria gikk til angrep på det nyopprettede Israel bare et par dager senere. Krigen pågikk til 24. juli 1949. Innen den tid hadde Israel vunnet frem på alle fronter, og utvidet sitt landområde med nesten 50%, i forhold til det opprinnelige kartet ovenfor. Rundt en million jøder ble kastet ut fra omrkingliggende arabiske land etter krigen. Over 600 000 av de flyttet til Israel. Det er også anslått at rundt 700 000 arabere enten reiste frivillig, flyktet, eller ble utvist fra Israel, og flyttet til enten palestinske områder eller andre arabiske land. Under krigen fikk Jordan og Irak kontroll over mesteparten av Vestbredden og Øst-Jerusalem. Egypt tok kontroll over Gaza. Israel rykket nærmere enn de opprinnelige grensene de egentlig var villige til å opprettholde (på kartet ovenfor) før krigen, men hadde ikke kontroll over Gaza og Vestbredden. Det eksisterer på dette tidspunktet ikke noe "palestinsk" initiativ. Målet er at araberne skal ta landområdet som er Israel, og Jordan tok derfor Vestbredden fra "palestinerne" mens Egypt tok Gaza. Mye krangling frem og tilbake førte så til seksdagerskrigen i 1967. PLO hadde blitt opprettet i 1964, med Fatah som viktigste medlem, og terrorangrepene kom på rekke og rad, støttet av Jordan og Egypt. Etterretningsdata fra Israel og USA tilsa at flere av nabolandene også gjorde seg klare til nye angrep på Israel. Egypt har i ettertid hevdet at de flyttet sine styrker mot Israel basert på løgnaktige rapporter fra daværende Sovjetunionen, om at Israel var på vei til å angripe, så det er usikkert hvem som gjorde hva, først. Egypt stengte Tiranstredet i mai 1967, og strupet skipsfarten inn til Israel, samtidig som militæret ble satt ut mot grensen til Israel, klar til angrep. Israel angrep derfor Egypt 5. juni, og klarte i et overraskelsesangrep å utslette nesten hele Egypts flyvåpen, samtidig som de tok kontroll over Gaza, og vant frem inn på Sinaihalvøya. Jordan gikk umiddelbart til angrep fra den andre siden av Israel, hjulpet av Irak, og på den femte dagen av krigen gikk Syria til angrep i nordområdene. Israel vant frem på alle fronter, og tok kontroll over Vestbredden fra Jordan, Gaza og Sinai fra Egypt, og Golanhøyden fra Syria, og bare seks dager senere, den 10. juni, ga de arabiske landene seg. Egypts president Nasser måtte gå av i skam, etter nederlaget, men ble senere gjeninnsatt. Det varte ikke lenge dog. Allerede i 1973 gikk Egypt og Syria nok en gang til angrep mot Israel, på den hellige Yom-Kippur dagen, 6. oktober. Israel avansert nok en gang, og var på et tidspunkt rett utenfor den syriske hovedstaden Damaskus, og drev egyptiske styrker tilbake på Sinai, og mot Suez, og var ca. 22 km fra Kairo. Den 22. oktober ble det innledet fredsforhandlinger, og 25. oktober var krigen over. I tiden etter var Israel interessert i fred, og forhandlinger ved Camp David foregikk i 1978. 14 måneder med diplomatisk arbeid mellom Israel, Egypt og USA kulminerte i 12 dagers møtevirksomhet ved Camp David. Ønsket var at president Anwar El Sadat fra Egypt, Kong Hussein av Jordan, Hafez al-Assad fra Syria, og president Yitzhak Rabin fra Israel skulle delta. al-Assad og Kong Hussein nektet å forhandle med Israel, og møtte ikke opp. Anwar El Sadat hadde derimot ønsket fred lenge, og hadde tidligere vært invitert til Knesset for å tale, og på flere dipliomatiske møter i Israel. Det var statsminister Menachem Begin som forhandlet med Sadat på Camp David, som igjen førte til fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Egypt fikk tilbake Sinai, mens Gaza og Vestbredden skulle få eget palestinsk styre, og israelske tropper skulle trekkes ut fra området etter at palestinerne hadde gjennomført et valg for å velge sitt styre osv. FN avslo deler av avtalen vedrørende Gaza og Vestbredden, ettersom PLO, som da representerte palestinerne, ikke hadde tatt del i forhandlingene. Det er vel tredje eller fjerde gang Israel tilbydde disse områdene til palestinerne, uten hell. Israel og Egypt sluttet likevel fred i en egen avtale, Sinai ble returnert, og normale diplomatiske forhold ble opprettet, og Egypt frasa seg all rett til Gaza. Den Islamske Liga utestengte Egypt fra 1979 til 1989 på grunn av dette, og de fleste andre arabiske land fordømte fredsavtalen og Egypt. Syria kuttet all kommunikasjon med Egypt etter fredsavtalen, og gjenopptok ikke kontakten før 2005, når Bashar al-Assad hadde tatt over makten i Syria. Menachem Begin og Anwar El Sadat mottok Nobels Fredpris i 1978. Fredsavtalen Sadat inngikk med Israel førte dessverre også til hans død. Han ble drept av gruppen Islamsk Jihad 6. oktober 1981, i all hovedsak fordi han sluttet fred med Israel. Daværende visepresident Hosni Mubarak ble også skadet i attentatet. Noen år senere, i 1987, hadde den israelske utenriksministeren Shimon Peres og Kong Hussein av Jordan i hemmelighet forsøkt å få til en lignende fredsavtale. Det førte til at Jordan i 1988 ga opp sitt krav på Vestbredden, for å forsøke å få til fred med Israel, og til fordel for PLO. PLO mistet med det støtten de hadde hatt fra flere av Israels naboland. PLOs leder, terroristen Yasser Arafat, innså at de var nødt til å forsøke andre løsninger, når støtten forsvant, og begynte å henvende seg til vestlige land for sympati. Dette førte til at enkelte land lot seg lure, og Oslo-avtalen fant sted i 1993. Oslo-avtalen bygget på møtene mellom Egypt og Israel på Camp David i 1978, men skulle nå inkludere PLO også. Målet var at en fredsavtale mellom Jordan og Israel, skulle inkludere palestinerne, slik man hadde ønsket under forhandlingene med Egypt, men som ikke ble godkjent av FN ettersom PLO ikke deltok. Oslo-avtalen inneholdt en hel del detaljer om hvordan Israel skulle overføre Vestbredden og Gaza til palestinsk selvstyre, men når Israel og Jordan inngikk fredsavtale 25. juli 1994, var ikke palestinerne nevnt, og uteble fra avtalen. I følge Oslo-avtalen skulle Arafats Fatah/PLO avstå fra ytterligere terroraksjoner, og delta i diplomatiske forhandlinger. De fortsatte dog med terror, støttet med våpen, eksplosiver og trening fra det tidligere Sovjetunionen og andre kommunistregimer i Øst-Europa. Folkerepublikken Kina og Nord-Korea har angivelig også skaffet dem våpen. En endelig løsning på konflikten mellom Palestina og Israel skulle komme fem år etter Oslo-avtalen. I 2000 ble derfor Yasir Arafat invitert til Camp David, sammen med Bill Clinton og Israels statminister Ehud Barak. Disse forhandlingene lenket jeg til ovenfor, hvor Clinton og Barak begge i ettertid har lettet på sløret, og hvor det viser seg at Arafat ble tilbydd gull og grønne skoger, men bare takket bestemt "nei", og aldri ville komme med noen egne forslag til hva som måtte til for å få fred. Da er vi på femte gangen palestinerne er tilbydd Gaza og Vestbredden, uten å ta imot. Årsaken fremstår åpenbar, de vil ha hele Israel, eller ingenting. Det skal dog sies at selsvtyremyndigheten på Vestbredden virker mer samarbeidsvillige enn tidligere representanter for palestinerne, men problemet er at selvstyremyndigheten i stadig mindre grad representerer Palestina, ettersom Hamas har kontroll over Gaza, og stor støtte i befolkningen, en terrororganisasjon som kun ønsker å utslette staten Israel. Og sånn går no dagan ....

Alt dette andre du skriver fremstår som rent vås, men for oppklare dette, så henviste ikke jeg til religilse skrifter, men til Hamas sitt charter. Dette er nok en ting som burde være åpenbart for alle som har fulgt litt med. Det er en vesentlig forskjell på at Toraen, som er tusenvis av år gammel, skriver historier om hvordan jødene forlot Egypt, og dro til Israel, de tolv stammer osv. og det faktum at Hamas i dag skriver at de vil utslette Israel. Den teksten jeg henviste til er "Covenant of the Islamic Resistance Movement", bedre kjent som Hamas sitt charter "The charter states that "our struggle against the Jews is very great and very serious" and calls for the eventual creation of an Islamic state in Palestine, in place of Israel and the Palestinian Territories, and the obliteration or dissolution of Israel. It emphasizes the importance of jihad, stating in article 13, "There is no solution for the Palestinian question except through Jihad. Initiatives, proposals and international conferences are all a waste of time and vain endeavors." The charter also states that Hamas is humanistic, and tolerant of other religions as long as they "stop disputing the sovereignty of Islam in this region". The Charter adds that "renouncing any part of Palestine means renouncing part of the religion [of Islam]". The original charter was criticized for its violent language against all Jews, which some commentators characterized as incitement to genocide." https://en.wikipedia.org/wiki/Hamas_Charter

Føler i grunn ikke særlig sterkt for dette i det hele tatt, da jeg verken bor i Israel eller Palestina, men reagerer ofte på at svært mange tar palestinernes side uten at det virker som om de har satt seg særlig godt inn i konflikten, som for eksempel når det hevdes : ... samtidig som det er velkjent at palestinerne gjentatte ganger har blitt tilbydd nærmest hele Gaza og Vestbredden, men bare takket "nei", uten ytterligere forklaring. At du mener det er dårlig folkeskikk å påpeke dette, samt lenke til artikler om Camp David-møtene, får være opp til deg, det kan jo oftest føles slik når man får sine etablerte sannheter snudd på hodet. Tja, det var det med folkeskikk da. Det burde være åpenbart, men jeg finner frem den veldig lille teskjeen; - Palestinerne har som sitt fremste mål å utslette staten Israel. Det har vært nedskrevet i Hamas sitt charter, og deres slagord betyr altså at de ønsker å befri hele Palestina, det som i dag er Israel, fra jødene. Mener du Israel ønsker å kvitte seg med araberne? Jeg minner om at hver femte israeler faktisk er araber, mens det i de områdene som er bebodd av palestinere ikke eksisterer jøder, ettersom de ville blitt drept umiddelbart. Den ene ønsker å bygge sin nasjon videre, og er i dag et demokratisk velfungerende land, i verdenstoppen innen teknologi, landbruk og en rekke annet, mens den andre helst ønsker å drive med krig og terror, inntil de har drevet jødene ut av midtøsten. Igjen, Israel har ved en rekke anledninger sagt seg villige til å gi opp land til palestinere, og bidra med bistand og annet, men palestinerne ønsker seg intet mindre enn hele Israel. Det er en vesens forskjell.

Korrekt. Gjentatte ganger. Det nok på tide å sette seg inn i møtene Jimmy Carter holdt med partene, og senere Bill Clinton, samt Oslo-avtalen, før du kommenterer noe mer. https://www.theguardian.com/world/2002/may/23/israel3 Det er visst en del som ikke helt forstår dette. Hamas, som vant det forrige valget i "Palestina", som var i 2006 ettersom valg ikke har vært tillatt siden, har som sitt fremste mål å opprette en Islamsk Stat i hele Palestina, som altså er det området som i dag er Israel, og den fullstendige utslettelsen av Israel. Å gi avkall på selv en liten del av "Palestina", er som å gi avkall på Islam ... står det i deres skrifter. Israel har gjentatte ganger forsøkt å tilby landområder og annet, og bidrar også i dag med store mengder bistand til palestinerne. Slagordet til palestinerne er tross alt "fra elven til havet", som angir det området den nye palestinske islamske staten skal inkludere. Det området er : .... Hele Israel !!

Det blir ikke mindre apartheid og okkupasjon av å drive med terror heller, og deri ligger vel problemet.

Det er anslått at over halvparten av de som bor i Jenin er terrorister knyttet til Islamsk Jihad eller Hamas. De plasseres i slike leire og større byer, for å benytte den øvrige sivilbefolkningen som skjold. Man fant under raidet haugevis med våpen og eksplosiver gjemt i tunneler, og under en moske, og også kommandorom hvor angrep mot Israel ble planlag, og hvor det var kameraovervåkning av hele leiren i Jenin osv. Mer en 50 angrep er anslått å stamme fra Jenin bare i 2023, og rett før Israel valgte å gå inn ble også to raketter sendt derfra. Den enes flyktningeleir er den andres terroristreir. https://www.reuters.com/world/middle-east/why-is-israel-attacking-jenin-west-bank-operation-explained-2023-07-04/

Du innser selvfølgelig at en Palestinsk stat høyst trolig vil bli et ny muslimsk terrorstat, med enten Hamas eller Fatah som ledere, og at Israel i dag er det eneste demokratiet og frie landet i dette området? Det du også egentlig sier, er at det irrelevant at jøder ble drevet ut fra det området som er Israel for mange mange år siden, men det er veldig viktig at palestinere har blitt drevet ut for noen tiår siden, fullt klar over at de fem millionene som bor på Vestbredden og i Gaza åpenbart ikke kommer fra de få palestinerne som bodde der før 1948, da en slik folkevekst er nærmest umulig på naturlig vis, uten massiv tilflytting.

Akkurat når eksisterte staten Palestina, om jeg tør spørre, og hvor mange arabere var det i området som i dag er Israel i 1948? Historisk sett, hvem var der først, jøder eller arabere? Etter delingen av "Palestina", hvem fikk det største området, jøder eller arabere?