Kovalevskaja

Ja, skjønner! Ba dem om å ta alt som var nødvendig Merkeveksted ja

Hei! Ene dekket mitt er helt ødelagt pga dette. Var på "full" service for rundt to måneder siden, er ikke dette noe som burde ha blitt oppdaget da? Eller kan det ha kommet etterpå? Ikke kjørt inn i noe e.l.

Nedløftende å rydde i dokumenter og finne ut at jeg føler meg akkurat slik jeg gjorde for fem år siden. Håpet om fremtid er forsvunnet og det er varmt og fint ute men alt jeg klarer er å ligge inne på et mørkt rom

Her er jeg nå. Bare på tiltak på dagpenger og ikke AAP. Ikke får jeg jobb noe annet sted fordi jeg ikke har utdanning, men utdanning på tiltak er ikke aktuelt fordi jeg ikke har vært sykemeldt lenge nok. Bedre å gå på dagpenger enn få varig tilknytning til arbeidslivet si

Fuglesang og bekksus så høyt at det nesten ikke er virkelig - det gjør meg glad! Og ganske glad for at livet mitt er 100x bedre og mer fungerende etter å ha gått på ny medisin i 4 uker. Eller både og. Men en klar forbedring.

At sparebank 1 sitt kort ikke kan brukes i apple pay, men i google pay, som kun kan brukes på android. Noe jeg ikke har. Og dermed er det ingen måte å betale på dersom man mister kortet (med unntak av de få terminaler som tar vipps)

Si opp jobben, ikke si opp jobben... Spørsmålet blir vel kanskje om belastningen den økonomiske usikkerheten vil føre med seg veier tyngre eller mindre enn det å stå i jobben... Arbeidsoppgavene er greie, men det er alle rammene jeg ikke mestrer og det at meldinger fra lederen min setter meg i 'frykt' modus (helt irrasjonelt) som er det mest slitsomme. Har fått tilbud om sykemelding, men føler samtidig at det blir feil ovenfor jobben... Men må vel kanskje bare jobbe med innstillingen min rundt det.

Frem og tilbake, tusen ganger i hodet mitt hver dag "burde jeg bare si opp?". Av en eller annen grunn befinner jeg meg i en "fryst" tilstand, vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, hvorfor jeg ikke bare kommer i gang med oppgavene mine og gjør jobben min som en vanlig person. Angrer på at jeg takket ja til videre stilling, hadde jeg ikke gjort det hadde jeg i hvert fall fått dagpenger nå... Burde jo være glad jeg har en jobb, og liker egentlig jobben, men det er så ufattelig fælt å kjenne på det å være en byrde på arbeidsplassen

(ble plutselig redd for å bli gjenkjent 😅)

(ble plutselig redd for å bli gjenkjent 😅) men tusen takk for gode ord ❤️

Føler meg på samme sted som da jeg sluttet på studiet for 3 år siden, bare at nå er det jobben jeg mest sannsynlig gir opp på. Trist å føle på at livet ikke går videre. Denne gangen søkte jeg faktisk hjelp og stod i det, uten noe annet utfall enn; "du virker deprimert, ta disse og snakkes om en måned" fra min fastlege (eller, har vært til utredning, men ingen behandling). Jeg føler meg ikke deprimert, men såklart blir en litt nedstemt av å føle at man ikke mestrer livet